ANDRE MOSEBOK

1 Dette er navnene på Israels* sønner som kom til Egypt sammen med Jakob, hver mann med sin husstand:+ 2 Ruben, Sịmeon, Levi og Juda,+ 3 Jịssakar, Sẹbulon og Benjamin, 4 Dan og Nạftali, Gad og Asjer.+ 5 Josef var allerede i Egypt. Jakob hadde til sammen 70 etterkommere.*+ 6 Med tiden døde Josef+ og alle brødrene hans og hele den generasjonen. 7 Og israelittene* fikk mange barn og begynte å øke kraftig i antall. De fortsatte å bli flere og mektigere uvanlig raskt, slik at det ble fullt av dem i landet.+

8 Senere fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente Josef. 9 Han sa til folket sitt: «Israels folk er større og mektigere enn oss.+ 10 Nå må vi gjøre noe klokt, ellers blir de bare flere og flere. Og hvis det blir krig, vil de slå seg sammen med fiendene våre og kjempe mot oss og dra fra landet.»

11 Så satte de slavedrivere over dem for å undertrykke dem med tvangsarbeid,+ og israelittene bygde lagerbyer for farao, nemlig Pitom og Raạmses.+ 12 Men jo mer man undertrykte dem, jo flere ble de, og jo mer bredte de seg utover. Og egypterne ble fryktelig redde for israelittene.+ 13 De tvang derfor israelittene til å utføre hardt slavearbeid.+ 14 De gjorde livet bittert for dem med tungt arbeid. Israelittene måtte lage leirmørtel og teglstein og utføre all slags slavearbeid ute på marken. Ja, egypterne tvang dem til å slite under harde forhold med all slags slavearbeid.+

15 Senere sa kongen i Egypt til de hebraiske jordmødrene Sjifra og Pua: 16 «Når dere hjelper de hebraiske kvinnene til å føde+ og ser dem på fødestolen, skal dere drepe barnet hvis det er en gutt, men la det leve hvis det er en jente.» 17 Men jordmødrene fryktet den sanne Gud og gjorde ikke som kongen i Egypt hadde sagt til dem. De lot guttebarna leve.+ 18 Etter en tid tilkalte kongen i Egypt jordmødrene og sa til dem: «Hvorfor har dere latt guttene leve?» 19 Jordmødrene sa til farao: «De hebraiske kvinnene er ikke som de egyptiske. De er sunne og sterke og har allerede født før jordmoren rekker å komme inn til dem.»

20 Gud velsignet derfor jordmødrene, og folket fortsatte å vokse og ble svært mektig. 21 Og fordi jordmødrene hadde fryktet den sanne Gud, ga han dem senere egne barn. 22 Til slutt befalte farao hele folket sitt: «Alle nyfødte gutter blant hebreerne skal dere kaste i Nilen, men jentene skal dere la leve.»+

2 Omtrent på den tiden giftet en mann av Levis slekt seg med en kvinne som også var av Levis slekt.+ 2 Kvinnen ble gravid og fødte en sønn. Da hun så hvor vakker han var, holdt hun ham skjult i tre måneder.+ 3 Men da hun ikke lenger kunne holde ham skjult,+ tok hun en kurv* av papyrus og smurte den inn med tjære og bek. Hun la barnet i kurven og satte den i sivet ved bredden av Nilen. 4 Søsteren hans+ stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.

5 Senere kom faraos datter ned for å bade i Nilen, og tjenestekvinnene hennes gikk langs elvebredden. Hun fikk se kurven midt inne i sivet og sendte straks slavekvinnen sin for å hente den.+ 6 Da hun åpnet den, så hun gutten, som lå og gråt. Hun syntes synd på ham, og hun sa: «Dette er et av hebreernes barn.» 7 Søsteren hans sa da til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebraisk kvinne som kan amme barnet for deg?» 8 Faraos datter sa til henne: «Ja, gå!» Jenta gikk straks og hentet moren til barnet.+ 9 Faraos datter sa så til kvinnen: «Jeg vil at du skal ta med deg denne gutten og amme ham for meg. Jeg skal betale deg for det.» Kvinnen tok da med seg gutten og ammet ham. 10 Da gutten ble større, tok hun ham med til faraos datter, og han ble hennes sønn.+ Hun ga ham navnet Moses* og sa: «Det er fordi jeg har dratt ham opp av vannet.»+

11 Etter at Moses var blitt voksen,* gikk han ut til sine brødre og så hvor hardt de ble tvunget til å arbeide.+ Han fikk se en egypter som slo en hebreer, en av hans brødre. 12 Han kikket seg rundt, og da han ikke så noen, drepte han egypteren og gjemte ham i sanden.+

13 Dagen etter gikk han ut igjen og fikk se to hebraiske menn som sloss. Han sa da til ham som hadde skylden: «Hvorfor slår du en av dine egne?»+ 14 Han svarte: «Hvem har satt deg til å være fyrste og dommer over oss? Har du tenkt å drepe meg, akkurat som du drepte egypteren?»+ Moses ble redd og tenkte: «Det er blitt kjent!»

15 Da farao fikk høre om dette, prøvde han å få Moses drept. Men Moses flyktet fra farao og dro til landet Midjan for å bo der.+ Han kom fram til en brønn og satte seg ved den. 16 Presten i Midjan+ hadde sju døtre. De kom for å dra opp vann og fylle trauene, så farens småfe kunne drikke. 17 Men som vanlig kom gjeterne og jaget dem bort. Moses grep da inn og hjalp* kvinnene og ga småfeet deres vann. 18 Da de kom hjem til sin far Rẹ’uel,*+ spurte han overrasket: «Hvorfor er dere så tidlig hjemme i dag?» 19 De svarte: «En egypter+ reddet oss fra gjeterne, og han dro til og med opp vann for oss som småfeet fikk drikke.» 20 Han sa til døtrene: «Men hvor er han? Hvorfor lot dere mannen bli igjen? Be ham komme, så han kan spise sammen med oss.» 21 Etter dette gikk Moses med på å bo hos mannen, og han ga Moses datteren Sippọra til kone.+ 22 Senere fødte hun en sønn. Moses ga ham navnet Gersjom,*+ for han sa: «Jeg er blitt en fastboende utlending i et fremmed land.»+

23 Etter mange år* døde Egypts konge,+ men israelittene fortsatte å være slaver. De stønnet og klaget på grunn av slavearbeidet, og deres rop om hjelp steg opp til den sanne Gud.+ 24 Gud hørte hvordan de stønnet,+ og han husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.+ 25 Gud vendte sin oppmerksomhet mot israelittene, og han så hvordan de led.

3 Moses ble gjeter for småfeet til sin svigerfar Jetro,+ presten i Midjan. En gang han ledet småfeet mot vestsiden av ødemarken, kom han til den sanne Guds fjell, Horeb.+ 2 Da viste Jehovas engel seg for ham i en flammende ild midt i en tornebusk.+ Han så at tornebusken sto i flammer, men at den likevel ikke brant opp. 3 Moses tenkte: «Jeg vil gå bort og se nærmere på dette uvanlige synet og finne ut hvorfor tornebusken ikke brenner opp.» 4 Da Jehova så at han var på vei bort for å se, ropte han til ham fra tornebusken: «Moses! Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» 5 Så sa han: «Kom ikke nærmere. Ta av deg sandalene, for det stedet du står på, er hellig grunn.»

6 Han sa videre: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud.»+ Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se på den sanne Gud. 7 Jehova fortsatte: «Jeg har sett nøden hos mitt folk i Egypt, og jeg har hørt deres rop om hjelp på grunn av slavedriverne. Jeg vet godt hvor vondt de har det.+ 8 Jeg skal stige ned og befri dem fra egypterne.+ Jeg skal føre dem ut fra det landet til et land som er godt og vidstrakt, et land som flyter med melk og honning,+ der kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene bor.+ 9 Ja, ropet fra Israels folk har nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterne undertrykker dem.+ 10 Jeg sender deg nå til farao, og du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»+

11 Men Moses sa til den sanne Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» 12 Til dette sa han: «Jeg skal være med deg.+ Og for at du skal være sikker på at det er jeg som har sendt deg, gir jeg deg dette løftet:* Etter at du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene* den sanne Gud på dette fjellet.»+

13 Men Moses sa til den sanne Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: ‘Deres forfedres Gud har sendt meg til dere’, og de sier til meg: ‘Hva er navnet hans?’+ Hva skal jeg da si til dem?» 14 Da sa Gud til Moses: «Jeg skal bli hva jeg velger* å bli.»*+ Og han tilføyde: «Dette er det du skal si til israelittene: ‘Jeg skal bli har sendt meg til dere.’»+ 15 Gud sa videre til Moses:

«Dette er det du skal si til israelittene: ‘Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud,+ Isaks Gud+ og Jakobs Gud,+ har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn for evig,+ og ved dette navnet skal jeg huskes fra generasjon til generasjon. 16 Gå og kall sammen Israels eldste og si til dem: ‘Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: «Jeg har lagt merke til dere+ og sett det som blir gjort mot dere i Egypt. 17 Derfor lover jeg at jeg skal føre dere bort fra vanskelighetene+ i Egypt og til landet der kanaaneerne, hetittene, amorittene,+ perisittene, hevittene og jebusittene bor,+ til et land som flyter med melk og honning.»’+

18 De kommer til å høre på deg.+ Du skal gå til Egypts konge, du og Israels eldste, og dere skal si til ham: ‘Jehova, hebreernes+ Gud, har henvendt seg til oss. La oss nå få dra tre dagsreiser* ut i ødemarken, slik at vi kan ofre til Jehova vår Gud.’+ 19 Men jeg vet godt at Egypts konge ikke vil la dere dra hvis ikke en sterk hånd tvinger ham.+ 20 Jeg skal derfor rekke ut hånden og slå Egypt med alle de store gjerningene som jeg skal gjøre. Deretter kommer han til å la dere dra.+ 21 Og jeg skal sørge for at dere får egypternes velvilje, og når dere drar, skal dere ikke dra tomhendt.+ 22 Hver kvinne skal be sin nabokone og kvinnen som bor hos henne, om å få ting av sølv og gull og også klær, som sønnene og døtrene deres skal ta på seg. Slik skal dere ta bytte fra egypterne.»+

4 Moses svarte: «Men tenk om de ikke tror meg og ikke hører på meg,+ men sier: ‘Jehova har ikke vist seg for deg.’» 2 Da sa Jehova til ham: «Hva er det du har i hånden?» Han svarte: «En stav.» 3 Han sa: «Kast den på bakken.» Da kastet Moses den på bakken, og den ble til en slange,+ og han flyktet fra den. 4 Jehova sa nå til Moses: «Rekk ut hånden og grip den i halen.» Han rakte da ut hånden og grep den, og den ble til en stav i hånden hans. 5 Gud sa: «Dette er for at de skal tro at Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud,+ har vist seg for deg.»+

6 Jehova sa videre til ham: «Stikk hånden inn i brystfolden på kjortelen din.» Han stakk inn hånden, og da han dro den ut, var hånden angrepet av spedalskhet og var som snø!+ 7 Gud sa så: «Stikk hånden tilbake i brystfolden på kjortelen din.» Moses stakk hånden tilbake, og da han dro den ut, var den blitt like frisk som resten av kroppen! 8 Gud sa: «Hvis de ikke tror deg eller bryr seg om det første tegnet, så kommer de i hvert fall til å ta det neste tegnet alvorlig.+ 9 Men hvis de ikke engang tror disse to tegnene og ikke vil høre på deg, skal du ta vann fra Nilen og helle det ut på den tørre marken. Og det vannet som du tar fra Nilen, skal bli til blod på marken.»+

10 Moses sa nå til Jehova: «Unnskyld meg, Jehova, men jeg har aldri vært en veltalende mann, og jeg er heller ikke blitt det nå etter at du begynte å snakke med din tjener. Jeg har vanskelig for å tale og uttrykke meg.»*+ 11 Jehova sa: «Hvem har gitt menneskene munn, og hvem gjør dem stumme, døve, seende eller blinde? Er det ikke jeg, Jehova? 12 Så gå nå. Jeg skal være med deg når du taler,* og jeg skal lære deg hva du skal si.»+ 13 Men Moses sa: «Unnskyld meg, Jehova, men vær så snill å sende en annen, hvem som helst.» 14 Da flammet Jehovas vrede opp mot Moses, og han sa: «Hva med din bror, levitten Aron?+ Jeg vet at han er flink til å tale. Han er allerede på vei hit for å møte deg, og når han ser deg, vil han glede seg i hjertet.+ 15 Du skal snakke med ham og legge ordene i munnen på ham,+ og jeg skal være med både deg og ham når dere taler,+ og jeg skal lære dere hva dere skal gjøre. 16 Han skal tale til folket for deg, og han skal være din talsmann, og du skal tjene som Gud for ham.*+ 17 Ta denne staven i hånden, og gjør tegnene med den.»+

18 Så gikk Moses tilbake til sin svigerfar Jetro+ og sa til ham: «Jeg vil gjerne få dra tilbake til mine brødre i Egypt for å se om de fortsatt er i live.» Jetro sa til Moses: «Gå i fred.» 19 Deretter sa Jehova til Moses i Midjan: «Dra tilbake til Egypt, for alle de som ville drepe deg,* er døde.»+

20 Da tok Moses sin kone og sine sønner og satte dem på et esel, og han begynte på reisen tilbake til Egypt. Han tok dessuten den sanne Guds stav i hånden. 21 Så sa Jehova til Moses: «Når du kommer tilbake til Egypt, skal du sørge for å gjøre alle de miraklene foran farao som jeg har satt deg i stand til å gjøre.+ Men jeg vil tillate at hans hjerte blir hardt,+ og han kommer ikke til å la folket dra.+ 22 Du skal si til farao: ‘Dette er hva Jehova sier: «Israel er min sønn, min førstefødte.+ 23 Jeg sier deg: La min sønn dra, så han kan tjene meg. Men hvis du nekter å la ham dra, kommer jeg til å drepe din sønn, din førstefødte.»’»+

24 På et overnattingssted underveis møtte Jehova+ ham og ville ta livet av ham.*+ 25 Sippọra+ tok da en flintstein* og omskar sønnen sin og lot forhuden berøre føttene hans og sa: «Det er fordi du er en blodbrudgom for meg.» 26 Da lot Gud ham gå. Det var på grunn av omskjærelsen hun sa «en blodbrudgom» den gangen.

27 Jehova sa til Aron: «Gå ut i ødemarken og møt Moses.»+ Da gikk han og møtte ham på den sanne Guds fjell+ og hilste ham med et kyss. 28 Moses fortalte Aron om alt det Jehova, som hadde sendt ham,+ hadde sagt, og om alle de tegnene Han hadde befalt ham å gjøre.+ 29 Etter dette gikk Moses og Aron og samlet alle de eldste blant israelittene.+ 30 Aron fortalte dem om alt det Jehova hadde sagt til Moses, og han gjorde tegnene+ for øynene på folket. 31 Da trodde folket.+ Da israelittene hørte at Jehova hadde vendt sin oppmerksomhet mot dem,+ og at han hadde sett hvor vanskelig de hadde det,+ la de seg på kne og bøyde seg ned.

5 Deretter gikk Moses og Aron inn til farao og sa: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘La mitt folk dra, så de kan holde høytid for meg i ødemarken.’» 2 Men farao sa: «Hvem er Jehova?+ Hvorfor skulle jeg adlyde ham og la Israel dra?+ Jeg kjenner slett ikke Jehova, og jeg vil ikke la Israel dra.»+ 3 Men de sa: «Hebreernes Gud har henvendt seg til oss. Vi vil gjerne dra tre dagsreiser* ut i ødemarken og ofre til Jehova vår Gud.+ Ellers vil han straffe oss med sykdom eller med sverd.» 4 Egypts konge svarte dem: «Moses og Aron, hvorfor vil dere ta folket bort fra de arbeidsoppgavene de har? Gå tilbake til arbeidet!»*+ 5 Og farao fortsatte: «Se hvor mange det er av dere i landet, og så vil dere at folket skal få fri fra arbeidet?»

6 Samme dag ga farao slavedriverne og folkets oppsynsmenn denne befalingen: 7 «Dere skal ikke lenger gi folket halm til å lage teglstein med.+ La dem gå og samle halm selv. 8 Men dere skal pålegge dem å lage like mye teglstein som før. Dere skal ikke kreve noe mindre av dem, for de er late. Det er derfor de roper: ‘Vi vil dra, vi vil ofre til vår Gud!’ 9 Få dem til å arbeide hardere, og gi dem så mye å gjøre at de ikke hører på løgner.»

10 Slavedriverne+ og oppsynsmennene gikk da ut og sa til folket: «Dette er hva farao har sagt: ‘Jeg gir dere ikke halm lenger. 11 Gå selv og hent halm der dere måtte finne det, men det vil ikke bli krevd mindre teglstein av dere.’» 12 Folket spredte seg da ut over hele Egypt for å samle halm.* 13 Slavedriverne la press på dem og sa: «Fullfør arbeidet deres! Lag like mye hver dag som da dere fikk halm.» 14 Og de oppsynsmennene som faraos slavedrivere hadde utnevnt blant israelittene, ble slått.+ Slavedriverne spurte: «Hvorfor har dere ikke laget så mye teglstein som dere skulle, slik dere gjorde før? Dere klarte det verken i går eller i dag.»

15 Israelittenes oppsynsmenn gikk derfor og klaget til farao: «Hvorfor behandler du dine tjenere på denne måten? 16 Vi får ikke halm, og likevel sier man til oss: ‘Lag teglstein!’ Vi blir slått, men det er dine folk som har skylden.» 17 Men han sa: «Dere er late, dere er late!+ Det er derfor dere sier: ‘Vi vil dra, vi vil ofre til Jehova.’+ 18 Gå nå! Kom dere tilbake til arbeidet! Dere får ikke halm, men dere skal fortsatt lage like mye teglstein.»

19 Israelittenes oppsynsmenn skjønte nå at de var i alvorlige vanskeligheter på grunn av befalingen: «Dere får ikke skjære ned på den daglige mengden teglstein som skal lages.» 20 Da de kom ut fra farao, traff de Moses og Aron, som sto der og ventet på dem. 21 Straks sa de til dem: «Måtte Jehova se hva dere har gjort, og dømme dere, for dere har fått farao og tjenerne hans til å avsky oss,* og dere har gitt dem et sverd i hånden til å drepe oss med.»+ 22 Da vendte Moses seg til Jehova og sa: «Jehova, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor har du sendt meg? 23 Helt fra jeg gikk inn til farao for å tale i ditt navn,+ har han behandlet dette folket verre enn før,+ og du har slett ikke befridd ditt folk.»+

6 Jehova sa til Moses: «Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao.+ Med sterk hånd skal jeg tvinge ham til å la mitt folk dra, og med sterk hånd skal jeg tvinge ham til å drive dem ut av landet.»+

2 Så sa Gud til Moses: «Jeg er Jehova. 3 Jeg viste meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige,+ men mitt navn Jehova+ åpenbarte jeg ikke fullt ut for dem.+ 4 Jeg opprettet også en pakt med dem om å gi dem Kạnaan, det landet der de bodde som utlendinger.+ 5 Nå har jeg hørt hvordan Israels folk stønner fordi egypterne holder dem som slaver, og jeg husker min pakt.+

6 Si derfor til israelittene: ‘Jeg er Jehova, og jeg skal føre dere bort fra tvangsarbeidet som egypterne har lagt på dere, og befri dere fra slaveriet.+ Jeg skal rekke ut min arm* og kreve dere tilbake og straffe egypterne hardt.+ 7 Jeg skal gjøre dere til mitt folk, og jeg skal være deres Gud,+ og dere skal innse at jeg er Jehova deres Gud, som fører dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt. 8 Og jeg skal føre dere inn i det landet som jeg med ed lovte* at jeg skulle gi Abraham, Isak og Jakob. Jeg skal gi dere det som eiendom.+ Jeg er Jehova.’»+

9 Moses fortalte senere dette til israelittene, men de hørte ikke på ham, for de var motløse, og slavearbeidet var hardt.+

10 Da sa Jehova til Moses: 11 «Gå inn til farao, Egypts konge, og si at han skal la israelittene dra ut av landet.» 12 Men Moses svarte Jehova: «Israelittene har ikke hørt på meg,+ så hvorfor skulle farao høre på meg, jeg som har vanskelig for å tale?»*+ 13 Da gjentok Jehova for Moses og Aron hvilke befalinger de skulle gi til israelittene og til farao, Egypts konge, for at israelittene skulle bli ført ut av Egypt.

14 Dette er overhodene for israelittenes fedrehus:* Sønnene til Ruben, Israels førstefødte,+ var Hanok, Pallu, Hesron og Karmi.+ Dette var Rubens slekter.

15 Sịmeons sønner var Jẹmuel, Jamin, Ohad, Jakin, Sohar og Sja’ul, som var sønn av en kanaaneisk kvinne.+ Dette var Sịmeons slekter.

16 Dette er navnene på Levis sønner,+ som deres slekter stammet fra: Gersjon, Kehat og Merạri.+ Levi levde i 137 år.

17 Gersjons sønner, slekt for slekt, var Libni og Sjịme’i.+

18 Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ụssiel.+ Kehat levde i 133 år.

19 Merạris sønner var Mahli og Musji.

Dette var levittenes slekter, etter deres avstamning.+

20 Amram tok Jọkebed, sin fars søster, til kone.+ Hun fødte ham Aron og Moses.+ Amram levde i 137 år.

21 Jishars sønner var Korah,+ Nefeg og Sikri.

22 Ụssiels sønner var Mịsjael, Ẹlsafan+ og Sitri.

