FØRSTE KONGEBOK

1 Kong David var nå gammel+ og langt oppe i årene,* og selv om de la tepper over ham, ble han ikke varm. 2 Derfor sa tjenerne hans til ham: «La oss finne en ung kvinne til vår herre kongen, en jomfru som kan varte opp kongen og pleie ham. Hun skal ligge i armene dine, herre konge, så du kan bli varm.» 3 De lette etter en vakker ung kvinne i hele Israels område, og de fant Ạbisjag+ fra Sjunem+ og førte henne inn til kongen. 4 Hun var svært vakker. Hun pleiet kongen og vartet ham opp, men kongen lå ikke med henne.

5 På samme tid opphøyde Adọnja,+ Haggits sønn, seg selv og sa: «Jeg skal bli konge!» Han skaffet seg en vogn med ryttere og 50 mann som skulle løpe foran ham.+ 6 Faren hadde aldri snakket ham til rette* ved å si: «Hvorfor har du gjort dette?» Adọnja var også meget flott å se på, og han var født nest etter Ạbsalom. 7 Han rådførte seg med Joab, Serụjas sønn, og med presten Abjạtar,+ og de tilbød Adọnja hjelp og støtte.+ 8 Men presten Sadok+ og Benạja,+ Jehojạdas sønn, og profeten Natan+ og Sjịme’i+ og Re’i og Davids sterke krigere+ støttet ikke Adọnja.

9 Etter en tid holdt Adọnja en ofring+ av sauer, kveg og gjøkalver ved Sọhelet-steinen, som ligger i nærheten av En-Rogel. Han inviterte alle brødrene sine, kongens sønner, og alle menn i Juda som var i kongens tjeneste. 10 Men han inviterte ikke profeten Natan eller Benạja og de sterke krigerne og heller ikke sin bror Salomo. 11 Natan+ sa da til Batsẹba,+ Salomos mor:+ «Har du ikke hørt at Adọnja,+ Haggits sønn, er blitt konge, uten at vår herre David vet om det? 12 Kom nå, la meg få gi deg et råd, så du kan redde ditt eget liv og livet til din sønn Salomo.+ 13 Gå inn til kong David og si til ham: ‘Var det ikke du, min herre konge, som sverget overfor din tjenestekvinne og sa: «Din sønn Salomo skal bli konge etter meg, og det er han som skal sitte på min trone»?+ Hvorfor er da Adọnja blitt konge?’ 14 Mens du fortsatt er der og snakker med kongen, skal jeg komme inn og bekrefte det du sier.»

15 Da gikk Batsẹba inn til kongen i hans private rom. Kongen var veldig gammel, og Ạbisjag+ fra Sjunem vartet ham opp. 16 Så falt Batsẹba på kne og bøyde seg for kongen. Kongen sa: «Hva vil du be om?» 17 Hun svarte: «Min herre, du sverget selv ved Jehova din Gud overfor din tjenestekvinne: ‘Din sønn Salomo skal bli konge etter meg, og det er han som skal sitte på min trone.’+ 18 Men nå er Adọnja blitt konge, uten at du, min herre konge, vet om det.+ 19 Han har ofret okser, gjøkalver og sauer i store mengder og invitert alle kongens sønner og presten Abjạtar og hærføreren Joab.+ Men han har ikke invitert din tjener Salomo.+ 20 Og nå, min herre konge, har hele Israel vendt sine øyne mot deg, for at du skal fortelle dem hvem som skal sitte på min herre kongens trone etter ham. 21 Ellers kommer jeg og min sønn Salomo til å bli regnet som forrædere så snart min herre kongen legger seg til hvile hos sine forfedre.»

22 Mens hun ennå snakket med kongen, kom profeten Natan inn.+ 23 Straks ble det sagt til kongen: «Her er profeten Natan!» Han kom inn og trådte fram for kongen og bøyde seg ned for ham med ansiktet mot jorden. 24 Natan sa: «Min herre konge, har du sagt at Adọnja skal bli konge etter deg, og at det er han som skal sitte på din trone?+ 25 I dag har han nemlig gått ned for å ofre okser,+ gjøkalver og sauer i store mengder, og han har invitert alle kongens sønner og hærførerne og presten Abjạtar.+ Nå spiser og drikker de sammen med ham og sier: ‘Lenge leve kong Adọnja!’ 26 Men han har ikke invitert meg, din tjener, eller presten Sadok eller Benạja,+ Jehojạdas sønn, eller din tjener Salomo. 27 Har du gitt befaling om dette, min herre konge, uten at du har fortalt din tjener hvem som skal sitte på min herre kongens trone etter ham?»

28 Kong David sa: «Kall Batsẹba hit til meg.» Da kom hun inn og stilte seg framfor kongen. 29 Kongen sverget og sa: «Så sant Jehova lever, han som reddet meg* ut av alle vanskeligheter:+ 30 Det jeg sverget overfor deg ved Jehova, Israels Gud, da jeg sa: ‘Din sønn Salomo skal bli konge etter meg, og det er han som skal sitte på min trone i mitt sted’, det setter jeg i verk i dag.» 31 Da falt Batsẹba på kne og bøyde seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: «Måtte min herre, kong David, leve for evig!»

32 Straks sa kong David: «Kall presten Sadok, profeten Natan og Benạja,+ Jehojạdas sønn,+ hit til meg.» Da kom de inn og trådte fram for kongen. 33 Kongen sa til dem: «Ta med dere kongens tjenere, og la min sønn Salomo ri på mitt eget muldyr,*+ og før ham ned til Gihon.+ 34 Der skal presten Sadok og profeten Natan salve ham+ til konge over Israel. Blås deretter i horn og si: ‘Lenge leve kong Salomo!’+ 35 Så skal dere følge ham tilbake, og han skal komme hit og sette seg på min trone. Han skal være konge i mitt sted, og jeg skal utnevne ham til leder for Israel og for Juda.» 36 Straks sa Benạja, Jehojạdas sønn, til kongen: «Amen! Måtte Jehova, min herre kongens Gud, stadfeste dette. 37 Måtte Jehova være med Salomo,+ slik han har vært med min herre kongen, og måtte Han gjøre hans trone større enn tronen til min herre, kong David.»+

38 Presten Sadok, profeten Natan og Benạja,+ Jehojạdas sønn, og keretittene og peletittene+ gikk så ned og lot Salomo ri på kong Davids muldyr,+ og de førte ham til Gihon.+ 39 Presten Sadok tok nå hornet med olje+ ut av teltet+ og salvet Salomo.+ De blåste i horn, og hele folkemengden ropte: «Lenge leve kong Salomo!» 40 Deretter fulgte alle med ham opp. De spilte på fløyte og jublet av glede, så jorden ristet* på grunn av all lyden.+

41 Dette hørte Adọnja og alle gjestene hans da de var ferdige med å spise.+ Straks Joab hørte lyden av horn, sa han: «Hvorfor er det så mye bråk og oppstyr i byen?» 42 Mens han ennå snakket, kom Jonatan,+ presten Abjạtars sønn. Adọnja sa: «Kom inn, for du er en god* mann og kommer sikkert med gode nyheter.» 43 Men Jonatan svarte Adọnja: «Tvert imot! Vår herre, kong David, har gjort Salomo til konge. 44 Kongen sendte med ham presten Sadok, profeten Natan og Benạja, Jehojạdas sønn, og keretittene og peletittene, og de lot ham ri på muldyret til kongen.+ 45 Presten Sadok og profeten Natan salvet ham så til konge i Gihon. Etter det dro alle glade opp derfra, og det er stort oppstyr i byen. Det var det dere hørte lyden av. 46 Salomo har dessuten satt seg på kongetronen. 47 Og i tillegg har kongens tjenere kommet inn for å gratulere vår herre, kong David, og sagt: ‘Måtte din Gud gjøre Salomos navn enda herligere enn ditt navn, og måtte Han gjøre hans trone større enn din trone!’ Da bøyde kongen seg for Gud i sengen. 48 Kongen sa dessuten: ‘Måtte Jehova, Israels Gud, bli lovprist, han som i dag har utnevnt en til å sitte på min trone og latt meg se det med egne øyne!’»

49 Da ble alle gjestene hos Adọnja redde, og hver og en brøt opp og gikk sin vei. 50 Adọnja ble også redd på grunn av Salomo, så han reiste seg og gikk og grep tak i hornene på alteret.+ 51 Det ble meldt Salomo: «Adọnja er blitt redd for kong Salomo, og han har grepet tak i hornene på alteret og sagt: ‘Kong Salomo må først sverge på at han ikke skal drepe sin tjener med sverdet.’» 52 Til dette sa Salomo: «Hvis han oppfører seg som en hederlig mann, skal ikke et eneste hårstrå fra ham falle på bakken. Men hvis han gjør noe ondt,+ skal han dø.» 53 Så sendte kong Salomo noen for å hente ham ned fra alteret. Da han kom inn, bøyde han seg for kong Salomo, og Salomo sa til ham: «Gå hjem til ditt eget hus.»

2 Mot slutten av Davids liv, da han snart skulle dø, ga han sin sønn Salomo disse instruksene: 2 «Jeg kommer snart til å dø.* Vær derfor sterk,+ og vis at du er en mann.+ 3 Du må oppfylle din forpliktelse overfor Jehova din Gud ved å vandre på hans veier og ved å rette deg etter hans forskrifter, bud, dommer og påminnelser, som står skrevet i Moseloven.+ Da vil du lykkes* i alt du gjør, og overalt hvor du går. 4 Og Jehova vil oppfylle det løftet han ga angående meg: ‘Hvis dine sønner er nøye med å leve på den måten jeg vil at de skal leve, og tjener meg trofast av hele sitt hjerte og hele sin sjel,*+ da skal det aldri mangle en mann av dine etterkommere til* å sitte på Israels trone.’+

5 Du vet jo også hva Joab, Serụjas sønn, gjorde mot meg, hva han gjorde mot to hærførere i Israel – Abner,+ Ners sønn, og Amạsa,+ Jeters sønn. Han drepte dem og utøste krigsblod+ i fredstid, og han lot krigsblod komme på beltet han hadde rundt livet, og på sandalene han hadde på føttene. 6 Du må bruke din visdom og ikke la hans grå hår fare ned i graven* med fred.+

7 Men mot sønnene til Barsịllai+ fra Gịlead skal du vise lojal kjærlighet, og de skal være blant dem som spiser ved ditt bord, for de støttet meg+ da jeg flyktet for din bror Ạbsalom.+

8 Du har også Sjịme’i, sønn av Gera, benjaminitten fra Bạhurim, hos deg. Det var han som forbannet meg så ondsinnet+ den dagen jeg dro til Mahanạjim.+ Men da han kom ned for å møte meg ved Jordan, sverget jeg ved Jehova: ‘Jeg skal ikke drepe deg med sverdet.’+ 9 Du må ikke la ham slippe straff,+ for du er en vis mann og vet hva du bør gjøre med ham. Du skal sende hans grå hår ned i graven* med blod.»+

10 Så la David seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Davidsbyen.+ 11 David regjerte over Israel i 40 år. Han regjerte i Hebron+ i 7 år og i Jerusalem i 33 år.+

12 Salomo satte seg på sin far Davids trone, og hans kongemakt ble etter hvert godt befestet.+

13 Adọnja, Haggits sønn, kom så til Batsẹba, Salomos mor. Hun spurte: «Kommer du i et fredelig ærend?» Han svarte: «Ja.» 14 Så sa han: «Jeg har noe å snakke med deg om.» Hun sa: «Tal.» 15 Han fortsatte: «Du vet godt at kongemakten skulle ha blitt min, og hele Israel ventet* at jeg skulle bli konge.+ Men kongemakten gikk fra meg og ble min brors, for det var Jehovas vilje at den ble hans.+ 16 Nå er det bare én ting jeg vil be deg om, og du må ikke avvise meg.» Hun sa: «Tal.» 17 Han sa da: «Snakk med kong Salomo – for deg vil han ikke avvise – og be ham om å gi meg Ạbisjag+ fra Sjunem til kone.» 18 Batsẹba svarte: «Det er i orden. Jeg skal snakke med kongen for deg.»

19 Batsẹba gikk inn til kong Salomo for å snakke med ham for Adọnja. Kongen reiste seg straks for å gå henne i møte og bøyde seg for henne. Så satte han seg på sin trone og lot det bli satt fram en trone til kongens mor, så hun kunne sitte ved hans høyre side. 20 Hun sa da: «Det er én liten ting jeg vil be deg om, og du må ikke avvise meg.» Kongen sa til henne: «Si hva du ønsker, mor. Jeg skal ikke avvise deg.» 21 Hun sa: «La din bror Adọnja få Ạbisjag fra Sjunem til kone.» 22 Da svarte kong Salomo sin mor: «Hvorfor ber du om Ạbisjag fra Sjunem for Adọnja? Du kan like godt be om kongemakten for ham.+ Han er jo min eldre bror,+ og han har presten Abjạtar og Joab,+ Serụjas sønn, på sin side.»+

23 Dermed sverget kong Salomo ved Jehova og sa: «Måtte Gud straffe meg både nå og senere hvis det ikke koster Adọnja livet at han ba om dette. 24 Og nå, så sant Jehova lever – han som har satt meg på min far Davids trone og grunnfestet mitt styre,+ og som har reist et hus* for meg,+ slik han lovte – i dag skal Adọnja dø.»+ 25 Kong Salomo sendte straks Benạja,+ Jehojạdas sønn, av sted. Han gikk ut og hogg Adọnja ned, og han døde.

26 Til presten Abjạtar+ sa kongen: «Gå til markene dine i Ạnatot!+ Du fortjener å dø, men jeg skal ikke drepe deg i dag, for du bar Den Suverene Herre Jehovas ark da du fulgte min far David,+ og du led sammen med min far i alle hans vanskeligheter.»+ 27 Salomo avsatte dermed Abjạtar fra tjenesten som prest for Jehova og oppfylte på den måten Jehovas ord mot Elis hus+ i Sjilo.+

28 Da nyheten om dette nådde Joab, flyktet han til Jehovas telt+ og grep tak i hornene på alteret. Joab hadde nemlig støttet Adọnja,+ men han hadde ikke støttet Ạbsalom.+ 29 Så ble det fortalt kong Salomo: «Joab har flyktet til Jehovas telt, og der er han, ved siden av alteret.» Da sendte Salomo Benạja, Jehojạdas sønn, av sted og sa: «Gå og hogg ham ned!» 30 Benạja gikk så til Jehovas telt og sa til Joab: «Kongen sier at du skal komme ut.» Men han sa: «Nei! Jeg vil dø her.» Benạja gikk tilbake til kongen og fortalte hva Joab hadde svart ham. 31 Da sa kongen til ham: «Gjør som han sier. Hogg ham ned og gravlegg ham. Fjern det uskyldige blodet som Joab har utøst, fra meg og fra min fars hus.+ 32 Jehova skal la hans blod komme tilbake over hans eget hode,* for uten at min far David visste om det, hogg han ned to menn som var bedre og mer rettferdige enn ham, og drepte dem med sverdet: Abner,+ Ners sønn, Israels hærfører,+ og Amạsa,+ Jeters sønn, Judas hærfører.+ 33 Deres blod skal komme tilbake over Joabs hode og over hans etterkommeres hode for alltid.*+ Men måtte Jehova gi David, hans etterkommere, hans hus og hans trone fred for alltid.» 34 Benạja, Jehojạdas sønn, gikk så opp og hogg ned Joab og drepte ham. Og han ble gravlagt ved sitt eget hus i ødemarken. 35 Deretter satte kongen Benạja,+ Jehojạdas sønn, over hæren i stedet for Joab, og kongen utnevnte presten Sadok+ til å overta etter Abjạtar.

36 Så kalte kongen Sjịme’i+ til seg og sa til ham: «Bygg deg et hus i Jerusalem og bo der. Du må ikke dra ut derfra til noe annet sted. 37 Det skal du vite, at den dagen du drar ut og går over Kedron-dalen,+ skal du dø. Ditt blod vil komme over ditt eget hode.»* 38 Sjịme’i svarte kongen: «Det du har sagt, er rett og rimelig. Din tjener skal gjøre som min herre kongen har sagt.» Og Sjịme’i ble boende lenge i Jerusalem.

