ANDRE KRØNIKEBOK

1 Salomo, Davids sønn, fortsatte å styrke sin kongemakt, og Jehova hans Gud var med ham og gjorde ham svært stor og mektig.+

2 Salomo sendte bud etter hele Israel: førerne for tusen og førerne for hundre, dommerne og alle høvdingene i Israel, overhodene for slektene.* 3 Deretter dro Salomo og hele menigheten til offerhaugen i Gịbeon,+ for der sto den sanne Guds møtetelt, det som Jehovas tjener Moses hadde laget i ødemarken. 4 Men David hadde ført den sanne Guds ark opp fra Kirjat-Jẹarim+ til det stedet som han hadde gjort i stand for den. Han hadde nemlig slått opp et telt for den i Jerusalem.+ 5 Og det kobberalteret+ som Bẹsalel,+ sønn av Uri, Hurs sønn, hadde laget, var blitt satt foran Jehovas tabernakel. Salomo og menigheten pleide å be foran det.* 6 Salomo bar nå fram ofre der framfor Jehova, og han ofret 1000 brennofre på kobberalteret+ ved møteteltet.

7 Den natten viste Gud seg for Salomo og sa til ham: «Be om hva du vil, så skal jeg gi deg det.»+ 8 Da sa Salomo til Gud: «Du har vist stor lojal kjærlighet mot min far David,+ og du har gjort meg til konge etter ham.+ 9 Jehova Gud, la nå ditt løfte til min far David bli til virkelighet,+ for du har gjort meg til konge over et folk som er like tallrikt som støvkornene på jorden.+ 10 Gi meg visdom og kunnskap,+ så jeg kan lede dette folket,* for hvem kan klare å dømme dette store folket ditt?»+

11 Da sa Gud til Salomo: «Fordi det er dette som ligger deg på hjertet, og du ikke har bedt om velstand, rikdom og ære eller om død over dem som hater deg, og du heller ikke har bedt om et langt liv,* men har bedt om visdom og kunnskap, slik at du kan dømme mitt folk, som jeg har gjort deg til konge over,+ 12 så skal du få visdom og kunnskap. Men jeg skal også gi deg slik velstand og rikdom og ære som ingen konge før deg har hatt, og som ingen etter deg kommer til å få.»+

13 Deretter dro Salomo fra offerhaugen i Gịbeon,+ der møteteltet var, og kom tilbake til Jerusalem. Og han regjerte over Israel. 14 Salomo samlet seg vogner og hester.* Han hadde 1400 vogner og 12 000 hester,*+ og han lot dem være stasjonert i vognbyene+ og hos ham selv i Jerusalem.+ 15 Kongen gjorde sølv og gull like vanlig i Jerusalem som stein,+ og sedertre like vanlig som morbærfikentrær i Sjefẹla.+ 16 Salomos hester var blitt importert fra Egypt,+ og kongens kjøpmenn pleide å skaffe flokker av hester* til en bestemt pris.+ 17 Hver vogn som ble importert fra Egypt, kostet 600 sølvstykker, og en hest kostet 150. Så eksporterte de dem til alle hetittenes konger og Syrias konger.

2 Salomo ga nå befaling om at det skulle bygges et hus for Jehovas navn+ og et kongelig slott.+ 2 Salomo skrev ut 70 000 mann til å være vanlige arbeidere,* 80 000 mann til å være steinhoggere i fjellet+ og 3600 til å føre tilsyn med dem.+ 3 Dessuten sendte Salomo bud til Hiram,+ kongen i Tyrus, og sa: «Gjør det samme for meg som du gjorde for min far David da du sendte ham sedertre, så han kunne bygge et slott til å bo i.+ 4 Nå skal jeg bygge et hus for Jehova min Guds navn og hellige det til ham. Der skal det brennes velluktende røkelse+ framfor ham, og det stablede brødet*+ skal alltid ligge framme, og der skal det ofres brennofre morgen og kveld,+ på sabbatene,+ ved nymånene+ og ved Jehova vår Guds festtider.+ Dette er en varig forpliktelse for Israel. 5 Det huset jeg bygger, skal være storslått, for vår Gud er større enn alle andre guder. 6 Men hvem er i stand til å bygge et hus for ham? Ikke engang himmelen eller himlenes himmel kan romme ham.+ Så hvordan skulle jeg kunne bygge et hus for ham? Det eneste jeg kan bygge, er et sted der det kan frambringes offerrøyk framfor ham. 7 Send meg nå en dyktig håndverker som kan arbeide med gull, sølv, kobber,+ jern, fiolett* ull, karmosinrødt materiale og blå tråd, og som kan gravere. Han skal arbeide i Juda og i Jerusalem sammen med de dyktige håndverkerne jeg har der, dem som min far David har skaffet.+ 8 Og send meg seder-, einer- og algumtømmer+ fra Libanon, for jeg vet jo at dine tjenere har erfaring i å felle trær på Libanon.+ Mine tjenere skal arbeide sammen med dine tjenere+ 9 og sørge for store mengder tømmer til meg, for det huset jeg skal bygge, skal være stort og usedvanlig flott. 10 Jeg skal sørge for mat til tjenerne dine,+ de som feller trærne: 20 000 kor* hvete, 20 000 kor bygg, 20 000 bat* vin og 20 000 bat olje.»

11 Hiram, kongen i Tyrus, svarte i et brev som han sendte til Salomo: «Fordi Jehova elsker sitt folk, har han gjort deg til deres konge.» 12 Hiram fortsatte: «Måtte Jehova, Israels Gud, bli lovprist, han som har skapt himmelen og jorden, for han har gitt kong David en vis sønn,+ en som er utrustet med innsikt og forstand,+ og som skal bygge et hus for Jehova og et kongelig slott. 13 Nå sender jeg deg en dyktig håndverker med god forstand, Hiram-Abi.+ 14 Han er sønn av en danittisk kvinne, men hans far var fra Tyrus. Han har erfaring i å arbeide med gull, sølv, kobber, jern, stein, tømmer, fiolett ull, blå tråd, fint stoff og karmosinrødt materiale.+ Han kan lage alle slags graveringer og følge ethvert kunstnerisk mønster som blir gitt ham.+ Han skal arbeide sammen med dine dyktige håndverkere og med de dyktige håndverkerne til min herre David, din far. 15 Og nå, min herre, send hveten, byggen, oljen og vinen som du har lovt dine tjenere.+ 16 Vi skal felle trær på Libanon,+ så mange som du trenger, og vi skal føre dem til deg i flåter på havet til Joppe.+ Derfra kan du selv frakte dem opp til Jerusalem.»+

