Jeremia
17 «Judas synd er skrevet opp med jerngriffel.
Med diamantspiss er den risset inn på deres hjertes tavle
og på alterhornene.
2 Også sønnene deres husker altrene og de hellige pælene*+ de hadde
ved siden av et frodig tre, på de høye åsene,+
3 på fjellene ute på landet.
Rikdommene dine, alle skattene dine, skal jeg gi til plyndring+
– ja offerhaugene dine på grunn av synden i alle dine områder.+
4 Av egen vilje skal du gi fra deg den arven som jeg ga deg.+
Jeg skal la deg tjene dine fiender i et land du ikke kjenner,+
Den skal brenne for alltid.»
5 Dette er hva Jehova sier:
«Forbannet er den mannen* som setter sin lit til mennesker,+
som stoler på menneskelig styrke,*+
og som i sitt hjerte vender seg bort fra Jehova.
6 Han skal bli som et enslig tre i ørkenen.
Han skal ikke se det gode når det kommer,
men han skal bo på uttørkede steder i ødemarken,
i et saltland der ingen kan bo.
8 Han skal bli som et tre plantet ved vann,
som strekker røttene mot bekken.
Han vil ikke merke heten når den kommer,
men vil alltid ha grønne blader.+
I et år med tørke bekymrer han seg ikke,
og han slutter ikke å bære frukt.
9 Hjertet er mer forrædersk* enn noe annet, og det er desperat.*+
Hvem kan kjenne det?
10 Jeg, Jehova, gransker hjertet,+
jeg ransaker de innerste tankene,*
for å gi hver enkelt etter hans handlemåte,
etter resultatet av hans gjerninger.+
11 Som en rapphøne som samler det den ikke har lagt,
Rikdommen kommer til å forlate ham midt i livet,
og til slutt står han der som den tåpelige mannen han er.»
12 En herlig trone, opphøyd fra begynnelsen av,
er stedet for vår helligdom.+
13 Jehova, Israels håp,
alle som forlater deg, skal bli til skamme.
De som vender seg bort fra deg,* skal skrives i støvet,+
for de har forlatt Jehova, kilden med levende vann.+
14 Helbred meg, Jehova, og jeg skal bli helbredet.
Redd meg, og jeg skal bli reddet,+
for du er den jeg lovpriser.
15 Det er noen som sier til meg:
«Hvor blir det av Jehovas ord?+
La det komme!»
16 Men jeg sluttet aldri å være en hyrde som følger deg,
og jeg lengtet ikke etter ulykkens dag.
Du vet alt om hva mine lepper har sagt,
alt skjedde foran ditt ansikt.
17 Bli ikke en årsak til redsel for meg.
Du er min tilflukt den dagen ulykken rammer.
18 La mine forfølgere bli til skamme,+
men la ikke meg bli til skamme.
La dem bli slått av redsel,
men la ikke meg bli slått av redsel.
19 Dette er hva Jehova sa til meg: «Gå og still deg i folkets sønners port, der Judas konger går inn og ut, og deretter i alle de andre portene i Jerusalem.+ 20 Du skal si til dem: ‘Hør Jehovas ord, dere Judas konger, hele Juda og alle som bor i Jerusalem, dere som går inn gjennom disse portene. 21 Dette er hva Jehova sier: «Vokt dere. Dere må ikke bære en bør på sabbatsdagen og føre den inn gjennom Jerusalems porter.+ 22 Dere må ikke bære noen bør ut av hjemmene deres på sabbatsdagen og ikke gjøre noe som helst arbeid.+ Hold sabbatsdagen hellig, slik jeg befalte forfedrene deres.+ 23 Men de hørte ikke etter og vendte ikke øret til. Trassig nektet de* å adlyde og å ta imot tilrettevisning.»’+
24 ‘«Men hvis dere nøye adlyder meg», sier Jehova, «og dere ikke bærer noen bør inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig ved ikke å gjøre noe arbeid på den dagen,+ 25 da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone,+ dra inn gjennom portene i denne byen. De skal komme i vogn og på hester, de og deres fyrster, Judas menn og Jerusalems innbyggere.+ Og denne byen skal være bebodd for alltid. 26 Folk skal komme fra byene i Juda, fra stedene rundt Jerusalem, fra Benjamin-landet,+ fra lavlandet,+ fra fjellområdet og fra Negev* for å bringe brennofre,+ slaktofre,+ kornofre,+ virak og takkofre inn i Jehovas hus.+
27 Men hvis dere ikke adlyder min befaling om å holde sabbatsdagen hellig og om å la være å bære bører og føre dem inn gjennom portene i Jerusalem på sabbatsdagen, da skal jeg sette fyr på byens porter, og ilden skal fortære festningstårnene i Jerusalem,+ og den skal ikke slokkes.»’»+