ANDRE SAMUELSBOK

1 Etter at Saul var død, da David hadde kommet tilbake etter å ha beseiret* amalekittene, ble David i Siklag+ i to dager. 2 Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, falt han på kne og bøyde seg til jorden.

3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg har flyktet fra Israels leir.» 4 David spurte: «Hvordan har det gått? Fortell meg det.» Til dette sa han: «Israels krigere har flyktet fra kampen, og mange har falt og er døde. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»+ 5 Da spurte David den unge mannen som kom med nyheten: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?» 6 Den unge mannen svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gịlboa-fjellet,+ og der sto Saul og støttet seg til spydet sitt. Vognene og rytterne hadde tatt ham igjen.+ 7 Da han snudde seg og så meg, ropte han på meg, og jeg sa: ‘Her er jeg!’ 8 Han spurte meg: ‘Hvem er du?’ Jeg svarte: ‘Jeg er en amalekitt.’+ 9 Så sa han: ‘Still deg over meg og drep meg, for jeg har store smerter, men er fortsatt i live.’* 10 Da stilte jeg meg over ham og drepte ham,+ for jeg skjønte at han ikke kunne overleve når han var så hardt såret. Så tok jeg kronen* som han hadde på hodet, og armbåndet som han hadde rundt overarmen, og jeg tok dem med hit til min herre.»

11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem, og alle mennene som var hos ham, gjorde det samme. 12 Og de klaget, gråt og fastet+ helt til kvelden fordi Saul, hans sønn Jonatan og så mange av Jehovas folk, så mange israelitter,+ hadde falt for sverdet.

13 David spurte den unge mannen som kom med nyheten: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en fastboende utlending, en amalekitt.» 14 Da sa David til ham: «Hvordan våget du å løfte hånden mot Jehovas salvede og drepe ham?»+ 15 Dermed kalte David på en av de unge mennene og sa: «Gå fram og hogg ham ned!» Han hogg ham ned, og han døde.+ 16 David sa til ham: «Ditt blod kommer over ditt eget hode,* for din egen munn vitnet mot deg da du sa: ‘Det var jeg som drepte Jehovas salvede.’»+

17 Så sang David denne sørgesangen over Saul og hans sønn Jonatan+ 18 og sa at Judas folk skulle lære den. Sørgesangen heter «Buen» og står nedskrevet i Jasjars bok:+

19 «Din pryd, Israel, ligger drept på dine høyder.+

De sterke krigerne har falt!

Og Sauls sverd vendte aldri tilbake uten å ha seiret.+

25 Krigerne har falt i kamp!

Jonatan ligger drept på dine høyder!+

Din kjærlighet betydde mer for meg enn kvinners kjærlighet.+

2 Etter dette spurte David Jehova:+ «Skal jeg dra opp til en av byene i Juda?» Jehova sa til ham: «Dra opp.» David spurte da: «Hvor skal jeg dra?» Han svarte: «Til Hebron.»+ 2 Og David dro opp dit sammen med de to konene sine, Akịnoam+ fra Jịsreel og Ạbigajil,+ enken etter Nabal fra Karmel. 3 David tok også med seg de mennene som var hos ham,+ hver med sin husstand, og de bosatte seg i byene rundt Hebron. 4 Så kom Judas menn dit, og de salvet David til konge over Judas hus.+

De sa til David: «Det var mennene i Jabesj-Gịlead som gravla Saul.» 5 David sendte derfor budbringere til mennene i Jabesj-Gịlead og sa til dem: «Måtte dere bli velsignet av Jehova fordi dere viste lojal kjærlighet mot deres herre Saul ved å gravlegge ham.+ 6 Måtte Jehova vise dere lojal kjærlighet og trofasthet. Jeg skal også vise dere godhet fordi dere har gjort dette.+ 7 Vær nå sterke og modige, for deres herre Saul er død, og Judas hus har salvet meg til konge over seg.»

8 Men Abner,+ Ners sønn, Sauls hærfører, hadde tatt Sauls sønn Ịsjbosjet+ og ført ham over til Mahanạjim+ 9 og gjort ham til konge over Gịlead,+ asjurittene, Jịsreel,+ Ẹfraim+ og Benjamin, ja over hele Israel. 10 Ịsjbosjet, Sauls sønn, var 40 år gammel da han ble konge over Israel, og han regjerte i to år. Men Judas hus støttet David.+ 11 David var konge i Hebron over Judas hus i sju år og seks måneder.+

12 Med tiden dro Abner, Ners sønn, og tjenerne til Ịsjbosjet, Sauls sønn, ut fra Mahanạjim+ og kom til Gịbeon.+ 13 Joab,+ Serụjas sønn,+ og tjenerne til David dro også ut, og de møtte dem ved Gịbeon-dammen. Den ene gruppen satt på den ene siden av dammen og den andre gruppen på den andre siden. 14 Til slutt sa Abner til Joab: «La de unge mennene reise seg og kjempe* mot hverandre mens vi ser på.» Til dette sa Joab: «Ja, la dem gjøre det.» 15 Da reiste de seg og gikk fram. Det var tolv fra Benjamin, av mennene til Sauls sønn Ịsjbosjet, og tolv av tjenerne til David. 16 De grep tak i hodet på hverandre, og hver av dem stakk sverdet inn i siden på motstanderen, og slik falt de om alle sammen. Derfor ble dette stedet, som ligger i Gịbeon, kalt Helkat-Hạssurim.*

17 Kampen etterpå ble svært hard den dagen, og Abner og Israels menn ble til slutt beseiret av Davids tjenere. 18 Serụjas tre sønner+ var der – Joab,+ Ạbisjai+ og Ạsael.+ Og Ạsael var like rask på foten som en gaselle ute på marken. 19 Ạsael satte etter Abner og tok ikke av til høyre eller til venstre, men fulgte hele tiden etter Abner. 20 Abner så seg tilbake og spurte: «Er det deg, Ạsael?» Og han sa: «Ja, det er det.» 21 Da sa Abner til ham: «Slutt å følge etter meg! Grip heller fatt i en av de unge mennene, og ta utstyret hans til deg selv.» Men Ạsael ville ikke slutte å løpe etter ham. 22 Da sa Abner enda en gang til Ạsael: «Slutt å følge etter meg! Vil du at jeg skal drepe deg? Hvordan kunne jeg da se din bror Joab i øynene?» 23 Men han ville ikke stoppe. Da stakk Abner ham i magen med bakenden av spydet,+ og spydet gikk ut gjennom ryggen på ham. Og han falt der og døde på stedet. Alle som kom dit hvor Ạsael falt og døde, stoppet opp.

24 Joab og Ạbisjai satte etter Abner. Da solen gikk ned, kom de til Amma-høyden, som ligger rett overfor Giah, på veien til Gịbeon-ødemarken. 25 Og benjaminittene samlet seg bak Abner i én flokk, og de stilte seg på toppen av en høyde. 26 Så ropte Abner til Joab: «Skal sverdet få drepe i det uendelige? Skjønner du ikke at det bare vil ende bittert? Hvor lang tid skal det gå før du sier til mennene at de skal slutte å forfølge sine brødre?» 27 Da sa Joab: «Så sant den sanne Gud lever, hvis du ikke hadde sagt dette, ville ikke mennene ha sluttet å forfølge sine brødre før i morgen tidlig.» 28 Så blåste Joab i hornet, og mennene hans sluttet å forfølge Israel og holdt opp med å kjempe.

29 Abner og mennene hans gikk så gjennom Ạraba+ hele den natten. De krysset Jordan og gikk gjennom hele ravinen* og kom til slutt til Mahanạjim.+ 30 Da Joab kom tilbake etter å ha forfulgt Abner, samlet han alle mennene. Av Davids tjenere manglet det 19 mann, i tillegg til Ạsael. 31 Men Davids tjenere hadde beseiret benjaminittene og Abners menn og drept 360 av mennene deres. 32 De tok Ạsael+ og gravla ham i farens grav, som er i Betlehem.+ Så gikk Joab og mennene hans hele natten, og de kom til Hebron+ da det begynte å bli lyst.

3 Krigen mellom Sauls hus og Davids hus ble langvarig. David ble sterkere og sterkere,+ mens Sauls hus ble svakere og svakere.+

2 David fikk sønner mens han var i Hebron.+ Hans førstefødte var Amnon,+ som han fikk med Akịnoam+ fra Jịsreel. 3 Den andre var Kilab, som han fikk med Ạbigajil,+ enken etter Nabal fra Karmel. Den tredje var Ạbsalom,+ sønn av Maạka, som var datter av Talmai,+ kongen i Gesjur. 4 Den fjerde var Adọnja,+ sønn av Haggit, og den femte var Sjefạtja, sønn av Ạbital. 5 Den sjette var Jịtream, som David fikk med sin kone Egla. Disse sønnene fikk David i Hebron.

6 Mens krigen mellom Sauls hus og Davids hus pågikk, styrket Abner+ sin stilling i Sauls hus. 7 Saul hadde hatt en medhustru som het Rispa,+ datter av Aja. Ịsjbosjet+ sa til Abner: «Hvorfor lå du med min fars medhustru?»+ 8 Abner ble rasende over Ịsjbosjets ord og sa: «Er jeg et hundehode fra Juda? Helt fram til i dag har jeg vist lojal kjærlighet mot din far Sauls hus og mot hans brødre og hans venner, og jeg har ikke overgitt deg til David. Likevel krever du meg i dag til regnskap for en feil i forbindelse med en kvinne. 9 Måtte Gud straffe meg både nå og senere hvis jeg ikke gjør mot David det Jehova sverget overfor ham,+ 10 nemlig å ta kongemakten fra Sauls hus og reise Davids trone over Israel og over Juda, fra Dan til Beer-Sjeba.»+ 11 Ịsjbosjet klarte ikke å svare Abner med et eneste ord, så redd var han for ham.+

12 Abner sendte straks budbringere til David og sa: «Hvem er det landet tilhører?» Han tilføyde: «Inngå en pakt med meg, så skal jeg gjøre alt jeg kan* for å få hele Israel over på din side.»+ 13 David svarte: «Godt! Jeg skal inngå en pakt med deg. Det eneste jeg ber deg om, er at du ikke prøver å tre fram for meg uten å ha med deg Mikal,+ Sauls datter, når du kommer.» 14 Så sendte David budbringere til Ịsjbosjet,+ Sauls sønn, og sa: «Gi meg min kone Mikal, som jeg ble forlovet med for 100 forhuder av filisterne.»+ 15 Da sendte Ịsjbosjet bud for å ta henne fra mannen hennes, Pạltiel,+ sønn av Lajisj. 16 Men mannen hennes gikk med henne, og han fulgte gråtende etter henne helt til Bạhurim.+ Der sa Abner til ham: «Dra tilbake!» Da dro han tilbake.

17 I mellomtiden sendte Abner bud til Israels eldste og sa: «I lengre tid ønsket dere å få David til konge over dere. 18 Gå nå til handling, for Jehova har sagt til David: ‘Ved min tjener Davids hånd+ skal jeg redde mitt folk Israel fra filisterne og fra alle de andre fiendene deres.’» 19 Så snakket Abner med benjaminittene.+ Han dro også til Hebron for å snakke med David og selv fortelle ham hva Israel og hele Benjamins hus var blitt enige om.

20 Da Abner kom til David i Hebron sammen med 20 mann, ordnet David en fest for Abner og for de mennene som var med ham. 21 Abner sa så til David: «La meg dra og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan inngå en pakt med deg. Og du skal bli konge over alt det du* ønsker.» Da sendte David Abner av sted, og han dro i fred.

22 Akkurat da kom Davids tjenere og Joab tilbake fra et plyndringstokt, og de hadde med seg mye bytte. Abner var ikke lenger hos David i Hebron, for David hadde sendt ham av sted i fred. 23 Da Joab+ og hele hæren kom, sa noen til Joab: «Abner,+ Ners sønn,+ kom til kongen, og han sendte ham av sted, og han dro sin vei i fred.» 24 Joab gikk da inn til kongen og sa: «Hva har du gjort? Abner kom til deg, og så sendte du ham av sted og lot ham slippe unna! 25 Du kjenner vel Abner, Ners sønn? Han kom hit for å lure deg og for å få vite alt om hvor du går, og hva du gjør.»

26 Så gikk Joab ut fra David og sendte budbringere etter Abner, og de tok ham med tilbake fra Sira-cisternen. Men David visste ikke noe om dette. 27 Da Abner kom tilbake til Hebron,+ tok Joab ham til side inne i byporten for å snakke med ham alene. Men der stakk han ham i magen, så han døde.+ Dette gjorde han fordi Abner hadde drept hans bror Ạsael.*+ 28 Da David senere fikk høre om det, sa han: «Jeg og mitt kongedømme er for alltid uten blodskyld+ framfor Jehova når det gjelder Abner, Ners sønn. 29 Måtte dette slå tilbake på Joab+ og på hele hans fars hus. Måtte Joabs hus aldri være uten en mann som lider av utflod,+ eller som er spedalsk,+ eller som spinner garn,* eller som faller for sverdet, eller som mangler mat!»+ 30 Joab og hans bror Ạbisjai+ drepte Abner+ fordi han hadde slått deres bror Ạsael i hjel i slaget+ ved Gịbeon.

31 David sa så til Joab og alle som var hos ham: «Flerr klærne, ta på dere sekkelerret og hold klage over Abner.» Kong David selv gikk bak likbåren. 32 De gravla Abner i Hebron. Kongen gråt høyt ved Abners grav, og hele folket begynte også å gråte. 33 Kongen sang denne sørgesangen over Abner:

«Skulle Abner dø slik et ufornuftig menneske dør?

Du døde som en som blir drept av forbrytere.»*+

Da gråt hele folket over ham igjen.