17 Etter dette telte Salomo alle de mennene som var fastboende utlendinger i Israel,+ slik hans far David hadde gjort før ham,+ og de var i alt 153 600. 18 Han gjorde 70 000 av dem til vanlige arbeidere,* 80 000 til steinhoggere+ i fjellet og 3600 til tilsynsmenn som satte folk i arbeid.+

3 Så begynte Salomo å bygge Jehovas hus+ i Jerusalem på Moria-fjellet,+ der Jehova hadde vist seg for hans far David,+ på det stedet som David hadde gjort i stand på treskeplassen til jebusitten Ornan.+ 2 Han begynte å bygge på den andre dagen i den andre måneden i sitt fjerde regjeringsår. 3 Grunnvollen som Salomo la for byggingen av den sanne Guds hus, var 60 alen lang og 20 alen bred+ etter gammelt mål.* 4 Forhallen foran huset var like bred som huset, 20 alen, og høyden var 20 alen.* Han kledde den innvendig med rent gull.+ 5 Han kledde det store rommet* med panel av einertre. Deretter la han fint gull over det+ og dekorerte det med palmefigurer+ og kjeder.+ 6 Så utsmykket han huset med vakre edelstener.+ Det gullet+ han brukte, var fra Parvạjim. 7 Han kledde huset, bjelkene, tersklene, veggene og dørene med gull,+ og han inngraverte kjeruber på veggene.+

8 Han laget deretter det aller helligste rommet.*+ Det var 20 alen langt, like langt som bredden av huset, og 20 alen bredt. Han kledde det med 600 talenter* fint gull.+ 9 Gullet til spikrene veide 50 sekel.* Takkamrene kledde han med gull.

10 Til det aller helligste rommet* laget han to skulpturer av kjeruber og kledde dem med gull.+ 11 Kjerubenes vinger+ var til sammen 20 alen lange. Den ene vingen på den første kjeruben var fem alen lang og berørte veggen i huset. Den andre vingen var også fem alen lang og berørte den ene vingen på den andre kjeruben. 12 Og den ene vingen på den andre kjeruben var fem alen lang og berørte den andre veggen i huset. Den andre vingen var også fem alen lang og berørte den ene vingen på den første kjeruben. 13 De utstrakte vingene på disse kjerubene var altså til sammen 20 alen. Kjerubene sto oppreist med ansiktene vendt innover.*

14 Videre laget han forhenget+ av blå tråd, fiolett ull, karmosinrødt materiale og fint stoff og dekorerte det med kjeruber.+

15 Så laget han to søyler+ på forsiden av huset, 35 alen høye, og søylehodet oppå hver søyle var fem alen.+ 16 Og han laget kjeder som lignet halskjeder, og festet dem øverst på søylene, og han laget 100 granatepler som han festet til kjedene. 17 Han reiste søylene foran templet, en til høyre* og en til venstre.* Den høyre ga han navnet Jakin* og den venstre navnet Boas.*

4 Så laget han kobberalteret.+ Det var 20 alen langt, 20 alen bredt og 10 alen høyt.

2 Han laget Havet*+ av støpt metall. Det var sirkelformet, og det målte 10 alen fra kant til kant og var 5 alen høyt. Det trengtes en målesnor på 30 alen til å nå rundt det.+ 3 Og til pynt var det gresskar+ under kanten hele veien rundt, ti på en alen rundt hele Havet. Det var to rader med gresskar, støpt i ett med Havet. 4 Det sto på tolv okser.+ Tre var vendt mot nord, tre mot vest, tre mot sør og tre mot øst. Havet hvilte på dem, og alle oksene hadde bakkroppen vendt inn mot midten. 5 Det var en håndsbredd* tykt, og kanten var laget som kanten på et beger, som en liljeblomst. Bassenget kunne romme* 3000 bat.*

6 Videre laget han ti vaskekar og satte fem til høyre og fem til venstre.+ Der skylte man det som ble brukt til brennofferet.+ Men prestene skulle bruke Havet når de vasket seg.+

7 Så laget han ti lampestaker av gull,+ etter anvisningene,+ og satte dem i templet, fem til høyre og fem til venstre.+

8 Han laget også ti bord og satte dem i templet, fem til høyre og fem til venstre.+ Og han laget 100 gullskåler.

9 Så laget han prestenes forgård+ og den store forgården*+ med dører til, og han kledde dørene med kobber. 10 Og han plasserte Havet på høyre side, mot sørøst.+

11 Hiram laget også spannene, spadene og skålene.+

Dermed ble Hiram ferdig med det arbeidet som han utførte for kong Salomo på den sanne Guds hus. Dette var det han laget:+ 12 de to søylene+ og de skålformede søylehodene som var oppå de to søylene, de to nettene+ som skulle dekke de to søylehodene, 13 de 400 granateplene+ til de to nettene, to rader granatepler til hvert nett, som skulle dekke de to skålformede søylehodene oppå søylene,+ 14 de ti vognene* og de ti karene på vognene,+ 15 Havet og de tolv oksene under det+ 16 og spannene, spadene, gaflene+ og alle redskapene som hørte til. Alt dette laget Hiram-Abiv+ av polert kobber for kong Salomo til Jehovas hus. 17 Kongen fikk dem støpt i Jordan-distriktet, i den kompakte leirjorden mellom Sukkot+ og Serẹda. 18 Salomo laget så mange av alle disse redskapene at vekten av kobberet ikke ble fastslått.+

19 Salomo laget alt utstyret+ til den sanne Guds hus: gullalteret,+ bordene+ som skuebrødene skulle legges på,+ 20 lampestakene med lamper av rent gull+ som skulle brenne foran det innerste rommet i samsvar med forskriftene, 21 og blomstene, lampene og veketengene* av gull, av det reneste gull, 22 lyseslokkerne, skålene, begrene og fyrfatene av rent gull og inngangen til huset med de indre dørene til Det aller helligste+ og dørene til Det hellige* av gull.+

