18 Men israelittene angrep dem ikke, siden menighetens høvdinger hadde avlagt ed overfor dem ved Jehova,+ Israels Gud. Hele menigheten begynte da å klage på* høvdingene. 19 Men alle høvdingene sa til hele menigheten: «Fordi vi har avlagt ed overfor dem ved Jehova, Israels Gud, har vi ikke lov til å skade dem. 20 Dette er hva vi skal gjøre: Vi skal la dem leve, slik at vi ikke rammes av Guds harme på grunn av den eden vi avla overfor dem.»+

34 Til slutt kom Jefta til sitt hjem i Mispa,+ og se, datteren hans kom ut for å møte ham med tamburinspill og dans! Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter. 35 Da han så henne, flerret han klærne sine og sa: «Å nei, min datter! Du har knust hjertet mitt,* for du er blitt den jeg må sende bort. Jeg har gitt Jehova et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.»+

33 Dere har også hørt at det ble sagt til dem som levde i gammel tid: ‘Du skal ikke sverge uten å holde din ed,+ men du skal holde det du har lovt Jehova.’*+