FØRSTE SAMUELSBOK

1 I Ramatạjim-Sofim+ i Ẹfraims fjellområde+ bodde det en mann som het Elkạna.*+ Han var sønn av Jẹroham, sønn av Ẹlihu, sønn av Tohu, sønn av Zuf, en efraimitt. 2 Han hadde to koner. Den ene het Hanna, og den andre het Penịnna. Penịnna fikk barn, men Hanna fikk ikke barn. 3 Hvert år dro denne mannen opp fra hjembyen sin for å tilbe* og ofre til hærstyrkenes Jehova i Sjilo.+ Det var der Elis to sønner, Hofni og Pịnehas,+ tjente som prester for Jehova.+

4 En dag da Elkạna bar fram et offer, ga han stykker av offerkjøttet til sin kone Penịnna og til alle sønnene og døtrene hennes,+ 5 men til Hanna ga han et spesielt stykke, for det var Hanna han var mest glad i, enda Jehova ikke hadde gitt henne barn.* 6 Men Penịnna* gjorde hele tiden narr av henne og prøvde å såre henne fordi Jehova ikke hadde gitt henne barn. 7 Slik holdt hun på år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Jehovas hus,+ var Penịnna så stygg mot henne at hun gråt og ikke ville spise. 8 Men mannen hennes, Elkạna, sa til henne: «Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor vil du ikke spise? Hvorfor er du så lei deg?* Du har jo meg. Er ikke det bedre enn ti sønner?»

9 Da de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg og gikk. På det tidspunktet satt presten Eli på stolen ved dørstolpen i Jehovas tempel.*+ 10 Hanna var dypt fortvilet,* og hun begynte å be til Jehova+ og å gråte voldsomt. 11 Hun ga så dette løftet: «Hærstyrkenes Jehova, hvis du ser hvor vondt din tjenestekvinne har det, og husker på meg og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir meg en sønn,+ da vil jeg gi ham til deg, Jehova, for alle hans levedager, og håret hans skal aldri bli klipt.»*+

12 Mens hun ba lenge til Jehova, la Eli merke til munnen hennes. 13 For Hanna ba inni seg,* og leppene hennes skalv, men stemmen hørtes ikke. Eli trodde derfor at hun var full. 14 Han sa til henne: «Hvor lenge skal du være full? Ikke drikk mer vin!» 15 Til dette svarte Hanna: «Nei, min herre! Jeg er en kvinne som har det fryktelig vanskelig.* Jeg har ikke drukket vin eller noe annet som inneholder alkohol, men jeg tømmer mitt hjerte* for Jehova.+ 16 Ikke tenk at din tjenestekvinne er en dårlig kvinne, for det er på grunn av min store smerte og fortvilelse jeg har bedt helt til nå.» 17 Da svarte Eli: «Gå i fred, og måtte Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.»+ 18 Til dette sa hun: «Måtte du se på din tjenestekvinne med velvilje.» Så gikk hun sin vei. Hun begynte å spise igjen og så ikke lenger trist ut.

19 Neste morgen sto de tidlig opp og bøyde seg for Jehova, og deretter dro de hjem til Rama.+ Elkạna lå med sin kone Hanna, og Jehova besvarte bønnen hennes.*+ 20 Innen et år* ble Hanna gravid og fødte en sønn. Hun ga ham navnet+ Samuel,* for, som hun sa: «Jeg har bedt Jehova om ham.»

21 Med tiden dro Elkạna opp med hele husstanden sin for å ofre det årlige slaktofferet til Jehova+ og bære fram løfteofferet sitt. 22 Men Hanna ble ikke med.+ Hun sa til mannen sin: «Så snart gutten er avvent, skal jeg komme med ham. Han skal tre fram for Jehova og bli der fra da av.»+ 23 Elkạna, mannen hennes, sa til henne: «Gjør det du synes er best.* Bli hjemme til du har avvent ham. Måtte Jehova gjennomføre det du har sagt.» Dermed ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til han var avvent.

24 Så snart hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg opp til Sjilo, sammen med en tre år gammel okse, en efa* mel og en stor krukke med vin.+ Hun kom til Jehovas hus i Sjilo+ og hadde den lille gutten med seg. 25 Så slaktet de oksen og førte gutten til Eli. 26 Da sa hun: «Unnskyld meg, min herre! Så sant du lever, min herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Jehova.+ 27 Det var denne gutten jeg ba om, og Jehova har gitt meg det jeg ba ham om.+ 28 Jeg gir* ham nå til Jehova. Så lenge han lever, tilhører han Jehova.»

Og han* bøyde seg for Jehova der.

2 Så ba Hanna og sa:

«Mitt hjerte jubler på grunn av Jehova.+

Jehova har gitt meg stor kraft.*

 3 Slutt å snakke så hovmodig.

 6 Jehova tar liv, og han gir* liv.

Han fører ned i graven,* og han fører opp.+

 7 Jehova gjør fattig, og han gjør rik.+

Han ydmyker, og han opphøyer.+

10 Jehova skal knuse dem som kjemper mot ham.*+

Han skal tordne mot dem fra himmelen.+

Jehova skal dømme helt til jordens ender.+

11 Deretter dro Elkạna hjem til Rama, men gutten ble en tjener for* Jehova+ hos presten Eli.

12 Elis sønner var onde menn.+ De hadde ingen respekt for Jehova. 13 Dette pleide de å gjøre med det som prestene hadde rett til å få av folket:+ Når noen bar fram et offer, kom en av prestens tjenere med en stor gaffel i hånden mens kjøttet kokte. 14 Han stakk den ned i karet, gryten, kjelen eller pannen, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten til seg selv. Slik pleide de å gjøre mot alle israelittene som kom til Sjilo. 15 Ja, allerede før fettet ble brent,+ kom en av prestens tjenere og sa til ham som ofret: «Gi presten kjøtt han kan steke. Han vil ikke ha kokt kjøtt av deg, bare rått kjøtt.» 16 Om mannen da svarte: «Først må de sørge for å brenne fettet,+ så kan du ta det du vil ha», sa han: «Nei, gi meg det med en gang! Hvis ikke tar jeg det med makt!» 17 Slik ble tjenernes synd svært stor framfor Jehova,+ for mennene behandlet offergavene til Jehova respektløst.

18 Men Samuel gjorde tjeneste framfor Jehova,+ og han hadde på seg* en efod av lin,+ selv om han bare var en gutt. 19 Hvert år laget moren hans en liten ermeløs overkledning til ham. Den tok hun med til ham når hun dro opp sammen med mannen sin for å ofre det årlige slaktofferet.+ 20 Og Eli velsignet Elkạna og hans kone og sa: «Måtte Jehova gi deg et barn med denne kvinnen i stedet for den sønnen som ble gitt til Jehova.»+ Så dro de hjem igjen. 21 Jehova vendte sin oppmerksomhet mot Hanna, slik at hun ble gravid,+ og hun fikk tre sønner til og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Jehova.+

22 Eli var nå veldig gammel, og han hadde hørt om alt det sønnene hans gjorde+ mot hele Israel, og om at de lå med de kvinnene som tjente ved inngangen til møteteltet.+ 23 Han sa til dem: «Hvorfor gjør dere slike ting? Det jeg hører om dere fra hele folket, er ikke bra. 24 Nei, mine sønner, det er ikke noe godt rykte jeg hører om dere blant Jehovas folk. 25 Hvis en mann synder mot en annen mann, kan jo noen be til Jehova for ham.* Men hvis en mann synder mot Jehova,+ hvem kan da be for ham?» Men de ville ikke høre på faren sin, for Jehova hadde bestemt at de skulle dø.+ 26 Imens ble gutten Samuel større, og han ble bedre og bedre likt av både Jehova og mennesker.+

27 En mann som var sendt av Gud, kom til Eli og sa til ham: «Dette er hva Jehova sier: ‘Åpenbarte jeg meg ikke for din fars slekt mens de var i Egypt som slaver for faraos hus?+ 28 Og din forfader ble valgt ut av alle Israels stammer+ til å tjene som prest for meg og til å gå opp til alteret+ for å ofre slaktofre, til å ofre røkelse* og til å bære efod framfor meg. Og jeg ga din forfaders slekt alle ildofrene fra israelittene.*+ 29 Hvorfor viser dere forakt for* mitt slaktoffer og min offergave, som jeg har gitt befaling om i min bolig?+ Hvorfor ærer du sønnene dine mer enn meg ved at dere feter dere med de beste delene av alle offergavene fra mitt folk Israel?+

30 Derfor lyder ordet fra Jehova, Israels Gud: «Jeg har sagt at ditt hus og din forfaders hus alltid skal gjøre tjeneste for meg.»+ Men nå sier Jehova: «Det er utenkelig at det skal skje. For dem som ærer meg, skal jeg ære,+ men de som forakter meg, skal behandles med forakt.» 31 Se, det kommer dager da jeg skal ta fra deg din styrke* og styrken til din fars slekt, slik at ingen i ditt hus kommer til å leve til han blir gammel.+ 32 Til tross for alt det gode som gjøres mot Israel, skal du se en rival i min bolig,+ og aldri mer skal noen bli gammel i ditt hus. 33 Den av dine menn som jeg ikke fjerner fra tjenesten ved mitt alter, skal få øynene dine til å svikte og gi deg sorg.* Men de fleste i ditt hus kommer til å dø ved menneskers sverd.+ 34 Og det som skjer med de to sønnene dine, Hofni og Pịnehas, skal være et tegn for deg: De kommer begge til å dø på samme dag.+ 35 Deretter skal jeg innsette en trofast prest.+ Han kommer til å handle i samsvar med det mitt hjerte ønsker.* Og jeg skal bygge et varig hus for ham, og han skal tjene som prest for min salvede for alltid. 36 De som er igjen i ditt hus, skal komme og bøye seg for ham for å få utbetalt penger og for å få brød. De kommer til å si: «Vær så snill å gi meg en stilling som prest, så jeg kan få spise et stykke brød.»’»+

3 Gutten Samuel gjorde tjeneste+ for Jehova hos Eli, men det var sjelden det kom ord fra Jehova på den tiden, og det var ikke vanlig med syner.+

2 En dag lå Eli og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var blitt så svake at han ikke kunne se.+ 3 Guds lampe+ var ennå ikke slokket, og Samuel lå i Jehovas tempel,*+ der Guds ark sto. 4 Da ropte Jehova på Samuel. Han svarte: «Her er jeg.» 5 Han løp til Eli og sa: «Her er jeg. Du ropte på meg.» Men Eli sa: «Jeg ropte ikke. Gå og legg deg igjen.» Da gikk han og la seg. 6 Så ropte Jehova en gang til: «Samuel!» Da sto Samuel opp og gikk til Eli og sa: «Her er jeg. Du ropte på meg.» Men Eli sa: «Jeg ropte ikke, min sønn. Gå og legg deg igjen.» 7 (Samuel hadde ennå ikke lært Jehova å kjenne, og Jehovas ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham.)+ 8 Så ropte Jehova igjen, for tredje gang: «Samuel!» Han sto da opp og gikk til Eli og sa: «Her er jeg. Du ropte på meg.»

Nå skjønte Eli at det var Jehova som ropte på gutten. 9 Eli sa derfor til Samuel: «Gå og legg deg. Og hvis han roper på deg igjen, skal du si: ‘Tal, Jehova, for din tjener hører.’» Da gikk Samuel og la seg på plassen sin.

10 Jehova kom og stilte seg der, og han ropte som de andre gangene: «Samuel, Samuel!» Da sa Samuel: «Tal, for din tjener hører.» 11 Jehova sa til Samuel: «Jeg skal gjøre noe i Israel som vil få det til å ringe for ørene på alle som hører om det.+ 12 Den dagen skal jeg la Eli bli rammet av alt det jeg har sagt om hans hus, fra begynnelse til slutt.+ 13 Du skal fortelle ham at dommen over hans hus står fast for all framtid på grunn av den synden som han har kjent til.+ For sønnene hans forbanner Gud,+ men han har ikke irettesatt dem.+ 14 Derfor har jeg sverget overfor Elis hus at det aldri vil bli gjort soning for synden til Elis hus, verken med slaktofre eller offergaver.»+

15 Samuel ble liggende til det ble morgen. Da åpnet han dørene til Jehovas hus. Men han var redd for å fortelle Eli om synet. 16 Eli ropte på Samuel: «Samuel, min sønn!» Han svarte: «Her er jeg.» 17 Eli spurte: «Hva var det han sa til deg? Ikke skjul det for meg. Måtte Gud straffe deg både nå og senere hvis du skjuler for meg et eneste ord av alt det han sa til deg.» 18 Samuel fortalte ham da alt, og han skjulte ikke noe for ham. Eli sa: «Han er Jehova. La ham gjøre det som er godt i hans øyne.»

19 Samuel vokste opp, og Jehova var med ham+ og lot alt han sa, gå i oppfyllelse.* 20 Hele Israel fra Dan til Beer-Sjeba ble klar over at Samuel var betrodd å være profet for Jehova. 21 Og Jehova fortsatte å vise seg i Sjilo. Der åpenbarte Jehova seg for Samuel. Det skjedde gjennom Jehovas ord.+

4 Og Samuels ord gikk ut til hele Israel.

Israel dro nå ut for å møte filisterne i kamp. De slo leir ved Eben-Eser, og filisterne lå i leir ved Afek. 2 Filisterne stilte seg opp i kampformasjon for å møte Israel, og de fikk overtaket og beseiret israelittene, som mistet omkring 4000 mann på slagmarken. 3 Da hæren kom tilbake til leiren, sa Israels eldste: «Hvorfor lot Jehova oss bli beseiret av* filisterne i dag?+ La oss hente Jehovas paktsark fra Sjilo,+ så den kan være med oss og redde oss fra fiendene våre.» 4 Folket sendte da noen menn til Sjilo, og derfra bar de med seg paktens ark, som tilhører hærstyrkenes Jehova, han som troner over* kjerubene.+ Elis to sønner, Hofni og Pịnehas,+ var også der sammen med den sanne Guds paktsark.

5 Så snart Jehovas paktsark kom inn i leiren, begynte alle israelittene å juble så høyt at jorden ristet. 6 Da filisterne hørte lyden av jubelropet, sa de: «Hvorfor jubler de så høyt i hebreernes leir?» Til slutt fikk de vite at Jehovas ark hadde kommet til leiren. 7 Filisterne ble redde og sa: «Gud har kommet til leiren!»+ Og de sa: «Stakkars oss, for noe slikt har aldri skjedd før! 8 Stakkars oss! Hvem skal redde oss fra denne majestetiske Gud? Dette er den Gud som slo Egypt med alle slags plager i ødemarken.+ 9 Vær modige og vis at dere er menn, filistere, så dere ikke må tjene hebreerne slik som de har tjent dere.+ Vis at dere er menn, og gå til kamp!» 10 Da gikk filisterne til angrep. Israelittene ble beseiret,+ og hver og en flyktet hjem til sitt. Israel ble påført svært store tap – 30 000 fotsoldater falt. 11 Dessuten ble Guds ark tatt, og Elis to sønner, Hofni og Pịnehas, døde.+

12 En mann av Benjamins stamme løp fra slagmarken og kom til Sjilo samme dag med klærne flerret og med jord på hodet.+ 13 Da mannen kom fram, satt Eli på krakken sin ved veien og holdt vakt, for han var veldig urolig for* den sanne Guds ark.+ Mannen gikk inn i byen for å fortelle hva som hadde skjedd, og hele byen begynte å rope høyt. 14 Da Eli hørte lyden av ropet, spurte han: «Hva betyr alt dette bråket?» Den samme mannen skyndte seg til Eli og fortalte ham hva som hadde skjedd. 15 (Eli var nå 98 år gammel. Øynene hans stirret rett fram, og han kunne ikke se.)+ 16 Mannen sa til Eli: «Det er jeg som har kommet fra slagmarken! Jeg flyktet derfra nå i dag.» Da spurte Eli: «Hva er det som har skjedd, min sønn?» 17 Og budbringeren fortalte: «Israel har flyktet for filisterne, og folket har lidd store tap.+ De to sønnene dine, Hofni og Pịnehas, er også døde,+ og den sanne Guds ark er tatt.»+

18 I samme øyeblikk som han nevnte den sanne Guds ark, falt Eli baklengs ned av krakken ved siden av porten og brakk nakken og døde, for han var gammel og tung. Han hadde vært dommer i Israel i 40 år. 19 Svigerdatteren hans, Pịnehas’ kone, var gravid og skulle snart føde. Da hun fikk høre meldingen om at den sanne Guds ark var tatt, og at svigerfaren og mannen hennes var døde, kom veene plutselig over henne, og hun sank sammen og fødte. 20 Mens hun var i ferd med å dø, sa de kvinnene som sto hos henne: «Ikke vær redd, du har født en sønn.» Hun svarte ikke og brydde seg ikke om det de sa.* 21 Men hun kalte gutten Ịkabod*+ og sa: «Herligheten er bortført fra Israel.»+ Det var fordi den sanne Guds ark var tatt, og fordi svigerfaren og mannen hennes var døde.+ 22 Hun sa: «Herligheten er bortført fra Israel, for den sanne Guds ark er tatt.»+

5 Da filisterne hadde tatt den sanne Guds ark,+ førte de den fra Eben-Eser til Asjdod. 2 De førte den sanne Guds ark inn i Dagons tempel* og satte den ved siden av Dagon.+ 3 Da asjdodittene sto tidlig opp dagen etter, så de at Dagon hadde falt ned og lå med ansiktet mot jorden foran Jehovas ark.+ De tok så Dagon og satte ham tilbake på plass.+ 4 Da de sto tidlig opp neste morgen, så de at Dagon igjen hadde falt ned og lå med ansiktet mot jorden foran Jehovas ark. Dagons hode og begge hendene hans var hogd av og lå ved dørstokken. Bare fiskedelen* var igjen av ham. 5 Derfor er det slik den dag i dag at Dagons prester og alle som går inn i Dagons tempel i Asjdod, lar være å tråkke på dørstokken.