5 Dermed fullførte Salomo alt det arbeidet som han skulle utføre på Jehovas hus.+ Salomo førte så inn de tingene som hans far David hadde helliget,+ og han la sølvet, gullet og alle gjenstandene i skattkamrene i den sanne Guds hus.+ 2 På den tiden kalte Salomo sammen Israels eldste, alle overhodene for stammene, høvdingene for Israels fedrehus.* De kom til Jerusalem for å føre Jehovas paktsark opp fra Davidsbyen,+ det vil si Sion.+ 3 Alle menn i Israel samlet seg hos kongen under den høytiden* som blir holdt i den sjuende måneden.+

4 Da alle Israels eldste hadde kommet, løftet levittene opp Arken.+ 5 De førte opp Arken, møteteltet+ og alle de hellige redskapene som var i teltet. Det var prestene og levittene* som førte dette opp. 6 Kong Salomo og hele Israels forsamling, de som var blitt kalt sammen til ham, sto foran Arken. Det ble ofret+ så store mengder sauer og kveg at de ikke kunne telles eller regnes. 7 Så førte prestene Jehovas paktsark inn og satte den der den skulle stå, i det innerste rommet i huset, Det aller helligste, under kjerubenes vinger.+ 8 Kjerubenes vinger var bredt ut over det stedet der Arken sto, slik at kjerubene dekket Arken og bærestengene+ ovenfra. 9 Stengene var så lange at endene på dem kunne ses fra Det hellige foran det innerste rommet, men de kunne ikke ses utenfra. Og de er der den dag i dag. 10 Det var ikke noe annet i Arken enn de to tavlene som Moses hadde lagt i den ved Horeb,+ den gangen Jehova inngikk en pakt+ med israelittene* da de dro ut av Egypt.+

11 Prestene kom ut fra det hellige sted (for alle de prestene som var til stede, hadde helliget seg,+ uansett hvilken avdeling de tilhørte),+ 12 og alle de levittiske sangerne+ som tilhørte Asaf,+ Heman,+ Jẹdutun+ og deres sønner og brødre, sto i klær av fint stoff og holdt cymbaler, strengeinstrumenter og harper. De sto øst for alteret, og sammen med dem var 120 prester som blåste i trompet.+ 13 Da trompetblåserne og sangerne unisont lovpriste og takket Jehova og lyden steg opp fra trompetene, cymbalene og de andre musikkinstrumentene mens de lovpriste Jehova – «for han er god, hans lojale kjærlighet varer evig»+ – da ble huset, ja Jehovas hus, fylt av en sky.+ 14 Prestene var ikke i stand til å stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Jehovas herlighet fylte den sanne Guds hus.+

6 Da sa Salomo: «Jehova har sagt at han vil bo i det tykke mørket.+ 2 Nå har jeg bygd et storslått* hus til deg, et fast sted der du kan bo for evig.»+

3 Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto.+ 4 Han sa: «Måtte Jehova, Israels Gud, bli lovprist! Med sine egne hender har han oppfylt det løftet han med sin egen munn ga min far David da han sa: 5 ‘Fra den dagen jeg førte mitt folk ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt en by blant alle Israels stammer der det skulle bygges et hus til bolig for mitt navn.+ Og jeg har ikke utvalgt en mann til å være leder for mitt folk Israel. 6 Men nå har jeg utvalgt Jerusalem+ til bolig for mitt navn, og jeg har utvalgt David til å herske over mitt folk Israel.’+ 7 Og min far David hadde et inderlig ønske om å bygge et hus for Jehovas, Israels Guds, navn.+ 8 Men Jehova sa til min far David: ‘Du har hatt et inderlig ønske om å bygge et hus for mitt navn, og det er bra at du har hatt et slikt ønske. 9 Likevel er det ikke du som skal bygge huset. Din egen sønn, som skal bli født deg,* han skal bygge huset for mitt navn.’+ 10 Jehova har oppfylt det løftet han ga, for jeg har etterfulgt min far David, og jeg sitter på Israels trone,+ slik Jehova lovte.+ Jeg har også bygd huset for Jehovas, Israels Guds, navn, 11 og der har jeg satt Arken, som inneholder den pakten+ Jehova inngikk med Israels folk.»

12 Så stilte Salomo seg foran Jehovas alter framfor hele Israels menighet og bredte ut hendene.+ 13 (Salomo hadde laget en plattform av kobber og satt den midt i forgården.*+ Den var fem alen* lang, fem alen bred og tre alen høy, og han sto på den.) Og han falt på kne foran hele Israels menighet, bredte hendene ut mot himmelen+ 14 og sa: «Jehova, Israels Gud, det er ingen Gud som deg i himmelen eller på jorden. Du holder din pakt og viser lojal kjærlighet mot dine tjenere når de vandrer helhjertet framfor deg.+ 15 Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far.+ Du ga løftet med din egen munn, og i dag har du oppfylt det med din egen hånd.+ 16 Og nå, Jehova, Israels Gud, hold det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: ‘Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere til å sitte på Israels trone framfor meg, så sant dine sønner er nøye med hvordan de lever, og følger min lov+ – akkurat som du har gjort.’+ 17 Og nå, Jehova, Israels Gud, la det løftet som du ga din tjener David, bli til virkelighet.

18 Men kommer Gud virkelig til å bo hos menneskene på jorden?+ Ikke engang himmelen, eller himlenes himmel, kan romme deg.+ Hvor mye mindre da dette huset som jeg har bygd!+ 19 Jehova, min Gud, lytt nå til din tjeners bønn og oppfyll hans ønske om velvilje. Hør ropet om hjelp og den bønnen som din tjener ber framfor deg. 20 Måtte dine øyne våke over dette huset dag og natt, over det stedet der du sa at du ville la ditt navn bo,+ så du lytter til den bønnen som din tjener ber vendt mot dette stedet. 21 Lytt til din tjeners inderlige bønner om hjelp og til ditt folk Israel når de ber vendt mot dette stedet.+ Måtte du høre det fra din bolig, fra himmelen.+ Ja, måtte du høre og tilgi.+

22 Hvis en mann synder mot en annen og det kreves at han avlegger ed på at han er uskyldig,* og han så, etter at han har avlagt eden,* kommer og stiller seg foran ditt alter i dette huset,+ 23 måtte du da høre det fra himmelen og gripe inn og dømme dine tjenere. Måtte du gjengjelde den onde og straffe ham etter det han har gjort,+ og måtte du erklære den rettferdige uskyldig* og lønne ham etter hans rettferdighet.+

24 Hvis ditt folk Israel blir beseiret av en fiende fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så vender tilbake og lovpriser ditt navn+ og ber+ og bønnfaller om velvilje framfor deg i dette huset,+ 25 måtte du da høre det fra himmelen+ og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet som du ga dem og forfedrene deres.+

26 Når himmelen er lukket og det ikke kommer regn+ fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så ber vendt mot dette stedet og lovpriser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket* dem,+ 27 måtte du da høre det fra himmelen og tilgi den synden som dine tjenere, ditt folk Israel, har gjort, og lære dem den gode veien som de bør vandre på.+ Og måtte du gi regn+ over ditt land, som du ga ditt folk som arv.