39 Men etter tre år rømte to av Sjịme’is slaver til Akisj,+ Maạkas sønn, kongen i Gat. Da Sjịme’i fikk vite at slavene hans var i Gat, 40 salte han straks eselet sitt og dro til Akisj i Gat for å finne slavene sine. Da Sjịme’i kom tilbake fra Gat med slavene, 41 fikk Salomo høre: «Sjịme’i dro fra Jerusalem og har vært i Gat, men er nå tilbake.» 42 Kongen kalte da Sjịme’i til seg og sa til ham: «Tok jeg deg ikke i ed ved Jehova og advarte deg: ‘Det skal du vite, at den dagen du drar ut herfra til noe annet sted, skal du dø’? Og du sa til meg: ‘Det du har sagt, er rett og rimelig. Jeg skal gjøre som du sier.’+ 43 Så hvorfor har du ikke holdt den eden du avla framfor Jehova, og den befalingen jeg ga deg?» 44 Kongen sa videre til Sjịme’i: «Du vet i ditt hjerte hvor mye ondt du gjorde mot min far David.+ Jehova skal la din ondskap slå tilbake på deg selv.+ 45 Men kong Salomo skal bli velsignet,+ og Davids trone skal være grunnfestet framfor Jehova for evig.» 46 Kongen ga så Benạja, Jehojạdas sønn, en befaling. Han gikk da ut og hogg ned Sjịme’i, og han døde.+

Og kongemakten lå trygt i Salomos hånd.+

3 Salomo inngikk en ekteskapsallianse med farao, Egypts konge. Han giftet seg med* faraos datter+ og førte henne til Davidsbyen,+ og hun bodde der til han var ferdig med å bygge sitt eget hus,+ Jehovas hus+ og muren rundt Jerusalem.+ 2 Men folket ofret fortsatt på offerhaugene,+ for det var ikke blitt bygd noe hus for Jehovas navn ennå.+ 3 Salomo fortsatte å elske Jehova, og han fulgte sin far Davids forskrifter, bortsett fra at han ofret slaktofre og røykofre på offerhaugene.+

4 Kong Salomo dro til Gịbeon for å ofre der, for det var den fremste* offerhaugen.+ Han ofret 1000 brennofre på alteret der.+ 5 I Gịbeon viste Jehova seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: «Be om hva du vil, så skal jeg gi deg det.»+ 6 Til dette sa Salomo: «Du har vist stor lojal kjærlighet mot din tjener David, min far, fordi han vandret framfor deg i trofasthet og rettferdighet og med et oppriktig hjerte. Du har fortsatt å vise ham stor lojal kjærlighet helt til i dag ved å gi ham en sønn til å sitte på hans trone.+ 7 Og nå, Jehova, min Gud, har du gjort din tjener til konge etter min far David, enda jeg er ung* og uerfaren.*+ 8 Din tjener er blant ditt folk, som du har utvalgt,+ et folk som er så stort at det ikke kan regnes eller telles. 9 Gi derfor din tjener et lydig hjerte, så jeg kan dømme ditt folk+ og skille mellom godt og ondt.+ For hvem er i stand til å dømme dette store* folket ditt?»

10 Det gledet Jehova at Salomo ba om dette.+ 11 Gud sa til ham: «Fordi du ba om dette og ikke ba om å få et langt liv* eller rikdom eller om død over dine fiender, men du ba om forstand til å dømme i* rettssaker,+ 12 skal jeg gjøre det du har bedt om.+ Jeg skal gi deg et vist og forstandig hjerte,+ slik at det aldri før har vært noen som deg og heller aldri skal bli noen som deg igjen.+ 13 Men jeg vil også gi deg det du ikke har bedt om,+ både rikdom og ære,+ så det ikke vil være noen annen konge som deg så lenge du lever.*+ 14 Og hvis du vandrer på mine veier og holder mine forskrifter og bud, slik din far David gjorde,+ vil jeg også gi deg et langt liv.»*+

15 Da Salomo våknet, forsto han at det hadde vært en drøm.* Så dro han til Jerusalem og stilte seg framfor Jehovas paktsark. Han ofret brennofre og fellesskapsofre+ og holdt en fest for alle tjenerne sine.

16 På den tiden kom to prostituerte kvinner inn til kongen og trådte fram for ham. 17 Den ene kvinnen sa: «Min herre, hør på meg. Denne kvinnen og jeg bor i samme hus, og jeg fødte en sønn mens hun var hjemme. 18 Den tredje dagen etter at jeg hadde født, fødte denne kvinnen også en sønn. Vi var sammen, bare vi to. Det var ingen andre enn oss i huset. 19 En natt døde sønnen til denne kvinnen, for hun lå på ham. 20 Hun sto da opp midt på natten og tok sønnen min fra min side mens jeg, din slavekvinne, sov. Hun la ham ved siden av seg,* og sin egen døde sønn la hun ved siden av meg. 21 Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min, oppdaget jeg at han var død. Men da jeg så nøyere på ham, skjønte jeg at det ikke var min sønn, han som jeg hadde født.» 22 Da sa den andre kvinnen: «Nei, det er min sønn som lever, og din sønn som er død!» Men den første kvinnen sa: «Nei, det er din sønn som er død, og min sønn som lever.» Slik kranglet de foran kongen.

23 Til slutt sa kongen: «Den ene sier: ‘Dette er min sønn, den som lever, og det er din sønn som er død!’, og den andre sier: ‘Nei, det er din sønn som er død, og min sønn som lever!’» 24 Kongen sa: «Hent et sverd til meg.» Da kom de med et sverd til kongen. 25 Kongen sa så: «Hogg det levende barnet i to og gi halvparten til den ene kvinnen og halvparten til den andre.» 26 Da flammet morskjærligheten opp i den kvinnen som var mor til det levende barnet, og hun bønnfalt kongen: «Vær så snill, min herre! Gi henne det levende barnet! Dere må ikke drepe ham!» Men den andre kvinnen sa: «Han skal verken bli min eller din! Bare del ham i to!» 27 Da svarte kongen: «Gi det levende barnet til den første kvinnen! Dere skal ikke drepe ham, for hun er moren.»

28 Hele Israel fikk høre om den dommen som kongen hadde avsagt, og de fikk dyp respekt for* kongen,+ for de så at Gud hadde gitt ham visdom til å dømme rett.+

4 Kong Salomo hersket over hele Israel.+ 2 Dette var de fremste embetsmennene* hans: Asạrja, Sadoks sønn,+ var prest. 3 Elihọref og Akịja, Sjisjas sønner, var sekretærer,+ og Jehọsjafat,+ Ạkiluds sønn, var riksskriver. 4 Benạja,+ Jehojạdas sønn, var leder for hæren, og Sadok og Abjạtar+ var prester. 5 Asạrja, Natans sønn,+ var satt over fogdene,* og Sabud, Natans sønn, var prest og kongens venn.+ 6 Ạkisjar var satt over hoffet,* og Adonịram,+ Abdas sønn, var satt over dem som var pålagt å utføre pliktarbeid.+

7 Salomo hadde tolv fogder over hele Israel som sørget for mat til kongen og hans hoff. Hver av dem skulle sørge for mat én måned i året.+ 8 Dette var fogdene: Hurs sønn i Ẹfraims fjellområde; 9 Dekers sønn i Makas, Sjaạlbim,+ Bet-Sjemesj og Elon-Bet-Hanan; 10 Heseds sønn i Arụbbot (han hadde Sokoh og hele Hefer-landet); 11 Abinạdabs sønn i Dor-skråningene (han ble gift med Salomos datter Tafat); 12 Baạna, Ạkiluds sønn, i Taạnak, Megịddo+ og hele Bet-Sjean,+ som ligger ved siden av Sạretan, nedenfor Jịsreel, fra Bet-Sjean til Abel-Mehọla og til Jọkmeam-området;+ 13 Gebers sønn i Ramot-Gịlead+ (han hadde teltbyene til Ja’ir,+ Manạsses sønn, som ligger i Gịlead;+ han hadde også Argob-området,+ som ligger i Basjan+ – 60 store byer med murer og kobberbommer); 14 Akinạdab, Iddos sønn, i Mahanạjim;+ 15 Akimạas i Nạftali (han ble gift med Basmat, en annen av Salomos døtre); 16 Baạna, Husjais sønn, i Asjer og Bẹalot; 17 Jehọsjafat, Parụahs sønn, i Jịssakar; 18 Sjịme’i,+ Elas sønn, i Benjamin;+ 19 Geber, Uris sønn, i Gịlead-landet,+ landet til amorittenes konge Sihon+ og Basjans konge Og.+ Det var også én fogd som var satt over alle disse andre fogdene i landet.

20 Juda og Israel var like mange som sandkornene ved havet.+ De spiste og drakk og gledet seg.+

21 Salomo hersket over alle rikene fra Elven*+ til filisternes land og til Egypts grense. De betalte tributt* og tjente Salomo så lenge han levde.+

22 Den daglige forsyningen av mat til Salomos hoff var 30 kor* fint mel og 60 kor vanlig mel, 23 10 oppfetede okser, 20 okser fra beitemarkene og 100 sauer, i tillegg til noen hjorter, gaseller, rådyr og oppfetede gjøker. 24 For han hersket over alt på denne siden av Elven,*+ fra Tifsah til Gaza,+ ja over alle kongene på denne siden av Elven. Og det var fred i alle områdene rundt ham.+ 25 Juda og Israel bodde trygt, hver og en under sin vinranke og sitt fikentre, fra Dan til Beer-Sjeba, så lenge Salomo levde.

26 Salomo hadde 4000* båser for vognhestene sine og 12 000 hester.*+

27 Fogdene sørget for mat til kong Salomo og til alle som spiste ved kong Salomos bord. De hadde ansvaret for hver sin måned og passet på at det ikke manglet noe.+ 28 I samsvar med sin pålagte kvote brakte de også bygg og halm dit det trengtes til hestene, deriblant de hestene som trakk vogner.

29 Og Gud ga Salomo svært stor visdom og forstand og et hjerte med innsikt så omfattende* som sanden på havets strand.+ 30 Salomos visdom overgikk visdommen til alle Østens folk og all visdommen i Egypt.+ 31 Han var visere enn noe annet menneske, visere enn esrahitten Etan+ og visere enn Heman,+ Kalkol+ og Darda, sønnene til Mahol. Ryktet om ham spredte seg blant alle nasjonene rundt omkring.+ 32 Han laget* 3000 ordspråk,+ og tallet på sangene hans+ var 1005. 33 Han talte om trærne, fra sederen på Libanon til isopen+ som vokser på muren. Han talte om dyrene,+ fuglene,*+ krypene*+ og fiskene. 34 Folk fra alle nasjoner kom for å høre Salomos visdom, deriblant konger fra hele jorden som hadde hørt om hans visdom.+

5 Da Hiram, kongen i Tyrus,+ fikk høre at Salomo var blitt salvet til konge etter sin far, sendte han tjenerne sine til Salomo, for Hiram hadde alltid vært en venn av David.*+ 2 Senere sendte Salomo bud til Hiram og sa:+ 3 «Du vet jo at min far David ikke fikk bygge et hus for sin Gud Jehovas navn. Det var på grunn av de krigene som ble ført mot ham fra alle kanter helt til Jehova la fiendene under hans føtter.+ 4 Men nå har Jehova min Gud gitt meg fred på alle kanter.+ Jeg har ingen motstandere, og det skjer ikke noe ondt.+ 5 Derfor har jeg tenkt å bygge et hus for Jehova min Guds navn, slik Jehova lovte min far David da han sa: ‘Din sønn, som jeg skal sette på din trone etter deg, han skal bygge et hus for mitt navn.’+ 6 Gi nå folkene dine befaling om å felle sedertrær til meg på Libanon.+ Mine tjenere skal arbeide sammen med dine tjenere, og jeg skal gi tjenerne dine den lønnen du fastsetter, for du vet jo at ingen her hos oss skjønner seg så godt på å felle trær som sidonerne.»+

7 Da Hiram hørte Salomos ord, ble han veldig glad og sa: «Måtte Jehova bli lovprist i dag, for han har gitt David en vis sønn som han har satt over dette store* folket!»+ 8 Hiram sendte så bud til Salomo og sa: «Jeg har hørt det budskapet du sendte meg. Jeg skal gjøre som du ønsker, og skaffe deg sedertømmer og einertømmer.+ 9 Tjenerne mine skal føre tømmerstokkene ned fra Libanon til havet, og jeg skal lage flåter av dem og føre dem på havet til det stedet som du gir meg beskjed om. Der skal flåtene bli tatt fra hverandre, og du kan frakte tømmeret videre. Til gjengjeld skal du sørge for de matforsyningene jeg ber om til min husstand.»+

10 Hiram skaffet så Salomo alt det sedertømmeret og einertømmeret han ville ha. 11 Og Salomo ga Hiram 20 000 kor* hvete som matforsyning til hans husstand og 20 kor olivenolje av beste kvalitet. Dette fikk Hiram av Salomo år etter år.+ 12 Jehova ga Salomo visdom, slik han hadde lovt ham.+ Det var fred mellom Hiram og Salomo, og de to inngikk en avtale.*

13 Kong Salomo påla menn fra hele Israel pliktarbeid. Det var 30 000 pliktarbeidere.+ 14 Han sendte dem til Libanon i skift, 10 000 hver måned. De var én måned på Libanon og to måneder hjemme. Adonịram+ var satt over pliktarbeiderne. 15 Salomo hadde 70 000 vanlige arbeidere* og 80 000 steinhoggere+ i fjellet.+ 16 I tillegg hadde Salomo 3300 fyrstelige fogder+ som tjente som formenn. De førte tilsyn med arbeiderne. 17 På kongens befaling brøt de store og kostbare steiner,+ så grunnvollen+ til huset kunne legges med tilhogde steiner.+ 18 Salomos bygningsarbeidere, Hirams bygningsarbeidere og mennene fra Gebal+ hogg dem til, og de gjorde i stand tømmeret og steinene som huset skulle bygges av.

6 I det 480. året etter at israelittene* hadde dratt ut av Egypt,+ i det fjerde året etter at Salomo var blitt konge over Israel, i måneden siv*+ (det vil si den andre måneden), gikk han i gang med å bygge Jehovas hus.*+ 2 Huset* som kong Salomo bygde for Jehova, var 60 alen* langt, 20 alen bredt og 30 alen høyt.+ 3 Forhallen+ foran Det hellige* var like bred som huset, 20 alen. Den gikk ti alen ut fra forsiden av huset.

4 Han laget vinduer med skrånende* karmer+ til huset. 5 I tillegg bygde han en sidebygning inntil huset. Den gikk langs husets vegger – langs veggene til Det hellige* og det innerste rommet+ – og det var sidekamre hele veien rundt.*+ 6 Den nederste etasjen med sidekamre var fem alen bred, den midterste etasjen var seks alen bred, og den øverste etasjen var sju alen bred. Han laget nemlig avsatser rundt hele huset, slik at ingenting ble festet i selve veggene på huset.+

7 Huset ble bygd av ferdig tilhogde steiner fra steinbruddet.+ Derfor hørte man verken hammer, øks eller noe som helst jernredskap i huset mens det ble bygd. 8 Inngangen til den nederste etasjen med sidekamre var på sørsiden* av huset,+ og en vindeltrapp førte opp til den midterste etasjen og derfra opp til den øverste etasjen. 9 Han fortsatte å bygge huset og gjorde det ferdig,+ og han laget taket av sederbjelker og rader av sederplanker.+ 10 Han bygde sidekamrene langs hele huset.+ De var fem alen høye, og de ble festet til huset med sederbjelker.

11 På denne tiden kom Jehovas ord til Salomo: 12 «Når det gjelder dette huset som du bygger: Hvis du følger mine forskrifter, handler etter mine dommer og holder alle mine bud og lever etter dem,+ da skal jeg oppfylle det løftet jeg ga til din far David i forbindelse med deg.+ 13 Og jeg skal bo midt iblant israelittene,+ og jeg skal ikke forlate mitt folk Israel.»+

14 Salomo fortsatte å bygge huset for å gjøre det ferdig. 15 Han kledde* de innvendige veggene i huset med bord av sedertre. Fra gulvet og opp til takbjelkene kledde han de innvendige veggene med trepanel, og gulvet i huset dekket han med bord av einertre.+ 16 Han målte 20 alen fra den bakerste veggen i huset og bygde et rom med bord av sedertre, fra gulvet og opp til bjelkene, og inne i det* bygde han det innerste rommet,+ Det aller helligste.+ 17 Og Det hellige*+ – den delen av huset som var foran det* – var 40 alen langt. 18 Sedertreet innvendig i huset hadde utskjæringer av gresskar+ og utsprungne blomster.+ Alt var dekket av sedertre, så ikke en stein kunne ses.

19 Han gjorde i stand det innerste rommet+ i huset, så Jehovas paktsark kunne settes der.+ 20 Det innerste rommet var 20 alen langt, 20 alen bredt og 20 alen høyt.+ Han kledde det med rent gull, og alteret+ kledde han med sedertre. 21 Salomo kledde innsiden av huset med rent gull,+ og han hengte opp kjeder av gull på tvers foran det innerste rommet,+ som var kledd med gull. 22 Han kledde hele huset med gull, fra ende til annen. Hele alteret+ som sto i nærheten av det innerste rommet, kledde han også med gull.

23 Til det innerste rommet laget han to kjeruber+ av furutre,* hver av dem ti alen høy.+ 24 Kjerubens ene vinge var fem alen, og den andre vingen var fem alen. Fra den ene vingespissen til den andre vingespissen var det ti alen. 25 Den andre kjeruben var også ti alen. De to kjerubene hadde samme størrelse og form. 26 Den ene kjeruben var ti alen høy, og det var den andre kjeruben også. 27 Så satte han kjerubene+ inn i det innerste rommet. Kjerubene hadde utstrakte vinger, slik at vingen på den ene kjeruben nådde til den ene veggen og vingen på den andre kjeruben nådde til den andre veggen. De to andre vingene strakte seg mot midten av rommet og berørte hverandre der. 28 Han kledde kjerubene med gull.