6 Jehovas hånd lå tungt på asjdodittene, og han plaget dem ved å slå dem med hemoroider,+ både i Asjdod og i områdene omkring. 7 Da mennene i Asjdod så hva som skjedde, sa de: «Ikke la Israels Guds ark bli hos oss, for hans hånd har vært hard mot oss og vår gud Dagon.» 8 De sendte derfor bud og samlet alle filisternes herskere og spurte dem: «Hva skal vi gjøre med Israels Guds ark?» De svarte: «Flytt den til Gat.»+ Så flyttet de Arken dit.

9 Etter at de hadde flyttet den dit, kom Jehovas hånd over byen og skapte stor panikk. Han slo folket i byen, både små og store, så det brøt ut hemoroider på dem.+ 10 De sendte derfor den sanne Guds ark til Ekron.+ Men så snart den kom til Ekron, ropte ekronittene: «De har flyttet Israels Guds ark hit for å drepe oss og hele folket!»+ 11 Så sendte de bud og samlet alle filisternes herskere og sa: «Send bort Israels Guds ark. La den komme tilbake dit den hører hjemme, så vi og hele folket slipper å dø.» Hele byen var nemlig grepet av dødsangst, for den sanne Guds hånd lå svært tungt på den,+ 12 og de som ikke døde, var slått med hemoroider. Og byens rop om hjelp steg opp mot himmelen.

6 Jehovas ark+ var i filisternes område i sju måneder. 2 Filisterne tilkalte prestene og spåmennene+ og spurte: «Hva skal vi gjøre med Jehovas ark? La oss få vite hvordan vi skal sende den tilbake dit den hører hjemme.» 3 De svarte: «Hvis dere sender fra dere paktsarken som tilhører Jehova, Israels Gud, må dere ikke sende den tilbake uten en offergave. Dere må sende med et skyldoffer til ham.+ Bare da vil dere bli helbredet, og dere vil få vite hvorfor han fortsetter å straffe dere.» 4 Filisterne spurte da: «Hva slags skyldoffer bør vi sende ham?» De sa: «Send fem hemoroider av gull og fem mus av gull, etter tallet på filisternes herskere,+ for dere og herskerne deres er alle blitt rammet av den samme plagen. 5 Dere skal lage etterligninger av hemoroidene deres og av de musene+ som ødelegger landet, og dere skal ære Israels Gud. Kanskje han vil gjøre vekten av sin hånd lettere, den som ligger på dere og deres gud og deres land.+ 6 Hvorfor skulle dere gjøre hjertet hardt, slik Egypt og farao gjorde?+ Da Gud behandlet dem strengt,+ måtte de sende Israel bort, og de dro av sted.+ 7 Gjør nå klar en ny vogn og to kuer som har kalver, og som aldri har hatt åk på seg. Spenn så kuene for vognen, men ta kalvene med hjem igjen. 8 Ta Jehovas ark og sett den på vognen. De gjenstandene av gull som dere sender til ham som et skyldoffer, skal dere legge i et skrin ved siden av den.+ Send den så av sted, 9 og se hva som skjer: Hvis den tar veien opp til Bet-Sjemesj,+ til sitt eget område, er det han som har ført denne store ulykken over oss. Men hvis ikke, så vet vi at det ikke var hans hånd som rammet oss. Det var tilfeldig at dette skjedde med oss.»

10 Mennene fulgte rådet. De tok to kuer som hadde kalver, og spente dem for vognen. Og kalvene stengte de inne hjemme. 11 Så satte de Jehovas ark på vognen sammen med det skrinet som inneholdt gullmusene og etterligningene av hemoroidene. 12 Og kuene gikk rett fram på veien til Bet-Sjemesj.+ De holdt seg på den samme landeveien og rautet mens de gikk. De tok ikke av til høyre eller til venstre. Hele tiden gikk filisternes herskere bak dem, helt til grensen mot Bet-Sjemesj. 13 Folket fra Bet-Sjemesj holdt på med å høste inn hvete på dalsletten.* Da de løftet blikket og så Arken, ble de jublende glade over å se den. 14 Vognen kom inn på jordet til Josva fra Bet-Sjemesj og stanset der i nærheten av en stor stein. Så hogg de opp treverket i vognen og ofret kuene+ som et brennoffer til Jehova.

15 Levittene+ tok ned Jehovas ark og det skrinet som sto ved siden av, det som inneholdt gjenstandene av gull, og de satte dem på den store steinen. Mennene fra Bet-Sjemesj+ ofret brennofre og bar fram slaktofre til Jehova den dagen.

16 Filisternes fem herskere så dette og dro tilbake til Ekron samme dag. 17 Dette er de gullhemoroidene som filisterne sendte som et skyldoffer til Jehova:+ én for Asjdod,+ én for Gaza, én for Ạsjkalon, én for Gat+ og én for Ekron.+ 18 Og tallet på gullmusene svarte til tallet på alle de filisterbyene som tilhørte de fem herskerne – både de befestede byene og landsbyene.

Den store steinen på jordet til Josva fra Bet-Sjemesj, den som de satte Jehovas ark på, er et vitne den dag i dag. 19 Men Gud drepte mennene fra Bet-Sjemesj, for de hadde sett på Jehovas ark. Han slo i hjel 50 070* av folket, og folket sørget fordi Jehova hadde påført dem så store tap.+ 20 Mennene fra Bet-Sjemesj spurte derfor: «Hvem kan komme nær Jehova, denne hellige Gud?+ Kan han ikke trekke seg bort fra oss og dra til noen andre?»+ 21 De sendte bud til innbyggerne i Kirjat-Jẹarim+ og sa: «Filisterne har sendt Jehovas ark tilbake. Kom ned og ta den med opp til dere.»+

7 Da kom mennene fra Kirjat-Jẹarim og hentet Jehovas ark og førte den til Abinạdabs hus+ oppe på høyden. Og de helliget hans sønn Eleạsar for at han skulle vokte Jehovas ark.

2 Fra den dagen Arken kom til Kirjat-Jẹarim, gikk det lang tid, i alt 20 år, og hele Israels hus begynte å søke* Jehova.+ 3 Samuel sa da til hele Israels hus: «Hvis dere vender om til Jehova av hele deres hjerte,+ så fjern de fremmede gudene+ og Ạsjtoret-figurene+ som er hos dere, og gi deres hjerte helt og fullt til Jehova og tjen ham+ og ingen annen. Da skal han redde dere fra filisterne.»+ 4 Dermed fjernet israelittene Baal-gudene og Ạsjtoret-figurene og tjente bare Jehova.+

5 Så sa Samuel: «Kall sammen hele Israel i Mispa.+ Så skal jeg be til Jehova for dere.»+ 6 Da samlet de seg i Mispa. De dro opp vann og helte det ut framfor Jehova,* og de fastet den dagen.+ De sa: «Vi har syndet mot Jehova.»+ Og Samuel begynte å tjene som dommer+ for israelittene i Mispa.

7 Da filisterne fikk høre at israelittene hadde samlet seg i Mispa, dro filisternes herskere+ opp mot Israel. Da israelittene hørte om det, ble de redde på grunn av filisterne. 8 Israelittene sa derfor til Samuel: «Du må ikke slutte å be til Jehova vår Gud om at han må hjelpe oss+ og redde oss fra filisterne.» 9 Da tok Samuel et dielam og ofret det som et brennoffer+ til Jehova. Og Samuel ropte til Jehova om hjelp for Israel, og Jehova svarte ham.+ 10 Mens Samuel ofret brennofferet, rykket filisterne fram til kamp mot Israel. Den dagen sørget Jehova for at det tordnet kraftig+ mot filisterne, og han skapte forvirring+ blant dem så de led nederlag for Israel.+ 11 Israels menn dro ut fra Mispa, og de forfulgte filisterne og slo dem i hjel, helt til sør for Bet-Kar. 12 Så tok Samuel en stein+ og satte den mellom Mispa og Jesjạna. Han kalte den Eben-Eser,* for han sa: «Jehova har hjulpet oss helt til nå.»+ 13 Slik ble filisterne beseiret, og de kom ikke inn på Israels område igjen.+ Og Jehovas hånd var imot filisterne så lenge Samuel levde.+ 14 De byene som filisterne hadde tatt fra Israel, ble gitt tilbake til Israel, fra Ekron til Gat, og Israel tok området rundt byene tilbake fra filisterne.

Det var også fred mellom Israel og amorittene.+

15 Samuel fortsatte å være dommer for Israel resten av livet.+ 16 Hvert år dro han rundt til Betel,+ Gilgal+ og Mispa,+ og han dømte Israel på alle disse stedene. 17 Men han dro alltid tilbake til Rama,+ for der hadde han huset sitt, og også der dømte han Israel. I Rama bygde han et alter for Jehova.+

8 Da Samuel var blitt gammel, satte han sønnene sine til dommere over Israel. 2 Hans førstefødte sønn het Joel, og den andre het Ạbija.+ De var dommere i Beer-Sjeba. 3 Men sønnene fulgte ikke i farens fotspor. De var ute etter uærlig fortjeneste,+ tok imot bestikkelser+ og dømte urettferdig.+

4 Med tiden samlet alle Israels eldste seg og kom til Samuel i Rama. 5 De sa til ham: «Du er blitt gammel, og sønnene dine følger ikke i dine fotspor. Innsett en konge over oss til å styre* oss, slik alle de andre nasjonene har.»+ 6 Men Samuel likte ikke* at de sa: «Gi oss en konge til å styre oss.» Samuel ba så til Jehova, 7 og Jehova sa til Samuel: «Hør på alt det folket sier til deg. For det er ikke deg de har forkastet. Det er meg de har forkastet og ikke vil ha som konge.+ 8 De gjør akkurat som de har gjort fra den dagen jeg førte dem ut av Egypt, og helt til nå. De har sviktet meg+ gang på gang og tjent andre guder,+ og nå gjør de det samme mot deg. 9 Så hør på dem. Men du må advare dem og fortelle dem hva den kongen som hersker over dem, vil ha rett til å kreve.»

10 Da fortalte Samuel folket, som ba ham om å få en konge, alt det Jehova hadde sagt. 11 Han sa: «Den kongen som hersker over dere, vil ha rett til å kreve dette:+ Han kommer til å ta sønnene deres+ og sette dem i vognene sine+ og gjøre dem til ryttere for seg,+ og noen vil måtte løpe foran vognene hans. 12 Han vil sette noen til å være førere for tusen+ og førere for femti,+ og noen må pløye for ham,+ høste inn avlingen hans+ og lage krigsvåpen for ham og utstyr til vognene hans.+ 13 Han vil ta døtrene deres og gjøre dem til salveblandere,* kokker og bakere.+ 14 Han kommer til å ta de beste åkrene, vingårdene og olivenlundene+ dere har, og gi dem til tjenerne sine. 15 Han vil kreve tiende av kornåkrene og vingårdene deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. 16 Og han vil ta tjenerne og tjenestekvinnene deres og det beste av storfeet deres og eslene deres, og han vil bruke dem til sitt arbeid.+ 17 Han vil kreve tiende av småfeet deres,+ og dere kommer til å bli tjenere for ham. 18 Den dagen vil komme da dere skal skrike høyt på grunn av den kongen dere har valgt dere,+ men Jehova vil ikke svare dere den dagen.»

19 Men folket ville ikke høre på det Samuel fortalte dem, og de sa: «Nei, vi vil ha en konge over oss! 20 Da blir vi som alle de andre nasjonene, og kongen vår skal styre* oss og lede oss og føre krigene våre.» 21 Da Samuel hadde hørt alt det folket sa, gjentok han det for Jehova. 22 Jehova sa til Samuel: «Hør på dem og sett en konge til å regjere over dem.»+ Samuel sa da til Israels menn: «Dra hjem, hver til sin by.»

9 Det var en mann av Benjamins stamme som het Kisj.+ Han var sønn av Ạbiel, sønn av Seror, sønn av Bẹkorat, sønn av Afịah. Denne benjaminitten+ var en svært rik mann. 2 Han hadde en sønn som het Saul,+ en ung og vakker mann. Det var ingen blant israelittene som var vakrere enn ham, og han var et hode høyere enn alle andre.

3 En gang eslene* til Sauls far Kisj ble borte, sa han til sin sønn Saul: «Ta med deg en av tjenerne og dra og let etter eslene.» 4 De dro gjennom Ẹfraims fjellområde og gjennom Sjalịsja-landet, men de fant dem ikke. De reiste gjennom Sjaạlim-landet, men eslene var ikke der heller. De dro gjennom hele benjaminittenes land, men de fant dem ikke.

5 Da de kom til Zuf-landet, sa Saul til den tjeneren som var med ham: «Kom, la oss dra tilbake, ellers blir far mer bekymret for oss enn for eslene.»+ 6 Men tjeneren svarte: «Det er en Guds mann i denne byen, en mann som er høyt respektert. Alt det han sier, det skjer.+ La oss gå dit. Kanskje han kan fortelle oss hvilken vei vi skal gå.» 7 Da sa Saul til tjeneren sin: «Hvis vi går dit, hva skal vi da ha med til mannen? Vi har ikke noe brød i sekkene våre eller noe annet vi kan ha med som gave til den sanne Guds mann. Hva har vi?» 8 Tjeneren svarte da Saul: «Her har jeg en kvart sekel* sølv. Jeg skal gi den til den sanne Guds mann, så vil han fortelle oss hvilken vei vi skal gå.» 9 (Når en mann i Israel før i tiden gikk for å søke råd hos Gud, sa han: «Kom, la oss gå til seeren.»+ For den som i dag kalles profet, ble før i tiden kalt seer.) 10 Da sa Saul til tjeneren: «Det var et godt forslag. La oss gå.» Så gikk de til byen der den sanne Guds mann var.

11 Mens de gikk opp bakken mot byen, traff de noen jenter som var på vei ut for å dra opp vann. De spurte dem: «Er seeren+ her?» 12 De svarte: «Det er han. Han er rett der borte. Skynd dere, for han har kommet til byen i dag. I dag bærer folket nemlig fram et slaktoffer+ på offerhaugen.+ 13 Så snart dere kommer inn i byen, vil dere finne ham, før han går opp til offerhaugen for å spise. Folket spiser ikke før han kommer, for det er han som velsigner offeret. Når det er gjort, kan de som er invitert, begynne å spise. Gå opp med en gang, så treffer dere ham.» 14 De fortsatte oppover mot byen, og da de kom inn i byen, kom Samuel gående imot dem på vei opp til offerhaugen.

15 Dagen før Saul kom, hadde Jehova fortalt* Samuel: 16 «I morgen på denne tiden skal jeg sende en mann til deg fra Benjamin-landet.+ Du skal salve ham til leder for mitt folk Israel,+ og han skal redde mitt folk fra filisterne. For jeg har sett hvor vanskelig mitt folk har det, og ropet deres har nådd meg.»+ 17 Da Samuel så Saul, sa Jehova til ham: «Her er den mannen som jeg sa dette om til deg: ‘Han er den som skal styre mitt folk.’»*+

18 Saul gikk bort til Samuel midt i byporten og sa: «Kan du fortelle meg hvor seeren bor?» 19 Samuel svarte Saul: «Det er jeg som er seeren. Gå foran meg opp til offerhaugen, og spis sammen med meg i dag.+ I morgen tidlig skal jeg sende deg av sted, og jeg skal fortelle deg alt du vil vite.* 20 Når det gjelder de eslene som ble borte for tre dager siden,+ trenger du ikke å bekymre deg, for de er blitt funnet. Og hvem tilhører alt det verdifulle i Israel? Er det ikke deg og hele din fars hus?»+ 21 Da svarte Saul: «Er ikke jeg en benjaminitt, fra den minste av stammene i Israel?+ Og er ikke min slekt den minst betydningsfulle av alle slektene i Benjamins stamme? Så hvorfor sier du dette til meg?»

22 Samuel tok så med seg Saul og tjeneren hans til spisesalen og lot dem sette seg øverst blant de inviterte. Det var omkring 30 menn der. 23 Samuel sa til kokken: «Kom hit med det kjøttstykket som jeg ga deg, det jeg ba deg legge til side.» 24 Da tok kokken opp lårstykket og kjøttet som var på det, og satte det fram for Saul. Og Samuel sa: «Her har du det som er blitt holdt av til deg. Spis, for de har holdt det av til deg med tanke på denne anledningen. For jeg sa til dem: ‘Jeg har invitert gjester.’» Så spiste Saul sammen med Samuel den dagen. 25 Etter at de hadde gått ned fra offerhaugen+ til byen, fortsatte Samuel å snakke med Saul oppe på hustaket. 26 Neste morgen sto de tidlig opp, og da det begynte å bli lyst, ropte Samuel til Saul oppe på taket: «Gjør deg klar, så jeg kan sende deg av sted.» Da gjorde Saul seg klar, og både han og Samuel gikk utenfor. 27 Mens de var på vei ned mot utkanten av byen, sa Samuel til Saul: «Si til tjeneren+ at han skal gå i forveien.» Da tjeneren gikk, sa Samuel: «Men du, bli stående her, så jeg kan fortelle deg hva Gud har sagt.»