23 Aron tok Elisjẹba, Amminạdabs datter, Nahsjons søster,+ til kone. Hun fødte ham Nadab, Ạbihu, Eleạsar og Ịtamar.+

24 Korahs sønner var Assir, Elkạna og Abiạsaf.+ Dette var korahittenes slekter.+

25 Eleạsar,+ Arons sønn, tok en av Pụtiels døtre til kone. Hun fødte ham Pịnehas.+

Dette var overhodene for levittenes fedrehus,* slekt for slekt.+

26 Det var til den Aron og den Moses Jehova sa: «Før Israels folk ut av Egypt, gruppe for gruppe.»*+ 27 Det var de, Moses og Aron,+ som talte til farao, Egypts konge, om at Israels folk skulle føres ut av Egypt.

28 Den dagen da Jehova talte til Moses i Egypt, 29 sa Jehova til Moses: «Jeg er Jehova. Alt det jeg sier til deg, skal du si til farao, Egypts konge.» 30 Da sa Moses til Jehova: «Jeg har vanskelig for å tale,* så hvorfor skulle farao høre på meg?»+

7 Jehova sa da til Moses: «Jeg har gjort deg til Gud for farao,* og Aron, din egen bror, skal være din profet.+ 2 Alt det jeg befaler deg, skal du gjenta for din bror Aron, og han skal tale til farao, og farao kommer til å la israelittene dra ut av landet. 3 Jeg skal tillate at faraos hjerte blir hardt,+ og jeg skal gjøre mange tegn og mirakler i Egypt.+ 4 Men farao kommer ikke til å høre på dere, og jeg vil legge min hånd på Egypt og føre mitt store folk,* israelittene, ut av Egypt med store straffedommer.+ 5 Og når jeg rekker ut hånden mot Egypt og fører israelittene bort derfra, skal egypterne innse at jeg er Jehova.»+ 6 Moses og Aron gjorde det Jehova hadde befalt dem. Akkurat slik gjorde de. 7 Moses var 80 år og Aron 83 år da de talte til farao.+

8 Jehova sa nå til Moses og Aron: 9 «Hvis farao sier til dere: ‘Gjør et mirakel’, skal du si til Aron: ‘Ta staven din og kast den ned foran farao.’ Den skal bli til en stor slange.»+ 10 Moses og Aron gikk så inn til farao og gjorde nøyaktig som Jehova hadde befalt. Aron kastet staven sin ned foran farao og tjenerne hans, og den ble til en stor slange. 11 Men farao tilkalte vismennene og trollmennene, og Egypts magikere*+ gjorde det samme ved hjelp av magi.*+ 12 Hver av dem kastet ned staven sin, og stavene ble til store slanger. Men Arons stav slukte stavene deres. 13 Likevel var faraos hjerte hardt,+ og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.

14 Da sa Jehova til Moses: «Faraos hjerte er ubøyelig.+ Han nekter å la folket dra. 15 Gå til farao i morgen tidlig når han går ut til Nilen. Du skal stille deg opp og vente på ham ved elvebredden, og du skal ta med deg den staven som ble til en slange.+ 16 Du skal si til ham: ‘Jehova, hebreernes Gud, har sendt meg til deg,+ og han sier: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg i ødemarken.» Men hittil har du ikke adlydt. 17 Dette er hva Jehova sier: «Ved dette skal du innse at jeg er Jehova.+ Jeg skal slå på vannet i Nilen med staven jeg har i hånden, og vannet skal bli til blod. 18 Fiskene i Nilen skal dø, og Nilen skal stinke, og det vil bli umulig for egypterne å drikke vannet.»’»

19 Så sa Jehova til Moses: «Si til Aron: ‘Ta staven din og rekk hånden ut over vannet i Egypt,+ over elvene, over kanalene,* over sumpene+ og over alle dammene, så vannet blir til blod.’ Det skal være blod i hele Egypt, til og med i trekarene og steinkarene.» 20 Straks gjorde Moses og Aron akkurat som Jehova hadde befalt. Aron løftet staven og slo på vannet i Nilen for øynene på farao og tjenerne hans, og alt vannet i elven ble til blod.+ 21 Fiskene i elven døde,+ og elven begynte å stinke, og egypterne kunne ikke drikke vann fra Nilen.+ Det var blod i hele Egypt.

22 Men Egypts magikere gjorde det samme med sine hemmelige kunster,+ og faraos hjerte fortsatte å være hardt. Han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.+ 23 Farao gikk så hjem igjen, og han brydde seg ikke om dette heller. 24 Og alle egypterne gravde rundt omkring Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke noe av vannet i Nilen. 25 Etter at Jehova hadde gjort vannet i Nilen til blod, gikk det sju hele dager.

8 Så sa Jehova til Moses: «Gå inn til farao og si til ham: ‘Dette er hva Jehova sier: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg.+ 2 Hvis du fortsatt nekter å la dem dra, skal jeg plage hele landområdet ditt med frosker.+ 3 Det skal vrimle av frosker i Nilen. De skal krype opp og komme inn i huset ditt, inn i soverommet ditt og opp i sengen din og inn i husene til tjenerne dine. De skal være på folket ditt, inni ovnene dine og oppi deigtrauene dine.+ 4 Froskene skal krype opp på deg, på folket ditt og på alle tjenerne dine.»’»

5 Senere sa Jehova til Moses: «Si til Aron: ‘Rekk ut staven din over elvene, Nil-kanalene og sumpene, og få froskene til å komme over Egypt.’» 6 Da rakte Aron ut staven over vannet i Egypt, og froskene begynte å krype opp og dekke landet. 7 Men magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. De fikk også frosker til å komme over Egypt.+ 8 Farao tilkalte da Moses og Aron og sa: «Bønnfall Jehova om å fjerne froskene fra meg og folket mitt,+ for jeg vil la folket dra, så de kan ofre til Jehova.» 9 Da sa Moses til farao: «Jeg overlater til deg å bestemme når jeg skal bønnfalle om at froskene må bli fjernet fra deg og fra tjenerne dine, folket ditt og husene dine. Bare i Nilen skal de bli igjen.» 10 Han svarte: «I morgen.» Og Moses sa: «Det skal bli som du har sagt, så du kan vite at ingen er som Jehova vår Gud.+ 11 Froskene skal forsvinne fra deg og fra husene dine, tjenerne dine og folket ditt. De skal bare bli igjen i Nilen.»+

12 Moses og Aron gikk så ut fra farao, og Moses bønnfalt Jehova om å fjerne froskene som Han hadde ført over farao.+ 13 Da gjorde Jehova det Moses ba om, og froskene døde i husene, på gårdsplassene og på markene. 14 Folket samlet dem i haug etter haug, og landet begynte å stinke. 15 Da farao så at plagen var over, gjorde han hjertet sitt hardt,+ og han nektet å høre på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.

16 Jehova sa nå til Moses: «Si til Aron: ‘Rekk ut staven din og slå i støvet på jorden, og det skal bli til mygg i hele Egypt.’» 17 Og de gjorde dette. Aron rakte ut staven sin og slo i støvet på jorden, og det kom mygg på mennesker og dyr. Alt støvet på jorden ble til mygg i hele Egypt.+ 18 Magikerne prøvde å gjøre det samme og få fram mygg ved hjelp av sine hemmelige kunster,+ men de klarte det ikke. Og det var mygg på både mennesker og dyr. 19 Da sa magikerne til farao: «Det er Guds finger!»+ Men faraos hjerte var fortsatt hardt, og han hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt.

20 Så sa Jehova til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg opp for å møte farao når han går ut til elven. Du skal si til ham: ‘Dette er hva Jehova har sagt: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 21 Men hvis du ikke lar mitt folk dra, skal jeg sende klegg* over deg, over tjenerne dine, over folket ditt og inn i husene dine. Husene i Egypt skal bli fulle av klegg, og de skal til og med dekke jorden de* står på. 22 Den dagen skal jeg skille ut Gosen, der mitt folk bor. Det skal ikke finnes klegg der,+ og på grunn av dette skal du forstå at jeg, Jehova, er her i landet.+ 23 Jeg skal gjøre forskjell på mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.»’»

24 Og Jehova gjorde dette. Store svermer av klegg invaderte faraos hus og hans tjeneres hus og hele Egypt.+ Landet ble ødelagt på grunn av all kleggen.+ 25 Til slutt tilkalte farao Moses og Aron og sa: «Dere kan ofre til deres Gud her i landet.» 26 Men Moses sa: «Det går ikke an, for det vi vil ofre til Jehova vår Gud, er avskyelig for egypterne.+ Hvis vi ofrer noe som er avskyelig for egypterne, rett foran øynene på dem, kommer de til å steine oss! 27 Nei, vi skal dra tre dagsreiser* ut i ødemarken, og der skal vi ofre til Jehova vår Gud, akkurat som han har sagt til oss.»+

28 Farao sa nå: «Jeg skal la dere dra så dere kan ofre til Jehova deres Gud i ødemarken. Men dere må ikke dra for langt bort. Be for meg.»+ 29 Da sa Moses: «Nå går jeg bort fra deg, og jeg skal bønnfalle Jehova. Og kleggen skal forsvinne fra farao, tjenerne hans og folket hans i morgen. Men farao må ikke lure oss en gang til ved å nekte å la folket dra for å ofre til Jehova.»+ 30 Moses gikk så ut fra farao og bønnfalt Jehova.+ 31 Da gjorde Jehova det Moses ba om, og all kleggen forsvant fra farao, tjenerne hans og folket hans. Ikke en eneste ble igjen. 32 Men farao gjorde hjertet sitt hardt enda en gang og lot ikke folket dra.

9 Jehova sa derfor til Moses: «Gå inn til farao og si til ham: ‘Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg.+ 2 Men hvis du nekter å la dem dra og fortsetter å holde på dem, 3 skal Jehovas hånd+ ramme husdyrene dine på marken. Det skal komme en forferdelig pest over hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet.+ 4 Men Jehova skal gjøre forskjell på Israels husdyr og Egypts husdyr. Ikke noen av israelittenes dyr skal dø.»’»+ 5 Jehova fastsatte dessuten en tid og sa: «I morgen skal Jehova gjøre dette i landet.»

6 Neste dag gjorde Jehova som han hadde sagt, og alle slags husdyr i Egypt døde.+ Men ikke ett av israelittenes dyr døde. 7 Farao sendte bud og fant ut at ikke et eneste av israelittenes dyr hadde dødd. Likevel fortsatte faraos hjerte å være ubøyelig, og han lot ikke folket dra.+

8 Jehova sa da til Moses og Aron: «Dere skal fylle hendene med sot fra en brennovn, og Moses skal kaste det opp i luften foran farao. 9 Det skal bli til fint støv over hele Egypt, og det skal bli til verkebyller på mennesker og dyr i hele Egypt.»

10 Så tok de sot fra en brennovn og gikk fram for farao. Moses kastet det opp i luften, og det ble til verkebyller på mennesker og dyr. 11 Magikerne klarte ikke å gå for å møte Moses på grunn av byllene, for det hadde kommet byller på magikerne som på alle de andre egypterne.+ 12 Men Jehova tillot at faraos hjerte fortsatte å være hardt, og farao hørte ikke på dem, akkurat som Jehova hadde sagt til Moses.+

13 Da sa Jehova til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og still deg opp foran farao og si til ham: ‘Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: «La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 14 For nå sender jeg alle plagene mine mot deg, mot tjenerne dine og mot folket ditt, for at du skal forstå at det ikke er noen som er lik meg på hele jorden.+ 15 Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og folket ditt med en forferdelig pest, så du var blitt utslettet fra jorden. 16 Men dette er grunnen til at jeg har latt deg leve: for å vise deg min makt og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.+ 17 Oppfører du deg fortsatt arrogant ved å nekte å la mitt folk dra? 18 I morgen på denne tiden skal jeg sende et voldsomt haglvær, et som det ikke har vært maken til i Egypt fra den dagen landet ble grunnlagt, og til nå. 19 Send derfor bud om at alle husdyrene og alt som er ditt på marken, skal føres inn under tak. Alle mennesker og dyr som er igjen på marken og ikke har kommet i hus, vil dø når haglet kommer over dem.»’»

20 De av faraos tjenere som hadde respekt for Jehovas ord, skyndte seg å bringe tjenerne og husdyrene sine i hus, 21 men de som ikke tok Jehovas ord alvorlig, lot tjenerne og husdyrene sine være igjen ute på marken.

22 Jehova sa nå til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, slik at det kommer hagl ned over hele Egypt,+ over mennesker og dyr og alle plantene på marken.»+ 23 Moses rakte da staven sin mot himmelen, og Jehova sendte torden og hagl, og det fór ild* ned mot jorden. Og Jehova lot det fortsette å hagle over Egypt. 24 Det kom hagl, og ild lynte midt i haglskurene. Haglværet var svært kraftig. Det hadde aldri vært noe lignende i landet siden Egypt ble en nasjon.+ 25 Haglet slo ned alt som var på marken i hele Egypt, både mennesker og dyr, og det ødela alle plantene og knuste alle trærne på marken.+ 26 Det var bare i Gosen, der israelittene bodde, at det ikke haglet.+

27 Da sendte farao bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Jehova er rettferdig, og jeg og folket mitt er skyldige. 28 Bønnfall Jehova om at det må bli slutt på tordenværet og haglet fra Gud. Så vil jeg la dere dra, og dere skal ikke bli værende her lenger.» 29 Da sa Moses til ham: «Så snart jeg går ut av byen, skal jeg løfte hendene og be til Jehova. Tordenværet skal stanse, og haglet skal ikke fortsette lenger, for at du skal forstå at jorden tilhører Jehova.+ 30 Men jeg vet allerede at du og tjenerne dine ikke engang da kommer til å frykte Jehova Gud.»

31 Linet og byggen var blitt slått ned, for byggen sto i aks, og linet sto i knopp. 32 Men hveten og spelten var ikke blitt slått ned, for de modnes senere. 33 Moses gikk nå bort fra farao og ut av byen og løftet hendene i bønn til Jehova. Tordenværet og haglet stanset, og regnet sluttet å strømme ned på jorden.+ 34 Da farao så at det hadde sluttet å regne, hagle og tordne, syndet han igjen og gjorde hjertet hardt,+ både han og tjenerne hans. 35 Faraos hjerte fortsatte å være hardt, og han lot ikke israelittene dra, akkurat som Jehova hadde sagt gjennom Moses.+

10 Da sa Jehova til Moses: «Gå inn til farao. Jeg har tillatt at hans hjerte og hans tjeneres hjerte er blitt ubøyelige,+ for at jeg skal kunne gjøre disse tegnene rett foran ham,+ 2 og for at du skal kunne fortelle barna og barnebarna dine hvor strengt jeg har handlet mot Egypt, og hvilke tegn jeg har gjort blant dem.+ Dere skal innse at jeg er Jehova.»

3 Moses og Aron gikk da inn til farao og sa til ham: «Dette er hva Jehova, hebreernes Gud, har sagt: ‘Hvor lenge skal du nekte å bøye deg for meg?+ La mitt folk dra, så de kan tjene meg. 4 For hvis du fortsatt nekter å la mitt folk dra, skal jeg sende gresshopper inn over landet ditt i morgen. 5 De skal dekke jordens overflate, så det blir umulig å se bakken. De skal spise opp alt dere har igjen etter haglet, og de skal snauspise alle trærne som vokser på marken.+ 6 De skal fylle husene dine, husene til alle tjenerne dine og husene i hele Egypt. Verken fedrene eller bestefedrene dine har noensinne opplevd noe lignende.’»+ Så snudde han seg og gikk ut fra farao.

7 Da sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen fortsette å true* oss? La mennene dra, så de kan tjene sin Gud Jehova. Forstår du ennå ikke at Egypt er blitt ødelagt?» 8 Moses og Aron ble så hentet tilbake til farao, og han sa til dem: «Dra og tjen Jehova deres Gud. Men hvem er det egentlig som skal dra?» 9 Da sa Moses: «Både unge og gamle skal dra. Vi tar med oss sønnene og døtrene våre og sauer og kveg,+ for vi skal holde høytid for Jehova.»+ 10 Farao sa til dem: «Hvis jeg noensinne lar dere og barna deres dra, må det være Jehova som står bak!+ Det er tydelig at dere planlegger å gjøre noe ondt. 11 Nei! Det er bare mennene som får dra og tjene Jehova, for det var det dere ba om.» Dermed ble de jaget bort fra farao.

12 Jehova sa nå til Moses: «Rekk hånden ut over Egypt, så skal gresshoppene komme inn over Egypt og spise opp alle plantene i landet, alt som ble igjen etter haglet.» 13 Straks rakte Moses staven sin ut over Egypt, og Jehova lot en østavind blåse over landet hele den dagen og hele natten. Da morgenen kom, hadde østavinden ført gresshoppene med seg. 14 Gresshoppene kom inn over hele Egypt og slo seg ned overalt i Egypts område.+ Det var en forferdelig plage.+ Aldri før hadde det vært så mange gresshopper, og det ville aldri bli så mange igjen. 15 De dekket hele landets overflate, og det ble mørkt i landet på grunn av dem. De spiste opp alle plantene i landet og all frukten på de trærne som var igjen etter haglet. Det ble ikke noe grønt igjen på trærne eller på plantene på marken i hele Egypt.

16 Farao skyndte seg da å tilkalle Moses og Aron og sa: «Jeg har syndet mot Jehova deres Gud og mot dere. 17 Vær så snill, tilgi min synd bare denne ene gangen, og bønnfall Jehova deres Gud om at han må fjerne denne dødelige plagen fra meg.» 18 Så gikk han* ut fra farao og bønnfalt Jehova.+ 19 Da fikk Jehova vinden til å snu, og det ble en veldig sterk vestavind. Den førte gresshoppene bort og drev dem ut i Rødehavet. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen i hele Egypt. 20 Men Jehova tillot at faraos hjerte ble hardt,+ og farao lot ikke israelittene dra.

21 Jehova sa da til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, slik at det kommer mørke over Egypt, et mørke så tykt at man kan ta på det.» 22 Moses rakte straks hånden opp mot himmelen, og det la seg et tykt mørke over hele Egypt i tre dager.+ 23 Egypterne kunne ikke se hverandre, og ingen av dem gikk noe sted på tre dager. Men der israelittene bodde, var det lyst.+ 24 Farao tilkalte så Moses og sa: «Dra og tjen Jehova.+ Bare sauene og kveget deres skal bli igjen. Barna deres kan dra sammen med dere.» 25 Men Moses sa: «Du må også sørge for at vi har* dyr som vi kan ofre som slaktofre og brennofre til Jehova vår Gud.+ 26 Husdyrene våre skal bli med oss. Ikke et eneste dyr* skal bli igjen, for vi skal bruke noen av dem når vi skal tilbe Jehova vår Gud, og vi vet ikke hva vi skal ofre til Jehova, før vi kommer fram.» 27 Da tillot Jehova at faraos hjerte ble hardt, og farao gikk ikke med på å la dem dra.+ 28 Han sa til Moses: «Kom deg ut herfra! Ikke prøv å komme fram for meg igjen, for den dagen du gjør det, skal du dø.» 29 Til dette sa Moses: «Som du vil. Jeg skal ikke prøve å komme fram for deg igjen.»

11 Jehova sa til Moses: «Én plage til skal jeg sende over farao og Egypt. Deretter kommer han til å la dere dra.+ Og når han lar dere dra, kommer han bokstavelig talt til å jage dere ut herfra.+ 2 Si nå til folket at alle menn og kvinner skal be naboene sine om å få ting av sølv og gull.»+ 3 Og Jehova sørget for at folket fikk egypternes velvilje. Moses var dessuten blitt en høyt respektert mann i Egypt, både blant faraos tjenere og blant folket.

4 Moses sa så til farao: «Dette er hva Jehova har sagt: ‘Omkring midnatt går jeg gjennom Egypt,+ 5 og alle førstefødte i Egypt skal dø,+ fra den førstefødte sønn av farao som sitter på tronen, til den førstefødte sønn av slavekvinnen som arbeider ved håndkvernen, og alle førstefødte blant husdyrene.+ 6 I hele Egypt skal det høres et stort skrik, et som det aldri har vært maken til og aldri skal bli maken til igjen.+ 7 Men mot israelittene kommer ikke engang en hund til å bjeffe,* verken mot mennesker eller mot husdyr. Slik skal dere forstå at Jehova kan gjøre forskjell på egypterne og israelittene.’+ 8 Og alle tjenerne dine skal komme ned til meg og bøye seg for meg og si: ‘Dra, du og hele folket som følger deg.’+ Og deretter skal jeg dra ut.» Dermed gikk han ut fra farao i brennende vrede.

