DOMMERNE

1 Etter at Josva var død,+ spurte israelittene* Jehova:+ «Hvem av oss skal først dra opp for å kjempe mot kanaaneerne?» 2 Jehova svarte: «Judas stamme skal dra opp.+ Jeg gir* landet i deres hånd.» 3 Da sa Judas stamme til sine brødre, Sịmeons stamme: «Dra opp med oss til vårt tildelte område*+ for å kjempe mot kanaaneerne. Så skal vi bli med dere til deres tildelte område.» Og Sịmeons stamme ble med dem.

4 Da Judas stamme dro opp, ga Jehova kanaaneerne og perisittene i deres hånd,+ og de slo 10 000 mann i Besek. 5 Der fant de Adọni-Besek og kjempet mot ham, og de beseiret kanaaneerne+ og perisittene.+ 6 Da Adọni-Besek flyktet, satte de etter ham. De fikk tak i ham og hogg av ham tommelfingrene og stortærne. 7 Adọni-Besek sa: «Sytti konger har fått hogd av tommelfingrene og stortærne og plukker opp mat under mitt bord. Akkurat som jeg har gjort mot dem, har Gud gjort mot meg.» Deretter førte de ham til Jerusalem,+ og der døde han.

8 Så kjempet Judas menn mot Jerusalem+ og inntok byen. De drepte innbyggerne med sverdet og satte byen i brann. 9 Etter dette dro Judas menn ut for å kjempe mot de kanaaneerne som bodde i fjellområdet og i Negev og i Sjefẹla.+ 10 Judas menn gikk mot de kanaaneerne som bodde i Hebron (Hebron het tidligere Kirjat-Arba), og de slo Sjesjai, Ạkiman og Talmai.+

11 Derfra dro de videre mot innbyggerne i Debir.+ (Debir het tidligere Kirjat-Sefer.)+ 12 Kaleb+ sa: «Den mannen som slår Kirjat-Sefer og inntar byen, skal få min datter Aksa til kone.»+ 13 Og Ọtniel,+ sønn av Kenas,+ Kalebs yngre bror, inntok den. Kaleb ga ham derfor sin datter Aksa til kone. 14 Mens hun var på vei hjem, ba hun Ọtniel inntrengende om å spørre faren hennes om å få et jordstykke. Hun gikk av eselet,* og Kaleb spurte henne: «Hva vil du?» 15 Hun sa til ham: «Vær så snill å gi meg en gave som et tegn på din velsignelse, siden du bare har gitt meg et tørt jordstykke i sør.* Gi meg også Gullot-Majim.»* Da ga Kaleb henne Øvre Gullot og Nedre Gullot.

16 Og etterkommerne av kenitten,+ Moses’ svigerfar,+ dro opp fra palmebyen+ sammen med Judas folk til Juda-ødemarken sør for Arad.+ De kom dit og bosatte seg blant folket.+ 17 Men Judas stamme dro videre sammen med sine brødre, Sịmeons stamme, og de angrep kanaaneerne som bodde i Sefat, og ødela* byen.+ Derfor ga de byen navnet Hormah.*+ 18 Så inntok Judas stamme Gaza,+ Ạsjkalon+ og Ekron+ og områdene som hørte til disse byene. 19 Jehova var med Judas stamme, og de inntok fjellområdet. Men de klarte ikke å drive bort innbyggerne på sletten,* for de hadde stridsvogner med lange jernkniver på hjulene.*+ 20 De ga Hebron til Kaleb, slik Moses hadde lovt,+ og han drev Anaks tre sønner ut derfra.+

21 Men benjaminittene drev ikke ut jebusittene som bodde i Jerusalem, så jebusittene bor i Jerusalem sammen med benjaminittene den dag i dag.+

22 Imens dro Josefs etterkommere+ opp mot Betel, og Jehova var med dem.+ 23 Josefs etterkommere spionerte på Betel (byen het tidligere Lus),+ 24 og spionene så en mann som gikk ut av byen. De sa til ham: «Vis oss hvor man kan komme inn i byen, så skal vi behandle deg godt.»* 25 Da viste han dem hvor man kunne komme inn i byen, og de drepte innbyggerne med sverdet. Men de lot mannen og hele familien hans gå.+ 26 Mannen dro til hetittenes land og bygde en by og ga den navnet Lus, som den heter den dag i dag.

27 Manạsses stamme drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sjean, Taạnak,+ Dor, Jịbleam og Megịddo og de tilhørende* småbyene.+ Kanaaneerne lyktes med å bli boende i området. 28 Da Israel ble sterkere, satte de kanaaneerne til å utføre tvangsarbeid,+ men de drev dem ikke ut fullstendig.+

29 Ẹfraims stamme drev ikke ut de kanaaneerne som bodde i Geser. Kanaaneerne fortsatte å bo blant dem i Geser.+

30 Sẹbulons stamme drev ikke ut innbyggerne i Kitron eller Nạhalol.+ Kanaaneerne fortsatte å bo blant dem og ble satt til tvangsarbeid.+

31 Asjers stamme drev ikke ut innbyggerne i Akko eller i Sidon,+ Ahlab, Aksib,+ Helba, Afik+ og Rehob.+ 32 Asjerittene ble altså boende blant kanaaneerne i landet, siden de ikke drev dem ut.

33 Nạftalis stamme drev ikke ut innbyggerne i Bet-Sjemesj eller Bet-Anat,+ men de ble boende blant kanaaneerne i landet.+ Innbyggerne i Bet-Sjemesj og Bet-Anat måtte utføre tvangsarbeid for dem.

34 Amorittene tvang danittene til å holde seg i fjellområdet og lot dem ikke komme ned på sletten.+ 35 Amorittene lyktes altså med å bli boende på Heres-fjellet og i Ạjalon+ og Sjaạlbim.+ Men da Josefs etterkommere ble sterkere,* tvang de amorittene til å utføre hardt arbeid. 36 Amorittenes område strakte seg fra Akrạbbim-stigningen,+ fra Sela og oppover.

2 Så kom Jehovas engel+ opp fra Gilgal+ til Bokim og sa: «Jeg førte dere opp fra Egypt og inn i det landet som jeg med ed lovte deres forfedre.+ Jeg sa: ‘Jeg skal aldri bryte min pakt med dere.+ 2 Og dere skal ikke inngå en pakt med innbyggerne i dette landet,+ og dere skal rive ned altrene deres.’+ Men dere har ikke vært lydige mot meg.+ Hvorfor gjorde dere ikke som jeg sa? 3 Derfor sa jeg også: ‘Jeg kommer ikke til å drive dem bort foran dere.+ De vil lede dere på avveier,+ og gudene deres vil lokke dere bort.’»+

4 Da Jehovas engel sa dette til israelittene, begynte folket å gråte høyt. 5 Derfor ga de stedet navnet Bokim,* og de ofret til Jehova der.

6 Da Josva sendte folket bort, dro hver israelitt til sitt tildelte område* for å innta landet.+ 7 Folket fortsatte å tjene Jehova så lenge Josva levde, og så lenge de eldste levde, de som levde lenger enn Josva, og som hadde sett alle de store gjerningene som Jehova hadde gjort for Israel.+ 8 Så døde Josva, Nuns sønn, Jehovas tjener, 110 år gammel.+ 9 De gravla ham i hans eget område, i Timnat-Heres+ i Ẹfraims fjellområde, nord for Gaasj-fjellet.+ 10 Hele den generasjonen ble samlet til sine forfedre,* og etter dem kom det en annen generasjon, som ikke kjente Jehova eller visste hva han hadde gjort for Israel.

11 Så gjorde israelittene det som var ondt i Jehovas øyne, og tjente* Baal-gudene.+ 12 Slik forlot de Jehova, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt.+ Og de fulgte andre guder, gudene til de folkene som var rundt dem.+ De bøyde seg for dem og krenket Jehova.+ 13 De forlot Jehova og tilba Baal og Ạsjtoret-figurene.+ 14 Da flammet Jehovas vrede opp mot Israel, og han lot røvere plyndre dem.+ Han overga* dem til de fiendene som var rundt omkring,+ og de kunne ikke lenger stå imot fiendene sine.+ 15 Overalt hvor de dro, var Jehovas hånd imot dem og førte ulykke over dem,+ slik Jehova hadde sagt, og slik Jehova hadde sverget overfor dem,+ og de hadde det svært vanskelig.+ 16 Jehova ga dem da dommere som reddet dem fra røverne.+

17 Men ikke engang dommerne ville de høre på, og de drev åndelig prostitusjon med andre guder og bøyde seg for dem. De var raske til å forlate den veien som forfedrene deres hadde vandret på. Forfedrene deres hadde adlydt Jehovas bud,+ men det gjorde ikke de. 18 Hver gang Jehova ga dem en dommer,+ var Jehova med dommeren og reddet dem fra fiendene så lenge dommeren levde. For Jehova syntes synd på dem*+ når de stønnet på grunn av dem som undertrykte dem+ og behandlet dem dårlig.

19 Men når dommeren døde, begynte de igjen å handle verre enn sine fedre. De fulgte andre guder, tjente dem og bøyde seg for dem.+ De forandret ikke sin handlemåte eller sin trassige oppførsel. 20 Til slutt flammet Jehovas vrede opp mot Israel,+ og han sa: «Fordi denne nasjonen har brutt den pakten+ som jeg påla forfedrene deres, og de har vært ulydige mot meg,+ 21 vil jeg ikke drive ut foran dem en eneste av de nasjonene som var igjen i landet da Josva døde.+ 22 Dette er for å se om Israel kommer til å holde seg til Jehovas vei+ og gå på den, slik deres fedre gjorde.» 23 Derfor lot Jehova disse nasjonene bli igjen. Han drev dem ikke ut med en gang, og han lot ikke Josva beseire dem.

3 Dette er de nasjonene som Jehova lot bli igjen for at alle de israelittene som ikke hadde opplevd noen av krigene i Kạnaan, skulle settes på prøve+ 2 (det var for at kommende generasjoner av israelitter skulle oppleve krig, som de jo ikke hadde opplevd før): 3 filisternes fem herskere+ og alle kanaaneerne, sidonerne+ og hevittene+ som bodde på Libanon-fjellet,+ fra Baal-Hermon-fjellet helt til Lebo-Hamat.*+ 4 De ble brukt til å sette israelittene på prøve, så det kunne vise seg om de ville være lydige mot Jehovas bud, som han hadde gitt deres fedre gjennom Moses.+ 5 Israelittene bodde altså blant kanaaneerne,+ hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene. 6 De tok døtrene deres til koner, og sine egne døtre ga de til sønnene deres, og de begynte å tjene deres guder.+

7 Israelittene gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og de glemte sin Gud Jehova og tilba Baal-gudene+ og de hellige pælene.*+ 8 Da flammet Jehovas vrede opp mot Israel, og han overga* dem til Kusjan-Risjatạjim, kongen i Mesopotạmia.* Israelittene tjente Kusjan-Risjatạjim i åtte år. 9 Så ropte israelittene til Jehova om hjelp,+ og Jehova sørget for at det sto fram en befrier som skulle redde israelittene,+ nemlig Ọtniel,+ sønn av Kenas, Kalebs yngre bror. 10 Jehovas ånd kom over ham,+ og han ble Israels dommer. Da han dro ut i kamp, ga Jehova Kusjan-Risjatạjim, kongen i Mesopotạmia,* i hans hånd, slik at han vant over ham. 11 Deretter var det fred i landet i 40 år. Så døde Ọtniel, Kenas’ sønn.

12 Og enda en gang begynte israelittene å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne.+ Jehova lot da Eglon, kongen i Moab,+ få makt over Israel, siden de gjorde det som var ondt i Jehovas øyne. 13 Han førte ammonittene+ og amalekittene+ mot dem. De angrep Israel og inntok palmebyen.+ 14 Israelittene tjente Eglon, kongen i Moab, i 18 år.+ 15 Så ropte israelittene til Jehova om hjelp,+ og Jehova ga dem en befrier,+ nemlig Ehud,+ Geras sønn, en benjaminitt+ som var venstrehendt.+ Israelittene sendte ham en gang til Eglon, kongen i Moab, for å betale tributt.* 16 Ehud laget seg da et tveegget sverd som var en alen* langt, og han bandt det under klærne ved det høyre låret. 17 Han overbrakte så tributten til Eglon, kongen i Moab. Eglon var en svært tykk mann.