10 Samuel tok så en flaske med olje og helte oljen ut over Sauls hode.+ Han kysset ham og sa: «Jehova har salvet deg til leder+ for sitt folk.*+ 2 Når du drar fra meg i dag, vil du treffe to menn i nærheten av Rakels grav+ ved Selsah i Benjamins område. De kommer til å si til deg: ‘Eslene som du dro for å lete etter, er funnet. Så nå har faren din glemt eslene,+ men han er bekymret for dere. Han sier: «Sønnen min har ikke kommet tilbake. Hva skal jeg gjøre?»’ 3 Gå videre derfra til du kommer til det store treet ved Tabor. Der vil du møte tre menn som er på vei opp til den sanne Gud i Betel.+ Én av dem har med seg tre unge geiter, én har med seg tre brød, og én har med seg en stor krukke med vin. 4 De kommer til å hilse på deg og gi deg to brød, og du skal ta imot brødene av dem. 5 Etter dette kommer du til den sanne Guds høyde, der filisterne har en garnison. Når du kommer til byen, vil du møte en gruppe profeter som er på vei ned fra offerhaugen, og det vil bli spilt på strengeinstrument, tamburin, fløyte og harpe foran dem mens de profeterer. 6 Jehovas ånd skal virke på deg,+ og du kommer til å profetere sammen med dem og bli som et annet menneske.+ 7 Når du har sett disse tegnene, så gjør det du kan, for den sanne Gud er med deg. 8 Gå i forveien ned til Gilgal.+ Og jeg skal komme ned til deg der for å ofre brennofre og fellesskapsofre. Du må vente i sju dager, så kommer jeg til deg. Da skal jeg fortelle deg hva du skal gjøre.»

9 Så snart Saul hadde snudd seg for å gå fra Samuel, begynte Gud å forandre hjertet hans. Og samme dag skjedde alle disse tegnene. 10 De gikk altså derfra til høyden, og en gruppe profeter kom imot ham. Straks begynte Guds ånd å virke på ham,+ og han begynte å profetere+ blant dem. 11 Da alle de som kjente ham fra før, så at han profeterte sammen med profetene, sa de til hverandre: «Hva har skjedd med sønnen til Kisj? Er Saul også en av profetene?» 12 En mann fra stedet sa: «Men disse andre profetene, hvem er far til dem?» Derfor ble det et ordtak: «Er Saul også en av profetene?»+

13 Da han var ferdig med å profetere, kom han til offerhaugen. 14 Senere sa Sauls onkel* til ham og til tjeneren hans: «Hvor har dere vært?» Han svarte: «Vi har vært ute og lett etter eslene.+ Men vi fant dem ikke, så vi gikk til Samuel.» 15 Sauls onkel spurte: «Hva sa Samuel til dere?» 16 Saul svarte: «Han fortalte oss at eslene var funnet.» Men Saul fortalte ham ikke hva Samuel hadde sagt om kongemakten.

17 Samuel kalte så folket sammen til Jehova i Mispa.+ 18 Han sa til israelittene: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Det var jeg som førte Israel ut av Egypt, og som reddet dere fra Egypt+ og fra alle de rikene som undertrykte dere. 19 Men nå har dere forkastet deres Gud,+ som utfridde dere når dere opplevde ulykker og vanskeligheter. Og dere har sagt: «Nei, du må sette en konge over oss.» Still dere nå opp framfor Jehova etter deres stammer og etter deres tusener.’»*

20 Samuel lot så alle Israels stammer tre fram,+ og Benjamins stamme ble utpekt.+ 21 Deretter lot han Benjamins stamme tre fram, slekt for slekt, og matrittenes slekt ble utpekt. Til slutt ble Saul, sønn av Kisj, utpekt.+ De gikk da for å lete etter ham, men de fant ham ikke noe sted. 22 De spurte derfor Jehova:+ «Har mannen kommet hit?» Jehova svarte: «Han gjemmer seg blant oppakningen.» 23 Da løp de bort og hentet ham. Han stilte seg midt iblant folket, og han var et hode høyere enn alle de andre.+ 24 Samuel sa til folket: «Ser dere ham som Jehova har utvalgt?+ Det er ikke noen som ham blant hele folket.» Og alle begynte å rope: «Lenge leve kongen!»

25 Samuel talte til folket om kongens rettigheter+ og skrev det i en bok, som han la ned framfor Jehova. Så sendte Samuel hele folket hjem, hver til sitt hus. 26 Saul dro også hjem, til Gịbea. Og noen krigere ble med ham, for Jehova hadde rørt ved hjertet deres. 27 Men noen respektløse menn sa: «Hvordan skal denne mannen redde oss?»+ Og de foraktet ham og kom ikke med noen gave til ham.+ Men Saul lot som ingenting.*

11 Senere dro ammonitten+ Nahasj opp og beleiret Jabesj+ i Gịlead. Alle mennene i Jabesj sa til Nahasj: «Inngå en pakt* med oss, så skal vi tjene deg.» 2 Ammonitten Nahasj sa til dem: «Jeg skal inngå en pakt med dere på denne betingelsen: at det høyre øyet blir stukket ut på dere alle sammen. Jeg skal gjøre dette for å ydmyke hele Israel.» 3 De eldste i Jabesj svarte ham: «Gi oss en frist på sju dager så vi kan sende budbringere rundt om i hele Israel. Hvis det ikke er noen som redder oss, skal vi overgi oss til deg.» 4 Da budbringerne kom til Gịbea,+ Sauls hjemby,* fortalte de folket hva som var blitt sagt, og hele folket gråt høyt.

5 Saul kom nå inn fra marken med storfeet foran seg, og han sa: «Hva er i veien med folket? Hvorfor gråter de?» Da fortalte de ham hva mennene fra Jabesj hadde sagt. 6 Guds ånd begynte å virke på Saul+ da han hørte dette, og han ble rasende. 7 Han tok derfor to okser, skar dem opp i stykker og sendte disse rundt om i hele Israel med budbringerne, som sa: «Slik skal det gjøres med kveget til den som ikke følger Saul og Samuel!» Og Jehova fikk folket til å føle frykt, slik at de dro ut alle som en.* 8 Så telte han dem i Besek, og det var 300 000 menn fra Israel og 30 000 menn fra Juda. 9 De sa nå til de budbringerne som hadde kommet fra Jabesj: «Dette er hva dere skal si til mennene i Jabesj i Gịlead: ‘I morgen når solen står høyt på himmelen,* skal dere bli reddet.’» Budbringerne kom da og fortalte dette til mennene i Jabesj, og de ble overlykkelige. 10 Mennene i Jabesj sa derfor til ammonittene: «I morgen skal vi overgi oss til dere, og dere kan gjøre hva dere vil med oss.»+

11 Neste dag delte Saul mennene i tre grupper, og de rykket inn i leiren under morgenvakten* og slo ammonittene+ helt til dagen var på det heteste. De som overlevde, ble spredt, så det ikke var to igjen på samme sted. 12 Da sa folket til Samuel: «Hvem var det som sa: ‘Skal Saul være konge over oss?’+ Overgi de mennene til oss, så vi kan drepe dem.» 13 Men Saul sa: «På denne dagen skal ingen drepes,+ for i dag har Jehova reddet Israel.»

14 Senere sa Samuel til folket: «Kom, la oss dra til Gilgal+ for å stadfeste kongedømmet.»+ 15 Da dro hele folket til Gilgal, og der gjorde de Saul til konge framfor Jehova. Deretter ofret de fellesskapsofre til Jehova,+ og Saul og alle israelittene feiret med stor glede.+

12 Til slutt sa Samuel til hele Israel: «Jeg har gjort* alt dere har bedt meg om, og jeg har satt en konge til å regjere over dere.+ 2 Her er den kongen som skal lede* dere!+ Jeg for min del er blitt gammel og grå, og sønnene mine er hos dere,+ og jeg har ledet dere fra jeg var ung, og helt til i dag.+ 3 Her står jeg. Nå kan dere vitne mot meg framfor Jehova og hans salvede:+ Hvem har jeg tatt en okse eller et esel fra?+ Hvem har jeg svindlet eller undertrykt? Når har jeg tatt imot bestikkelse for å se en annen vei?+ Hvis jeg har gjort noe slikt, skal jeg gjøre det godt igjen.»+ 4 Til dette sa de: «Du har ikke svindlet oss eller undertrykt oss eller tatt imot noe som helst fra noen.» 5 Da sa han til dem: «Jehova og hans salvede er i dag vitner på at dere ikke har funnet noe å anklage meg for.»* Til dette sa de: «Han er vitne.»

6 Så sa Samuel til folket: «Jehova er vitne, han som brukte Moses og Aron og førte forfedrene deres ut av Egypt.+ 7 Still dere nå opp, så jeg kan føre sak mot dere framfor Jehova på grunnlag av alle de rettferdige gjerningene Jehova har gjort for dere og forfedrene deres.

8 Da Jakob hadde kommet til Egypt+ og forfedrene deres begynte å rope til Jehova om hjelp,+ sendte Jehova Moses+ og Aron for å føre forfedrene deres ut av Egypt og la dem bo på dette stedet.+ 9 Men de glemte sin Gud Jehova, og han overga*+ dem til Sisẹra,+ hærføreren i Hasor, og til filisterne+ og til kongen i Moab,+ og alle disse kjempet mot dem. 10 Og de ropte til Jehova om hjelp+ og sa: ‘Vi har syndet,+ for vi har forlatt Jehova for å tjene Baal-gudene+ og Ạsjtoret-figurene.+ Redd oss fra fiendene våre, så vi kan tjene deg.’ 11 Jehova sendte da Jerubbạal+ og Bedan og Jefta+ og Samuel+ og reddet dere fra fiendene rundt dere, så dere kunne bo trygt.+ 12 Da dere så at Nahasj,+ ammonittenes konge, kom imot dere, sa dere gjentatte ganger til meg: ‘Vi vil ha en konge over oss!’+ – enda Jehova deres Gud er deres Konge.+ 13 Se, her er den kongen som dere har valgt, han som dere ba om. Jehova har satt en konge over dere.+ 14 Hvis dere frykter Jehova+ og tjener+ og adlyder ham+ og ikke trosser Jehovas befaling, og hvis både dere og den kongen som regjerer over dere, følger Jehova deres Gud, så vil det gå dere godt. 15 Men hvis dere ikke adlyder Jehova og dere trosser Jehovas befaling, da skal Jehovas hånd være imot dere og fedrene deres.+ 16 Still dere nå opp og se det store som Jehova gjør for øynene på dere. 17 Er det ikke midt i hvetehøsten? Jeg skal rope til Jehova og be ham sende torden og regn. Da skal dere innse og forstå hvor ondt det er i Jehovas øyne at dere har bedt om å få en konge.»+

18 Så ropte Samuel til Jehova, og Jehova lot det tordne og regne den dagen, slik at hele folket ble grepet av stor frykt for Jehova og for Samuel. 19 Og hele folket sa til Samuel: «Be til Jehova din Gud for dine tjenere,+ så vi ikke dør. For vi har lagt enda en ond gjerning til alle syndene våre ved å be om en konge.»

20 Da sa Samuel til folket: «Ikke vær redde. Det er sant at dere har gjort alt dette onde. Men dere må ikke slutte å følge Jehova.+ Tjen Jehova av hele deres hjerte.+ 21 Ikke begynn å følge tomme avguder,*+ som verken kan hjelpe dere+ eller utfri dere, siden de bare er tomhet.* 22 For sitt store navns skyld+ kommer Jehova ikke til å svikte sitt folk,+ for Jehova har bestemt seg for å gjøre dere til sitt folk.+ 23 Det er utenkelig for meg å synde mot Jehova ved å slutte å be for dere. Jeg skal fortsette å lære dere den gode og rette vei. 24 Frykt bare Jehova,+ og tjen ham trofast* av hele deres hjerte, for husk hvilke store ting han har gjort for dere.+ 25 Men hvis dere trassig gjør det som er ondt, skal dere bli revet bort,+ både dere og kongen deres.»+

13 Saul var .⁠.⁠.* år gammel da han ble konge,+ og han regjerte over Israel i to år. 2 Saul valgte ut 3000 mann av Israel. Av disse var 2000 hos Saul i Mikmasj og i fjellområdet ved Betel, og 1000 var hos Jonatan+ i Gịbea+ i Benjamin. Saul sendte resten av folket hjem, hver til sitt telt. 3 Deretter slo Jonatan den filistergarnisonen+ som var i Geba,+ og filisterne fikk høre om det. Saul sørget for at det ble blåst i horn+ over hele landet, og sa: «La hebreerne høre det!» 4 Hele Israel hørte nyheten: «Saul har slått en filistergarnison, og nå er Israel blitt en stank for filisterne.» Da ble folket kalt sammen til Gilgal for å følge Saul.+

5 Filisterne samlet seg for å kjempe mot Israel. De hadde 30 000 stridsvogner og 6000 ryttere og like mange krigere som sandkornene på havets strand.+ De dro opp og slo leir i Mikmasj, øst for Bet-Aven.+ 6 Og Israels menn så at de var i fare, for de var hardt presset. De gjemte seg derfor i huler,+ groper, klippesprekker, kjellere* og cisterner. 7 Noen av hebreerne gikk til og med over Jordan til Gads og Gịleads land.+ Men Saul var fremdeles i Gilgal, og alle som fulgte ham, skalv av redsel. 8 Han ventet i sju dager, til den tiden Samuel hadde fastsatt. Men Samuel kom ikke til Gilgal, og mennene begynte å spre seg og forlate Saul. 9 Til slutt sa Saul: «Hent brennofferet og fellesskapsofrene til meg.» Så ofret han brennofferet.+

10 Men da han akkurat var ferdig med å ofre brennofferet, kom Samuel. Saul gikk derfor ut for å møte ham og hilse ham velkommen.* 11 Da sa Samuel: «Hva har du gjort?» Saul svarte: «Jeg så at mennene begynte å forlate meg,+ og du kom ikke til den fastsatte tiden, og filisterne samlet seg i Mikmasj.+ 12 Så jeg sa til meg selv: ‘Nå vil filisterne komme ned mot meg i Gilgal, og jeg har ikke gjort noe for å oppnå Jehovas velvilje.’* Derfor følte jeg meg tvunget til å ofre brennofferet.»

13 Da sa Samuel til Saul: «Du har handlet uklokt. Du har ikke vært lydig mot det budet som Jehova din Gud ga deg.+ Hvis du hadde vært det, ville Jehova latt deg og etterkommerne dine herske som konger over Israel for alltid. 14 Men nå skal ditt kongedømme ikke bestå.+ Jehova skal finne en mann etter sitt hjerte,+ og Jehova skal utnevne ham til leder for sitt folk,+ for du var ikke lydig mot det Jehova befalte deg.»+

15 Så brøt Samuel opp og dro fra Gilgal opp til Gịbea i Benjamin, og Saul telte folket. Det var omkring 600 mann som fortsatt var hos ham.+ 16 Saul, hans sønn Jonatan og de mennene som fortsatt var hos dem, oppholdt seg i Geba+ i Benjamin, og filisterne hadde slått leir ved Mikmasj.+ 17 Fra filisternes leir dro det ut plyndrere i tre grupper. Én gruppe tok veien til Ofra, til Sjual-landet, 18 den andre gruppen tok Bet-Horon-veien,+ og den tredje gruppen tok veien til grensen som vender mot Sẹbo’im-dalen, mot ødemarken.

19 På den tiden fantes det ingen smed i hele Israel, for filisterne hadde sagt: «Hebreerne må ikke kunne lage seg sverd og spyd.» 20 Så alle israelittene måtte dra ned til filisterne for å få slipt plogskjærene, hakkene, øksene og sigdene sine. 21 Det kostet en pim* å få slipt plogskjær, hakker, høygafler* og økser og å få festet piggen på en piggstav. 22 Og når de gikk til kamp, hadde ingen av dem som var med Saul og Jonatan, sverd eller spyd i hånden.+ Det var bare Saul og hans sønn Jonatan som hadde våpen.