9 Jehova sa til Moses: «Farao kommer ikke til å høre på dere.+ Det vil skje for at flere av mine mirakler skal bli sett i Egypt.»+ 10 Moses og Aron gjorde alle disse miraklene framfor farao,+ men Jehova tillot at faraos hjerte ble hardt, og farao lot ikke israelittene dra ut fra landet.+

12 Jehova sa nå til Moses og Aron i Egypt: 2 «Denne måneden skal være begynnelsen på månedene for dere. Den skal være den første måneden i året.+ 3 Si til hele Israels menighet: ‘På den tiende dagen i denne måneden skal hver og en velge ut et lam+ til sin familie,* ett lam for hvert hus. 4 Men hvis husstanden er for liten til å spise hele lammet, skal de* og den nærmeste naboen dele det mellom seg, alt etter hvor mange personer de er. De skal ta med i beregningen hvor mye av lammet hver enkelt kommer til å spise. 5 Det lammet dere tar, skal være et feilfritt+ hanndyr som er ett år gammelt. Dere kan velge en ung sau eller en ung geit. 6 Dere skal ta vare på det til den 14. dagen i denne måneden,+ og hver familie i Israels menighet skal slakte sitt lam i skumringen.*+ 7 De skal ta noe av blodet og skvette det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i huset der de spiser det.+

8 De skal spise kjøttet denne natten.+ De skal steke det over ild og spise det sammen med usyret brød+ og bitre urter.+ 9 Ikke spis noe av det rått eller kokt i vann. Det skal være stekt over ild med hode, skanker og innvoller. 10 Dere skal ikke spare noe av det til neste morgen. Hvis det er noe igjen neste morgen, skal dere brenne det opp.+ 11 Og slik skal dere spise det: med belte spent om hoftene, sandaler på føttene og stav i hånden. Dere skal spise det i all hast. Det er Jehovas påske.* 12 For jeg skal gå gjennom Egypt denne natten og slå i hjel hver førstefødt i Egypt, både mennesker og husdyr.+ Og jeg skal fullbyrde dommen over alle Egypts guder.+ Jeg er Jehova. 13 Blodet skal være et tegn på de husene dere er i. Jeg skal se blodet og gå forbi dere, og plagen skal ikke komme over dere og ødelegge dere når jeg slår Egypt.+

14 Denne dagen skal være en minnedag for dere, og dere skal feire den som en høytid for Jehova i generasjon etter generasjon. Det er en varig ordning at dere skal feire den. 15 I sju dager skal dere spise usyret brød.+ Ja, den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres, for den som spiser noe som er syret, fra den første dagen og til den sjuende, den personen skal utryddes* fra Israel. 16 Den første dagen skal dere holde en hellig sammenkomst, og den sjuende dagen skal dere holde enda en hellig sammenkomst. Det skal ikke gjøres noe arbeid disse dagene.+ Det eneste dere kan gjøre, er å lage den maten som hver enkelt skal spise.

17 Dere skal holde de usyrede brøds høytid,+ for på nettopp denne dagen skal jeg føre hele folket* ut av Egypt. Dere skal feire denne dagen i generasjon etter generasjon. Dette er en varig ordning. 18 Fra kvelden den 14. dagen i den første måneden fram til kvelden den 21. dagen i samme måned skal dere spise usyret brød.+ 19 I sju dager må det ikke finnes surdeig i husene deres, for hvis noen spiser noe som er syret, enten han er utlending eller født i landet,+ skal den personen utryddes fra Israel.+ 20 Dere må ikke spise noe som er syret. Uansett hvor dere bor, skal dere spise usyret brød.’»

21 Moses tilkalte straks alle Israels eldste+ og sa til dem: «Gå og velg ut unge dyr* til familiene deres, og slakt påskeofferet. 22 Så skal dere dyppe en kvast isop* i det blodet som dere har samlet i en skål, og stryke blodet på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut av huset sitt før om morgenen. 23 Når Jehova så går gjennom landet for å slå egypterne med plagen og ser blodet på bjelken over døren og på de to dørstolpene, skal Jehova gå forbi døren, og han skal ikke la den dødelige plagen* få komme inn i husene deres.+

24 Dere skal feire denne begivenheten, og dette skal være en varig ordning for dere og barna deres.+ 25 Og når dere kommer inn i det landet som Jehova har lovt å gi dere, skal dere holde denne høytiden.+ 26 Når barna deres spør: ‘Hva betyr denne høytiden?’,+ 27 skal dere si: ‘Det er påskeofferet for Jehova, som gikk forbi husene til israelittene i Egypt. Han slo egypterne med plagen, men sparte husene våre.’»

Da la folket seg på kne og bøyde seg ned. 28 Så gikk israelittene bort og gjorde slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron.+ Akkurat slik gjorde de.

29 Ved midnatt slo Jehova i hjel alle førstefødte i Egypt,+ fra den førstefødte sønn av farao som satt på tronen, til den førstefødte sønn av fangen som var i fengselet,* og alle førstefødte blant dyrene.+ 30 Farao sto opp den natten, han og alle tjenerne hans og alle de andre egypterne. Og det hørtes et stort skrik blant egypterne, for det fantes ikke et eneste hus der det ikke var en som var død.+ 31 Straks, mens det ennå var natt, tilkalte farao Moses og Aron+ og sa: «Bryt opp, dra bort fra folket mitt, både dere og de andre israelittene. Dra og tjen Jehova, slik dere har sagt.+ 32 Ta dessuten med dere småfeet og storfeet deres og dra, slik dere har sagt.+ Men dere må også velsigne meg.»

33 Og egypterne la press på folket for å få dem til å dra ut av landet så fort som mulig.+ «For vi er alle så godt som døde!» sa de.+ 34 Folket bar derfor med seg den usyrede deigen. De pakket deigtrauene inn i klærne sine og bar dem på skulderen. 35 Israelittene gjorde som Moses hadde sagt, og ba egypterne om å få ting av sølv og gull og også klær.+ 36 Jehova sørget for at folket fikk egypternes velvilje, og de ga dem det de ba om. Slik tok de bytte fra egypterne.+

37 Så brøt israelittene opp fra Rạmeses+ for å dra til Sukkot.+ Det var omkring 600 000 menn* og dessuten barn.*+ 38 En stor blandet folkemengde*+ ble også med dem, i tillegg til en stor mengde småfe og storfe. 39 Og de bakte runde, usyrede brød av deigen som de hadde tatt med seg fra Egypt. Deigen var ikke syret, for de var blitt drevet ut av Egypt så plutselig at de ikke hadde fått gjort i stand mat til reisen.+

40 Da israelittene forlot Egypt, hadde de bodd som utlendinger i 430 år.+ 41 På dagen da de 430 årene endte, dro hele Jehovas folk* ut av Egypt. 42 Dette er en natt da de skal feire at Jehova førte dem ut av Egypt. Hele Israels folk skal feire denne natten til ære for Jehova i generasjon etter generasjon.+

43 Så sa Jehova til Moses og Aron: «Dette er forskriften for påskeofferet: Ingen fremmed kan spise av det.+ 44 Men om noen har en slave som er kjøpt for penger, kan han være med på å spise det hvis han først er blitt omskåret.+ 45 En innvandrer og en leiearbeider kan ikke spise av det. 46 I ett hus skal det spises. Dere må ikke ta noe av kjøttet ut av huset, og dere må ikke brekke noe ben på dyret.+ 47 Hele Israels menighet skal feire påsken. 48 Hvis en utlending bor hos deg og han ønsker å feire påske for Jehova, må alle av hankjønn i den husstanden bli omskåret. Da kan han være med på å feire den, og han skal bli som en som er født i landet. Men ingen uomskåret mann kan spise av påskeofferet.+ 49 En og samme lov skal gjelde for israelittene og for utlendingene som bor blant dere.»+

50 Alle israelittene gjorde da slik som Jehova hadde befalt Moses og Aron. Akkurat slik gjorde de. 51 Den samme dagen førte Jehova israelittene* ut av Egypt.

13 Jehova talte videre til Moses og sa: 2 «Hver førstefødt av hankjønn* blant israelittene skal du hellige* til meg. Den første av hankjønn som blir født, av både mennesker og dyr, tilhører meg.»+

3 Moses sa så til folket: «Husk denne dagen da dere dro ut av Egypt,+ ut av slavehuset. For med sterk hånd førte Jehova dere ut herfra.+ Derfor må dere ikke spise noe som er syret. 4 I dag drar dere ut, i måneden abib.*+ 5 Når Jehova har ført deg inn i landet til kanaaneerne, hetittene, amorittene, hevittene og jebusittene,+ det som han sverget overfor forfedrene dine at han skulle gi deg,+ et land som flyter med melk og honning,+ da skal du holde denne høytiden i denne måneden. 6 I sju dager skal du spise usyret brød,+ og på den sjuende dagen skal det være en høytid for Jehova. 7 Det skal spises usyret brød i de sju dagene.+ Det må ikke finnes noe syret hos deg,+ og det må ikke finnes noen surdeig i hele ditt område.* 8 Den dagen skal du forklare for barna dine: ‘Jeg gjør dette for å minnes det Jehova gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt.’+ 9 Og dette skal være som et tegn du har på hånden, og som et minnetegn* du har i pannen,*+ så Jehovas lov kan være på dine lepper. For med sterk hånd førte Jehova deg ut av Egypt. 10 Du skal følge denne forskriften til fastsatt tid, år etter år.+

11 Når Jehova fører deg inn i kanaaneernes land, som han sverget overfor deg og forfedrene dine at han skulle gi deg,+ 12 skal du gi alle førstefødte gutter* til Jehova og også alle førstefødte hanndyr blant de husdyrene du skaffer deg. De tilhører Jehova.+ 13 Hvert førstefødt esel skal du løskjøpe med en sau, og hvis du ikke løskjøper det, må du bryte nakken på det. Og hver førstefødt sønn skal du løskjøpe.+

14 Hvis barna dine senere spør deg: ‘Hva betyr dette?’, skal du si til dem: ‘Med sterk hånd førte Jehova oss ut av Egypt, ut av slavehuset.+ 15 Da farao trassig nektet å la oss dra,+ drepte Jehova alle førstefødte i Egypt, både den førstefødte av mennesker og den førstefødte av husdyrene.+ Det er derfor vi ofrer alle førstefødte av hankjønn* til Jehova og løskjøper alle førstefødte av sønnene våre.’ 16 Dette skal være som et tegn du har på hånden, og som et pannebånd rundt hodet ditt,*+ for med sterk hånd førte Jehova oss ut av Egypt.»

17 Da farao lot folket dra, ledet ikke Gud dem på veien gjennom filisternes land, selv om den var kortere. For Gud sa: «Folket vil kanskje ombestemme seg når de møter krig, og så dra tilbake til Egypt.» 18 Derfor fikk Gud folket til å ta en omvei gjennom ødemarken ved Rødehavet.+ Og israelittene dro ut av Egypt i kampformasjon. 19 Moses tok også med seg Josefs knokler, for Josef hadde fått Israels sønner til å avlegge en høytidelig ed. Han hadde sagt: «Gud vil vende sin oppmerksomhet mot dere. Lov meg at dere tar med dere knoklene mine opp herfra.»+ 20 De dro fra Sukkot og slo leir i Etham, i utkanten av ødemarken.

21 Jehova gikk foran dem – i en skysøyle om dagen for å vise dem veien,+ og i en ildsøyle om natten for å gi dem lys. Slik kunne de reise både om dagen og om natten.+ 22 Skysøylen flyttet seg ikke fra plassen foran folket om dagen, og det gjorde heller ikke ildsøylen om natten.+

14 Jehova sa nå til Moses: 2 «Si til israelittene at de skal snu og slå leir foran Pi-Hạkirot, mellom Migdol og havet, overfor Baal-Sefon.+ Der skal dere slå leir ved havet. 3 Da kommer farao til å si om israelittene: ‘De er forvirret og har gått seg vill i landet. De er fanget i ødemarken.’ 4 Jeg skal tillate at faraos hjerte blir hardt.+ Han kommer til å forfølge dem, og jeg skal gjøre min storhet kjent ved å beseire farao og hele hans hær.+ Og egypterne skal innse at jeg er Jehova.»+ Da gjorde israelittene dette.

5 Senere ble det meldt Egypts konge at folket hadde flyktet. Straks angret farao og tjenerne hans på at de hadde satt folket fri.+ De sa: «Hva er det vi har gjort? Hvorfor lot vi Israel dra fra slavearbeidet?» 6 Så gjorde han klar stridsvognene sine, og han tok hæren med seg.+ 7 Han tok de 600 beste vognene og alle de andre vognene i Egypt og bemannet dem med krigere. 8 Jehova tillot at hjertet til farao, Egypts konge, ble hardt, og farao satte etter israelittene, som var på vei ut og følte seg trygge.*+ 9 Egypterne forfulgte dem,+ og alle faraos hester og vogner og hans ryttere og hele hæren nådde dem igjen mens de lå i leir ved havet, ved Pi-Hạkirot, overfor Baal-Sefon.

10 Da farao nærmet seg, fikk israelittene øye på egypterne som forfulgte dem. Israelittene ble veldig redde og begynte å rope til Jehova.+ 11 De sa til Moses: «Er det fordi det ikke finnes gravsteder i Egypt, at du har ført oss ut i ødemarken for å dø?+ Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor har du ført oss ut av Egypt? 12 Var det ikke akkurat det vi sa til deg i Egypt? Vi sa jo: ‘La oss være i fred, så vi kan tjene egypterne.’ Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø her i ødemarken.»+ 13 Da sa Moses til folket: «Ikke vær redde.+ Stå stille og se hvordan Jehova redder dere i dag.+ For de egypterne som dere ser i dag, skal dere aldri se igjen.+ 14 Jehova skal selv kjempe for dere,+ og dere skal være tause.»

15 Jehova sa nå til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal bryte opp. 16 Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og dele det, så israelittene kan gå midt gjennom havet på tørr grunn. 17 Jeg skal tillate at egypternes hjerte blir hardt, så de følger etter dem. Og jeg skal gjøre min storhet kjent ved å beseire farao og hele hans hær og alle hans stridsvogner og ryttere.+ 18 Egypterne skal innse at jeg er Jehova, når jeg gjør min storhet kjent ved å beseire farao, hans stridsvogner og hans ryttere.»+

19 Den sanne Guds engel,+ som gikk foran israelittene, flyttet seg og gikk bak dem. Og skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem.+ 20 Den kom altså mellom egypterne og israelittene.+ På den ene siden var den en mørk sky, og på den andre siden lyste den opp natten.+ Egypterne kom derfor ikke nær israelittene hele natten.

21 Moses rakte nå hånden ut over havet,+ og Jehova drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så vannet delte seg+ og havbunnen ble til tørt land.+ 22 Israelittene gikk da midt gjennom havet på tørr grunn,+ mens vannet sto som en mur til høyre og til venstre for dem.+ 23 Egypterne satte etter dem. Alle faraos hester, stridsvogner og ryttere fulgte etter dem, midt ut i havet.+ 24 Under morgenvakten* så Jehova ut over egypternes hær inne fra ild- og skysøylen,+ og han skapte kaos og panikk i hæren deres. 25 Han fikk hjulene til å falle av vognene, slik at det ble vanskelig å kjøre dem. Og egypterne sa: «Vi må flykte fra israelittene, for Jehova kjemper for dem mot egypterne!»+

26 Da sa Jehova til Moses: «Rekk hånden ut over havet, så vannet kan vende tilbake over egypterne og over stridsvognene og rytterne deres.» 27 Moses rakte straks hånden ut over havet, og da morgenen nærmet seg, vendte vannet tilbake igjen. Egypterne flyktet fra det, men Jehova ristet dem av midt i havet.+ 28 Vannet dekket stridsvognene og rytterne og hele faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i havet.+ Ikke en eneste av dem fikk overleve.+

29 Men israelittene gikk på tørr grunn midt på havbunnen,+ og vannet sto som en mur til høyre og til venstre for dem.+ 30 Slik reddet Jehova Israel fra egypterne den dagen,+ og Israel så egypterne ligge døde på stranden. 31 Da Israel så den store makt* som Jehova brukte mot egypterne, begynte de å frykte Jehova, og de trodde på Jehova og på hans tjener Moses.+

15 Da sang Moses og israelittene denne sangen for Jehova:+

«La meg synge for Jehova, for han er blitt høyt opphøyd.+

Hest og rytter har han kastet i havet.+

 2 Min styrke og min kraft er Jah,* for han redder meg.+

Han er min Gud, og jeg skal lovprise ham,+ min fars Gud,+ og jeg skal opphøye ham.+

 3 Jehova er en mektig kriger.+ Jehova er hans navn.+

 5 Det brusende vannet dekket dem. Ned i dypet sank de som en stein.+

 6 Din høyre hånd, Jehova, har stor kraft.+

Din høyre hånd, Jehova, kan knuse en fiende.

 7 I din majestetiske storhet kan du styrte dem som reiser seg mot deg.+

Du sender ut din brennende vrede, den fortærer dem som halmstrå.

 8 Ved et pust fra dine nesebor samlet vannet seg.

Det sto stille og holdt strømmene tilbake.

Det brusende vannet stivnet i havets hjerte.

 9 Fienden sa: ‘Jeg skal følge etter dem! Jeg skal ta dem igjen!

Jeg skal dele bytte til jeg har fått alt jeg vil ha!

Jeg skal dra sverdet! Min hånd skal beseire dem!’+

10 Du blåste med din pust, havet dekket dem.+

De sank som bly i det mektige vannet.

11 Hvem blant gudene er som deg, Jehova?+

Hvem er som deg, den helligste av alle?+

Du er den som skal æres med lovsanger, den som gjør mirakler.+

12 Du rakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.+

13 I din lojale kjærlighet har du ledet det folket som du har reddet.+

I din styrke skal du føre dem til din hellige bolig.

14 Folkeslag skal høre,+ de kommer til å grøsse.

Angst* skal gripe dem som bor i Filistẹa.

Alle som bor i Kạnaan, skal miste motet.+

16 Frykt og redsel skal komme over dem.+

18 Jehova skal herske som konge for evig og alltid.+

19 Da faraos hester med stridsvogner og ryttere gikk ut i havet,+

lot Jehova havets vann vende tilbake over dem,+

men Israels folk gikk på tørr grunn midt gjennom havet.»+

20 Så tok profetinnen Mirjam, Arons søster, en tamburin i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne mens de spilte på tamburiner og danset. 21 Mirjam sang i vekselsang med mennene:

«Syng for Jehova, for han er blitt høyt opphøyd.+

Hest og rytter har han kastet i havet.»+

22 Senere førte Moses Israel bort fra Rødehavet, og de dro ut til Sjur-ødemarken. De gikk i ødemarken i tre dager uten å finne vann. 23 Så kom de til Marah,*+ men de kunne ikke drikke vannet der, for det var bittert. Derfor ga han stedet navnet Marah. 24 Da begynte folket å klage* og si til Moses:+ «Hva skal vi drikke?» 25 Han ropte til Jehova,+ og Jehova ledet ham til et tre. Da han kastet treet i vannet, ble vannet friskt.

Der ga Gud dem en forskrift og et grunnlag for dom, og der satte han dem på prøve.+ 26 Han sa: «Hvis du hører nøye på Jehova din Gud og gjør det som er rett i hans øyne, og holder hans bud og følger alle hans forskrifter,+ skal jeg ikke legge på deg noen av de sykdommene som jeg la på egypterne.+ For jeg, Jehova, helbreder deg.»+

27 Deretter kom de til Elim, der det var 12 vannkilder og 70 palmetrær. Og de slo leir der, ved vannet.

16 Etter at hele Israels folk hadde dratt fra Elim, kom de til slutt til Sin-ødemarken,+ som ligger mellom Elim og Sinai. Det var en måned etter at de hadde dratt fra Egypt, det vil si på den 15. dagen i den andre måneden.

2 Hele Israels folk begynte da å klage på* Moses og Aron i ødemarken.+ 3 Israelittene sa til dem: «Om vi bare hadde dødd for Jehovas hånd i Egypt mens vi satt ved kjøttgrytene,+ mens vi spiste oss mette på brød. Nå har dere ført oss ut i denne ødemarken for å la hele dette folket dø av sult.»+

4 Da sa Jehova til Moses: «Jeg skal la det regne ned brød til dere fra himmelen,+ og alle skal gå ut og samle det de trenger dag for dag.+ Slik vil jeg sette dem på prøve og se om de vil følge min lov eller ikke.+ 5 Men den sjette dagen+ skal de samle inn og tilberede dobbelt så mye som de andre dagene.»+

6 Moses og Aron sa da til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det var Jehova som førte dere ut av Egypt.+ 7 I morgen tidlig skal dere se Jehovas herlighet, for Jehova har hørt hvordan dere klager på ham. Hvem er vi, så dere skulle klage på oss?» 8 Moses fortsatte: «Når Jehova i kveld gir dere kjøtt å spise og i morgen tidlig brød til dere blir mette, skal dere se at Jehova har hørt hvordan dere klager, at dere klager på ham. Men hvem er vi? Det er ikke oss dere klager på, men Jehova.»+

9 Moses sa så til Aron: «Si til hele Israels folk: ‘Kom fram for Jehova, for han har hørt klagingen deres.’»+ 10 Så snart Aron hadde talt til hele forsamlingen av israelitter, snudde de seg mot ødemarken, og se, Jehovas herlighet viste seg i skysøylen.+

11 Jehova talte videre til Moses og sa: 12 «Jeg har hørt israelittenes klaging.+ Si til dem: ‘I skumringen* skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få brød til dere blir mette.+ Og dere skal innse at jeg er Jehova deres Gud.’»+

13 Da det ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren,+ og om morgenen var det et lag med dugg rundt hele leiren. 14 Da laget med dugg fordampet, lå det et fint, flakaktig stoff på ødemarkens overflate.+ Det var som fint rim på bakken. 15 Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: «Det er det brødet som Jehova har gitt dere å spise.+ 16 Dette er hva Jehova har befalt: ‘Hver og en skal samle så mye som han trenger. Dere skal ta en omer*+ for hver person, alt etter hvor mange personer det bor i teltet deres.’» 17 Israelittene gjorde dette. Noen samlet mye, andre samlet lite. 18 Når de målte hvor mange omer det var, hadde den som hadde samlet mye, ikke noe til overs, og den som hadde samlet lite, manglet ikke noe.+ Alle samlet så mye som de trengte.