29 På alle veggene i huset, både i det indre og i det ytre rommet,* skar han ut figurer av kjeruber,+ palmer+ og utsprungne blomster.+ 30 Han dekket gulvet i huset med gull, både i det indre og i det ytre rommet. 31 Til inngangen til det innerste rommet laget han dører av furutre og sidesøyler og dørstolper, som en femte del.* 32 De to dørene var av furutre, og på dem laget han utskjæringer av kjeruber, palmer og utsprungne blomster, og han kledde dem med gull. Han hamret ut gullet på kjerubene og palmene. 33 Til inngangen til Det hellige* laget han på samme måte dørstolpene av furutre, som hørte til en fjerde del.* 34 Og han laget to dører av einertre. Hver dør hadde to fløyer som dreide på tapper.+ 35 Han skar ut kjeruber, palmer og utsprungne blomster og kledde utskjæringene med bladgull.

36 Han bygde den indre forgården+ av tre lag tilhogd stein og ett lag sederbjelker.+

37 I det fjerde året, i måneden siv,* ble grunnvollen til Jehovas hus lagt.+ 38 Og i det ellevte året, i måneden bul* (det vil si den åttende måneden), var huset ferdig i alle detaljer og i samsvar med planen for det.+ Salomo brukte altså sju år på å bygge det.

7 Salomo bygde sitt eget slott,+ og det tok 13 år før alt var ferdig.+

2 Han bygde Libanon-skoghuset.+ Det var 100 alen* langt, 50 alen bredt og 30 alen høyt og hvilte på fire rader med søyler av sedertre, og oppå søylene var det sederbjelker.+ 3 Ovenfor bærebjelkene som lå oppå søylene, var huset panelt med sedertre. Det var til sammen 45 av dem, 15 i hver rad. 4 Huset hadde tre rader vinduer med karmer, og vinduene satt rett overfor hverandre i tre plan. 5 Alle inngangene og dørstolpene hadde firkantede* karmer. Det hadde også de vinduene som satt rett overfor hverandre i tre plan.

6 Han bygde også Søylehallen.* Den var 50 alen lang og 30 alen bred, og foran den var det en forhall med søyler og et skjermtak.

7 Dessuten bygde han Tronhallen,*+ også kalt Domshallen,+ der han skulle dømme. Den ble panelt med sedertre fra gulvet og opp til bjelkene.

8 Det slottet der han selv skulle bo, i den andre forgården,+ lå atskilt fra Hallen* og var bygd på samme måte. Salomo bygde også et hus som lignet på Hallen, til faraos datter, som han hadde giftet seg med.+

9 Alt dette var bygd av kostbare steiner+ som var hogd etter mål og skåret til med steinsag både på innsiden og på utsiden, fra grunnvollen og opp til murkronen, og utenfor helt til den store forgården.+ 10 Og grunnvollen ble lagt med store og kostbare steiner. Noen steiner målte ti alen og andre åtte alen. 11 Og over dem var det kostbare steiner som var hogd etter mål, og sedertre. 12 Rundt den store forgården var det tre lag med tilhogd stein og ett lag med sederbjelker, slik det var rundt den indre forgården+ til Jehovas hus og forhallen til huset.+

13 Kong Salomo sendte bud etter Hiram+ og hentet ham fra Tyrus. 14 Han var sønn av en enke fra Nạftalis stamme, og hans far var en kobbersmed fra Tyrus.+ Hiram var svært dyktig og hadde stor innsikt+ og erfaring når det gjaldt all slags arbeid i kobber.* Han kom til kong Salomo og utførte alt det arbeidet han satte ham til.

15 Han støpte to kobbersøyler.+ Hver søyle var 18 alen høy, og det trengtes en målesnor på 12 alen for å nå rundt hver av de to søylene.*+ 16 Og han laget to søylehoder av støpt kobber som skulle settes oppå søylene. Det ene søylehodet var fem alen høyt, og det andre søylehodet var fem alen høyt. 17 På søylehodet oppå hver søyle var det nett av flettede kjeder,+ sju til det ene søylehodet og sju til det andre søylehodet. 18 Og han laget to rader med granatepler rundt hvert nett som skulle dekke søylehodene oppå søylene. Han gjorde det samme med begge søylehodene. 19 Søylehodene oppå søylene ved forhallen var formet som liljer, fire alen høye. 20 Denne delen av søylehodene var oppå de to søylene, like over den avrundede delen som var omgitt av nettet. Og det var 200 granatepler i rader hele veien rundt på hvert søylehode.+

21 Han reiste søylene ved forhallen til templet.*+ Han satte opp den høyre* søylen og ga den navnet Jakin,* og deretter satte han opp den venstre* søylen og ga den navnet Boas.*+ 22 Den øverste delen av søylene var formet som en lilje. Slik ble arbeidet med søylene fullført.

23 Så laget han Havet* av støpt metall.+ Det var sirkelformet, og det målte 10 alen fra kant til kant og var 5 alen høyt. Det trengtes en målesnor på 30 alen til å nå rundt det.*+ 24 Og til pynt var det gresskar+ under kanten hele veien rundt, ti på en alen rundt hele Havet. Det var to rader med gresskar, støpt i ett med Havet. 25 Det sto på tolv okser.+ Tre var vendt mot nord, tre mot vest, tre mot sør og tre mot øst. Havet hvilte på dem, og alle oksene hadde bakkroppen vendt inn mot midten. 26 Det var en håndsbredd* tykt, og kanten var laget som kanten på et beger, som en liljeblomst. Det pleide å inneholde 2000 bat* vann.

27 Så laget han ti vogner*+ av kobber. Hver vogn var fire alen lang, fire alen bred og tre alen høy. 28 Og slik var vognene laget: De hadde plater på sidene, og platene var mellom tverrstengene. 29 På platene mellom tverrstengene var det løver,+ okser og kjeruber.+ Tverrstengene var dekorert på samme måte. Over og under løvene og oksene var det kranser i relieff. 30 Og hver vogn hadde fire kobberhjul og kobberaksler, og de fire hjørnestykkene fungerte som støtter for dem. Under karet var det støtter, pyntet med kranser som de var støpt i ett med. 31 Åpningen på karet var innenfor en sirkelformet ramme og strakte seg én alen oppover. Åpningen på rammen var rund, og sammen med støttene utgjorde den et understell som var en og en halv alen høyt. På denne åpningen var det inngraveringer. Og sideplatene var firkantede, ikke runde. 32 De fire hjulene var under sideplatene, og hjulenes holdere var festet til vognen. Høyden på hvert hjul var en og en halv alen. 33 Og hjulene var formet som vognhjul. Holderne, hjulringene, eikene og navene på dem var alle av støpt metall. 34 Det var fire støtter på hver vogn, én i hvert hjørne. Støttene var støpt som en del av* vognen. 35 Øverst på vognen var det en sirkelformet ramme som var en halv alen høy. Og innfatningene og sideplatene øverst på vognen var støpt som en del av* den. 36 På overflaten av innfatningene og sideplatene inngraverte han kjeruber, løver og palmer etter hva det var plass til på hver, med kranser rundt omkring.+ 37 Slik laget han de ti vognene.+ De var alle sammen støpt likt+ og hadde samme mål og form.

38 Han laget ti kobberkar.+ Hvert kar rommet 40 bat og målte fire alen.* Det var ett kar for hver av de ti vognene. 39 Så satte han fem vogner på høyre side av huset og fem på venstre side av huset. Og han plasserte Havet på høyre side av huset, mot sørøst.+

40 Hiram+ laget også de andre karene og spadene+ og skålene.+

Dermed ble Hiram ferdig med alt det arbeidet som han utførte for kong Salomo på Jehovas hus. Dette var det han laget:+ 41 de to søylene+ og de skålformede søylehodene som var oppå de to søylene, de to nettene+ som skulle dekke de to søylehodene, 42 de 400 granateplene+ til de to nettene, to rader granatepler til hvert nett, som skulle dekke de to skålformede søylehodene oppå de to søylene, 43 de ti vognene+ og de ti karene+ på vognene, 44 Havet+ og de tolv oksene under Havet 45 og spannene, spadene, skålene og alle redskapene. Alt dette laget Hiram av polert kobber for kong Salomo til Jehovas hus. 46 Kongen fikk dem støpt i leirformer i Jordan-distriktet, mellom Sukkot og Sạretan.

47 Salomo lot være å veie alle redskapene, for det var så mange av dem. Vekten av kobberet ble ikke fastslått.+ 48 Salomo laget alt utstyret til Jehovas hus: gullalteret,+ gullbordet+ som skuebrødene* skulle legges på, 49 lampestakene+ av rent gull, fem til høyre og fem til venstre foran det innerste rommet, og blomstene,+ lampene og veketengene* av gull,+ 50 karene, lyseslokkerne,+ skålene, begrene+ og fyrfatene+ av rent gull og tappholderne av gull til dørene til det indre huset,+ det vil si Det aller helligste, og til dørene til Det hellige.*+

51 Dermed fullførte kong Salomo alt det arbeidet som han skulle utføre på Jehovas hus. Salomo førte så inn de tingene som hans far David hadde helliget,+ og han la sølvet, gullet og gjenstandene i skattkamrene i Jehovas hus.+

8 På den tiden kalte Salomo sammen+ Israels eldste, alle overhodene for stammene, høvdingene for Israels fedrehus.*+ De kom til kong Salomo i Jerusalem for å føre Jehovas paktsark opp fra Davidsbyen,+ det vil si Sion.+ 2 Alle menn i Israel samlet seg hos kong Salomo under høytiden* i måneden ẹtanim,* som er den sjuende måneden.+ 3 Da alle Israels eldste hadde kommet, løftet prestene opp Arken.+ 4 De førte opp Jehovas ark, møteteltet+ og alle de hellige redskapene som var i teltet. Det var prestene og levittene* som førte dette opp. 5 Kong Salomo og hele Israels forsamling, de som var blitt kalt sammen til ham, sto foran Arken. Det ble ofret+ så store mengder sauer og kveg at de ikke kunne telles eller regnes.

6 Så førte prestene Jehovas paktsark inn og satte den der den skulle stå,+ i det innerste rommet i huset, Det aller helligste, under kjerubenes vinger.+

7 Kjerubenes vinger var bredt ut over det stedet der Arken sto, slik at kjerubene skjermet Arken og bærestengene til den.+ 8 Stengene+ var så lange at endene på dem kunne ses fra Det hellige foran det innerste rommet, men de kunne ikke ses utenfra. Og de er der den dag i dag. 9 Det var ikke noe annet i Arken enn de to steintavlene+ som Moses hadde lagt der+ ved Horeb, den gangen Jehova inngikk en pakt+ med israelittene da de dro ut av Egypt.+

10 Da prestene kom ut fra det hellige sted, fylte skyen+ Jehovas hus.+ 11 Prestene var ikke i stand til å stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Jehovas herlighet fylte Jehovas hus.+ 12 Da sa Salomo: «Jehova har sagt at han vil bo i det tykke mørket.+ 13 Jeg har nå bygd et storslått* hus til deg, et fast sted der du kan bo for evig.»+

14 Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto.+ 15 Han sa: «Måtte Jehova, Israels Gud, bli lovprist! Med sin egen hånd har han oppfylt det løftet han med sin egen munn ga min far David da han sa: 16 ‘Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt en by blant alle Israels stammer der det skulle bygges et hus til bolig for mitt navn.+ Men jeg har utvalgt David til å herske over mitt folk Israel.’ 17 Og min far David hadde et inderlig ønske om å bygge et hus for Jehovas, Israels Guds, navn.+ 18 Men Jehova sa til min far David: ‘Du har hatt et inderlig ønske om å bygge et hus for mitt navn, og det er bra at du har hatt et slikt ønske. 19 Likevel er det ikke du som skal bygge huset. Din egen sønn, som skal bli født deg,* han skal bygge huset for mitt navn.’+ 20 Jehova har oppfylt det løftet han ga, for jeg har etterfulgt min far David, og jeg sitter på Israels trone, slik Jehova lovte. Jeg har også bygd huset for Jehovas, Israels Guds, navn+ 21 og gjort i stand en plass der til Arken, som inneholder den pakten+ Jehova inngikk med forfedrene våre da han førte dem ut av Egypt.»

22 Så stilte Salomo seg foran Jehovas alter framfor hele Israels menighet. Han bredte hendene ut mot himmelen+ 23 og sa: «Jehova, Israels Gud, det er ingen Gud som deg+ oppe i himmelen eller nede på jorden. Du holder din pakt og viser lojal kjærlighet+ mot dine tjenere når de vandrer helhjertet framfor deg.+ 24 Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du ga løftet med din egen munn, og i dag har du oppfylt det med din egen hånd.+ 25 Og nå, Jehova, Israels Gud, hold det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: ‘Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere til å sitte på Israels trone framfor meg, så sant dine sønner er nøye med å leve på den måten jeg vil at de skal leve – akkurat som du har gjort.’+ 26 Og nå ber jeg deg, Israels Gud: La det løftet som du ga din tjener David, min far, bli til virkelighet.

27 Men kommer Gud virkelig til å bo på jorden?+ Ikke engang himmelen, eller himlenes himmel, kan romme deg.+ Hvor mye mindre da dette huset som jeg har bygd!+ 28 Jehova, min Gud, lytt nå til din tjeners bønn og oppfyll hans ønske om velvilje. Hør ropet om hjelp og den bønnen som din tjener ber framfor deg i dag. 29 Måtte dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet som du har sagt dette om: ‘Mitt navn skal være der’,+ så du lytter til den bønnen som din tjener ber vendt mot dette stedet.+ 30 Lytt til din tjeners bønn om velvilje og til ditt folk Israel når de ber vendt mot dette stedet. Måtte du høre det fra din bolig i himmelen.+ Ja, måtte du høre og tilgi.+

31 Når en mann synder mot en annen og det kreves at han avlegger ed på at han er uskyldig,* og han så, etter at han har avlagt eden,* kommer og stiller seg foran ditt alter i dette huset,+ 32 måtte du da høre det fra himmelen og gripe inn og dømme dine tjenere. Måtte du erklære den onde skyldig* og straffe ham etter det han har gjort, og måtte du erklære den rettferdige uskyldig* og lønne ham etter hans rettferdighet.+

33 Når ditt folk Israel blir beseiret av en fiende fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så vender tilbake til deg og lovpriser ditt navn+ og ber og bønnfaller deg om velvilje i dette huset,+ 34 måtte du da høre det fra himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet som du ga forfedrene deres.+

35 Når himmelen er lukket og det ikke kommer regn+ fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så ber vendt mot dette stedet og lovpriser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket* dem,+ 36 måtte du da høre det fra himmelen og tilgi den synden som dine tjenere, ditt folk Israel, har gjort, og lære dem+ den gode veien som de bør vandre på. Og måtte du gi regn over ditt land,+ som du ga ditt folk som arv.

37 Det kan hende at landet blir rammet av matmangel,+ pest, avsvidde avlinger, meldugg*+ eller svermer av grådige gresshopper, eller at fienden beleirer en av byene* i landet, eller at det kommer en annen plage eller sykdom.+ 38 Uansett hvilken bønn eller hvilket rop om velvilje+ som da kommer fra et hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel (for hver enkelt kjenner sitt eget hjertes plage)+ når de brer ut hendene mot dette huset, 39 måtte du da høre det fra himmelen, din bolig,+ og tilgi+ og gripe inn. Måtte du lønne hver enkelt etter hans handlemåte,+ for du kjenner hans hjerte (du er den eneste som virkelig kjenner alle menneskers hjerte).+ 40 Da skal de frykte deg så lenge de lever i det landet som du ga forfedrene våre.

41 Det kan også hende at en utlending som ikke tilhører ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte på grunn av ditt navn.*+ 42 (For de vil få høre om ditt store navn,+ din sterke hånd og din utstrakte arm.) Når han kommer og ber vendt mot dette huset, 43 måtte du da høre det fra himmelen, din bolig,+ og gjøre alt det utlendingen ber deg om, så alle folk på jorden kan kjenne ditt navn og frykte deg,+ slik ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.

44 Hvis du sender ditt folk i krig mot fienden, uansett hvor,+ og de ber til deg,+ Jehova, vendt mot den byen som du har utvalgt,+ og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,+ 45 måtte du da fra himmelen høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett.