35 Senere kom de alle for å få David til å spise* mens det ennå var dag, men David sverget: «Måtte Gud straffe meg både nå og senere hvis jeg smaker brød eller noe som helst annet før solen går ned!»+ 36 Alle merket seg dette, og de syntes godt om det. I likhet med alt annet som kongen gjorde, var dette noe folket likte. 37 Alt folket og hele Israel forsto den dagen at det ikke var kongen som sto bak drapet på Abner, Ners sønn.+ 38 Kongen sa så til tjenerne sine: «Vet dere ikke at en fyrste og en stor mann har falt i Israel i dag?+ 39 Jeg er i dag svak, selv om jeg er salvet til konge,+ og disse mennene, Serụjas sønner,+ er for brutale for meg.+ Måtte Jehova gjengjelde den som gjør ondt, etter hans egen ondskap.»+

4 Da Sauls sønn Ịsjbosjet+ hørte at Abner hadde dødd i Hebron,+ mistet han motet,* og alle israelittene ble grepet av uro. 2 Sauls sønn hadde to menn som ledet plyndringsflokkene hans. Den ene het Baạnah og den andre Rekab. De var sønner av Rimmon fra Beẹrot og hørte til Benjamins stamme. (For Beẹrot+ ble også regnet som en del av Benjamin. 3 Folket i Beẹrot flyktet til Gịttajim,+ og der er de fastboende utlendinger den dag i dag.)

4 Sauls sønn Jonatan+ hadde en sønn som hadde en skade i føttene.+ Han var fem år gammel da meldingen om Saul og Jonatan kom fra Jịsreel.+ Barnepiken hans løftet ham opp og flyktet, men mens hun flyktet i panikk, falt han ned og fikk en skade. Han het Mefibọsjet.+

5 Rekab og Baạnah, sønnene til Rimmon fra Beẹrot, gikk hjem til Ịsjbosjet på den varmeste tiden av dagen, mens han lå og hvilte middag. 6 De kom seg inn i huset ved å late som om de skulle hente hvete, og så stakk de ham i magen. Etterpå kom Rekab og hans bror Baạnah+ seg unna. 7 Da de hadde kommet inn i huset, lå Ịsjbosjet altså på sengen i soverommet sitt. Etter at de hadde stukket ham i hjel, hogg de hodet av ham. Deretter tok de hodet med seg og gikk hele natten på veien til Ạraba. 8 De kom med Ịsjbosjets hode+ til David i Hebron og sa til kongen: «Her er hodet av Ịsjbosjet, sønn av din fiende Saul,+ som ville ta livet av deg.+ I dag gir Jehova vår herre kongen hevn over Saul og etterkommerne hans.»

9 Men David svarte Rekab og hans bror Baạnah, sønnene til Rimmon fra Beẹrot: «Så sant Jehova lever, han som har reddet meg* ut av alle vanskeligheter:+ 10 Da det var en som fortalte meg at Saul var død,+ og han trodde at han kom med en god nyhet, grep jeg ham og drepte ham+ i Siklag. Det var belønningen jeg ga ham for den nyheten! 11 Hva nå, når onde menn har drept en rettferdig mann i hans eget hus mens han lå på sengen? Skulle jeg ikke kreve hans blod av deres hender+ og fjerne dere fra jorden?» 12 David ga så de unge mennene ordre om å drepe dem.+ De hogg hendene og føttene av dem og hengte dem opp+ ved dammen i Hebron. Men de tok hodet til Ịsjbosjet og gravla det i Abners grav i Hebron.

5 Med tiden kom alle Israels stammer til David i Hebron+ og sa: «Vi er ditt eget kjøtt og blod.*+ 2 Tidligere, mens Saul var vår konge, var det du som ledet Israels felttog.*+ Og Jehova sa til deg: ‘Du skal være hyrde for mitt folk Israel, og du skal bli leder for Israel.’»+ 3 Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David inngikk en pakt med dem+ i Hebron framfor Jehova. Deretter salvet de David til konge over Israel.+

4 David var 30 år gammel da han ble konge, og han regjerte i 40 år.+ 5 I Hebron regjerte han over Juda i 7 år og 6 måneder, og i Jerusalem+ regjerte han i 33 år over hele Israel og Juda. 6 Kongen og mennene hans dro til Jerusalem mot jebusittene,+ som bodde i landet. De sa hånlig til David: «Du kommer aldri inn hit! Selv de blinde og de halte kommer til å jage deg bort.» De tenkte: «David kommer aldri inn hit.»+ 7 Likevel inntok David Sion-borgen, som nå er Davidsbyen.+ 8 Den dagen sa David: «De som angriper jebusittene, skal gå gjennom vanntunnelen og drepe både ‘de halte og de blinde’, som David* hater!» Derfor sies det: «Den blinde og den halte kommer aldri inn i huset.» 9 David bosatte seg så i borgen, og den ble kalt* Davidsbyen. Og David begynte å bygge hele veien rundt, fra Vollen*+ og innover.+ 10 Slik fikk David større og større makt,+ og Jehova, hærstyrkenes Gud, var med ham.+

11 Kong Hiram+ i Tyrus sendte sendebud til David, og også sedertømmer+ og tømrere og murere, og de begynte å bygge et slott for David.+ 12 Og David forsto at Jehova hadde befestet hans stilling som konge over Israel+ og opphøyd hans kongedømme+ for sitt folk Israels skyld.+

13 David tok seg flere medhustruer+ og koner i Jerusalem etter at han hadde kommet fra Hebron, og han fikk flere sønner og døtre.+ 14 Dette er navnene på de sønnene han fikk i Jerusalem: Sjammụa, Sjobab, Natan,+ Salomo,+ 15 Jibhar, Elisjụa, Nefeg, Jafịa, 16 Elisjạma, Eljạda og Elifẹlet.

17 Da filisterne fikk høre at David var blitt salvet til konge over Israel,+ dro alle filisterne opp for å lete etter ham. David+ hørte om det og dro ned til skjulestedet i fjellområdet.+ 18 Så kom filisterne og spredte seg utover i Rẹfa’im-dalen.*+ 19 David spurte Jehova:+ «Skal jeg dra opp mot filisterne? Gir du dem i min hånd?» Jehova svarte David: «Dra opp, for jeg skal gi filisterne i din hånd.»+ 20 Så kom David til Baal-Pẹrasim, og David slo dem der. Da sa han: «Jehova har brutt gjennom fiendens rekker+ foran meg, slik vann bryter gjennom en mur.» Derfor ga han dette stedet navnet Baal-Pẹrasim.*+ 21 Filisterne etterlot avgudene sine der, og David og mennene hans fjernet dem.

22 Senere dro filisterne opp enda en gang og spredte seg utover i Rẹfa’im-dalen.*+ 23 David spurte Jehova, men han svarte: «Du skal ikke dra rett opp. Gå i stedet rundt, så du kommer bak dem, og angrip dem foran baka-buskene. 24 Når du hører lyden av marsjering i toppen av baka-buskene, må du handle besluttsomt, for da har Jehova dratt ut foran deg for å slå filisternes hær.» 25 Da gjorde David som Jehova hadde befalt ham, og han slo filisterne+ fra Geba+ og hele veien til Geser.+

6 David samlet igjen alle de beste soldatene i Israel, 30 000 mann. 2 Så dro David og alle mennene hans til Baạle-Juda for å hente den sanne Guds ark+ – foran den påkaller man navnet til hærstyrkenes Jehova,+ han som troner over* kjerubene.+ 3 De satte den sanne Guds ark på en ny vogn+ for å frakte den fra Abinạdabs hus,+ som lå på høyden. Ussah og Ahjo, Abinạdabs sønner, førte den nye vognen.

4 De fraktet altså den sanne Guds ark fra Abinạdabs hus på høyden, og Ahjo gikk foran Arken. 5 David og hele Israels hus feiret begivenheten framfor Jehova med alle slags instrumenter av einertre og med harper, andre strengeinstrumenter,+ tamburiner,+ sistrer og cymbaler.+ 6 Men da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussah hånden ut mot den sanne Guds ark og grep tak i den,+ for kveget fikk nesten vognen til å velte. 7 Da flammet Jehovas vrede opp mot Ussah, og den sanne Gud slo ham+ fordi han hadde handlet respektløst,+ og han døde der ved siden av den sanne Guds ark. 8 Men David ble sint* fordi Jehovas vrede hadde brutt ut mot Ussah, og det stedet ble kalt Peres-Ussah,* som det heter den dag i dag. 9 Den dagen ble David redd for Jehova,+ og han sa: «Hvordan skal Jehovas ark kunne komme til meg?»+ 10 David ville ikke flytte Jehovas ark opp til seg i Davidsbyen.+ Han lot den i stedet bli ført til huset til Obed-Edom+ fra Gat.*

11 Jehovas ark ble værende i huset til Obed-Edom fra Gat i tre måneder, og Jehova velsignet Obed-Edom og hele hans husstand.+ 12 Det ble meldt kong David: «Jehova har velsignet Obed-Edoms hus og alt som er hans, på grunn av den sanne Guds ark.» Da dro David for å føre den sanne Guds ark fra huset til Obed-Edom og opp til Davidsbyen med stor glede.+ 13 Da de som bar+ Jehovas ark, hadde gått seks skritt, ofret han en okse og en gjøkalv.

14 David danset omkring framfor Jehova av all sin kraft, og han hadde på seg* en efod av lin.+ 15 David og hele Israels hus førte Jehovas ark+ opp med gledesrop+ og hornblåsing.+ 16 Men da Jehovas ark kom inn i Davidsbyen, kikket Mikal,+ Sauls datter, ned fra vinduet og fikk se kong David hoppe og danse omkring framfor Jehova. Og hun begynte å forakte ham i sitt hjerte.+ 17 Så førte de Jehovas ark inn og satte den på plass inne i det teltet som David hadde slått opp for den.+ Deretter ofret David brennofre+ og fellesskapsofre+ framfor Jehova.+ 18 Da David var ferdig med å ofre brennofrene og fellesskapsofrene, velsignet han folket i hærstyrkenes Jehovas navn. 19 Så delte han ut et ringformet brød, en daddelkake og en rosinkake til hver mann og kvinne i folket, til hele Israels folkemengde. Deretter dro alle hjem, hver til sitt hus.

20 Da David vendte tilbake for å velsigne sin egen husstand, kom Sauls datter Mikal+ ut for å møte ham. Hun sa: «Så ærefullt Israels konge oppførte seg i dag da han løp halvnaken rundt foran sine tjeneres slavekvinner, akkurat som en tomhjernet mann ville gjort!»+ 21 Da sa David til Mikal: «Det var framfor Jehova jeg feiret, han som utvalgte meg i stedet for din far og hele hans husstand, og som utnevnte meg til leder for Jehovas folk, Israel.+ Derfor vil jeg feire framfor Jehova, 22 og jeg vil ydmyke meg enda mer enn dette og bli liten i mine egne øyne. Men de slavekvinnene som du nevnte, de vil vise meg ære.» 23 Og Mikal,+ Sauls datter, var barnløs helt til sin dødsdag.

7 Kongen bodde nå i sitt eget slott,+ og Jehova hadde gitt ham ro for alle fiendene rundt omkring. 2 Kongen sa til profeten Natan:+ «Her bor jeg i et hus av sedertre,+ mens den sanne Guds ark står i et telt.»+ 3 Natan svarte kongen: «Gjør alt det som ligger deg på hjertet, for Jehova er med deg.»+

4 Den samme natten kom Jehovas ord til Natan: 5 «Gå og si til min tjener David: ‘Dette er hva Jehova sier: «Skulle du bygge et hus til meg som jeg skulle bo i?+ 6 Jeg har jo ikke bodd i et hus fra den dagen jeg førte Israels folk ut av Egypt, og helt til i dag,+ men jeg har flyttet* rundt i et telt og et tabernakel.+ 7 Hele denne tiden flyttet jeg rundt sammen med alle israelittene.* Sa jeg noen gang til lederne for Israels stammer, dem jeg utnevnte til å være hyrder for mitt folk Israel: ‘Hvorfor har dere ikke bygd et hus av sedertre til meg?’»’ 8 Si nå til min tjener David: ‘Dette er hva hærstyrkenes Jehova sier: «Jeg tok deg fra beitemarken, der du fulgte saueflokken,+ for at du skulle bli leder for mitt folk Israel.+ 9 Og jeg skal være med deg overalt hvor du går,+ og jeg skal utrydde alle fiendene dine foran deg.+ Jeg skal gi deg et stort navn,+ som navnet til de største på jorden. 10 Jeg skal velge ut et sted for mitt folk Israel og la dem slå seg ned der, og de skal bo der og ikke mer bli forstyrret. Onde menn skal ikke undertrykke dem igjen, slik de gjorde tidligere,+ 11 helt siden jeg utnevnte dommere+ over mitt folk Israel. Og jeg vil gi deg ro for alle fiendene dine.+

Jehova har også fortalt deg at Jehova skal reise et hus* for deg.+ 12 Når ditt liv er slutt+ og du legger deg til hvile hos dine forfedre, skal jeg gjøre ditt avkom,* din egen sønn,* til konge etter deg, og jeg skal grunnfeste hans kongedømme.+ 13 Han er den som skal bygge et hus for mitt navn,+ og jeg skal grunnfeste hans kongetrone for evig.+ 14 Jeg skal bli hans far, og han skal bli min sønn.+ Når han gjør noe galt, skal jeg irettesette ham med menneskers kjepp og med menneskesønners* slag.+ 15 Min lojale kjærlighet skal ikke bli tatt bort fra ham, slik jeg tok den bort fra Saul,+ som jeg fjernet framfor deg. 16 Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast for alltid, og din trone skal være grunnfestet for evig.»’»+

17 Natan overbrakte alle disse ordene og hele dette synet til David.+

18 Da gikk kong David inn og satte seg framfor Jehova og sa: «Hvem er jeg, Suverene Herre Jehova? Og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?+ 19 Som om dette ikke var nok, Suverene Herre Jehova, taler du også om din tjeners hus inn i en fjern framtid. Og dette er til rettledning* for alle mennesker, Suverene Herre Jehova. 20 Hva mer kan din tjener David si til deg når du kjenner meg så godt,+ Suverene Herre Jehova? 21 I samsvar med ditt ord og etter ditt hjerte* har du gjort alt dette store og åpenbart det for din tjener.+ 22 Derfor er du virkelig stor,+ Suverene Herre Jehova. Det er ingen som deg,+ og det finnes ingen annen Gud enn deg.+ Alt vi har hørt med våre egne ører, bekrefter dette. 23 Og hvilken annen nasjon på jorden er som ditt folk Israel?+ Gud dro ut og løskjøpte dem for at de skulle bli hans folk,+ og han skapte seg et navn+ ved å gjøre store og ærefryktinngytende gjerninger for dem.+ Du drev ut nasjonene og deres guder for ditt folks skyld, det som du løskjøpte til deg selv fra Egypt. 24 Du gjorde Israel til ditt eget folk for all framtid,+ og du, Jehova, er blitt deres Gud.+