28 Det kan hende at landet blir rammet av matmangel,+ pest,+ avsvidde avlinger, meldugg+ eller svermer av grådige gresshopper,+ eller at fiendene beleirer en av byene* i landet,+ eller at det kommer en annen plage eller sykdom.+ 29 Uansett hvilken bønn+ eller hvilket rop om velvilje+ som da kommer fra et hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel (for hver enkelt kjenner sin egen plage og sin egen smerte)+ når de brer ut hendene mot dette huset,+ 30 måtte du da høre det fra himmelen, din bolig,+ og tilgi.+ Måtte du lønne hver enkelt etter hans handlemåte, for du kjenner hans hjerte (du er den eneste som virkelig kjenner menneskets hjerte).+ 31 Da skal de frykte deg og vandre på dine veier så lenge de lever i det landet som du ga forfedrene våre.

32 Det kan også hende at en utlending som ikke tilhører ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte på grunn av ditt store navn,*+ din sterke hånd og din utstrakte arm. Når han kommer og ber vendt mot dette huset,+ 33 måtte du da høre det fra himmelen, din bolig, og gjøre alt det utlendingen ber deg om, så alle folk på jorden kan kjenne ditt navn+ og frykte deg, slik ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.

34 Hvis du sender ditt folk i krig mot fienden, uansett hvor,+ og de ber+ til deg vendt mot denne byen som du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,+ 35 måtte du da fra himmelen høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett.+

36 Sett at de synder mot deg (for det finnes ikke noe menneske som ikke synder)+ og du blir vred på dem og overgir dem til en fiende som tar dem til fange og fører dem bort til et annet land, fjernt eller nært.+ 37 Så kommer de kanskje til fornuft i det landet som de ble ført bort til, og vender om til deg mens de er i fangenskap, og bønnfaller deg om velvilje og sier: ‘Vi har syndet og handlet galt, vi har gjort noe ondt.’+ 38 Hvis de vender om til deg av hele sitt hjerte+ og hele sin sjel* i det landet de ble ført bort til som fanger,+ og de ber vendt mot sitt land, det som du ga forfedrene deres, og mot den byen som du har utvalgt,+ og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn, 39 måtte du da fra himmelen, din bolig, høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett+ og tilgi ditt folk, som har syndet mot deg.

40 Min Gud, nå ber jeg deg: Måtte dine øyne være åpne og dine ører være vendt mot de bønnene som blir bedt på* dette stedet.+ 41 Reis deg nå, Jehova Gud, og kom til ditt hvilested,+ du og din styrkes Ark. La dine prester, Jehova Gud, kle seg i frelse, og la dine lojale glede seg over din godhet.+ 42 Jehova Gud, avvis ikke din salvede.*+ Måtte du huske din lojale kjærlighet mot din tjener David.»+

7 Så snart Salomo var ferdig med å be,+ kom det ild ned fra himmelen+ og fortærte brennofferet og slaktofrene, og Jehovas herlighet fylte huset.+ 2 Prestene kunne ikke gå inn i Jehovas hus, siden Jehovas herlighet hadde fylt Jehovas hus.+ 3 Og alle israelittene så på da ilden kom ned og Jehovas herlighet var over huset, og de falt på kne på brolegningen og bøyde seg med ansiktet mot jorden og takket Jehova, «for han er god, hans lojale kjærlighet varer evig».

4 Kongen og hele folket ofret så slaktofre framfor Jehova.+ 5 Kong Salomo ofret 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik innviet kongen og hele folket den sanne Guds hus.+ 6 Prestene sto på sine tjenesteposter, og levittene sto med de instrumentene som ble brukt til å akkompagnere sangen for Jehova.+ (Kong David hadde laget disse instrumentene for at de skulle brukes til å takke Jehova – «for hans lojale kjærlighet varer evig» – når David lovpriste Gud med dem.)* Prestene blåste høyt i trompetene+ rett overfor levittene, mens alle israelittene sto.

7 Så helliget Salomo den midterste delen av forgården som var foran Jehovas hus, for der skulle han ofre brennofrene+ og fettstykkene av fellesskapsofrene. Kobberalteret+ som Salomo hadde laget, var nemlig ikke stort nok til brennofrene, kornofrene+ og fettstykkene.+ 8 På samme tid feiret Salomo høytiden i sju dager+ sammen med hele Israel. Det var en svært stor forsamling som hadde kommet fra et område som strakte seg helt fra Lebo-Hamat* og ned til Egypt-elvedalen.*+ 9 Men på den åttende dagen* holdt de en høytidssamling,+ for de hadde feiret innvielsen av alteret i sju dager og høytiden i sju dager. 10 På den 23. dagen i den sjuende måneden sendte han folket hjem igjen. De var lykkelige+ og glade i hjertet over den godheten Jehova hadde vist David og Salomo og sitt folk Israel.+

11 Slik ble Salomo ferdig med Jehovas hus og kongens slott.+ Og alt det Salomo hadde planlagt å gjøre i forbindelse med Jehovas hus og sitt eget slott, lyktes han med.+ 12 Så viste Jehova seg for Salomo+ om natten og sa til ham: «Jeg har hørt din bønn, og jeg har utvalgt dette stedet til offerhus for meg.+ 13 Når jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, når jeg befaler gresshoppene å spise opp alle plantene i landet, og hvis jeg sender pest iblant mitt folk, 14 og mitt folk, som mitt navn er nevnt over,+ da ydmyker seg+ og ber og søker mitt ansikt og vender om fra sin onde handlemåte,+ da skal jeg høre det fra himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.+ 15 Nå skal mine øyne være åpne og mine ører være vendt mot de bønnene som blir bedt på dette stedet.+ 16 Og nå har jeg utvalgt og helliget dette huset, så mitt navn kan være der for bestandig.+ Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være der.+