19 Da sa Moses til dem: «Ingen må la noe av det bli igjen til i morgen tidlig.»+ 20 Men de hørte ikke på Moses. Da enkelte sparte noe av det til morgenen etter, gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint på dem. 21 Morgen etter morgen samlet hver og en så mye som han trengte. Når solen begynte å varme, smeltet resten.

22 Den sjette dagen samlet de dobbelt så mye brød,+ to omer for hver person. Alle folkets høvdinger kom da til Moses og fortalte det. 23 Han sa til dem: «Det er som Jehova har sagt. I morgen skal det være fullstendig hvile,* en hellig sabbat for Jehova.+ Bak det som skal bakes, og kok det som skal kokes.+ Ta vare på det som blir til overs, og oppbevar det til i morgen tidlig.» 24 De tok da vare på det til neste morgen, akkurat som Moses hadde befalt, og det stinket ikke, og det var ikke mark i det. 25 Så sa Moses: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Jehova. I dag kommer dere ikke til å finne noe på bakken. 26 I seks dager skal dere samle, men på den sjuende dagen, på sabbaten,+ vil det ikke finnes noe.» 27 Likevel var det noen som gikk ut for å samle på den sjuende dagen, men de fant ingenting.

28 Da sa Jehova til Moses: «Hvor lenge skal dere nekte å holde mine bud og mine lover?+ 29 Glem aldri at Jehova har gitt dere sabbaten.+ Det er derfor han gir dere brød for to dager den sjette dagen. Alle må bli der de er, ingen får gå noe sted den sjuende dagen.» 30 Så holdt folket sabbaten* den sjuende dagen.+

31 Israelittene kalte brødet «manna».* Det var hvitt som korianderfrø og smakte som tynne honningkaker.+ 32 Moses sa: «Dette er hva Jehova har befalt: ‘Fyll et omer-mål med det. Det skal oppbevares i generasjon etter generasjon,+ så de kan se det brødet som jeg ga dere å spise i ødemarken da jeg førte dere ut av Egypt.’» 33 Så sa Moses til Aron: «Ta en krukke og fyll den med en omer manna og still den framfor Jehova. Den skal oppbevares i generasjon etter generasjon.»+ 34 Aron gjorde som Jehova hadde befalt Moses. Han stilte krukken foran Vitnesbyrdet,*+ og der skulle den oppbevares. 35 Israelittene spiste manna i 40 år,+ til de kom til et land som var bebodd.+ De spiste manna helt til de kom til grensen mot Kạnaan.+ 36 En omer er en tiendedel av en efa.*

17 Hele Israels folk brøt opp fra Sin-ødemarken+ og gikk i etapper i samsvar med Jehovas befaling,+ og de slo leir ved Rẹfidim.+ Men det fantes ikke vann som folket kunne drikke.

2 Folket begynte da å krangle med Moses+ og si: «Gi oss vann å drikke!» Moses sa til dem: «Hvorfor krangler dere med meg? Hvorfor setter dere stadig Jehova på prøve?»+ 3 Men folket var svært tørste og ville ha vann. De klaget på Moses+ og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og barna våre og husdyrene våre dø av tørst?» 4 Til slutt ropte Moses til Jehova: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Nå er det like før de steiner meg!»

5 Da sa Jehova til Moses: «Ta med deg den staven som du slo på Nilen med.+ Velg ut noen av Israels eldste, og gå sammen med dem foran folket. 6 Jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal komme vann ut av den så folket får drikke.»+ Moses gjorde dette for øynene på Israels eldste. 7 Så ga han stedet navnet Massah*+ og Merịba,*+ fordi israelittene hadde kranglet med ham, og fordi de hadde satt Jehova på prøve+ ved å si: «Er Jehova iblant oss eller ikke?»

8 Etter dette kom amalekittene+ og angrep Israel i Rẹfidim.+ 9 Da sa Moses til Josva:+ «Velg ut noen menn for oss og dra ut og kjemp mot amalekittene. I morgen skal jeg stå på toppen av høyden med den sanne Guds stav i hånden.» 10 Josva gjorde som Moses hadde sagt til ham,+ og kjempet mot amalekittene. Moses, Aron og Hur+ gikk opp på toppen av høyden.

11 Så lenge Moses holdt hendene løftet, hadde israelittene overtaket, men så snart han senket hendene, fikk amalekittene overtaket. 12 Da hendene til Moses ble tunge, tok Aron og Hur en stein og lot ham sette seg på den. De stilte seg på hver sin side av ham og støttet hendene hans, så han kunne holde dem oppe helt til solen gikk ned. 13 Slik beseiret Josva amalekittenes hær med sverdet.+

14 Jehova sa nå til Moses: «Skriv dette i boken så det blir husket, og gjenta det for Josva: ‘Jeg skal fullstendig utslette minnet om amalekittene under himmelen.’»+ 15 Moses bygde så et alter og ga det navnet Jehova-Nissi.* 16 Han sa: «Fordi amalekittenes hånd er rettet mot Jahs trone,+ skal Jehova føre krig mot dem fra generasjon til generasjon.»+

18 Jetro, presten i Midjan, svigerfaren til Moses,+ fikk høre om alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, om hvordan Jehova hadde ført Israel ut av Egypt.+ 2 Jetro hadde tatt imot Sippọra, Moses’ kone, da hun ble sendt tilbake til ham, 3 og også de to sønnene hennes.+ Den ene sønnen hadde fått navnet Gersjom,*+ for Moses sa: «Jeg er blitt en fastboende utlending i et fremmed land.» 4 Den andre hadde fått navnet Eliẹser,* for han sa: «Min fars Gud er min hjelper, og han reddet meg fra faraos sverd.»+

5 Jetro, Moses’ svigerfar, kom da sammen med Moses’ sønner og hans kone ut til Moses i ødemarken der han lå i leir ved den sanne Guds fjell.+ 6 Han sendte bud til Moses: «Jeg, din svigerfar Jetro,+ kommer til deg med din kone og de to sønnene dine.» 7 Moses gikk med en gang ut for å møte svigerfaren, og han bøyde seg ned for ham og hilste ham med et kyss. De spurte hverandre hvordan det sto til, og så gikk de inn i teltet.

8 Moses fortalte svigerfaren om alt det Jehova hadde gjort med farao og Egypt for Israels skyld,+ om alle de vanskelighetene de hadde møtt på veien,+ og om hvordan Jehova hadde reddet dem. 9 Jetro gledet seg over alt det gode som Jehova hadde gjort for Israel ved å redde dem fra Egypt.* 10 Jetro sa: «Lovet være Jehova, som har reddet dere fra Egypt og fra farao, og som har reddet folket fra å være underlagt Egypts styre. 11 Nå vet jeg at Jehova er større enn alle de andre gudene.+ Se hva han gjorde mot egypterne, som handlet arrogant mot hans folk.» 12 Så kom Moses’ svigerfar Jetro med et brennoffer og med slaktofre til Gud. Og Aron og alle Israels eldste kom for å spise et måltid sammen med svigerfaren til Moses framfor den sanne Gud.

13 Dagen etter satte Moses seg som vanlig for å tjene som dommer for folket, og folket kom og stilte seg foran Moses fra morgen til kveld. 14 Da svigerfaren til Moses så alt det han gjorde for folket, sa han: «Hva er det du gjør for folket? Hvorfor sitter du her alene med hele folket foran deg fra morgen til kveld?» 15 Moses svarte svigerfaren: «Fordi folket kommer til meg for å rådspørre Gud. 16 Når det oppstår en sak, legges den fram for meg, og så må jeg dømme mellom partene. Jeg gjør kjent den sanne Guds avgjørelser og hans lover.»+

17 Svigerfaren sa til Moses: «Dette er ikke den beste måten å gjøre det på. 18 Du kommer til å bli helt utslitt, både du og det folket som er hos deg. Dette er en altfor stor byrde for deg, og du kan ikke bære den alene. 19 Hør nå på meg. Jeg skal gi deg et råd, og Gud skal være med deg.+ Du skal representere folket overfor den sanne Gud+ og legge sakene fram for den sanne Gud.+ 20 Du må lære dem hva forskriftene og lovene går ut på,+ og gjøre dem kjent med den veien de skal vandre på, og hva de skal gjøre. 21 Men du bør velge ut noen dyktige menn blant folket,+ menn som frykter Gud, er pålitelige og hater uærlig fortjeneste.+ Du skal utnevne disse til å være ledere for tusen, ledere for hundre, ledere for femti og ledere for ti.+ 22 De skal dømme folket når det oppstår en sak.* De skal komme til deg med alle vanskelige saker,+ men alle enkle saker kan de avgjøre selv. Gjør det lettere for deg selv ved å la dem bære byrden sammen med deg.+ 23 Hvis du gjør dette – og hvis det er i samsvar med Guds befaling – vil du klare å holde ut, og alle vil gå fornøyde hjem.»

24 Moses hørte på svigerfaren og gjorde straks alt det han hadde sagt. 25 Moses valgte ut dyktige menn fra hele Israel og utnevnte dem til å være overhoder for folket, til å være ledere for tusen, ledere for hundre, ledere for femti og ledere for ti. 26 Og de dømte folket når det oppsto saker. Hver vanskelig sak kom de til Moses med,+ men i alle enkle saker dømte de selv. 27 Deretter tok Moses avskjed med svigerfaren,+ som dro tilbake til sitt eget land.

19 I den tredje måneden etter at israelittene hadde dratt ut av Egypt, på den samme dagen, kom de til Sinai-ødemarken. 2 De brøt opp fra Rẹfidim+ og kom til Sinai-ødemarken og slo leir der, foran fjellet.+

3 Så gikk Moses opp på fjellet for å tre fram for den sanne Gud, og Jehova ropte til ham fra fjellet.+ Han sa: «Dette er hva du skal si til Jakobs etterkommere, til israelittene: 4 ‘Dere har selv sett hva jeg gjorde med egypterne,+ og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og førte dere til meg.+ 5 Hvis dere nå nøye vil adlyde meg og holde min pakt, skal dere bli min spesielle* eiendom blant alle folkene,+ for hele jorden tilhører meg.+ 6 Dere skal bli et kongelig presteskap* og en hellig nasjon for meg.’+ Dette er det du skal si til israelittene.»

7 Moses gikk da og kalte sammen folkets eldste og fortalte dem alt det Jehova hadde befalt ham å si.+ 8 Deretter svarte hele folket, alle som en: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.»+ Moses brakte straks folkets svar til Jehova. 9 Jehova sa til Moses: «Jeg kommer til deg i en mørk sky, så folket kan høre når jeg snakker med deg, og så de alltid kan tro på deg.» Og Moses fortalte Jehova hva folket hadde sagt.

10 Jehova sa da til Moses: «Gå til folket og be dem hellige seg i dag og i morgen, og be dem vaske klærne sine. 11 De må være klare til den tredje dagen, for på den tredje dagen skal Jehova stige ned på Sinai-fjellet for øynene på hele folket. 12 Du skal sette en grense for folket rundt hele fjellet og si til dem: ‘Gå ikke opp til fjellet, og rør ikke ved foten av det. Den som rører ved fjellet, skal dø. 13 Ingen hånd må røre ved overtrederen. Han skal steines eller skytes.* Enten det er et dyr eller et menneske, skal det ikke få leve.’+ Men når de hører lyden av værhornet,+ kan de komme opp til fjellet.»

14 Så gikk Moses ned fra fjellet til folket. Han lot folket hellige seg, og de vasket klærne sine.+ 15 Han sa til folket: «Gjør dere klare til den tredje dagen. Avhold dere fra seksuell omgang.»*

16 Om morgenen den tredje dagen begynte det å tordne og lyne. Det la seg en tung sky+ over fjellet, og det hørtes en svært kraftig lyd av et horn. Og alle i leiren begynte å skjelve.+ 17 Moses førte nå folket ut av leiren for at de skulle møte den sanne Gud, og de stilte seg opp ved foten av fjellet. 18 Hele Sinai-fjellet sto i røyk, for Jehova steg ned på det i ild.+ Røyken fra det steg opp som røyken fra en brennovn, og hele fjellet ristet voldsomt.+ 19 Mens lyden av hornet ble sterkere og sterkere, talte Moses, og den sanne Guds røst svarte ham.

20 Så steg Jehova ned på Sinai-fjellet, til toppen av fjellet. Jehova kalte Moses opp til toppen av fjellet, og Moses gikk opp.+ 21 Jehova sa nå til Moses: «Gå ned og advar folket, så de ikke prøver å presse seg fram for å se Jehova, for da vil mange av dem dø. 22 Og la prestene, som regelmessig kommer fram for Jehova, hellige seg, for at Jehova ikke skal straffe* dem.»+ 23 Da sa Moses til Jehova: «Folket kan ikke komme opp på Sinai-fjellet, for du har jo advart oss og sagt: ‘Sett en grense rundt fjellet, og gjør det hellig.’»+ 24 Jehova sa til ham: «Gå ned og kom så opp igjen sammen med Aron. Men ikke la prestene og folket presse seg fram for å komme opp til Jehova, for da vil jeg straffe dem.»+ 25 Moses gikk så ned til folket og sa dette til dem.

20 Gud ga alle disse befalingene:+

2 «Jeg er Jehova din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.+ 3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.*+

4 Du skal ikke lage deg et utskåret bilde* eller en etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet på jorden.+ 5 Du skal ikke bøye deg for dem og ikke la deg friste til å tjene dem,+ for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.+ Når det gjelder dem som hater meg, lar jeg straff for fedres synd komme over deres barn, over tredje generasjon og over fjerde generasjon. 6 Men når det gjelder dem som elsker meg og holder mine bud, viser jeg lojal kjærlighet mot deres etterkommere i tusen generasjoner.+

7 Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte,+ for Jehova kommer ikke til å la den som bruker hans navn på en uverdig måte, slippe straff.+

8 Husk sabbatsdagen og hold den hellig.+ 9 I seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning,+ 10 men den sjuende dagen er en sabbat for Jehova din Gud. Du skal ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, verken din slave eller slavekvinne, verken husdyret ditt eller utlendingen som bor i byene* dine.+ 11 For på seks dager laget Jehova himmelen, jorden og havet og alt som er i dem, og han begynte å hvile på den sjuende dagen.+ Derfor velsignet Jehova sabbatsdagen og gjorde den hellig.

12 Du skal ære din far og din mor,+ så du kan leve lenge i det landet som Jehova din Gud gir deg.+

13 Du skal ikke myrde.+

14 Du skal ikke være utro mot ektefellen din.*+

15 Du skal ikke stjele.+

16 Du skal ikke vitne falskt mot en annen person.*+

17 Du skal ikke begjære en annens* hus. Du skal ikke begjære en annen manns kone+ eller hans slave eller slavekvinne, hans okse eller esel eller noe som helst som tilhører en annen person.»+

18 Hele folket var vitne til tordenbrakene og lynglimtene, til lyden av hornet og til det rykende fjellet. Dette fikk folket til å skjelve og til å holde seg på avstand.+ 19 De sa til Moses: «Tal med oss du, og vi skal høre, men ikke la Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø.»+ 20 Moses sa da til folket: «Ikke vær redde, for den sanne Gud har kommet for å sette dere på prøve,+ for at dere skal fortsette å frykte ham og ikke synde.»+ 21 Folket ble stående på avstand, mens Moses gikk nærmere den mørke skyen der den sanne Gud var.+

22 Jehova sa så til Moses: «Dette er hva du skal si til israelittene: ‘Dere har selv sett at jeg talte med dere fra himmelen.+ 23 Dere skal ikke lage guder av sølv ved siden av meg, og dere skal ikke lage dere guder av gull.+ 24 Et alter av jord skal du lage for meg, og på det skal du ofre brennofrene og fellesskapsofrene* dine, småfeet og storfeet ditt. På hvert sted der jeg lar mitt navn bli husket,*+ skal jeg komme til deg og velsigne deg. 25 Hvis du lager et alter av steiner for meg, må du ikke bygge det av steiner som er hogd til med redskaper.*+ For hvis du bruker meisel på steinene, vanhelliger du dem. 26 Og du skal ikke gå opp til mitt alter på trappetrinn, for at dine kjønnsdeler* ikke skal blottes over det.’

21 Dette er de lovene* du skal legge fram for dem:+

2 Hvis du kjøper en hebraisk slave,+ skal han tjene som slave i seks år, men i det sjuende året skal han få friheten tilbake uten å betale for det.+ 3 Hvis han kom alene, skal han dra bort alene. Hvis han kom med en kone, skal hun dra bort sammen med ham. 4 Hvis hans herre gir ham en kone og hun føder ham sønner eller døtre, skal hun og barna tilhøre hans herre, og han skal dra bort alene.+ 5 Men hvis slaven sier bestemt: ‘Jeg vil ikke settes fri, for jeg er glad i min herre, min kone og mine barn’,+ 6 da skal hans herre føre ham fram for den sanne Gud. Så skal han stille ham opp mot døren eller dørstolpen og stikke en syl gjennom øret hans, og han skal være slaven hans resten av livet.

7 Hvis en mann selger sin datter som slave, skal hun ikke få friheten tilbake på samme måte som en mannlig slave. 8 Hvis hennes herre ikke er fornøyd med henne og ikke vil ha henne som medhustru, men lar en annen kjøpe henne,* da har han ikke rett til å selge henne til en utlending, for han har sveket henne. 9 Hvis han gir henne som kone til sønnen sin, skal han gi henne samme rettigheter som en datter. 10 Hvis han tar seg en kone til, må det ikke reduseres på noe når det gjelder hans første kones mat, klær eller ekteskapelige rett.+ 11 Hvis han ikke gir henne disse tre tingene, skal hun få sin frihet uten å betale for det.

12 Den som slår et menneske så han dør, skal selv dø.+ 13 Men hvis han ikke gjør det med vilje og den sanne Gud lar det skje, skal jeg utpeke et sted for deg som han kan flykte til.+ 14 Hvis noen blir rasende på en annen og dreper ham med vilje,+ skal han dø, om du så må hente ham fra mitt alter.+ 15 Den som slår sin far eller sin mor, skal dø.+

16 Hvis noen bortfører et menneske+ og selger ham eller blir tatt i å holde ham fanget,+ skal han dø.+

17 Den som forbanner* sin far eller sin mor, skal dø.+

18 Hvis noen menn krangler og den ene slår den andre med en stein eller med knyttneven* og han ikke dør, men blir sengeliggende, skal dette skje: 19 Hvis han klarer å stå opp og gå omkring utendørs med en stokk, skal den som slo ham, slippe straff. Han skal bare gi den skadede mannen erstatning for tapt arbeidstid, til han er helt frisk igjen.

20 Hvis en mann slår sin slave eller slavekvinne med en stokk og slaven dør, skal det hevnes.+ 21 Men hvis slaven lever én eller to dager, skal det ikke hevnes, for han er kjøpt for sin eiers penger.

22 Hvis noen menn slåss med hverandre og de skader en gravid kvinne så hun føder for tidlig,*+ men det ikke fører til noe dødsfall,* da skal den skyldige betale det kvinnens ektemann krever i erstatning for skaden, og han skal betale det gjennom dommerne.+ 23 Men hvis det skjer et dødsfall, skal det gis liv for liv,*+ 24 og det skal gis øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot,+ 25 brannsår for brannsår, sår for sår, slag for slag.

26 Hvis en mann slår sin slave eller slavekvinne i øyet og ødelegger det, skal han la slaven få friheten tilbake som erstatning for øyet.+ 27 Og hvis han slår ut en tann på sin slave eller slavekvinne, skal han la slaven få friheten tilbake som erstatning for tannen.

28 Hvis en okse stanger en mann eller en kvinne og vedkommende dør, skal oksen steines til døde,+ og kjøttet skal ikke spises. Men eieren av oksen skal slippe straff. 29 Men hvis en okse har pleid å stange og eieren er blitt advart, men ikke har passet på den, og den dreper en mann eller en kvinne, da skal oksen steines, og eieren skal også dø. 30 Hvis han blir pålagt å betale løsepenger,* skal han betale det han blir pålagt, for å frikjøpe sitt liv. 31 Også hvis oksen stanger en gutt eller en jente, skal eieren behandles i samsvar med denne loven. 32 Hvis oksen stanger en slave eller slavekvinne, skal eieren betale 30 sekel* til slavens herre, og oksen skal steines til døde.

33 Hvis noen tar bort det som dekker et dypt hull i bakken, eller graver et hull uten å dekke det til og en okse eller et esel faller ned i det, 34 skal den ansvarlige* gi erstatning.+ Han skal betale beløpet til dyrets eier, og det døde dyret skal bli hans. 35 Hvis en manns okse skader en annens okse og den dør, skal de selge den levende oksen og dele det beløpet som blir betalt for den. De skal også dele det døde dyret. 36 Men hvis det var kjent at oksen hadde pleid å stange, og eieren likevel ikke passet på den, skal han erstatte okse for okse, og det døde dyret skal være hans.

22 Hvis noen stjeler en okse eller en sau og slakter eller selger den, skal han som erstatning for oksen gi fem okser og for sauen fire sauer.+

2 (Hvis en tyv+ blir tatt mens han bryter seg inn, og han blir slått og dør, fører det ikke til blodskyld. 3 Men hvis det skjer etter soloppgang, fører det til blodskyld.)