23 En filistergarnison* hadde dratt ut til ravinepasset ved Mikmasj.+

14 En dag sa Jonatan,+ Sauls sønn, til den tjeneren som bar våpnene hans: «Kom, så drar vi over til filisternes forpost på den andre siden.» Men han sa ikke noe til faren sin. 2 Saul oppholdt seg i utkanten av Gịbea+ under granatepletreet i Migron, og det var omkring 600 mann sammen med ham.+ 3 (Og Akịja, sønn av Ạkitub,+ bror til Ịkabod,+ sønn av Pịnehas,+ sønn av Eli,+ Jehovas prest i Sjilo,+ bar efoden.)+ Men krigerne visste ikke at Jonatan hadde dratt. 4 Mellom de passasjene Jonatan prøvde å krysse for å komme til filisternes forpost, var det en tannlignende klippe på den ene siden og en tannlignende klippe på den andre siden. Den ene ble kalt Boses og den andre Sene. 5 Den ene klippen sto som en søyle i nord, midt imot Mikmasj, og den andre i sør, midt imot Geba.+

6 Så sa Jonatan til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disse uomskårne mennene.+ Kanskje Jehova vil gripe inn for oss, for ingenting kan hindre Jehova i å utfri, enten det er ved mange eller ved få.»+ 7 Da sa våpenbæreren til ham: «Gjør det som ligger deg på hjertet. Gå hvor du vil. Jeg skal følge deg, uansett hvor du ønsker å gå.» 8 Jonatan sa: «Vi drar over til disse mennene, så de får se oss. 9 Hvis de sier til oss: ‘Stå stille til vi kommer bort til dere!’, så blir vi stående der vi er, og går ikke opp til dem. 10 Men hvis de sier: ‘Kom opp mot oss!’, så går vi opp, for det er et tegn på at Jehova vil gi dem i vår hånd.»+

11 Så stilte de seg begge slik at de kunne bli sett fra filisternes forpost. Filisterne sa: «Se! Hebreerne kommer ut av hulene de har gjemt seg i.»+ 12 Og mennene i forposten sa til Jonatan og våpenbæreren hans: «Kom opp til oss, så skal vi gi dere en lærepenge!»+ Straks sa Jonatan til våpenbæreren: «Følg etter meg, for Jehova kommer til å gi dem i Israels hånd.»+ 13 Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, og våpenbæreren var bak ham. Jonatan begynte å hogge ned filisterne, og våpenbæreren gikk etter ham og ga dem dødsstøtet. 14 I dette første angrepet drepte Jonatan og våpenbæreren omkring 20 mann over en strekning som svarer til halvparten av det man kan pløye på en dag.*

15 Da spredte det seg frykt i leiren og blant alle mennene i forposten, og til og med gruppene av plyndrere+ ble svært redde. Jorden begynte å riste, og Gud skapte panikk blant filisterne. 16 Sauls vaktmenn i Gịbea+ i Benjamin så at oppstyret spredte seg i alle retninger.+

17 Saul sa til de krigerne som var sammen med ham: «Foreta en opptelling og se hvem som har forlatt oss.» Da de foretok opptellingen, oppdaget de at Jonatan og våpenbæreren hans ikke var der. 18 Saul sa nå til Akịja:+ «Hent den sanne Guds ark!» (For på den tiden* var den sanne Guds ark hos israelittene.) 19 Mens Saul snakket med presten, ble oppstyret i filisternes leir større og større. Da sa Saul til presten: «La det være.»* 20 Saul og alle krigerne som var hos ham, samlet seg og dro ut for å kjempe. Da oppdaget de at filisterne hadde vendt sverdene mot hverandre, og at det var full forvirring. 21 Og de hebreerne som tidligere hadde stilt seg på filisternes side og dratt opp sammen med dem til leiren, gikk nå over til israelittene, som ble ledet av Saul og Jonatan. 22 Da alle Israels menn som hadde gjemt seg+ i Ẹfraims fjellområde, fikk høre at filisterne hadde flyktet, ble også de med på å forfølge dem i kampen. 23 Slik reddet Jehova Israel den dagen,+ og kampen fortsatte helt til Bet-Aven.+

24 Men Israels menn var hardt presset den dagen, for Saul hadde tatt krigerne i ed og sagt: «Forbannet er den som spiser mat* før kvelden og før jeg har tatt hevn over fiendene mine!» Derfor spiste ingen av krigerne noe mat.+

25 Og hele hæren* kom inn i skogen, og det var honning på bakken. 26 Da krigerne kom inn i skogen, så de at det dryppet av honning. Men ingen av dem spiste av den, for de var redde på grunn av eden. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde tatt krigerne i ed,+ så han rakte ut den staven han hadde i hånden, og dyppet spissen i vokskaken. Da han spiste, fikk øynene hans ny glans. 28 Da sa en av krigerne: «Faren din har fått krigerne til å avlegge en streng ed og sagt: ‘Forbannet er den som spiser mat i dag!’+ Det er derfor alle er så slitne.» 29 Men Jonatan sa: «Far har ført store vanskeligheter* over landet. Se den glansen øynene mine har fått fordi jeg smakte på litt av denne honningen. 30 Så mye bedre det hadde vært om krigerne i dag hadde spist det de ville+ av byttet som de fant etter fiendene! Da ville de ha påført filisterne enda større tap.»

31 Den dagen fortsatte de å slå filisterne fra Mikmasj til Ạjalon,+ og krigerne ble helt utmattet. 32 De kastet seg derfor grådig over byttet og tok sauer og kveg og kalver og slaktet dem på bakken, og de spiste kjøttet med blodet i.+ 33 Da ble det meldt til Saul: «Krigerne synder mot Jehova ved å spise kjøtt med blod i.»+ Til dette sa han: «Dere har handlet illojalt. Rull straks en stor stein hit til meg.» 34 Så sa Saul: «Spre dere blant krigerne og si til dem: ‘Hver av dere skal komme med oksen og sauen sin og slakte dem her og deretter spise dem. Dere må ikke synde mot Jehova ved å spise kjøtt med blod i.’»+ Den kvelden kom så hver av dem med oksen sin og slaktet den der. 35 Og Saul bygde et alter for Jehova.+ Dette var det første alteret han bygde for Jehova.

36 Senere sa Saul: «La oss dra ned etter filisterne i natt og plyndre dem helt til det blir lyst om morgenen. Vi skal ikke la en eneste av dem overleve.» Til dette sa de: «Gjør det du mener er best.» Da sa presten: «La oss først tre fram for den sanne Gud her.»+ 37 Og Saul spurte Gud: «Skal jeg dra ned etter filisterne?+ Kommer du til å gi dem i Israels hånd?» Men Gud svarte ham ikke den dagen. 38 Da sa Saul: «Kom hit, alle dere overhoder for folket, og finn ut hvilken synd som er blitt gjort i dag. 39 For så sant Jehova lever, han som reddet Israel: Om det så viser seg at det er Jonatan, min egen sønn, som har syndet, skal han dø.» Men ingen av mennene svarte ham. 40 Så sa han til israelittene: «Dere skal stå på den ene siden, og min sønn Jonatan og jeg skal stå på den andre siden.» Da sa de til Saul: «Gjør det du mener er best.»

41 Saul sa til Jehova: «Israels Gud, svar gjennom Tummim!»+ Da ble Jonatan og Saul utpekt, men de andre gikk fri. 42 Nå sa Saul: «Kast lodd+ mellom meg og min sønn Jonatan.» Og Jonatan ble utpekt. 43 Saul sa til Jonatan: «Fortell meg: Hva har du gjort?» Jonatan svarte: «Jeg smakte bare litt honning på spissen av den staven jeg har i hånden.+ Her er jeg! Jeg er rede til å dø!»

44 Da sa Saul: «Måtte Gud straffe meg både nå og senere om du ikke skal dø, Jonatan.»+ 45 Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø – han som har brakt denne store seieren*+ til Israel? Det er utenkelig! Så sant Jehova lever, ikke et eneste hårstrå fra hodet hans skal falle på bakken. For det var med Guds hjelp han handlet i dag.»+ Dermed reddet* folket Jonatan, og han slapp å dø.

46 Så sluttet Saul å følge etter filisterne, og filisterne dro tilbake til sitt eget område.

47 Saul befestet sin kongemakt over Israel og kjempet mot fiendene sine på alle kanter, mot moabittene,+ ammonittene,+ edomittene,+ kongene i Soba+ og filisterne.+ Uansett hvor han dro, beseiret han dem. 48 Han kjempet modig og slo amalekittene+ og reddet Israel fra dem som plyndret dem.

49 Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjụa.+ Han hadde også to døtre. Den eldste het Merab,+ og den yngste het Mikal.+ 50 Sauls kone het Akịnoam, og hun var datter av Akimạas. Hærføreren hans het Abner,+ og han var sønn av Ner, Sauls onkel.* 51 Kisj+ var far til Saul, og Ner,+ Abners far, var sønn av Ạbiel.

52 Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul regjerte.+ Når Saul så en sterk og modig mann, vervet han ham til hæren sin.+

15 Da sa Samuel til Saul: «Jehova sendte meg for å salve deg til konge over hans folk Israel.+ Hør nå på det Jehova har å si.+ 2 Dette er hva hærstyrkenes Jehova sier: ‘Jeg skal kreve amalekittene til regnskap for det de gjorde mot Israel, for de gikk imot israelittene da de var på vei opp fra Egypt.+ 3 Gå nå og slå amalekittene+ og utslett* dem+ og alt det de har. Du skal ikke skåne* dem, men du skal slå dem i hjel,+ både mann og kvinne, barn og spedbarn, okse og sau, kamel og esel.’»+ 4 Da kalte Saul sammen hæren og telte dem i Tẹla’im. Det var 200 000 fotsoldater og 10 000 mann fra Juda.+

5 Saul rykket fram til Ạmaleks by og la menn i bakhold ved dalen.* 6 Så sa Saul til kenittene:+ «Dra bort fra amalekittene, så jeg ikke river dere bort sammen med dem.+ For dere viste lojal kjærlighet mot hele Israels folk+ da de dro opp fra Egypt.» Da dro kenittene bort fra amalekittene. 7 Etter det slo Saul amalekittene+ fra Havịla+ og helt til Sjur,+ som ligger i nærheten av Egypt. 8 Han tok amalekittkongen Agag+ levende til fange, men drepte* resten av folket med sverdet.+ 9 Men Saul og mennene hans sparte* Agag og det beste av småfeet, storfeet, de fete dyrene, værene og alt som var godt.+ De ville ikke utslette* dem. Men alt som var verdiløst, og som de ikke ville ha, det utslettet* de.

10 Da kom Jehovas ord til Samuel: 11 «Jeg føler sorg* over at jeg har gjort Saul til konge, for han har sluttet å følge meg, og han har ikke gjort som jeg har sagt.»+ Dette gikk hardt inn på Samuel, og han ropte til Jehova hele natten.+ 12 Samuel sto tidlig opp neste morgen for å møte Saul og ble fortalt: «Saul dro til Karmel,+ og der reiste han et minnesmerke til ære for seg selv.+ Så dro han ned til Gilgal.» 13 Da Samuel til slutt kom til Saul, sa Saul til ham: «Måtte Jehova velsigne deg. Jeg har gjort som Jehova har sagt.» 14 Men Samuel sa: «Hva er da denne brekingen fra småfe og denne rautingen fra kveg som jeg hører?»+ 15 Saul svarte: «De ble tatt med fra amalekittene, for mennene sparte* det beste av småfeet og storfeet for å ofre det til Jehova din Gud. Men resten har vi utslettet.»* 16 Da sa Samuel til Saul: «Stopp! Jeg skal fortelle deg hva Jehova sa til meg i natt.»+ Han svarte: «Si det!»

17 Samuel sa: «Var du ikke ubetydelig i dine egne øyne+ da du ble overhode for Israels stammer, og da Jehova salvet deg til konge over Israel?+ 18 Senere sendte Jehova deg ut på et oppdrag og sa: ‘Gå og utslett* de syndige amalekittene.+ Kjemp mot dem helt til du har gjort ende på dem.’+ 19 Så hvorfor var du ikke lydig mot Jehova? Du kastet deg i stedet grådig over byttet+ og gjorde det som var ondt i Jehovas øyne!»

20 Saul sa da til Samuel: «Men jeg har vært lydig mot Jehova! Jeg dro av sted på det oppdraget som Jehova sendte meg ut på. Jeg tok amalekittkongen Agag med tilbake, og jeg drepte* amalekittene.+ 21 Men mennene tok sauer og kveg av byttet, det beste av det som skulle utslettes,* for å ofre det til Jehova din Gud i Gilgal.»+

22 Da sa Samuel: «Blir Jehova like glad for brennofre og slaktofre+ som for at man er lydig mot ham? Nei, å være lydig mot Jehova er bedre enn slaktoffer,+ og å høre etter er bedre enn fett+ fra værer. 23 For opprørskhet+ er som spådomssynd,+ og å ta seg friheter* er som å bruke magisk kraft og å tilbe avguder.* Fordi du har forkastet Jehovas ord,+ har han forkastet deg som konge.»+

24 Da sa Saul til Samuel: «Jeg har syndet, for jeg har gått imot Jehovas befaling og dine ord. Jeg var nemlig redd for mennene og gjorde som de sa. 25 Men tilgi meg nå min synd, og bli med meg tilbake, så jeg kan bøye meg ned for Jehova.»+ 26 Samuel sa til Saul: «Jeg blir ikke med deg tilbake, for du har forkastet Jehovas ord, og Jehova har forkastet deg. Du skal ikke fortsette å være konge over Israel.»+ 27 Da Samuel snudde seg for å gå, grep Saul tak i kanten på kappen* hans, men den ble revet av. 28 Da sa Samuel til ham: «I dag har Jehova revet kongemakten over Israel fra deg, og han skal gi den til en annen, en som er bedre enn deg.+ 29 Og Israels Høyhet+ lyver ikke+ og ombestemmer seg ikke,* for han er ikke et menneske, så han skulle ombestemme seg.»*+

30 Til dette sa Saul: «Jeg har syndet. Men vær så snill å vise meg ære foran mitt folks eldste og foran Israel. Bli med meg tilbake, så skal jeg bøye meg ned for Jehova din Gud.»+ 31 Da ble Samuel med Saul tilbake, og Saul bøyde seg ned for Jehova. 32 Og Samuel sa: «Før Agag, Ạmaleks konge, hit til meg.» Agag gikk da motvillig* bort til ham, for han hadde tenkt: «Nå er det nok ikke lenger noen fare for at jeg må dø.»* 33 Men Samuel sa: «Akkurat som ditt sverd har berøvet kvinner barna, skal din mor bli den som er berøvet mest av alle kvinner.» Så hogg Samuel til Agag flere ganger så han døde der framfor Jehova i Gilgal.+

34 Samuel dro nå til Rama, og Saul dro hjem til sitt eget hus i Gịbea. 35 Til sin dødsdag så Samuel aldri Saul igjen, for han sørget over Saul.+ Og Jehova følte sorg over at han hadde gjort Saul til konge over Israel.+

16 Til slutt sa Jehova til Samuel: «Hvor lenge skal du sørge over Saul?+ Jeg har jo forkastet ham som konge over Israel.+ Fyll hornet ditt med olje+ og gå av sted. Jeg sender deg til Isai+ i Betlehem, for jeg har valgt meg ut en konge blant sønnene hans.»+ 2 Men Samuel sa: «Hvordan kan jeg gå dit? Når Saul får høre om det, kommer han til å drepe meg.»+ Jehova svarte: «Ta med deg en ung ku og si: ‘Jeg har kommet for å ofre til Jehova.’ 3 Inviter Isai til ofringen, så skal jeg fortelle deg hva du skal gjøre. Den jeg utpeker, skal du salve for meg.»+

4 Samuel gjorde som Jehova sa. Da han kom til Betlehem,+ møtte byens eldste ham. De spurte skjelvende: «Betyr det fred at du kommer?» 5 Han svarte: «Det betyr fred. Jeg har kommet for å ofre til Jehova. Dere skal hellige dere og bli med meg til ofringen.» Så helliget han Isai og sønnene hans, og deretter ba han dem komme til ofringen. 6 Da de kom og Samuel fikk se Ẹliab,+ sa han: «Dette må være Jehovas salvede.» 7 Men Jehova sa til Samuel: «Se ikke på utseendet hans og på hvor høy han er,+ for jeg har forkastet ham. Gud ser nemlig ikke slik som mennesker ser, for mennesker ser det som er synlig for øynene, men Jehova ser hvordan hjertet er.»+ 8 Så kalte Isai på Abinạdab+ og lot ham gå forbi foran Samuel, men han sa: «Jehova har ikke utvalgt ham heller.» 9 Isai hentet deretter Sjammah,+ men Samuel sa: «Jehova har ikke utvalgt ham heller.» 10 Slik lot Isai sju av sønnene sine gå forbi foran Samuel, men Samuel sa til Isai: «Jehova har ikke utvalgt noen av disse.»

11 Til slutt sa Samuel til Isai: «Er dette alle guttene dine?» Han svarte: «Den yngste+ er ikke blitt tilkalt ennå. Han gjeter sauene.»+ Da sa Samuel til Isai: «Send bud etter ham, for vi setter oss ikke til bords før han kommer.» 12 Han sendte derfor noen til ham og hentet ham. Han var rødkinnet og hadde vakre øyne og et pent utseende.+ Så sa Jehova: «Reis deg og salv ham, for han er det!»+ 13 Da tok Samuel hornet med olje+ og salvet ham mens brødrene hans så på. Og Jehovas ånd virket på David fra den dagen av.+ Senere brøt Samuel opp og dro til Rama.+

14 Jehova hadde nå trukket sin ånd tilbake fra Saul,+ og en ond ånd* fra Jehova plaget ham.+ 15 Sauls tjenere sa til ham: «Det er tydelig at en ond ånd fra Gud plager deg. 16 Herre, be dine tjenere som står foran deg, om å lete etter en mann som er flink til å spille på harpe.+ Hver gang en ond ånd fra Gud kommer over deg, kan han spille på harpen, og så vil du føle deg bedre.» 17 Da sa Saul til tjenerne sine: «Ja, finn en mann som er flink til å spille, og før ham hit til meg.»