18 Da Ehud hadde overbrakt tributten, sendte han bort dem som hadde båret den. 19 Men selv snudde han da de kom til gudebildene* ved Gilgal.+ Han dro tilbake og sa: «Jeg har et hemmelig budskap til deg, konge.» Da sa kongen: «Stille!» Og alle tjenerne hans gikk ut. 20 Da Ehud kom inn til kongen, satt han alene i det svale takkammeret sitt. Ehud sa: «Jeg har et budskap fra Gud til deg.» Da reiste han seg fra tronen.* 21 Og med venstre hånd trakk Ehud sverdet fra det høyre låret og stakk det inn i magen på ham. 22 Håndtaket fulgte med sverdbladet inn, og fettet lukket seg omkring bladet, for han dro ikke sverdet ut av magen hans, og tarminnholdet kom ut. 23 Ehud gikk ut gjennom forhallen,* lukket dørene til takkammeret bak seg og låste dem. 24 Etter at han hadde gått, kom tjenerne tilbake og så at dørene til takkammeret var låst. Da sa de: «Han gjør sikkert sitt fornødne* i det svale indre rommet.» 25 De ventet så lenge at det ble pinlig, men da han fortsatt ikke åpnet dørene til takkammeret, tok de nøkkelen og åpnet dem og så at deres herre lå død på gulvet!*

26 Mens de ventet, slapp Ehud unna, og han dro forbi gudebildene*+ og kom seg trygt til Se’ịra. 27 Da han kom dit, til Ẹfraims fjellområde,+ blåste han i hornet.+ Israelittene dro ned fra fjellområdet, og han gikk i spissen for dem. 28 Så sa han til dem: «Følg meg, for Jehova har gitt fiendene deres, moabittene, i deres hånd.» De fulgte ham og inntok vadestedene ved Jordan for å sperre veien for moabittene. De tillot ikke noen å gå over. 29 Den gangen drepte de omkring 10 000 moabitter,+ alle sammen sterke og modige menn, og ikke en eneste slapp unna.+ 30 Moab ble den dagen underlagt Israels herredømme, og det var fred i landet i 80 år.+

31 Etter Ehud fulgte Sjamgar,+ Anats sønn, som slo i hjel 600 filistere+ med en piggstav som man driver okser med.+ Også han reddet Israel.

4 Men etter at Ehud døde, gjorde israelittene igjen det som var ondt i Jehovas øyne.+ 2 Derfor overga* Jehova dem til Jabin, Kạnaans konge,+ som regjerte i Hasor. Hærføreren hans var Sisẹra, som bodde i Hạrosjet.*+ 3 Israelittene ropte til Jehova,+ for Jabin* hadde 900 stridsvogner med lange jernkniver på hjulene,*+ og han undertrykte israelittene+ hardt i 20 år.

4 Debọra, en profetinne,+ Lạppidots kone, dømte i Israel på den tiden. 5 Hun pleide å sitte under Debọra-palmen, mellom Rama+ og Betel+ i Ẹfraims fjellområde, og israelittene gikk opp til henne for å få dom i rettssaker. 6 Hun sendte bud etter Barak,+ Abịnoams sønn, fra Kedesj-Nạftali+ og sa til ham: «Jehova, Israels Gud, har befalt: ‘Gå av sted og dra opp* på Tabor-fjellet, og ta med deg 10 000 mann fra Nạftali og Sẹbulon. 7 Jeg skal føre Sisẹra, Jabins hærfører, og stridsvognene og troppene hans til deg ved Kisjon-elven,*+ og jeg skal gi ham i din hånd.’»+

8 Da sa Barak til henne: «Hvis du blir med meg, skal jeg dra, men hvis du ikke blir med meg, drar ikke jeg heller.» 9 Til det sa hun: «Jeg skal bli med deg. Men du kommer ikke til å få æren for det felttoget du drar ut på, for Jehova skal gi Sisẹra i en kvinnes hånd.»+ Så brøt Debọra opp og dro sammen med Barak til Kedesj.+ 10 Barak ba Sẹbulon og Nạftali+ komme til Kedesj, og 10 000 mann fulgte ham. Debọra dro også sammen med ham.

11 For øvrig hadde kenitten Heber skilt lag med de andre kenittene,+ etterkommerne av Hobab, Moses’ svigerfar.+ Teltet hans var slått opp i nærheten av det store treet i Saanạnnim, som ligger ved Kedesj.

12 Det ble fortalt Sisẹra at Barak, Abịnoams sønn, hadde dratt opp på Tabor-fjellet.+ 13 Straks samlet Sisẹra alle stridsvognene sine – 900 stridsvogner med lange jernkniver på hjulene* – og alle troppene som var med ham fra Hạrosjet, for at de skulle dra til Kisjon-elven.+ 14 Debọra sa nå til Barak: «Bryt opp, for i dag skal Jehova gi Sisẹra i din hånd. Jehova drar ut foran deg.» Og Barak dro ned fra Tabor-fjellet med 10 000 mann som fulgte ham. 15 Da Barak angrep, skapte Jehova forvirring+ blant Sisẹra og alle stridsvognene hans og hele hæren hans. Til slutt steg Sisẹra ned av vognen og flyktet til fots. 16 Barak forfulgte stridsvognene og hæren helt til Hạrosjet. Hele Sisẹras hær falt for sverdet. Ikke en eneste overlevde.+

17 Men Sisẹra flyktet til fots til Jaels telt.+ Jael var kenitten Hebers kone.+ Det var nemlig fred mellom Jabin,+ kongen i Hasor, og kenitten Hebers husstand. 18 Jael gikk ut for å møte Sisẹra og sa til ham: «Kom inn, min herre, kom inn hit. Ikke vær redd.» Så gikk han inn i teltet hennes, og hun la et teppe over ham. 19 Han sa til henne: «Vær så snill å gi meg litt vann å drikke, for jeg er tørst.» Da åpnet hun en skinnflaske med melk og ga ham noe å drikke,+ og etterpå la hun teppet over ham igjen. 20 Han sa til henne: «Stå ved inngangen til teltet, og hvis noen kommer og spør deg: ‘Er det en mann her?’, skal du svare nei.»

21 Men Jael, Hebers kone, tok en teltplugg og en hammer og listet seg bort til Sisẹra mens han sov tungt av utmattelse. Hun slo pluggen gjennom tinningene hans og banket den ned i bakken, og han døde.+

22 Nå kom Barak, som forfulgte Sisẹra, og Jael gikk ut for å møte ham. Hun sa: «Kom, så skal jeg vise deg den mannen du leter etter.» Han ble med henne inn og så at Sisẹra lå der død, med teltpluggen gjennom tinningene.

23 Den dagen lot Gud altså israelittene beseire Jabin, Kạnaans konge.+ 24 Israelittene strammet grepet mer og mer om Jabin,*+ helt til de hadde gjort ende på ham.*+

5 Den dagen sang Debọra+ og Barak,+ sønn av Abịnoam, denne sangen:+

Lovpris Jehova!

 3 Hør, dere konger! Lytt, dere herskere!

Jeg vil synge for Jehova.

Jeg vil synge lovsanger* for Jehova,+ Israels Gud.+

 7 Landsbyboerne i Israel var borte.*

 8 De valgte seg nye guder.+

Da var det krig i portene.+

Lovpris Jehova!

Tenk etter!

11 Ved vanningsstedene hørtes stemmene til dem som deler ut vann.

Da dro Jehovas folk ned til portene.

12 Våkn opp, våkn opp, Debọra!+

Våkn opp, våkn opp, syng en sang!+

Reis deg, Barak!+ Før dine fanger bort, Abịnoams sønn!

13 Da dro de som var igjen, ned til de fornemme.

Jehovas folk kom ned til meg for å kjempe mot de mektige.

14 Fra Ẹfraim kom de, de som var i dalen.

De følger deg, Benjamin, blant dine folk.

Ut på dalsletten ble han sendt til fots.+

Blant Rubens hæravdelinger var hjertets selvransakelse stor.*

I Rubens hæravdelinger var hjertets selvransakelse stor.

19 Konger kom, de kjempet.

Bytte av sølv tok de ikke.+

Du tråkket ned de mektige, min sjel.*

Hun er den mest velsignede blant kvinner som bor i telt.

25 Han ba om vann, hun ga ham melk.

I en praktfull festskål kom hun med syrnet melk.*+

27 Mellom føttene hennes sank han sammen, han falt og lå stille.

Mellom føttene hennes sank han sammen og falt.

Der han sank sammen, der lå han overvunnet.

‘Hvorfor tar det så lang tid før vognen hans kommer?

Hvor blir det av hovslagene fra hestene hans?’+

30 ‘De deler nok byttet de har tatt.

Og det var fred i landet i 40 år.+

6 Men israelittene gjorde igjen det som var ondt i Jehovas øyne,+ så Jehova lot Midjan få makt over dem i sju år.+ 2 Midjanittene hersket over Israel.+ På grunn av Midjan laget israelittene seg skjulesteder* i fjellene, i hulene og på steder som det var vanskelig å komme til.+ 3 Hver gang Israel hadde sådd, ble de angrepet av midjanitter, amalekitter+ og folk fra øst.+ 4 De slo leir på deres område og ødela avlingen i landet helt til Gaza. De lot det ikke bli igjen noe som Israel kunne spise, og heller ingen sauer, okser eller esler.+ 5 De kom nemlig opp med husdyr og telt, tallrike som gresshopper,+ og verken de eller kamelene deres kunne telles.+ De kom inn i landet for å ødelegge det. 6 På grunn av Midjan mistet israelittene alt de hadde, og de ropte til Jehova om hjelp.+

7 Da israelittene ropte til Jehova om hjelp på grunn av midjanittene,+ 8 sendte Jehova en profet til israelittene, og han sa til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Jeg førte dere opp fra Egypt, ut av slavehuset.+ 9 Slik reddet jeg dere fra Egypt og fra alle dem som undertrykte dere. Jeg drev ut fiendene foran dere og ga dere det landet de bodde i.+ 10 Og jeg sa til dere: «Jeg er Jehova deres Gud.+ Dere skal ikke tilbe* gudene til amorittene, som bodde i dette landet før dere.»+ Men dere var ikke lydige mot meg.’»*+

11 Senere kom Jehovas engel+ og satte seg under det store treet i Ofra, det som tilhørte abiesritten Joasj.+ Hans sønn Gịdeon+ banket ut hvete i vinpressen for at midjanittene ikke skulle se det. 12 Jehovas engel viste seg for ham og sa: «Jehova er med deg,+ du sterke kriger.» 13 Da sa Gịdeon til ham: «Unnskyld meg, min herre, men hvis Jehova er med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss?+ Hvor er alle hans store gjerninger, de som våre fedre fortalte oss+ om da de sa: ‘Jehova førte oss ut av Egypt’?+ Nå har Jehova sviktet oss+ og gitt oss i Midjans hånd.» 14 Jehova vendte seg til ham og sa: «Gå av sted og bruk den styrken du har. Du skal redde Israel fra Midjan,+ for det er jeg som sender deg.» 15 Gịdeon svarte ham: «Unnskyld meg, Jehova. Hvordan kan jeg redde Israel? Min klan* er den minste i Manạsse, og jeg er den minst betydningsfulle i min fars hus.» 16 Men Jehova sa til ham: «Fordi jeg skal være med deg,+ skal du slå midjanittene som om de var én mann.»

17 Da sa Gịdeon til ham: «Hvis du nå ser på meg med velvilje, så gi meg et tegn på at det er du som snakker med meg. 18 Jeg ber deg, ikke gå herfra før jeg kommer tilbake med en gave og setter den fram for deg.»+ Han svarte: «Jeg skal bli her til du kommer tilbake.» 19 Og Gịdeon gikk inn og tilberedte en geitekilling og bakte usyret brød av en efa* mel.+ Han la kjøttet i en kurv og helte kraften i en gryte. Så brakte han det ut til ham og serverte det under det store treet.

20 Den sanne Guds engel sa nå til ham: «Ta kjøttet og det usyrede brødet og legg det på den store klippen der, og hell kraften over.» Og han gjorde det. 21 Så rakte Jehovas engel ut spissen på den staven han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og det usyrede brødet. Da flammet ild opp fra klippen og fortærte kjøttet og det usyrede brødet.+ Jehovas engel forsvant så for hans øyne. 22 Nå forsto Gịdeon at det var Jehovas engel.+

Straks sa Gịdeon: «Å nei, Suverene Herre Jehova, jeg har sett Jehovas engel ansikt til ansikt!»+ 23 Men Jehova sa til ham: «Fred være med deg. Ikke vær redd.+ Du skal ikke dø.» 24 Så bygde Gịdeon et alter der for Jehova, og det kalles Jehova-Sjalọm*+ den dag i dag. Det står fortsatt i abiesrittenes Ofra.

25 Den natten sa Jehova til ham: «Ta den unge oksen som tilhører din far, den* som er sju år gammel, og riv ned det alteret for Baal som tilhører din far, og hogg ned den hellige pælen* ved siden av det.+ 26 Bygg et alter for Jehova din Gud på toppen av denne høyden* med steiner på rad og rekke. Ta så den unge oksen og ofre den som brennoffer på veden fra den hellige pælen* som du har hogd ned.» 27 Gịdeon tok med seg ti av tjenerne sine og gjorde slik Jehova hadde sagt til ham. Men fordi han var redd for sin fars familie og mennene i byen, turte han ikke å gjøre det om dagen, så han gjorde det om natten.