En tyv skal gi erstatning. Hvis han ikke har noe, skal han selges som slave som erstatning for det han stjal. 4 Hvis det han stjal, blir funnet levende hos ham, enten det er en okse, et esel eller en sau, skal han gi dobbel erstatning.

5 Hvis noen slipper ut dyrene sine for å la dem beite på en mark eller i en vingård og han lar dem beite på en annens mark, skal han gi erstatning med det beste fra sin egen mark eller med det beste fra sin egen vingård.

6 Hvis det begynner å brenne og ilden sprer seg til tornebusker slik at kornbånd eller uhøstet korn eller hele åkeren brenner opp, skal brannstifteren gi erstatning for det som brant opp.

7 Hvis noen lar en annen person ta vare på penger eller gjenstander for seg og dette blir stjålet fra huset hans, skal tyven gi dobbel erstatning hvis han blir funnet.+ 8 Hvis tyven ikke blir funnet, skal husets eier føres fram for den sanne Gud+ så det kan avgjøres om det er han som har stjålet* den andres eiendom. 9 I hvert tilfelle som gjelder ulovlig besittelse av en okse, et esel, en sau, et klesplagg eller hva som helst som noen har mistet og sier følgende om: ‘Det er mitt!’, skal begge parter legge fram sin sak for den sanne Gud.+ Den som Gud erklærer skyldig, skal gi den andre dobbel erstatning.+

10 Hvis noen lar en annen ta vare på et esel, en okse, en sau eller et hvilket som helst husdyr og dyret dør eller blir alvorlig skadet eller blir ført bort uten at noen ser det, 11 da skal det avlegges en ed mellom dem framfor Jehova på at han ikke har lagt hånd på den andres eiendom, og dyrets eier må godta det. Den andre skal ikke gi erstatning.+ 12 Men hvis dyret er blitt stjålet fra ham, skal han gi erstatning til eieren. 13 Hvis det er revet i hjel av et vilt dyr, skal han legge det fram som bevis. Han skal ikke gi erstatning for noe som er revet i hjel av et vilt dyr.

14 Men hvis noen ber om å få låne et dyr av en annen og det blir alvorlig skadet eller dør mens eieren ikke er til stede, skal han som lånte dyret, gi erstatning. 15 Hvis eieren er til stede, skal han ikke gi erstatning. Hvis dyret var leid, er det leien som utgjør erstatningen.

16 Hvis en mann forfører en jomfru som ikke er forlovet, og han ligger med henne, skal han betale brudeprisen for henne, slik at hun blir hans kone.+ 17 Hvis faren hennes nekter å gi henne til ham, skal mannen betale et beløp som tilsvarer brudeprisen.

18 Du skal ikke la en trollkvinne leve.+

19 Den som ligger med et dyr, skal dø.+

20 Den som ofrer til andre guder enn Jehova, skal dø.*+

21 Du skal ikke behandle en fastboende utlending dårlig eller undertrykke ham.+ Dere var jo selv fastboende utlendinger i Egypt.+

22 Dere skal ikke plage en enke eller et farløst* barn.+ 23 Hvis du på noen måte plager dem, slik at de roper til meg, skal jeg høre deres rop,+ 24 og min vrede skal flamme opp, og jeg skal drepe dere med sverdet, så konene deres blir enker og barna deres blir farløse.

25 Hvis du låner penger til en i mitt folk som er fattig,* til en som bor blant dere, skal du ikke gjøre som pengeutlånerne.* Du skal ikke kreve rente av ham.+

26 Hvis du tar en persons kappe som sikkerhet for et lån,*+ skal du gi den tilbake til ham før solnedgang. 27 For den er det eneste han har å dekke seg med. Hva skal han ha rundt seg* når han sover, hvis han ikke har kappen sin?+ Når han roper til meg, skal jeg høre, for jeg er medfølende.*+

28 Du skal ikke forbanne* Gud,+ og du skal ikke forbanne en høvding* blant ditt folk.+

29 Du skal ikke være sen med å gi av din rike avling og av overfloden fra pressene* dine.+ Den førstefødte av sønnene dine skal du gi til meg.+ 30 Og dette skal du gjøre med den førstefødte av oksene og sauene dine:+ Sju dager skal den være hos moren. Den åttende dagen skal du gi den til meg.+

31 Hellige mennesker skal dere være for meg.+ Hvis dere finner et dyr på marken som er revet i hjel av et vilt dyr, skal dere ikke spise kjøttet.+ Dere skal kaste det til hundene.

23 Du skal ikke spre et rykte som ikke er sant.+ Du skal ikke samarbeide med en som er ond, ved å bli et ondsinnet vitne.+ 2 Du skal ikke følge mengden i det som er ondt, og når du vitner i en rettssak, må du ikke forvrenge sannheten for å gjøre mengden fornøyd. 3 Du skal være upartisk når en fattig person er involvert i en sak.+

4 Hvis du kommer over din fiendes okse eller esel som har gått seg vill, skal du føre dyret tilbake til ham.+ 5 Hvis du ser at eselet til en som hater deg, har sunket sammen under lasten sin, skal du ikke ignorere det og gå din vei. Du må hjelpe ham med å få løs dyret.+

6 Du skal ikke dømme urettferdig når den fattige hos deg har en rettssak.+

7 Du skal ikke ha noe med en falsk anklage* å gjøre, og du skal ikke bidra til at den uskyldige og den rettferdige mister livet, for jeg kommer ikke til å erklære den onde rettferdig.*+

8 Du skal ikke ta imot bestikkelse, for bestikkelsen blinder den som ser klart, og kan få den rettferdige til å gjøre om på sine avgjørelser.+

9 Du skal ikke undertrykke en fastboende utlending. Dere vet hvordan det føles å være utlending,* for dere har selv vært fastboende utlendinger i Egypt.+

10 I seks år skal du dyrke jorden din og høste inn avlingen.+ 11 Men det sjuende året skal du la den være udyrket og ligge brakk, og de fattige i ditt folk skal spise av det som måtte vokse der. Det som er igjen etter dem, skal de ville dyrene spise. Det samme skal du gjøre med vingården og olivenlunden din.

12 I seks dager skal du arbeide. Men på den sjuende dagen skal du ikke arbeide, for at oksen din og eselet ditt kan få hvile og slaven din* og den fastboende utlendingen kan hente ny styrke.+

13 Dere skal være nøye med å gjøre alt det jeg har sagt til dere.+ Dere skal ikke nevne navnet på andre guder. Det skal ikke høres fra din munn.+

14 Tre ganger i året skal du holde høytid for meg.+ 15 Du skal feire de usyrede brøds høytid.+ Du skal spise usyret brød i sju dager, slik jeg har befalt deg, til fastsatt tid i måneden abib,*+ for det var da du dro ut av Egypt. Ingen må komme fram for meg uten å ha med seg noe.+ 16 Du skal også feire høytiden for innhøstningen* av det første som er modent av det du har sådd på marken.+ Og ved slutten av året skal du feire innsamlingshøytiden,* når du har samlet inn det siste på marken og sett resultatet av ditt arbeid.+ 17 Tre ganger i året skal alle menn* blant dere komme fram for den sanne Herre, Jehova.+

18 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe som er syret. Og fettet som blir ofret ved mine høytider, må ikke ligge natten over, til neste morgen.

19 Du skal bringe det beste av den første modne avlingen din til Jehova din Guds hus.+

Du skal ikke koke en geitekilling i melken fra moren.+

20 Jeg sender en engel foran deg+ for å beskytte deg på veien og for å føre deg til det stedet som jeg har gjort i stand.+ 21 Hør på ham og adlyd ham. Gjør ikke opprør mot ham, for han kommer ikke til å tilgi syndene deres,+ for han bærer mitt navn.* 22 Men hvis du nøye adlyder ham og gjør alt det jeg sier, skal jeg vise fiendtlighet mot dine fiender og motarbeide dem som motarbeider deg. 23 For min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene, hetittene, perisittene, kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg skal utslette dem.+ 24 Du skal ikke bøye deg for gudene deres eller la deg overtale til å tjene dem, og du skal ikke ta etter skikkene deres.+ Du skal i stedet ødelegge avgudene deres og knuse de hellige støttene.+ 25 Dere skal tjene Jehova deres Gud,+ og han skal velsigne dere med brød og vann.+ Jeg skal fjerne sykdom fra dere.+ 26 Kvinnene i landet ditt kommer ikke til å abortere eller være barnløse,+ og jeg vil gi dere et langt liv.*

27 Jeg vil sende frykt for meg foran deg,+ og jeg vil skape forvirring blant alle folkene du kommer til, og jeg vil sørge for at alle fiendene dine lider nederlag og flykter fra deg.*+ 28 Jeg vil sende en følelse av motløshet* foran deg,+ og den skal drive ut hevittene, kanaaneerne og hetittene foran deg.+ 29 Jeg skal ikke drive dem ut på bare ett år, for at ikke landet skal bli liggende øde og de ville dyrene skal bli for mange for deg.+ 30 Litt etter litt skal jeg drive dem ut foran deg, til dere er blitt mange og har tatt landet i eie.+

31 Jeg vil la din grense gå fra Rødehavet til filisternes hav og fra ødemarken til Elven.*+ For jeg skal gi innbyggerne i landet i din hånd, og du skal drive dem ut.+ 32 Du skal ikke inngå en pakt med dem eller gudene deres.+ 33 De skal ikke få bo i landet ditt, for at de ikke skal få deg til å synde mot meg. For du kunne komme til å tjene gudene deres, og det ville bli en felle for deg.»+

24 Så sa han til Moses: «Gå opp til Jehova, du og Aron, Nadab og Ạbihu+ og 70 av Israels eldste, og bøy dere ned på avstand. 2 Moses skal nærme seg Jehova alene, de andre skal ikke komme nærmere. Og folket skal ikke gå opp sammen med ham.»+

3 Så kom Moses og gjenga alle Jehovas ord og alle lovene for folket.+ Og hele folket svarte samstemmig: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.»+ 4 Da skrev Moses ned alt det Jehova hadde sagt.+ Om morgenen sto han tidlig opp og bygde et alter ved foten av fjellet og reiste tolv minnesteiner, én for hver av Israels tolv stammer. 5 Deretter valgte han ut noen unge israelittiske menn, og de bar fram brennofre og ofret okser som fellesskapsofre+ til Jehova. 6 Moses tok halvparten av blodet og helte det i skåler, og den andre halvparten av blodet stenket han på alteret. 7 Så tok han paktsboken og leste den høyt for folket.+ De sa: «Vi vil gjøre alt det Jehova har sagt, og vi skal være lydige.»+ 8 Moses tok da blodet og stenket det på folket+ og sa: «Dette er paktens blod, den pakten som Jehova har inngått med dere på grunnlag av alle disse ordene.»+

9 Moses og Aron, Nadab og Ạbihu og 70 av Israels eldste gikk opp, 10 og de fikk se Israels Gud.+ Under føttene hans var det noe som så ut som et gulv av safirstein, klart* som selve himmelen.+ 11 Han gjorde ikke disse fremtredende mennene blant israelittene+ noe vondt. De fikk et syn av den sanne Gud, og de spiste og drakk.

12 Jehova sa nå til Moses: «Kom opp til meg på fjellet og bli der. Jeg skal gi deg steintavler, og på dem skal jeg skrive opp lovene og budene som skal veilede folket.»+ 13 Moses dro da av sted sammen med sin medhjelper Josva,+ og Moses gikk opp på den sanne Guds fjell.+ 14 Men til de eldste hadde han sagt: «Vent på oss her til vi kommer tilbake.+ Dere har Aron og Hur+ hos dere. Den som har en rettssak, kan gå til dem.»+ 15 Moses gikk opp på fjellet, og skyen dekket fjellet.+

16 Jehovas herlighet+ hvilte over Sinai-fjellet,+ og skyen dekket det i seks dager. Den sjuende dagen ropte han til Moses ut fra skyen. 17 Jehovas herlighet så ut som en flammende ild på fjelltoppen for israelittene som så på. 18 Så gikk Moses inn i skyen og opp på fjellet.+ Og han ble på fjellet i 40 dager og 40 netter.+

25 Jehova sa til Moses: 2 «Si til israelittene at de skal samle inn et bidrag til meg. Dere skal samle inn bidraget fra alle som har lyst til å gi noe.*+ 3 Dette er det bidraget dere skal ta imot fra dem: gull,+ sølv,+ kobber,+ 4 blå tråd, fiolett* ull, skarlagenrødt* materiale, fint lin, geitehår, 5 rødfargede værskinn, selskinn, akasietre,+ 6 olje til lampene,+ balsam til salvingsoljen+ og til den velluktende røkelsen,+ 7 og onykssteiner og andre steiner som skal settes på efoden*+ og på bryststykket.*+ 8 De skal lage en helligdom for meg, og jeg skal bo* blant dem.+ 9 Dere skal lage dette tabernaklet* og alt utstyret til det nøyaktig etter det mønsteret jeg skal vise deg.+

10 Dere skal lage en ark* av akasietre. Den skal være to og en halv alen* lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy.+ 11 Så skal du kle den med rent gull+ både innvendig og utvendig, og du skal lage en kant* av gull rundt den.+ 12 Du skal støpe fire ringer av gull til den og feste dem over de fire føttene. Det skal være to ringer på den ene siden og to ringer på den andre siden. 13 Og du skal lage bærestenger av akasietre og kle dem med gull.+ 14 Du skal stikke stengene gjennom ringene på sidene av Arken, så man kan bære Arken med dem. 15 Stengene skal alltid være i ringene på Arken. De må ikke fjernes fra den.+ 16 I Arken skal du legge steintavlene med Vitnesbyrdet* som jeg skal gi deg.+

17 Du skal lage et lokk av rent gull. Det skal være to og en halv alen langt og en og en halv alen bredt.+ 18 Du skal lage to kjeruber* av hamret gull og sette dem på hver sin ende av lokket.+ 19 Sett kjerubene på de to endene, én kjerub på hver ende av lokket. 20 Kjerubene skal bre ut sine to vinger og holde dem løftet, slik at de skjermer lokket med vingene.+ Kjerubene skal være vendt mot hverandre, og ansiktene skal være bøyd mot lokket. 21 Du skal legge lokket+ på Arken, og i Arken skal du legge steintavlene med Vitnesbyrdet som jeg skal gi deg. 22 Jeg vil vise meg for deg på stedet over lokket og tale med deg derfra.+ Fra stedet mellom de to kjerubene på Vitnesbyrdets ark skal jeg la deg få vite alt det jeg skal befale deg angående israelittene.

23 Du skal også lage et bord+ av akasietre. Det skal være to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt.+ 24 Du skal kle det med rent gull og lage en kant av gull rundt det. 25 Du skal lage en list på en håndsbredd* rundt det og en kant av gull som skal gå langs listen. 26 Du skal lage fire ringer av gull til det og sette ringene på de fire hjørnene, der de fire bena er festet. 27 Ringene skal sitte like ved listen. De skal være holdere for stengene som man skal bære bordet med. 28 Du skal lage stengene av akasietre og kle dem med gull, og med dem skal bordet bæres.

29 Du skal også lage fat og begre til bordet og kanner og skåler som man skal helle ut drikkofre med. Du skal lage dem av rent gull.+ 30 Og du skal regelmessig legge skuebrød* på bordet framfor meg.+

31 Du skal lage en lampestake+ av rent, hamret gull. Lampestakens fot, stamme, armer, begre, knopper og blomster skal være i ett stykke.+ 32 Seks armer skal gå ut fra lampestaken, tre armer fra den ene siden og tre armer fra den andre siden. 33 På den første armen skal det være tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. På den neste armen skal det også være tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. Slik skal alle de seks armene som går ut fra lampestaken, se ut. 34 På selve staken skal det være fire begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. 35 Det skal være en knopp under de to første armene som går ut fra lampestaken, en knopp under de to neste armene og en knopp under de to siste armene. Dette gjelder alle de seks armene som går ut fra lampestaken. 36 Knoppene og armene og hele lampestaken skal være i ett stykke av rent, hamret gull.+ 37 Du skal lage sju lamper til den, og når lampene er tent, skal de lyse opp området foran den.+ 38 Veketengene* og fyrfatene som hører til, skal være av rent gull.+ 39 Lampestaken og redskapene til den skal lages av en talent* rent gull. 40 Se til at du lager dem etter det mønsteret som er blitt vist deg på fjellet.+

26 Du skal lage tabernaklet+ av ti teltduker av fint tvunnet lingarn, blå tråd, fiolett ull og skarlagenrødt materiale. Du skal lage broderte kjeruber+ på teltdukene.+ 2 Hver teltduk skal være 28 alen* lang og 4 alen bred. Alle teltdukene skal ha samme størrelse.+ 3 Fem av teltdukene skal festes til hverandre, så de utgjør ett stykke. De fem andre teltdukene skal også festes sammen til ett stykke. 4 Du skal lage løkker av blå tråd langs kanten av teltduken i den ene enden av stykket, og du skal gjøre det samme langs ytterkanten av det andre stykket, der stykkene skal hektes sammen. 5 Du skal lage 50 løkker på den ene teltduken og 50 løkker langs kanten av den andre teltduken, slik at løkkene sitter rett overfor hverandre der de skal hektes sammen. 6 Du skal lage 50 kroker av gull og hekte teltdukene sammen ved hjelp av krokene, slik at tabernaklet blir et sammenhengende hele.+

7 Du skal også lage duker av geitehår+ til et telt over tabernaklet. Du skal lage elleve slike teltduker.+ 8 Hver teltduk skal være 30 alen lang og 4 alen bred. Alle de elleve teltdukene skal ha samme størrelse. 9 Du skal feste fem av teltdukene sammen til ett stykke og feste de seks andre teltdukene sammen til ett stykke. Den sjette teltduken, ved forsiden av teltet, skal du legge dobbelt. 10 Og du skal lage 50 løkker langs kanten av den teltduken som er ytterst i det ene stykket, og 50 løkker langs kanten av den teltduken som den skal hektes sammen med. 11 Du skal lage 50 kroker av kobber og sette krokene i løkkene og hekte teltet sammen, slik at det blir et sammenhengende hele. 12 Den halve teltduken som er til overs, den overskytende delen av teltdukene, skal henge ned på baksiden av tabernaklet. 13 Den ene alen som teltdukene er for lange på hver side, skal henge ned på begge sider av tabernaklet og dekke det.

14 Du skal også lage et dekke til teltet av rødfargede værskinn og over det igjen et dekke av selskinn.+

15 Du skal lage veggrammer*+ til tabernaklet av akasietre. De skal stå loddrett.+ 16 Hver veggramme skal være ti alen høy og en og en halv alen bred. 17 Hver veggramme skal ha to tapper* som sitter ved siden av hverandre.* Slik skal du lage alle veggrammene til tabernaklet. 18 Du skal lage 20 veggrammer til sørsiden av tabernaklet.

19 Du skal lage 40 sølvsokler*+ som skal være under de 20 veggrammene – to sokler til de to tappene under den første veggrammen og to sokler til de to tappene under hver av de neste veggrammene.+ 20 Til den andre siden av tabernaklet, nordsiden, skal du lage 20 veggrammer 21 og 40 sølvsokler – to sokler under den første veggrammen og to sokler under hver av de neste veggrammene. 22 Til baksiden av tabernaklet, mot vest, skal du lage seks veggrammer.+ 23 Du skal lage to veggrammer som skal utgjøre de to hjørnestolpene bak i tabernaklet. 24 De skal lages doble fra nederst til øverst, opp til den første ringen. Begge skal lages på denne måten, og de skal fungere som to hjørnestolper. 25 Det skal være åtte veggrammer og 16 sølvsokler – to sokler under den første veggrammen og to sokler under hver av de neste veggrammene.

26 Du skal lage tverrstenger av akasietre – fem til veggrammene på den ene siden av tabernaklet+ 27 og fem tverrstenger til veggrammene på den andre siden av tabernaklet og fem tverrstenger til veggrammene på baksiden av tabernaklet, mot vest. 28 Den mellomste tverrstangen, som er midt på veggrammene, skal gå fra den ene enden til den andre.

29 Du skal kle veggrammene med gull,+ og på dem skal du lage ringer av gull som skal være holdere for tverrstengene. Du skal også kle tverrstengene med gull. 30 Du skal sette opp tabernaklet etter den planen som er blitt vist deg på fjellet.+

31 Du skal lage et forheng+ av blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn. Du skal lage broderte kjeruber på forhenget. 32 Du skal henge det på fire stolper av akasietre kledd med gull. Knaggene på dem skal være av gull. Stolpene skal stå på fire sølvsokler. 33 Du skal henge forhenget under krokene og sette Vitnesbyrdets ark+ innenfor forhenget. Forhenget skal skille Det hellige+ fra Det aller helligste.+ 34 Du skal legge lokket på Vitnesbyrdets ark i Det aller helligste.

35 Du skal sette bordet utenfor forhenget. Lampestaken+ skal stå rett overfor bordet, mot sørsiden av tabernaklet, og bordet skal stå mot nordsiden. 36 Til inngangen til teltet skal du lage et forheng* av blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn vevd sammen.+ 37 Du skal lage fem stolper av akasietre til forhenget og kle dem med gull. Knaggene på dem skal være av gull, og du skal støpe fem kobbersokler til dem.