46 Sett at de synder mot deg (for det finnes ikke noe menneske som ikke synder)+ og du blir vred på dem og overgir dem til en fiende som tar dem til fange og fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nært.+ 47 Så kommer de kanskje til fornuft i det landet som de ble ført bort til,+ og vender om til deg+ mens de er i fangenskap,+ og bønnfaller deg om velvilje og sier: ‘Vi har syndet og handlet galt, vi har gjort noe ondt.’+ 48 Hvis de vender om til deg av hele sitt hjerte+ og hele sin sjel* i fiendens land, hos dem som førte dem bort som fanger, og ber til deg vendt mot sitt land, det som du ga forfedrene deres, og mot den byen som du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,+ 49 måtte du da fra himmelen, din bolig,+ høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett 50 og tilgi ditt folk, som har syndet mot deg. Måtte du tilgi alt det gale de har gjort mot deg. Du vil sørge for at de som har tatt dem til fange, synes synd på dem, og de vil vise dem medfølelse+ 51 (for de er ditt folk og din eiendom,+ som du førte ut av Egypt,+ ut av smelteovnen).+ 52 Måtte dine øyne være åpne for din tjeners bønn om velvilje+ og for ditt folk Israels bønn om velvilje, så du lytter når de roper til deg.*+ 53 For du har skilt dem ut fra alle folk på jorden som din eiendom,+ slik du erklærte gjennom din tjener Moses da du førte forfedrene våre ut av Egypt, Suverene Herre Jehova.»

54 Så snart Salomo hadde bedt hele denne bønnen til Jehova og uttrykt dette ønsket om velvilje, reiste han seg opp foran Jehovas alter, der han hadde ligget på kne med hendene bredt ut mot himmelen.+ 55 Han ble stående, og han velsignet så hele Israels menighet med høy røst. Han sa: 56 «Lovet være Jehova, som har gitt sitt folk Israel et hvilested, slik han ga løfte om.+ Ikke ett ord av hele det gode løftet han ga gjennom sin tjener Moses, har slått feil.+ 57 Måtte Jehova vår Gud være med oss, slik han var med forfedrene våre.+ Måtte han ikke forlate oss eller svikte oss.+ 58 Måtte han bøye vårt hjerte til seg,+ så vi vandrer på alle hans veier og retter oss etter hans bud, forskrifter og dommer, som han påla forfedrene våre. 59 Og måtte disse ordene, som jeg har bønnfalt Jehova om velvilje med, være nær Jehova vår Gud dag og natt, så han tar seg av sin tjeners rett og sitt folk Israels rett, etter det som trengs dag for dag. 60 Da skal alle folk på jorden vite at Jehova er den sanne Gud.+ Det finnes ingen annen!+ 61 Tjen derfor Jehova vår Gud med et helt hjerte,+ og følg hans forskrifter og hold hans bud, slik dere gjør i dag.»

62 Kongen og hele Israel ofret så et storslått slaktoffer framfor Jehova.+ 63 Salomo ofret fellesskapsofrene+ til Jehova. Det var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik innviet kongen og alle israelittene Jehovas hus.+ 64 Den dagen måtte kongen hellige den midterste delen av forgården som er foran Jehovas hus, for der skulle han ofre brennofrene, kornofrene og fettstykkene av fellesskapsofrene. Kobberalteret+ som sto framfor Jehova, var nemlig for lite til å romme brennofrene, kornofrene og fettstykkene+ av fellesskapsofrene. 65 På samme tid feiret Salomo høytiden+ sammen med hele Israel. Det var en stor forsamling som hadde kommet fra et område som strakte seg helt fra Lebo-Hamat* og ned til Egypt-elvedalen.*+ De feiret framfor Jehova vår Gud i 7 dager og så i 7 dager til, i alt 14 dager. 66 Dagen etter* sendte han folket bort, og de ønsket kongen Guds velsignelse og dro hjemover, lykkelige og glade i hjertet over all den godheten+ Jehova hadde vist sin tjener David og sitt folk Israel.

9 Så snart Salomo var ferdig med å bygge Jehovas hus, kongens slott+ og alt det andre han hadde lyst til å lage,+ 2 viste Jehova seg for Salomo for andre gang, slik han hadde vist seg for ham i Gịbeon.+ 3 Jehova sa til ham: «Jeg har hørt din bønn og ditt rop om velvilje som du har rettet til meg. Jeg har helliget dette huset som du har bygd, ved å knytte mitt navn til det for bestandig.+ Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være der.+ 4 Hvis du vandrer framfor meg slik din far David gjorde,+ med et helt hjerte+ og i rettskaffenhet,+ ved å gjøre alt det jeg har befalt deg,+ og du retter deg etter mine forskrifter og dommer,+ 5 da skal jeg grunnfeste din kongetrone over Israel for evig, slik jeg lovte din far David da jeg sa: ‘Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere til å sitte på Israels trone.’+ 6 Men hvis dere og sønnene deres slutter å følge meg og ikke holder de budene og forskriftene jeg har gitt dere, og dere begynner å tjene andre guder og bøyer dere for dem,+ 7 da vil jeg utslette Israel fra det landet jeg har gitt dem.+ Og det huset som jeg har helliget for mitt navn, skal jeg forkaste,+ og Israel skal bli hånt* og latterliggjort blant alle folkene.+ 8 Og dette huset skal bli en ruinhaug.+ Alle som går forbi det, skal stirre overrasket, plystre og si: ‘Hvorfor har Jehova gjort noe slikt mot dette landet og dette huset?’+ 9 Da vil folk si: ‘Det er fordi de forlot sin Gud Jehova, som hadde ført forfedrene deres ut av Egypt, og de vendte seg til andre guder og bøyde seg for dem og tjente dem. Derfor har Jehova ført all denne ulykken over dem.’»+

10 Salomo brukte 20 år på å bygge de to husene, Jehovas hus og kongens slott.+ 11 Hiram,+ kongen i Tyrus, hadde forsynt Salomo med sedertømmer og einertømmer og med så mye gull han ønsket.+ Kong Salomo ga derfor Hiram 20 byer i Galilẹa-landet. 12 Men da Hiram dro ut fra Tyrus for å se på de byene som Salomo hadde gitt ham, var han ikke fornøyd med dem.* 13 Han sa: «Hva er det for slags byer du har gitt meg, min bror?» Derfor ble de kalt Kabul-landet,* og det heter de den dag i dag. 14 Hiram sendte 120 talenter* gull til kongen.+

15 Dette er beretningen om dem som kong Salomo påla å utføre pliktarbeid.+ De skulle bygge Jehovas hus,+ Salomos eget slott, Vollen,*+ Jerusalems mur, Hasor,+ Megịddo+ og Geser.+ 16 (Farao, kongen i Egypt, hadde dratt opp og inntatt Geser og brent ned byen, og han hadde også drept de kanaaneerne+ som bodde der. Så ga han byen som avskjedsgave* til sin datter,+ Salomos kone.) 17 Salomo bygde opp* Geser, Nedre Bet-Horon,+ 18 Baạlat+ og Tamar i ødemarken i Israel* 19 og også alle byene der han hadde lagerhus, byene der han hadde vognene sine,+ byene der han hadde hestfolket sitt, og alt det som han ønsket å bygge i Jerusalem, på Libanon og i hele det landet han hersket over. 20 I landet var det fortsatt noen igjen av amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene,+ folkeslag som ikke tilhørte Israels folk.+ 21 Salomo påla etterkommerne av disse folkeslagene – dem som israelittene ikke hadde klart å utslette – å utføre pliktarbeid som slaver, og det gjør de den dag i dag.+ 22 Men Salomo gjorde ingen av israelittene til slaver,+ for de var hans krigere, tjenere, fyrster og adjutanter og førere for hans vognstyrere og ryttere. 23 Det var 550 overfogder som var satt over Salomos arbeid. De var formenn for dem som utførte arbeidet.+

24 Faraos datter+ kom opp fra Davidsbyen+ til sitt eget hus, som Salomo hadde bygd til henne. Så bygde han Vollen.*+

25 Tre ganger i året+ ofret Salomo brennofre og fellesskapsofre på det alteret som han hadde bygd for Jehova.+ Han frambrakte også offerrøyk på alteret, som sto framfor Jehova. Og han gjorde huset ferdig.+

26 Kong Salomo bygde dessuten en skipsflåte i Esjon-Geber,+ som ligger ved Elot, ved kysten av Rødehavet i landet Edom.+ 27 Hiram sendte sine egne tjenere, erfarne sjøfolk, med skipsflåten+ for at de skulle tjene sammen med Salomos tjenere. 28 De dro til Ofir,+ og derfra hentet de 420 talenter gull, som de førte til kong Salomo.

10 Dronningen av Saba hørte ryktet om Salomo og fikk vite at hans berømmelse var knyttet til Jehovas navn.+ Hun kom derfor for å prøve ham med innviklede spørsmål.*+ 2 Hun kom til Jerusalem med et meget imponerende følge,+ med kameler som bar balsamolje+ og store mengder gull og edelstener. Hun gikk inn til Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. 3 Salomo besvarte da alle spørsmålene hennes. Det var ingenting som var for vanskelig* for kongen å forklare for henne.

4 Da dronningen av Saba fikk se all Salomos visdom,+ huset som han hadde bygd,+ 5 maten på bordet hans,+ hvordan tjenerne hans satt, hvordan oppvarterne hans tjente ved bordene, og hvordan de var kledd, munnskjenkene hans og de brennofrene som han regelmessig ofret ved Jehovas hus, tok det helt pusten fra henne.* 6 Derfor sa hun til kongen: «Det var sant det ryktet jeg hørte i mitt eget land om alt du har utrettet,* og om din visdom. 7 Jeg trodde ikke på det før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nå skjønner jeg at jeg ikke var blitt fortalt halvparten. Din visdom og velstand har langt overgått det ryktet jeg hørte. 8 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er dine tjenere, som hele tiden står framfor deg og lytter til din visdom!+ 9 Måtte Jehova din Gud bli lovprist,+ han som har vist deg velvilje og satt deg på Israels trone. Fordi Jehova elsker Israel til evig tid, har han innsatt deg som konge for at du skal sørge for rett og rettferdighet.»

10 Så ga hun kongen 120 talenter* gull og store mengder balsamolje+ og edelstener.+ Det er aldri siden blitt ført inn en slik mengde balsamolje som den dronningen av Saba ga kong Salomo.

11 Hirams skipsflåte, som fraktet gull fra Ofir,+ hentet også store mengder algumtømmer+ og dessuten edelstener fra Ofir.+ 12 Av algumtømmeret laget kongen støtter til Jehovas hus og til kongens slott og også harper og strengeinstrumenter til sangerne.+ Det er aldri siden blitt ført inn slikt algumtømmer, og fram til i dag har man ikke sett noe lignende.

13 Kong Salomo ga også dronningen av Saba alt det hun ønsket seg og ba om, i tillegg til det han ga henne i sin store gavmildhet.* Deretter brøt hun opp og dro hjem til sitt eget land sammen med tjenerne sine.+

14 Det gullet Salomo fikk inn i løpet av ett år, veide 666 talenter.+ 15 I tillegg kom inntektene fra kjøpmennene og fortjenesten fra handelsmennene og fra alle araberkongene og stattholderne i landet.

16 Kong Salomo laget 200 store skjold av legert gull+ (det gikk med 600 sekel* gull til hvert skjold)+ 17 og 300 små skjold* av legert gull (det gikk med tre miner* gull til hvert skjold). Deretter satte kongen dem i Libanon-skoghuset.+

18 Kongen laget også en stor elfenbenstrone+ og kledde den med fint* gull.+ 19 Det var seks trinn opp til tronen, og det var en rund baldakin bak den. På begge sider av setet var det armlener, og ved siden av hvert armlene sto det en løve.+ 20 Og det sto tolv løver på de seks trinnene, én på hver side av de seks trinnene. Ikke noe annet rike hadde laget noe som lignet den.

21 Alle drikkekarene til kong Salomo var av gull, og alt utstyret i Libanon-skoghuset+ var av rent gull. Det fantes ingenting som var laget av sølv, for sølv ble ikke regnet for noe på Salomos tid.+ 22 For kongen hadde en flåte av Tarsis-skip+ på havet sammen med Hirams flåte. En gang hvert tredje år kom flåten av Tarsis-skip tilbake, lastet med gull og sølv, elfenben,+ aper og påfugler.

23 Kong Salomo var altså større enn alle de andre kongene på jorden i rikdom+ og visdom.+ 24 Og folk fra hele jorden søkte audiens hos Salomo* for å lytte til den visdommen som Gud hadde lagt i hans hjerte.+ 25 De hadde alle med seg en gave – gjenstander av sølv, gjenstander av gull, klær, våpen, balsamolje, hester og muldyr. Dette fortsatte år etter år.

26 Salomo samlet seg vogner og hester.* Han hadde 1400 vogner og 12 000 hester,*+ og han lot dem være stasjonert i vognbyene og hos ham selv i Jerusalem.+

27 Kongen gjorde sølv like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærfikentrær i Sjefẹla.+

28 Salomos hester var blitt importert fra Egypt, og kongens kjøpmenn pleide å skaffe flokker av hester* til en bestemt pris.+ 29 Hver vogn som ble importert fra Egypt, kostet 600 sølvstykker, og en hest kostet 150. Så eksporterte de dem til alle hetittenes+ konger og Syrias konger.

11 Men kong Salomo elsket mange utenlandske kvinner+ i tillegg til faraos datter:+ moabittiske,+ ammonittiske,+ edomittiske, sidonske+ og hetittiske+ kvinner. 2 De kom fra de nasjonene som Jehova hadde sagt dette om til israelittene: «Dere skal ikke blande dere med dem,* for de kommer til å vende hjertet deres til sine guder.»+ Men Salomo holdt seg til dem og elsket dem. 3 Han hadde 700 koner med fyrstelig rang og 300 medhustruer. Og konene bøyde gradvis hjertet hans.* 4 Da Salomo ble gammel,+ fikk konene vendt hjertet hans til andre guder.+ Han holdt seg ikke til sin Gud Jehova av hele sitt hjerte, slik hans far David hadde gjort. 5 Og Salomo fulgte Ạsjtoret,+ sidonernes gudinne, og Milkom,+ ammonittenes avskyelige gud. 6 Salomo gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og fulgte ikke Jehova helt og fullt, slik hans far David hadde gjort.+

7 Det var på den tiden Salomo bygde en offerhaug+ for Kemosj, Moabs avskyelige gud, på fjellet rett overfor Jerusalem, og for Molek,+ ammonittenes avskyelige gud.+ 8 Dette gjorde han for alle de utenlandske konene sine, som frambrakte offerrøyk og ofret til gudene sine.

9 Jehova ble vred på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Jehova, Israels Gud,+ som hadde vist seg for ham to ganger.+ 10 Han hadde advart ham mot nettopp dette og sagt at han ikke skulle følge andre guder.+ Men han adlød ikke Jehovas befaling. 11 Jehova sa derfor til Salomo: «Fordi du har gjort dette og du ikke har holdt min pakt og mine forskrifter, som jeg har pålagt deg, skal jeg rive kongeriket fra deg og gi det til en av tjenerne dine.+ 12 Men for din far Davids skyld skal jeg ikke gjøre det i din levetid. Jeg skal rive det ut av din sønns hånd.+ 13 Likevel skal jeg ikke rive bort hele kongeriket.+ Én stamme skal jeg gi til din sønn+ for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen jeg har utvalgt.»+

14 Jehova lot det nå stå fram en motstander mot Salomo,+ edomitten Hadad, som tilhørte kongeslekten i Edom.+ 15 Den gangen David beseiret Edom,+ dro hærføreren Joab opp for å gravlegge de drepte, og han prøvde å slå i hjel alle menn* i Edom. 16 (Joab og hele Israels hær ble nemlig der i seks måneder, til han hadde utslettet* alle menn i Edom.) 17 Men Hadad flyktet sammen med noen av sin fars edomittiske tjenere, og de dro til Egypt. Hadad var da en liten gutt. 18 De reiste fra Midjan og kom til Paran. De tok med seg noen menn fra Paran+ og kom til Egypt, til farao, kongen i Egypt, som ga ham et hus, sørget for mat til ham og lot ham få jord. 19 Farao likte Hadad så godt at han lot ham få gifte seg med hans egen svigerinne, søsteren til dronning* Tahpẹnes. 20 Med tiden fødte Tahpẹnes’ søster ham en sønn, Gẹnubat, og Tahpẹnes oppdro* ham i faraos hus. Gẹnubat ble i faraos hus og vokste opp sammen med sønnene til farao.

21 Mens Hadad var i Egypt, hørte han at David hadde lagt seg til hvile hos sine forfedre,+ og at hærføreren Joab var død.+ Hadad sa derfor til farao: «La meg få dra hjem til mitt eget land.» 22 Men farao sa til ham: «Hva har du manglet hos meg, siden du ønsker å dra til ditt eget land?» Han svarte: «Ingenting, men vær så snill å la meg få dra.»

23 Gud lot det stå fram enda en motstander mot Salomo,+ nemlig Reson, Eljạdas sønn, som hadde flyktet fra sin herre Hadadẹser,+ kongen i Soba. 24 Den gangen David beseiret mennene fra Soba,* samlet Reson noen menn omkring seg og ble leder for en røverflokk.+ Så dro de til Damaskus+ og slo seg ned der og begynte å regjere i Damaskus. 25 Han var en motstander av Israel så lenge Salomo levde. Både han og Hadad skapte vanskeligheter for Israel. Reson regjerte over Syria og avskydde Israel.