28 Da mennene i byen sto tidlig opp neste morgen, så de at alteret for Baal var blitt revet ned, at den hellige pælen* ved siden av det var blitt hogd ned, og at den unge oksen var blitt ofret på det nybygde alteret. 29 De spurte hverandre: «Hvem har gjort dette?» Etter at de hadde undersøkt saken, sa de: «Gịdeon, sønn av Joasj, har gjort dette.» 30 Da sa mennene i byen til Joasj: «Før sønnen din ut, for han skal dø! Han har revet ned alteret for Baal og hogd ned den hellige pælen* ved siden av det.» 31 Joasj+ sa da til alle som sto rundt ham: «Må dere forsvare Baal? Må dere redde ham? Den som forsvarer ham, skal dø allerede denne morgenen.+ Hvis han er en gud, så la ham forsvare seg selv,+ siden noen har revet ned alteret hans.» 32 Og den dagen ga han Gịdeon navnet Jerubbạal,* for han sa: «La Baal forsvare seg selv, siden noen har revet ned alteret hans.»

33 Alle midjanittene,+ amalekittene+ og folkene fra øst slo seg sammen,+ og de gikk over elven og slo leir i Jịsreel-dalen.* 34 Da kom Jehovas ånd over* Gịdeon.+ Han blåste i hornet,+ og abiesrittene+ samlet seg for å følge ham. 35 Han sendte budbringere omkring i hele Manạsse, og også de samlet seg for å følge ham. Han sendte dessuten budbringere omkring i hele Asjer, Sẹbulon og Nạftali, og de dro opp for å møte ham.

36 Så sa Gịdeon til den sanne Gud: «Hvis du vil redde Israel gjennom meg, slik du har lovt,+ 37 så gi meg dette tegnet: Jeg legger nyklipt ull på treskeplassen. Hvis det kommer dugg bare på ullen, mens marken rundt den er tørr, da vet jeg at du vil redde Israel gjennom meg, slik du har lovt.» 38 Og slik gikk det. Da han neste dag sto tidlig opp og vred ullen, presset han ut så mye dugg fra ullen at en stor festskål ble fylt med vann. 39 Men Gịdeon sa til den sanne Gud: «Ikke bli sint på meg, men la meg spørre bare én gang til. Jeg vil gjerne gjøre bare én prøve til med ullen. La ullen være tørr, mens det er dugg overalt på marken.» 40 Og Gud gjorde det slik den natten. Det var dugg overalt på marken, men ullen var tørr.

7 Jerubbạal, det vil si Gịdeon,+ og alle som var med ham, sto tidlig opp og slo leir ved Harod-kilden, mens Midjans leir lå nord for ham, ved More-høyden på dalsletten. 2 Jehova sa nå til Gịdeon: «Du har for mange menn med deg til at jeg kan la dem beseire Midjan.+ For da ville Israel kanskje skryte og si til meg: ‘Jeg har beseiret dem på egen hånd.’+ 3 Rop nå ut så mennene hører det: ‘Den som er redd og skjelver, kan dra hjem igjen.’»+ Slik satte Gịdeon dem på prøve. Dermed dro 22 000 av mennene hjem, og 10 000 ble igjen.

4 Men Jehova sa til Gịdeon: «Det er fortsatt for mange. Be dem gå ned til vannet, så jeg kan sette dem på prøve der. Når jeg sier til deg: ‘Han skal gå med deg’, så skal han bli med deg, men når jeg sier til deg: ‘Han skal ikke gå med deg’, så skal han ikke bli med.» 5 Så tok han med seg mennene ned til vannet.

Da sa Jehova til Gịdeon: «Still alle som øser opp vann med hånden og drikker som en hund gjør, i én gruppe, og alle som legger seg på kne for å drikke, i en annen gruppe.» 6 Det var 300 menn som lepjet i seg vannet ved å føre hånden til munnen. Resten av mennene la seg på kne for å drikke.

7 Jehova sa nå til Gịdeon: «Jeg skal redde dere med de 300 mennene som lepjet i seg vannet, og jeg skal gi Midjan i din hånd.+ Men alle de andre mennene kan dra hjem igjen.» 8 Gịdeon lot bare de 300 mennene bli igjen og sendte alle de andre av Israels menn hjem, men man beholdt matforsyningene og hornene deres. Midjans leir lå nedenfor ham på dalsletten.+

9 Den natten sa Jehova til ham: «Bryt opp og angrip leiren, for jeg har gitt den i din hånd.+ 10 Men hvis du er redd for å angripe, så gå ned til leiren sammen med din tjener Pura. 11 Hør på det de sier, så vil du få mot* til å angripe leiren.» Da gikk han og hans tjener Pura ned til utkanten av militærleiren.

12 Midjanittene, amalekittene og alle folkene fra øst+ dekket dalsletten som en gresshoppesverm, og kamelene deres kunne ikke telles,+ for de var så mange som sandkornene på havets strand. 13 Da Gịdeon kom dit, var det en mann som fortalte kameraten sin om en drøm. Han sa: «Jeg drømte at et rundt byggbrød kom rullende inn i Midjans leir. Det traff et telt så hardt at det falt.+ Ja, teltet ble snudd opp ned og raste helt sammen.» 14 Da svarte kameraten hans: «Dette kan bare være sverdet til Gịdeon,+ sønn av Joasj, en mann av Israel. Gud har gitt Midjan og hele leiren i hans hånd.»+

15 Så snart Gịdeon hørte ham fortelle om drømmen og fikk høre hva den betydde,+ bøyde han seg ned for å tilbe Gud. Deretter vendte han tilbake til Israels leir og sa: «Bryt opp, for Jehova har gitt Midjans leir i deres hånd.» 16 Han delte de 300 mennene i tre grupper og ga alle sammen et horn,+ en stor, tom krukke og en fakkel til å ha inni krukken. 17 Så sa han til dem: «Se på meg, og gjør nøyaktig det samme som meg. Når jeg kommer til utkanten av leiren, skal dere gjøre det samme som jeg gjør. 18 Når jeg og alle som er med meg, blåser i hornet, skal dere også blåse i hornene rundt hele leiren og rope: ‘For Jehova og for Gịdeon!’»

19 Gịdeon og de 100 mennene som var med ham, kom til utkanten av leiren ved begynnelsen av den mellomste nattevakten,* rett etter vaktskiftet. De blåste i hornene+ og knuste de store vannkrukkene som de hadde i hendene.+ 20 Alle de tre gruppene blåste i hornene og knuste de store krukkene. De holdt faklene i venstre hånd og hornene i høyre hånd, og de blåste i hornene og ropte: «Jehovas og Gịdeons sverd!» 21 Hele tiden sto hver mann på sin plass rundt leiren, og alle i leiren løp av gårde og ropte mens de flyktet.+ 22 De 300 fortsatte å blåse i hornene, og Jehova fikk alle i leiren til å vende sverdene sine mot hverandre.+ Hæren flyktet helt til Bet-Sjitta, videre til Serẹra, helt til utkanten av Abel-Mehọla+ ved Tabbat.

23 Og Israels menn ble kalt sammen fra Nạftali, Asjer og hele Manạsse,+ og de satte etter midjanittene. 24 Gịdeon sendte budbringere omkring i hele Ẹfraims fjellområde og sa: «Dra ned for å angripe Midjan, og sperr adgangen til vadestedene helt til Bet-Bara og Jordan.» Slik ble alle Ẹfraims menn samlet, og de sperret adgangen til vadestedene helt til Bet-Bara og Jordan. 25 Og de tok Midjans to fyrster til fange, Oreb og Seeb. De drepte Oreb på Orebs klippe,+ og de drepte Seeb ved Seebs vinpresse. De fortsatte å forfølge Midjan,+ og de tok med seg hodene av Oreb og Seeb til Gịdeon i Jordan-området.

8 Deretter sa Ẹfraims menn til ham: «Hva er det du har gjort mot oss? Hvorfor tilkalte du oss ikke da du dro for å kjempe mot Midjan?»+ Og de skjelte ham ut.+ 2 Men han sa til dem: «Hva har jeg gjort sammenlignet med dere? Er ikke Ẹfraims etterhøst+ bedre enn Abiẹsers druehøst?+ 3 Det var dere Gud ga seieren over Midjans fyrster, Oreb og Seeb,+ og hva har jeg gjort sammenlignet med dere?» Da han sa dette,* roet de seg.*

4 Gịdeon kom så til Jordan og gikk over. Han og de 300 mennene som var med ham, var slitne, men de fortsatte forfølgelsen. 5 Han sa derfor til mennene i Sukkot: «Vær så snill å gi de mennene som er med meg, noen brød, for de er slitne, og jeg forfølger Sebah og Salmụnna, kongene i Midjan.» 6 Men fyrstene i Sukkot sa: «Har du allerede fanget Sebah og Salmụnna, siden vi skal gi hæren din brød?» 7 Da sa Gịdeon: «Fordi dere sa dette, skal jeg piske dere med tornebusker og tistler fra ødemarken når Jehova gir Sebah og Salmụnna i min hånd.»+ 8 Derfra dro han opp til Pẹnuel og spurte om det samme, men mennene i Pẹnuel ga ham samme svar som mennene i Sukkot. 9 Da sa han til mennene i Pẹnuel: «Når jeg har seiret og kommer tilbake, skal jeg rive ned dette tårnet.»+

10 Nå var Sebah og Salmụnna i Karkor med hærene sine, omkring 15 000 mann. Dette var alle som var igjen av hele hæren til folkene fra øst,+ for 120 000 mann bevæpnet med sverd hadde falt. 11 Gịdeon fortsatte opp langs teltboernes vei øst for Nobah og Jogbẹha+ og angrep leiren mens folkene i den ikke var på vakt. 12 Da de to midjanittiske kongene Sebah og Salmụnna flyktet, satte han etter dem og tok dem til fange, og det ble panikk i hele leiren.

13 Gịdeon, sønn av Joasj, vendte så tilbake fra krigen gjennom Heres-passet. 14 Underveis tok han en ung mann fra Sukkot til fange og spurte ham ut. Da skrev den unge mannen opp for ham navnene på fyrstene og de eldste i Sukkot, 77 menn. 15 Dermed gikk Gịdeon til mennene i Sukkot og sa: «Her er Sebah og Salmụnna som dere hånte meg for og sa: ‘Har du allerede fanget Sebah og Salmụnna, siden vi skal gi de utmattede mennene dine brød?’»+ 16 Så tok han tornebusker og tistler fra ødemarken og ga de eldste i Sukkot en lærepenge.+ 17 Og han rev ned tårnet i Pẹnuel+ og drepte mennene i byen.

18 Gịdeon spurte Sebah og Salmụnna: «Hva slags menn drepte dere på Tabor?» De svarte: «De lignet på deg. Hver av dem så ut som en kongesønn.» 19 Da sa han: «De var brødrene mine, sønner av min mor. Så sant Jehova lever, hvis dere hadde latt dem leve, ville jeg ikke ha vært nødt til å drepe dere.» 20 Så sa han til Jeter, sin førstefødte: «Gå fram og drep dem!» Men den unge mannen dro ikke sverdet sitt. Han var redd, for han var ennå en ung mann. 21 Da sa Sebah og Salmụnna: «Kom selv hit og drep oss, for en mann bedømmes ut fra sin styrke.»* Og Gịdeon gikk fram og drepte Sebah og Salmụnna+ og tok de halvmåneformede smykkene som kamelene deres hadde rundt halsen.

22 Senere sa Israels menn til Gịdeon: «Hersk over oss, både du og din sønn og din sønnesønn, for du har reddet oss fra midjanittene.»+ 23 Men Gịdeon sa til dem: «Jeg skal ikke herske over dere, og sønnen min skal heller ikke herske over dere. Jehova er den som skal herske over dere.»+ 24 Gịdeon sa videre: «La meg be dere om én ting, at hver av dere gir meg en nesering fra byttet sitt.» (Fiendene hadde nemlig neseringer av gull, for de var ismaelitter.)+ 25 De svarte: «Det gir vi gjerne.» Så bredte de ut en kappe, og hver mann kastet en nesering fra byttet sitt på den. 26 Vekten av neseringene av gull som han hadde bedt om, ble 1700 sekel* gull, i tillegg til de halvmåneformede smykkene, øredobbene, de fiolette* ullklærne som kongene i Midjan hadde hatt på seg, og halskjedene fra kamelene.+

27 Gịdeon laget en efod*+ av det og stilte den ut i hjembyen sin, Ofra.+ Hele Israel drev åndelig prostitusjon med den der,+ og den ble en felle for Gịdeon og hans husstand.+

28 Slik ble midjanittene+ beseiret av israelittene, og de utfordret dem ikke* igjen. Og det var fred i landet i 40 år, så lenge Gịdeon levde.+

29 Og Jerubbạal,+ sønn av Joasj, dro hjem igjen og ble der.

30 Gịdeon ble far til 70 sønner,* for han hadde mange koner. 31 Hans medhustru i Sikem fødte ham også en sønn, og han ga ham navnet Abimẹlek.+ 32 Gịdeon, sønn av Joasj, døde i en god alderdom og ble gravlagt i graven til sin far Joasj i abiesrittenes Ofra.+

33 Så snart Gịdeon var død, begynte israelittene igjen å drive åndelig prostitusjon med Baal-gudene,+ og de gjorde Baal-Berit til sin gud.+ 34 Israelittene husket ikke lenger sin Gud Jehova,+ som hadde reddet dem fra alle fiendene rundt dem.+ 35 De viste heller ikke lojal kjærlighet mot husstanden til Jerubbạal, det vil si Gịdeon, enda han hadde gjort så mye godt for Israel.+

9 Med tiden dro Abimẹlek,+ Jerubbạals sønn, til sin mors brødre i Sikem, og han sa til dem og til hele sin morfars slekt: 2 «Spør alle Sikems ledere:* ‘Hva er best for dere, at alle de 70 sønnene til Jerubbạal+ hersker over dere, eller at én mann hersker over dere? Husk at jeg er deres eget kjøtt og blod.’»*

3 Da sa morens brødre alt dette på hans vegne til alle Sikems ledere, og de ble overtalt* til å følge Abimẹlek, for de sa: «Han er vår egen bror.» 4 Så ga de ham 70 sølvstykker fra Baal-Berits tempel,*+ og for dem leide Abimẹlek noen frekke dagdrivere som skulle følge ham. 5 Deretter dro han til sin fars hus i Ofra+ og drepte brødrene sine,+ Jerubbạals sønner, 70 menn, på én stein. Den eneste som overlevde, var Jotam, den yngste sønnen til Jerubbạal, for han hadde gjemt seg.