18 En av tjenerne sa: «Jeg har sett at en av sønnene til Isai fra Betlehem er flink til å spille, og han er en modig og sterk kriger.+ Han er veltalende og har et pent utseende,+ og Jehova er med ham.»+ 19 Saul sendte da budbringere til Isai og sa: «Send din sønn David til meg, han som gjeter småfeet.»+ 20 Isai tok så brød, en skinnflaske med vin og en ung geit og lesset dette på et esel og sendte det til Saul med sin sønn David. 21 Slik kom David til Saul og begynte å tjene ham.+ Saul ble veldig glad i David og gjorde ham til våpenbæreren sin. 22 Saul sendte denne beskjeden til Isai: «La David få bli i min tjeneste, for jeg setter pris på ham.» 23 Hver gang en ond ånd fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte på den. Da ble Saul rolig og følte seg bedre, og den onde ånden forlot ham.+

17 Filisterne+ samlet hærene* sine til krig. De samlet seg i Sokoh,+ som tilhører Juda, og de slo leir mellom Sokoh og Asẹka,+ i Efes-Dammim.+ 2 Saul og Israels menn samlet seg og slo leir i Elah-dalen,*+ og de stilte seg opp i kampformasjon for å møte filisterne. 3 Filisterne sto på fjellet på den ene siden, og israelittene sto på fjellet på den andre siden, slik at dalen var mellom dem.

4 Så kom det en krigerkjempe ut fra filisternes leir. Han het Gọliat+ og var fra Gat,+ og han var seks alen og et fingerspann høy.* 5 Han hadde en kobberhjelm på hodet, og han hadde på seg en panserskjorte med overlappende skjell. Panserskjorten var av kobber+ og veide 5000 sekel.* 6 Han hadde leggbeskyttere av kobber og et kastespyd+ av kobber hengende på ryggen. 7 Treskaftet på spydet hans var som en vevbom,+ og spydspissen var av jern og veide 600 sekel.* Skjoldbæreren hans gikk foran ham. 8 Gọliat stilte seg opp og ropte til Israels frontlinje:+ «Hvorfor har dere kommet ut og stilt dere opp i kampformasjon? Er ikke jeg filisternes beste kriger, og er ikke dere tjenerne til Saul? Velg dere en mann, og la ham komme ned til meg. 9 Hvis han klarer å kjempe mot meg og slå meg i hjel, skal vi bli tjenerne deres. Men hvis jeg vinner over ham og slår ham i hjel, skal dere bli tjenerne våre.» 10 Filisteren sa videre: «I dag håner* jeg Israels frontlinje.+ Gi meg en mann, så vi kan kjempe mot hverandre!»

11 Da Saul og hele Israel hørte hva filisteren sa, ble de skremt og fryktelig redde.

12 David var sønn av efratitten+ Isai fra Betlehem+ i Juda. Isai+ hadde åtte sønner,+ og på Sauls tid var han allerede en gammel mann. 13 Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen.+ Navnene på de tre sønnene som dro i krigen, var Ẹliab,+ den førstefødte, Abinạdab,+ den andre, og Sjammah,+ den tredje. 14 David var den yngste,+ og de tre eldste fulgte Saul.

15 David dro fram og tilbake fra Saul for å gjete farens sauer+ i Betlehem. 16 Hver morgen og hver kveld i 40 dager kom filisteren fram og stilte seg opp.

17 Så sa Isai til sin sønn David: «Ta med deg denne efaen* med ristet korn og disse ti brødene, og skynd deg til brødrene dine i leiren med det. 18 Og ta med disse ti ostestykkene* til føreren for de tusen. Du må også se om det går bra med brødrene dine, og ta med tilbake et eller annet tegn på at de lever.» 19 De var sammen med Saul og alle de andre av Israels menn i Elah-dalen*+ og kjempet mot filisterne.+

20 David sto tidlig opp neste morgen og satte noen til å passe sauene. Så pakket han sakene og gikk av sted, slik Isai hadde gitt ham beskjed om. Da han kom til leiren, var hæren på vei ut for å stille seg opp i kampformasjon, og de satte i et krigsrop. 21 Israel og filisterne stilte seg opp så den ene frontlinjen sto midt imot den andre. 22 David la straks sakene sine hos ham som voktet oppakningen, og løp bort til frontlinjen. Da han kom dit, spurte han om det sto bra til med brødrene.+

23 Mens han snakket med dem, kom krigerkjempen Gọliat,+ filisteren fra Gat. Han kom ut fra filisternes frontlinje og sa det samme som tidligere,+ og David hørte det. 24 Da Israels menn fikk se mannen, flyktet de for ham alle sammen, for de var svært redde.+ 25 Israels menn sa: «Har dere sett den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne* Israel.+ Kongen vil gi den mannen som slår ham i hjel, stor rikdom, han vil gi ham sin egen datter,+ og han vil frita hans fars hus for forpliktelser i Israel.»

26 David spurte de mennene som sto i nærheten: «Hva skal han få, den mannen som slår den filisteren der i hjel og fjerner skammen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filisteren, som våger å håne* den levende Guds frontlinje?»+ 27 Da gjentok folket det som var blitt sagt, og sa: «Dette er det den mannen som slår ham i hjel, skal få.» 28 Da Davids eldste bror, Ẹliab,+ hørte at David snakket med mennene, ble han sint på ham og sa: «Hvorfor har du kommet ned hit? Og til hvem overlot du de få sauene i ødemarken?+ Jeg kjenner de dårlige hensiktene dine og vet hvor frekk* du er. Du har kommet ned bare for å se på kampen.» 29 Da sa David: «Hva har jeg gjort nå? Jeg stilte jo bare et spørsmål!» 30 Så snudde han seg og spurte en annen om det samme,+ og folket ga ham det samme svaret som tidligere.+

31 Noen hørte det David sa, og fortalte det til Saul. Da sendte Saul bud etter ham. 32 David sa til Saul: «Ingen må miste motet* på grunn av ham. Jeg, din tjener, skal gå og kjempe mot denne filisteren.»+ 33 Men Saul sa til David: «Du kan ikke kjempe mot denne filisteren, for du er bare en gutt,+ og han har vært kriger helt siden han var ung.» 34 David sa da til Saul: «Din tjener har vært gjeter for sin fars småfe. En gang kom det en løve,+ en annen gang en bjørn, og tok en sau fra flokken. 35 Jeg løp etter den og slo den ned og reddet sauen fra gapet på den. Da den reiste seg mot meg, grep jeg den i pelsen* og slo den ned og drepte den. 36 Din tjener slo i hjel både løven og bjørnen, og denne uomskårne filisteren skal bli som en av dem, for han har hånt* den levende Guds frontlinje.»+ 37 Så tilføyde David: «Jehova, som reddet meg ut av klørne på løven og bjørnen, han skal redde meg fra denne filisteren.»+ Da sa Saul til David: «Gå, og måtte Jehova være med deg.»

38 Saul kledde nå David i sine egne klær. Han satte en kobberhjelm på hodet hans og tok på ham en panserskjorte. 39 Så spente David sverdet hans på seg utenpå klærne og prøvde å gå, men klarte det ikke, for han var ikke vant til rustningen. David sa til Saul: «Jeg klarer ikke å gå i dette her, for jeg er ikke vant til det.» David tok derfor rustningen av seg. 40 Han tok staven i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og la dem i lommen på gjetervesken sin. Med slyngen+ i hånden begynte han så å gå fram mot filisteren.

41 Filisteren kom nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren hans gikk foran ham. 42 Da filisteren fikk se David, lo han hånlig av ham. Han var jo bare en gutt, rødkinnet og vakker.+ 43 Filisteren sa til David: «Er jeg en hund,+ siden du kommer mot meg med en kjepp?» Så forbannet han David ved sine guder. 44 Filisteren sa til David: «Bare kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og til dyrene på marken.»

45 David svarte filisteren: «Du kommer mot meg med sverd og spyd og kastespyd,+ men jeg kommer mot deg i hærstyrkenes Jehovas navn,+ han som er Gud for Israels frontlinje, han som du har hånt.*+ 46 I dag skal Jehova overgi deg i min hånd,+ og jeg skal slå deg i hjel og hogge hodet av deg. Og i dag skal jeg gi likene fra filisternes leir til himmelens fugler og til de ville dyrene på jorden. Da skal folk på hele jorden innse at Israel har en Gud.+ 47 Og alle som er samlet her,* skal forstå at det ikke er ved sverd eller spyd Jehova redder oss.+ For kampen tilhører Jehova,+ og han skal gi dere i vår hånd.»+

48 Da filisteren begynte å gå framover for å møte David, løp David raskt mot frontlinjen for å møte filisteren. 49 David stakk hånden ned i vesken, tok opp en stein og slynget den ut. Han traff filisteren i pannen, og steinen trengte inn i pannen hans, og han falt med ansiktet mot jorden.+ 50 Slik vant David over filisteren ved hjelp av slynge og stein. Han slo filisteren og drepte ham, selv om han ikke hadde noe sverd i hånden.+ 51 David løp fram og stilte seg over ham. Så tok han tak i filisterens sverd+ og dro det ut av sliren og hogg hodet av ham for å forsikre seg om at han var død. Da filisterne så at den sterke krigeren deres var død, flyktet de.+

52 Israels og Judas menn stormet fram med høye rop. De forfulgte filisterne helt fra dalen+ til portene i Ekron+ og drepte mange av dem. Det lå døde filistere langs veien fra Sjaarạjim+ helt til Gat og Ekron. 53 Etter at israelittene hadde kommet tilbake fra den intense jakten på filisterne, plyndret de leiren deres.

54 Så tok David filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men han la våpnene hans i sitt eget telt.+

55 Da Saul så David gå ut for å møte filisteren, sa han til hærføreren Abner:+ «Hvem er denne gutten sønn av,+ Abner?» Abner svarte: «Så sant du lever, konge, det vet jeg ikke!» 56 Kongen sa: «Finn ut hvem den unge mannen er sønn av.» 57 Så snart David kom tilbake etter å ha drept filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul, og han hadde filisterens hode+ i hånden. 58 Saul spurte ham: «Hvem er du sønn av, gutt?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai+ fra Betlehem.»+

18 Etter samtalen mellom David og Saul ble Jonatan+ og David nære venner,* og Jonatan elsket ham like høyt som sitt eget liv.+ 2 Fra den dagen av hadde Saul David hos seg, og han lot ham ikke få dra hjem til sin fars hus.+ 3 Og fordi Jonatan elsket David like høyt som sitt eget liv,+ inngikk han og David en pakt.+ 4 Jonatan tok av seg kappen han hadde på seg, og ga den til David, sammen med krigsklærne sine og sverdet, buen og beltet. 5 David begynte å dra ut på felttog, og han lyktes*+ overalt hvor Saul sendte ham. Saul satte ham derfor over krigerne,+ og dette syntes hele folket og Sauls tjenere var bra.

6 Når David og de andre kom hjem etter å ha slått filisterne, kom kvinnene syngende+ og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med tamburiner,+ gledesrop og lutt. 7 Kvinnene som feiret seieren, sang:

8 Saul ble rasende.+ Han mislikte denne sangen og sa: «De gir David æren for titusener, men meg gir de bare æren for tusener. Det eneste som mangler nå, er at han får kongemakten!»+ 9 Fra den dagen av så Saul alltid mistenksomt på David.

10 Neste dag kom en ond ånd* fra Gud over Saul,+ og han begynte å oppføre seg merkelig* inne i huset. Samtidig spilte David på harpen,+ som han ofte gjorde. Saul hadde et spyd i hånden,+ 11 og han kastet spydet+ og sa til seg selv: «Jeg skal spidde David til veggen!» Men David kom seg unna ham to ganger. 12 Etter det var Saul redd for David, for Jehova var med David,+ men hadde trukket seg bort fra Saul.+ 13 Saul sendte ham derfor fra seg og satte ham til å være fører for tusen. Og David pleide å lede hæren ut i kamp.*+ 14 David lyktes*+ i alt han gjorde, og Jehova var med ham.+ 15 Da Saul så hvor bra det gikk for David, ble han redd for ham. 16 Men hele Israel og Juda elsket David, for han ledet dem på felttogene deres.

17 Senere sa Saul til David: «Her er min eldste datter, Merab.+ Jeg skal gi deg henne til kone.+ Men du må fortsette å vise meg at du er modig, og utkjempe Jehovas kriger.»+ For Saul sa til seg selv: «Min hånd skal ikke ramme ham. Men filisternes hånd skal ramme ham.»+ 18 Da sa David til Saul: «Hvem er jeg, og hvem er mine slektninger, min fars slekt i Israel, så jeg skulle bli kongens svigersønn?»+ 19 Men da tiden var inne til at Sauls datter Merab skulle gis til David, var hun allerede blitt giftet bort til Ạdriel fra Mehọla.*+

20 Men Sauls datter Mikal+ var forelsket i David. Det ble fortalt Saul, og han syntes godt om det. 21 Saul sa: «Jeg skal gi henne til ham og la henne bli en felle for ham, så filisternes hånd kan ramme ham.»+ Saul sa derfor til David for andre gang: «I dag skal du bli min svigersønn.»* 22 Dessuten befalte Saul tjenerne sine: «Snakk med David i hemmelighet og si: ‘Kongen er fornøyd med deg, og alle tjenerne hans liker deg. Så bli nå kongens svigersønn.’» 23 Da Sauls tjenere fortalte David dette, sa han: «Synes dere det er en liten sak å bli kongens svigersønn? Jeg er jo en fattig og lite ansett mann.»+ 24 Tjenerne fortalte da Saul hva David hadde sagt.

25 Da sa Saul: «Dette er hva dere skal si til David: ‘Kongen ønsker ingen annen brudepris+ enn 100 forhuder+ av filisterne som hevn over kongens fiender.’» Saul regnet nemlig med at filisterne kom til å drepe David. 26 Tjenerne hans fortalte så dette til David, og David likte tanken på å bli kongens svigersønn.+ Før tidsfristen hadde utløpt, 27 dro David av sted med mennene sine og slo i hjel 200 filistere. David kom med alle forhudene deres til kongen, så han kunne bli kongens svigersønn. Saul ga ham derfor sin datter Mikal til kone.+ 28 Saul forsto at Jehova var med David,+ og at hans datter Mikal elsket ham.+ 29 Det gjorde at Saul ble enda mer redd for David, og Saul var Davids fiende resten av sitt liv.+

30 Filisternes fyrster pleide å dra ut i kamp, men hver gang de dro ut, gikk det bedre for David enn for* alle Sauls tjenere,+ og navnet hans ble høyt respektert.+

19 Senere snakket Saul med sin sønn Jonatan og med alle tjenerne sine om å få David drept.+ 2 Men fordi Jonatan var veldig glad i David,+ fortalte han det til David og sa: «Min far Saul ønsker å få deg drept, så du må være på vakt i morgen tidlig. Dra til et skjulested og hold deg gjemt. 3 Jeg skal gå ut og stå ved siden av far på marken der du er. Jeg skal snakke med far om deg, og hvis jeg får vite noe, skal jeg fortelle deg det.»+

4 Jonatan snakket derfor positivt om David+ til sin far Saul. Han sa til ham: «Kongen må ikke synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, og du har hatt stor nytte av det han har gjort for deg. 5 Han risikerte livet* for å slå i hjel filisteren,+ slik at Jehova ga hele Israel en stor seier.* Du så det, og du gledet deg. Så hvorfor skulle du synde mot uskyldig blod ved å få David drept uten grunn?»+ 6 Saul hørte på Jonatan, og Saul sverget: «Så sant Jehova lever, han skal ikke bli drept.» 7 Etterpå kalte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han fortsatte å tjene ham som før.+

8 Med tiden brøt det ut krig igjen, og David dro ut og kjempet mot filisterne. Han påførte dem store tap, og de flyktet for ham.

9 En gang da Saul satt i huset sitt med spydet i hånden og David spilte på harpen, kom en ond ånd* fra Jehova over Saul.+ 10 Saul prøvde å spidde David til veggen med spydet, men han bøyde unna for Saul, som støtte spydet i veggen. David flyktet og kom seg unna samme natt. 11 Senere sendte Saul noen menn til Davids hus for å holde vakt der og drepe ham om morgenen.+ Men Davids kone Mikal fortalte ham det og sa: «Hvis du ikke kommer deg unna i natt, er du en død mann i morgen.» 12 Så hjalp Mikal David med å fire seg ned fra vinduet, og han løp av gårde og kom seg unna. 13 Mikal tok husguden* og la den i sengen, og hun la et nett av geitehår ved hodeenden og bredte et klesplagg over.

14 Hun sa til de mennene som Saul hadde sendt for å hente David: «Han er syk.» 15 Saul sendte mennene tilbake til David og sa til dem: «Bær ham på sengen hit til meg, så jeg kan få ham drept.»+ 16 Da mennene kom inn, så de husguden* i sengen og nettet av geitehår ved hodeenden. 17 Saul sa til Mikal: «Hvorfor har du lurt meg på denne måten og sendt fienden min+ bort, så han kom seg unna?» Mikal svarte Saul: «Han sa til meg: ‘Send meg bort, ellers dreper jeg deg!’»