26 Jerọboam,+ sønn av Nebat, en efraimitt fra Serẹda, en av Salomos tjenere,+ gjorde også opprør* mot kongen. Moren hans het Serụa og var enke.+ 27 Dette er grunnen til at han gjorde opprør mot kongen: Salomo hadde bygd Vollen*+ og fylt igjen åpningen i muren rundt Davidsbyen, hans fars by.+ 28 Jerọboam var en dyktig mann. Da Salomo så at den unge mannen arbeidet hardt, gjorde han ham til tilsynsmann+ over alt det pliktarbeidet Josefs etterkommere* utførte. 29 En gang på denne tiden gikk Jerọboam ut av Jerusalem, og profeten Akịja+ fra Sjilo traff ham på veien. Akịja hadde på seg en ny kappe, og de to var alene på marken. 30 Akịja tok tak i den nye kappen han hadde på seg, og rev den i tolv stykker. 31 Så sa han til Jerọboam:

«Ta ti stykker til deg selv, for dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Jeg river kongeriket ut av Salomos hånd, og jeg skal gi deg ti stammer.+ 32 Men én stamme skal forbli hans+ for min tjener Davids skyld+ og for Jerusalems skyld, den byen jeg har utvalgt blant alle Israels stammer.+ 33 Jeg skal gjøre dette fordi de har forlatt meg+ og bøyd seg for Ạsjtoret, sidonernes gudinne, for Kemosj, Moabs gud, og for Milkom, ammonittenes gud. De har ikke vandret på mine veier, ikke gjort det som er rett i mine øyne, og ikke rettet seg etter mine forskrifter og mine dommer, slik Salomos far David gjorde. 34 Men jeg skal ikke ta fra ham hele kongeriket. Jeg skal la ham være høvding så lenge han lever, for min tjener Davids skyld, han som jeg utvalgte,+ og som holdt mine bud og mine forskrifter. 35 Men jeg skal ta kongemakten ut av hendene på hans sønn og gi deg ti stammer.+ 36 Én stamme skal hans sønn få, så min tjener David alltid kan ha en lampe* framfor meg i Jerusalem,+ den byen jeg har utvalgt til bolig for mitt navn. 37 Jeg skal utvelge deg, og du skal regjere over alt det du ønsker, og du skal bli konge over Israel. 38 Hvis du adlyder alt det jeg befaler deg, vandrer på mine veier, gjør det som er rett i mine øyne, og holder mine forskrifter og mine bud, slik min tjener David gjorde,+ da skal jeg være med deg. Jeg vil bygge deg et varig hus,* slik jeg har gjort for David,+ og jeg vil gi deg Israel. 39 Og jeg skal ydmyke Davids avkom på grunn av dette,+ men ikke for alltid.’»+

40 Salomo prøvde nå å drepe Jerọboam, men Jerọboam flyktet til Egypt, til Sjisjak,+ kongen i Egypt.+ Han ble i Egypt til Salomo var død.

41 Resten av historien om Salomo, om alt det han gjorde, og om hans visdom, står skrevet i boken med Salomos historie.+ 42 Salomo var konge i Jerusalem og regjerte over hele Israel i 40 år. 43 Så la Salomo seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Davidsbyen. Hans sønn Rehạbeam+ ble konge etter ham.

12 Rehạbeam dro til Sikem, for hele Israel hadde kommet til Sikem+ for å gjøre ham til konge.+ 2 Og Jerọboam, Nebats sønn, fikk høre om det. (Han bodde fortsatt i Egypt, dit han hadde flyktet på grunn av kong Salomo.)+ 3 Man sendte nå bud etter Jerọboam. Deretter kom han og hele Israels menighet til Rehạbeam og sa: 4 «Din far la et tungt åk på oss.+ Men hvis du gjør det harde arbeidet og det tunge* åket han la på oss, lettere, skal vi tjene deg.»

5 Da sa han til dem: «Gå bort og kom tilbake til meg om tre dager.» Dermed gikk folket bort.+ 6 Kong Rehạbeam rådførte seg så med de eldre mennene* som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han levde. Han spurte: «Hvordan råder dere meg til å svare folket?» 7 De svarte ham: «Hvis du i dag blir en tjener for folket og oppfyller deres ønske og gir dem et positivt svar, vil de være dine tjenere for alltid.»

8 Men han forkastet det rådet de eldre mennene* ga ham, og han rådførte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og som nå gjorde tjeneste hos ham.+ 9 Han spurte dem: «Hvilket råd gir dere om hvordan vi skal svare dette folket som har sagt til meg: ‘Gjør det åket din far la på oss, lettere’?» 10 De unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, sa til ham: «Folket har sagt til deg: ‘Din far gjorde åket vårt tungt, men du må gjøre det lettere for oss.’ Og dette er hva du skal si til dem: ‘Min lillefinger kommer til å være tykkere enn min fars hofter. 11 Min far la et tungt åk på dere, men jeg skal gjøre åket enda tyngre. Min far straffet dere med vanlige pisker, men jeg skal straffe dere med pisker som har skarpe pigger.’»

12 Jerọboam og hele folket kom til Rehạbeam på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt da han sa: «Kom tilbake til meg om tre dager.»+ 13 Men kongen ga folket et hardt svar, for han forkastet det rådet de eldre mennene* hadde gitt ham. 14 Han svarte dem slik de unge mennene hadde rådet ham til: «Min far la et tungt åk på dere, men jeg skal gjøre åket enda tyngre. Min far straffet dere med vanlige pisker, men jeg skal straffe dere med pisker som har skarpe pigger.» 15 Kongen hørte altså ikke på folket, for det var Jehova som fikk saken til å ta en slik vending+ for å oppfylle det ordet som Jehova hadde talt til Jerọboam, Nebats sønn, gjennom Akịja+ fra Sjilo.

16 Da hele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, sa de til kongen: «Hva har vi med David å gjøre?* Vi har ikke noe til felles med* Isais sønn. Tilbake til dine guder, Israel! Sørg nå for ditt eget hus, David!» Så dro israelittene hjem igjen.*+ 17 Men Rehạbeam fortsatte å regjere over de israelittene som bodde i byene i Juda.+

18 Kong Rehạbeam sendte deretter Ạdoram+ til israelittene – han som var satt over dem som var pålagt å utføre pliktarbeid – men hele Israel steinet ham til døde. Kong Rehạbeam klarte å komme seg opp i vognen sin og flykte til Jerusalem.+ 19 Israelittene gjorde altså opprør+ mot Davids hus, og slik har det vært helt til i dag.

20 Så snart israelittene hørte at Jerọboam hadde kommet tilbake, kalte de ham til forsamlingen og gjorde ham til konge over hele Israel.+ Ingen av folket fulgte Davids hus, bortsett fra Judas stamme.+

21 Da Rehạbeam kom til Jerusalem, samlet han straks hele Judas hus og Benjamins stamme, 180 000 trenede* krigere. De skulle kjempe mot Israels hus for å vinne kongemakten tilbake for Rehạbeam, Salomos sønn.+ 22 Da kom den sanne Guds ord til Sjemạja,+ den sanne Guds mann, og det lød: 23 «Si til Rehạbeam, Salomos sønn, Judas konge, og til hele Judas hus og Benjamin og resten av folket: 24 ‘Dette er hva Jehova sier: «Dere skal ikke dra opp og kjempe mot deres brødre, israelittene. Dra hjem igjen, hver til sitt hus, for det er jeg som har fått dette til å skje.»’»+ Da adlød de Jehovas ord og dro hjem, slik Jehova hadde sagt.

25 Jerọboam bygde opp* Sikem+ i Ẹfraims fjellområde og bosatte seg der. Derfra dro han ut og bygde opp* Pẹnuel.+ 26 Jerọboam tenkte med seg selv: «Nå kommer kongeriket til å gå tilbake til Davids hus.+ 27 Hvis folket fortsetter å dra opp til Jerusalem for å bære fram ofre i Jehovas hus,+ kommer folkets hjerte til å vende tilbake til deres herre, Rehạbeam, Judas konge. Ja, de kommer til å drepe meg og vende tilbake til Rehạbeam.» 28 Etter at kongen hadde snakket med rådgiverne sine, laget han to gullkalver+ og sa til folket: «Det er for mye for dere å dra opp til Jerusalem. Her er din Gud, Israel, som førte deg ut av Egypt.»+ 29 Så stilte han den ene opp i Betel+ og den andre i Dan.+ 30 Dette fikk folket til å synde,+ og de dro helt til Dan for å tilbe gullkalven der.

31 Jerọboam bygde også gudshus på offerhaugene og satte noen som ikke var levitter, helt vanlige folk, til å tjene som prester.+ 32 Han innførte dessuten en høytid på den 15. dagen i den åttende måneden, en som lignet den høytiden som ble feiret i Juda.+ På det alteret som han bygde i Betel,+ ofret han til de kalvene han hadde laget. I Betel utnevnte han også prester til å tjene ved de offerhaugene han hadde laget. 33 På den 15. dagen i den åttende måneden, den måneden som han selv hadde valgt, begynte han å bære fram ofre på det alteret han hadde bygd i Betel. Han innførte en høytid for Israels folk, og han gikk opp til alteret for å bære fram ofre og frambringe offerrøyk.

13 På Jehovas befaling kom en Guds mann+ fra Juda til Betel mens Jerọboam sto ved alteret+ for å frambringe offerrøyk. 2 Så ropte han mot alteret, slik Jehova hadde befalt. Han sa: «Alter, alter! Dette er hva Jehova sier: ‘En sønn med navnet Josjịa+ skal bli født i Davids hus. På deg skal han ofre prestene for offerhaugene, de som frambringer offerrøyk på deg, og han skal brenne menneskeknokler på deg.’»+ 3 Han kunngjorde et tegn* den dagen og sa: «Dette er det tegnet som kommer fra Jehova: Alteret skal revne, og asken* på det skal velte ut.»

4 Så snart kong Jerọboam hørte det som den sanne Guds mann ropte mot alteret i Betel, tok han hånden bort fra alteret og rakte den ut og sa: «Grip ham!»+ Straks visnet* den hånden som han hadde rakt ut mot ham, og han kunne ikke trekke den tilbake.+ 5 Da revnet alteret, og asken veltet ut, i samsvar med det tegnet som den sanne Guds mann hadde kunngjort på Jehovas befaling.

6 Kongen sa nå til den sanne Guds mann: «Vær så snill, bønnfall Jehova din Gud om velvilje,* og be for meg, så hånden min kan bli frisk igjen.»+ Den sanne Guds mann bønnfalt da Jehova om velvilje, og kongens hånd ble som før. 7 Så sa kongen til den sanne Guds mann: «Bli med meg hjem og få noe å spise, og la meg få gi deg en gave.» 8 Men den sanne Guds mann sa til kongen: «Om du så ga meg halve huset ditt, ville jeg ikke bli med deg og spise brød eller drikke vann på dette stedet. 9 For dette er hva Jehova befalte meg: ‘Du skal ikke spise brød eller drikke vann, og du skal ikke vende tilbake samme vei som du kom.’» 10 Han tok derfor en annen vei og dro ikke tilbake samme vei som han hadde kommet til Betel.

11 I Betel bodde det en gammel profet. Sønnene hans kom hjem og fortalte ham om alt det den sanne Guds mann hadde gjort i Betel den dagen, og om det han hadde sagt til kongen. Etter at de hadde fortalt faren om dette, 12 spurte han dem: «Hvilken vei tok han?» Da viste sønnene ham hvilken vei den sanne Guds mann fra Juda hadde tatt. 13 Han sa nå til sønnene sine: «Sal eselet for meg.» De salte eselet for ham, og han satte seg opp på det.

14 Han fulgte etter den sanne Guds mann og fant ham sittende under et stort tre. Han spurte ham: «Er du den sanne Guds mann som har kommet fra Juda?»+ Mannen svarte: «Ja, det er jeg.» 15 Han sa til ham: «Bli med meg hjem og få deg litt mat.»* 16 Men han svarte: «Jeg kan ikke bli med deg tilbake eller takke ja til invitasjonen din. Jeg kan heller ikke spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet. 17 For Jehova har befalt meg: ‘Du skal ikke spise brød eller drikke vann der. Du skal ikke vende tilbake samme vei som du kom.’» 18 Da sa profeten til ham: «Jeg er også profet, akkurat som deg, og en engel ga meg denne befalingen fra Jehova: ‘Få ham til å bli med deg hjem, så han kan spise brød og drikke vann.’» (Han løy for ham.) 19 Mannen ble da med profeten tilbake for å spise brød og drikke vann hjemme hos ham.

20 Mens de satt til bords, kom Jehovas ord til profeten som hadde fått ham med tilbake. 21 Han ropte til den sanne Guds mann fra Juda: «Dette er hva Jehova sier: ‘Du har trosset befalingen fra Jehova og har ikke holdt det budet som Jehova din Gud ga deg, 22 men du har vendt tilbake for å spise brød og drikke vann på det stedet som du fikk denne befalingen om: «Ikke spis brød eller drikk vann.» Derfor vil liket av deg ikke komme i graven til forfedrene dine.’»+

23 Etter at den sanne Guds mann som den gamle profeten hadde fått med tilbake, hadde spist og drukket, salte profeten eselet for ham, 24 og han dro av sted. Men en løve kom imot ham på veien og drepte ham.+ Liket av ham ble kastet på veien, og eselet sto ved siden av det. Løven sto også ved siden av liket. 25 Noen menn som kom forbi, så liket som lå kastet på veien, og løven som sto ved siden av det. De dro inn i byen der den gamle profeten bodde, og fortalte om det.

26 Da profeten som hadde fått ham med tilbake fra veien, hørte om det, sa han straks: «Det er den sanne Guds mann som trosset befalingen fra Jehova.+ Derfor har Jehova overgitt ham til løven, så den kunne rive ham i hjel, i samsvar med det Jehova hadde sagt til ham.»+ 27 Så sa han til sønnene sine: «Sal eselet for meg.» Da salte de det. 28 Han dro av sted og fant liket som lå kastet på veien, og eselet og løven som sto ved siden av det. Løven hadde ikke spist liket og hadde heller ikke drept eselet. 29 Profeten løftet opp liket av den sanne Guds mann og la det på eselet, og han førte det tilbake til byen sin for å sørge over mannen og gravlegge ham. 30 Han la liket i sin egen grav, og de gråt over ham og ropte: «Så tragisk, min bror!» 31 Etter at han hadde gravlagt ham, sa han til sønnene sine: «Når jeg dør, må dere gravlegge meg der den sanne Guds mann er gravlagt. Legg mine knokler ved siden av hans knokler.+ 32 Det ordet fra Jehova som han ropte mot alteret i Betel og mot alle gudshusene på offerhaugene+ i byene i Samaria, kommer til å bli oppfylt.»+

33 Heller ikke etter at dette hadde skjedd, vendte Jerọboam om fra sin onde vei. Han fortsatte å sette helt vanlige folk til å tjene som prester for offerhaugene.+ Alle som hadde lyst til det, innsatte han som prester.* Han sa: «La ham bli en av prestene for offerhaugene.»+ 34 Dette ble den synden som førte til at Jerọboams husstand+ ble utslettet og utryddet fra jordens overflate.+

14 På den tiden ble Ạbija, Jerọboams sønn, syk. 2 Da sa Jerọboam til sin kone: «Gå og forkle deg, så de ikke kjenner deg igjen som Jerọboams kone, og dra til Sjilo. Der bor profeten Akịja, han som sa at jeg skulle bli konge over dette folket.+ 3 Ta med deg ti brød, noen kaker og en flaske med honning, og gå til ham. Han vil så fortelle deg hvordan det vil gå med sønnen vår.»

4 Jerọboams kone gjorde som han sa. Hun dro av sted til Sjilo+ og kom til Akịjas hus. Akịjas øyne stirret rett fram, og fordi han var så gammel, kunne han ikke se.

5 Men Jehova hadde sagt til Akịja: «Jerọboams kone kommer for å spørre deg om sønnen sin, for han er syk. Jeg skal fortelle deg hva du skal si til henne.* Når hun kommer, vil hun late som om hun er en annen.»

6 Så snart Akịja hørte lyden av fottrinnene hennes i inngangen, sa han: «Kom inn, Jerọboams kone. Hvorfor later du som om du er en annen? Jeg har fått i oppdrag å gi deg dårlige nyheter. 7 Gå og si til Jerọboam: ‘Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: «Jeg utvalgte deg blant ditt folk og gjorde deg til leder for mitt folk Israel.+ 8 Og jeg rev kongeriket bort fra Davids hus og ga det til deg.+ Men du har ikke vært som min tjener David, som holdt mine bud og fulgte meg av hele sitt hjerte, så han bare gjorde det som var rett i mine øyne.+ 9 Du har handlet verre enn alle dem som var før deg. Du har laget deg en annen gud og metallstatuer* for å krenke meg,+ og du har vendt meg ryggen.+ 10 Derfor fører jeg ulykke over Jerọboams hus. Jeg skal utslette* alle menn* i hans slekt, også de hjelpeløse og svake i Israel. Og jeg skal feie bort Jerọboams hus,+ som når man feier bort møkk til alt er borte! 11 Den i Jerọboams slekt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler ete opp, for Jehova har sagt det.»’