17 Hvis du vandrer framfor meg slik din far David gjorde, ved å gjøre alt det jeg har befalt deg, og du retter deg etter mine forskrifter og dommer,+ 18 da skal jeg grunnfeste din kongetrone,+ i samsvar med den pakten jeg inngikk med din far David+ da jeg sa: ‘Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere til å herske over Israel.’+ 19 Men hvis dere vender dere bort og forlater de forskriftene og budene jeg har gitt dere, og dere begynner å tjene andre guder og bøyer dere for dem,+ 20 da vil jeg rykke Israel opp fra det landet jeg har gitt dem.+ Og dette huset som jeg har helliget for mitt navn, skal jeg forkaste, og jeg skal gjøre det til noe som blir hånt* og latterliggjort blant alle folkene.+ 21 Og dette huset skal bli en ruinhaug. Alle som går forbi det, skal stirre overrasket+ og si: ‘Hvorfor har Jehova gjort noe slikt mot dette landet og dette huset?’+ 22 Da vil folk si: ‘Det er fordi de forlot Jehova,+ sine forfedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt,+ og de vendte seg til andre guder og bøyde seg for dem og tjente dem.+ Derfor har han ført all denne ulykken over dem.’»+

8 Salomo brukte 20 år på å bygge Jehovas hus og sitt eget slott.+ 2 Etter det bygde Salomo opp igjen de byene som Hiram+ hadde gitt ham, og lot israelitter bosette seg der. 3 Dessuten dro Salomo til Hamat-Soba og erobret det. 4 Så bygde han opp* Tadmor i ødemarken og alle byene med lagerhus+ som han hadde bygd i Hamat.+ 5 Han bygde også opp Øvre Bet-Horon+ og Nedre Bet-Horon,+ befestede byer med murer, porter og bommer, 6 og Baạlat+ og alle byene der han hadde lagerhus, alle byene der han hadde vognene sine,+ byene der han hadde hestfolket sitt, og alt det som han ønsket å bygge i Jerusalem, på Libanon og i hele det landet han hersket over.

7 I landet var det fortsatt noen igjen av hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene,+ folkeslag som ikke tilhørte Israel.+ 8 Salomo påla etterkommerne av disse folkeslagene – dem som israelittene ikke hadde utryddet+ – å utføre pliktarbeid, og det gjør de den dag i dag.+ 9 Men Salomo gjorde ingen av israelittene til slaver i forbindelse med arbeidet,+ for de var hans krigere og førere for hans adjutanter og førere for hans vognstyrere og ryttere.+ 10 Kong Salomo hadde 250 overfogder, som var formenn for arbeiderne.+

11 Salomo førte faraos datter+ opp fra Davidsbyen til det huset han hadde bygd til henne,+ for han sa: «Selv om hun er min kone, skal hun ikke bo i huset til David, Israels konge, for de stedene Jehovas ark har kommet til, er hellige.»+

12 Så ofret Salomo brennofre+ til Jehova på Jehovas alter,+ som han hadde bygd foran forhallen.+ 13 Han fulgte den daglige rutinen og bar fram ofre i samsvar med det Moses hadde påbudt angående sabbatene,+ nymånene+ og de fastsatte høytidene tre ganger i året+ – de usyrede brøds høytid,+ ukehøytiden+ og løvhyttehøytiden.+ 14 Videre satte han prestenes avdelinger+ til deres tjenesteoppgaver, i samsvar med forskriften fra hans far David. Han satte også levittene til deres tjenesteoppgaver, å lovprise+ og å gjøre tjeneste framfor prestene etter den daglige rutinen, og portvaktenes avdelinger satte han til å tjene ved de forskjellige portene,+ for slik var påbudet fra David, den sanne Guds mann. 15 Og man vek ikke av fra kongens bud til prestene og levittene, verken når det gjaldt lagerhusene eller noe annet. 16 Alt Salomos arbeid var altså godt organisert,* fra den dagen grunnvollen til Jehovas hus ble lagt,+ til det var ferdig. Dermed var Jehovas hus fullført.+

17 Det var på den tiden Salomo dro til Esjon-Geber+ og til Elot+ ved kysten i landet Edom.+ 18 Hiram+ sendte ham skip og erfarne sjøfolk, ledet av hans egne tjenere. De dro sammen med Salomos tjenere til Ofir,+ og derfra hentet de 450 talenter* gull,+ som de førte til kong Salomo.+

9 Dronningen av Saba+ hørte ryktet om Salomo, så hun kom til Jerusalem for å prøve ham med innviklede spørsmål.* Hun kom med et meget imponerende følge, med kameler som bar balsamolje og store mengder gull+ og edelstener. Hun gikk inn til Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet.+ 2 Salomo besvarte da alle spørsmålene hennes. Det var ingenting som var for vanskelig* for Salomo å forklare for henne.

3 Da dronningen av Saba fikk se Salomos visdom,+ huset som han hadde bygd,+ 4 maten på bordet hans,+ hvordan tjenerne hans satt, hvordan oppvarterne hans tjente ved bordene, og hvordan de var kledd, munnskjenkene hans og hvordan de var kledd, og de brennofrene som han regelmessig ofret ved Jehovas hus,+ tok det helt pusten fra henne.* 5 Derfor sa hun til kongen: «Det var sant det ryktet jeg hørte i mitt eget land om alt du har utrettet,* og om din visdom. 6 Jeg trodde ikke på det før jeg kom og fikk se det med egne øyne.+ Men nå skjønner jeg at jeg ikke var blitt fortalt halvparten om din store visdom.+ Du har langt overgått det ryktet jeg hørte.+ 7 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er dine tjenere, som hele tiden står framfor deg og lytter til din visdom! 8 Måtte Jehova din Gud bli lovprist, han som har vist deg velvilje og satt deg på sin trone som konge for Jehova din Gud. Fordi din Gud elsker Israel+ og vil at det skal bestå for evig, har han innsatt deg som konge over det for at du skal sørge for rett og rettferdighet.»