6 Alle Sikems ledere og alle i Bet-Millo samlet seg så ved det store treet, ved den støtten som var i Sikem, og der gjorde de Abimẹlek til konge.+

7 Da de fortalte dette til Jotam, gikk han straks og stilte seg på toppen av Gạrisim-fjellet+ og ropte høyt til dem: «Hør på meg, dere Sikems ledere, og så vil Gud høre på dere.

8 En gang var det noen trær som ville salve* en konge over seg. De sa til oliventreet: ‘Hersk over oss.’+ 9 Men oliventreet sa til dem: ‘Skulle jeg gi avkall på oljen* min, som man bruker til å ære Gud og mennesker med, for å begynne å svaie over de andre trærne?’ 10 Så sa trærne til fikentreet: ‘Kom og hersk over oss.’ 11 Men fikentreet sa til dem: ‘Skulle jeg gi avkall på min sødme og min gode frukt for å begynne å svaie over de andre trærne?’ 12 Deretter sa trærne til vinranken: ‘Kom og hersk over oss.’ 13 Vinranken svarte dem: ‘Skulle jeg gi avkall på min nye vin, som får Gud og mennesker til å glede seg, for å begynne å svaie over trærne?’ 14 Til slutt sa alle trærne til tornebusken: ‘Kom og hersk over oss.’+ 15 Da sa tornebusken til trærne: ‘Hvis dere virkelig salver meg til konge over dere, så kom og søk tilflukt i min skygge. Men hvis ikke, så la ild fare ut av tornebusken og fortære Libanons sedre.’

16 Har dere nå vært oppriktige og gjort det rette ved å gjøre Abimẹlek til konge?+ Og har dere vist godhet mot Jerubbạal og hans husstand, og har dere behandlet ham slik han fortjener? 17 Da min far kjempet for dere,+ risikerte han livet* for å redde dere fra midjanittene.+ 18 Men i dag har dere reist dere mot min fars husstand og drept sønnene hans, 70 menn, på én stein.+ Så har dere gjort Abimẹlek, som er sønn av slavekvinnen hans,+ til konge over Sikems ledere, bare fordi han er deres bror. 19 Ja, hvis dere har vært oppriktige og gjort det rette mot Jerubbạal og hans husstand i dag, så gled dere over Abimẹlek, og la også ham glede seg over dere. 20 Men hvis ikke skal det fare ild ut av Abimẹlek og fortære Sikems ledere og Bet-Millo,+ og det skal fare ild ut av Sikems ledere og Bet-Millo og fortære Abimẹlek.»+

21 Så flyktet Jotam+ og rømte til Beer, og han ble boende der fordi han fryktet sin bror Abimẹlek.

22 Abimẹlek hersket* over Israel i tre år. 23 Så lot Gud det utvikle seg fiendskap* mellom Abimẹlek og Sikems ledere, og de handlet forrædersk mot Abimẹlek. 24 Dette skjedde for at volden mot Jerubbạals 70 sønner skulle bli hevnet, så ansvaret for deres blod skulle bli lagt på deres bror Abimẹlek, som drepte brødrene sine,+ og på Sikems ledere, som hjalp ham med å drepe dem. 25 Sikems ledere la så menn i bakhold mot ham på fjelltoppene, og de ranet alle som kom forbi dem på veien. Etter hvert fikk Abimẹlek vite om dette.

26 Så kom Gaal, Ebeds sønn, og brødrene hans til Sikem,+ og Sikems ledere fikk tillit til ham. 27 Mennene i Sikem gikk ut av byen og plukket druer i vingårdene sine og tråkket dem. Så holdt de en fest, og de gikk inn i sin guds hus+ og spiste og drakk og forbannet Abimẹlek. 28 Og Gaal, Ebeds sønn, sa: «Hvem er Abimẹlek, og hvem er Sikem,* siden vi skal tjene dem? Er ikke Abimẹlek sønnen til Jerubbạal,+ og er ikke Sebul hans tilsynsmann? Det er bedre at vi tjener mennene til Hamor, Sikems far! Men hvorfor skulle vi tjene Abimẹlek? 29 Hvis bare dette folket ville følge meg, skulle jeg ha avsatt Abimẹlek.» Så utfordret han Abimẹlek ved å si: «Gjør hæren din større og dra ut til kamp.»

30 Da Sebul, byens fyrste, hørte hva Gaal, Ebeds sønn, hadde sagt, ble han rasende. 31 Derfor sendte han i hemmelighet* budbringere til Abimẹlek og sa: «Hør her! Gaal, Ebeds sønn, og brødrene hans er nå i Sikem, og de hisser opp byen mot deg. 32 Bryt opp i natt, du og mennene dine, og legg dere i bakhold på marken. 33 Så snart solen står opp i morgen tidlig, skal du dra opp og angripe byen. Og når Gaal og mennene hans drar ut mot deg, skal du gjøre alt du kan for å beseire ham.»*

34 Abimẹlek og alle mennene hans brøt så opp om natten, og de la seg i bakhold mot Sikem i fire grupper. 35 Da Gaal, Ebeds sønn, gikk ut og stilte seg ved inngangen til byporten, kom Abimẹlek og mennene hans fram fra bakholdet. 36 Da Gaal så mennene, sa han til Sebul: «Se! Det kommer folk ned fra fjelltoppene.» Men Sebul sa til ham: «Det du tror er menn, er bare skyggene av fjellene.»

37 Gaal sa senere: «Se! Det kommer folk ned fra den midtre delen av landet, og én gruppe kommer på veien forbi det store Meonẹnim-treet.» 38 Sebul svarte ham: «Hva nå med det du sa så overlegent: ‘Hvem er Abimẹlek, siden vi skal tjene ham?’+ Er ikke dette de folkene som du foraktet? Dra nå ut og kjemp mot dem.»

39 Så dro Gaal ut i spissen for Sikems ledere og kjempet mot Abimẹlek. 40 Abimẹlek forfulgte ham, og Gaal flyktet fra ham. Mange ble drept, og det lå døde kropper helt bort til byporten.

41 Abimẹlek ble boende i Arụma, og Sebul+ drev Gaal og brødrene hans ut av Sikem. 42 Dagen etter gikk folket ut på marken, og Abimẹlek fikk høre om det. 43 Han tok mennene sine og delte dem i tre grupper, og de la seg i bakhold på marken. Da han så at folket var på vei ut av byen, gikk han til angrep og drepte dem. 44 Abimẹlek og de mennene som var med ham, stormet fram og stilte seg ved inngangen til byporten, mens to grupper angrep og drepte alle som var ute på marken. 45 Abimẹlek kjempet mot byen hele den dagen og inntok den til slutt. Han drepte folket i byen, og så rev han den ned+ og strødde salt på den.

46 Da alle lederne i Sikems tårn hørte om dette, gikk de straks til tilfluktsrommet* i El-Berits tempel.*+ 47 Så snart Abimẹlek fikk vite at alle lederne fra Sikems tårn hadde samlet seg, 48 gikk han og alle de mennene som var med ham, opp på Zalmon-fjellet. Abimẹlek tok en øks i hånden, hogg en gren av et tre og løftet den opp på skulderen og sa til dem som var med ham: «Dere ser hva jeg har gjort. Skynd dere og gjør det samme!» 49 Da hogg alle folkene av grener og fulgte etter Abimẹlek. Så la de grenene opp mot tilfluktsrommet og satte fyr på det. Slik døde også alle fra Sikems tårn, omkring 1000 menn og kvinner.

50 Abimẹlek dro så til Tebes. Han beleiret byen og inntok den. 51 Det var et sterkt tårn midt i byen, og dit flyktet alle mennene og kvinnene og alle byens ledere. De stengte seg inne og gikk opp på taket av tårnet. 52 Abimẹlek kom til tårnet og angrep det. Han gikk bort til inngangen for å sette fyr på tårnet. 53 Da kastet en kvinne en kvernstein ned i hodet på Abimẹlek, og skallen hans ble knust.+ 54 Han kalte straks til seg den tjeneren som bar våpnene hans, og sa til ham: «Dra sverdet ditt og gi meg dødsstøtet, så de ikke kan si om meg: ‘En kvinne drepte ham.’» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.

55 Da Israels menn så at Abimẹlek var død, dro alle hjem igjen. 56 Slik gjengjeldte Gud det onde som Abimẹlek hadde gjort mot sin far da han drepte de 70 brødrene sine.+ 57 Gud sørget også for at alt det onde som mennene i Sikem hadde gjort, slo tilbake på dem selv. Slik ble de rammet av Jotams, Jerubbạals sønns,+ forbannelse.+

10 Etter at Abimẹlek var død, sto Tola fram for å redde Israel.+ Han var sønn av Pua og sønnesønn av Dodo. Han var av Jịssakars stamme, og han bodde i Sjamir i Ẹfraims fjellområde. 2 Han var dommer i Israel i 23 år. Så døde han og ble gravlagt i Sjamir.

3 Etter ham sto Ja’ir fra Gịlead fram, og han var dommer i Israel i 22 år. 4 Han hadde 30 sønner. De red på 30 esler og hadde 30 byer, som den dag i dag kalles Havvot-Ja’ir.+ De ligger i Gịlead-landet. 5 Deretter døde Ja’ir og ble gravlagt i Kamon.

6 Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Jehovas øyne,+ og de begynte å tilbe Baal-gudene,+ Ạsjtoret-figurene, Arams* guder, Sidons guder, Moabs guder,+ ammonittenes guder+ og filisternes guder.+ De forlot Jehova og tjente ham ikke. 7 Da flammet Jehovas vrede opp mot Israel, og han overga* dem til filisterne og ammonittene.+ 8 Det året knuste de israelittene og undertrykte dem hardt. I 18 år undertrykte de alle israelittene på den siden av Jordan som hadde vært amorittenes land i Gịlead. 9 Ammonittene gikk også over Jordan for å kjempe mot Judas, Benjamins og Ẹfraims stammer, og Israel var hardt presset. 10 Da ropte israelittene til Jehova om hjelp+ og sa: «Vi har syndet mot deg, vår Gud, for vi har forlatt deg og tjent Baal-gudene.»+

11 Men Jehova sa til israelittene: «Reddet jeg dere ikke fra Egypt+ og fra amorittene,+ ammonittene, filisterne,+ 12 sidonerne, amalekittene og midjanittene da de undertrykte dere? Da dere ropte til meg, reddet jeg dere ut av hendene på dem. 13 Men dere forlot meg og tjente andre guder.+ Derfor kommer jeg ikke til å redde dere igjen.+ 14 Gå til de gudene som dere har valgt dere, og rop om hjelp.+ La dem redde dere når dere er i nød.»+ 15 Men israelittene sa til Jehova: «Vi har syndet. Gjør hva du vil med oss, bare du redder oss i dag.» 16 Og de kvittet seg med de fremmede gudene og tjente Jehova.+ Da holdt han ikke lenger ut å se Israel lide.*+

17 Senere ble ammonittene+ kalt sammen, og de slo leir i Gịlead. Da samlet israelittene seg og slo leir i Mispa. 18 Folket og Gịleads fyrster sa til hverandre: «Hvem vil ta ledelsen i kampen mot ammonittene?+ La ham bli overhode for alle innbyggerne i Gịlead.»