12 Dra nå hjem igjen. Så snart du setter dine ben i byen, kommer sønnen din til å dø. 13 Hele Israel skal sørge over ham og gravlegge ham. Det er bare han i Jerọboams slekt som vil bli lagt i en grav, for han er den eneste i Jerọboams hus som Jehova, Israels Gud, har funnet noe godt hos. 14 Jehova skal la det stå fram en konge over Israel som skal gjøre ende på* Jerọboams hus+ fra den dagen av, ja allerede nå. 15 Jehova skal slå Israel så det blir som et siv som svaier i vannet. Han skal rykke Israel opp av dette gode landet som han ga forfedrene deres,+ og spre dem på den andre siden av Elven*+ fordi de laget seg hellige pæler*+ og krenket Jehova. 16 Og han skal forlate Israel på grunn av de syndene Jerọboam har begått og har fått Israel til å begå.»+

17 Så dro Jerọboams kone av sted og kom til Tirsa. Da hun kom til dørstokken i huset, døde sønnen. 18 De gravla ham, og hele Israel sørget over ham, i samsvar med det Jehova hadde sagt gjennom sin tjener, profeten Akịja.

19 Resten av historien om Jerọboam, om hvordan han førte krig,+ og om hvordan han regjerte, står skrevet i boken med Israels kongers historie. 20 Jerọboam regjerte i 22 år. Deretter la han seg til hvile hos sine forfedre,+ og hans sønn Nadab ble konge etter ham.+

21 På denne tiden var Rehạbeam, Salomos sønn, blitt konge i Juda. Rehạbeam var 41 år gammel da han ble konge, og han regjerte i 17 år i Jerusalem, den byen Jehova hadde utvalgt+ blant alle Israels stammer til bolig for sitt navn.+ Rehạbeams mor het Naạma og var fra Ammon.+ 22 Folket i Juda gjorde det som var ondt i Jehovas øyne,+ og med de syndene de begikk, provoserte de ham enda mer enn forfedrene deres hadde gjort.+ 23 Også de bygde seg offerhauger, hellige støtter og hellige pæler*+ på hver høy ås+ og under hvert frodig tre.+ 24 Det var dessuten mannlige tempelprostituerte i landet.+ De etterlignet alt det avskyelige som ble gjort av de nasjonene som Jehova hadde drevet ut foran israelittene.

25 I det femte året kong Rehạbeam regjerte, dro Sjisjak,+ kongen i Egypt, opp mot Jerusalem.+ 26 Han tok skattene i Jehovas hus og skattene i kongens slott.+ Han tok alt, også alle gullskjoldene som Salomo hadde laget.+ 27 Kong Rehạbeam laget derfor kobberskjold for å erstatte dem, og han overlot ansvaret for dem til lederne for vaktstyrken,* som holdt vakt ved inngangen til kongens slott. 28 Hver gang kongen kom til Jehovas hus, bar vaktene disse skjoldene, og så tok de dem med tilbake til vaktrommet.

29 Resten av historien om Rehạbeam, om alt det han gjorde, står skrevet i boken med Judas kongers historie.+ 30 Hele tiden var det krig mellom Rehạbeam og Jerọboam.+ 31 Så la Rehạbeam seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt hos sine forfedre i Davidsbyen.+ Hans mor het Naạma og var fra Ammon.+ Og hans sønn Ạbijam*+ ble konge etter ham.

15 I det 18. regjeringsåret til kong Jerọboam,+ Nebats sønn, ble Ạbijam konge over Juda.+ 2 Han regjerte i Jerusalem i tre år. Hans mor het Maạka+ og var datterdatter av Ạbsalom.* 3 Han gjorde de samme syndene som hans far hadde gjort før ham. Han holdt seg ikke til sin Gud Jehova av hele sitt hjerte, slik hans forfader David hadde gjort. 4 Men for Davids skyld+ hadde Jehova hans Gud gitt ham en lampe* i Jerusalem+ ved å gjøre hans sønn til konge etter ham og la Jerusalem bestå. 5 For David gjorde det som var rett i Jehovas øyne, og så lenge han levde, vek han ikke av fra noe av det Han hadde befalt ham, unntatt i saken med hetitten Ụria.+ 6 Det var krig mellom Rehạbeam og Jerọboam så lenge han levde.+

7 Resten av historien om Ạbijam, om alt det han gjorde, står skrevet i boken med Judas kongers historie.+ Det var også krig mellom Ạbijam og Jerọboam.+ 8 Så la Ạbijam seg til hvile hos sine forfedre, og han ble gravlagt i Davidsbyen. Hans sønn Asa+ ble konge etter ham.+

9 I det 20. året Jerọboam var konge i Israel, begynte Asa å regjere over Juda. 10 Han regjerte i Jerusalem i 41 år. Hans farmor het Maạka+ og var datterdatter av Ạbsalom.* 11 Asa gjorde det som var rett i Jehovas øyne,+ slik hans forfader David hadde gjort. 12 Han kastet de mannlige tempelprostituerte ut av landet+ og fjernet alle de avskyelige avgudene* som forfedrene hans hadde laget.+ 13 Han avsatte til og med sin farmor Maạka+ fra stillingen som enkedronning,* for hun hadde laget et perverst avgudsbilde til bruk i tilbedelsen av den hellige pælen.* Asa hogg det ned og brente det opp i Kedron-dalen.+ 14 Men offerhaugene ble ikke fjernet.+ Asa holdt seg likevel til Jehova av hele sitt hjerte så lenge han levde.* 15 De gjenstandene som han og hans far hadde helliget, førte han inn i Jehovas hus – sølv, gull og forskjellige redskaper.+

16 Hele tiden var det krig mellom Asa og Basja,+ kongen i Israel. 17 Derfor dro Israel-kongen Basja opp mot Juda og begynte å bygge opp* Rama+ for at ingen skulle dra ut fra eller komme inn i området til* Juda-kongen Asa.+ 18 Da tok Asa alt sølvet og gullet som var igjen i skattkamrene i Jehovas hus og skattkamrene i kongens slott, og overlot det til tjenerne sine. Kong Asa sendte så tjenerne sine til Ben-Hadad, sønn av Tabrịmmon, Hesjons sønn, kongen i Syria,+ som bodde i Damaskus. De skulle si: 19 «Det finnes en avtale* mellom meg og deg og mellom min far og din far. Jeg sender deg en gave av sølv og gull. Bryt nå den avtalen du har med Israel-kongen Basja, så han trekker seg tilbake fra meg.» 20 Ben-Hadad hørte på kong Asa. Han sendte hærførerne sine mot byene i Israel, og de erobret Ijon,+ Dan,+ Abel-Bet-Maạka, hele Kịnneret og hele Nạftali-landet. 21 Da Basja hørte om det, sluttet han straks å bygge opp* Rama og holdt seg i Tirsa.+ 22 Kong Asa kalte da sammen hele Juda – ingen var fritatt – og de bar bort de steinene og det tømmeret i Rama som Basja hadde bygd med, og kong Asa brukte dette til å bygge opp* Geba+ i Benjamin og Mispa.+

23 Resten av historien om Asa, om alle hans storverk og alt det andre han gjorde, og om de byene han bygde,* står skrevet i boken med Judas kongers historie. Men på sine eldre dager fikk han en sykdom i føttene.+ 24 Så la Asa seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt hos dem i Davidsbyen, hans forfaders by. Hans sønn Jehọsjafat+ ble konge etter ham.

25 Nadab,+ Jerọboams sønn, ble konge over Israel i det andre året Asa var konge i Juda, og han regjerte over Israel i to år. 26 Han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne. Han fulgte i sin fars fotspor+ og gjorde den samme synden som faren hadde begått, og som han hadde fått Israel til å begå.+ 27 Basja, Akịjas sønn, av Jịssakars stamme, fikk i stand en sammensvergelse mot ham og slo ham i hjel i Gịbbeton,+ som tilhørte filisterne. Dette skjedde mens Nadab og hele Israel beleiret Gịbbeton. 28 Basja drepte Nadab i det tredje året Asa var konge i Juda, og ble konge etter ham. 29 Så snart han var blitt konge, slo han i hjel hele Jerọboams hus. Han lot ingen* som tilhørte Jerọboam, slippe unna, men utslettet dem, i samsvar med det Jehova hadde sagt gjennom sin tjener Akịja fra Sjilo.+ 30 Dette skjedde på grunn av de syndene som Jerọboam hadde begått, og som han hadde fått Israel til å begå, og fordi han i så alvorlig grad hadde krenket Jehova, Israels Gud. 31 Resten av historien om Nadab, om alt det han gjorde, står skrevet i boken med Israels kongers historie. 32 Og hele tiden var det krig mellom Asa og Basja, kongen i Israel.+

33 I det tredje året Asa var konge i Juda, ble Basja, Akịjas sønn, konge i Tirsa over hele Israel, og han regjerte i 24 år.+ 34 Men han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne,+ og han fulgte i Jerọboams fotspor og gjorde den samme synden som han hadde begått, og som han hadde fått Israel til å begå.+

16 Jehovas ord mot Basja kom nå til Jehu,+ Hanạnis sønn.+ Det lød slik: 2 «Jeg reiste deg opp av støvet og gjorde deg til leder for mitt folk Israel,+ men du har fulgt i Jerọboams fotspor og fått mitt folk Israel til å synde, og de har krenket meg med syndene sine.+ 3 Derfor skal jeg feie bort Basja og hans hus, og jeg skal gjøre det samme med hans hus som jeg gjorde med huset til Jerọboam,+ Nebats sønn. 4 Den i Basjas slekt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den i hans slekt som dør ute på marken, skal himmelens fugler ete opp.»

5 Resten av historien om Basja, om det han gjorde, og om hans storverk, står skrevet i boken med Israels kongers historie. 6 Så la Basja seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Tirsa.+ Hans sønn Elah ble konge etter ham. 7 Og gjennom profeten Jehu, Hanạnis sønn, hadde Jehovas ord kommet mot Basja og hans hus. Det var på grunn av alt det onde som han hadde gjort i Jehovas øyne ved å krenke ham med sine handlinger, så hans hus ble som Jerọboams hus, og fordi han hadde drept Nadab.*+

8 I det 26. året Asa var konge i Juda, ble Elah, Basjas sønn, konge over Israel i Tirsa, og han regjerte i to år. 9 Hans tjener Simri, føreren for halve vognstyrken hans, fikk i stand en sammensvergelse mot ham. En gang kongen var i Tirsa og drakk seg full hjemme hos Arsa, som var satt over kongens husstand i Tirsa, 10 kom Simri inn og hogg ham ned+ og drepte ham. Dette skjedde i det 27. året Asa var konge i Juda. Og Simri ble konge etter Elah. 11 Så snart han var blitt konge og hadde satt seg på tronen, slo han i hjel hele Basjas hus. Han skånte ikke en eneste mann,* verken av slektningene* hans eller av vennene hans. 12 Slik utslettet Simri hele Basjas hus, i samsvar med Jehovas ord mot Basja gjennom profeten Jehu.+ 13 Dette skjedde på grunn av alle de syndene som Basja og hans sønn Elah hadde begått, og som de hadde fått Israel til å begå. Med sine verdiløse avguder krenket de Jehova, Israels Gud.+ 14 Resten av historien om Elah, om alt det han gjorde, står skrevet i boken med Israels kongers historie.

15 I det 27. året Asa var konge i Juda, ble Simri konge. Han var konge i sju dager i Tirsa mens hæren lå i leir for å kjempe mot Gịbbeton,+ som tilhørte filisterne. 16 Så fikk hæren som lå i leir, høre at det ble sagt: «Simri har fått i stand en sammensvergelse og har drept kongen.» Der i leiren gjorde hele Israel samme dag hærføreren Omri+ til konge over Israel. 17 Omri og hele Israel med ham dro opp fra Gịbbeton og beleiret Tirsa. 18 Da Simri så at byen var blitt inntatt, gikk han inn i festningstårnet i kongens slott. Han tente på slottet mens han var inne i det, og døde i brannen.+ 19 Dette skjedde på grunn av de syndene som han selv hadde begått ved å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, og ved å følge i Jerọboams fotspor, og på grunn av den synden som han hadde fått Israel til å begå.+ 20 Resten av historien om Simri og den sammensvergelsen han fikk i stand, står skrevet i boken med Israels kongers historie.

21 Det var på den tiden Israels folk delte seg i to. Den ene delen av folket fulgte Tibni, Ginats sønn, og ville gjøre ham til konge, og den andre delen fulgte Omri. 22 Men de som fulgte Omri, vant over dem som fulgte Tibni, Ginats sønn. Så døde Tibni, og Omri ble konge.

23 I det 31. året Asa var konge i Juda, ble Omri konge over Israel, og han regjerte i tolv år. I Tirsa regjerte han i seks år. 24 Han kjøpte Samaria-fjellet av Sjemer for to talenter* sølv, og han bygde en by på fjellet. Han ga byen navnet Samaria,*+ etter Sjemer, som hadde eid fjellet.* 25 Omri gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og han var verre enn alle dem som hadde vært før ham.+ 26 Han fulgte helt og fullt i fotsporene til Jerọboam, Nebats sønn, og gjorde den samme synden som han hadde fått Israel til å begå. Med sine verdiløse avguder krenket de Jehova, Israels Gud.+ 27 Resten av historien om Omri, om det han gjorde, og om hans store bragder, står skrevet i boken med Israels kongers historie. 28 Så la Omri seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Samaria. Hans sønn Akab+ ble konge etter ham.

29 Akab, Omris sønn, ble konge over Israel i det 38. året Asa var konge i Juda. Og Akab, Omris sønn, regjerte over Israel i Samaria+ i 22 år. 30 Akab, Omris sønn, var verre i Jehovas øyne enn alle dem som hadde vært før ham.+ 31 Som om det ikke var nok at han gjorde de samme syndene som Jerọboam,+ Nebats sønn, giftet han seg også med Jẹsabel,+ datter av Ẹtbaal, sidonernes konge,+ og han begynte å tjene Baal+ og bøye seg for ham. 32 Dessuten reiste han et alter for Baal i det templet* han hadde bygd for Baal+ i Samaria. 33 Akab laget også en hellig pæl.*+ Akab gjorde mer for å krenke Jehova, Israels Gud, enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.

34 På Akabs tid bygde Hiel fra Betel opp igjen Jeriko. Det kostet ham Ạbiram, hans førstefødte sønn, å legge grunnvollen til byen, og det kostet ham Segub, hans yngste sønn, å sette opp portene, i samsvar med det Jehova hadde sagt gjennom Josva, Nuns sønn.+

17 Elịa*+ fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gịlead,+ sa til Akab: «Så sant Jehova, Israels Gud, lever, han som jeg tjener:* De neste årene skal det ikke komme dugg eller regn uten at jeg sier det!»+

2 Jehovas ord kom til ham: 3 «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Kerit-dalen, øst for Jordan. 4 Der skal du drikke av bekken, og jeg skal befale ravnene å forsyne deg med mat.»+ 5 Han gikk straks av sted og gjorde som Jehova hadde sagt. Han dro bort og slo seg ned i Kerit-dalen, øst for Jordan. 6 Og ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen og med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken.+ 7 Men etter noen dager tørket bekken ut,+ for det kom ikke noe regn i landet.

8 Da kom Jehovas ord til ham: 9 «Gå av sted til Sạrefat, som hører til Sidon, og bli der. Jeg skal gi en enke der befaling om å sørge for mat til deg.»+ 10 Dermed gikk han av sted til Sạrefat. Da han kom til byporten, så han en enke som samlet ved. Han ropte til henne: «Vær så snill og hent litt vann til meg i et beger, så jeg kan få drikke.»+ 11 Da hun gikk for å hente det, ropte han til henne: «Vær så snill og ta med et stykke brød til meg.» 12 Hun svarte: «Så sant Jehova din Gud lever, jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i den store krukken og litt olje i den lille krukken.+ Nå holder jeg på med å samle litt ved, og så skal jeg gå hjem og lage i stand noe til meg og sønnen min. Det blir det siste måltidet vårt, og så kommer vi til å dø.»

13 Elịa sa til henne: «Ikke vær redd. Gå hjem og gjør som du har sagt. Men bak først et lite brød til meg av det melet du har igjen, og kom ut til meg med det. Etterpå kan du lage noe til deg og sønnen din. 14 For dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Den store krukken med mel skal ikke bli tom, og den lille krukken skal ikke mangle olje, helt til den dagen da Jehova lar det regne over jorden.’»+ 15 Da gikk hun og gjorde som Elịa hadde sagt. Og de hadde mat i lang tid, både hun og han og husstanden hennes.+ 16 Den store krukken med mel ble ikke tom, og den lille krukken manglet ikke olje, akkurat som Jehova hadde sagt gjennom Elịa.

