14 For festningstårnet er overlatt til seg selv,

den larmende byen er forlatt.+

Ofel+ og vakttårnet er og blir en ødemark,

der villesler gleder seg

og flokker beiter,+

15 helt til ånden blir utøst over oss fra det høye+

og ødemarken blir til en frukthage

og frukthagen regnes som en skog.+

21 Alle i ditt folk kommer til å være rettferdige,

de skal eie landet for evig.

De er det skuddet jeg plantet,

mine henders verk,+ til min ære.+