25 Jehova Gud, oppfyll det løftet du har gitt angående din tjener og hans hus, for all framtid. Og måtte du gjøre akkurat det du har lovt.+ 26 Måtte ditt navn bli opphøyd for evig,+ så folk kan si: ‘Hærstyrkenes Jehova er Gud over Israel.’ Og måtte din tjener Davids hus bli grunnfestet framfor deg.+ 27 For du, hærstyrkenes Jehova, Israels Gud, har åpenbart dette for din tjener: ‘Jeg skal bygge et hus* for deg.’+ Det er derfor din tjener har mot* til å be denne bønnen til deg. 28 Suverene Herre Jehova, du er den sanne Gud. Dine ord er sanne,+ og du har lovt din tjener alt dette gode. 29 Måtte du derfor velsigne din tjeners hus, og måtte det bestå for evig framfor deg.+ For du, Suverene Herre Jehova, har lovt det. Måtte din tjeners hus være velsignet av deg for evig.»+

8 En tid senere kjempet David mot filisterne+ og beseiret dem,+ og han tok Meteg-Amma fra dem.

2 Han beseiret moabittene+ og fikk dem til å legge seg ned på bakken og målte dem med en snor. Han målte to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve.+ Og moabittene ble Davids tjenere og måtte betale tributt.*+

3 David beseiret Hadadẹser, Rehobs sønn, kongen i Soba,+ da Hadadẹser var på vei for å vinne tilbake sin makt ved elven Eufrat.+ 4 David tok fra ham 1700 ryttere og 20 000 fotsoldater. Så skar David over hasene på alle vognhestene unntatt 100 av dem.+

5 Da syrerne fra Damaskus+ kom for å hjelpe Hadadẹser, kongen i Soba, slo David i hjel 22 000 av syrerne.+ 6 Så plasserte David garnisoner i Damaskus-Syria, og syrerne ble Davids tjenere og måtte betale tributt. Jehova ga David seier* overalt hvor han dro.+ 7 Dessuten tok David de runde gullskjoldene fra Hadadẹsers tjenere og brakte dem til Jerusalem.+ 8 Fra Betah og Bẹrotai, byer som tilhørte Hadadẹser, tok kong David store mengder kobber.

9 To’i, kongen i Hamat,+ fikk høre at David hadde beseiret hele hæren til Hadadẹser.+ 10 Da sendte To’i sin sønn Joram til kong David for å spørre om det sto bra til med ham, og for å gratulere ham med seieren over Hadadẹser (for Hadadẹser hadde kjempet mot To’i flere ganger). Og Joram hadde med seg gjenstander av sølv, gull og kobber. 11 Kong David helliget disse til Jehova, akkurat som han hadde helliget det sølvet og gullet som han hadde tatt fra alle de nasjonene han hadde beseiret:+ 12 fra Syria og Moab,+ fra ammonittene, filisterne+ og amalekittene+ og fra Hadadẹser,+ Rehobs sønn, kongen i Soba. 13 Og David skapte seg et navn da han kom tilbake etter å ha slått 18 000 edomitter i Saltdalen.+ 14 Han opprettet garnisoner i Edom. I hele Edom opprettet han garnisoner, og alle edomittene ble Davids tjenere.+ Jehova ga David seier* overalt hvor han dro.+

15 David regjerte nå over hele Israel,+ og han sørget for rett og rettferdighet+ for hele folket.+ 16 Joab,+ Serụjas sønn, var satt over hæren, og Jehọsjafat,+ Ạkiluds sønn, var riksskriver. 17 Sadok,+ Ạkitubs sønn, og Akimẹlek, Abjạtars sønn, var prester, og Serạja var sekretær. 18 Benạja,+ Jehojạdas sønn, var satt over keretittene og peletittene.+ Og Davids sønner fikk høye stillinger ved hoffet.*

9 David spurte: «Er det noen igjen av Sauls hus som jeg kan vise lojal kjærlighet for Jonatans skyld?»+ 2 Det var en tjener fra Sauls hus som het Siba.+ De ba ham komme til David, og kongen spurte ham: «Er du Siba?» Han svarte: «Ja, jeg er din tjener.» 3 Kongen sa videre: «Er det noen igjen av Sauls hus som jeg kan vise Guds lojale kjærlighet mot?» Siba svarte kongen: «En av Jonatans sønner lever fortsatt. Han er skadet i begge føttene.»+ 4 Kongen spurte: «Hvor er han?» Siba svarte kongen: «Han er hjemme hos Makir,+ Ạmmiels sønn, i Lo-Debar.»

5 Kong David sendte straks bud etter ham og hentet ham fra huset til Makir, Ạmmiels sønn, i Lo-Debar. 6 Da Mefibọsjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. David sa: «Mefibọsjet!» Han svarte: «Her er din tjener.» 7 David sa til ham: «Ikke vær redd, for jeg skal vise deg lojal kjærlighet+ for din far Jonatans skyld. Du skal få tilbake hele jordeiendommen til din farfar Saul, og du skal alltid spise* ved mitt bord.»+

8 Da kastet han seg ned og sa: «Hva er din tjener, siden du bryr deg om* en død hund+ som meg?» 9 Kongen kalte nå på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: «Alt som tilhørte Saul og hele hans hus, gir jeg til din herres sønnesønn.+ 10 Du skal dyrke jorden for ham, du og sønnene dine og tjenerne dine, og du skal høste inn avlingen for å skaffe mat til dem som tilhører din herres sønnesønn. Men Mefibọsjet, din herres sønnesønn, skal alltid spise ved mitt bord.»+

Siba hadde 15 sønner og 20 tjenere.+ 11 Siba svarte kongen: «Din tjener vil gjøre alt det min herre kongen befaler.» Etter dette spiste Mefibọsjet ved Davids* bord som en av kongens sønner. 12 Mefibọsjet hadde en liten sønn som het Mika.+ Og alle som bodde i Sibas hus, ble Mefibọsjets tjenere. 13 Mefibọsjet ble boende i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord.+ Og han var skadet i begge føttene.+

10 Senere døde ammonittenes konge,+ og hans sønn Hanun ble konge etter ham.+ 2 Da sa David: «Jeg vil vise lojal kjærlighet mot Hanun, sønn av Nahasj, slik hans far viste meg lojal kjærlighet.» David sendte derfor tjenerne sine for å trøste ham i sorgen over faren. Men da tjenerne til David kom inn i ammonittenes land, 3 sa ammonittenes fyrster til sin herre Hanun: «Tror du det er for å hedre din far at David har sendt folk for å trøste deg? Er det ikke heller for å utforske byen og spionere i den og erobre den at David har sendt tjenerne sine til deg?» 4 Da tok Hanun tjenerne til David og barberte av dem halve skjegget+ og skar av klærne deres på midten, ved baken, og sendte dem bort. 5 Da David fikk vite om dette, sendte han straks noen for å møte dem, for mennene var blitt grundig ydmyket. Kongen sa til dem: «Bli i Jeriko+ til skjegget har vokst ut igjen. Så kan dere komme tilbake.»

6 Etter en tid skjønte ammonittene at de var blitt en stank for David. De sendte derfor bud og leide syrere fra Bet-Rehob+ og fra Soba,+ 20 000 fotsoldater, og de leide kongen i Maạka+ med 1000 mann, og 12 000 mann fra Isjtob.*+ 7 Da David fikk høre det, sendte han Joab av sted med hele hæren, deriblant de sterkeste krigerne.+ 8 Og ammonittene dro ut og stilte seg opp i kampformasjon foran byporten, mens syrerne fra Soba og fra Rehob, sammen med Isjtob og Maạka, sto for seg selv ute på marken.

9 Da Joab så at angrepene kom både forfra og bakfra, valgte han ut noen av Israels beste krigere og stilte dem opp i kampformasjon mot syrerne.+ 10 Han satte resten av mennene under sin bror Ạbisjais+ kommando* for at de skulle stille seg opp i kampformasjon mot ammonittene.+ 11 Så sa han: «Hvis syrerne blir for sterke for meg, må du komme og redde meg. Og hvis ammonittene blir for sterke for deg, skal jeg komme og redde deg. 12 Vi må være sterke og kjempe modig+ for vårt folk og for vår Guds byer, og så vil Jehova gjøre det som er godt i hans øyne.»+

13 Deretter rykket Joab og mennene hans fram for å kjempe mot syrerne, og de flyktet for ham.+ 14 Ammonittene så at syrerne hadde flyktet. Da flyktet de for Ạbisjai og trakk seg inn i byen. Etter dette slaget mot ammonittene dro Joab tilbake til Jerusalem.

15 Da syrerne så at de var blitt beseiret av Israel, samlet de seg igjen.+ 16 Hadadẹser+ sendte bud etter de syrerne som var i området ved Elven,*+ og de kom til Helam, ledet av Sjobak, Hadadẹsers hærfører.

17 Da dette ble meldt David, samlet han straks hele Israels hær og gikk over Jordan og kom til Helam. Syrerne stilte seg så opp i kampformasjon for å møte David, og de kjempet mot ham.+ 18 Men syrerne flyktet for Israel. Og David drepte 700 vognstyrere og 40 000 ryttere blant syrerne, og han hogg ned Sjobak, hærføreren deres, som døde der.+ 19 Da alle kongene, Hadadẹsers tjenere, så at de var blitt beseiret av Israel, sluttet de straks fred med Israel og ble deres undersåtter.+ Og syrerne våget ikke å hjelpe ammonittene mer.

11 Ved begynnelsen av året,* på den tiden da kongene drar ut på felttog, sendte David av sted Joab, tjenerne sine og hele Israels hær for å føre ødeleggelse over ammonittene, og de beleiret Rabba.+ Men David ble igjen i Jerusalem.+

2 En kveld* sto David opp fra sengen og gikk omkring på slottstaket. Fra taket så han en kvinne som badet, og hun var svært vakker. 3 David sendte bud for å forhøre seg om kvinnen, og budbringeren meldte: «Det er Batsẹba,+ som er datter av Ẹliam+ og gift med hetitten Ụria.»+ 4 David sendte da noen for å hente henne.+ Hun kom inn til ham, og han lå med henne.+ (Dette skjedde i forbindelse med at hun renset seg fra sin urenhet.)*+ Så gikk hun hjem igjen.

5 Kvinnen ble gravid, og hun sendte denne beskjeden til David: «Jeg er gravid.» 6 Da sendte David bud til Joab: «Send hetitten Ụria til meg.» Og Joab sendte Ụria til David. 7 Da Ụria kom til ham, spurte David ham hvordan Joab og hæren hadde det, og hvordan det gikk med krigen. 8 David sa så til Ụria: «Gå nå hjem og hvil deg.»* Da Ụria forlot kongens hus, ble det sendt en gave fra kongen* etter ham. 9 Men Ụria sov ved inngangen til kongens hus sammen med alle de andre av kongens tjenere. Han gikk ikke hjem. 10 Det ble da sagt til David: «Ụria har ikke gått hjem til sitt eget hus.» Da sa David til Ụria: «Har ikke du nettopp vært ute på reise? Hvorfor drar du ikke hjem?» 11 Ụria svarte David: «Både Arken+ og Israels og Judas hær bor i telt, og min herre Joab og hans menn ligger i leir ute på marken. Skulle jeg da gå hjem for å spise og drikke og ligge med min kone?+ Så sant du lever og er i live,* det gjør jeg ikke!»

12 Da sa David til Ụria: «Bli her i dag også, og i morgen skal jeg sende deg av gårde.» Ụria ble derfor i Jerusalem den dagen og dagen etter. 13 David sendte bud etter ham for at han skulle komme og spise og drikke sammen med ham, og han skjenket ham full. Men om kvelden gikk Ụria ut og la seg til å sove på sin seng hos kongens tjenere. Han gikk ikke hjem. 14 Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Ụria. 15 I brevet skrev han: «Sett Ụria i forreste linje, der kampen er hardest. Trekk dere så tilbake fra ham, slik at han mister livet i kampen.»+

16 Joab hadde holdt oppsyn med byen, og han plasserte Ụria der han visste at det var sterke krigere. 17 Da mennene i byen kom ut og kjempet mot Joab, falt noen av Davids tjenere, og hetitten Ụria var blant dem som ble drept.+ 18 Joab sendte nå rapport til David om alt som hadde skjedd i krigen. 19 Han ga budbringeren denne instruksen: «Når du har fortalt kongen om alt som har skjedd i krigen, 20 kan det være at kongen blir sint og sier til deg: ‘Hvorfor måtte dere gå så nær byen for å kjempe? Visste dere ikke at de ville skyte ned på dere fra muren? 21 Hvem var det som drepte Abimẹlek,+ Jerubbẹsjets*+ sønn? Var det ikke en kvinne som kastet en kvernstein på ham oppe fra muren i Tebes, slik at han døde? Hvorfor måtte dere gå så nær muren?’ Da skal du si: ‘Din tjener hetitten Ụria døde også.’»

22 Budbringeren dro av sted og fortalte David alt det som Joab hadde sendt ham for å si. 23 Budbringeren sa til David: «Fiendene fikk overtaket over oss, og de kom ut mot oss på marken. Men vi drev dem tilbake helt til byporten. 24 Og bueskytterne skjøt på tjenerne dine oppe fra muren, og noen av kongens tjenere døde. Din tjener hetitten Ụria døde også.»+ 25 Da sa David til budbringeren: «Si dette til Joab: ‘Ikke la dette gå inn på deg, for sverdet dreper både den ene og den andre. Du skal intensivere kampen mot byen og erobre den.’+ Og sett mot i ham.»