9 Så ga hun kongen 120 talenter* gull+ og store mengder balsamolje og edelstener. Det er aldri siden blitt ført inn en slik mengde balsamolje som den dronningen av Saba ga kong Salomo.+

10 Hirams tjenere og Salomos tjenere, som hentet gull fra Ofir,+ hentet også algumtømmer og edelstener.+ 11 Av algumtømmeret laget kongen trapper til Jehovas hus+ og til kongens slott+ og også harper og strengeinstrumenter til sangerne.+ Man hadde aldri før sett noe lignende i Juda.

12 Kong Salomo ga også dronningen av Saba alt det hun ønsket seg og ba om, mer enn* det hun hadde hatt med til kongen. Deretter brøt hun opp og dro hjem til sitt eget land sammen med tjenerne sine.+

13 Det gullet Salomo fikk inn i løpet av ett år, veide 666 talenter.+ 14 I tillegg kom det som kjøpmennene og handelsmennene førte inn. Alle araberkongene og stattholderne i landet førte også inn gull og sølv til Salomo.+

15 Kong Salomo laget 200 store skjold av legert gull+ (det gikk med 600 sekel* legert gull til hvert skjold)+ 16 og 300 små skjold* av legert gull (det gikk med tre miner* gull til hvert skjold). Deretter satte kongen dem i Libanon-skoghuset.+

17 Kongen laget også en stor elfenbenstrone og kledde den med rent gull.+ 18 Det var seks trinn opp til tronen, og en fotskammel av gull var festet til den. På begge sider av setet var det armlener, og ved siden av hvert armlene sto det en løve.+ 19 Og det sto tolv løver+ på de seks trinnene, én på hver side av de seks trinnene. Ikke noe annet rike hadde laget noe som lignet den. 20 Alle drikkekarene til kong Salomo var av gull, og alt utstyret i Libanon-skoghuset var av rent gull. Det fantes ingenting som var laget av sølv, for sølv ble ikke regnet for noe på Salomos tid.+ 21 For kongen hadde skip som pleide å seile til Tarsis+ med Hirams tjenere+ som mannskap. En gang hvert tredje år kom Tarsis-skipene tilbake, lastet med gull og sølv, elfenben,+ aper og påfugler.

22 Kong Salomo var altså større enn alle de andre kongene på jorden i rikdom og visdom.+ 23 Og konger fra hele jorden søkte audiens hos Salomo* for å lytte til den visdommen som den sanne Gud hadde lagt i hans hjerte.+ 24 De hadde alle med seg en gave – gjenstander av sølv, gjenstander av gull, klær,+ våpen, balsamolje, hester og muldyr. Dette fortsatte år etter år. 25 Salomo hadde 4000 båser til hestene sine og vogner og 12 000 hester,*+ og han lot dem være stasjonert i vognbyene og hos ham selv i Jerusalem.+ 26 Han hersket over alle kongene fra Elven* til filisternes land og til Egypts grense.+ 27 Kongen gjorde sølv like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærfikentrær i Sjefẹla.+ 28 Og man hentet hester til Salomo fra Egypt+ og fra alle andre land.

29 Resten av historien om Salomo,+ fra begynnelse til slutt, står skrevet blant profeten Natans ord,+ i profetien av Akịja+ fra Sjilo og i opptegnelsen over syn-seeren Iddos+ syner om Jerọboam,+ Nebats sønn. 30 Salomo regjerte i Jerusalem over hele Israel i 40 år. 31 Så la Salomo seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Davidsbyen, hans fars by.+ Hans sønn Rehạbeam ble konge etter ham.+

10 Rehạbeam dro til Sikem,+ for hele Israel hadde kommet til Sikem for å gjøre ham til konge.+ 2 Da Jerọboam,+ Nebats sønn, fikk høre om det (han bodde fortsatt i Egypt, dit han hadde flyktet på grunn av kong Salomo),+ kom han tilbake fra Egypt. 3 Man sendte nå bud etter Jerọboam, og han og hele Israel kom til Rehạbeam og sa: 4 «Din far la et tungt åk på oss.+ Men hvis du gjør det harde arbeidet og det tunge* åket han la på oss, lettere, skal vi tjene deg.»

5 Da sa han til dem: «Kom tilbake til meg om tre dager.» Dermed gikk folket bort.+ 6 Kong Rehạbeam rådførte seg så med de eldre mennene* som hadde gjort tjeneste hos hans far Salomo mens han levde. Han spurte: «Hvordan råder dere meg til å svare folket?» 7 De svarte ham: «Hvis du er vennlig mot folket og gjør som de vil, og gir dem et positivt svar, vil de være dine tjenere for alltid.»

8 Men han forkastet det rådet de eldre mennene* ga ham, og han rådførte seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, og som nå gjorde tjeneste hos ham.+ 9 Han spurte dem: «Hvilket råd gir dere om hvordan vi skal svare dette folket som har sagt til meg: ‘Gjør det åket din far la på oss, lettere’?» 10 De unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, sa til ham: «Folket har sagt til deg: ‘Din far gjorde åket vårt tungt, men du må gjøre det lettere for oss.’ Og dette er hva du skal si til dem: ‘Min lillefinger kommer til å være tykkere enn min fars hofter. 11 Min far la et tungt åk på dere, men jeg skal gjøre åket enda tyngre. Min far straffet dere med vanlige pisker, men jeg skal gjøre det med pisker som har skarpe pigger.’»

12 Jerọboam og hele folket kom til Rehạbeam på den tredje dagen, slik kongen hadde befalt da han sa: «Kom tilbake til meg om tre dager.»+ 13 Men kongen ga dem et hardt svar. Kong Rehạbeam forkastet altså rådet fra de eldre mennene.* 14 Han svarte dem slik de unge mennene hadde rådet ham til: «Jeg skal gjøre åket deres tungt, ja enda tyngre. Min far straffet dere med vanlige pisker, men jeg skal gjøre det med pisker som har skarpe pigger.» 15 Kongen hørte altså ikke på folket, for det var den sanne Gud+ som fikk saken til å ta en slik vending for å oppfylle det ordet som Jehova hadde talt til Jerọboam, Nebats sønn, gjennom Akịja+ fra Sjilo.