18 David hadde nå flyktet og kommet seg unna, og han dro til Samuel i Rama+ og fortalte ham om alt det Saul hadde gjort mot ham. Så dro han og Samuel bort, og de ble værende i Najot.+ 19 Med tiden ble det meldt Saul: «David er i Najot i Rama.» 20 Straks sendte Saul noen menn for å gripe David. Da de så de eldre av profetene som profeterte, og Samuel som sto der som leder for dem, kom Guds ånd over Sauls menn, og de begynte å oppføre seg som profeter, de også.

21 Da de fortalte det til Saul, sendte han straks noen andre menn av sted, men de begynte også å oppføre seg som profeter. Saul sendte da noen menn av sted enda en gang, en tredje gruppe, men også de begynte å oppføre seg som profeter. 22 Til slutt dro han selv til Rama. Da han kom til den store cisternen i Seku, spurte han: «Hvor er Samuel og David?» De svarte: «De er i Najot+ i Rama.» 23 Da Saul var på vei derfra til Najot i Rama, kom Guds ånd over ham også, og han oppførte seg som en profet mens han gikk videre, hele veien til Najot i Rama. 24 Han tok av seg klærne, og han oppførte seg som en profet* foran Samuel, han også, og lå der uten klær* hele den dagen og hele natten. Derfor sies det: «Er Saul også en av profetene?»+

20 David flyktet så fra Najot i Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort?+ Hvilken urett og hvilken synd har jeg begått mot din far, siden han prøver å ta livet av meg?» 2 Jonatan svarte: «Det er utenkelig!+ Du skal ikke dø. Far kommer ikke til å gjøre noe, verken stort eller smått, uten å fortelle det til meg. Hvorfor skulle far skjule denne saken for meg? Det kommer ikke til å skje.» 3 Men David sverget og sa: «Din far vet godt at jeg er din venn,+ så han har sikkert sagt: ‘Jonatan må ikke få vite om dette, for det vil gå hardt inn på ham.’ Men så sant Jehova lever, og så sant du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden!»+

4 Jonatan sa da til David: «Hva du enn sier, skal jeg gjøre for deg.» 5 David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne,+ og det forventes at jeg sitter til bords med kongen. Du må sende meg bort, og jeg skal gjemme meg ute på marken helt til kvelden i overmorgen. 6 Hvis din far skulle savne meg, skal du si: ‘David ba meg inntrengende om lov til å skynde seg til hjembyen sin, Betlehem,+ for der holdes det en årlig ofring for hele slekten.’+ 7 Hvis han sier: ‘Det er i orden’, betyr det fred for din tjener. Men hvis han blir sint, kan du være sikker på at han er fast bestemt på å skade meg. 8 Vis din tjener lojal kjærlighet,+ for du har inngått en pakt med din tjener framfor Jehova.+ Men hvis jeg er skyldig,+ så drep meg du. Hvorfor skulle du overgi meg til din far?»

9 Til dette sa Jonatan: «Du må ikke engang tenke noe slikt! Hvis jeg finner ut at far er fast bestemt på å skade deg, vil jeg selvfølgelig la deg få vite det.»+ 10 Da sa David til Jonatan: «Hvem skal fortelle meg det hvis din far gir deg et hardt svar?» 11 Jonatan sa til David: «Kom, så går vi ut på marken.» Da gikk begge ut på marken. 12 Og Jonatan sa til David: «La Jehova, Israels Gud, være vitne på at jeg skal lodde stemningen hos far på denne tiden i morgen eller i overmorgen. Hvis han er positivt innstilt til deg, skal jeg sende bud og la deg få vite det. 13 Men hvis far planlegger å skade deg, måtte Jehova da straffe meg både nå og senere hvis jeg ikke advarer deg og lar deg dra bort i fred. Måtte Jehova være med deg,+ slik han har vært med far.+ 14 Og måtte du vise meg en slik lojal kjærlighet som Jehova viser, både mens jeg lever, og når jeg dør.+ 15 Du må aldri slutte å vise min husstand lojal kjærlighet,+ ikke engang når Jehova utsletter alle fiendene dine fra jordens overflate.» 16 Slik inngikk Jonatan en pakt med Davids hus, og han sa: «Jehova skal straffe Davids fiender og kreve dem til regnskap.» 17 Og Jonatan fikk igjen David til å sverge ved sin kjærlighet til ham, for han elsket ham like høyt som sitt eget liv.+

18 Så sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne,+ og du vil bli savnet når plassen din står tom. 19 I overmorgen kommer de i hvert fall til å spørre etter deg, og du må gå til det stedet der du gjemte deg her om dagen,* og oppholde deg i nærheten av denne steinen. 20 Jeg skal skyte tre piler mot den ene siden av den, som om jeg siktet på noe. 21 Når jeg sender tjeneren, skal jeg si: ‘Gå og finn pilene.’ Hvis jeg sier til ham: ‘Pilene ligger på denne siden av deg. Hent dem!’, da kan du komme tilbake. For så sant Jehova lever, det betyr at du kan føle deg trygg, og at det ikke er noen fare. 22 Men hvis jeg sier til gutten: ‘Pilene ligger bortenfor deg’, så dra av sted, for da vil Jehova at du skal dra. 23 Når det gjelder det løftet vi har gitt hverandre,+ du og jeg, måtte Jehova da være vitne mellom oss for alltid.»+

24 David gjemte seg så ute på marken. Da det ble nymåne, satte kongen seg til bords for å spise.+ 25 Han satt på sin vanlige plass ved veggen. Jonatan satt rett overfor ham, og Abner+ satt ved siden av Saul, men Davids plass var tom. 26 Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt noe, så han ikke er ren.+ Ja, han må være uren.» 27 Men da Davids plass fortsatt var tom neste dag, dagen etter nymånen, sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn+ kommet til måltidet verken i går eller i dag?» 28 Jonatan svarte Saul: «David ba meg inntrengende om lov til å dra til Betlehem.+ 29 Han sa: ‘Vær så snill å la meg dra, for slekten vår holder en ofring i byen, og min egen bror har bedt meg komme. Hvis det er mulig, så la meg få dra og hilse på brødrene mine.’ Det er derfor han ikke har kommet til kongens bord.» 30 Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en opprørsk kvinne! Tror du ikke jeg vet at du tar parti for Isais sønn, til skam for deg selv og til skam for din mor?* 31 Så lenge Isais sønn er i live på jorden, er verken du eller din kongemakt trygg.+ Så send nå noen for å hente ham til meg, for han skal dø.»*+

32 Men Jonatan sa til sin far Saul: «Hvorfor skal han dø?+ Hva har han gjort?» 33 Da kastet Saul spydet mot ham for å treffe ham,+ og Jonatan skjønte at faren var fast bestemt på å drepe David.+ 34 Jonatan reiste seg straks fra bordet i sinne, og han spiste ikke noe mat den dagen. For det med David gikk hardt inn på ham,+ og hans egen far hadde ydmyket ham.

35 Morgenen etter gikk Jonatan ut på marken, slik han hadde avtalt med David, og han hadde med seg en ung tjener.+ 36 Han sa til tjeneren: «Løp og finn de pilene som jeg skyter.» Tjeneren løp, og Jonatan skjøt en pil forbi ham. 37 Da tjeneren kom til det stedet der pilen lå, den som Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan til ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?» 38 Jonatan ropte til tjeneren: «Fort! Skynd deg! Du må ikke somle!» Og Jonatans tjener plukket opp pilene og kom tilbake til sin herre. 39 Tjeneren skjønte ingenting av det hele. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette betydde. 40 Så ga Jonatan våpnene sine til tjeneren og sa til ham: «Gå, ta dem med deg til byen.»

41 Da tjeneren hadde gått, kom David fram fra gjemmestedet sitt i nærheten, mot sør. Så kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt over hverandre, men David gråt mest. 42 Jonatan sa til David: «Dra bort i fred, for vi har begge sverget+ i Jehovas navn og sagt: ‘Måtte Jehova være vitne mellom deg og meg og mellom dine etterkommere og mine etterkommere for alltid.’»+

Så dro David sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.

21 David kom senere til Nob,+ til presten Akimẹlek. Da Akimẹlek møtte David, spurte han skjelvende: «Hvorfor er du alene og har ingen med deg?»+ 2 David svarte presten Akimẹlek: «Kongen har gitt meg et oppdrag, men han sa: ‘Ingen må få vite noe om det oppdraget jeg sender deg ut på, eller om de instruksene jeg har gitt deg.’ Jeg har avtalt å møte de unge mennene mine på et bestemt sted. 3 Hvis du har fem brød for hånden, så gi dem til meg, eller hva annet du måtte ha.» 4 Men presten svarte David: «Jeg har ikke noe vanlig brød, men det finnes hellig brød+ her som du kan få – forutsatt at de unge mennene har holdt seg borte fra kvinner.»*+ 5 David svarte presten: «Ja, vi har holdt oss borte fra kvinner, slik som når jeg tidligere har vært ute på felttog.+ Hvis de unge mennene holder seg hellige når de er ute på et vanlig oppdrag, hvor mye mer må de ikke da være hellige i dag!» 6 Da ga presten ham de hellige brødene,+ for det fantes ikke annet brød der enn skuebrødene, som var blitt fjernet fra Jehovas tabernakel* samme dag for å bli erstattet med ferske brød.

7 En av Sauls tjenere var der den dagen, en som ble holdt tilbake framfor Jehova. Han het Doeg+ og var edomitt.+ Han var lederen for Sauls gjetere.

8 David sa til Akimẹlek: «Har du et spyd eller et sverd her? Jeg tok ikke med meg mitt eget sverd eller noen andre våpen, for oppdraget for kongen hastet.» 9 Til dette sa presten: «Sverdet til filisteren Gọliat,+ han som du slo i hjel i Elah-dalen,*+ finnes her. Det er pakket inn i et tøystykke bak efoden.+ Hvis du vil ha det, så ta det med deg, for det er ikke noe annet sverd her.» David sa: «Det finnes ikke maken til det. Gi meg det.»

10 Samme dag brøt David opp og flyktet videre+ fra Saul. Til slutt kom han til kong Akisj i Gat.+ 11 Tjenerne til Akisj sa til ham: «Er ikke dette David, kongen i landet? Var det ikke ham de sang om da de danset og sa:

12 David merket seg det de sa, og han ble veldig redd+ for Akisj, kongen i Gat. 13 Derfor lot han som om han hadde gått fra forstanden+ og spilte gal når han var blant dem.* Han laget merker på dørene i byporten og lot spyttet renne ned i skjegget. 14 Da sa Akisj til tjenerne sine: «Dere ser vel at denne mannen er gal! Hvorfor fører dere ham til meg? 15 Mangler jeg gale menn, siden dere kommer med en galning til? Skulle denne mannen få komme inn i huset mitt?»

22 Så dro David bort derfra+ og flyktet til hulen ved Adụllam.+ Da brødrene hans og hele hans fars hus hørte om det, dro de ned til ham der. 2 Og alle som var i vanskeligheter, som hadde gjeld, eller som var misfornøyde,* samlet seg om ham, og han ble fører for dem. Det var omkring 400 mann som var med ham.

3 Senere dro David derfra til Mispe i Moab og sa til kongen i Moab:+ «Jeg ber deg, la min far og mor få bo hos dere til jeg vet hva Gud kommer til å gjøre for meg.» 4 Så lot han dem være igjen hos kongen i Moab, og de ble hos ham hele den tiden David holdt til på skjulestedet i fjellområdet.+

5 Etter en tid sa profeten Gad+ til David: «Ikke bli værende på skjulestedet i fjellområdet. Dra videre til Juda.»+ Da dro David bort og kom til Heret-skogen.

6 Saul fikk høre at David og mennene hans var blitt funnet. Saul var da i Gịbea+ og satt under tamarisktreet på høyden med spydet sitt i hånden, og alle tjenerne hans sto omkring ham. 7 Da sa Saul til tjenerne rundt ham: «Hør, dere benjaminitter. Kommer også Isais sønn+ til å gi marker og vingårder til dere alle sammen? Kommer han til å sette dere alle til å være førere for tusen og førere for hundre?+ 8 Dere har sammensverget dere mot meg, alle sammen! Ingen sa noe til meg da min egen sønn inngikk en pakt med Isais sønn!+ Ikke én av dere har hatt medfølelse med meg og fortalt meg at min egen sønn oppfordret min egen tjener til å legge seg i bakhold mot meg, slik han har gjort nå.»

9 Edomitten Doeg,+ som var satt over Sauls tjenere, svarte:+ «Jeg så at Isais sønn kom til Nob, til Akimẹlek, Ạkitubs sønn.+ 10 Og Akimẹlek rådspurte Jehova for ham og ga ham proviant. Han ga ham også sverdet til filisteren Gọliat.»+ 11 Straks sendte kongen bud etter presten Akimẹlek, Ạkitubs sønn, og etter alle prestene som tilhørte hans fars hus, de som var i Nob. De kom da alle sammen til kongen.

12 Saul sa: «Hør på meg, du Ạkitubs sønn!» Han svarte: «Ja, min herre.» 13 Saul sa til ham: «Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isais sønn? Du har gitt ham brød og sverd og har rådspurt Gud for ham, så han kunne sette seg opp mot meg og ligge i bakhold, slik han gjør nå.» 14 Da svarte Akimẹlek kongen: «Hvem blant alle tjenerne dine er så pålitelig* som David?+ Han er kongens svigersønn+ og sjef for livvaktene dine og blir høyt respektert i ditt hus.+ 15 Dette var vel ikke den første gangen jeg rådspurte Gud for ham?+ Det er utenkelig at jeg skulle gå imot kongen! Kongen må ikke bebreide meg eller hele min fars hus, for din tjener visste ingenting om noe av dette.»+

16 Men kongen sa: «Du skal dø,+ Akimẹlek, både du og hele din fars hus.»+ 17 Så sa kongen til de vaktene* som sto rundt ham: «Gå fram og drep Jehovas prester, for de har stilt seg på Davids side! Selv om de visste at han var på flukt, sa de ingenting til meg!» Men kongens menn ville ikke løfte hånden for å drepe Jehovas prester. 18 Da sa kongen til Doeg:+ «Gå fram du og drep prestene!» Straks gikk edomitten Doeg+ fram og hogg ned prestene. Den dagen drepte han 85 menn som bar presteklær* av lin.+ 19 Han slo også prestebyen Nob+ med sverdet. Både menn og kvinner, barn og spedbarn og dessuten okser, esler og sauer drepte han med sverdet.

20 Men én sønn av Akimẹlek, Ạkitubs sønn, en som het Abjạtar,+ kom seg unna og flyktet til David for å følge ham. 21 Abjạtar fortalte David: «Saul har drept Jehovas prester.» 22 Da sa David til Abjạtar: «Jeg visste det den dagen,+ da edomitten Doeg var der, at han helt sikkert ville fortelle det til Saul. Det er jeg som bærer ansvaret for alle de drepte i din fars hus. 23 Bli hos meg. Ikke vær redd, for den som vil ta livet av deg, vil ta livet av meg også. Du er under min beskyttelse.»+

23 Etter en tid ble det fortalt David: «Filisterne har angrepet Ke’ịla,+ og de plyndrer treskeplassene.» 2 David spurte så Jehova:+ «Skal jeg dra og slå disse filisterne?» Jehova svarte David: «Dra av sted, slå filisterne og befri Ke’ịla.» 3 Men Davids menn sa til ham: «Vi er redde her i denne delen av Juda.+ Hvor mye verre blir det ikke hvis vi drar til Ke’ịla mot filisternes frontlinje!»+ 4 David spurte derfor Jehova enda en gang,+ og Jehova svarte: «Bryt opp, dra ned til Ke’ịla, for jeg skal gi filisterne i din hånd.»+ 5 Da dro David og mennene hans til Ke’ịla og kjempet mot filisterne. Han påførte dem store tap og førte bort husdyrene deres. Slik reddet David innbyggerne i Ke’ịla.+

6 Da Abjạtar,+ Akimẹleks sønn, flyktet til David i Ke’ịla, hadde han en efod* med seg. 7 Da Saul fikk vite at David hadde kommet til Ke’ịla, sa han: «Gud har gitt* ham i min hånd,+ for han har gått i en felle ved å dra inn i en by med porter og bommer.» 8 Saul kalte derfor hele hæren sammen til krig. Han ville dra ned til Ke’ịla for å omringe David og mennene hans. 9 Da David fikk vite at Saul la onde planer mot ham, sa han til presten Abjạtar: «Hent efoden!»+ 10 Så sa David: «Jehova, Israels Gud, din tjener har hørt at Saul har tenkt å komme til Ke’ịla og ødelegge byen på grunn av meg.+ 11 Vil Ke’ịlas ledere* utlevere meg til ham? Vil Saul komme ned hit, slik din tjener har hørt? Jehova, Israels Gud, fortell det til din tjener.» Til dette sa Jehova: «Han vil komme ned.» 12 David spurte: «Vil Ke’ịlas ledere utlevere meg og mennene mine til Saul?» Jehova svarte: «De vil utlevere dere.»