26 Da Ụrias kone fikk høre at mannen hennes var død, begynte hun å sørge over ham. 27 Så snart sørgetiden var over, sendte David bud etter henne og hentet henne hjem til seg. Hun ble hans kone+ og fødte ham en sønn. Men det som David hadde gjort, var ondt i Jehovas øyne.+

12 Jehova sendte så Natan+ til David. Han kom inn til ham+ og sa: «Det bodde to menn i en by, den ene var rik og den andre fattig. 2 Den rike hadde en stor mengde sauer og kveg,+ 3 men den fattige hadde ikke noe annet enn et lite hunnlam som han hadde kjøpt.+ Han tok seg av det, og det vokste opp hos ham og barna hans. Det spiste av det lille han hadde av mat, drakk av begeret hans og sov i armene hans. Det var som en datter for ham. 4 En dag fikk den rike mannen besøk av en som var på reise. Men han ville ikke ta en av sine egne sauer eller noe av sitt eget kveg for å lage et måltid til den reisende. I stedet tok han den fattiges lam og laget det til for mannen som hadde kommet til ham.»+

5 David ble rasende på mannen, og han sa til Natan: «Så sant Jehova lever,+ den mannen som gjorde dette, fortjener å dø! 6 Og fordi han gjorde dette og ikke viste medfølelse, skal han betale firedobbelt for lammet.»+

7 Da sa Natan til David: «Du er mannen! Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Det var jeg som salvet deg til konge over Israel,+ og jeg reddet deg fra Saul.+ 8 Jeg var villig til å gi deg din herres hus+ og å legge din herres koner+ i dine armer, og jeg ga deg herredømmet over Israel og Juda.+ Og som om dette ikke var nok, var jeg villig til å gjøre mye mer for deg.+ 9 Hvorfor har du foraktet Jehovas ord ved å gjøre det som er ondt i hans øyne? Du drepte hetitten Ụria med sverdet!+ Og etter at du hadde tatt livet av ham med ammonittenes sverd, tok du hans kone+ og giftet deg med henne.+ 10 Nå kommer sverdet aldri til å vike fra ditt hus,+ siden du foraktet meg ved å gifte deg med hetitten Ụrias kone.’ 11 Dette er hva Jehova sier: ‘Jeg fører ulykke over deg fra ditt eget hus.+ For øynene på deg vil jeg ta konene dine og gi dem til en annen mann,*+ og han kommer til å ligge med dem midt på lyse dagen.*+ 12 Du handlet i det skjulte,+ men jeg skal gjøre dette foran hele Israel, midt på lyse dagen.’»*

13 David sa da til Natan: «Jeg har syndet mot Jehova.»+ Natan svarte David: «Så tilgir Jehova din synd.*+ Du skal ikke dø.+ 14 Men fordi du har vist fullstendig mangel på respekt for Jehova i denne saken, skal den sønnen som du nettopp har fått, dø.»

15 Deretter gikk Natan hjem til seg selv.

Og Jehova lot en sykdom ramme den gutten som Ụrias kone hadde født David. 16 David ba inderlig til den sanne Gud for gutten. Han fastet strengt, og om nettene lå han på gulvet.+ 17 De eldste i hans hus stilte seg over ham og prøvde å få ham til å reise seg fra gulvet, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem. 18 Den sjuende dagen døde gutten. Men Davids tjenere turte ikke å fortelle ham at gutten var død. De sa: «Vi snakket jo til ham mens gutten fortsatt levde, og han hørte ikke på oss. Så hvordan kan vi fortelle ham at gutten er død? Han kan komme til å gjøre noe forferdelig.»

19 Da David så at tjenerne hvisket seg imellom, skjønte han at gutten var død. David spurte tjenerne: «Er gutten død?» De svarte: «Ja, han er død.» 20 David reiste seg da fra gulvet. Han vasket seg, smurte seg inn med olje,+ skiftet klær og gikk til Jehovas hus+ for å tilbe. Etterpå gikk han hjem til slottet og ba om at det måtte bli satt fram mat til ham, og han spiste. 21 Tjenerne spurte ham: «Hvorfor oppfører du deg på denne måten? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som han er død, står du opp og spiser.» 22 Han svarte: «Mens gutten levde, fastet+ og gråt jeg, for jeg sa til meg selv: ‘Hvem vet om ikke Jehova har medfølelse med meg og lar gutten få leve?’+ 23 Hvorfor skulle jeg faste nå som han er død? Kan jeg hente ham tilbake?+ Jeg skal gå dit han er,+ men han kommer ikke tilbake til meg.»+

24 David trøstet så sin kone Batsẹba.+ Han gikk inn til henne og lå med henne. Med tiden fødte hun en sønn, og han fikk navnet Salomo.*+ Og Jehova elsket ham,+ 25 og han sendte bud gjennom profeten Natan+ om at gutten skulle kalles Jedịdja,* for Jehovas skyld.

26 Joab fortsatte å kjempe mot Rabba,+ som tilhørte ammonittene,+ og han inntok kongebyen.*+ 27 Da sendte Joab budbringere til David og sa: «Jeg har kjempet mot Rabba,+ og jeg har inntatt vannbyen.* 28 Kall nå sammen resten av hæren og omring byen og innta den. Ellers vil det være jeg som inntar byen, og jeg vil få æren for det.»*

29 Da samlet David hele hæren og dro til Rabba. Han kjempet mot byen og inntok den. 30 Han tok så kronen fra Malkams hode. Gullet i den veide en talent,* og det var edelstener på den. Den ble satt på Davids hode. Han tok også mye bytte+ fra byen.+ 31 Og han førte ut folket i byen og satte dem til å sage stein, til å arbeide med skarpe jernredskaper og med jernøkser og til å lage teglstein. Dette gjorde han med alle de byene som tilhørte ammonittene. Til slutt dro David og hele hæren tilbake til Jerusalem.

13 Davids sønn Ạbsalom hadde en vakker søster som het Tamar,+ og Davids sønn Amnon+ ble forelsket i henne. 2 Amnon var så ulykkelig på grunn av sin søster Tamar at han ble syk. Hun var nemlig jomfru, og det virket umulig for Amnon å gjøre noe med henne. 3 Men Amnon hadde en venn som het Jehọnadab.+ Han var sønn av Sjimẹah,+ Davids bror. Og Jehọnadab var en svært utspekulert mann. 4 Han sa til Amnon: «Hvorfor er du, kongens sønn, så nedfor hver eneste morgen? Vil du ikke fortelle meg det?» Amnon svarte: «Jeg er forelsket i Tamar, søsteren+ til min bror Ạbsalom.» 5 Da sa Jehọnadab til ham: «Legg deg på sengen og lat som om du er syk. Når faren din kommer for å se til deg, skal du si til ham: ‘La min søster Tamar komme og gi meg litt mat. Hun kan lage til maten* mens jeg ser på, og servere meg den her på sengen.’»

6 Så la Amnon seg og lot som om han var syk, og kongen kom inn for å se til ham. Amnon sa til kongen: «La min søster Tamar komme inn og bake to hjerteformede brød mens jeg ser på, og servere meg dem her på sengen.» 7 Da sendte David bud hjem til Tamar og sa: «Gå til din bror Amnons hus og lag mat* til ham.» 8 Tamar gikk så hjem til sin bror Amnon, der han lå til sengs. Hun eltet en deig og formet brød av den mens han så på, og hun stekte brødene. 9 Så tok hun pannen og serverte ham maten. Men Amnon ville ikke spise. Han sa: «Gå ut herfra, alle sammen!» Da gikk alle ut.

10 Amnon sa nå til Tamar: «Bær maten* inn på soverommet, så du kan servere meg den på sengen.» Da tok Tamar de hjerteformede brødene som hun hadde bakt, og bar dem inn til sin bror Amnon i soverommet. 11 Da hun kom bort til ham med dem så han kunne spise, grep han tak i henne og sa: «Kom og ligg med meg, min søster.» 12 Men hun sa til ham: «Nei, min bror! Ikke ydmyk meg, for noe slikt gjør man ikke i Israel.+ Ikke gjør noe så skammelig.+ 13 Hvordan kunne jeg leve med en slik skam? Og du vil bli regnet som en av de æreløse mennene i Israel. Kan du ikke snakke med kongen? Han vil ikke nekte deg å få meg.» 14 Men han ville ikke høre på henne. Han overmannet henne og ydmyket henne ved å voldta henne. 15 Etterpå begynte Amnon å hate henne intenst. Ja, hans hat til henne ble større enn den kjærligheten han hadde hatt til henne. Amnon sa til henne: «Reis deg og gå din vei!» 16 Da sa hun til ham: «Nei, min bror. Å sende meg bort nå er verre enn det du har gjort mot meg!» Men han ville ikke høre på henne.

17 Så kalte han på den unge tjeneren sin og sa: «Få dette mennesket bort herfra, og lås døren etter henne.» 18 (Tamar hadde på seg en spesiell* kjortel, en slik som kongens døtre gikk med så lenge de var jomfruer.) Tjeneren førte henne så ut og låste døren etter henne. 19 Da strødde Tamar aske på hodet+ og flerret den fine kjortelen som hun hadde på seg. Hun holdt hendene på hodet og gikk skrikende bort.

20 Hennes bror Ạbsalom+ spurte henne: «Er det din bror Amnon som har vært sammen med deg? Ikke fortell noen om dette, min søster. Han er din bror.+ Du må legge denne saken bak deg.»* Deretter bodde Tamar isolert hjemme hos sin bror Ạbsalom. 21 Da kong David hørte om alt dette, ble han rasende.+ Men han ville ikke såre følelsene til sin sønn Amnon, for han elsket ham, siden han var hans førstefødte. 22 Og Ạbsalom sa ikke noe til Amnon, verken ondt eller godt. Han hatet+ Amnon fordi han hadde ydmyket hans søster Tamar.+

23 To år senere var Ạbsaloms saueklippere i Baal-Hasor, som ligger i nærheten av Ẹfraim.+ Og Ạbsalom inviterte alle kongens sønner til en fest.+ 24 Ạbsalom kom da inn til kongen og sa: «Din tjener får sauene sine klipt. Jeg vil gjerne be kongen og hans tjenere om å bli med meg.» 25 Men kongen sa til Ạbsalom: «Nei, min sønn. Hvis vi drar alle sammen, blir vi en byrde for deg.» Selv om Ạbsalom fortsatte å prøve å overtale ham, ville han ikke bli med, men han velsignet ham. 26 Da sa Ạbsalom: «Hvis ikke du vil, så la min bror Amnon bli med oss.»+ Kongen spurte: «Hvorfor skulle han bli med deg?» 27 Men Ạbsalom overtalte ham, så han sendte Amnon og alle kongens sønner med ham.

28 Ạbsalom sa så til tjenerne sine: «Følg godt med, for når Amnon er i god stemning på grunn av vinen, skal jeg si til dere: ‘Slå Amnon i hjel!’ Da skal dere drepe ham. Ikke vær redde. Det er jo jeg som befaler dere å gjøre dette. Vær sterke og modige.» 29 Så gjorde Ạbsaloms tjenere med Amnon akkurat som Ạbsalom hadde befalt. Alle de andre sønnene til kongen kom seg på bena og flyktet på muldyrene sine. 30 Mens de var på vei hjem, fikk David høre dette ryktet: «Ạbsalom har drept alle kongens sønner. Ikke én av dem har overlevd.» 31 Da reiste kongen seg, flerret klærne sine og kastet seg til jorden. Og alle tjenerne hans sto ved siden av med flerrede klær.

32 Men Jehọnadab,+ sønn av Sjimẹah,+ Davids bror, sa: «Min herre må ikke tro at de har drept alle kongens unge sønner, for det er bare Amnon som er død.+ Dette har skjedd på Ạbsaloms befaling. Han har vært bestemt på å gjøre dette+ fra den dagen da Amnon ydmyket hans søster+ Tamar.+ 33 Min herre kongen må ikke høre på* det ryktet som sier at alle kongens sønner er døde. Det er bare Amnon som er død.»

34 I mellomtiden flyktet Ạbsalom.+ Senere fikk vaktmannen øye på en mengde folk som kom på veien langsmed fjellet. 35 Da sa Jehọnadab+ til kongen: «Se! Kongens sønner har kommet tilbake. Det er akkurat som din tjener sa.» 36 Med det samme han hadde sagt dette, kom kongens sønner inn, og de gråt høyt. Også kongen og alle tjenerne hans gråt bittert. 37 Men Ạbsalom flyktet og dro til Talmai,+ Ạmmihuds sønn, kongen i Gesjur. David sørget over sønnen sin i lang tid. 38 Etter at Ạbsalom hadde flyktet og dratt til Gesjur,+ ble han der i tre år.

39 Til slutt lengtet kong David etter å dra til Ạbsalom, for han hadde forsonet seg med* at Amnon var død.

14 Joab, Serụjas sønn,+ fikk nå vite at kongens hjerte lengtet etter Ạbsalom.+ 2 Joab sendte derfor bud til Tekọa+ og tilkalte en klok kvinne derfra og sa til henne: «Lat som om du er i sorg, ta på deg sørgeklær, og la være å smøre deg inn med olje.+ Oppfør deg som en kvinne som i lang tid har sørget over en som er død. 3 Gå så inn og si dette til kongen.» Og Joab fortalte henne hva hun skulle si.*

4 Kvinnen fra Tekọa gikk inn til kongen, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Hjelp meg, konge!» 5 Kongen spurte henne: «Hva er i veien?» Hun svarte: «Jeg er enke. Mannen min er død. 6 Og jeg, din tjenestekvinne, hadde to sønner, og de begynte å slåss ute på marken. Det var ingen der som kunne skille dem, og den ene slo den andre ned og drepte ham. 7 Nå har hele slekten vendt seg imot meg, din tjenestekvinne, og de sier: ‘Gi oss ham som drepte sin bror, så vi kan ta livet av ham til gjengjeld for hans brors liv, selv om det betyr at vi tar livet av arvingen!’+ De vil drepe den eneste sønnen jeg har igjen, som når noen slokker den siste gloen i et bål. Da vil min mann verken ha et navn eller en etterkommer* igjen på jorden.»