27 Du skal lage et alter av akasietre.+ Det skal være fem alen* langt og fem alen bredt. Alteret skal være kvadratisk og tre alen høyt.+ 2 Du skal lage horn+ på de fire hjørnene. Hornene skal være en del av alteret, og du skal kle alteret med kobber.+ 3 Du skal lage spann som asken* skal bæres bort i, og også spader, skåler, gafler og fyrfat. Alle redskapene til alteret skal du lage av kobber.+ 4 Du skal lage en rist til alteret, et gitter av kobber, og fire ringer av kobber til de fire hjørnene av gitteret. 5 Du skal plassere gitteret i alteret, under kanten, og det skal gå halvveis ned i alteret. 6 Du skal lage bærestenger av akasietre til alteret og kle dem med kobber. 7 Stengene skal stikkes inn i ringene, slik at de er på begge sider av alteret når det bæres.+ 8 Alteret skal lages av planker og være hult. Det skal lages slik som det er blitt vist deg på fjellet.+

9 Du skal lage en forgård+ til tabernaklet. På sørsiden skal forgården ha en skjermduk av fint tvunnet lingarn, 100 alen lang.+ 10 Den skal ha 20 stolper med 20 sokler av kobber. Knaggene på stolpene og festeanordningene* skal være av sølv. 11 Skjermduken på nordsiden skal også være 100 alen lang, og den skal ha 20 stolper og 20 sokler av kobber. Stolpene skal ha knagger og festeanordninger av sølv. 12 Langs kortsiden av forgården mot vest skal det være en skjermduk på 50 alen, med ti stolper og ti sokler. 13 Kortsiden av forgården mot øst, mot soloppgangen, skal være 50 alen. 14 Det skal være 15 alen med skjermduk på den ene siden av inngangen, med tre stolper og tre sokler.+ 15 På den andre siden skal det også være 15 alen med skjermduk, med tre stolper og tre sokler.

16 Inngangen til forgården skal ha et forheng,* 20 alen langt. Det skal lages av blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn vevd sammen+ og ha fire stolper og fire sokler.+ 17 Alle stolpene rundt forgården skal ha festeanordninger og knagger av sølv, men soklene skal være av kobber.+ 18 Forgården skal være 100 alen lang+ og 50 alen bred. Skjermduken skal være 5 alen høy og lages av fint tvunnet lingarn og ha sokler av kobber. 19 Alle redskapene og alt det andre utstyret til tjenesten ved tabernaklet og alle teltpluggene og alle pluggene til forgården skal være av kobber.+

20 Du skal befale israelittene å skaffe deg ren olje av støtt oliven til belysningen, slik at lampene kan brenne hele tiden.+ 21 I møteteltet, utenfor forhenget som er ved Vitnesbyrdets ark,+ skal Aron og sønnene hans sørge for at lampene lyser fra kveld til morgen framfor Jehova.+ Dette er en varig ordning som skal overholdes av israelittene i generasjon etter generasjon.+

28 Fra israelittene skal du kalle til deg din bror Aron og hans sønner, så de kan tjene som prester for meg+ – Aron+ og hans sønner+ Nadab og Ạbihu,+ Eleạsar og Ịtamar.+ 2 Du skal lage hellige klær til din bror Aron, til ære og pryd.+ 3 Du skal si til alle som har gode evner,* og som jeg har fylt med visdom,*+ at de skal lage Arons klær. Klærne skal vise at han er helliget til å tjene som prest for meg.

4 Disse klærne skal de lage: et bryststykke,+ en efod,+ en ermeløs overkledning,+ en rutete kjortel, en turban+ og et belte.+ De skal lage disse hellige klærne til din bror Aron og sønnene hans, så de kan tjene som prester for meg. 5 Arbeiderne skal bruke gullet, den blå tråden, den fiolette ullen, det skarlagenrøde materialet og det fine linet.

6 Efoden* skal de lage av gull, blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn, og den skal være brodert.+ 7 Den skal ha to skulderstykker som er føyd sammen ved de to øverste kantene. 8 Det vevde beltet+ som skal sitte på efoden for å holde den på plass, skal lages av de samme materialene: gull, blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn.

9 Du skal ta to onykssteiner+ og gravere inn navnene på Israels sønner på dem,+ 10 seks navn på den ene steinen og de seks andre navnene på den andre steinen, i den rekkefølgen de ble født. 11 En steingravør skal gravere inn navnene på Israels sønner på de to steinene, slik han ville ha gravert et segl.+ Så skal du montere steinene i innfatninger av gull. 12 Du skal sette de to steinene på efodens skulderstykker som minnesteiner for Israels sønner,+ og Aron skal bære navnene deres framfor Jehova på de to skulderstykkene som en påminnelse. 13 Du skal lage innfatninger av gull 14 og to kjeder av rent gull, tvunnet som en snor,+ og du skal feste kjedene til innfatningene.+

15 Du skal få en broderer til å lage domsbryststykket.*+ Det skal lages av det samme som efoden, av gull, blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn.+ 16 Det skal være kvadratisk når det er lagt dobbelt, ett fingerspann* langt og ett fingerspann bredt. 17 Du skal sette fire rader med innfattede steiner på det. I den første raden skal det være rubin, topas og smaragd. 18 I den andre raden skal det være turkis, safir og jaspis. 19 I den tredje raden skal det være lesjem-stein,* agat og ametyst. 20 I den fjerde raden skal det være krysolitt, onyks og jade. De skal monteres i innfatninger av gull. 21 Det skal være én stein for hver av Israels tolv sønner. På hver stein skal navnet på en av de tolv stammene være inngravert, som på et segl.

22 Du skal lage kjeder av rent gull til bryststykket, tvunnet som snorer.+ 23 Du skal lage to gullringer til bryststykket og sette de to ringene i de to øverste hjørnene. 24 Du skal stikke de to gullsnorene gjennom de to ringene i hjørnene av bryststykket. 25 Du skal stikke de to endene av de to snorene gjennom de to innfatningene, og du skal feste dem til efodens skulderstykker, på forsiden. 26 Du skal lage to gullringer og sette dem i de to nederste hjørnene, på den siden av bryststykket som vender inn mot efoden.+ 27 Du skal lage to gullringer til. De skal sitte på utsiden av efoden, nedenfor de to skulderstykkene og ovenfor efodens vevde belte, nær det stedet der efoden er føyd sammen.+ 28 Ringene på bryststykket skal bindes til ringene på efoden med en blå snor, slik at bryststykket holdes på plass på efoden, ovenfor det vevde beltet.

29 Når Aron går inn i Det hellige, skal han bære navnene på Israels sønner på domsbryststykket ved sitt hjerte som en stadig påminnelse framfor Jehova. 30 Du skal legge Urim og Tummim*+ i domsbryststykket, og de skal være ved Arons hjerte når han går inn framfor Jehova. Aron skal bestandig bære dem ved hjertet framfor Jehova, og de skal brukes til å treffe avgjørelser som angår israelittene.

31 Du skal lage den ermeløse overkledningen som skal bæres under efoden, av bare blå tråd.+ 32 Den skal ha en åpning øverst* på midten, og rundt åpningen skal det være en vevd bord, laget av en vever. Åpningen skal være som på en panserskjorte, så den ikke revner. 33 Hele veien rundt falden skal du feste granatepler av blå tråd, fiolett ull og skarlagenrødt materiale, og mellom dem skal det være bjeller av gull. 34 Det skal være en gullbjelle og et granateple og så igjen en gullbjelle og et granateple. Slik skal det være rundt hele falden på den ermeløse overkledningen. 35 Aron skal ha den på seg når han gjør tjeneste. Lyden av den skal høres når han går inn i helligdommen framfor Jehova, og når han går ut, for at han ikke skal dø.+

36 Du skal lage en skinnende plate av rent gull. På den skal du gravere inn som på et segl: ‘Hellighet tilhører Jehova.’+ 37 Du skal feste den til turbanen+ med en blå snor, og den skal sitte på forsiden av turbanen. 38 Den skal være på Arons panne, og Aron skal bære ansvaret når noen ikke behandler hellige ting på rett måte,+ ting som israelittene skal gi som hellige gaver til Gud. Gullplaten skal bestandig være på Arons panne, så de kan oppnå godkjennelse framfor Jehova.

39 Du skal veve en rutete kjortel av fint lin, og du skal lage en turban av fint lin og et vevd belte.+

40 Du skal også lage kjortler, belter og hodeplagg til Arons sønner,+ til ære og pryd.+ 41 Dette skal du kle din bror Aron og sønnene hans med, og du skal salve* dem,+ innsette dem*+ og hellige dem, og de skal tjene som prester for meg. 42 Du skal også lage underbukser av lin til dem for å dekke deres nakne kropp.+ De skal gå fra hoftene og ned på lårene. 43 Aron og sønnene hans må ha på seg disse når de går inn i møteteltet eller går fram til alteret for å gjøre tjeneste på det hellige sted, for at de ikke skal pådra seg skyld og dø. Det er en varig ordning for ham og hans etterkommere.

29 Dette er det du skal gjøre for å hellige dem til å tjene som prester for meg: Ta en ung okse, to feilfrie værer,+ 2 usyret brød, usyrede ringformede brød med olje i og usyrede tynne brød smurt med olje.+ Du skal lage brødene av fint hvetemel 3 og legge dem i en kurv og bære dem fram i kurven,+ sammen med oksen og de to værene.

4 Du skal føre Aron og sønnene hans fram til inngangen til møteteltet+ og vaske dem med vann.+ 5 Så skal du ta klærne+ og kle Aron i kjortelen, den ermeløse overkledningen, efoden og bryststykket, og du skal knyte efodens vevde belte rundt livet hans.+ 6 Du skal sette turbanen på hodet hans og feste det hellige innvielsestegnet* på turbanen.+ 7 Og du skal ta salvingsoljen+ og helle den over hodet hans og salve ham.+

8 Så skal du føre fram sønnene hans og kle dem i kjortlene+ 9 og knyte beltene rundt dem, både Aron og sønnene hans, og ta på dem hodeplaggene. Og prestetjenesten skal tilhøre dem som en varig ordning.+ Slik skal du innsette Aron og sønnene hans som prester.*+

10 Du skal føre oksen fram til møteteltet, og Aron og sønnene hans skal legge hendene på oksens hode.+ 11 Slakt oksen framfor Jehova, ved inngangen til møteteltet.+ 12 Ta noe av oksens blod på fingeren og stryk det på alterhornene,+ og hell ut resten av blodet ved foten av alteret.+ 13 Ta deretter alt fettet+ som dekker innvollene, fettet på leveren, og begge nyrene og fettet som er på dem, og brenn det på alteret så det stiger opp røyk.+ 14 Men oksens kjøtt, skinn og tarminnhold skal du brenne opp utenfor leiren. Oksen er et syndoffer.

15 Ta så den ene væren, og la Aron og sønnene hans legge hendene på værens hode.+ 16 Slakt væren og stenk blodet fra den på alle sidene av alteret.+ 17 Del opp væren i stykker, vask innvollene+ og skankene og legg stykkene på en ordnet måte sammen med hodet. 18 Du skal brenne hele væren på alteret så det stiger opp røyk. Det er et brennoffer til Jehova, en behagelig* duft.+ Det er et ildoffer til Jehova.

19 Så skal du ta den andre væren, og Aron og sønnene hans skal legge hendene på værens hode.+ 20 Slakt væren og ta noe av blodet og stryk det på Arons høyre øreflipp og på hans sønners høyre øreflipp og på deres høyre tommelfinger og høyre stortå, og stenk blodet på alle sidene av alteret. 21 Ta så noe av blodet som er på alteret, og noe av salvingsoljen+ og stenk det på Aron og klærne hans og på sønnene hans og klærne deres. Slik blir han og klærne hans og sønnene og klærne deres hellige.+

22 Av væren skal du så ta fettet, fetthalen, fettet som dekker innvollene, fettet på leveren, begge nyrene og fettet som er på dem,+ og det høyre låret, for det er en innsettelsesvær.+ 23 Og fra kurven med usyret brød som står framfor Jehova, skal du ta et rundt brød, et ringformet oljebrød og et tynt brød. 24 Du skal legge alt sammen i hendene på Aron og sønnene hans, og du skal svinge det fram og tilbake som et svingeoffer framfor Jehova. 25 Så skal du ta det fra hendene deres og brenne det på alteret, oppå brennofferet, som en behagelig duft framfor Jehova. Det er et ildoffer til Jehova.

26 Ta så brystet av innsettelsesværen,+ som ofres for Aron, og sving det fram og tilbake som et svingeoffer framfor Jehova. Det skal være din andel. 27 Fra innsettelsesværen,+ som ofres for Aron og sønnene hans, skal du hellige svingeofferbrystet og låret fra den hellige andelen, det som ble svingt. 28 Dette skal Aron og sønnene hans få, og det er en varig forskrift som israelittene skal overholde. For dette er en hellig andel som israelittene skal gi.+ Det er en hellig andel til Jehova fra fellesskapsofrene deres.+

29 De hellige klærne+ som tilhører Aron, skal sønnene hans overta+ etter ham og bruke når de blir salvet og innsatt som prester. 30 Den presten blant sønnene hans som etterfølger ham, og som går inn i møteteltet for å gjøre tjeneste på det hellige sted, skal ha dem på seg i sju dager.+

31 Du skal ta innsettelsesværen og koke kjøttet på et hellig sted.+ 32 Aron og sønnene hans skal spise+ kjøttet av væren og brødet som er i kurven, ved inngangen til møteteltet. 33 De skal spise det som er blitt brukt til å gjøre soning med for å innsette dem som prester* og for å hellige dem. Men ingen utenforstående* kan spise det, for det er hellig.+ 34 Hvis noe av kjøttet av innsettelsesofferet og noe av brødet blir igjen til morgenen etter, skal du brenne det opp.+ Det skal ikke spises, for det er hellig.

35 Slik skal du gjøre med Aron og sønnene hans, nøyaktig slik jeg har befalt deg. Du skal bruke sju dager på å innsette dem som prester.*+ 36 Hver dag skal du ofre en syndofferokse til soning. Og du skal rense alteret for synd ved å gjøre soning for det, og du skal salve det så det blir hellig.+ 37 Du skal bruke sju dager på å gjøre soning for alteret, og du skal hellige det, så det blir et høyhellig alter.+ Den som rører ved alteret, må være hellig.

38 Dette er det du alltid skal ofre på alteret: to ett år gamle værlam hver dag.+ 39 Du skal ofre det ene lammet om morgenen og det andre i skumringen.*+ 40 Sammen med det første lammet skal du ofre en tiendedels efa* fint mel, blandet med en fjerdedels hin* olje av støtt oliven, og et drikkoffer på en fjerdedels hin vin. 41 Du skal ofre det andre lammet i skumringen,* med samme slags kornoffer og drikkoffer som om morgenen. Du skal bære dette fram som en behagelig duft, et ildoffer til Jehova. 42 Det skal være et regelmessig brennoffer, fra generasjon til generasjon, ved inngangen til møteteltet framfor Jehova. Der skal jeg vise meg for dere, og der skal jeg tale til deg.+

43 Der vil jeg vise meg for israelittene, og stedet skal bli helliget ved min herlighet.+ 44 Jeg vil hellige møteteltet og alteret, og jeg vil hellige Aron og sønnene hans,+ så de kan tjene som prester for meg. 45 Jeg skal bo* blant Israels folk, og jeg skal være deres Gud.+ 46 Og de skal innse at jeg er Jehova deres Gud, som førte dem ut av Egypt for å bo blant dem.+ Jeg er Jehova deres Gud.

30 Du skal lage et alter til å brenne røkelse på.+ Du skal lage det av akasietre.+ 2 Det skal være kvadratisk, en alen* langt, en alen bredt og to alen høyt. Hornene på alteret skal gå i ett med det.+ 3 Du skal kle toppen, sidene og hornene med rent gull og lage en kant* av gull rundt det. 4 Du skal også lage ringer av gull og sette dem under kanten på to motsatte sider, to på hver side. De skal være holdere for stengene som alteret skal bæres med. 5 Lag stengene av akasietre og kle dem med gull. 6 Du skal sette alteret foran forhenget som er ved Vitnesbyrdets ark+ og dens lokk,* der jeg skal vise meg for deg.+

7 Aron+ skal brenne velluktende røkelse+ på alteret.+ Hver morgen når han gjør lampene+ i stand, skal han brenne røkelse. 8 Aron skal også brenne røkelse når han tenner lampene i skumringen.* Det er et regelmessig røkelsesoffer framfor Jehova i generasjon etter generasjon. 9 Dere må ikke ofre ulovlig røkelse+ eller et brennoffer eller et kornoffer på det, og dere må ikke helle ut et drikkoffer på det. 10 Aron skal gjøre soning på alterhornene én gang i året.+ Med noe av blodet av syndofferet+ skal han gjøre soning for alteret én gang i året. Dette skal gjøres i generasjon etter generasjon. Alteret er høyhellig for Jehova.»

11 Så sa Jehova til Moses: 12 «Når du foretar en opptelling av Israels sønner,+ skal alle som blir telt, gi Jehova løsepenger for sitt liv. Det er for at det ikke skal komme noen plage over dem når de blir registrert. 13 De som blir registrert, skal gi dette: en halv sekel* etter det hellige steds standardvekt.*+ En sekel er 20 gera.* Bidraget til Jehova skal være en halv sekel.+ 14 Alle registrerte som er 20 år eller eldre, skal gi bidraget til Jehova.+ 15 Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel* som bidrag til Jehova for å gjøre soning for sitt liv. 16 Du skal ta de sølvpengene israelittene gir til soning, og bruke dem til tjenesten ved møteteltet. De skal være en påminnelse framfor Jehova for israelittene og gjøre soning for deres liv.»

17 Jehova sa videre til Moses: 18 «Lag et vaskekar av kobber og et understell til det.+ Sett så karet mellom møteteltet og alteret, og fyll det med vann.+ 19 Aron og sønnene hans skal vaske hendene og føttene der.+ 20 Når de går inn i møteteltet eller går fram til alteret for å gjøre tjeneste og bære fram ildofre til Jehova slik at røyken stiger opp, skal de vaske seg med vann for at de ikke skal dø. 21 De skal vaske hendene og føttene for at de ikke skal dø. Det skal være en varig forskrift for Aron og hans etterkommere i generasjon etter generasjon.»+

22 Jehova fortsatte å tale til Moses: 23 «Ta krydder av fineste slag: 500 enheter stivnet myrra og halvparten så mye, 250 enheter, velluktende kanel, 250 enheter velluktende kalmus 24 og 500 enheter kassia, målt etter det hellige steds standardvekt,*+ sammen med en hin* olivenolje. 25 Lag så en hellig salvingsolje av dette. Den skal lages slik en salveblander gjør det.+ Det skal være en hellig salvingsolje.

26 Med den skal du salve* møteteltet+ og Vitnesbyrdets ark 27 og også bordet og alt utstyret til det, lampestaken og utstyret til den, røkelsesalteret, 28 brennofferalteret og alle redskapene som hører til det, og karet med understell. 29 Du skal hellige disse tingene så de blir høyhellige.+ Den som rører ved dem, må være hellig.+ 30 Og du skal salve Aron+ og sønnene hans+ og hellige dem til å tjene som prester for meg.+

31 Du skal si til israelittene: ‘Dette skal være en hellig salvingsolje for meg i generasjon etter generasjon.+ 32 Den må ikke smøres på kroppen til noe menneske, og dere må ikke lage noe som er blandet på samme måte som den. Den er hellig. Den skal fortsette å være hellig for dere. 33 Den som lager en salve som er maken til den, eller som bruker noe av den på en utenforstående,* skal utryddes fra sitt folk.’»+

34 Så sa Jehova til Moses: «Ta like deler av disse krydderne: staktedråper, røkelsesonyks, velluktende galbanum og ren virak.+ 35 Lag røkelse av det.+ Krydderblandingen skal lages slik en salveblander gjør det, og være saltet,+ ren og hellig. 36 Du skal knuse noe av den til fint pulver og legge noe av dette foran Vitnesbyrdets ark i møteteltet, der jeg skal vise meg for deg. Røkelsen skal være høyhellig for dere. 37 Dere må ikke lage røkelse som er blandet på denne måten, til eget bruk.+ Du skal betrakte den som noe som er hellig for Jehova. 38 Den som lager noe som er maken til den, for å nyte duften av den, skal utryddes fra sitt folk.»

31 Jehova fortsatte å tale til Moses og sa: 2 «Jeg har utvalgt* Bẹsalel,+ sønn av Uri, Hurs sønn, av Judas stamme.+ 3 Jeg skal fylle ham med Guds ånd og gi ham visdom og forståelse og kunnskap i all slags håndverk, slik at han blir dyktig 4 og kan utforme ting på en kunstnerisk måte, arbeide med gull, sølv og kobber, 5 slipe og innfatte steiner+ og lage alle slags arbeider i tre.+ 6 Jeg har dessuten utvalgt Ohọliab,+ Akisạmaks sønn, av Dans stamme, til å hjelpe ham. Og jeg gir visdom i hjertet til alle som har gode evner,* så de kan lage alt det jeg har befalt deg:+ 7 møteteltet,+ Vitnesbyrdets ark+ og lokket+ som er på den, alt utstyret som hører til teltet, 8 bordet+ og utstyret til det, lampestaken av rent gull og alt utstyret+ til den, røkelsesalteret,+ 9 brennofferalteret+ og alle redskapene som hører til det, karet med understell,+ 10 de fint vevde klærne, de hellige klærne til presten Aron, presteklærne til sønnene hans,+ 11 salvingsoljen og den velluktende røkelsen til helligdommen.+ De skal gjøre alt det jeg har befalt deg.»