17 En tid etter dette ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk, og sykdommen ble så alvorlig at han døde.*+ 18 Da sa hun til Elịa: «Hva har du imot meg,* du den sanne Guds mann? Har du kommet for å minne meg om min synd og for å få sønnen min til å dø?»+ 19 Men han sa til henne: «Gi meg sønnen din.» Så tok han ham ut av armene hennes og bar ham opp til takkammeret, der han bodde, og la ham på sin egen seng.+ 20 Han ropte til Jehova: «Jehova, min Gud,+ skal du føre ulykke over den enken jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?» 21 Så strakte han seg over barnet tre ganger og ropte til Jehova: «Jehova, min Gud, jeg ber deg, la dette barnet få livet tilbake.» 22 Jehova lyttet til Elịas bønn,+ og barnet fikk livet tilbake og ble levende igjen.+ 23 Elịa tok barnet og bar ham ned fra takkammeret og inn i huset og ga ham til moren. Elịa sa: «Se, sønnen din lever.»+ 24 Da sa kvinnen til Elịa: «Nå vet jeg at du virkelig er en Guds mann,+ og at Jehovas ord gjennom deg er sannhet.»

18 Etter en tid, i det tredje året,+ kom Jehovas ord til Elịa: «Gå og tre fram for Akab. Jeg vil sende regn over jorden.»+ 2 Da gikk Elịa for å tre fram for Akab. Det var alvorlig matmangel+ i Samaria.

3 Akab tilkalte Obạdja, som var satt over husstanden. (Obạdja hadde dyp ærefrykt for Jehova, 4 og da Jẹsabel+ ville utrydde Jehovas profeter, tok Obạdja 100 profeter og gjemte dem i to huler, 50 i hver, og han sørget for brød og vann til dem.) 5 Akab sa til Obạdja: «Dra gjennom landet til alle vannkildene og til alle dalene. Kanskje vi kan finne nok gress til å holde hestene og muldyrene i live og unngå at alle dyrene våre dør.» 6 Så delte de landet mellom seg og dro gjennom det hver for seg. Akab dro én vei, og Obạdja dro en annen vei.

7 Mens Obạdja var underveis, kom Elịa for å møte ham. Obạdja kjente ham igjen med det samme og kastet seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Er det virkelig deg, min herre Elịa?»+ 8 Han svarte ham: «Ja, det er meg. Gå og si til din herre: ‘Elịa er her.’» 9 Men han sa: «Hvilken synd har jeg begått, siden du overgir din tjener til Akab, slik at han kan drepe meg? 10 Så sant Jehova din Gud lever, det finnes ikke en nasjon eller et rike som min herre ikke har sendt bud til for å lete etter deg. Når de sa: ‘Han er ikke her’, lot han det riket eller den nasjonen sverge på at de ikke kunne finne deg.+ 11 Og nå sier du: ‘Gå og si til din herre: «Elịa er her.»’ 12 Når jeg går fra deg, vil Jehovas ånd føre deg bort+ til et sted som jeg ikke får vite om. Når jeg så forteller Akab om deg og han ikke finner deg, kommer han til å drepe meg. Men din tjener har fryktet Jehova fra ungdommen av. 13 Har ingen fortalt min herre hva jeg gjorde den gangen Jẹsabel drepte Jehovas profeter, at jeg gjemte 100 av Jehovas profeter i to huler, 50 i hver, og sørget for brød og vann til dem?+ 14 Hvis jeg nå går og sier til min herre: ‘Elịa er her’, slik du har sagt, kommer han til å drepe meg.» 15 Men Elịa sa: «Så sant hærstyrkenes Jehova lever, han som jeg tjener:* I dag skal jeg tre fram for Akab.»

16 Da gikk Obạdja til Akab og fortalte ham dette, og Akab gikk for å møte Elịa.

17 Så snart Akab så Elịa, sa han til ham: «Der er du, du som har ført store vanskeligheter* over Israel!»

18 Til dette sa han: «Det er ikke jeg som har ført vanskeligheter over Israel, men du og din fars hus. For dere har forlatt Jehovas bud og fulgt Baal-gudene.+ 19 Kall nå sammen hele Israel til meg på Karmel-fjellet+ og også de 450 Baal-profetene og de 400 profetene for den hellige pælen,*+ de som spiser ved Jẹsabels bord.» 20 Akab sendte da bud til hele Israels folk og samlet profetene på Karmel-fjellet.

21 Så trådte Elịa fram for alt folket og sa: «Hvor lenge skal dere halte mellom to ulike meninger?*+ Hvis Jehova er den sanne Gud, så følg ham.+ Men hvis det er Baal, så følg ham.» Men folket svarte ham ikke et ord. 22 Elịa sa så til folket: «Jeg er den eneste av Jehovas profeter som er igjen,+ mens det er 450 av Baals profeter. 23 La oss nå få to unge okser. Så kan de velge den ene oksen, dele den opp i stykker og legge den på veden, men de skal ikke tenne ild på. Jeg vil gjøre i stand den andre oksen og legge den på veden, men jeg skal ikke tenne ild på. 24 Dere skal så påkalle deres guds navn,+ og jeg skal påkalle Jehovas navn. Den Gud som da svarer med ild, viser at han er den sanne Gud.»+ Til dette svarte alt folket: «Det er et godt forslag.»

25 Elịa sa nå til Baal-profetene: «Velg den ene unge oksen og gjør den i stand først, siden dere er flest. Så skal dere påkalle deres guds navn, men dere skal ikke tenne ild på.» 26 De tok da den unge oksen som de hadde valgt, gjorde den i stand og påkalte Baals navn fra morgen til middag. De sa: «Baal, svar oss!» Men det hørtes ingen stemme, og det var ingen som svarte.+ De fortsatte å hinke rundt det alteret de hadde laget. 27 Ved middagstid begynte Elịa å gjøre narr av dem og si: «Rop av full hals! Han er jo en gud!+ Kanskje han sitter i dype tanker eller har gått for å gjøre sitt fornødne.* Eller kanskje han sover og noen må vekke ham.» 28 De ropte av full hals og rispet seg med dolker og lanser, slik skikken deres var, til de hadde blod over hele seg. 29 Det var over middagstid, og de fortsatte å oppføre seg som gale* fram til den tiden da kveldskornofferet bæres fram, men det hørtes ingen stemme, og det var ingen som svarte. Ingen reagerte.+

30 Til slutt sa Elịa til folkemengden: «Kom hit til meg.» Da gikk alle bort til ham. Så satte han i stand Jehovas alter, som var blitt revet ned.+ 31 Elịa tok tolv steiner, like mange som stammene etter sønnene til Jakob, han som Jehova hadde sagt dette til: «Navnet ditt skal være Israel.»+ 32 Av steinene bygde han et alter+ til ære for Jehovas navn. Så gravde han en grøft rundt hele alteret. Området var på størrelse med en åker som blir tilsådd med to sea* såkorn. 33 Deretter la han veden til rette, delte den unge oksen opp i stykker og la den på veden.+ Så sa han: «Fyll fire store krukker med vann og hell det over brennofferet og over veden.» 34 Og han sa: «Gjør det igjen.» Da gjorde de det enda en gang. Så sa han: «Gjør det for tredje gang.» Da gjorde de det for tredje gang. 35 Vannet fløt rundt hele alteret, og han fylte også grøften med vann.

36 Ved den tiden da kveldskornofferet bæres fram,+ trådte profeten Elịa fram og sa: «Jehova, Abrahams,+ Isaks+ og Israels Gud, la det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er ved ditt ord jeg har gjort alt dette.+ 37 Svar meg, Jehova! Svar meg, så dette folket kan innse at du, Jehova, er den sanne Gud, og at du ønsker å vinne deres hjerte tilbake.»+

38 Da fór Jehovas ild ned og fortærte brennofferet,+ veden, steinene og støvet og slikket opp vannet som var i grøften.+ 39 Da folket så det, kastet de seg straks ned med ansiktet mot jorden og sa: «Jehova er den sanne Gud! Jehova er den sanne Gud!» 40 Så sa Elịa til dem: «Grip Baal-profetene! Ikke la en eneste av dem slippe unna!» Straks grep de dem, og Elịa førte dem ned til Kisjon-elven+ og drepte dem der.+

41 Elịa sa nå til Akab: «Gå opp og spis og drikk, for nå høres lyden av kraftig regnvær.»+ 42 Akab gikk da opp for å spise og drikke. Men Elịa gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg ned til jorden med ansiktet mellom knærne.+ 43 Så sa han til tjeneren sin: «Gå opp og se ut mot havet.» Han gikk opp og så utover, men sa: «Det er ingenting å se.» Sju ganger sa Elịa: «Gå tilbake.» 44 Den sjuende gangen sa tjeneren: «Jeg ser en liten sky, på størrelse med en menneskehånd, stige opp av havet.» Elịa sa nå: «Gå og si til Akab: ‘Spenn for vognen! Dra ned, så ikke styrtregnet holder deg igjen!’» 45 I mellomtiden mørknet himmelen til med skyer, og det blåste og begynte å regne kraftig.+ Akab dro av sted og kjørte til Jịsreel.+ 46 Men Jehova ga Elịa spesiell styrke, og han festet kledningen i beltet og løp foran Akab hele veien til Jịsreel.

19 Så fortalte Akab+ Jẹsabel+ om alt det Elịa hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverdet.+ 2 Da sendte Jẹsabel en budbringer til Elịa og sa: «Måtte gudene straffe meg både nå og senere hvis jeg ikke på denne tiden i morgen gjør deg lik de profetene du drepte!»* 3 Da ble han redd, så han brøt opp og flyktet for livet.+ Han kom til Beer-Sjeba,+ som tilhører Juda,+ og han lot tjeneren sin bli igjen der. 4 Han gikk en dagsreise inn i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og ba om å få dø. Han sa: «Det er nok! Ta nå mitt liv,+ Jehova, for jeg er ikke bedre enn forfedrene mine.»

5 Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. Men plutselig rørte en engel ved ham+ og sa til ham: «Stå opp og spis!»+ 6 Da han så seg om, oppdaget han at det ved hodet hans var et rundt brød, stekt på glødende steiner, og en krukke med vann. Han spiste og drakk og la seg ned igjen. 7 Senere kom Jehovas engel en gang til og rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis, ellers blir reisen for mye for deg.» 8 Dermed sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av denne maten gikk han i 40 dager og 40 netter, helt til han kom til Horeb, den sanne Guds fjell.+

9 Der gikk han inn i en hule+ og overnattet i den. Da kom Jehovas ord til ham: «Hvorfor er du her, Elịa?» 10 Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Jehova, hærstyrkenes Gud.+ For Israels folk har forlatt din pakt,+ revet ned altrene dine og drept profetene dine med sverdet.+ Jeg er den eneste som er igjen, og nå er de ute etter å ta livet av meg.»+ 11 Men Han sa: «Gå ut og still deg på fjellet framfor Jehova.» Og se, Jehova gikk forbi,+ og en stor og sterk vind kløvde fjell og knuste klipper framfor Jehova,+ men Jehova var ikke i vinden. Etter vinden kom det et jordskjelv,+ men Jehova var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet kom det en ild,+ men Jehova var ikke i ilden. Etter ilden kom det en rolig, dempet stemme.+ 13 Så snart Elịa hørte den, dekket han ansiktet med profetkappen+ sin og gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen. Og en stemme spurte: «Hvorfor er du her, Elịa?» 14 Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Jehova, hærstyrkenes Gud. For Israels folk har forlatt din pakt,+ revet ned altrene dine og drept profetene dine med sverdet. Jeg er den eneste som er igjen, og nå er de ute etter å ta livet av meg.»+

15 Jehova sa til ham: «Vend tilbake og dra til Damaskus-ødemarken. Når du kommer dit, skal du salve Hạsael+ til konge over Syria. 16 Og du skal salve Jehu,+ Nimsjis sønnesønn, til konge over Israel, og du skal salve Elịsja,* Sjafats sønn, fra Abel-Mehọla, til profet etter deg.+ 17 Den som slipper unna Hạsaels sverd,+ skal Jehu drepe,+ og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elịsja drepe.+ 18 Og jeg har fortsatt 7000 igjen i Israel+ – alle de som ikke har bøyd kne for Baal,+ og som ikke har kysset ham.»+

19 Da gikk Elịa derfra og fant Elịsja, Sjafats sønn. Han pløyde med tolv par okser foran seg og var selv ved det tolvte paret. Elịa gikk bort til ham og kastet profetkappen sin+ over ham. 20 Da forlot han oksene og løp etter Elịa og sa: «La meg først få kysse min far og min mor og ta farvel med dem. Så vil jeg følge deg.» Han svarte: «Gå, dra tilbake, for hva har jeg gjort for å hindre deg?» 21 Han gikk da tilbake og tok et par av oksene og ofret* dem. Med pløyeutstyret som brensel kokte han kjøttet av oksene og ga det til folket, og de spiste. Deretter brøt han opp og fulgte Elịa og begynte å tjene ham.+

20 Ben-Hadad,+ kongen i Syria,+ samlet hele hæren sin og også 32 andre konger med hester og vogner. Han dro opp og beleiret+ Samaria+ og kjempet mot byen. 2 Så sendte han budbringere inn i byen til Akab,+ kongen i Israel, og sa til ham: «Dette er hva Ben-Hadad sier: 3 ‘Sølvet og gullet ditt tilhører meg, og det gjør også de vakreste av konene og sønnene dine.’» 4 Til dette svarte Israels konge: «Som du sier, min herre konge: Jeg og alt jeg har, tilhører deg.»+

5 Budbringerne kom senere tilbake og sa: «Dette er hva Ben-Hadad sier: ‘Jeg sendte denne beskjeden til deg: «Du skal gi meg sølvet og gullet ditt og konene og sønnene dine.» 6 Men på denne tiden i morgen skal jeg sende tjenerne mine til deg. De skal lete nøye igjennom huset ditt og husene til tjenerne dine, og alt det verdifulle du har, skal de ta med seg.’»

7 Da tilkalte Israels konge alle de eldste i landet og sa: «Nå kan dere tydelig se at denne mannen er fast bestemt på å føre ulykke over oss. For han har allerede krevd å få konene og sønnene mine og sølvet og gullet mitt, og jeg nektet ham det ikke.» 8 Da sa alle de eldste og hele folket til ham: «Ikke gi etter for ham.» 9 Derfor sa han til Ben-Hadads budbringere: «Si til min herre kongen: ‘Alt det du først krevde av din tjener, skal jeg gjøre, men dette kan jeg ikke gå med på.’» Budbringerne dro så tilbake til Ben-Hadad med dette svaret.

10 Ben-Hadad sendte ham da denne beskjeden: «Måtte gudene straffe meg både nå og senere om det blir nok grus igjen av Samaria til at folkene mine kan få en håndfull hver!» 11 Israels konge svarte: «Si til ham: ‘Den som tar på seg rustningen sin, bør ikke skryte slik som den som tar den av seg.’»+ 12 Så snart Ben-Hadad hørte dette svaret, mens han og de andre kongene satt og drakk i teltene,* sa han til tjenerne sine: «Gjør dere klare til å angripe!» Da gjorde de seg klare til å angripe byen.

13 Men en profet trådte fram for Akab,+ Israels konge, og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Har du sett hele denne store folkemengden? Jeg gir den i dag i din hånd, og du skal innse at jeg er Jehova.’»+ 14 Akab spurte: «Hvem skal du bruke?» Til det sa profeten: «Dette er hva Jehova sier: ‘Medhjelperne til provinsfyrstene.’» Da spurte han: «Hvem skal starte krigen?» Til det sa han: «Du!»

15 Akab telte så medhjelperne til provinsfyrstene, og det var 232 av dem. Deretter telte han alle de israelittiske mennene, 7000. 16 De dro ut ved middagstid, mens Ben-Hadad satt og drakk seg full i teltene* sammen med de 32 kongene som hjalp ham. 17 Da medhjelperne til provinsfyrstene kom ut av byen, sendte Ben-Hadad straks ut speidere. De meldte til ham: «Noen menn har dratt ut fra Samaria.» 18 Da sa han: «Enten de har dratt ut i fredelig ærend, eller de har dratt ut for å kjempe, skal dere ta dem levende til fange.» 19 Men da medhjelperne til provinsfyrstene og hæren som fulgte dem, dro ut av byen, 20 hogg de ned motstanderne sine. Syrerne flyktet,+ og Israel satte etter dem. Men syrerkongen Ben-Hadad kom seg unna til hest sammen med noen ryttere. 21 Israels konge dro ut og slo til mot hestene og vognene. Han påførte syrerne et stort nederlag.*

22 Senere trådte profeten+ fram for Israels konge og sa til ham: «Styrk nå din stilling og tenk over hva du skal gjøre.+ For i begynnelsen av neste år* vil syrerkongen dra opp mot deg igjen.»+

23 Rådgiverne til syrerkongen sa nå til ham: «Deres Gud er en fjellgud. Det var derfor de vant over oss. Men hvis vi kjemper mot dem på flat mark, kommer vi til å vinne over dem. 24 Gjør også dette: Innsett stattholdere i stedet for kongene til å lede hæren.+ 25 Sett sammen* en hær som er like stor som den hæren du mistet, med like mange hester og stridsvogner. La oss kjempe mot dem på flat mark, for da kommer vi til å vinne over dem.» Han hørte på rådet deres og gjorde som de sa.