11 Jefta+ fra Gịlead var en sterk kriger. Han var sønn av en prostituert, og faren hans het Gịlead. 2 Men Gịlead fikk også sønner med sin kone. Da disse sønnene ble voksne, jaget de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke få noen arv etter vår far, for du er sønn av en annen kvinne.» 3 Så flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Og noen arbeidsløse menn slo seg sammen med Jefta og fulgte ham.

4 Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.+ 5 Og da ammonittene gikk til angrep på Israel, dro de eldste i Gịlead straks for å hente Jefta tilbake fra landet Tob. 6 De sa til Jefta: «Kom og bli vår hærfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.» 7 Men Jefta sa til de eldste i Gịlead: «Var det ikke dere som hatet meg så sterkt at dere jaget meg bort fra min fars hus?+ Hvorfor kommer dere til meg nå når dere er i knipe?» 8 Da sa de eldste i Gịlead til Jefta: «Du har rett, men hvis du blir med oss og kjemper mot ammonittene, skal du bli leder for alle som bor i Gịlead.»+ 9 Da sa Jefta til de eldste i Gịlead: «Hvis dere fører meg tilbake for å kjempe mot ammonittene og Jehova lar meg seire over dem, da skal jeg bli leder for dere!» 10 De eldste i Gịlead sa til Jefta: «La Jehova være vitne* mellom oss hvis vi ikke gjør som du sier.» 11 Så ble Jefta med de eldste i Gịlead, og folket gjorde ham til sin leder og hærfører. Jefta gjentok alt han hadde sagt, framfor Jehova i Mispa.+

12 Jefta sendte deretter budbringere til ammonittenes konge+ og sa: «Hva har du imot meg,* siden du har kommet for å angripe landet mitt?» 13 Da sa ammonittenes konge til Jeftas budbringere: «Israelittene tok landet mitt da de dro opp fra Egypt,+ fra Arnon+ til Jabbok og helt til Jordan.+ Gi det nå fredelig tilbake.» 14 Men Jefta sendte budbringere tilbake til ammonittenes konge 15 for å si til ham:

«Dette er hva Jefta sier: ‘Israel tok ikke moabittenes land+ og ammonittenes land,+ 16 for da israelittene dro opp fra Egypt, vandret de gjennom ødemarken helt til Rødehavet+ og kom til Kadesj.+ 17 Så sendte Israel budbringere til kongen i Edom+ og sa: «La oss få dra gjennom landet ditt», men kongen i Edom lyttet ikke. De sendte også bud til kongen i Moab,+ men han ga dem heller ikke lov. Derfor ble Israel værende i Kadesj.+ 18 Da de vandret videre gjennom ødemarken, gikk de utenom Edoms land+ og Moabs land. De dro øst for Moabs land+ og slo leir i området ved Arnon. De kom ikke innenfor Moabs grense,+ for Arnon var Moabs grense.

19 Deretter sendte Israel budbringere til amorittkongen Sihon, kongen i Hesjbon, og sa til ham: «La oss få dra gjennom landet ditt, så vi kan komme dit vi skal.»+ 20 Men Sihon stolte ikke nok på Israel til å la dem dra gjennom området hans, så Sihon samlet alle mennene sine og slo leir i Jahas og kjempet mot Israel.+ 21 Jehova, Israels Gud, ga da Sihon og alle mennene hans i Israels hånd. Israelittene beseiret dem og erobret hele det landet som amorittene hadde i det området.+ 22 De inntok altså hele amorittenes område fra Arnon til Jabbok og fra ødemarken til Jordan.+

23 Det var Jehova, Israels Gud, som drev ut amorittene foran sitt folk Israel.+ Og nå vil du drive ut Israel? 24 Er det ikke slik at alt som din gud Kemosj+ gir deg, er ditt? Landet til alle som Jehova vår Gud har drevet ut foran oss, skal altså bli vårt.+ 25 Er du på noen måte bedre enn Balak,+ Sippors sønn, kongen i Moab? Gikk han noen gang til strid mot Israel, eller kjempet han noen gang mot dem? 26 I 300 år har Israel bodd i Hesjbon og dens* småbyer+ og i Ạroer og dens småbyer og i alle byene som ligger ved Arnons bredder. Hvorfor har dere aldri prøvd å ta dem tilbake i løpet av denne tiden?+ 27 Jeg har ikke syndet mot deg, og det er galt av deg å angripe meg. La Jehova, Dommeren,+ i dag være dommer mellom Israels folk og Ammons folk.’»

28 Men ammonittenes konge ville ikke lytte til det budskapet som Jefta sendte ham.

29 Jehovas ånd kom over Jefta,+ og han dro gjennom Gịlead og Manạsse for å komme til Mispa* i Gịlead,+ og fra Mispa i Gịlead dro han videre mot ammonittene.

30 Deretter avla Jefta et løfte+ til Jehova og sa: «Hvis du lar meg vinne over ammonittene, 31 skal den som kommer ut av døren i huset mitt for å møte meg når jeg vender tilbake etter å ha beseiret ammonittene, tilhøre Jehova,+ og jeg skal ofre vedkommende som et brennoffer.»*+

32 Så dro Jefta for å kjempe mot ammonittene, og Jehova ga dem i hans hånd. 33 Han påførte dem svært store tap og inntok landet fra Ạroer hele veien til Minnit – 20 byer – og helt til Abel-Kẹramim. Slik ble ammonittene beseiret av israelittene.

34 Til slutt kom Jefta til sitt hjem i Mispa,+ og se, datteren hans kom ut for å møte ham med tamburinspill og dans! Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter. 35 Da han så henne, flerret han klærne sine og sa: «Å nei, min datter! Du har knust hjertet mitt,* for du er blitt den jeg må sende bort. Jeg har gitt Jehova et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.»+

36 Men hun sa til ham: «Far, hvis du har gitt Jehova et løfte, så gjør med meg som du har lovt,+ siden Jehova har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.» 37 Så sa hun til faren sin: «Jeg ber bare om én ting: La meg få være for meg selv i to måneder, og la meg gå av sted til fjellene og gråte sammen med venninnene mine over at jeg aldri kommer til å bli gift.»*

38 Til dette sa han: «Gjør det!» Så lot han henne være borte i to måneder, og hun gikk til fjellene sammen med venninnene sine for å gråte over at hun aldri ville bli gift. 39 Etter de to månedene vendte hun tilbake til faren sin, og han oppfylte det løftet som han hadde gitt angående henne.+ Hun levde aldri sammen med* en mann. Og det ble en skikk* i Israel 40 at de unge kvinnene i Israel år etter år dro for å rose datteren til Jefta fra Gịlead fire dager i året.

12 Deretter ble Ẹfraims menn kalt sammen, og de gikk over elven til Safon* og sa til Jefta: «Hvorfor tilkalte du oss ikke så vi kunne bli med deg da du gikk over for å kjempe mot ammonittene?+ Vi skal brenne ned huset ditt med deg inni.» 2 Men Jefta sa til dem: «Sammen med folket mitt kjempet jeg en hard kamp mot ammonittene. Jeg ba dere faktisk om hjelp, men dere reddet meg ikke fra dem. 3 Da jeg så at dere ikke ville redde meg, bestemte jeg meg for å risikere livet* og gå mot ammonittene,+ og Jehova overga dem til meg. Så hvorfor kommer dere nå for å kjempe mot meg?»

4 Jefta samlet så alle Gịleads menn,+ og de kjempet mot Ẹfraim. Gịleads menn seiret over efraimittene, som hadde sagt: «Dere er bare rømlinger fra Ẹfraim, dere gileaditter i Ẹfraim og Manạsse.» 5 Gịlead inntok vadestedene ved Jordan+ for å hindre efraimittene i å flykte. Hver gang det kom en mann fra Ẹfraim som sa: «La meg gå over», sa Gịleads menn til ham: «Er du efraimitt?» Når han svarte: «Nei!», 6 sa de til ham: «Si sjịbbolet.» Når han da sa: «Sịbbolet», fordi han ikke kunne uttale ordet riktig, grep de ham og drepte ham ved Jordans vadesteder. Slik falt 42 000 efraimitter den gangen.

7 Jefta fra Gịlead var dommer i Israel i seks år, og deretter døde han og ble gravlagt i hjembyen sin i Gịlead.

8 Etter ham ble Ibsan fra Betlehem dommer i Israel.+ 9 Han hadde 30 sønner og 30 døtre. Han sendte bort døtrene sine for at de skulle gifte seg med menn utenfor klanen, og han hentet 30 kvinner som sønnene hans skulle gifte seg med. Han var dommer i Israel i sju år. 10 Så døde Ibsan og ble gravlagt i Betlehem.

11 Etter ham ble sebulonitten Elon dommer i Israel. Han var dommer i Israel i ti år. 12 Så døde sebulonitten Elon og ble gravlagt i Ạjalon i Sẹbulon-landet.

13 Etter ham ble Abdon, sønn av Hillel fra Pịraton, dommer i Israel. 14 Han hadde 40 sønner og 30 sønnesønner som red på 70 esler. Han var dommer i Israel i åtte år. 15 Så døde Abdon, sønn av Hillel fra Pịraton, og ble gravlagt i Pịraton i Ẹfraim-landet, på amalekittfjellet.+

13 Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Jehovas øyne,+ og Jehova overlot dem til filisterne+ i 40 år.

2 Det var en mann fra Sora,+ av danittenes slekt,+ som het Manọah.+ Hans kone kunne ikke få barn, så hun var barnløs.+ 3 Etter en tid viste Jehovas engel seg for kvinnen og sa til henne: «Du kan ikke få barn og er barnløs, men du skal bli gravid og føde en sønn.+ 4 Pass nå på at du ikke drikker vin eller noe annet som inneholder alkohol,+ og du må ikke spise noe urent.+ 5 Ja, du skal bli gravid og føde en sønn, og håret hans må aldri klippes,*+ for gutten skal være en Guds nasireer* fra han blir født,* og han skal redde Israel fra filisterne.»+

6 Da gikk kvinnen til mannen sin og fortalte: «Det kom en mann fra den sanne Gud til meg. Han så ut som en engel fra den sanne Gud, og jeg ble fylt med stor ærefrykt. Jeg spurte ikke hvor han var fra, og han fortalte heller ikke hva han het.+ 7 Men han sa til meg: ‘Du skal bli gravid og føde en sønn. Du må ikke drikke vin eller noe annet som inneholder alkohol, og ikke spise noe urent, for gutten skal være en Guds nasireer fra han blir født,* og til han dør.’»

8 Manọah bønnfalt Jehova og sa: «Unnskyld meg, Jehova. Vær så snill å la den sanne Guds mann som du nettopp sendte, komme tilbake og fortelle oss hvordan vi bør oppdra* barnet som skal bli født.» 9 Da hørte den sanne Gud på Manọah, og den sanne Guds engel kom tilbake til kvinnen mens hun var ute på marken. Mannen hennes, Manọah, var ikke sammen med henne. 10 Hun løp straks til mannen sin og sa: «Den mannen som kom til meg her om dagen, har vist seg for meg igjen.»+

11 Da reiste Manọah seg og ble med sin kone. Han kom til mannen og sa til ham: «Er du den mannen som snakket med min kone?» Han svarte: «Ja, det er jeg.» 12 Så sa Manọah: «Måtte det du har sagt, gå i oppfyllelse! Hva slags liv kommer gutten til å få, og hva slags arbeid skal han ha?»+ 13 Jehovas engel sa til Manọah: «Din kone skal holde seg borte fra alt det jeg nevnte for henne.+ 14 Hun må ikke spise noe som kommer fra vinranken, hun må ikke drikke vin eller noe annet som inneholder alkohol,+ og hun må ikke spise noe urent.+ Alt jeg har gitt henne beskjed om, skal hun rette seg etter.»

15 Manọah sa nå til Jehovas engel: «Vær så snill å bli en stund, og la oss få tilberede en geitekilling til deg.»+ 16 Men Jehovas engel sa til Manọah: «Selv om jeg blir, kommer jeg ikke til å spise maten din. Men hvis du ønsker å bære fram et brennoffer til Jehova, kan du gjøre det.» Manọah visste ikke at det var Jehovas engel. 17 Så sa Manọah til Jehovas engel: «Fortell oss hva du heter,+ så vi kan ære deg når det du har sagt, går i oppfyllelse.» 18 Men Jehovas engel sa til ham: «Hvorfor spør du hva jeg heter? Navnet mitt er underfullt.»

19 Da tok Manọah geitekillingen og kornofferet og ofret det til Jehova på klippen. Og Han gjorde noe helt spesielt mens Manọah og hans kone så på. 20 Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, steg Jehovas engel opp i flammen fra alteret mens Manọah og hans kone så på. Straks kastet de seg ned med ansiktet mot jorden. 21 Og Manọah skjønte at det var Jehovas engel. Etter det viste ikke Jehovas engel seg mer for Manọah og hans kone.+ 22 Manọah sa til sin kone: «Nå kommer vi til å dø, for det er Gud vi har sett.»+ 23 Men hans kone sa til ham: «Hvis Jehova ville ta livet av oss, hadde han ikke tatt imot et brennoffer+ og et kornoffer fra oss. Han hadde heller ikke vist oss alt dette eller fortalt oss noe av dette.»