12 Jehova sa videre til Moses: 13 «Si til israelittene: ‘Vær nøye med å holde mine sabbater,+ for sabbaten er et tegn mellom meg og dere i generasjon etter generasjon, så dere kan vite at jeg, Jehova, helliger dere. 14 Dere skal holde sabbaten, for den er hellig for dere.+ Den som vanhelliger den, skal dø. Hvis noen gjør noe arbeid på den dagen, skal den personen utryddes fra sitt folk.+ 15 I seks dager kan man arbeide, men på den sjuende dagen er det sabbat med fullstendig hvile.+ Den er hellig for Jehova. Den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal dø. 16 Israelittene skal holde sabbaten. De skal feire sabbaten i generasjon etter generasjon. Det er en varig pakt. 17 Den er et varig tegn mellom meg og Israels folk,+ for på seks dager laget Jehova himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og var tilfreds.’»+

18 Så snart han var ferdig med å tale med Moses på Sinai-fjellet, ga han ham Vitnesbyrdets to tavler,+ steintavler som det var skrevet på med Guds finger.+

32 Da folket så at det drøyde før Moses kom ned fra fjellet,+ samlet de seg rundt Aron og sa til ham: «Lag en gud til oss som kan gå foran oss,+ for vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, den mannen som førte oss ut av Egypt.» 2 Aron sa til dem: «Ta gullringene+ som konene, sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom til meg med dem.» 3 Og hele folket tok av seg øreringene av gull og kom til Aron med dem. 4 Han tok imot gullet, og så formet han det med en meisel og laget en statue* av en kalv.+ Folket sa: «Dette, Israel, er din Gud, som førte deg ut av Egypt.»+

5 Da Aron så dette, bygde han et alter foran den. Så ropte han ut: «I morgen er det høytid for Jehova.» 6 Neste dag sto de tidlig opp og ofret brennofre og fellesskapsofre. Etterpå satte folket seg ned for å spise og drikke, og så reiste de seg for å more seg.+

7 Jehova sa nå til Moses: «Gå ned, for ditt folk, som du førte ut av Egypt, har gjort noe ondt.+ 8 De har allerede forlatt den veien som jeg befalte dem å følge.+ De har laget seg en statue* av en kalv, og de bøyer seg ned for den og ofrer til den og sier: ‘Dette, Israel, er din Gud, som førte deg ut av Egypt.’» 9 Jehova sa videre til Moses: «Jeg har sett at dette er et trassig* folk.+ 10 La meg nå være. Jeg vil utrydde dem i min brennende vrede og gjøre deg til en stor nasjon i stedet.»+

11 Moses bønnfalt da sin Gud Jehova*+ og sa: «Hvorfor, Jehova, skulle du bli brennende vred på ditt folk etter å ha ført dem ut av Egypt med stor makt og med sterk hånd?+ 12 Hvorfor skulle egypterne kunne si: ‘Han hadde onde hensikter da han førte dem ut. Han ville drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jordens overflate.’+ Vend deg bort fra din brennende vrede og revurder* avgjørelsen om å føre denne ulykken over ditt folk. 13 Husk dine tjenere Abraham, Isak og Israel og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: ‘Jeg skal gjøre deres avkom* like tallrikt som himmelens stjerner,+ og jeg skal gi deres avkom* hele dette landet som jeg har utpekt, så de kan ha det som en varig eiendom.’»+

14 Da revurderte* Jehova sin avgjørelse og førte ikke ulykke over sitt folk, slik han hadde sagt.+

15 Så gikk Moses tilbake, ned fra fjellet, med Vitnesbyrdets to tavler+ i hånden.+ Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og på baksiden. 16 Tavlene var Guds verk, og skriften var Guds skrift, risset inn på tavlene.+ 17 Da Josva hørte lyden av folket som ropte og bråkte, sa han til Moses: «Det er krigslarm i leiren.» 18 Men Moses sa:

Jeg hører lyden av en annen slags sang.»

19 Da Moses nærmet seg leiren og fikk se kalven+ og dansingen, ble han rasende, og han kastet tavlene fra seg og knuste dem ved foten av fjellet.+ 20 Han tok kalven som de hadde laget, kastet den på ilden og knuste den til pulver.+ Deretter strødde han pulveret på vannet og fikk israelittene til å drikke det.+ 21 Og Moses sa til Aron: «Hva har dette folket gjort mot deg, siden du har ført en så stor synd over dem?» 22 Aron svarte: «Ikke vær sint, min herre. Du vet jo godt at folket har lett for å gjøre det som er ondt.+ 23 Og de sa til meg: ‘Lag en gud til oss som kan gå foran oss, for vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, den mannen som førte oss ut av Egypt.’+ 24 Da sa jeg til dem: ‘Alle som har noe av gull, må ta det av seg og gi det til meg.’ Så kastet jeg det på ilden, og ut kom denne kalven.»

25 Moses så at folket oppførte seg hemningsløst, for Aron hadde latt dem gjøre det, og de skjemte seg ut overfor motstanderne sine. 26 Da stilte Moses seg ved inngangen til leiren og sa: «Hvem er på Jehovas side? Kom til meg!»+ Og alle levittene samlet seg rundt ham. 27 Så sa han til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, har sagt: ‘Hver og en av dere skal spenne på seg sverdet og gå gjennom hele leiren, fra den ene enden til den andre.* Drep deres brødre, naboer og nære venner.’»+ 28 Levittene gjorde som Moses hadde sagt. Den dagen ble omkring 3000 mann drept. 29 Moses sa da: «Skill dere ut* for Jehova i dag, for dere var villige til å gå imot deres egne sønner og deres egne brødre.+ Derfor skal han i dag velsigne dere.»+

30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har begått en stor synd, og nå skal jeg gå opp til Jehova for å se om jeg kan gjøre soning for synden deres.»+ 31 Moses gikk da tilbake til Jehova og sa: «For en stor synd dette folket har begått! De har laget seg en gud av gull!+ 32 Men hvis du nå er villig til det, så tilgi deres synd.+ Hvis ikke, så stryk meg ut av den boken som du har skrevet.»+ 33 Da sa Jehova til Moses: «Den som har syndet mot meg, skal jeg stryke ut av min bok. 34 Gå nå, led folket til det stedet jeg har fortalt deg om. Min engel skal gå foran deg,+ og den dagen jeg gjør opp regnskapet, skal jeg straffe dem for deres synd.» 35 Jehova slo så folket med en plage fordi de hadde laget kalven, den som Aron hadde laget.

33 Jehova sa videre til Moses: «Bryt opp herfra sammen med det folket som du har ført ut av Egypt. Dra til det landet som jeg sverget om overfor Abraham, Isak og Jakob da jeg sa: ‘Til dine etterkommere vil jeg gi det.’+ 2 Jeg vil sende en engel foran dere+ og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.+ 3 Dra opp til et land som flyter med melk og honning.+ Men jeg vil ikke dra opp midt iblant dere, for dere er et trassig* folk,+ og jeg ville kanskje utrydde dere på veien.»+

4 Da folket fikk høre disse harde ordene, begynte de å sørge, og ingen tok på seg smykker. 5 Jehova sa til Moses: «Si til israelittene: ‘Dere er et trassig* folk.+ På et øyeblikk kunne jeg gå gjennom leiren deres og utrydde dere.+ Så la nå smykkene deres ligge mens jeg tenker over hva jeg skal gjøre med dere.’» 6 Fra da av, ved Horeb-fjellet, lot israelittene altså være å ha på seg* smykkene sine.

7 Moses tok nå teltet sitt og slo det opp et stykke unna leiren, og han kalte det et møtetelt. Alle som søkte svar fra Jehova,+ gikk ut til møteteltet, som lå utenfor leiren. 8 Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. Hver og en ble stående ved inngangen til sitt eget telt og se etter Moses til han gikk inn i teltet. 9 Når Moses gikk inn i teltet, senket skysøylen+ seg og ble stående ved inngangen til teltet mens Gud talte med Moses.+ 10 Når folket så at skysøylen sto ved inngangen til teltet, reiste alle seg og bøyde seg ned ved inngangen til sitt eget telt. 11 Jehova talte til Moses ansikt til ansikt,+ slik et menneske snakker med et annet menneske. Når Moses gikk tilbake til leiren, ble hans tjener og medhjelper+ Josva,+ Nuns sønn, værende ved teltet.

12 Moses sa til Jehova: «Du sier til meg: ‘Før dette folket opp’, men du har ikke sagt hvem du skal sende sammen med meg. Og du har sagt: ‘Jeg kjenner deg godt,* og du har min velvilje.’ 13 Hvis jeg virkelig har din velvilje, så gjør meg kjent med dine veier,+ det ber jeg om, så jeg kan kjenne deg og fortsette å ha din velvilje. Og husk at denne nasjonen er ditt folk.»+ 14 Da sa Gud:* «Jeg skal selv* gå med deg,+ og jeg skal gi deg ro.»+ 15 Moses sa til ham: «Hvis du ikke selv* går med oss, så la oss få bli her. 16 Hvordan skal det bli kjent at jeg og ditt folk har din velvilje? Er det ikke ved at du går med oss,+ så jeg og ditt folk skiller oss ut fra alle andre folk på jorden?»+

17 Jehova sa så til Moses: «Også dette som du ber om, skal jeg gjøre, for du har min velvilje, og jeg kjenner deg godt.»* 18 Da sa Moses: «Jeg ber deg, vis meg din herlighet.» 19 Men han sa: «Jeg skal la all min godhet gå forbi ditt ansikt, og jeg vil kunngjøre mitt navn, Jehova,+ framfor deg. Og jeg vil vise gunst mot den som jeg viser gunst, og jeg vil vise barmhjertighet mot den som jeg viser barmhjertighet.»+ 20 Men han la til: «Du kan ikke se ansiktet mitt, for ikke noe menneske kan se meg og leve.»

21 Jehova sa videre: «Her er et sted like ved meg. Still deg på klippen. 22 Når min herlighet går forbi, skal jeg la deg stå i en kløft i klippen, og jeg skal skjerme deg med hånden til jeg har gått forbi. 23 Deretter skal jeg ta hånden bort, og du skal få se ryggen min. Men ansiktet mitt får ingen se.»+

34 Så sa Jehova til Moses: «Hogg ut to steintavler lik de første.+ Og jeg skal skrive på tavlene de ordene som sto på de første tavlene,+ dem som du knuste.+ 2 Gjør deg klar til i morgen tidlig, for da skal du gå opp på Sinai-fjellet og stille deg framfor meg der, på toppen av fjellet.+ 3 Men ingen får gå opp sammen med deg, og ingen andre må bli sett noe sted på fjellet. Verken småfe eller storfe må beite foran fjellet.»+

4 Moses hogg da ut to steintavler lik de første. Tidlig neste morgen sto han opp og gikk opp på Sinai-fjellet, slik Jehova hadde befalt ham, og han hadde med seg de to steintavlene. 5 Jehova kom så ned+ i skyen og stilte seg hos ham der og kunngjorde sitt navn, Jehova.+ 6 Jehova gikk forbi foran ham og kunngjorde: «Jehova, Jehova er en barmhjertig+ og medfølende*+ Gud, sen til vrede+ og rik på lojal kjærlighet*+ og sannhet.*+ 7 Han viser lojal kjærlighet+ mot tusener og tilgir urette handlinger og overtredelser og synd,+ men han kommer ikke til å la den skyldige slippe straff.+ Han lar straff for fedres synd komme over barn og over barnebarn, over tredje generasjon og over fjerde generasjon.»+

8 Moses falt straks på kne og bøyde seg til jorden. 9 Så sa han: «Jehova, hvis jeg har din velvilje, måtte du da, Jehova, gå med oss+ og være midt iblant oss, selv om vi er et trassig* folk.+ Tilgi oss våre urette handlinger og vår synd,+ og gjør oss til din eiendom.» 10 Da svarte han: «Jeg inngår en pakt: Framfor hele ditt folk skal jeg gjøre store ting som aldri er blitt gjort* noe sted på jorden eller blant noen av nasjonene.+ Alle de folkene som dere lever iblant, skal se Jehovas verk, for det jeg gjør med dere, er noe som vekker ærefrykt.+

11 Hør på det jeg befaler deg i dag.+ Jeg driver ut amorittene, kanaaneerne, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene foran deg.+ 12 Pass på at du ikke inngår en pakt med innbyggerne i det landet som du er på vei til,+ for det kunne bli en felle for deg.+ 13 Dere skal rive ned altrene deres, knuse de hellige støttene og hogge ned de hellige pælene.*+ 14 Du må ikke bøye deg for en annen gud,+ for Jehova er kjent for å kreve udelt hengivenhet.* Ja, han er en Gud som krever udelt hengivenhet.+ 15 Pass på at du ikke inngår en pakt med innbyggerne i landet, for når de driver åndelig prostitusjon med gudene sine og ofrer til dem,+ vil noen invitere deg, og du kommer til å spise av offeret hans.+ 16 Så kommer du til å ta noen av døtrene deres til sønnene dine,+ og disse kvinnene kommer til å drive åndelig prostitusjon med gudene sine og få sønnene dine til å gjøre det samme.+

17 Du skal ikke lage guder av støpt metall.+

18 Du skal feire de usyrede brøds høytid.+ Du skal spise usyret brød, slik jeg har befalt deg. Gjør dette i sju dager til fastsatt tid i måneden abib,*+ for det var i måneden abib du dro ut av Egypt.

19 Alle førstefødte av hankjønn* er mine.+ Det gjelder også alle førstefødte hanndyr av husdyrene dine, enten det er en okse eller en sau.+ 20 Hvert førstefødt esel skal du løskjøpe med en sau. Men hvis du ikke løskjøper det, må du bryte nakken på det. Du skal løskjøpe hver førstefødt sønn.+ Ingen må komme fram for meg uten å ha med seg noe.

21 I seks dager skal du arbeide, men på den sjuende dagen skal du hvile.*+ Selv om det er pløyetid eller innhøstning skal du hvile.

22 Du skal feire ukehøytiden med den første modne hveten som du høster inn, og ved årsskiftet skal du feire innsamlingshøytiden.*+

23 Tre ganger i året skal alle menn* blant dere komme fram for den sanne Herre, Jehova, Israels Gud.+ 24 For jeg skal drive nasjonene bort foran deg,+ og jeg vil utvide området ditt. Ingen skal prøve å ta landet ditt når du drar opp for å tre fram for Jehova din Gud tre ganger i året.

25 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe som er syret.+ Påskehøytidens slaktoffer må ikke oppbevares natten over, til neste morgen.+

26 Det beste av den første modne avlingen din skal du bringe til Jehova din Guds hus.+

Du skal ikke koke en geitekilling i melken fra moren.»+

27 Jehova sa videre til Moses: «Du skal skrive ned disse ordene,+ for på grunnlag av disse ordene inngår jeg en pakt med deg og med Israel.»+ 28 Og Moses ble der hos Jehova i 40 dager og 40 netter. Han spiste ikke brød og drakk ikke vann.+ Og Han skrev paktens ord, De ti bud,* på tavlene.+

29 Moses kom så ned fra Sinai-fjellet, og han hadde Vitnesbyrdets to tavler i hånden.+ Men han visste ikke at huden i ansiktet hans strålte fordi han hadde talt med Gud. 30 Da Aron og alle israelittene fikk se Moses, så de at det strålte av huden i ansiktet hans, og de turte ikke å gå bort til ham.+

31 Men Moses ropte på dem, og Aron og alle høvdingene i forsamlingen kom til ham, og Moses talte til dem. 32 Etter det kom alle israelittene bort til ham, og han ga dem alle de budene som Jehova hadde gitt ham på Sinai-fjellet.+ 33 Hver gang Moses var ferdig med å snakke med dem, la han et slør over ansiktet.+ 34 Men når Moses gikk inn framfor Jehova for å tale med ham, tok han bort sløret.+ Så gikk han ut og fortalte israelittene om de befalingene han hadde fått.+ 35 Israelittene så at huden i Moses’ ansikt strålte, og Moses la sløret over ansiktet igjen til han gikk inn for å tale med Gud.*+

35 Senere samlet Moses hele menigheten av israelitter og sa til dem: «Dette er hva Jehova har befalt dere å gjøre:+ 2 I seks dager kan man arbeide, men den sjuende dagen skal være hellig for dere, en sabbat for Jehova med fullstendig hvile.+ Den som gjør noe arbeid på den dagen, skal dø.+ 3 På sabbatsdagen skal dere ikke tenne opp ild, uansett hvor dere bor.»

4 Moses sa så til hele menigheten av israelitter: «Dette er hva Jehova har befalt: 5 ‘Dere skal samle inn et bidrag til Jehova.+ La alle med et villig hjerte+ gi et bidrag til Jehova: gull, sølv, kobber, 6 blå tråd, fiolett* ull, skarlagenrødt materiale, fint lin, geitehår,+ 7 rødfargede værskinn, selskinn, akasietre, 8 olje til lampene, balsam til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen,+ 9 og onykssteiner og andre steiner som skal settes på efoden*+ og på bryststykket.*+

10 La alle med gode evner*+ blant dere komme og lage alt det som Jehova har befalt: 11 tabernaklet med telt og dekke, kroker og veggrammer, tverrstenger, stolper og sokler;* 12 Arken+ med bærestenger,+ lokket+ og forhenget+ til avskjerming; 13 bordet+ med bærestenger og alt utstyret til det, og skuebrødene;+ 14 lampestaken+ til belysning og utstyret til den, og lampene og oljen til belysning;+ 15 røkelsesalteret+ med bærestenger; salvingsoljen og den velluktende røkelsen;+ forhenget* til inngangen til tabernaklet; 16 brennofferalteret+ med kobberrist, bærestenger og alle redskapene til det; karet med understell;+ 17 skjermdukene til forgården,+ med stolper og sokler; forhenget* til inngangen til forgården; 18 teltpluggene til tabernaklet og teltpluggene til forgården, og snorene til dem;+ 19 de fint vevde klærne+ til tjenesten i helligdommen, de hellige klærne til presten Aron+ og presteklærne til sønnene hans.’»

20 Hele menigheten av israelitter gikk da bort fra Moses. 21 Alle som ble drevet av sitt hjerte+ og sin ånd, kom så og ga sitt bidrag til Jehova. Bidragene skulle brukes til møteteltet, til all tjenesten der og til de hellige klærne. 22 De fortsatte å komme, både menn og kvinner, alle som hadde et villig hjerte. De hadde med seg brosjer, øredobber, ringer og andre smykker og også alle slags gjenstander av gull. Alle kom med sine offergaver* av gull til Jehova.+ 23 Og alle som hadde blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale, fint lin, geitehår, rødfargede værskinn, og selskinn, kom med det. 24 Alle som ville gi sølv og kobber, kom med sitt bidrag til Jehova, og alle som hadde akasietre til noe av arbeidet, kom med det.

25 Alle kvinner som var dyktige+ til å spinne, kom med det de hadde spunnet: blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint lin. 26 Og alle dyktige kvinner som ble drevet av hjertet, spant geitehåret.

27 Høvdingene kom med onykssteiner og andre steiner som skulle settes på efoden og på bryststykket,+ 28 og med balsam og olje til belysning, til salvingsoljen+ og til den velluktende røkelsen.+ 29 Alle menn og kvinner som ble drevet av hjertet, kom med noe til det arbeidet som Jehova hadde gitt befaling om gjennom Moses. Israelittene kom med det som en frivillig gave til Jehova.+

30 Så sa Moses til israelittene: «Jehova har utvalgt Bẹsalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Judas stamme.+ 31 Han har fylt ham med Guds ånd og gitt ham visdom og forståelse og kunnskap i all slags håndverk, slik at han er dyktig 32 og kan utforme ting på en kunstnerisk måte, arbeide med gull, sølv og kobber, 33 slipe og innfatte steiner og lage all slags kunsthåndverk i tre. 34 Og han har gitt ham og Ohọliab,+ Akisạmaks sønn, av Dans stamme, evnen til å lære opp andre. 35 Han har gitt dem ferdigheter*+ til å utføre all slags kunsthåndverk og til å brodere og å veve med blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint lin og til å lage andre slags vevde stoffer. Disse mennene skal utføre all slags arbeid og utforme alle slags ting.

36 Bẹsalel skal arbeide sammen med Ohọliab og alle dyktige menn.* Jehova har gitt dem visdom og forståelse, slik at de vet hvordan de skal gjøre alt arbeidet i forbindelse med den hellige tjenesten på den måten Jehova har befalt.»+

2 Moses tilkalte så Bẹsalel og Ohọliab og alle dyktige menn som Jehova hadde gitt visdom i hjertet,+ alle som ble drevet av hjertet til å melde seg frivillig til arbeidet.+ 3 Av Moses fikk de hele det bidraget+ som israelittene hadde gitt til arbeidet i forbindelse med den hellige tjenesten. Men folket fortsatte å komme til ham med frivillige gaver, morgen etter morgen.

4 Etter at håndverkerne hadde begynt på det hellige arbeidet, kom den ene etter den andre av dem 5 og sa til Moses: «Folket kommer med mye mer enn det som trengs til det arbeidet som Jehova har gitt befaling om.» 6 Moses befalte da at man skulle opplyse følgende i hele leiren: «Menn og kvinner, dere skal ikke komme med flere bidrag til helligdommen.» Dermed ble folket holdt tilbake fra å komme med noe mer. 7 Det var nok materiale til alt det arbeidet som skulle gjøres, ja mer enn nok.