8 Kongen sa da til kvinnen: «Gå hjem igjen. Jeg skal ta meg av saken.» 9 Så sa kvinnen fra Tekọa til kongen: «Min herre konge, la meg og min fars hus bære skylden, mens kongen og hans trone er uten skyld.» 10 Kongen svarte: «Hvis noen sier noe mer til deg, så før ham til meg. Da kommer han aldri til å plage deg igjen.» 11 Men hun sa: «Jeg ber deg, konge, tenk på Jehova din Gud, så blodhevneren+ ikke gjør større skade og dreper sønnen min.» Da sa han: «Så sant Jehova lever,+ ikke ett av din sønns hårstrå skal falle på bakken.» 12 Så sa kvinnen: «Kan din tjenestekvinne få si noe mer til min herre kongen?» Da sa han: «Tal!»

13 Kvinnen sa: «Hvorfor har du da tenkt å gjøre noe slikt mot Guds folk?+ Når kongen sier dette, gjør han seg selv skyldig, for kongen fører ikke sin egen forviste sønn tilbake.+ 14 Vi skal alle dø og bli som vann som helles ut på bakken og ikke kan samles opp igjen. Men Gud vil ikke ta noens liv,* og han ser etter grunner til å la en som er vist bort fra ham, få komme tilbake. 15 Jeg har kommet inn for å si dette til min herre kongen fordi folket gjorde meg redd. Det var derfor din tjenestekvinne sa til seg selv: ‘Jeg vil snakke med kongen. Kanskje kongen vil gjøre som hans slavekvinne ber om. 16 Kongen vil kanskje høre på meg og redde sin slavekvinne fra den mannen som vil utrydde meg og min eneste sønn fra den eiendommen Gud har gitt oss som arv.’+ 17 Så tenkte din tjenestekvinne: ‘Jeg håper min herre kongens ord gir meg ro.’ For min herre kongen er akkurat som en av den sanne Guds engler når det gjelder å skille mellom godt og ondt. Måtte Jehova din Gud være med deg.»

18 Kongen sa til kvinnen: «Svar åpent og ærlig på det jeg nå spør om.» Kvinnen svarte: «Tal, min herre konge.» 19 Kongen spurte da: «Er det Joab som har fått deg til å gjøre alt dette?»+ Kvinnen svarte: «Så sant du lever, min herre konge, det er som* min herre kongen sier. Det var din tjener Joab som ba meg gjøre dette, og som la alle disse ordene i munnen på din tjenestekvinne. 20 Din tjener Joab har gjort dette for å stille saken i et annet lys, men min herre er like vis som den sanne Guds engel og vet alt som skjer i landet.»

21 Kongen sa så til Joab: «Ja vel, jeg skal gjøre dette.+ Dra av sted og før den unge mannen Ạbsalom tilbake.»+ 22 Da kastet Joab seg ned med ansiktet mot jorden og lovpriste kongen. Joab sa: «I dag vet din tjener at du ser på meg med velvilje, min herre konge, siden kongen vil gjøre det hans tjener ber om.» 23 Så dro Joab til Gesjur+ og førte Ạbsalom til Jerusalem. 24 Men kongen sa: «Han kan gå hjem til sitt eget hus, men han får ikke tre fram for meg.» Da gikk Ạbsalom til sitt eget hus, og han kom ikke inn til kongen.

25 Det var ingen mann i hele Israel som var like beundret for sitt vakre utseende som Ạbsalom. Fra hodet til føttene fantes det ikke noen feil på ham. 26 Når han klipte seg (han måtte klippe seg én gang i året fordi håret ble så tungt), veide håret hans 200 sekel* etter det kongelige vektlodd.* 27 Ạbsalom fikk tre sønner,+ og en datter som het Tamar. Hun var en svært vakker kvinne.

28 Ạbsalom bodde i Jerusalem i to hele år uten å komme inn til kongen.+ 29 Ạbsalom sendte da bud på Joab for å sende ham til kongen, men Joab ville ikke komme til ham. Så sendte han bud på ham igjen, for andre gang, men han ville fortsatt ikke komme. 30 Han sa da til tjenerne sine: «Joabs åker ligger ved siden av min, og der har han bygg. Gå og sett fyr på den.» Tjenerne til Ạbsalom gikk så og satte fyr på åkeren. 31 Da dro Joab hjem til Ạbsalom og spurte ham: «Hvorfor har tjenerne dine satt fyr på åkeren min?» 32 Ạbsalom svarte Joab: «Jeg sendte bud til deg og ba deg komme. Jeg ville sende deg til kongen for å spørre ham: ‘Hvorfor har jeg kommet fra Gesjur?+ Det hadde vært bedre for meg å bli der. La meg nå få tre fram for kongen, og hvis jeg er skyldig i noe, så får han ta livet av meg.’»

33 Da gikk Joab inn til kongen og fortalte ham det. Kongen tilkalte så Ạbsalom, som kom inn til ham og kastet seg ned foran ham med ansiktet mot jorden. Så kysset kongen Ạbsalom.+

15 Etter alt dette skaffet Ạbsalom seg en vogn og hester og 50 mann som skulle løpe foran ham.+ 2 Ạbsalom pleide å stå tidlig opp og stille seg ved veien til byporten.+ Når noen var på vei til kongen for å få dom i en rettssak,+ kalte Ạbsalom ham til seg og sa: «Hvor er du fra?» Vedkommende sa gjerne: «Din tjener er fra en av Israels stammer.» 3 Ạbsalom pleide da å si: «Det du ønsker å oppnå, er både rett og riktig, men det er ingen hos kongen som kan ta seg av saken din.» 4 Ạbsalom sa også: «Om bare jeg ble satt til dommer i landet! Da kunne alle som hadde en rettstvist eller en rettssak, komme til meg, og så skulle jeg sørge for at de ble behandlet rettferdig.»

5 Og når noen kom bort til Ạbsalom for å bøye seg for ham, rakte Ạbsalom ut hånden og tok tak i ham og kysset ham.+ 6 Ạbsalom gjorde dette med alle israelitter som kom til kongen for å få en dom. På den måten stjal Ạbsalom israelittenes hjerte.+

7 Etter fire år* sa Ạbsalom til kongen: «La meg få dra til Hebron+ for å innfri det løftet jeg har gitt til Jehova. 8 For jeg, din tjener, ga dette høytidelige løftet+ da jeg bodde i Gesjur+ i Syria: ‘Hvis Jehova fører meg tilbake til Jerusalem, skal jeg ofre til* Jehova.’» 9 Da sa kongen til ham: «Dra i fred.» Dermed dro han av sted til Hebron.

10 Ạbsalom sendte nå spioner ut til alle Israels stammer og sa til dem: «Så snart dere hører lyden av hornet, skal dere kunngjøre: ‘Ạbsalom er blitt konge i Hebron!’»+ 11 To hundre mann fra Jerusalem hadde fulgt Ạbsalom. De var blitt bedt om å bli med og hadde dratt av sted i god tro, uten å vite hva som egentlig foregikk. 12 Da Ạbsalom bar fram ofrene, sendte han dessuten bud etter Akitọfel+ fra Gilo,+ Davids rådgiver,+ som var i hjembyen sin. Sammensvergelsen ble stadig sterkere, og det var flere og flere som støttet Ạbsalom.+

13 Etter en tid kom det en til David og fortalte om dette. Han sa: «Israelittenes hjerte har vendt seg til Ạbsalom.» 14 Straks sa David til alle de tjenerne han hadde hos seg i Jerusalem: «Kom, vi må flykte!+ For ingen av oss kan slippe unna Ạbsalom. Skynd dere, for ellers vil han raskt innhente oss og føre ulykke over oss og drepe alle i byen med sverdet!»+ 15 Kongens tjenere svarte: «Dine tjenere vil gjøre alt det vår herre kongen måtte bestemme.»+ 16 Så dro kongen ut sammen med hele sin husstand, men han lot ti medhustruer+ være igjen for å ta hånd om slottet. 17 Kongen og alle som var med ham, dro altså av sted, men de stanset ved Bet-Merhak.

18 Alle tjenerne som dro sammen med ham,* og alle keretittene og peletittene+ og også alle gittittene,+ 600 mann som hadde fulgt ham fra Gat,+ gikk forbi mens kongen inspiserte dem.* 19 Da sa kongen til Ittai+ fra Gat: «Hvorfor skulle også du bli med oss? Dra tilbake og bli hos den nye kongen. For du er en utlending og har vært nødt til å forlate hjemstedet ditt. 20 Du kom jo i går, så hvordan kan jeg i dag kreve at du skal bli med meg og flakke omkring sammen med oss? Dra tilbake og ta mennene dine med deg. Måtte Jehova vise deg lojal kjærlighet og trofasthet!»+ 21 Men Ittai svarte kongen: «Så sant Jehova lever, og så sant min herre kongen lever: Uansett hvor min herre kongen er, der vil din tjener være, enten det betyr død eller liv!»+ 22 Da sa David til Ittai:+ «Kom og gå over.» Så gikk Ittai fra Gat over dalen, sammen med alle mennene sine og familiene deres.

23 Alle i landet gråt høyt mens alle disse folkene gikk over, og kongen sto ved Kedron-dalen.+ Alle som var med David, gikk over til den veien som fører til ødemarken. 24 Sadok+ var også der, og sammen med ham var alle levittene,+ som bar den sanne Guds paktsark.+ De satte så ned den sanne Guds ark. Abjạtar+ kom opp mens alt folket var på vei over fra byen. 25 Men kongen sa til Sadok: «Før den sanne Guds ark tilbake til byen.+ Hvis Jehova ser på meg med velvilje, vil han føre meg tilbake og la meg se den og stedet der den står.+ 26 Men hvis han ikke er fornøyd med meg, så la ham gjøre med meg det han synes er best.» 27 Kongen sa så til presten Sadok: «Er ikke du seer?+ Dra tilbake til byen i fred, du og Abjạtar, og ta med dere Akimạas, din sønn, og Jonatan,+ Abjạtars sønn. 28 Jeg holder meg ved vadestedene i ødemarken til dere sender meg opplysninger om situasjonen.»+ 29 Sadok og Abjạtar førte da den sanne Guds ark tilbake til Jerusalem, og de ble der.

30 David gikk gråtende oppover Oljeberget.*+ Han hadde dekket til hodet og gikk barføtt. Alle som var med ham, dekket også til hodet og gikk gråtende oppover. 31 Det ble så meldt David: «Akitọfel er blant dem som har slått seg sammen med Ạbsalom.»+ Da sa David: «Jehova,+ la Akitọfels råd bli sett på som tåpelige!»+

32 Da David kom til toppen, der man pleide å bøye seg ned for Gud, var arkitten+ Husjai+ der for å møte ham. Han hadde flerret kjortelen sin og strødd jord på hodet. 33 David sa til ham: «Hvis du drar sammen med meg, blir du en byrde for meg. 34 Men hvis du drar tilbake til byen og sier til Ạbsalom: ‘Jeg er din tjener, konge. Før var jeg din fars tjener, men nå er jeg din tjener’,+ da kan du hjelpe meg og forhindre at Akitọfels råd blir fulgt.+ 35 Er ikke prestene Sadok og Abjạtar der sammen med deg? Du må fortelle dem alt det du hører fra kongens hus.+ 36 De har de to sønnene sine hos seg der, Sadoks sønn Akimạas+ og Abjạtars sønn Jonatan.+ Gjennom dem skal dere sende bud til meg om alt dere får høre.» 37 Da gikk Husjai, Davids venn,*+ inn i Jerusalem, og på samme tid kom Ạbsalom til byen.

16 Da David hadde kommet litt forbi toppen,+ var Siba,+ Mefibọsjets tjener,+ der for å møte ham. Han hadde med seg et par oppsalte esler som var lastet med 200 brød, 100 rosinkaker, 100 kaker av sommerfrukt* og en stor krukke med vin.+ 2 Da sa kongen til Siba: «Hvorfor har du kommet hit med alt dette?» Siba svarte: «Eslene skal kongens husstand ha til å ri på, brødet og sommerfrukten skal de unge mennene ha til å spise, og vinen skal de som blir slitne i ødemarken, ha til å drikke.»+ 3 Kongen spurte så: «Og hvor er din herres sønn?»*+ Da sa Siba til kongen: «Han er i Jerusalem, for han sa: ‘I dag kommer Israels hus til å gi meg min fars kongedømme tilbake.’»+ 4 Kongen sa så til Siba: «Alt som tilhører Mefibọsjet, er ditt.»+ Siba svarte: «Jeg bøyer meg ned for deg. Måtte du alltid se på meg med velvilje, min herre konge.»+

5 Da kong David kom til Bạhurim, kom det en mann ut derfra som var av samme slekt som Saul. Han het Sjịme’i+ og var sønn av Gera. Han ropte forbannelser mens han nærmet seg.+ 6 Han kastet stein etter kong David og alle tjenerne hans og også etter alle de andre folkene og alle de sterke krigerne på kongens høyre og venstre side. 7 Sjịme’i forbannet ham og ropte: «Kom deg vekk, kom deg vekk, din morder!* Du udugelige mann! 8 Jehova har latt all blodskylden for Sauls hus komme tilbake over deg. Du tok kongemakten fra Saul, men Jehova overgir den til din sønn Ạbsalom. Nå har ulykken nådd deg, din morder!»+

9 Da sa Ạbisjai, Serụjas sønn,+ til kongen: «Hvorfor skal denne døde hunden+ få lov til å forbanne min herre kongen?+ La meg få gå bort og hogge hodet av ham.»+ 10 Men kongen sa: «Hva har dere med dette å gjøre, dere Serụja-sønner?+ La ham forbanne meg,+ for Jehova har sagt til ham:+ ‘Forbann David!’ Hvem skulle da si: ‘Hvorfor gjør du dette?’» 11 David sa så til Ạbisjai og alle tjenerne sine: «Når min sønn, mitt eget kjøtt og blod, er ute etter å ta livet av meg+ – hvor mye mer da en benjaminitt!+ La ham være, så han kan forbanne meg, for Jehova har sagt at han skal gjøre det! 12 Kanskje Jehova ser hvor vanskelig jeg har det,+ og kanskje Jehova vender de forbannelsene som blir ropt mot meg i dag, til noe godt.»+ 13 Så gikk David og mennene hans videre nedover veien mens Sjịme’i holdt følge med ham oppe i fjellsiden og ropte forbannelser+ og kastet stein og jord etter ham.