13 Straks brøt David opp med mennene sine, rundt 600 mann.+ De forlot Ke’ịla og dro omkring der de kunne. Da Saul fikk høre at David hadde flyktet fra Ke’ịla, lot han være å dra etter ham. 14 David holdt til i ødemarken på steder som var vanskelige å komme til, i fjellområdet i Sif-ødemarken.+ Saul lette etter ham hele tiden,+ men Jehova ga ham ikke i hans hånd. 15 Mens David var i Horesj i Sif-ødemarken, var han klar over at* Saul hadde dratt ut for å prøve å ta livet av ham.

16 Jonatan, Sauls sønn, dro nå ut til David i Horesj, og han hjalp ham å hente styrke hos* Jehova.+ 17 Han sa til ham: «Ikke vær redd, for min far Saul kommer ikke til å finne deg. Du skal bli konge over Israel,+ og jeg skal være den som er nest etter deg. Det vet også min far Saul.»+ 18 Så inngikk de to en pakt+ framfor Jehova. David ble i Horesj, og Jonatan dro hjem igjen.

19 Senere dro mennene fra Sif opp til Saul i Gịbea+ og sa: «David holder seg skjult i nærheten av oss,+ på vanskelig tilgjengelige steder i Horesj,+ på Hakịla-høyden,+ som ligger sør* for Jẹsjimon.*+ 20 Kom ned når du måtte ønske det, konge, så skal vi sørge for at du får tak i ham.»+ 21 Da sa Saul: «Måtte Jehova velsigne dere, for dere har vist meg medfølelse. 22 Gå nå og prøv å finne ut nøyaktig hvor han er, og hvem som har sett ham der, for jeg har hørt at han er svært listig. 23 Vær grundige og få greie på hvor alle skjulestedene hans er, og kom tilbake til meg med sikre opplysninger. Da vil jeg bli med dere, og hvis han er i landet, skal jeg oppspore ham blant alle klanene i Juda.»*

24 Så dro de til Sif+ i forveien for Saul. David og mennene hans var da i Maon-ødemarken+ i Ạraba,+ sør for Jẹsjimon. 25 Saul og mennene hans dro for å lete etter ham.+ Da David fikk vite om det, dro han straks ned til en klippe+ i Maon-ødemarken og holdt seg skjult der. Saul fikk høre om dette og satte etter David inn i Maon-ødemarken. 26 Da Saul kom til den ene siden av fjellet, var David og mennene hans på den andre siden av fjellet. David skyndte seg for å komme bort+ fra Saul, men Saul og mennene hans var i ferd med å omringe David og mennene hans for å ta dem til fange.+ 27 Da kom det en budbringer til Saul og sa: «Skynd deg og kom, for filisterne har rykket inn i landet!» 28 Saul sluttet da å forfølge David,+ og han dro av sted for å møte filisterne. Derfor fikk dette stedet navnet Skilleklippen.

29 Så dro David opp derfra og holdt til på steder i En-Gedi som det var vanskelig å komme til.+

24 Så snart Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, ble det fortalt ham: «David er i En-Gedi-ødemarken.»+

2 Saul tok da med seg 3000 utvalgte menn fra hele Israel og dro for å lete etter David og mennene hans på klippene der fjellgeitene holder til. 3 Saul kom til saueinnhegningene* ved veien. Der var det en hule, og han gikk inn for å gjøre sitt fornødne.* Men innerst i hulen satt David og mennene hans.+ 4 Davids menn sa til ham: «Dette er den dagen da Jehova sier til deg: ‘Jeg gir din fiende i din hånd,+ og du kan gjøre hva du vil med ham.’» Da reiste David seg og skar en flik av Sauls kappe uten at han merket det. 5 Men etterpå kjente David at hjertet* slo ham+ fordi han hadde skåret en flik av Sauls kappe. 6 Han sa til mennene sine: «Av respekt for Jehova kunne det aldri falle meg inn å gjøre noe slikt mot min herre, Jehovas salvede, og legge hånd på ham. Han er jo Jehovas salvede!»+ 7 Med disse ordene holdt David mennene sine tilbake,* og han ga dem ikke lov til å angripe Saul. Og Saul gikk ut av hulen og dro videre.

8 Så reiste David seg og gikk ut av hulen og ropte etter Saul: «Min herre konge!»+ Da Saul så seg tilbake, falt David på kne og bøyde seg med ansiktet mot jorden. 9 David sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier: ‘David prøver å skade deg’?+ 10 I dag har du med egne øyne sett hvordan Jehova ga deg i min hånd i hulen. Men da noen sa at jeg burde drepe deg,+ syntes jeg synd på deg og sa: ‘Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Jehovas salvede.’+ 11 Og se, min far, se, her har jeg fliken av kappen din i hånden. For da jeg skar en flik av kappen din, kunne jeg ha drept deg, men gjorde det ikke. Nå kan du vel se og forstå at jeg ikke har tenkt å skade deg eller gjøre opprør, og at jeg ikke har syndet mot deg.+ Likevel forfølger du meg for å ta livet av meg.+ 12 Måtte Jehova dømme mellom deg og meg,+ og måtte Jehova ta hevn over deg for meg.+ Men jeg skal ikke legge hånd på deg.+ 13 Et gammelt ordtak sier: ‘Fra de onde kommer det ondskap.’ Men jeg skal ikke legge hånd på deg. 14 Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund! En enslig loppe!+ 15 Måtte Jehova være dommer. Han skal dømme mellom deg og meg, og han skal undersøke forholdene, tale min sak,+ dømme meg og redde meg fra deg.»

16 Så snart David hadde sagt dette til Saul, spurte Saul: «Er det din stemme, min sønn David?»+ Og Saul begynte å gråte høyt. 17 Han sa til David: «Du er mer rettferdig enn meg, for du har behandlet meg godt, og jeg har gjengjeldt deg med ondt.+ 18 Ja, i dag har du fortalt meg om det gode du gjorde ved at du lot være å drepe meg da Jehova overga meg i din hånd.+ 19 For hvem treffer på sin fiende og sender ham av sted uten å skade ham? Jehova skal belønne deg+ for det du har gjort mot meg i dag. 20 Nå vet jeg at du kommer til å herske som konge,+ og at Israels kongedømme skal bestå i din hånd. 21 Sverg nå ved Jehova+ at du ikke skal utrydde etterkommerne mine, og at du ikke skal utslette mitt navn fra min fars slekt.»+ 22 Da sverget David overfor Saul, og deretter dro Saul hjem.+ Men David og mennene hans dro opp til skjulestedet i fjellområdet.+

25 Med tiden døde Samuel,+ og hele Israel samlet seg for å sørge over ham og gravlegge ham ved hjemmet hans i Rama.+ Så brøt David opp og dro ned til Paran-ødemarken.

2 I Maon+ bodde det en mann som hadde husdyrene sine i Karmel.*+ Mannen var svært rik. Han hadde 3000 sauer og 1000 geiter, og han holdt på med å klippe sauene sine i Karmel. 3 Mannen het Nabal,+ og hans kone het Ạbigajil.+ Hun var en klok og vakker kvinne, men mannen, som var av Kalebs slekt,+ var hard og oppførte seg dårlig.+ 4 Ute i ødemarken fikk David høre at Nabal holdt på med å klippe sauene sine. 5 David sendte da ti unge menn til ham, og David sa til dem: «Dra opp til Karmel, og når dere kommer til Nabal, skal dere hilse ham fra meg og spørre om det står bra til med ham. 6 Så skal dere si: ‘Måtte du leve lenge, og måtte fred være med deg* og din familie og alt du har. 7 Jeg hører at du holder på med saueklippingen. Da gjeterne dine var sammen med oss, gjorde vi dem ikke noe vondt,+ og ingenting ble borte for dem hele den tiden de var i Karmel. 8 Bare spør de unge mennene dine, så vil de fortelle deg det. Måtte du ta godt imot de unge mennene mine, for vi har kommet i en gledens tid.* Vær så snill å gi dine tjenere og din sønn David det du kan avse.’»+

9 Davids unge menn dro av sted og gjentok for Nabal alt det David hadde sagt. Da de var ferdige, 10 sa Nabal til Davids tjenere: «Hvem er David, og hvem er Isais sønn? Nå for tiden er det så mange tjenere som stikker av fra herrene sine.+ 11 Skal jeg være nødt til å ta brødet mitt og vannet mitt og det kjøttet som jeg har slaktet til mine saueklippere, og gi det til menn som ingen vet hvor kommer fra?»

12 Da dro Davids unge menn tilbake og fortalte David alt det som var blitt sagt. 13 David sa straks til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle sammen!»+ Så spente de alle sverdet på seg, og David gjorde det samme. Omkring 400 mann dro opp sammen med David, mens 200 mann ble ved oppakningen.

14 I mellomtiden kom en av tjenerne og sa til Ạbigajil, Nabals kone: «David sendte noen budbringere fra ødemarken for å ønske vår herre alt godt, men han skjelte dem ut.+ 15 Disse mennene har vært svært vennlige mot oss. De gjorde oss aldri noe vondt, og ingenting ble borte for oss hele den tiden vi var sammen med dem ute på markene.+ 16 De var som en beskyttende mur omkring oss, både natt og dag, hele den tiden vi var sammen med dem og gjette småfeet. 17 Nå må du bestemme hva du skal gjøre, for dette kommer helt sikkert til å ende med ulykke for vår herre og for oss alle sammen.+ Han er et så dårlig* menneske+ at ingen kan snakke til ham.»

18 Da skyndte Ạbigajil+ seg og hentet 200 brød, to store krukker med vin, fem slaktede sauer, fem sea* ristet korn, 100 rosinkaker og 200 fikenkaker og lesset alt dette på eslene.+ 19 Så sa hun til tjenerne sine: «Dra i forveien for meg. Jeg kommer snart etter.» Men hun sa ingenting til sin mann Nabal.

20 Hun kom ridende nedover på eselet, og fjellet skjulte henne for David og mennene hans, som kom nedover imot henne. Så møtte hun dem. 21 Men David hadde sagt: «Til ingen nytte har jeg voktet alt som tilhører denne mannen. Ingenting av det han eier, ble borte i ødemarken.+ Likevel gjengjelder han godt med ondt.+ 22 Måtte Gud straffe Davids fiender* både nå og senere hvis jeg lar en eneste mann* hos Nabal leve til det blir morgen.»

23 Da Ạbigajil fikk se David, skyndte hun seg ned av eselet. Hun falt på kne foran David og bøyde seg mot jorden. 24 Så kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Min herre, la meg bære skylden. Men la din tjenestekvinne få tale til deg, og hør på det din tjenestekvinne har å si. 25 Vær så snill, min herre, ikke bry deg om denne udugelige Nabal,+ for han er akkurat som navnet sier. Nabal* heter han, og full av uforstand er han. Men jeg, din tjenestekvinne, så ikke de unge mennene som du sendte, min herre. 26 Og nå, min herre, så sant Jehova lever, og så sant du lever: Det er Jehova som har hindret deg+ i å pådra deg blodskyld+ og ta hevn* med egne hender. Måtte fiendene dine og de som vil skade deg, min herre, bli som Nabal. 27 La nå denne gaven*+ som din tjenestekvinne har tatt med til deg, min herre, bli gitt til de unge mennene som følger deg.+ 28 Vær så snill, tilgi det gale din tjenestekvinne har gjort, for Jehova kommer til å reise et varig hus*+ for deg, min herre. For det er Jehovas kriger min herre utkjemper,+ og det er ikke blitt funnet noe ondt hos deg alle dine dager.+ 29 Når noen står fram for å forfølge deg og ta livet av deg, skal min herres liv være trygt forvart i livets pose hos Jehova din Gud. Men dine fienders liv kommer han til å slynge bort som steiner fra en slynge.* 30 Og når Jehova har gjort alt det gode han har lovt deg, min herre, og han utnevner deg til å være leder for Israel,+ 31 vil du slippe å ha samvittighetskvaler og føle anger* i ditt hjerte for å ha utøst blod uten grunn og tatt hevn* med egne hender.+ Når Jehova gjør godt mot deg, min herre, husk da på din tjenestekvinne.»

32 Da sa David til Ạbigajil: «Lovpris Jehova, Israels Gud, som har sendt deg for å møte meg i dag! 33 Og velsignet være din klokskap! Måtte du bli velsignet fordi du i dag har hindret meg i å pådra meg blodskyld+ og ta hevn* med egne hender. 34 Så sant Jehova, Israels Gud, lever, han som har hindret meg i å skade deg+ – hvis ikke du hadde kommet så raskt for å møte meg,+ ville det ikke ha vært en eneste mann* igjen hos Nabal i morgen tidlig.»+ 35 Så tok David imot det hun hadde tatt med til ham, og sa til henne: «Dra hjem i fred. Jeg har hørt på deg, og jeg vil gjøre som du har bedt om.»

36 Da Ạbigajil kom hjem til Nabal, holdt han en fest i huset, en fest som hos en konge. Nabal* var i godt humør og var så full som det går an å bli. Hun fortalte ham ingenting før det ble lyst neste morgen. 37 Om morgenen, da Nabal var blitt edru, fortalte hans kone ham alt sammen. Da var det som om hjertet hans døde inni ham, og han ble liggende lammet, urørlig som en stein. 38 Omkring ti dager senere slo Jehova Nabal, og han døde.

39 Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Lovpris Jehova, som har ført min rettssak+ og befridd meg fra den skammen Nabal+ førte over meg, og som har hindret sin tjener i å gjøre noe ondt.+ Jehova har latt Nabals ondskap slå tilbake på ham selv!» Så sendte David bud og fridde til Ạbigajil for å få henne til kone. 40 Og Davids tjenere kom til Ạbigajil i Karmel og sa til henne: «David har sendt oss til deg fordi han vil ha deg til kone.» 41 Straks reiste hun seg, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Her er din tjenestekvinne, villig til å vaske føttene+ til min herres tjenere.» 42 Ạbigajil+ skyndte seg å gjøre seg klar, og hun red av sted på eselet sitt, fulgt av fem av tjenestekvinnene sine. Hun ble med de mennene David hadde sendt, og hun ble hans kone.

43 David hadde også giftet seg med Akịnoam+ fra Jịsreel,+ og begge kvinnene ble konene hans.+

44 Men Saul hadde gitt sin datter Mikal,+ Davids kone, til Palti,+ sønn av Lajisj, som var fra Gallim.

26 Etter en tid kom mennene fra Sif+ til Saul i Gịbea+ og sa: «David holder seg skjult på Hakịla-høyden, midt imot Jẹsjimon.»*+ 2 Saul tok da med seg 3000 utvalgte menn fra Israel og dro ned til Sif-ødemarken for å lete etter David der.+ 3 Saul slo leir på Hakịla-høyden, som ligger midt imot Jẹsjimon, ved veien. David holdt da til i ødemarken, og han fikk vite at Saul hadde kommet etter ham ut i ødemarken. 4 Da sendte David ut speidere for å få bekreftet at Saul virkelig hadde kommet. 5 Senere dro David til det stedet der Saul hadde slått leir, og David så hvor Saul og hans hærfører Abner,+ Ners sønn, lå og sov. Saul lå og sov midt i leiren, og soldatene lå i leir rundt omkring ham. 6 Da sa David til hetitten+ Akimẹlek og til Ạbisjai,+ sønn av Serụja+ og bror til Joab: «Hvem blir med meg ned i leiren til Saul?» Ạbisjai svarte: «Jeg blir med deg.» 7 David og Ạbisjai tok seg fram til soldatene om natten. De fant Saul, som lå og sov i leiren med spydet sitt stukket ned i jorden like ved hodet. Abner og soldatene lå rundt omkring ham.

8 Ạbisjai sa nå til David: «I dag har Gud overgitt fienden i din hånd.+ La meg få lov til å spidde ham til jorden med spydet. Det er nok med ett støt, mer trengs ikke.» 9 Men David sa til Ạbisjai: «Du må ikke skade ham, for hvem kan ustraffet legge hånd på Jehovas salvede?»+ 10 David sa videre: «Så sant Jehova lever, enten vil Jehova selv slå ham,+ eller så vil han en dag måtte dø som alle andre,+ eller så vil han falle i krig.+ 11 Av respekt for Jehova kunne det aldri falle meg inn å legge hånd på Jehovas salvede!+ Men ta nå spydet ved siden av hodet hans og vannkrukken, og la oss gå vår vei.» 12 Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Det var ingen som så+ dem eller la merke til dem eller våknet. De sov alle sammen, for en dyp søvn fra Jehova hadde falt over dem. 13 David gikk over til den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet et stykke unna, slik at det var stor avstand mellom dem.

14 David ropte til soldatene og til Abner,+ Ners sønn: «Abner, hører du meg?» Abner svarte: «Hvem er du som roper til kongen?» 15 David sa til Abner: «Er du ikke en mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre kongen? En av soldatene kom jo for å drepe din herre kongen.+ 16 Det du har gjort, er ikke bra. Så sant Jehova lever, dere fortjener å dø fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, Jehovas salvede.+ Se dere rundt! Hvor er kongens spyd og vannkrukken+ som var ved hodet hans?»