8 Alle håndverkerne+ laget så tabernaklet+ av ti teltduker av fint tvunnet lingarn, blå tråd, fiolett ull og skarlagenrødt materiale. Han* laget broderte kjeruber på dem.+ 9 Hver teltduk var 28 alen* lang og 4 alen bred. Alle teltdukene hadde samme størrelse. 10 Så festet han fem av teltdukene sammen til ett stykke, og han festet de fem andre teltdukene sammen til ett stykke. 11 Deretter laget han løkker av blå tråd langs kanten av teltduken i enden av det første stykket, der stykkene skulle hektes sammen. Han gjorde det samme langs kanten av teltduken i den tilsvarende enden av det andre stykket. 12 Han laget 50 løkker på den ene teltduken og 50 løkker langs kanten av den andre teltduken, der stykkene skulle hektes sammen. Løkkene satt rett overfor hverandre. 13 Til slutt laget han 50 kroker av gull og hektet teltdukene sammen ved hjelp av krokene, slik at tabernaklet ble et sammenhengende hele.

14 Etter det laget han teltduker av geitehår til et telt over tabernaklet. Han laget elleve teltduker.+ 15 Hver teltduk var 30 alen lang og 4 alen bred. De elleve teltdukene hadde samme størrelse. 16 Så festet han fem av teltdukene sammen til ett stykke, og han festet de seks andre teltdukene sammen til ett stykke. 17 Deretter laget han 50 løkker langs kanten av teltduken i enden av det første stykket, der stykkene skulle hektes sammen. Han laget også 50 løkker langs kanten av teltduken i enden av det andre stykket, som det første stykket skulle hektes sammen med. 18 Og han laget 50 kroker av kobber til å hekte sammen teltet med, så det kunne bli et sammenhengende hele.

19 Han laget et dekke til teltet av rødfargede værskinn og over det igjen et dekke av selskinn.+

20 Av akasietre+ laget han så veggrammene til tabernaklet. De sto loddrett.+ 21 Hver veggramme var ti alen høy og en og en halv alen bred. 22 Hver veggramme hadde to tapper* som satt ved siden av hverandre.* Slik laget han alle veggrammene til tabernaklet. 23 Til sørsiden av tabernaklet laget han 20 veggrammer. 24 Han laget 40 sølvsokler som skulle være under de 20 veggrammene – to sokler til de to tappene under den første veggrammen og to sokler til de to tappene under hver av de neste veggrammene.+ 25 Til den andre siden av tabernaklet, nordsiden, laget han 20 veggrammer 26 og 40 sølvsokler – to sokler under den første veggrammen og to sokler under hver av de andre veggrammene.

27 Til baksiden av tabernaklet, mot vest, laget han seks veggrammer.+ 28 Han laget to veggrammer som hjørnestolper, en til hvert hjørne bak i tabernaklet. 29 Hjørnestolpene var doble fra nederst til øverst, opp til den første ringen. Slik laget han begge hjørnestolpene. 30 Det var altså åtte veggrammer med 16 sølvsokler – to sokler under hver veggramme.

31 Så laget han tverrstenger av akasietre – fem tverrstenger til veggrammene på den ene siden av tabernaklet+ 32 og fem tverrstenger til veggrammene på den andre siden av tabernaklet og fem til veggrammene på baksiden av tabernaklet, mot vest. 33 Han laget den mellomste tverrstangen, som skulle være midt på veggrammene og gå fra den ene enden til den andre. 34 Han kledde veggrammene med gull, og ringene på dem, som skulle være holdere for tverrstengene, laget han av gull. Han kledde også tverrstengene med gull.+

35 Deretter laget han et forheng+ av blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn. Han laget broderte kjeruber+ på det.+ 36 Så laget han fire akasiestolper til det og kledde dem med gull, og han laget knagger av gull. Han støpte fire sølvsokler til dem. 37 Etter det laget han et forheng* til inngangen til teltet av blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn vevd sammen.+ 38 Han laget også fem stolper og knagger til dem. Han kledde stolpehodene og festeanordningene* med gull, men de fem soklene var av kobber.

37 Bẹsalel+ laget så Arken+ av akasietre. Den var to og en halv alen* lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy.+ 2 Han kledde den med rent gull både innvendig og utvendig og laget en kant* av gull rundt den.+ 3 Deretter støpte han fire ringer av gull til den. De skulle være over de fire føttene, to ringer på den ene siden og to ringer på den andre siden. 4 Så laget han bærestenger av akasietre og kledde dem med gull.+ 5 Han stakk stengene gjennom ringene på sidene av Arken, så man kunne bære Arken.+

6 Han laget lokket av rent gull.+ Det var to og en halv alen langt og en og en halv alen bredt.+ 7 Han laget så to kjeruber+ av hamret gull og satte dem på hver sin ende av lokket.+ 8 Den ene kjeruben var på den ene enden, og den andre kjeruben på den andre enden. Han satte kjerubene på hver sin ende av lokket. 9 De to kjerubene bredte ut vingene og holdt dem løftet, slik at de skjermet lokket med vingene.+ Kjerubene var vendt mot hverandre, og ansiktene deres var bøyd mot lokket.+

10 Så laget han bordet av akasietre.+ Det var to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt.+ 11 Han kledde det med rent gull og laget en kant* av gull rundt det. 12 Deretter laget han en list på en håndsbredd* som gikk rundt det, og en kant* av gull som gikk langs listen. 13 Videre støpte han fire ringer av gull til det og satte ringene på de fire hjørnene, der de fire bena var festet. 14 Ringene satt like ved listen. De skulle være holdere for stengene som man skulle bære bordet med. 15 Så laget han stengene til å bære bordet med av akasietre og kledde dem med gull. 16 Av rent gull laget han utstyret som hørte til bordet – fat og begre, og skåler og kanner som man skulle helle ut drikkofre med.+

17 Så laget han lampestaken+ av rent, hamret gull. Lampestakens fot, stamme, begre, knopper og blomster var i ett stykke.+ 18 Seks armer gikk ut fra lampestakens stamme, tre armer fra den ene siden og tre armer fra den andre siden. 19 På den første armen var det tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. På den neste armen var det også tre begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. Slik var det med alle de seks armene som gikk ut fra lampestaken. 20 Og på selve staken var det fire begre formet som mandelblomster med vekselvis knopper og blomster. 21 Det var en knopp under de to første armene som gikk ut fra lampestaken, en knopp under de to neste armene og en knopp under de to siste armene. Dette gjaldt alle de seks armene som gikk ut fra lampestaken. 22 Knoppene og armene og hele lampestaken ble laget i ett stykke av rent, hamret gull. 23 Så laget han de sju lampene+ og veketengene* og fyrfatene som hørte til, av rent gull. 24 Han laget lampestaken og alle redskapene til den av en talent* rent gull.

25 Han laget røkelsesalteret+ av akasietre. Det var kvadratisk, en alen langt, en alen bredt og to alen høyt. Hornene på alteret gikk i ett med det.+ 26 Han kledde toppen, sidene og hornene med rent gull og laget en kant* av gull rundt det. 27 Han laget ringer av gull og satte dem under kanten på to motsatte sider, to på hver side. Disse skulle være holdere for stengene som alteret skulle bæres med. 28 Deretter laget han stengene av akasietre og kledde dem med gull. 29 Han laget også den hellige salvingsoljen+ og den rene, velluktende røkelsen,+ slik en salveblander gjør det.

38 Bẹsalel laget brennofferalteret av akasietre. Det var kvadratisk, fem alen* langt, fem alen bredt og tre alen høyt.+ 2 Så laget han horn på de fire hjørnene. Hornene gikk i ett med alteret. Deretter kledde han det med kobber.+ 3 Han laget alle redskapene til alteret – spannene, spadene, skålene, gaflene og fyrfatene. Alle redskapene laget han av kobber. 4 Han laget også en rist til alteret, et gitter av kobber, og plasserte den under kanten, og den gikk halvveis ned i alteret. 5 Han støpte fire ringer til de fire hjørnene, nær kobberristen, som holdere for bærestengene. 6 Deretter laget han stengene av akasietre og kledde dem med kobber. 7 Han stakk stengene inn i ringene på sidene av alteret, så det kunne bæres. Han laget alteret av planker, og det var hult.

8 Så laget han kobberkaret+ og understellet av kobber til det. Han brukte speilene* til de kvinnene som var organisert for å tjene ved inngangen til møteteltet.

9 Deretter laget han forgården.+ Til sørsiden av forgården laget han en skjermduk av fint tvunnet lingarn, 100 alen lang.+ 10 Den hadde 20 stolper og 20 sokler av kobber, og knaggene på stolpene og festeanordningene* var av sølv. 11 Også på nordsiden var det 100 alen med skjermduk. De 20 stolpene og de 20 soklene til den var av kobber. Knaggene på stolpene og festeanordningene var av sølv. 12 Men på vestsiden var skjermduken på 50 alen. Den hadde ti stolper og ti sokler, og knaggene på stolpene og festeanordningene var av sølv. 13 Kortsiden mot øst, mot soloppgangen, var 50 alen. 14 Det var 15 alen med skjermduk på den ene siden av inngangen, med tre stolper og tre sokler. 15 På den andre siden av inngangen til forgården var det også 15 alen med skjermduk, med tre stolper og tre sokler. 16 Alle skjermdukene rundt forgården var av fint tvunnet lingarn. 17 Soklene til stolpene var av kobber, knaggene på stolpene og festeanordningene var av sølv, og stolpehodene var kledd med sølv. Alle stolpene i forgården hadde festeanordninger av sølv.+

18 Forhenget* til forgårdens inngang var vevd av blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn. Det var 20 alen langt og 5 alen høyt, like høyt som skjermduken rundt forgården.+ 19 De fire stolpene og de fire soklene til forhenget var laget av kobber. Knaggene og festeanordningene var av sølv, og stolpehodene var kledd med sølv. 20 Alle teltpluggene til tabernaklet og til forgården var av kobber.+

21 Det følgende er en oversikt over de materialene som ble brukt til tabernaklet, Vitnesbyrdets tabernakel.+ Moses befalte at det skulle lages en slik oversikt, og levittene,+ under ledelse av Ịtamar,+ presten Arons sønn, hadde ansvaret for dette. 22 Bẹsalel,+ sønn av Uri, Hurs sønn, av Judas stamme, gjorde alt det Jehova hadde befalt Moses. 23 Sammen med ham var Ohọliab,+ Akisạmaks sønn, av Dans stamme, en kunsthåndverker og broderer og kunstvever som arbeidet med blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint lin.

24 Alt det gullet som ble brukt til alt arbeidet med det hellige sted, det gullet som ble gitt som svingeoffer,+ var 29 talenter* og 730 sekel* etter det hellige steds standardvekt.* 25 Og sølvet fra de registrerte i forsamlingen var 100 talenter og 1775 sekel etter det hellige steds standardvekt.* 26 Alle som var blant de registrerte fra 20-årsalderen og oppover, i alt 603 550 menn,+ kom med en halv sekel etter det hellige steds standardvekt.*+

27 Til støpingen av soklene til det hellige sted og soklene til forhenget gikk det med 100 talenter – 100 sokler svarte til 100 talenter, én talent til hver sokkel.+ 28 Han brukte de 1775 seklene til å lage knagger til stolpene og til å kle stolpehodene, og han forbandt dem med hverandre.

29 Det kobberet som ble gitt som offergave,* var 70 talenter og 2400 sekel. 30 Av dette laget han soklene til møteteltets inngang, kobberalteret og kobberristen til det, alle redskapene til alteret, 31 soklene rundt forgården, soklene til forgårdens inngang, alle teltpluggene til tabernaklet og alle teltpluggene+ til forgården.

39 Av den blå tråden, den fiolette ullen og det skarlagenrøde materialet+ laget de fint vevde klær til tjenesten på det hellige sted. De laget de hellige klærne som var til Aron,+ slik Jehova hadde befalt Moses.

2 Han* laget efoden*+ av gull, blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn. 3 De hamret ut gullet til tynne plater, og han skar dem opp i tråder som kunne arbeides inn mellom den blå tråden, den fiolette ullen, det skarlagenrøde materialet og det fine linet, og efoden ble brodert. 4 De laget skulderstykker til den, og disse ble føyd sammen ved dens to øverste kanter. 5 Det vevde beltet, som satt på efoden for å holde den på plass,+ var laget av de samme materialene: gull, blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn, slik Jehova hadde befalt Moses.

6 Så monterte de onykssteinene i innfatninger av gull, og de graverte inn navnene på Israels sønner på dem, slik man ville ha gravert et segl.+ 7 Han satte dem på efodens skulderstykker som minnesteiner for Israels sønner,+ slik Jehova hadde befalt Moses. 8 Så laget han bryststykket+ i brodert arbeid, slik efoden var laget, av gull, blå tråd, fiolett ull, skarlagenrødt materiale og fint tvunnet lingarn.+ 9 Det var kvadratisk når det var lagt dobbelt. Bryststykket var et fingerspann* langt og et fingerspann bredt når det var lagt dobbelt. 10 De satte fire rader med steiner på det. I den første raden var det rubin, topas og smaragd. 11 I den andre raden var det turkis, safir og jaspis. 12 I den tredje raden var det lesjem-stein,* agat og ametyst. 13 Og i den fjerde raden var det krysolitt, onyks og jade. De var montert i innfatninger av gull. 14 Det var én stein for hver av Israels tolv sønner, og på hver stein var navnet på en av de tolv stammene inngravert, som på et segl.

15 Så laget de kjeder av rent gull til bryststykket, tvunnet som snorer.+ 16 Og de laget to innfatninger av gull og to ringer av gull og satte de to ringene i de to øverste hjørnene av bryststykket. 17 De stakk de to gullsnorene gjennom de to ringene i hjørnene av bryststykket. 18 De stakk så de to endene av de to snorene gjennom de to innfatningene og festet dem til skulderstykkene på forsiden av efoden. 19 Videre laget de to gullringer og satte dem i de to nederste hjørnene, på den siden av bryststykket som vender inn mot efoden.+ 20 Så laget de to gullringer til og satte dem på utsiden av efoden, nedenfor de to skulderstykkene og ovenfor efodens vevde belte, nær det stedet der efoden er føyd sammen. 21 Til slutt bandt de ringene på bryststykket til ringene på efoden med en blå snor, slik at bryststykket ble holdt på plass på efoden, ovenfor det vevde beltet, slik Jehova hadde befalt Moses.

22 Så laget han den ermeløse overkledningen som skulle bæres under efoden. Den ble vevd av bare blå tråd.+ 23 Åpningen på den ermeløse overkledningen var på midten, som åpningen på en panserskjorte. Det var en bord rundt hele åpningen, så den ikke skulle revne. 24 På falden på den ermeløse overkledningen festet de granatepler av blå tråd, fiolett ull og skarlagenrødt materiale som var tvunnet sammen. 25 Og de laget bjeller av rent gull og festet bjellene mellom granateplene rundt hele falden på den ermeløse overkledningen. 26 Det var en bjelle og et granateple og så igjen en bjelle og et granateple. Slik var det rundt hele falden på den ermeløse overkledningen som ble brukt til tjenesten, slik Jehova hadde befalt Moses.

27 De laget kjortler av fint lin i vevd arbeid til Aron og sønnene hans.+ 28 De laget turbanen+ av fint lin, de pyntede hodeplaggene+ av fint lin, underbuksene+ av fint tvunnet lingarn 29 og beltet av fint tvunnet lingarn, blå tråd, fiolett ull og skarlagenrødt materiale vevd sammen, slik Jehova hadde befalt Moses.

30 Til slutt laget de den skinnende platen, det hellige innvielsestegnet,* av rent gull. På den graverte de en innskrift som på et segl: «Hellighet tilhører Jehova.»+ 31 De festet en snor av blå tråd til den for å sette den på turbanen, slik Jehova hadde befalt Moses.

32 Slik ble alt arbeidet med tabernaklet, møteteltet, fullført. Israelittene gjorde alt det Jehova hadde befalt Moses.+ Akkurat slik gjorde de.

33 Så førte de tabernaklet+ til Moses – teltet+ og alt utstyret til det: krokene,+ veggrammene,+ tverrstengene,+ stolpene og soklene;+ 34 dekket av rødfargede værskinn,+ dekket av selskinn, forhenget til avskjerming;+ 35 Vitnesbyrdets ark, bærestengene+ og lokket;+ 36 bordet og alt utstyret+ til det, og skuebrødene; 37 lampestaken av rent gull med raden av lamper+ og alt utstyret+ til den, og oljen til belysning;+ 38 gullalteret,+ salvingsoljen,+ den velluktende røkelsen,+ forhenget*+ til inngangen til teltet; 39 kobberalteret+ med kobberrist og bærestenger+ og alle redskapene+ til det, karet med understell;+ 40 skjermdukene til forgården, med stolper og sokler,+ forhenget*+ til forgårdens inngang, teltsnorene, teltpluggene,+ og alt utstyret til tjenesten i tabernaklet, det vil si møteteltet; 41 de fint vevde klærne til tjenesten i helligdommen, de hellige klærne til presten Aron+ og presteklærne til sønnene hans.

42 Israelittene utførte alt arbeidet slik Jehova hadde befalt Moses.+ 43 Da Moses inspiserte alt arbeidet, så han at de hadde gjort det nøyaktig på den måten som Jehova hadde befalt, og Moses velsignet dem.

40 Så sa Jehova til Moses: 2 «På den første dagen i den første måneden skal du sette opp tabernaklet, møteteltet.+ 3 Sett Vitnesbyrdets ark i det,+ og heng forhenget foran Arken.+ 4 Du skal bære inn bordet+ og sette på plass de tingene som hører til det, og bære inn lampestaken+ og tenne lampene.+ 5 Så skal du sette røkelsesalteret+ av gull foran Vitnesbyrdets ark og henge opp forhenget* til inngangen til tabernaklet.+

6 Du skal sette brennofferalteret+ foran inngangen til tabernaklet, møteteltet, 7 og sette karet mellom møteteltet og alteret og fylle det med vann.+ 8 Sett så opp forgården+ rundt tabernaklet, og heng opp forhenget*+ til forgårdens inngang. 9 Deretter skal du ta salvingsoljen+ og salve* tabernaklet og alt som er i det,+ og du skal hellige det og alt utstyret til det, slik at det blir hellig. 10 Du skal salve brennofferalteret og alle redskapene til det, og du skal hellige alteret, slik at det blir et høyhellig alter.+ 11 Og du skal salve karet og understellet og hellige det.

12 Så skal du føre Aron og sønnene hans fram til inngangen til møteteltet og vaske dem med vann.+ 13 Og du skal kle Aron i de hellige klærne+ og salve ham+ og hellige ham, og han skal tjene som prest for meg. 14 Deretter skal du føre fram sønnene hans og kle dem i kjortlene.+ 15 Du skal salve dem, slik du salvet deres far,+ så de kan tjene som prester for meg. Denne salvingen gir dem retten til en varig prestetjeneste, i generasjon etter generasjon.»+

16 Moses gjorde alt det Jehova hadde befalt ham.+ Akkurat slik gjorde han.

17 På den første dagen i den første måneden i det andre året ble tabernaklet satt opp.+ 18 Da Moses reiste tabernaklet, la han på plass soklene,+ satte opp veggrammene,+ la inn tverrstengene+ og satte opp stolpene. 19 Han bredte ut teltdukene+ over tabernaklet, og over det igjen la han teltets dekke,+ slik Jehova hadde befalt Moses.

20 Han tok deretter steintavlene med Vitnesbyrdet+ og la dem i Arken,+ satte bærestengene+ i ringene på Arken og la på lokket.+ 21 Han satte Arken inn i tabernaklet og hengte forhenget+ på plass, slik at Vitnesbyrdets ark ble avskjermet,+ slik Jehova hadde befalt Moses.

22 Videre plasserte han bordet+ i møteteltet, mot nordsiden av tabernaklet, utenfor forhenget. 23 På det la han stablene med brød+ framfor Jehova, slik Jehova hadde befalt Moses.

24 Han satte lampestaken+ i møteteltet, rett overfor bordet, mot sørsiden av tabernaklet. 25 Han tente lampene+ framfor Jehova, slik Jehova hadde befalt Moses.

26 Deretter satte han gullalteret+ i møteteltet, foran forhenget, 27 for at det skulle brennes velluktende røkelse+ på det,+ slik Jehova hadde befalt Moses.

28 Så hengte han opp forhenget*+ til inngangen til tabernaklet.

29 Han satte brennofferalteret+ ved inngangen til tabernaklet, møteteltet, så han kunne ofre brennofferet+ og kornofferet på det, slik Jehova hadde befalt Moses.

30 Så satte han karet mellom møteteltet og alteret og fylte det med vann til å vaske seg med.+ 31 Moses og Aron og sønnene hans vasket hendene og føttene der. 32 Hver gang de gikk inn i møteteltet eller gikk fram til alteret, vasket de seg,+ slik Jehova hadde befalt Moses.

33 Til slutt satte han opp forgården+ rundt tabernaklet og alteret, og han hengte opp forhenget* til forgårdens inngang.+

Dermed fullførte Moses arbeidet. 34 Så dekket skyen møteteltet, og Jehovas herlighet fylte tabernaklet.+ 35 Moses kunne ikke gå inn i møteteltet, for skyen hvilte over det, og Jehovas herlighet fylte tabernaklet.+

36 Hver gang skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt israelittene opp. Slik gjorde de under hele vandringen i ødemarken.+ 37 Men når skyen ikke løftet seg, brøt de ikke opp, ikke før den dagen den løftet seg.+ 38 Jehovas sky var over tabernaklet om dagen, og en ild var over det om natten, synlig for hele Israels folk under alle etappene av vandringen deres.+