14 Til slutt kom kongen og alle som var med ham, fram dit de skulle, helt utslitt, og de hvilte der.

15 I mellomtiden kom Ạbsalom og alle i Israel som støttet ham, til Jerusalem, og Akitọfel+ var med ham. 16 Da arkitten+ Husjai,+ Davids venn,* kom inn til Ạbsalom, sa han til Ạbsalom: «Lenge leve kongen!+ Lenge leve kongen!» 17 Da sa Ạbsalom til Husjai: «Er dette å vise din venn lojal kjærlighet? Hvorfor dro du ikke med ham?» 18 Husjai sa da til Ạbsalom: «Nei, jeg støtter den som er valgt av Jehova, av disse folkene og av alle mennene i Israel. Jeg vil bli hos ham. 19 Jeg sier det igjen: Hvem skal jeg tjene? Skulle det ikke være min venns sønn? Akkurat som jeg har tjent din far, slik skal jeg tjene deg.»+

20 Ạbsalom sa så til Akitọfel: «Gi meg et råd.+ Hva skal vi gjøre?» 21 Da sa Akitọfel til Ạbsalom: «Ligg med din fars medhustruer,+ de som han lot bli igjen for å ta hånd om slottet.+ Så vil hele Israel få høre at du har gjort deg til en stank for din far, og de som støtter deg, vil bli styrket.» 22 De slo derfor opp et telt for Ạbsalom på taket,+ og Ạbsalom lå med sin fars medhustruer+ for øynene på hele Israel.+

23 På den tiden ble rådene fra Akitọfel+ sett på som ord fra* den sanne Gud. Så høyt verdsatte både David og Ạbsalom alle rådene fra Akitọfel.

17 Akitọfel sa så til Ạbsalom: «La meg få velge ut 12 000 mann og sette etter David i natt. 2 Jeg skal overfalle ham mens han er utmattet og svak,*+ og sørge for at han får panikk. Alle som er med ham, kommer til å flykte, og det er bare kongen jeg skal drepe.+ 3 Så skal jeg føre alt folket tilbake til deg. Om alle kommer tilbake, avhenger av hva som skjer med den mannen du er ute etter. Deretter vil hele folket få fred.» 4 Dette syntes både Ạbsalom og alle Israels eldste var et godt forslag.

5 Men Ạbsalom sa: «Tilkall arkitten Husjai+ også, så vi kan høre hva han har å si.» 6 Da kom Husjai inn til Ạbsalom. Ạbsalom sa til ham: «Dette er det rådet Akitọfel ga. Skal vi gjøre som han foreslår? Hvis ikke, må du si hva vi skal gjøre.» 7 Husjai svarte Ạbsalom: «Det er ikke et godt råd Akitọfel har gitt denne gangen.»+

8 Husjai sa videre: «Du vet godt at din far og mennene hans er sterke,+ og nå er de desperate,* som en hunnbjørn som har mistet ungene sine.+ Dessuten er din far en kriger,+ og han kommer ikke til å tilbringe natten sammen med folket. 9 Akkurat nå gjemmer han seg i en av hulene* eller på et annet sted.+ Og hvis han angriper først, kommer de som får høre om det, til å si: ‘De som følger Ạbsalom, er blitt beseiret!’ 10 Selv en tapper mann med et hjerte som en løve+ vil miste motet. For hele Israel vet at din far er en sterk kriger,+ og at de mennene som er med ham, er modige. 11 Dette er mitt råd: La hele Israel, fra Dan til Beer-Sjeba,+ samle seg om deg, like mange som sandkornene ved havet.+ Og du skal selv lede dem ut i kampen. 12 Vi skal angripe ham der han gjemmer seg, og komme over ham som duggen som faller på bakken. Ikke én av dem skal få overleve, verken han eller noen av de mennene som er med ham. 13 Hvis han trekker seg tilbake til en by, skal hele Israel ta med seg reip til den byen, og så skal vi slepe den ned i dalen, til det ikke er en eneste stein igjen.»

14 Da sa Ạbsalom og de andre av Israels menn: «Rådet fra arkitten Husjai er bedre enn rådet fra Akitọfel.»+ Jehova hadde nemlig bestemt* at det gode rådet fra Akitọfel+ ikke skulle bli fulgt, slik at Jehova kunne føre ulykke over Ạbsalom.+

15 Senere fortalte Husjai prestene Sadok og Abjạtar+ hvilket råd Akitọfel hadde gitt Ạbsalom og Israels eldste, og hvilket råd han selv hadde gitt. 16 Han sa: «Skynd dere nå og send bud til David og advar ham: ‘Ikke overnatt ved vadestedene* i ødemarken i natt, men gå over Jordan med det samme, for ellers vil kongen og alle som er med ham, bli utslettet.’»*+

17 Jonatan+ og Akimạas+ holdt seg ved En-Rogel,+ for de turte ikke å vise seg i byen. En tjenestejente gikk dit og underrettet dem, og de skulle så dra for å informere kong David. 18 Men en ung mann så dem og fortalte det til Ạbsalom. De to skyndte seg da av sted og kom til huset til en mann i Bạhurim+ som hadde en brønn på gårdsplassen sin. De krøp ned i den, 19 og mannens kone la et klede over brønnåpningen og dekket det med gryn. Det var ingen som visste om det. 20 Ạbsaloms tjenere kom hjem til kvinnen og spurte: «Hvor er Akimạas og Jonatan?» Hun svarte: «De gikk forbi her på vei mot elven.»+ Så lette mennene etter dem, men de fant dem ikke. De dro derfor tilbake til Jerusalem.

21 Etter at mennene hadde gått, kom de to opp av brønnen. De dro og underrettet kong David og sa: «Bryt opp og gå over elven med en gang!» Så fortalte de hvilket råd Akitọfel hadde gitt mot ham.+ 22 David og alle som var med ham, brøt straks opp og gikk over Jordan. Da det begynte å bli lyst, hadde alle kommet seg over elven.

23 Da Akitọfel så at rådet hans ikke var blitt fulgt, salte han et esel og dro hjem til sin egen by.+ Etter å ha gitt instrukser til husstanden+ sin hengte han seg.+ Slik døde han. Og han ble gravlagt i sine forfedres grav.

24 I mellomtiden dro David til Mahanạjim,+ og Ạbsalom gikk over Jordan sammen med alle Israels menn. 25 Ạbsalom satte Amạsa+ over hæren i stedet for Joab.+ Amạsa var sønn av israelitten Jitra og av Ạbigajil,+ Nahasjs datter, søster til Serụja, Joabs mor. 26 Israel og Ạbsalom slo leir i Gịlead-landet.+

27 Så snart David kom til Mahanạjim, kom Sjobi, sønn av Nahasj fra ammonittbyen Rabba,+ og Makir,+ sønn av Ạmmiel fra Lo-Debar, og Barsịllai+ fra Rọgelim i Gịlead. 28 De hadde med seg senger, skåler, leirkar, hvete, bygg, mel, ristet korn, hestebønner, linser, tørket korn, 29 honning, smør, sauer og ost.* De kom ut med alt dette til David og folkene hans så de kunne spise,+ for de sa: «De er sultne og slitne og tørste i ødemarken.»+

18 David telte så de mennene som var med ham, og satte førere for tusen og førere for hundre over dem.+ 2 Og David sendte en tredjedel av mennene av sted under Joabs kommando,*+ en tredjedel under kommando av Joabs bror Ạbisjai,+ Serụjas sønn,+ og en tredjedel under kommando av Ittai+ fra Gat. Så sa kongen til mennene: «Jeg skal også dra ut med dere.» 3 Men de sa: «Du må ikke dra ut.+ For hvis vi flykter, vil ingen bry seg om* det. Og hvis halvparten av oss dør, vil ingen bry seg om det. Men du er verdt like mye som 10 000 av oss.+ Derfor vil det være bedre om du kan sende oss hjelp fra byen.» 4 Kongen sa til dem: «Jeg skal gjøre det dere mener er best.» Så stilte kongen seg ved siden av byporten, og alle mennene dro ut i grupper på hundre og på tusen. 5 Kongen befalte så Joab, Ạbisjai og Ittai: «Dere må behandle den unge mannen Ạbsalom på en hensynsfull måte for min skyld.»+ Alle mennene hørte at kongen ga alle førerne denne befalingen om Ạbsalom.

6 Mennene dro ut i marken for å møte Israel, og slaget sto i Ẹfraim-skogen.+ 7 Der ble israelittene+ beseiret av Davids menn,+ og mange ble drept den dagen – 20 000 mann. 8 Kampen bredte seg over hele området. Dessuten tok skogen livet av flere menn den dagen enn det sverdet gjorde.

9 Ạbsalom befant seg til slutt rett overfor Davids menn. Han red på et muldyr, og muldyret kom inn under de tette grenene på et stort tre. Hodet hans satte seg fast i det store treet, så han ble hengende i løse luften,* mens muldyret han hadde ridd på, løp videre. 10 En mann fikk se det, og han fortalte Joab:+ «Jeg så Ạbsalom henge i et stort tre.» 11 Joab sa til den mannen som fortalte ham det: «Når du så det, hvorfor drepte du ham ikke da med det samme? Da hadde jeg med glede gitt deg ti sølvstykker og et belte.» 12 Men mannen sa til Joab: «Om jeg så fikk* 1000 sølvstykker, ville jeg ikke ha løftet hånden mot kongens sønn. For vi hørte at kongen befalte deg og Ạbisjai og Ittai: ‘Pass på at ingen skader den unge mannen Ạbsalom.’+ 13 Hvis jeg hadde trosset befalingen og tatt livet av ham,* ville det ha vært umulig å skjule det for kongen, og du ville ikke ha beskyttet meg.» 14 Da sa Joab: «Jeg vil ikke kaste bort mer tid på deg!» Han tok så tre piler* i hånden og kjørte dem gjennom brystet* på Ạbsalom mens han ennå hang levende i det store treet. 15 Så kom ti tjenere som bar Joabs våpen, og hogg til Ạbsalom til han døde.+ 16 Joab blåste nå i hornet for å få mennene til å slutte å forfølge israelittene, og mennene kom tilbake. 17 De tok Ạbsalom og kastet ham i en stor grop i skogen og la en stor steinhaug over ham.+ Og alle israelittene flyktet til hjemmene sine.

18 Mens Ạbsalom levde, hadde han reist en minnestein til ære for seg selv i Kongedalen,*+ for han sa: «Jeg har ingen sønn som kan bevare minnet om mitt navn.»+ Han oppkalte derfor steinen etter seg selv, og den kalles Ạbsaloms minnesmerke den dag i dag.

19 Akimạas,+ Sadoks sønn, sa: «La meg få løpe og fortelle nyheten til kongen, for Jehova har sørget for rettferdighet ved å redde ham fra fiendene hans.»+ 20 Men Joab sa til ham: «Det er ikke du som skal være budbringer i dag. Du kan fortelle en nyhet en annen dag, men i dag er det ikke du som skal fortelle nyheten, for kongens egen sønn er død.»+ 21 Så sa Joab til en mann fra Kusj:+ «Gå og fortell kongen hva du har sett.» Da bøyde kusjitten seg for Joab og løp av sted. 22 Akimạas, Sadoks sønn, sa enda en gang til Joab: «Det får gå som det går, men la meg få løpe etter kusjitten.» Joab svarte: «Hvorfor skulle du løpe, min sønn, når det ikke finnes noen nyhet som du kan fortelle?» 23 Han sa likevel: «Det får gå som det går, la meg løpe.» Da sa Joab til ham: «Løp!» Og Akimạas løp langs veien gjennom Jordan-distriktet, og etter hvert passerte han kusjitten.

24 David satt mellom den indre og den ytre byporten,+ og vaktmannen+ gikk opp på taket over porten ved muren. Han så utover og fikk øye på en mann som kom løpende alene. 25 Da ropte vaktmannen og meldte det til kongen. Kongen sa: «Hvis han er alene, har han nyheter å fortelle.» Mens han nærmet seg, 26 fikk vaktmannen øye på en annen mann som kom løpende. Vaktmannen ropte så til portvakten: «Se! Det kommer enda en mann løpende alene!» Kongen sa: «Han kommer også med nyheter.» 27 Vaktmannen sa: «Jeg ser at den første mannen løper akkurat som Akimạas,+ Sadoks sønn.» Da sa kongen: «Han er en god mann, og han kommer med gode nyheter.» 28 Akimạas ropte så til kongen: «Alt vel!» Og han bøyde seg for kongen med ansiktet mot jorden. Så sa han: «Måtte Jehova din Gud bli lovprist, han som har overgitt til min herre kongen de mennene som gjorde opprør* mot ham!»+

29 Men kongen spurte: «Står det bra til med min sønn Ạbsalom?» Akimạas svarte: «Jeg så at det var stort oppstyr da Joab sendte kongens tjener og meg* av sted, men jeg vet ikke hva det var.»+ 30 Da sa kongen: «Gå til side og still deg der.» Han gikk da til side og stilte seg der.