16 Fordi kongen ikke ville høre på folket, sa hele Israel til kongen: «Hva har vi med David å gjøre?* Vi har ikke noe til felles med* Isais sønn. Hver og en tilbake til sine guder, Israel! Sørg nå for ditt eget hus, David!»+ Så dro alle israelittene hjem igjen.*+

17 Men Rehạbeam fortsatte å regjere over de israelittene som bodde i byene i Juda.+

18 Kong Rehạbeam sendte deretter Hạdoram+ til israelittene – han som var satt over dem som var pålagt å utføre pliktarbeid – men israelittene steinet ham til døde. Kong Rehạbeam klarte å komme seg opp i vognen sin og flykte til Jerusalem.+ 19 Israelittene gjorde altså opprør mot Davids hus, og slik har det vært helt til i dag.

11 Da Rehạbeam kom til Jerusalem, samlet han straks Judas og Benjamins hus,+ 180 000 trenede* krigere. De skulle kjempe mot Israel for å vinne riket tilbake for Rehạbeam.+ 2 Da kom Jehovas ord til Sjemạja,+ den sanne Guds mann, og det lød: 3 «Si til Rehạbeam, Salomos sønn, Judas konge, og til alle israelitter i Juda og Benjamin: 4 ‘Dette er hva Jehova sier: «Dere skal ikke dra opp og kjempe mot deres brødre. Dra hjem igjen, hver til sitt hus, for det er jeg som har fått dette til å skje.»’»+ Da adlød de Jehovas ord og dro tilbake, og de gikk ikke mot Jerọboam.

5 Rehạbeam bodde i Jerusalem og bygde befestede byer i Juda. 6 Han befestet Betlehem,+ Etam, Tekọa,+ 7 Bet-Sur, Soko,+ Adụllam,+ 8 Gat,+ Marẹsja, Sif,+ 9 Adorạjim, Lakisj,+ Asẹka,+ 10 Sora, Ạjalon+ og Hebron.+ Disse befestede byene lå i Juda og Benjamin. 11 Videre forsterket han de befestede byene. Han innsatte befalingsmenn i dem og forsynte dem med mat, olje og vin, 12 og han utstyrte alle de forskjellige byene med store skjold og lanser. Han gjorde dem meget sterke. Og Juda og Benjamin fortsatte å tilhøre ham.

13 Prestene og levittene i hele Israel kom fra alle områdene de bodde i, og stilte seg på hans side. 14 Levittene forlot beitemarkene og eiendommene sine+ og kom til Juda og Jerusalem, for Jerọboam og hans sønner hadde avsatt dem fra tjenesten som prester for Jehova.+ 15 Jerọboam utnevnte så sine egne prester for offerhaugene,+ for de geitlignende demonene*+ og for de kalvene han hadde laget.+ 16 De som i sitt hjerte var bestemt på å søke Jehova, Israels Gud, fulgte prestene og levittene til Jerusalem. Fra alle Israels stammer kom de for å ofre til Jehova, sine forfedres Gud.+ 17 I tre år styrket de kongedømmet i Juda og støttet Rehạbeam, Salomos sønn, for de fulgte i Davids og Salomos fotspor i tre år.

18 Rehạbeam tok så Mạhalat til kone. Hun var datter av Davids sønn Jẹrimot og av Ạbihajil, datter av Isais sønn Ẹliab.+ 19 Med tiden fødte hun ham sønnene Je’usj, Sjemạrja og Saham. 20 Etter henne giftet han seg med Maạka, Ạbsaloms datterdatter.+ Med tiden fødte hun ham Ạbija,+ Attai, Sisa og Sjẹlomit. 21 Rehạbeam elsket Maạka, Ạbsaloms datterdatter, mer enn alle de andre konene og medhustruene sine.+ Han hadde nemlig 18 koner og 60 medhustruer, og han ble far til 28 sønner og 60 døtre. 22 Rehạbeam utnevnte derfor Ạbija, Maạkas sønn, til overhode og leder blant sine brødre, for han tenkte å gjøre ham til konge. 23 Men han var klok nok til å sende* noen av sønnene sine til alle områdene i Juda og Benjamin, til alle de befestede byene.+ Han ga dem rikelig å leve av og skaffet dem mange koner.

12 Kort tid etter at Rehạbeams kongemakt var blitt godt befestet+ og han var blitt sterk, forlot han Jehovas lov,+ og det gjorde også hele Israel. 2 I det femte året Rehạbeam var konge, dro Sjisjak,+ kongen i Egypt, opp mot Jerusalem, for de hadde handlet illojalt mot Jehova. 3 Han kom med 1200 vogner, 60 000 ryttere og utallige soldater som fulgte ham fra Egypt – libyere, sukkijitter og etiopiere.+ 4 Han inntok de befestede byene i Juda og kom til slutt til Jerusalem.

5 Profeten Sjemạja+ kom til Rehạbeam og Judas fyrster, som hadde samlet seg i Jerusalem på grunn av Sjisjak. Han sa til dem: «Dette er hva Jehova sier: ‘Dere har forlatt meg. Derfor har jeg forlatt dere+ og gitt dere i Sjisjaks hånd.’» 6 Da ydmyket+ Israels fyrster og kongen seg og sa: «Jehova er rettferdig.» 7 Da Jehova så at de hadde ydmyket seg, kom Jehovas ord til Sjemạja: «Fordi de har ydmyket seg, skal jeg ikke ødelegge dem.+ Snart skal jeg redde dem, og jeg skal ikke øse ut min harme over Jerusalem gjennom Sjisjak. 8 Men de skal bli hans tjenere, så de kan merke forskjellen på å tjene meg og å tjene kongene* i andre land.»

9 Så dro Sjisjak, kongen i Egypt, opp mot Jerusalem. Han tok skattene i Jehovas hus+ og skattene i kongens slott. Han tok alt, også de gullskjoldene som Salomo hadde laget.+ 10 Kong Rehạbeam laget derfor kobberskjold for å erstatte dem, og han overlot ansvaret for dem til lederne for vaktstyrken,* som holdt vakt ved inngangen til kongens slott. 11 Hver gang kongen kom til Jehovas hus, kom vaktene inn og bar disse skjoldene, og så tok de dem med tilbake til vaktrommet. 12 Fordi kongen ydmyket seg, vendte Jehovas vrede seg fra ham,+ og han gjorde ikke fullstendig ende på dem.+ Dessuten fantes det noe godt i Juda.+

13 Kong Rehạbeam styrket sin stilling i Jerusalem og fortsatte å regjere. Rehạbeam var 41 år gammel da han ble konge, og han regjerte i 17 år i Jerusalem, den byen Jehova hadde utvalgt blant alle Israels stammer til bolig for sitt navn. Kongens mor het Naạma og var fra Ammon.+ 14 Men Rehạbeam gjorde det som var ondt, for han var ikke bestemt i sitt hjerte på å søke Jehova.+

15 Rehạbeams historie, fra begynnelse til slutt, er skrevet ned av profeten Sjemạja+ og syn-seeren Iddo+ i slektsregistret. Og det var hele tiden kriger mellom Rehạbeam og Jerọboam.+ 16 Så la Rehạbeam seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Davidsbyen.+ Og hans sønn Ạbija+ ble konge etter ham.