17 Da kjente Saul igjen stemmen til David og sa: «Er det din stemme, min sønn David?»+ David svarte: «Det er min stemme, min herre konge.» 18 Han sa videre: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener?+ Hva har jeg gjort, og hva er jeg skyldig i?+ 19 Min herre konge, hør nå på det din tjener har å si: Hvis det er Jehova som har hisset deg opp mot meg, så la ham ta imot* et kornoffer fra meg. Men hvis det er mennesker som har hisset deg opp,+ så er de forbannet framfor Jehova. For nå har de drevet meg bort fra Jehovas folk.*+ De sier i virkeligheten: ‘Gå og tjen andre guder!’ 20 La nå ikke blodet mitt renne ned på jorden langt borte fra Jehovas ansikt. Israels konge har jo dratt ut for å lete etter en enslig loppe,+ som om han jaget en rapphøne i fjellet.»

21 Da sa Saul: «Jeg har syndet.+ Kom tilbake, min sønn David. Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer, siden du i dag har regnet livet mitt som dyrebart.+ Jeg har virkelig oppført meg uklokt og gjort en stor feil.» 22 David svarte: «Her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme hit og hente det. 23 Jehova skal lønne den som er rettferdig+ og trofast. For i dag ga Jehova deg i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Jehovas salvede.+ 24 Måtte livet mitt være like dyrebart i Jehovas øyne som livet ditt var for meg i dag, og måtte han redde meg ut av alle vanskeligheter.»+ 25 Saul svarte David: «Måtte du bli velsignet, min sønn David. Du kommer til å utrette store ting, og du kommer til å lykkes i det du gjør.»+ Så gikk David sin vei, og Saul dro hjem igjen.+

27 Men David sa til seg selv: «En dag kommer jeg til å bli drept av Saul. Det er best at jeg rømmer til+ filisternes land. Da vil Saul gi opp å lete etter meg i hele Israels område,+ og jeg slipper unna ham.» 2 David og de 600 mennene+ hans brøt så opp og dro over til Akisj,+ sønn av Maok, kongen i Gat. 3 David slo seg ned hos Akisj i Gat, han og mennene hans, hver mann med sin husstand. David hadde med seg de to konene sine, Akịnoam+ fra Jịsreel og Ạbigajil+ fra Karmel, enken etter Nabal. 4 Da Saul fikk vite at David hadde flyktet til Gat, sluttet han å lete etter ham.+

5 Så sa David til Akisj: «Hvis det er i orden for deg, så la meg få et sted i en av byene på landet, så jeg kan bo der. Hvorfor skulle din tjener bo i kongebyen sammen med deg?» 6 Den dagen ga Akisj ham Siklag.+ Det er derfor Siklag tilhører Judas konger den dag i dag.

7 David bodde på filisternes landsbygd i ett år og fire måneder.+ 8 Han og mennene hans dro flere ganger ut for å plyndre gesjurittene,+ girsittene og amalekittene.+ De bodde i det landet som strakte seg fra Telam helt til Sjur+ og ned til Egypt. 9 Når David angrep landet, lot han verken menn eller kvinner leve,+ men han tok med seg småfeet, storfeet, eslene, kamelene og klærne og dro så tilbake til Akisj. 10 Når Akisj spurte: «Hvor var dere på plyndringstokt i dag?», svarte David: «I den sørlige delen av Juda»,*+ eller: «I jerahmeelittenes sørlige område»,+ eller: «I kenittenes sørlige område.»+ 11 David sørget for at alle menn og kvinner ble drept, så de ikke kunne bli ført til Gat. Han sa: «Det er for at de ikke skal fortelle om oss og si: ‘Dette er hva David har gjort.’» (Slik gikk han fram hele den tiden han bodde på filisternes landsbygd.) 12 Og Akisj trodde på David og sa til seg selv: «Han er virkelig blitt en stank for sitt folk Israel, så han kommer til å være min tjener for alltid.»

28 På den tiden samlet filisterne hærene sine for å gå til krig mot Israel.+ Akisj sa derfor til David: «Du vet vel at du og mennene dine må bli med meg ut for å kjempe?»+ 2 Da sa David til Akisj: «Du vet hva din tjener vil gjøre.» Akisj sa til David: «Derfor setter jeg deg til å være min faste livvakt.»*+

3 Samuel var nå død, og hele Israel hadde sørget over ham og gravlagt ham i Rama, hjembyen hans.+ Og Saul hadde fjernet åndemediene og spåmennene* fra landet.+

4 Filisterne samlet seg og dro til Sjunem+ og slo leir der, og Saul samlet hele Israels hær og slo leir ved Gịlboa.+ 5 Da Saul så filisternes leir, ble han så redd at hjertet hans skalv.+ 6 Saul rådspurte Jehova,+ men Jehova svarte ham aldri, verken i drømmer, gjennom Urim+ eller gjennom profetene. 7 Til slutt sa Saul til tjenerne sine: «Finn en kvinne som er åndemedium,+ så skal jeg dra og rådspørre henne.» Tjenerne svarte: «I En-Dor er det en kvinne som er åndemedium.»+

8 Da tok Saul på seg andre klær og gjorde seg ugjenkjennelig, og sammen med to av mennene sine dro han til kvinnen om natten. Han sa: «Spå for meg ved å bruke dine evner som åndemedium,+ og hent opp den jeg nevner for deg.» 9 Men kvinnen sa til ham: «Du vet vel hva Saul har gjort? Han har jo fjernet åndemediene og spåmennene fra landet.+ Så hvorfor prøver du å legge en felle for meg, slik at jeg må dø?»+ 10 Da sverget Saul ved Jehova og sa: «Så sant Jehova lever, du vil ikke pådra deg noen skyld i denne saken!» 11 Kvinnen sa: «Hvem skal jeg hente opp for deg?» Han svarte: «Hent Samuel opp for meg.» 12 Da kvinnen så «Samuel»,*+ skrek hun høyt og sa til Saul: «Hvorfor har du lurt meg? Du er jo Saul!» 13 Kongen sa til henne: «Ikke vær redd. Men hva ser du?» Kvinnen svarte: «Jeg ser en som ligner en gud, komme opp av jorden.» 14 Straks spurte han henne: «Hvordan ser han ut?» Hun svarte: «Det er en gammel mann som kommer opp, og han har på seg en kappe.»*+ Da skjønte Saul at det var «Samuel», og han falt på kne og bøyde seg med ansiktet mot jorden.

15 Så sa «Samuel» til Saul: «Hvorfor har du forstyrret meg og hentet meg opp?» Saul svarte: «Jeg er i store vanskeligheter. Filisterne kjemper mot meg, og Gud har forlatt meg og svarer meg ikke lenger, verken gjennom profetene eller i drømmer.+ Det er derfor jeg har kalt på deg, for at du skal fortelle meg hva jeg skal gjøre.»+

16 Og «Samuel» sa: «Hvorfor spør du meg, når Jehova har forlatt deg+ og er blitt din motstander? 17 Jehova skal gjøre som han forutsa gjennom meg: Jehova skal rive kongedømmet ut av hendene på deg og gi det til en annen, til David.+ 18 Fordi du ikke var lydig mot Jehova og ikke utryddet amalekittene,+ som hadde gjort ham brennende vred, derfor gjør Jehova dette mot deg i dag. 19 Jehova skal gi både deg og Israel i filisternes hånd,+ og i morgen kommer du+ og sønnene dine+ til å være hos meg. Jehova skal også gi Israels hær i filisternes hånd.»+

20 Med det samme Saul hørte hva «Samuel» sa, ble han veldig redd og falt til jorden så lang han var. Det var ingen styrke igjen i ham, for han hadde ikke spist noe hele dagen og hele natten. 21 Da kvinnen kom bort til Saul og så hvor redd han var, sa hun til ham: «Din tjenestekvinne har gjort som du sa. Jeg risikerte livet*+ og gjorde det du ba meg om. 22 Så hør nå på hva din tjenestekvinne har å si. La meg sette fram litt mat* til deg. Du må spise, så du får krefter til å dra videre.» 23 Men han ville ikke og sa: «Jeg kommer ikke til å spise.» Men tjenerne hans og kvinnen insisterte. Til slutt hørte han på dem og reiste seg opp og satte seg på sengen. 24 Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og hun skyndte seg å slakte* den. Så tok hun mel, eltet en deig og bakte usyret brød. 25 Hun serverte det til Saul og tjenerne hans. Etter at de hadde spist, brøt de opp og dro sin vei samme natt.+

29 Filisterne+ samlet alle hærene sine ved Afek, mens israelittene lå i leir ved kilden i Jịsreel.+ 2 Og filisternes herskere dro fram med sine avdelinger på hundre og på tusen mann. David og mennene hans gikk bakerst sammen med Akisj.+ 3 Men filisternes fyrster sa: «Hva gjør disse hebreerne her?» Akisj svarte filisternes fyrster: «Dette er David, tjeneren til Saul, Israels konge, og han har vært hos meg i over et år.+ Jeg har ikke funnet noe å utsette på ham fra den dagen han gikk over til meg, og til i dag.» 4 Men filisternes fyrster ble sinte på ham og sa: «Send mannen hjem!+ Han kan dra tilbake til det stedet du ga ham. Ikke la ham dra med oss i kampen. Han kunne jo vende seg mot oss i slaget.+ Hvordan skulle han lettere kunne blidgjøre sin herre enn ved å komme til ham med hodene av våre menn? 5 Er ikke dette den David som de sang om da de danset og sa:

6 Akisj+ kalte da David til seg og sa til ham: «Så sant Jehova lever, du er en hederlig mann, og jeg er glad for at du er med hæren min på dette felttoget.+ For jeg har ikke funnet noe å utsette på deg fra den dagen du kom til meg, og til i dag.+ Men de andre herskerne stoler ikke på deg.+ 7 Dra nå hjem i fred, så du ikke gjør noe som filisternes herskere misliker.» 8 Men David sa til Akisj: «Hva har jeg gjort? Hva har du hatt å utsette på din tjener fra den dagen jeg kom til deg, og til i dag? Hvorfor skulle jeg ikke få gå med deg og kjempe mot fiendene dine, min herre konge?» 9 Akisj svarte David: «I mine øyne har du vært like god som en engel fra Gud.+ Men filisternes fyrster har sagt: ‘Han skal ikke dra med oss i kampen.’ 10 Stå tidlig opp i morgen, både du og de av din herres tjenere som kom sammen med deg. Gjør dere klare og dra av sted så snart det blir lyst i morgen tidlig.»

11 Neste morgen sto derfor David og mennene hans tidlig opp for å dra tilbake til filisternes land. Men filisterne dro opp til Jịsreel.+

30 Da David og mennene hans kom til Siklag+ den tredje dagen, hadde amalekittene+ vært på plyndringstokt i sør* og i Siklag, og de hadde angrepet Siklag og brent ned byen. 2 Kvinnene+ og alle de andre i byen, både små og store, hadde de tatt til fange. De hadde ikke drept noen, men de hadde ført dem med seg da de dro sin vei. 3 Da David og mennene hans kom til byen, så de at den var brent ned. Og konene og sønnene og døtrene deres var blitt ført bort som fanger. 4 David og mennene hans begynte å gråte høyt, og de gråt til de ikke orket å gråte mer. 5 De to konene til David var også blitt ført bort som fanger – Akịnoam fra Jịsreel og Ạbigajil, enken etter Nabal fra Karmel.+ 6 David ble svært urolig, for mennene snakket om å steine ham. Så bitre var alle mennene fordi de hadde mistet sønnene og døtrene sine. Men David hentet styrke hos sin Gud Jehova.+

7 David sa så til presten Abjạtar,+ Akimẹleks sønn: «Hent efoden* til meg.»+ Og Abjạtar kom til David med efoden. 8 David spurte Jehova:+ «Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kommer jeg til å ta dem igjen?» Han svarte: «Sett etter dem. Du kommer til å ta dem igjen og til å redde fangene og alt som ble stjålet.»+

9 Straks dro David av gårde med de 600 mennene sine.+ De fortsatte helt til Besor-elvedalen,* der noen av mennene ble igjen. 10 David fortsatte forfølgelsen med 400 mann, men 200 mann var for slitne til å gå over Besor-elvedalen, så de ble igjen.+

11 Ute på marken fant de en egypter, og de tok ham med seg til David. De ga ham mat å spise og vann å drikke 12 og dessuten et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, fikk han kreftene tilbake.* Han hadde nemlig ikke spist mat eller drukket vann på tre dager og tre netter. 13 David spurte ham: «Hvem tilhører du, og hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er egypter og slave for en amalekittisk mann, men min herre forlot meg for tre dager siden fordi jeg ble syk. 14 Vi plyndret i keretittenes sørlige område,+ i Judas område og i Kalebs sørlige område,+ og vi brente ned Siklag.» 15 Da sa David til ham: «Vil du føre meg ned til denne røverflokken?» Han svarte: «Hvis du sverger ved Gud at du ikke vil drepe meg eller overgi meg til min herre, skal jeg føre deg ned til røverflokken.»

16 Så førte han ham ned til stedet der de var. De lå spredt utover hele området og spiste, drakk og festet på grunn av det store byttet som de hadde tatt fra filisternes land og Judas land. 17 Og David hogg dem ned fra grålysningen til kvelden.* Ingen slapp unna,+ bortsett fra 400 menn som flyktet på kameler. 18 David tok tilbake alt det som amalekittene hadde stjålet,+ og han reddet de to konene sine. 19 Ingenting manglet av det som var deres, verken smått eller stort. De fikk tilbake sønnene og døtrene sine og alt byttet.+ David tok tilbake alt som var blitt stjålet. 20 David tok også alt småfeet og storfeet, og mennene hans drev dem foran sine egne husdyr. De sa: «Dette er Davids bytte.»

21 Så kom David til de 200 mennene som hadde vært for slitne til å dra med ham, de som var blitt igjen ved Besor-elvedalen.+ De kom ut for å møte David og folket som var med ham. David gikk fram til mennene og hilste på dem. 22 Men blant dem som hadde fulgt David, var det noen onde og udugelige menn som sa: «Siden de ikke ble med oss, skal vi ikke gi dem noe av det byttet som vi har tatt tilbake, bortsett fra at hver enkelt kan ta sin kone og sine barn og gå.» 23 Men David sa: «Mine brødre, slik må dere ikke gjøre med det Jehova har gitt oss. Han har beskyttet oss og gitt den røverflokken som kom imot oss, i vår hånd.+ 24 Hvem vil holde med dere i dette? Den som ble ved oppakningen,+ skal få en like stor andel som den som dro ut i kampen. De skal dele med hverandre.»+ 25 Fra den dagen av gjaldt det David hadde sagt, som en forskrift og en regel for Israel, og slik er det den dag i dag.

26 Da David kom tilbake til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda som var vennene hans. Han sa: «Her er en gave* til dere av det byttet som er tatt fra Jehovas fiender.» 27 Han sendte gaver til dem som bodde i Betel,+ i Ramot i Negev,* i Jattir,+ 28 i Ạroer, i Sifmot, i Esjtemọa,+ 29 i Rakal, i jerahmeelittenes byer,+ i kenittenes byer,+ 30 i Hormah,+ i Bor-Asjan, i Atak, 31 i Hebron+ og på alle de stedene der David og mennene hans hadde oppholdt seg.

31 Filisterne kjempet mot Israel.+ Og Israels menn flyktet for filisterne, og mange ble drept på Gịlboa-fjellet.+ 2 Filisterne fulgte tett etter Saul og sønnene hans, og filisterne drepte Jonatan,+ Abinạdab og Malkisjụa, Sauls sønner.+ 3 Kampen mot Saul ble hard. Bueskytterne fikk øye på ham og traff ham, og han ble alvorlig såret.+ 4 Saul sa til våpenbæreren sin: «Dra sverdet og støt det gjennom meg, så ikke disse uomskårne mennene+ skal komme og stikke meg ned og mishandle meg.» Men våpenbæreren ville ikke, for han var veldig redd. Saul tok da sverdet og styrtet seg mot det.+ 5 Da våpenbæreren så at Saul var død,+ styrtet også han seg mot sverdet sitt og døde sammen med ham. 6 Altså døde Saul, de tre sønnene hans, våpenbæreren hans og alle mennene hans på den samme dagen.+ 7 Da de israelittene som bodde i området ved dalen og i området ved Jordan, ble klar over at Israels hær hadde flyktet, og at Saul og sønnene hans var døde, forlot de byene og flyktet.+ Filisterne kom så og bosatte seg der.

8 Dagen etter, da filisterne kom for å plyndre de drepte, fant de Saul og de tre sønnene hans der de lå døde på Gịlboa-fjellet.+ 9 De hogg hodet av Saul og tok av ham krigsutrustningen og sendte bud rundt omkring i filisternes land for å spre nyheten+ i avgudstemplene sine+ og blant folket. 10 Så la de krigsutrustningen hans i Ạsjtoret-templet og hengte opp liket av ham på muren i Bet-Sjan.+ 11 Da innbyggerne i Jabesj-Gịlead+ fikk høre hva filisterne hadde gjort med Saul, 12 brøt alle krigerne opp og gikk hele natten. De tok liket av Saul og likene av sønnene hans ned fra muren i Bet-Sjan. Så dro de tilbake til Jabesj og brente dem der. 13 Deretter tok de knoklene deres+ og gravla dem under tamarisktreet i Jabesj,+ og de fastet i sju dager.