24 Kvinnen fødte senere en sønn og ga ham navnet Samson,+ og Jehova velsignet gutten mens han vokste opp. 25 Med tiden begynte Jehovas ånd å virke på ham+ i Mạhane-Dan,+ mellom Sora og Ẹsjtaol.+

14 Så dro Samson ned til Timnah, og i Timnah så han en filistisk kvinne.* 2 Han dro da opp og sa til faren og moren sin: «I Timnah la jeg merke til en filistisk kvinne. Dere må sørge for at jeg får henne til kone.» 3 Men faren og moren sa til ham: «Kan du ikke finne en kvinne blant slektningene dine og blant hele folket vårt?+ Må du ta en kone fra de uomskårne filisterne?» Men Samson sa til faren: «Sørg for at jeg får henne, for hun er den rette for meg.»* 4 Faren og moren var ikke klar over at dette var fra Jehova, for Han prøvde å finne en anledning til å kjempe mot filisterne, som hersket over Israel på den tiden.+

5 Så dro Samson ned til Timnah sammen med faren og moren sin. Da han kom til Timnahs vingårder, kom det en brølende løve* imot ham! 6 Da fikk han kraft av Jehovas ånd,+ og han rev løven i stykker med bare hendene, som om den var en geitekilling. Men han fortalte ikke faren og moren hva han hadde gjort. 7 Han dro så ned og snakket med kvinnen, og hun var fremdeles den rette i hans øyne.+

8 Da han senere dro tilbake for å ta henne med hjem,+ gjorde han en avstikker for å se på den døde løven, og der i åtselet var det en bisverm og honning. 9 Han skrapte ut honningen, tok den i hendene og spiste mens han gikk videre. Da han traff faren og moren, ga han noe til dem, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at han hadde skrapt ut honningen fra åtselet av en løve.

10 Faren hans dro ned til kvinnen, og Samson holdt en fest der, for det pleide de unge mennene å gjøre. 11 Da de så ham, hentet de 30 brudesvenner som skulle være sammen med ham. 12 Samson sa til dem: «La meg fortelle dere en gåte. Hvis dere løser den i løpet av de sju dagene festen varer, og forteller meg svaret, skal jeg gi dere 30 linplagg og 30 sett klær. 13 Men hvis dere ikke kan fortelle meg svaret, må dere gi meg 30 linplagg og 30 sett klær.» De sa: «Fortell oss gåten, vi vil høre den.» 14 Så sa han til dem:

Det gikk tre dager uten at de klarte å løse gåten. 15 Den fjerde dagen sa de til Samsons kone: «Du må lure mannen din+ til å fortelle oss svaret på gåten. Ellers brenner vi opp både deg og din fars husstand. Har dere invitert oss hit for å ta eiendelene våre?» 16 Da gikk Samsons kone til ham og gråt og klaget. Hun sa: «Du må hate meg, du elsker meg ikke.+ Du har fortalt folket mitt en gåte, men du har ikke fortalt svaret til meg.» Han sa til henne: «Jeg har ikke engang fortalt det til min egen far og mor! Skulle jeg fortelle det til deg?» 17 Men hun fortsatte å gråte og klage resten av den sju dager lange festen. Til slutt, den sjuende dagen, fortalte han henne svaret, fordi hun hadde presset ham. Så fortalte hun folket sitt svaret på gåten.+ 18 Og før solen gikk ned* den sjuende dagen, sa mennene i byen til ham:

Han svarte dem:

19 Da fikk han kraft av Jehovas ånd,+ og han dro ned til Ạsjkalon,+ slo i hjel 30 menn der, tok klærne deres og ga antrekkene til dem som hadde løst gåten.+ Rasende dro han opp igjen til sin fars hus.

20 Samsons kone+ ble så gitt til en av brudesvennene hans.+

15 Etter en tid, under hvetehøsten, dro Samson for å besøke sin kone, og han hadde med seg en geitekilling. Han sa: «Jeg vil gå inn til min kone i soverommet.»* Men faren hennes tillot ham ikke å gjøre det. 2 Faren hennes sa: «Jeg var helt sikker på at du hatet henne.+ Så jeg ga henne til brudesvennen din.+ Er ikke den yngre søsteren hennes vakrere enn henne? Kan du ikke ta henne i stedet?» 3 Men Samson sa: «Denne gangen kan ikke filisterne anklage meg for det jeg har tenkt å gjøre mot dem.»

4 Så gikk Samson og fanget 300 rever. Han tok fakler, bandt revenes haler sammen to og to og satte en fakkel mellom hvert halepar. 5 Deretter tente han faklene og sendte revene ut på filisternes kornåkre. Han satte fyr på alt, fra kornbånd til uhøstet korn, og på vingårdene og olivenlundene.

6 Filisterne spurte: «Hvem har gjort dette?» De fikk til svar: «Det var Samson. Svigerfaren hans, en mann fra Timnah, tok nemlig hans kone og ga henne til brudesvennen.»+ Da dro filisterne og brente opp henne og faren hennes.+ 7 Samson sa så til dem: «Hvis det er slik dere går fram, skal jeg ikke gi meg før jeg har tatt hevn over dere.»+ 8 Så slo han dem i hjel en etter en* og påførte dem store tap. Deretter dro han ned til Etam-klippen og holdt til i en hule* der.

9 Senere dro filisterne opp og slo leir i Juda og streifet omkring i Leki.+ 10 Da sa mennene i Juda: «Hvorfor har dere dratt opp mot oss?» Til det svarte de: «Vi har kommet for å ta Samson til fange* og gjøre det samme mot ham som han har gjort mot oss.» 11 Da dro 3000 mann av Juda ned til hulen* i Etam-klippen og sa til Samson: «Vet du ikke at filisterne hersker over oss?+ Så hvorfor har du gjort dette mot oss?» Han sa til dem: «Jeg har gjort det samme mot dem som de har gjort mot meg.» 12 Men de sa til ham: «Vi har kommet for å ta deg til fange* og utlevere deg til filisterne.» Da sa Samson: «Sverg på at dere ikke vil prøve å drepe meg.» 13 De sa til ham: «Nei, vi skal bare binde deg og utlevere deg til dem. Vi skal ikke drepe deg.»

Så bandt de ham med to nye reip og førte ham opp fra klippen. 14 Han kom til Leki, og filisterne ropte triumferende da de møtte ham. Da fikk han kraft av Jehovas ånd,+ og reipene rundt armene hans ble som svidde lintråder og falt av hendene hans som om de smeltet.+ 15 Han fant nå et friskt kjeveben fra en eselhingst, rakte ut hånden og grep det og slo i hjel 1000 mann med det.+ 16 Så sa Samson:

«Med kjevebenet fra et esel – én haug, to hauger!

Med kjevebenet fra et esel slo jeg i hjel 1000 mann.»+

17 Da han hadde sagt dette, kastet han kjevebenet fra seg og kalte stedet Ramat-Leki.*+ 18 Så ble han veldig tørst, og han ropte til Jehova: «Det var du som lot din tjener vinne denne store seieren. Men skal jeg nå dø av tørst og falle i hendene på de uomskårne?» 19 Gud fikk da en fordypning i Leki til å revne, og det rant vann ut av den.+ Samson drakk så han kviknet til og fikk kreftene* tilbake. Derfor ga han stedet navnet En-Hạkkore,* og det ligger i Leki den dag i dag.

20 Samson var dommer i Israel i 20 år i filisternes dager.+

16 En gang gikk Samson til Gaza. Der så han en prostituert, og han gikk inn til henne. 2 Det ble sagt til innbyggerne i Gaza: «Samson har kommet hit.» Da omringet de ham og lå i bakhold mot ham i byporten den natten. De holdt seg i ro hele natten, for de sa til seg selv: «Når det blir lyst, dreper vi ham.»

3 Men Samson ble liggende der bare til midnatt. Da sto han opp og grep fatt i dørene i byporten og de to sidestolpene og rykket dem løs sammen med bommen. Han la alt sammen på skuldrene og bar det opp på toppen av det fjellet som ligger overfor Hebron.

4 Etter dette ble han forelsket i en kvinne i Sorek-dalen. Hun het Dalịla.+ 5 Filisternes herskere kom til henne og sa: «Du må lokke ut av ham*+ hva det er som gir ham så stor styrke, og hvordan vi kan overmanne ham, binde ham og beseire ham. For dette skal hver av oss gi deg 1100 sølvstykker.»

6 Dalịla sa senere til Samson: «Vær så snill, fortell meg hvor din store styrke kommer fra, og hva man kan bruke for å binde deg og beseire deg.» 7 Samson sa til henne: «Hvis man binder meg med sju nye buestrenger* som ikke har tørket, blir jeg like svak som et vanlig menneske.» 8 Filisternes herskere kom så opp til henne med sju nye buestrenger som ikke hadde tørket, og hun bandt ham med dem. 9 Samtidig satt det folk på lur i det indre rommet, og hun ropte til ham: «Filisterne er her, Samson!» Da rev han over buestrengene, like lett som en lintråd* ryker når den kommer borti ild.+ Og hemmeligheten bak styrken hans ble ikke kjent.

10 Dalịla sa da til Samson: «Du har lurt* meg og løyet for meg. Fortell meg nå hva man kan binde deg med.» 11 Han sa til henne: «Hvis man binder meg med nye reip som aldri er blitt brukt til noe, blir jeg like svak som et vanlig menneske.» 12 Dalịla tok så nye reip og bandt ham med dem og ropte: «Filisterne er her, Samson!» (Imens satt det folk på lur i det indre rommet.) Da rev han reipene av armene sine som om de var tråder.+

13 Etter dette sa Dalịla til Samson: «Hittil har du lurt meg og løyet for meg.+ Fortell meg hva man kan binde deg med.» Da sa han til henne: «Du kan veve de sju flettene på hodet mitt sammen med renningstråden fra veven.» 14 Så festet hun dem med en vevplugg og ropte til ham: «Filisterne er her, Samson!» Da våknet han av søvnen og rev ut vevpluggen og renningstråden.

15 Hun sa til ham: «Hvordan kan du si: ‘Jeg elsker deg’,+ når hjertet ditt ikke er med meg? Nå har du lurt meg tre ganger og ikke fortalt meg hvor den store styrken din kommer fra.»+ 16 Fordi hun dag etter dag maste på ham og presset ham, ble han så lei at han helst ville dø.+ 17 Til slutt åpnet han derfor hjertet sitt for henne og sa: «Håret mitt er aldri blitt klipt,* for jeg har vært en Guds nasireer fra jeg ble født.*+ Hvis håret mitt blir klipt, vil jeg miste min styrke og bli like svak som alle andre mennesker.»

18 Da Dalịla skjønte at han hadde åpnet hjertet sitt for henne, tilkalte hun straks filisternes herskere+ og sa: «Kom hit, for denne gangen har han åpnet hjertet sitt for meg.» Da kom filisternes herskere opp til henne og hadde med seg pengene. 19 Hun fikk ham til å sovne i fanget hennes og tilkalte en mann som klipte av de sju flettene hans. Etter dette fikk hun makt over ham, for han mistet sin styrke. 20 Nå ropte hun: «Filisterne er her, Samson!» Han våknet av søvnen og sa: «Jeg slipper fri som de andre gangene+ og river meg løs.» Men han visste ikke at Jehova hadde forlatt ham. 21 Filisterne grep ham og stakk ut øynene hans. Så førte de ham ned til Gaza og bandt ham med to kobberlenker, og han ble satt til å dreie rundt kvernsteinen i fengselet. 22 Men håret på hodet hans begynte å vokse ut igjen etter at det var blitt klipt av.+

23 Senere kom filisternes herskere sammen for å bære fram et stort offer til sin gud Dagon+ og for å feire, for de sa: «Vår gud har gitt vår fiende Samson i vår hånd!» 24 Da folket fikk se ham,* lovpriste de sin gud og sa: «Vår gud har gitt vår fiende i vår hånd, han som herjet landet vårt+ og drepte så mange av oss.»+

25 Fordi stemningen var høy,* sa de: «Hent Samson, så vi kan more oss over ham.» Så hentet de Samson fra fengselet for at han skulle underholde dem, og de stilte ham mellom søylene. 26 Da sa Samson til den gutten som holdt ham i hånden: «La meg få ta på de søylene som holder huset oppe, så jeg kan støtte meg til dem.» 27 (Huset var fullt av menn og kvinner. Alle filisternes herskere var der, og på taket var det omkring 3000 menn og kvinner som så på mens de moret seg over Samson.)