31 Så kom kusjitten,+ og han sa: «Måtte min herre kongen ta imot denne nyheten: I dag har Jehova sørget for rettferdighet ved å redde deg fra alle dem som gjorde opprør mot deg.»+ 32 Men kongen spurte kusjitten: «Står det bra til med min sønn Ạbsalom?» Kusjitten svarte: «Måtte det gå fiendene til min herre kongen og alle de som gjorde opprør mot deg for å skade deg, slik som det har gått med den unge mannen!»+

33 Da ble kongen dypt rystet, og han gikk opp til takkammeret over porten og gråt. Han sa mens han gikk: «Min sønn Ạbsalom, min sønn, min sønn Ạbsalom! Hvis bare jeg var død i stedet for deg, Ạbsalom, min sønn, min sønn!»+

19 Det ble meldt Joab: «Kongen gråter og sørger over Ạbsalom.»+ 2 Seieren* den dagen ble derfor til sorg for alt folket, for de fikk høre at kongen sørget over sønnen sin. 3 Den dagen kom mennene i all stillhet tilbake til byen,+ lik folk som skammer seg over å ha flyktet fra kampen. 4 Kongen dekket til ansiktet og ropte gang på gang: «Min sønn Ạbsalom! Ạbsalom, min sønn, min sønn!»+

5 Da gikk Joab inn til kongen i huset og sa: «Du har i dag ført skam over alle mennene dine, de som i dag har reddet livet ditt og livet til sønnene,+ døtrene,+ konene og medhustruene dine.+ 6 Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg, for i dag har du vist at førerne og mennene dine ikke betyr noe for deg. Jeg er sikker på at hvis bare Ạbsalom var i live i dag og alle vi andre var døde, så hadde det vært i orden for deg. 7 Reis deg, gå ut og sett mot i* mennene dine. For jeg sverger ved Jehova at hvis du ikke går ut, kommer det ikke til å være en eneste mann igjen hos deg i natt. Dette kommer til å bli verre for deg enn all den ulykke som har kommet over deg fra du var ung, og til nå.» 8 Da reiste kongen seg og satte seg i byporten. Og det ble fortalt folket: «Nå sitter kongen i porten.» Alle kom da fram for kongen.

Men de andre israelittene hadde flyktet, hver til sitt hjem.+ 9 Folk i alle stammene i Israel diskuterte med hverandre og sa: «Kongen befridde oss fra fiendene våre,+ og han reddet oss fra filisterne. Men nå har han flyktet ut av landet på grunn av Ạbsalom.+ 10 Og Ạbsalom, som vi salvet til konge over oss,+ døde i slaget.+ Så hvorfor gjør ingen noe for å føre kongen tilbake?»

11 Kong David sendte denne beskjeden til prestene Sadok+ og Abjạtar:+ «Tal til Judas eldste+ og si: ‘Hvorfor skulle dere være de siste til å føre kongen tilbake til hans hus, når hele Israels ord har nådd kongen der han oppholder seg? 12 Dere er mine brødre, mitt eget kjøtt og blod.* Hvorfor skulle dere være de siste til å føre kongen tilbake?’ 13 Og dere skal si til Amạsa:+ ‘Er ikke du mitt eget kjøtt og blod? Måtte Gud straffe meg både nå og senere hvis du ikke blir min hærfører fra nå av i stedet for Joab.’»+

14 Slik vant* han hjertet til alle Judas menn, alle som en, og de sendte bud til kongen: «Kom tilbake, du og alle mennene dine.»

15 Kongen begynte på reisen tilbake og kom til Jordan. Og Judas folk kom til Gilgal+ for å møte kongen og føre ham over Jordan. 16 Sjịme’i,+ sønn av Gera, benjaminitten fra Bạhurim, skyndte seg ned sammen med Judas menn for å møte kong David, 17 og det var 1000 mann fra Benjamin sammen med ham. Siba,+ som var tjener i Sauls hus, og de 15 sønnene og 20 tjenerne hans skyndte seg også ned til Jordan før kongen kom. 18 Han* gikk over vadestedet for å føre kongens husstand over og for å gjøre det kongen måtte ønske. Men da kongen skulle til å gå over Jordan, kastet Sjịme’i, Geras sønn, seg ned for ham. 19 Han sa til kongen: «Min herre, ikke regn meg som skyldig, og ikke husk det gale som din tjener gjorde+ den dagen min herre kongen dro ut av Jerusalem. Måtte kongen ikke tenke mer på dette, 20 for jeg, din tjener, vet godt at jeg har syndet. I dag er derfor jeg den første av hele Josefs hus som har kommet ned for å møte min herre kongen.»

21 Straks sa Ạbisjai,+ Serụjas sønn:+ «Bør ikke Sjịme’i straffes med døden for dette? Han har jo forbannet Jehovas salvede.»+ 22 Men David sa: «Hva har dere med dette å gjøre, dere Serụja-sønner,+ siden dere nå går imot meg? Skulle noen straffes med døden i Israel i dag? Er jeg ikke i dag konge over Israel igjen?» 23 Kongen sa så til Sjịme’i: «Du skal ikke dø.» Og kongen sverget på dette.+

24 Mefibọsjet,+ Sauls sønnesønn, kom også ned for å møte kongen. Han hadde ikke pleid føttene, stelt skjegget* eller vasket klærne sine fra den dagen kongen dro, og til den dagen han kom tilbake i fred. 25 Da han kom til* Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor ble du ikke med meg, Mefibọsjet?» 26 Han svarte: «Min herre konge, tjeneren min+ lurte meg. Jeg* hadde nemlig sagt: ‘Jeg vil få salt eselet mitt, så jeg kan ri på det og bli med kongen.’ Jeg har jo vanskeligheter med å gå.+ 27 Men han baktalte meg for min herre kongen.+ Men min herre kongen er som en av den sanne Guds engler. Gjør derfor det du mener er best. 28 Hele min fars husstand kunne ha blitt dømt til døden av min herre kongen, og likevel satte du meg, din tjener, blant dem som spiser ved ditt bord.+ Så hvilken rett har jeg til å kreve noe mer av kongen?»

29 Men kongen sa til ham: «Det er ikke noe mer å snakke om. Jeg har bestemt at du og Siba skal dele jordeiendommen.»+ 30 Da sa Mefibọsjet til kongen: «La ham ta alt sammen, nå som min herre kongen har kommet hjem i fred.»

31 Barsịllai+ fra Gịlead kom ned fra Rọgelim for å følge kongen til Jordan. 32 Barsịllai var veldig gammel, 80 år. Han hadde forsynt kongen med mat mens han oppholdt seg i Mahanạjim,+ for han var en svært rik mann. 33 Kongen sa derfor til Barsịllai: «Gå over sammen med meg, så skal jeg forsyne deg med mat i Jerusalem.»+ 34 Men Barsịllai sa til kongen: «Hvor mange år* har jeg igjen å leve? Hvorfor skulle jeg bli med kongen opp til Jerusalem? 35 Jeg er i dag 80 år gammel.+ Kan jeg skille mellom godt og vondt? Kan jeg, din tjener, kjenne smaken av det jeg spiser og drikker? Kan jeg fortsatt lytte til sangere og sangerinner?+ Hvorfor skulle da din tjener være en ekstra byrde for min herre kongen? 36 Du trenger ikke å gi meg noen belønning, min herre konge. Det er nok at din tjener har fått følge kongen til Jordan. 37 La din tjener få vende tilbake, og la meg dø i hjembyen min, der gravstedet til min far og min mor er.+ Men her er din tjener Kimham.+ La ham gå over med min herre kongen, og gjør for ham det som du mener er best.»

38 Da sa kongen: «Kimham skal gå over sammen med meg, og jeg skal gjøre for ham det som du mener er best. Jeg skal gjøre alt du ber meg om.» 39 Hele folket begynte nå å gå over Jordan, og da kongen skulle gå over, kysset han Barsịllai+ og velsignet ham. Deretter dro Barsịllai hjem. 40 Da kongen gikk over til Gilgal,+ gikk Kimham over sammen med ham. Hele Judas folk og halvparten av Israels folk fulgte kongen over.+

41 Så gikk de andre israelittene fram til kongen og sa: «Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet deg og ført kongen og hans husstand over Jordan, sammen med alle mennene dine?»+ 42 Alle Judas menn svarte Israels menn: «Fordi kongen er i slekt med oss.+ Hvorfor er dere sinte på grunn av dette? Har vi spist noe på kongens bekostning, eller har vi fått noen gave?»

43 Men Israels menn svarte Judas menn: «Vi er ti stammer, så vi har større krav på David enn dere. Hvorfor har dere da behandlet oss med forakt? Skulle ikke vi ha vært de første til å føre vår konge tilbake?» Men Judas menn fikk siste ordet.*

20 Det var en urostifter der som het Sjeba.+ Han var sønn av Bikri, en benjaminitt. Han blåste i hornet+ og sa: «Vi har ikke noe med David å gjøre,* og vi har ikke noe til felles med* Isais sønn.+ Hver mann til sine guder,* Israel!»+ 2 Da sluttet alle Israels menn å følge David og fulgte i stedet Sjeba, Bikris sønn.+ Men Judas menn holdt seg til sin konge og fulgte ham fra Jordan til Jerusalem.+

3 Da David kom hjem til slottet i Jerusalem,+ tok han de ti medhustruene som han hadde latt bli igjen for å ta hånd om slottet,+ og lot dem bo i et bevoktet hus. Han sørget for mat til dem, men han hadde ikke seksuell omgang med dem.+ De var isolert til sin dødsdag og levde som enker, selv om de hadde en mann som var i live.

4 Kongen sa nå til Amạsa:+ «Du har tre dager på deg til å kalle sammen Judas menn til meg, og du skal også selv møte opp.» 5 Da dro Amạsa for å kalle Juda sammen, men han kom ikke tilbake til den tiden som kongen hadde fastsatt. 6 David sa da til Ạbisjai:+ «Sjeba,+ Bikris sønn, kan skape større vanskeligheter for oss enn Ạbsalom gjorde.+ Ta tjenerne mine* og sett etter ham, så han ikke når fram til en befestet by og slipper unna oss.» 7 Og Joabs menn,+ keretittene, peletittene+ og alle de sterke krigerne fulgte ham.* De forlot Jerusalem for å sette etter Sjeba, Bikris sønn. 8 Da de var i nærheten av den store steinen i Gịbeon,+ kom Amạsa+ for å møte dem. Joab hadde på seg rustningen sin, og ved hoften hadde han et sverd som var stukket ned i sliren. Da han gikk fram, lot han sverdet gli ut.

9 Joab sa til Amạsa: «Står det bra til med deg, min bror?» Så grep Joab tak i Amạsas skjegg med høyre hånd som om han skulle kysse ham. 10 Amạsa var ikke på vakt mot sverdet som Joab hadde i hånden, og Joab stakk det i magen på ham,+ så innvollene veltet ut på bakken. Ett eneste stikk med sverdet var nok til å drepe ham. Joab og hans bror Ạbisjai satte så etter Sjeba, Bikris sønn.

11 En av Joabs unge menn sto ved siden av Amạsas kropp og sa: «Alle som er på Joabs side, og alle som tilhører David: Følg Joab!» 12 Imens lå Amạsa badet i blod midt på veien. Da mannen så at alle stanset når de kom fram til Amạsa, flyttet han ham fra veien og bort på marken og kastet en kappe over ham. 13 Etter at han hadde fjernet Amạsa fra veien, fulgte alle mennene Joab for å sette etter Sjeba,+ Bikris sønn.

14 Sjeba dro gjennom alle stammene i Israel til Abel-Bet-Maạka.+ Bikrittene samlet seg og dro inn i byen etter ham.

15 Joab og mennene hans* kom og beleiret Sjeba i Abel-Bet-Maạka og bygde en rampe opp mot byen, for den lå innenfor en festningsvoll. Og alle mennene som var med Joab, begynte å grave vekk jorden under muren for å få den til å falle. 16 En klok kvinne ropte fra byen: «Hør, hør! Si til Joab at han skal komme hit, så jeg kan få snakke med ham.» 17 Da gikk han bort til kvinnen, og hun spurte: «Er du Joab?» Han svarte: «Det er jeg.» Da sa hun til ham: «Hør på det din tjenestekvinne har å si.» Han sa: «Jeg hører.» 18 Hun sa videre: «Før i tiden sa man alltid: ‘La dem spørre om råd i Abel’, og så var saken avgjort. 19 Jeg snakker på vegne av de fredelige og trofaste i Israel. Du vil ødelegge en by som er som en mor i Israel. Hvorfor skulle du gjøre ende på* Jehovas eiendom?»*+ 20 Joab svarte: «Det er utenkelig for meg å gjøre ende på den og ødelegge den. 21 Det er ikke slik det forholder seg. Men en mann fra Ẹfraims fjellområde+ som heter Sjeba+ og er sønn av Bikri, har gjort opprør* mot kong David. Hvis dere overgir denne ene mannen, skal jeg trekke meg tilbake fra byen.» Da sa kvinnen til Joab: «Hodet hans vil bli kastet over muren til deg!»

22 Straks gikk den kloke kvinnen og snakket med folket, og de hogg hodet av Sjeba, Bikris sønn, og kastet det til Joab. Han blåste da i hornet, og de trakk seg tilbake fra byen, hver til sitt hjem.+ Og Joab dro tilbake til Jerusalem, til kongen.

23 Joab var leder for hele Israels hær,+ og Benạja,+ Jehojạdas sønn,+ var satt over keretittene og peletittene.+ 24 Ạdoram+ hadde tilsyn med dem som var pålagt å utføre pliktarbeid, og Jehọsjafat,+ Ạkiluds sønn, var riksskriver. 25 Sjeva var sekretær, og Sadok+ og Abjạtar+ var prester. 26 Og ja’iritten Ira fikk en høy stilling ved hoffet* hos David.

21 På Davids tid var det en gang matmangel+ tre år på rad. David rådspurte da Jehova, og Jehova sa: «Det hviler blodskyld på Saul og på hans hus fordi han drepte gibeonittene.»+ 2 Kongen tilkalte derfor gibeonittene+ og snakket med dem. (Gibeonittene var ikke israelitter, men amoritter+ som var igjen i landet. Israelittene hadde sverget at de skulle la dem leve,+ men i sin fanatiske iver for Israels og Judas folk hadde Saul gått inn for å drepe dem.) 3 David sa til gibeonittene: «Hva skal jeg gjøre for dere, og hvordan kan jeg gjøre soning,* slik at dere vil velsigne Jehovas folk?»* 4 Gibeonittene sa til ham: «Sølv eller gull+ kan ikke veie opp for det Saul og hans familie har gjort mot oss, og vi kan heller ikke drepe noen i Israel.» Til dette sa han: «Hva dere enn sier, skal jeg gjøre for dere.» 5 De sa til kongen: «Når det gjelder den mannen som ville utrydde oss og planla å tilintetgjøre oss så vi ikke skulle bo noe sted i Israels område,+ 6 så la oss få sju av etterkommerne hans. Vi skal henge opp likene av dem*+ framfor Jehova i Gịbea,+ hjembyen til Saul, Jehovas utvalgte.»+ Da sa kongen: «Jeg skal gi dere dem.»