26 Tidlig året etter* mønstret Ben-Hadad syrerne og dro opp til Afek+ for å kjempe mot Israel. 27 Israelittene ble også mønstret og fikk forsyninger, og de dro ut for å møte syrerne. Israelittene lå i leir midt imot dem og var som to små geiteflokker, mens syrerne fylte hele landet.+ 28 Så trådte den sanne Guds mann fram for Israels konge og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Fordi syrerne har sagt: «Jehova er en fjellgud, og han er ikke en Gud for slettene», skal jeg gi hele denne store folkemengden i din hånd,+ og dere skal innse at jeg er Jehova.’»+

29 De lå i leir midt imot hverandre i sju dager, og på den sjuende dagen begynte slaget. Israelittene slo 100 000 syriske fotsoldater på én dag. 30 Resten flyktet til Afek+ og kom seg inn i byen. Men muren falt ned over 27 000 av de mennene som var igjen. Også Ben-Hadad flyktet og kom seg inn i byen, og han gjemte seg i det innerste rommet i et hus.

31 Da sa tjenerne hans til ham: «Vi har hørt at kongene av Israels hus er barmhjertige konger.* La oss binde sekkelerret rundt hoftene og tau rundt halsen* og gå ut til Israels konge. Kanskje han vil la deg leve.»+ 32 Så bandt de sekkelerret rundt hoftene og tau rundt halsen.* De gikk inn til Israels konge og sa: «Din tjener Ben-Hadad sier: ‘Jeg ber deg, la meg få leve.’» Akab svarte: «Er han fortsatt i live? Han er min bror.» 33 Mennene tok det som et godt tegn, og de tok ham straks på ordet. De sa: «Ben-Hadad er din bror.» Da sa Akab: «Gå og hent ham!» Ben-Hadad kom så ut til ham, og Akab lot ham stige opp i vognen.

34 Ben-Hadad sa nå til ham: «De byene som min far tok fra din far, skal jeg gi tilbake, og du kan etablere markeder* i Damaskus, slik min far gjorde i Samaria.»

Akab svarte: «På grunnlag av denne avtalen* skal jeg la deg gå.»

Dermed inngikk han en avtale med ham og lot ham gå.

35 På Jehovas befaling sa en av profetsønnene*+ til en annen: «Slå meg!» Men mannen ville ikke slå ham. 36 Derfor sa han til ham: «Fordi du ikke hørte på Jehova, kommer en løve til å drepe deg* så snart du går fra meg.» Etter at han hadde gått fra ham, kom en løve imot ham og drepte ham.

37 Han fant en annen mann og sa: «Slå meg!» Og mannen slo ham, så han ble såret.

38 Deretter gikk profeten bort og ventet på kongen ved veien, og han la et bind over øynene for at han ikke skulle bli gjenkjent. 39 Da kongen kom forbi, ropte han til kongen: «Jeg, din tjener, gikk midt ut i kampen. Der kom det en mann bort til meg med en fange. Han sa: ‘Pass på denne mannen. Hvis han blir borte, må du gi ditt liv for hans liv+ eller betale en talent* sølv.’ 40 Og mens din tjener var opptatt med både det ene og det andre, ble mannen plutselig borte.» Israels konge sa til ham: «Slik blir din dom. Du har selv avsagt den.» 41 Da rev han bindet fra øynene, og Israels konge kjente ham igjen som en av profetene.+ 42 Profeten sa til ham: «Dette er hva Jehova sier: ‘Fordi du har latt den mannen som jeg sa skulle tilintetgjøres, slippe unna,+ må du gi ditt liv for hans liv,+ og ditt folk skal dø i stedet for hans folk.’»+ 43 Da dro Israels konge hjem til Samaria,+ nedtrykt og bitter.

21 Etter dette skjedde følgende: Nabot fra Jịsreel hadde en vingård. Den lå i Jịsreel,+ ved siden av slottet til Akab, kongen i Samaria. 2 Akab sa til Nabot: «Gi meg vingården din, så jeg kan bruke den som grønnsakhage, for den ligger like ved huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vingård i stedet. Eller hvis du foretrekker det, vil jeg gi deg det den er verdt i penger.» 3 Men Nabot sa til Akab: «Av respekt for Jehova er det utenkelig for meg å gi deg fedrearven min.»+ 4 Da gikk Akab hjem, sur og motløs fordi Nabot fra Jịsreel hadde svart ham: «Jeg gir deg ikke fedrearven min.» Så la han seg på sengen, vendte ansiktet mot veggen og nektet å spise.

5 Hans kone Jẹsabel+ kom inn til ham og spurte: «Hvorfor er du* så nedfor at du ikke vil spise?» 6 Han svarte henne: «Det er fordi jeg sa til Nabot fra Jịsreel: ‘Gi meg vingården din for penger. Eller hvis du foretrekker det, vil jeg gi deg en annen vingård i stedet.’ Men han sa: ‘Jeg gir deg ikke vingården min.’» 7 Jẹsabel sa til ham: «Er det ikke du som er konge over Israel? Stå opp og få deg noe å spise. Opp med humøret! Jeg skal gi deg vingården til Nabot fra Jịsreel.»+ 8 Så skrev hun brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl+ og sendte brevene til de eldste+ og de høytstående mennene som bodde i samme by som Nabot. 9 Hun skrev i brevene: «Utrop en faste, og la Nabot sitte øverst blant folket. 10 Og la to samvittighetsløse menn sitte rett overfor ham, så de kan vitne mot ham+ og si: ‘Du har forbannet Gud og kongen!’+ Før ham så ut og stein ham til døde.»+

11 De eldste og de høytstående mennene som bodde i samme by som Nabot, gjorde det som sto i de brevene Jẹsabel hadde sendt til dem. 12 De utropte en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket. 13 Så kom to samvittighetsløse menn inn og satte seg rett overfor ham. De vitnet mot Nabot foran folket og sa: «Nabot har forbannet Gud og kongen!»+ Han ble deretter ført til utkanten av byen og steinet til døde.+ 14 De eldste og de høytstående mennene sendte nå bud til Jẹsabel og sa: «Nabot er blitt steinet til døde.»+

15 Så snart Jẹsabel fikk høre at Nabot var blitt steinet til døde, sa hun til Akab: «Nå kan du gå og ta over vingården til Nabot fra Jịsreel,+ den som han ikke ville gi deg for penger, for Nabot lever ikke lenger. Han er død.» 16 Med det samme Akab hørte at Nabot fra Jịsreel var død, reiste han seg og gikk ned til Nabots vingård for å overta den.

17 Men Jehovas ord kom til Elịa+ fra Tisjbe, og det lød: 18 «Dra ned for å møte Akab, Israels konge, som regjerer i Samaria.+ Han er i vingården til Nabot, og han har gått dit for å overta den. 19 Du skal si til ham: ‘Dette er hva Jehova sier: «Har du myrdet en mann+ og i tillegg tatt eiendommen hans?»’*+ Så skal du si til ham: ‘Dette er hva Jehova sier: «På det stedet der hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene slikke opp ditt blod.»’»+

20 Akab sa til Elịa: «Så du har funnet meg, du min fiende!»+ Han svarte: «Jeg har funnet deg. Gud sier: ‘Fordi du er bestemt på* å gjøre det som er ondt i Jehovas øyne,+ 21 skal jeg føre ulykke over deg. Jeg skal feie rent etter deg og utslette alle menn*+ i Akabs slekt, også de hjelpeløse og svake i Israel.+ 22 Jeg skal gjøre det samme med ditt hus som jeg gjorde med huset til Jerọboam,+ Nebats sønn, og med huset til Basja,+ Akịjas sønn. For du har gjort meg harm og fått Israel til å synde.’ 23 Og om Jẹsabel har Jehova sagt: ‘Hundene skal ete opp Jẹsabel på jordstykket i Jịsreel.+ 24 Den i Akabs slekt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal himmelens fugler ete opp.+ 25 Aldri har det vært noen som Akab,+ som var så bestemt på* å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, fordi han var påvirket av sin kone Jẹsabel.+ 26 Han handlet i høyeste grad motbydelig ved å følge de avskyelige avgudene,* slik amorittene hadde gjort, de som Jehova hadde drevet ut foran israelittene.’»+

27 Så snart Akab hørte disse ordene, flerret han klærne sine og tok på seg sekkelerret. Han fastet, sov i sekkelerret og gikk ulykkelig omkring. 28 Da kom Jehovas ord til Elịa fra Tisjbe: 29 «Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for meg?+ Fordi han har ydmyket seg framfor meg, skal jeg ikke la ulykken komme i hans levetid. I hans sønns dager skal jeg føre ulykken over hans hus.»+

22 Det gikk tre år uten at det var krig mellom Syria og Israel. 2 I det tredje året dro Jehọsjafat,+ kongen i Juda, ned til kongen i Israel.+ 3 Da sa Israels konge til mennene sine: «Vet dere ikke at Ramot-Gịlead+ tilhører oss? Og likevel gjør vi ikke noe for å ta byen tilbake fra kongen i Syria.» 4 Deretter sa han til Jehọsjafat: «Går du med meg for å kjempe ved Ramot-Gịlead?» Jehọsjafat svarte Israels konge: «Du og jeg er ett. Mitt folk er ditt folk. Mine hester er dine hester.»+

5 Men Jehọsjafat sa til Israels konge: «Spør først+ Jehova til råds.»+ 6 Da samlet Israels konge profetene, omkring 400 mann, og spurte dem: «Skal jeg gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Jehova kommer til å gi byen i kongens hånd.»

7 Da sa Jehọsjafat: «Finnes det ikke en profet for Jehova her? La oss spørre gjennom ham også.»+ 8 Israels konge svarte Jehọsjafat: «Det finnes en mann til vi kan spørre Jehova gjennom,+ men jeg hater ham,+ for han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.+ Det er Mikạja, Jimlas sønn.» Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.»

9 Da kalte Israels konge til seg en hoffmann og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jimlas sønn!»+ 10 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat satt nå kledd i kongelige klær på hver sin trone på treskeplassen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetene profeterte framfor dem.+ 11 Sidkịa, Kenaạnas sønn, laget seg horn av jern og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’» 12 Alle de andre profetene profeterte det samme og sa: «Dra opp til Ramot-Gịlead. Du kommer til å lykkes, for Jehova skal gi byen i kongens hånd.»

13 Budbringeren som hadde gått for å hente Mikạja, sa til ham: «Hør her! Profetene lover alle som en at det skal gå godt for kongen. La ditt ord være som deres ord, og gi løfte om noe godt.»+ 14 Men Mikạja sa: «Så sant Jehova lever, det Jehova sier til meg, det skal jeg si.» 15 Da han kom inn til kongen, spurte kongen ham: «Mikạja, skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal vi la det være?» Straks svarte han: «Dra opp! Du kommer til å lykkes, for Jehova skal gi byen i kongens hånd.» 16 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannheten i Jehovas navn?» 17 Mikạja sa da: «Jeg ser alle israelittene spredt på fjellene,+ som sauer som ikke har noen gjeter. Jehova sa: ‘Disse har ingen herre. La dem alle dra hjem igjen i fred.’»

18 Da sa Israels konge til Jehọsjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.»+

19 Mikạja sa: «Hør Jehovas ord: Jeg så Jehova sitte på sin trone+ og hele himmelens hær stå hos ham, til høyre og til venstre for ham.+ 20 Jehova sa: ‘Hvem vil narre Akab, så han drar opp til Ramot-Gịlead og faller der?’ Og én kom med ett forslag, mens en annen kom med et annet. 21 Så kom en ånd*+ fram, stilte seg framfor Jehova og sa: ‘Jeg skal narre ham.’ Jehova spurte ham: ‘Hvordan vil du gjøre det?’ 22 Han svarte: ‘Jeg skal dra ut og bli en bedragersk ånd i munnen på alle hans profeter.’+ Da sa han: ‘Ja, du skal narre ham, og du kommer til å lykkes. Dra ut og gjør det!’ 23 Det er derfor Jehova har lagt en bedragersk ånd i munnen på alle disse profetene.+ Men Jehova har bestemt at du skal bli rammet av ulykke.»+

24 Sidkịa, Kenaạnas sønn, gikk nå fram og slo Mikạja på kinnet og sa: «Mener du at Jehovas ånd har forlatt meg* for å tale til deg?»+ 25 Mikạja svarte: «Det vil du få se den dagen du går inn i det innerste rommet i huset for å gjemme deg.» 26 Så sa Israels konge: «Ta Mikạja og overgi ham til byhøvdingen Amon og til kongesønnen Joasj. 27 Si til dem: ‘Dette er hva kongen sier: «Sett denne mannen i fengsel,+ og gi ham nedsatt rasjon av brød og vann til jeg kommer uskadd tilbake.»’» 28 Men Mikạja sa: «Hvis du virkelig kommer uskadd tilbake, har Jehova ikke talt med meg.»+ Så tilføyde han: «Merk dere dette, alle folk.»

29 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat dro så opp til Ramot-Gịlead.+ 30 Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle meg og dra ut i kampen, men du bør ta på deg kongelige klær.» Dermed forkledde Israels konge seg+ og dro ut i kampen. 31 Kongen i Syria hadde gitt denne ordren til sine 32 befalingsmenn for stridsvognene:+ «Ikke kjemp mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.» 32 Så snart befalingsmennene så Jehọsjafat, sa de til seg selv: «Det må være Israels konge.» Derfor satte de kursen mot ham for å angripe ham, og Jehọsjafat ropte om hjelp. 33 Da befalingsmennene oppdaget at det ikke var Israels konge, sluttet de straks å følge etter ham.

34 Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge der det var en åpning i rustningen. Kongen sa da til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg bort fra slaget,* for jeg er hardt såret.»+ 35 Kampen raste hele den dagen, og kongen måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne. Blodet fra såret rant ned på innsiden av stridsvognen, og da kvelden kom, døde han.+ 36 Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver til sin by! Hver til sitt land!»+ 37 Slik døde kongen, og han ble ført til Samaria, der han ble gravlagt. 38 Da de skylte stridsvognen ved Samaria-dammen, slikket hundene opp blodet hans mens de prostituerte badet der.* Det gikk slik Jehova hadde sagt.+

39 Resten av historien om Akab, om alt det han gjorde, om elfenbensslottet+ han bygde, og om alle de byene han bygde, står skrevet i boken med Israels kongers historie. 40 Så la Akab seg til hvile hos sine forfedre.+ Hans sønn Akạsja+ ble konge etter ham.

41 Jehọsjafat,+ Asas sønn, var blitt konge over Juda i det fjerde året Akab var konge i Israel. 42 Jehọsjafat var 35 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 25 år. Hans mor het Asụba og var datter av Sjilhi. 43 Han fulgte helt og fullt i sin far Asas fotspor.+ Han vek ikke av, men gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ Likevel ble ikke offerhaugene fjernet. Folket fortsatte å ofre og frambringe offerrøyk på offerhaugene.+ 44 Jehọsjafat holdt fred med Israels konge.+ 45 Resten av historien om Jehọsjafat, om hans store bragder og om hvordan han førte krig, står skrevet i boken med Judas kongers historie. 46 Han sørget også for at resten av de mannlige tempelprostituerte,+ de som var igjen fra hans far Asas tid, ble fjernet fra landet.+

47 På den tiden var det ingen konge i Edom.+ En fogd fungerte som konge.

48 Jehọsjafat bygde også Tarsis-skip* som skulle seile til Ofir etter gull.+ Men skipene kom ikke av sted, for de ble slått til vrak ved Esjon-Geber.+ 49 Det var den gangen Akạsja, Akabs sønn, sa til Jehọsjafat: «La tjenerne mine dra med tjenerne dine på skipene.» Men Jehọsjafat ville ikke det.

50 Så la Jehọsjafat seg til hvile hos sine forfedre+ og ble gravlagt hos sine forfedre i Davidsbyen, hans forfaders by. Hans sønn Jehọram+ ble konge etter ham.

51 Akạsja,+ Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det 17. året Jehọsjafat var konge i Juda. Han regjerte over Israel i to år. 52 Og han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og fulgte i fotsporene til sin far+ og mor+ og til Jerọboam, Nebats sønn, han som hadde fått Israel til å synde.+ 53 Han tjente Baal+ og bøyde seg for ham og krenket Jehova, Israels Gud,+ akkurat som hans far hadde gjort.