28 Samson+ ropte nå til Jehova: «Suverene Herre Jehova, husk på meg og gi meg styrke,+ det ber jeg deg om, bare denne ene gangen, Gud, og la meg ta hevn over filisterne for ett av mine to øyne.»+

29 Så støttet Samson seg til de to midtsøylene som holdt huset oppe, og han presset seg mot dem med høyre hånd på den ene og venstre hånd på den andre. 30 Samson ropte: «La meg dø sammen med filisterne!» Deretter dyttet han av all kraft, og huset styrtet sammen over herskerne og alle som var der.+ Slik drepte han flere ved sin død enn han hadde drept mens han levde.+

31 Senere kom brødrene hans og hele farens familie ned for å hente ham. De førte ham opp og gravla ham mellom Sora+ og Ẹsjtaol i graven til faren, Manọah.+ Samson hadde vært dommer i Israel i 20 år.+

17 I Ẹfraims fjellområde+ bodde det en mann som het Mika. 2 Han sa til moren sin: «Husker du at du ble frastjålet 1100 sølvstykker, og at du uttalte en forbannelse over tyven mens jeg hørte det? Det sølvet er hos meg. Det var jeg som tok det.» Da sa moren: «Måtte Jehova velsigne deg, min sønn.» 3 Så ga han de 1100 sølvstykkene tilbake til moren, men hun sa til ham: «Jeg skal hellige sølvet mitt til Jehova. Jeg vil at du skal bruke det til å få laget et utskåret bilde og en metallstatue.*+ Så nå gir jeg det tilbake til deg.»

4 Han ga altså sølvet tilbake til moren, og hun tok 200 sølvstykker og ga dem til sølvsmeden. Han laget et utskåret bilde og en metallstatue,* og de ble satt i Mikas hus. 5 Denne Mika hadde et gudshus, og han laget en efod*+ og husguder*+ og innsatte* en av sønnene sine til prest for seg.+ 6 På den tiden var det ingen konge i Israel.+ Alle gjorde det som var rett i deres egne øyne.*+

7 I Betlehem+ i Juda bodde det en ung mann som var av Judas slekt.* Han var levitt+ og hadde bodd der en stund. 8 Mannen dro fra Betlehem i Juda for å finne et annet sted å bo. På sin reise kom han til Ẹfraims fjellområde, til Mikas hus.+ 9 Mika spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg er en levitt fra Betlehem i Juda, og jeg er på vei for å finne et sted å bo.» 10 Mika sa til ham: «Bo hos meg og tjen som rådgiver* og prest for meg. Jeg skal gi deg ti sølvstykker i året og et sett klær og mat.» Da ble levitten med inn. 11 Levitten gikk altså med på å bo hos Mika, og den unge mannen ble som en av sønnene hans. 12 Mika innsatte* levitten til prest for seg,+ og han bodde i Mikas hus. 13 Da sa Mika: «Nå vet jeg at Jehova vil være god mot meg, siden levitten er blitt prest for meg.»

18 På den tiden var det ingen konge i Israel.+ Og på den tiden lette Dans stamme+ etter et landområde* der de kunne bo, for de hadde ennå ikke tatt i eie det området de hadde fått i arv blant Israels stammer.+

2 Danittene sendte ut fem menn av sin slekt, dyktige menn fra Sora og Ẹsjtaol,+ for å spionere i landet og utforske det. De sa til dem: «Gå av sted og utforsk landet.» Da mennene kom til Ẹfraims fjellområde, til Mikas hus,+ overnattet de der. 3 Mens de var i nærheten av Mikas hus, kjente de igjen stemmen* til den unge levitten, så de gikk bort til ham og spurte: «Hvem har ført deg hit? Hva gjør du på dette stedet? Hva er det som holder deg her?» 4 Han fortalte dem hva Mika hadde gjort for ham og sa: «Han har leid meg til å tjene som prest for ham.»+ 5 Da sa de til ham: «Spør Gud om reisen vår kommer til å lykkes.» 6 Presten sa til dem: «Gå i fred. Jehova er med dere på reisen.»

7 Så dro de fem mennene videre og kom til Lajisj.+ De så at folket der bodde trygt og var uavhengig av andre, akkurat som sidonerne. De levde rolig og ubekymret,+ og det var ingen undertrykkende erobrer i landet som plaget dem. De var langt borte fra sidonerne, og de hadde ikke noe med andre å gjøre.

8 Da de kom tilbake til sine brødre i Sora og Ẹsjtaol,+ spurte brødrene dem: «Hvordan gikk det?» 9 De svarte: «La oss dra opp mot dem, for vi har sett at landet er svært godt. Hvorfor nøler dere? Dere må ikke utsette å dra av sted og innta landet. 10 Når dere kommer dit, vil dere møte et ubekymret folk+ og se at det er god plass i landet. Gud har gitt dere det, et land der det ikke mangler noe av det som finnes på jorden.»+

11 Da brøt 600 mann av danittenes slekt opp fra Sora og Ẹsjtaol,+ rustet til kamp. 12 De dro opp og slo leir ved Kirjat-Jẹarim+ i Juda. Det er derfor dette stedet, som ligger vest for Kirjat-Jẹarim, kalles Mạhane-Dan*+ den dag i dag. 13 Derfra dro de videre til Ẹfraims fjellområde og kom til Mikas hus.+

14 De fem mennene som hadde dratt ut for å spionere i Lajisj-landet,+ sa da til sine brødre: «Visste dere at det finnes en efod,* husguder,* et utskåret bilde og en metallstatue*+ i disse husene? Tenk etter hva dere vil gjøre.» 15 De stanset der og gikk bort til huset til den unge levitten,+ ved Mikas hus, og spurte hvordan det sto til med ham. 16 Imens sto de 600 bevæpnede mennene av Dans stamme+ ved porten. 17 De fem mennene som hadde dratt ut for å spionere i landet,+ gikk inn for å ta det utskårne bildet, efoden,+ husgudene*+ og metallstatuen.*+ (Presten+ sto ved porten sammen med de 600 bevæpnede mennene.) 18 De gikk inn i Mikas hus og tok det utskårne bildet, efoden, husgudene* og metallstatuen.* Presten sa til dem: «Hva er det dere gjør?» 19 Men de sa til ham: «Vær stille. Ikke si noe,* men bli med oss og vær rådgiver* og prest for oss. Hva er best – at du er prest for én manns familie,+ eller at du blir prest for en stamme og slekt i Israel?»+ 20 Presten likte det han hørte, og han tok efoden, husgudene* og det utskårne bildet+ og ble med folket.

21 Så snudde de for å dra videre, og de plasserte barna, husdyrene og de verdifulle tingene lengst fram. 22 De hadde kommet et stykke bort fra Mikas hus da mennene som bodde i husene i nærheten av Mikas hus, samlet seg og satte etter dem. Til slutt innhentet de danittene. 23 Da de ropte til danittene, snudde danittene seg mot dem og sa til Mika: «Hva er i veien? Hvorfor har dere samlet dere?» 24 Til det sa han: «Dere har tatt gudene mine som jeg har laget, og dere har dratt av gårde med presten også. Hva er det igjen til meg? Hvordan kan dere da spørre meg: ‘Hva er i veien?’» 25 Danittene svarte: «Ikke hev stemmen mot oss, ellers kan det være at rasende menn* angriper dere, og det ville koste både deg og din husstand livet.» 26 Danittene dro så videre, og Mika snudde og dro hjem igjen, for han skjønte at de var sterkere enn ham.

27 Etter at de hadde tatt det Mika hadde laget, og presten hans, dro de mot Lajisj.+ Folket der levde rolig og ubekymret.+ De drepte dem med sverdet og brente ned byen. 28 Det fantes ingen som kunne redde byen, for den lå langt fra Sidon, og innbyggerne hadde ikke noe med andre å gjøre. Byen lå på den dalsletten som tilhørte Bet-Rehob.+ Så bygde de byen opp igjen og bosatte seg der. 29 De ga byen navnet Dan+ etter navnet på sin stamfar Dan, som var sønn av Israel.+ Men opprinnelig het byen Lajisj.+ 30 Deretter stilte danittene opp det utskårne bildet+ hos seg. Og Jonatan,+ som var etterkommer av Gersjom,+ Moses’ sønn, og etterkommerne hans var prester for Dans stamme helt til den dagen da innbyggerne i landet ble ført i eksil. 31 De stilte opp det utskårne bildet som Mika hadde laget, og det ble stående der så lenge den sanne Guds hus var i Sjilo.+

19 På den tiden, da det ikke var noen konge i Israel,+ var det en levitt som bodde i en avsidesliggende del av Ẹfraims fjellområde.+ Han tok en kvinne fra Betlehem+ i Juda til medhustru. 2 Men medhustruen var utro mot ham, og hun reiste fra ham og dro hjem til sin far i Betlehem i Juda. Hun ble der i fire måneder. 3 Så dro mannen hennes etter henne for å overtale henne til å komme tilbake. Han hadde med seg tjeneren sin og et par esler. Hun tok ham så med inn i sin fars hus, og faren ble glad for å se ham. 4 Svigerfaren hans, faren til den unge kvinnen, overtalte ham til å bli hos ham i tre dager. De spiste og drakk, og han overnattet der.

5 Den fjerde dagen, da de sto tidlig opp om morgenen for å dra av gårde, sa den unge kvinnens far til svigersønnen: «Spis litt først, så du får krefter* til reisen, og etterpå kan dere dra.» 6 Så satte de seg, og de to spiste og drakk sammen. Deretter sa den unge kvinnens far: «Vær så snill å bli natten over og hygg deg.»* 7 Mannen reiste seg for å dra, men da svigerfaren insisterte, ble han der en natt til.

8 Da han sto tidlig opp om morgenen den femte dagen for å dra av gårde, sa den unge kvinnens far: «Spis litt først, så du får krefter* til reisen.» Og de ble sittende til det var sent på dagen, og begge fortsatte å spise. 9 Da mannen reiste seg for å dra av gårde sammen med medhustruen og tjeneren, sa svigerfaren, den unge kvinnens far: «Det er snart kveld. Vær så snill å bli natten over. Dagen går mot slutten. Bli her natten over og hygg deg. I morgen kan dere stå tidlig opp og legge ut på reisen hjem.»* 10 Men mannen ville ikke bli en natt til, så han brøt opp og reiste så langt som til Jebus, det vil si Jerusalem.+ Han hadde med seg de to oppsalte eslene, medhustruen sin og tjeneren sin.

11 Da de var i nærheten av Jebus, var det langt på dag. Tjeneren sa til sin herre: «Skal vi gjøre et opphold i denne jebusittbyen og overnatte der?» 12 Men hans herre sa til ham: «Vi bør ikke ta inn i en by som tilhører fremmede som ikke er israelitter. Vi drar videre til Gịbea.»+ 13 Så sa han til tjeneren: «Kom, la oss prøve å rekke fram til Gịbea eller Rama+ og overnatte på et av de stedene.» 14 De dro videre, og solen var i ferd med å gå ned da de var i nærheten av Gịbea, som tilhører Benjamin.

15 De gjorde et opphold i Gịbea for å overnatte der. Da de hadde kommet inn i byen, satte de seg på torget, men det var ingen som tok dem inn i huset sitt for å la dem overnatte.+ 16 Utpå kvelden kom det til slutt en gammel mann inn fra arbeidet sitt på marken. Han var fra Ẹfraims fjellområde+ og bodde midlertidig i Gịbea, men innbyggerne i byen var benjaminitter.+ 17 Da den gamle mannen så opp og fikk øye på den reisende som satt på torget i byen, sa han: «Hvor skal du, og hvor kommer du fra?» 18 Han svarte: «Vi er på vei fra Betlehem i Juda til en avsidesliggende del av Ẹfraims fjellområde, der jeg er fra. Jeg har vært i Betlehem i Juda,+ og jeg er på vei til Jehovas hus,* men det er ingen som tar meg inn i huset sitt. 19 Vi har nok halm og fôr til eslene våre+ og brød+ og vin til meg, kvinnen og tjeneren vår. Vi mangler ingenting.» 20 Men den gamle mannen sa: «Måtte du ha fred! La meg sørge for alt det du trenger. Du må for all del ikke overnatte på torget.» 21 Så førte han ham inn i huset sitt og ga eslene fôr.* De vasket føttene og spiste og drakk.

22 Mens de satt og hygget seg, kom det noen onde menn fra byen og omringet huset. De hamret løs på døren og sa om og om igjen til den gamle mannen som eide huset: «Send ut den mannen som du har tatt med deg hjem, så vi kan ha sex med ham.»+ 23 Da gikk husets eier ut og sa til dem: «Nei, mine brødre, ikke gjør noe ondt. Denne mannen er jo gjest i mitt hus. Ikke gjør noe så skammelig. 24 Her er datteren min, som er jomfru, og mannens medhustru. La meg sende dem ut, så kan dere ydmyke dem hvis dere absolutt må.*+ Men dere må ikke gjøre noe så skammelig mot denne mannen.»

25 Men mennene nektet å høre på ham, så levitten grep medhustruen sin+ og førte henne ut til dem. De voldtok henne og mishandlet henne hele natten, til det ble morgen. Da det begynte å lysne, sendte de henne bort. 26 Tidlig om morgenen kom kvinnen til den gamle mannens hus, der hennes herre var. Hun falt om ved inngangen og ble liggende der til det ble lyst. 27 Da hennes herre sto opp om morgenen og åpnet dørene til huset for å gå ut og dra videre, så han at kvinnen, medhustruen hans, lå ved inngangen til huset med hendene på dørstokken. 28 Han sa til henne: «Reis deg, la oss dra.» Men det kom ikke noe svar. Mannen løftet henne da opp på eselet og dro hjemover.