7 Men kongen skånte Mefibọsjet,+ sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av den eden som David og Jonatan,+ Sauls sønn, hadde sverget overfor hverandre framfor Jehova. 8 Kongen tok derfor de to sønnene som Rispa,+ Ajas datter, hadde født Saul, nemlig Armọni og Mefibọsjet, og de fem sønnene som Mikal,*+ Sauls datter, hadde født Ạdriel,+ sønnen til Barsịllai fra Mehọla.* 9 Så utleverte han dem til gibeonittene, og de hengte opp likene av dem på fjellet framfor Jehova.+ Alle sju døde samtidig. De ble drept i de første dagene av innhøstningen, i begynnelsen av bygghøsten. 10 Rispa,+ Ajas datter, tok da sekkelerret og bredte det ut på klippen. Hun ble der fra begynnelsen av innhøstningen til regnet strømmet ned fra himmelen over likene. Hun passet på at himmelens fugler ikke satte seg på dem om dagen, og at markens ville dyr ikke kom nær dem om natten.

11 Da David fikk høre hva Sauls medhustru Rispa, Ajas datter, hadde gjort, 12 dro han og hentet knoklene av Saul og knoklene av hans sønn Jonatan fra lederne* i Jabesj-Gịlead.+ De hadde stjålet likene fra torget i Bet-Sjan, der filisterne hadde hengt dem opp etter at filisterne hadde drept Saul på Gịlboa.+ 13 Han førte knoklene av Saul og av hans sønn Jonatan opp derfra, og man samlet også knoklene av dem som var blitt henrettet.*+ 14 Så gravla man knoklene av Saul og hans sønn Jonatan i Zela+ i Benjamin-landet, i graven til Kisj,+ Sauls far. Etter at man hadde gjort alt det kongen hadde befalt, hørte Gud de bønnene som ble bedt for landet.+

15 Enda en gang ble det krig mellom filisterne og Israel.+ David og tjenerne hans dro derfor ned og kjempet mot filisterne, men David ble utmattet. 16 En etterkommer av refaittene+ som het Jisjbi-Benob, tenkte da å drepe David. Han hadde et kobberspyd som veide 300 sekel,*+ og han var bevæpnet med et nytt sverd. 17 Straks kom Ạbisjai,+ Serụjas sønn, David til hjelp.+ Han hogg filisteren ned og drepte ham. Da sverget Davids menn overfor ham: «Du må ikke dra ut i kamp med oss mer!+ Du må ikke slokke Israels lampe!»*+

18 Etter dette brøt det igjen ut krig mot filisterne,+ ved Gob. Husjatitten Sịbbekai+ drepte da Saf, som var en etterkommer av refaittene.+

19 Og det brøt igjen ut krig mot filisterne+ ved Gob, og Ẹlhanan, sønn av Jaạre-Orgim fra Betlehem, drepte Gọliat fra Gat, som hadde et spydskaft som var som en vevbom.+

20 Enda en gang brøt det ut krig, ved Gat. Der var det en uvanlig stor mann som hadde 6 fingre på hver hånd og 6 tær på hver fot, til sammen 24 fingre og tær. Han var også en etterkommer av refaittene.+ 21 Han hånte Israel.+ Jonatan, sønn av Davids bror Sjịme’i,+ slo ham derfor i hjel.

22 Disse fire var etterkommere av refaittene i Gat, og David og hans tjenere felte dem.+

22 Den dagen da Jehova reddet David fra alle fiendene hans+ og fra Saul,+ framførte David ordene i denne sangen for Jehova.+ 2 Han sa:

«Jehova er min klippe og min borg+ og den som redder meg.+

11 På en kjerub+ kom han flygende.

Han kom til syne på en ånds* vinger.+

13 Fra lyset foran ham flammet glødende kull opp.

20 Han førte meg ut til et trygt sted.*+

Han reddet meg fordi han hadde meg kjær.+

29 For du er min lampe, Jehova.+

Det er Jehova som lyser opp mitt mørke.+

30 Med din hjelp kan jeg kjempe mot en røverflokk.

Ved kraft fra Gud kan jeg klatre over en mur.+

Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham.+

32 For hvem andre enn Jehova er Gud?+

Og hvem andre enn vår Gud er en klippe?+

43 Jeg skal knuse dem så de blir som fint støv på jorden.

Jeg skal pulverisere dem og trampe dem ned som søle i gatene.

44 Du skal redde meg når mitt folk leter etter feil hos meg.+

Du skal beskytte meg, så jeg kan være hode for nasjonene.+

Et folk som jeg ikke har kjent, skal tjene meg.+

47 Jehova lever! Måtte min Klippe bli lovprist!+

La min Gud, klippen som redder meg, bli opphøyd.+

49 Han redder meg fra mine fiender.

51 Han gjør store gjerninger for å redde* sin konge.+

23 Dette er Davids siste ord:+

 5 Er det ikke slik mitt hus er framfor Gud?

For den betyr hele min frelse og all min glede.

Er det ikke derfor han lar det gå godt med mitt hus?+

8 Dette er navnene på Davids sterke krigere:+ Josjeb-Bạssjebet, en takemonitt, den fremste av de tre.+ Ved en anledning drepte han 800 menn med spydet sitt. 9 Nest etter ham var Eleạsar,+ sønn av Dodo,+ sønn av Ahọhi. Han var en av de tre sterke krigerne som var sammen med David da de hånte filisterne, som hadde samlet seg til kamp mot Israel. Da Israels menn trakk seg tilbake, 10 holdt han stand og drepte filisterne helt til han ble sliten i armen og stiv i hånden av å holde sverdet.+ Slik sørget Jehova for en stor seier* den dagen.+ Og hæren vendte tilbake og fulgte Eleạsar for å plyndre de drepte.

11 Nest etter ham var Sjammah, sønn av Age, hararitten. En gang samlet filisterne seg ved Leki, der det var en åker full av linser. Og hæren flyktet på grunn av filisterne. 12 Men han stilte seg midt i åkeren og forsvarte den og drepte filisterne. Slik sørget Jehova for en stor seier.*+

13 En gang i høsttiden dro tre av de tretti førerne ned til David i hulen ved Adụllam.+ En hæravdeling* av filistere lå da i leir i Rẹfa’im-dalen.*+ 14 David holdt til på skjulestedet i fjellområdet,+ og filisterne hadde en forpost i Betlehem. 15 David ble grepet av lengsel og sa: «Om jeg bare kunne få drikke litt vann fra cisternen ved porten i Betlehem!» 16 Da tok de tre sterke krigerne seg inn i filisternes leir. De dro opp vann fra cisternen ved porten i Betlehem og kom med det til David. Men han ville ikke drikke det – han helte det ut for Jehova.+ 17 Han sa: «Jehova, det er utenkelig for meg å gjøre noe slikt! Skulle jeg drikke blodet+ av de mennene som dro av sted med fare for sitt liv?» Han ville derfor ikke drikke det. Dette var det de tre sterke krigerne hans gjorde.

18 Ạbisjai,+ Joabs bror, Serụjas sønn,+ var fører for tre andre. Ved en anledning drepte han 300 menn med spydet sitt, og han hadde samme rykte som de tre første.+ 19 Selv om han var den mest fremtredende av de tre og var føreren deres, nådde han ikke samme rang som de tre første.

20 Benạja,+ Jehojạdas sønn, var en modig mann* som utførte mange bragder i Kạbseel.+ Han slo i hjel de to sønnene til Ạriel fra Moab, og en snøværsdag gikk han ned i en cisterne og drepte en løve.+ 21 Han slo også i hjel en uvanlig stor egyptisk mann. Egypteren hadde et spyd i hånden, men Benạja gikk mot ham med en stav, rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd. 22 Dette gjorde Benạja, Jehojạdas sønn, og han hadde samme rykte som de tre sterke krigerne. 23 Selv om han var mer fremtredende enn de tretti, nådde han ikke samme rang som de tre. David satte ham likevel over livvaktene sine.

24 Ạsael,+ Joabs bror, var blant de tretti. Det var også Ẹlhanan, sønn av Dodo fra Betlehem,+ 25 haroditten Sjammah, haroditten Elịka, 26 paltitten Heles,+ Ira,+ sønn av tekoitten Ikkesj, 27 anatotitten+ Abiẹser,+ husjatitten Mebụnnai, 28 ahohitten Zalmon, netofatitten Mạharai,+ 29 Heleb, sønn av netofatitten Baạnah, Ittai, sønn av Ribai fra benjaminittenes Gịbea, 30 Benạja,+ en piratonitt, Hiddai fra Gaasj-elvedalene,*+ 31 arbatitten Abi-Albon, barhumitten Ạsmavet, 32 sjaalbonitten Eljạhba, Jasjens sønner, Jonatan, 33 hararitten Sjammah, Ạkiam, sønn av hararitten Sjarar, 34 Elifẹlet, sønn av Ahạsbai, sønn av maakatitten, Ẹliam, sønn av gilonitten Akitọfel,+ 35 karmelitten Hesro, arbitten Paạrai, 36 Jigal, sønn av Natan fra Soba, gaditten Bani, 37 ammonitten Selek, beerotitten Nạharai, våpenbæreren til Joab, Serụjas sønn, 38 jitritten Ira, jitritten+ Gareb 39 og hetitten Ụria+ – i alt 37.

24 Jehovas vrede flammet igjen opp mot Israel+ en gang noen egget David* mot dem og sa: «Gå og tell folket+ i Israel og Juda.»+ 2 Kongen sa derfor til hærføreren Joab,+ som var hos ham: «Dra rundt til alle stammene i Israel, fra Dan til Beer-Sjeba,+ og registrer folket,* så jeg får vite hvor mange de er.» 3 Men Joab sa til kongen: «Måtte Jehova din Gud gjøre folket 100 ganger større enn nå, og måtte min herre kongens øyne se det. Men hvorfor ønsker min herre kongen å gjøre noe slikt?»

4 Men kongen sto fast på det han hadde sagt, og ga ikke etter for Joab og hærførerne. Joab og hærførerne dro da ut fra kongen for å registrere folket i Israel.+ 5 De gikk over Jordan og slo leir ved Ạroer,+ sør* for byen som ligger midt i dalen. De gikk mot gadittenes område og til Jaser.+ 6 Deretter gikk de til Gịlead+ og Tahtim-Hodsji-landet og fortsatte til Dan-Jaan og bøyde av mot Sidon.+ 7 Så gikk de til festningsbyen Tyrus+ og alle hevittenes+ og kanaaneernes byer, og til slutt kom de til Beer-Sjeba,+ som ligger i Negev+ i Juda. 8 Slik dro de rundt i hele landet, og de kom tilbake til Jerusalem etter ni måneder og 20 dager. 9 Joab oppga nå til kongen tallet etter registreringen. Israel hadde 800 000 krigere bevæpnet med sverd, og Juda hadde 500 000.+

10 Men etter at David hadde telt folket, ble hjertet hans fylt av anger,*+ og han sa til Jehova: «Jeg har syndet+ grovt ved det jeg har gjort. Jehova, jeg ber deg, tilgi nå din tjeners synd,+ for jeg har virkelig handlet uklokt.»+ 11 Da David sto opp om morgenen, kom Jehovas ord til profeten Gad,+ Davids syn-seer: 12 «Gå til David og si: ‘Dette er hva Jehova sier: «Jeg gir deg tre valg. Det du velger, skal jeg føre over deg.»’»+ 13 Gad gikk så inn til David og sa til ham: «Skal det komme sju år med matmangel i landet ditt?+ Eller skal du være på flukt fra motstanderne dine i tre måneder mens de forfølger deg?+ Eller skal det komme tre dager med pest i landet ditt?+ Tenk nå nøye over hva jeg skal svare Ham som har sendt meg.» 14 David sa til Gad: «Dette gjør meg dypt fortvilet. La oss falle i Jehovas hånd,+ for hans barmhjertighet er stor.+ Men ikke la meg falle i menneskers hånd.»+

15 Da sendte Jehova en pest+ over Israel. Den varte fra morgenen til den tiden som var fastsatt, og 70 000 av folket døde,+ fra Dan til Beer-Sjeba.+ 16 Da engelen rakte ut hånden mot Jerusalem for å slå byens innbyggere, følte Jehova sorg* over ulykken.+ Han sa til engelen som førte ødeleggelse over folket: «Det er nok! Trekk hånden tilbake.» Jehovas engel var like ved treskeplassen til jebusitten+ Arạvna.+

17 Da David så engelen som slo folket, sa han til Jehova: «Det er jeg som har syndet, og det er jeg som har gjort noe galt. Men disse små sauene+ – hva har de gjort? La din hånd ramme meg og min fars hus.»+

18 Samme dag kom Gad inn til David og sa til ham: «Gå opp og reis et alter for Jehova på treskeplassen til jebusitten Arạvna.»+ 19 David gikk da opp dit, slik Jehova hadde befalt gjennom Gad. 20 Da Arạvna så nedover og fikk se at kongen og tjenerne hans kom imot ham, gikk Arạvna straks ut og bøyde seg ned for kongen med ansiktet mot jorden. 21 Arạvna spurte: «Hvorfor har min herre kongen kommet hit til sin tjener?» David svarte: «For å kjøpe treskeplassen av deg, så jeg kan bygge et alter for Jehova, slik at plagen som har rammet folket, kan stanse.»+ 22 Men Arạvna sa til David: «Bare ta den, min herre konge, og ofre det du måtte ønske.* Her er kveg til brennofferet, og her er treskesleden og åket fra kveget, som du kan bruke til ved. 23 Alt dette, konge, gir Arạvna til kongen.» Arạvna sa videre til kongen: «Måtte Jehova din Gud velsigne deg.»

24 Men kongen sa til Arạvna: «Nei, jeg skal kjøpe det av deg for en pris. Jeg vil ikke ofre brennofre som ikke koster meg noe, til Jehova min Gud.» Så kjøpte David treskeplassen og kveget for 50 sekel* sølv.+ 25 Og David bygde et alter+ der for Jehova og ofret brennofre og fellesskapsofre. Jehova hørte da bønnene for landet,+ og plagen som hadde rammet Israel, stanset.