29 Da han kom hjem, hentet han en slaktekniv og tok medhustruen og delte henne opp i tolv stykker, kroppsdel for kroppsdel, og sendte ett stykke til hvert område i Israel. 30 Alle som så det, sa: «Noe slikt har aldri skjedd eller vært sett fra den dagen israelittene dro ut av Egypt, og til i dag. Tenk over det,* hold rådslagning,+ og fortell oss hva vi skal gjøre.»

20 Alle menn i Israel, fra Dan+ til Beer-Sjeba og fra Gịlead-landet,+ dro da ut, og de møttes og sto samlet* framfor Jehova i Mispa.+ 2 Og overhodene for folket, for alle Israels stammer, stilte seg opp i Guds folks menighet. Det var 400 000 fotsoldater bevæpnet med sverd.+

3 Benjaminittene fikk høre at Israels menn hadde dratt opp til Mispa.

Israels menn sa: «Fortell oss, hvordan skjedde denne forferdelige handlingen?»+ 4 Da svarte levitten,+ mannen til den myrdede kvinnen: «Jeg kom til Gịbea+ i Benjamin sammen med medhustruen min for å overnatte. 5 Og innbyggerne* i Gịbea vendte seg mot meg og omringet huset om natten. De hadde tenkt å drepe meg, men i stedet voldtok de medhustruen min, og hun døde.+ 6 Derfor tok jeg min medhustrus kropp og delte den opp og sendte stykkene til hvert område i Israel.+ Det gjorde jeg fordi man hadde begått en avskyelig og skammelig handling i Israel. 7 Alle dere i Israel, kom nå med forslag til hva som skal gjøres.»+

8 Da reiste hele folket seg, alle som en,* og sa: «Ingen av oss skal gå til teltet sitt eller vende tilbake til huset sitt. 9 Dette er det vi skal gjøre med Gịbea: Vi skal trekke lodd og så dra opp mot byen.+ 10 Vi skal ta 10 mann av 100 fra alle Israels stammer, 100 av 1000 og 1000 av 10 000. De skal samle inn proviant til hæren, så den kan gå til handling mot Gịbea i Benjamin på grunn av det skammelige de har gjort i Israel.» 11 Slik sluttet alle Israels menn seg sammen mot byen, alle som en.*

12 Så sendte Israels stammer noen menn til alle medlemmene av Benjamins stamme og sa: «Hva er det for en forferdelig handling som er blitt begått blant dere? 13 Utlever nå de onde mennene fra Gịbea,+ så vi kan drepe dem og fjerne det onde fra Israel.»+ Men benjaminittene ville ikke høre på sine israelittiske brødre.

14 I stedet samlet benjaminittene seg fra byene og kom til Gịbea for å dra ut til kamp mot Israels menn. 15 Den dagen mønstret benjaminittene fra byene sine 26 000 mann bevæpnet med sverd, i tillegg til 700 utvalgte menn fra Gịbea. 16 I denne hæren var det 700 utvalgte menn som var venstrehendte. Alle disse kunne kaste stein med slynge og treffe et hårstrå. De bommet ikke.

17 Israels menn, utenom Benjamin, mønstret 400 000 mann bevæpnet med sverd,+ og alle disse var erfarne krigere. 18 De brøt opp og dro til Betel for å rådspørre Gud.+ Israels folk spurte: «Hvem av oss skal ta ledelsen i kampen mot benjaminittene?» Jehova svarte: «Juda skal ta ledelsen.»

19 Om morgenen brøt israelittene opp og beleiret Gịbea.

20 Israels menn dro nå ut for å kjempe mot Benjamin. De stilte seg opp i kampformasjon mot dem ved Gịbea. 21 Da kom benjaminittene ut fra Gịbea, og den dagen slo de i hjel 22 000 av Israels menn. 22 Men mennene i Israels hær var modige og stilte seg igjen opp i kampformasjon, på det samme stedet som den første dagen. 23 Israelittene dro opp og gråt framfor Jehova helt til kvelden og spurte Jehova: «Skal vi gå til kamp mot våre brødre, folket i Benjamin, en gang til?»+ Til det sa Jehova: «Dra opp mot dem.»

24 Den andre dagen rykket israelittene så fram mot benjaminittene. 25 Og benjaminittene kom ut fra Gịbea for å møte dem den andre dagen. De slo i hjel ytterligere 18 000 israelitter,+ som alle var bevæpnet med sverd. 26 Da dro alle Israels menn opp til Betel. De gråt og satt der framfor Jehova,+ og de fastet+ den dagen helt til kvelden og ofret brennofre+ og fellesskapsofre*+ framfor Jehova. 27 Deretter rådspurte Israels menn Jehova,+ for på den tiden sto den sanne Guds paktsark der. 28 Det var Pịnehas,+ sønn av Eleạsar, Arons sønn, som gjorde tjeneste* framfor den på den tiden. De spurte: «Skal vi dra ut til kamp mot våre brødre, Benjamins menn, enda en gang, eller skal vi slutte?»+ Jehova svarte: «Dra opp, for i morgen skal jeg gi dere seieren over dem.» 29 Da la israelittene menn i bakhold+ rundt hele Gịbea.

30 Den tredje dagen dro israelittene opp mot benjaminittene, og de stilte seg opp i formasjon mot Gịbea på samme måte som de andre gangene.+ 31 Da benjaminittene dro ut for å møte hæren, ble de trukket bort fra byen.+ Som de andre gangene begynte de å angripe og drepe noen av mennene på landeveiene – den ene veien går opp til Betel og den andre til Gịbea – og omkring 30 av Israels menn ble liggende døde på den åpne marken.+ 32 Derfor sa benjaminittene: «De lider nederlag for oss slik som før.»+ Men israelittene sa: «Vi trekker oss tilbake og lokker dem bort fra byen og ut på landeveiene.» 33 Alle Israels menn brøt så opp fra sin plass og stilte seg opp i formasjon ved Baal-Tamar, mens de israelittene som lå i bakhold, gikk til angrep fra sin plass i nærheten av Gịbea. 34 Slik rykket 10 000 utvalgte menn fra hele Israel fram mot Gịbea, og kampen var hard. Men benjaminittene forsto ikke at ulykken var nær.

35 Jehova lot Benjamin lide nederlag+ for Israel, og den dagen drepte israelittene 25 100 av Benjamins menn, som alle var bevæpnet med sverd.+

36 Da benjaminittene så at Israels menn trakk seg tilbake, trodde de at de skulle vinne over dem.+ Men i virkeligheten trakk israelittene seg tilbake fordi de stolte på det bakholdet som var lagt mot Gịbea.+ 37 De mennene som lå i bakhold, gikk raskt til handling og angrep Gịbea. Så spredte de seg og drepte alle innbyggerne i byen med sverdet.

38 Nå hadde Israels menn avtalt at de mennene som lå i bakhold, skulle la et røyksignal stige opp fra byen.

39 Da israelittene trakk seg tilbake, gikk Benjamins menn til angrep og drepte omkring 30 av Israels menn,+ og de sa: «Det er tydelig at de lider nederlag for oss igjen, slik som i det forrige slaget.»+ 40 Men røyksignalet begynte å stige opp fra byen som en søyle. Da Benjamins menn snudde seg, så de at hele byen sto i flammer som strakte seg mot himmelen. 41 Da gjorde Israels menn helomvending, og Benjamins menn ble skrekkslagne, for de forsto at ulykken hadde rammet dem. 42 Derfor trakk de seg tilbake fra Israels menn i retning av ødemarken, men de ble innhentet av kamphandlingene. De mennene som kom ut fra byene, ble med på å slå dem i hjel. 43 De omringet benjaminittene og forfulgte dem uten stans. De tråkket dem ned rett foran Gịbea, mot øst. 44 Til slutt falt 18 000 av Benjamins menn, som alle var sterke krigere.+

45 Benjamins menn snudde og flyktet ut i ødemarken, til Rimmon-klippen,+ og israelittene drepte* 5000 av dem på landeveiene. De forfulgte dem helt til Gidom og slo i hjel 2000 mann til. 46 Den dagen falt det til sammen 25 000 av Benjamins menn. Alle disse var sterke krigere, bevæpnet med sverd.+ 47 Men 600 flyktet ut i ødemarken, til Rimmon-klippen, og de ble på Rimmon-klippen i fire måneder.

48 Og Israels menn vendte tilbake mot benjaminittene og drepte dem som var i byene, med sverdet, både mennesker og husdyr, alt som var igjen. Dessuten satte de ild på alle byene de kom til.

21 Israels menn hadde avlagt denne eden i Mispa:+ «Ingen av oss skal gi sin datter som kone til en mann fra Benjamin.»+ 2 Derfor kom folket til Betel+ og satt der framfor den sanne Gud helt til kvelden, og de ropte høyt og gråt bittert. 3 Og de sa: «Hvorfor, Jehova, Israels Gud, har dette skjedd i Israel? Hvorfor skulle det i dag mangle en stamme i Israel?» 4 Dagen etter sto folket tidlig opp og bygde et alter for å ofre brennofre og fellesskapsofre.*+

5 Så sa Israels folk: «Hvem blant alle Israels stammer møtte ikke fram sammen med oss framfor Jehova?» De hadde nemlig avlagt en høytidelig ed om at den som ikke kom opp til Jehova i Mispa, skulle dø. 6 Og Israels folk sørget over det som hadde skjedd med deres bror Benjamin. De sa: «I dag er en stamme blitt hogd av fra Israel. 7 Hva skal vi gjøre for å skaffe koner til de benjaminittene som er igjen, nå som vi har sverget ved Jehova+ at vi ikke skal gi dem noen av døtrene våre?»+

8 De spurte: «Hvem blant Israels stammer kom ikke opp til Jehova i Mispa?»+ Nå var det slik at det ikke hadde kommet noen fra Jabesj-Gịlead til leiren der folket var samlet. 9 Da folket ble telt, oppdaget de at ingen av innbyggerne fra Jabesj-Gịlead var der. 10 Derfor sendte forsamlingen 12 000 av de dyktigste krigerne dit. De befalte dem: «Dra til Jabesj-Gịlead og drep innbyggerne der med sverdet, også kvinner og barn.+ 11 Dette er det dere skal gjøre: Dere skal drepe* alle menn og også alle kvinner som har ligget med en mann.» 12 Blant innbyggerne i Jabesj-Gịlead fant de 400 jenter som var jomfruer, som aldri hadde ligget med en mann. De førte dem til leiren i Sjilo,+ som ligger i Kạnaan.

13 Folket sendte da bud til benjaminittene på Rimmon-klippen+ og tilbød dem fred. 14 Da kom benjaminittene tilbake. Man ga dem de kvinnene fra Jabesj-Gịlead+ som hadde fått leve, men det var ikke mange nok til dem. 15 Og folket sørget over det som hadde skjedd med Benjamin,+ for Jehova hadde skilt Benjamin fra de andre stammene i Israel. 16 Folkets eldste sa: «Hva skal vi gjøre for å skaffe koner til resten av mennene, siden alle kvinnene i Benjamin er blitt utryddet?» 17 De svarte: «De benjaminittene som har overlevd, skal fortsatt ha et område,* så ikke en stamme blir utslettet fra Israel. 18 Men vi har ikke lov til å gi dem noen av døtrene våre til koner, for Israels folk har sverget: ‘Forbannet er den som gir Benjamin en kone.’»+

19 Så sa de: «Hør nå, hvert år er det en høytid for Jehova i Sjilo,+ som ligger nord for Betel og øst for den landeveien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Lebọna.» 20 Så befalte de Benjamins menn: «Gå og legg dere på lur i vingårdene. 21 Og når dere ser de unge kvinnene* i Sjilo komme ut for å danse ringdans, skal dere komme fram fra vingårdene og bortføre hver deres kone av de unge kvinnene i Sjilo, og dere skal dra tilbake til Benjamin-landet. 22 Og hvis kvinnenes fedre eller brødre kommer for å anklage oss, skal vi si til dem: ‘Vis forståelse for oss og dem, for vi kunne ikke skaffe en kone til hver av dem i krig,+ og dere kunne ikke gi dem en kone uten å pådra dere skyld.’»+

23 Da gjorde Benjamins menn akkurat det, og de bortførte hver sin kone blant de kvinnene som danset. Deretter dro de tilbake til det området de hadde fått i arv, og bygde opp igjen byene sine+ og bosatte seg i dem.

24 Samtidig reiste israelittene derfra, hver til sin stamme og sin slekt, og de dro bort derfra, hver til det området han hadde fått i arv.

25 På den tiden var det ingen konge i Israel.+ Alle gjorde det som var rett i deres egne øyne.*