13 I det 18. regjeringsåret til kong Jerọboam ble Ạbija konge over Juda.+ 2 Han regjerte i Jerusalem i tre år. Hans mor het Mikạja+ og var datter av Ụriel fra Gịbea.+ Og det var krig mellom Ạbija og Jerọboam.+

3 Ạbija dro ut i krig med en hær på 400 000 sterke, trenede* krigere.+ Og Jerọboam stilte seg opp i kampformasjon mot ham med 800 000 trenede* menn, sterke krigere. 4 Ạbija stilte seg nå på Semarạjim-fjellet, som ligger i Ẹfraims fjellområde, og sa: «Hør på meg, Jerọboam og hele Israel! 5 Vet dere ikke at Jehova, Israels Gud, ga kongemakten over Israel til David for evig,+ til ham og hans sønner,+ gjennom en saltpakt?*+ 6 Men Jerọboam,+ Nebats sønn, tjeneren til Davids sønn Salomo, reiste seg mot sin herre og gjorde opprør.+ 7 Og noen udugelige dagdrivere samlet seg hos ham, og de ble sterkere enn Rehạbeam, Salomos sønn, for Rehạbeam var ung og veik, og han kunne ikke hevde seg mot dem.

8 Og nå tror dere at dere kan hevde dere mot Jehovas kongedømme, som tilhører Davids sønner, fordi dere er så mange og har de gullkalvene som Jerọboam laget til guder for dere.+ 9 Har dere ikke jaget bort Jehovas prester,+ Arons etterkommere, og levittene? Og har dere ikke utnevnt deres egne prester, akkurat som folk i andre land gjør?+ Hvem som helst som kom* med en ung okse og sju værer, kunne bli prest for det som ikke er guder. 10 Men vi, vi har Jehova som vår Gud,+ og vi har ikke forlatt ham. Våre prester, Arons etterkommere, gjør tjeneste for Jehova, og levittene hjelper dem med arbeidet. 11 Hver morgen og hver kveld+ brenner de brennofre og velluktende røkelse+ for Jehova. De legger det stablede brødet*+ på bordet av rent gull, og hver kveld tenner de lampene på gullampestaken.+ For vi tar oss av våre plikter overfor Jehova vår Gud, men dere har forlatt ham. 12 Den sanne Gud er med oss og leder oss! Hans prester er her med signaltrompetene for å blåse krigssignal mot dere. Israels menn, kjemp ikke mot Jehova, deres forfedres Gud, for dere vil ikke lykkes.»+

13 Men Jerọboam sendte ut menn som la seg i bakhold mot Judas menn, slik at hovedstyrken befant seg foran Juda og bakholdet bak dem. 14 Da Judas menn snudde seg, så de at de ble angrepet både forfra og bakfra, og de begynte å rope til Jehova,+ og prestene blåste i trompetene. 15 Judas menn satte i et krigsrop, og da krigsropet lød, sørget den sanne Gud for at Jerọboam og hele Israel led nederlag for Ạbija og Juda. 16 Israelittene flyktet for Juda, og Gud ga dem i deres hånd. 17 Ạbija og hans folk påførte dem store tap, og av Israels trenede* menn var det 500 000 som ble drept. 18 Slik ble Israels menn ydmyket den gangen, men Judas menn var de sterkeste fordi de stolte på* Jehova, sine forfedres Gud.+ 19 Ạbija forfulgte Jerọboam og tok byer fra ham: Betel+ med tilhørende* småbyer, Jesjạna med tilhørende småbyer og Ẹfrajin+ med tilhørende småbyer. 20 Så lenge Ạbija levde, ble Jerọboam aldri like sterk som han hadde vært før. Så slo Jehova ham, og han døde.+

21 Men Ạbija styrket sin makt. Han tok seg 14 koner+ og ble far til 22 sønner og 16 døtre. 22 Resten av historien om Ạbija, om det han sa og gjorde, står skrevet i profeten Iddos skrifter.*+

14 Så la Ạbija seg til hvile hos sine forfedre, og han ble gravlagt i Davidsbyen.+ Hans sønn Asa ble konge etter ham. I hans dager var det fred i landet i ti år.

2 Asa gjorde det som var godt og rett i Jehova hans Guds øyne. 3 Han fjernet de fremmede altrene+ og offerhaugene, slo i stykker de hellige støttene+ og hogg ned de hellige pælene.*+ 4 Videre sa han til Juda at de skulle søke Jehova, sine forfedres Gud, og holde Loven og budene. 5 Han fjernet altså offerhaugene og røkelsesaltrene+ fra alle byene i Juda, og under hans styre fortsatte riket å ha ro. 6 Han bygde befestede byer i Juda,+ siden det var ro i landet. Det ble ikke ført krig mot ham i disse årene, for Jehova ga ham fred.+ 7 Han sa til Juda: «La oss bygge disse byene og reise murer rundt dem, med tårn,+ porter* og bommer. Landet står ennå til rådighet for oss, for vi har søkt Jehova vår Gud. Vi har søkt ham, og han har gitt oss fred på alle kanter.» Og de lyktes med byggearbeidet.+

8 Asa hadde en hær på 300 000 mann fra Juda, utrustet med store skjold og lanser. Og fra Benjamin var det 280 000 sterke krigere som bar små skjold* og var bevæpnet med bue.*+

9 Senere dro etiopieren Serah ut mot dem med en hær på 1 000 000 mann og 300 vogner.+ Da han kom til Marẹsja,+ 10 dro Asa ut mot ham, og de stilte seg opp i kampformasjon i Sefạta-dalen ved Marẹsja. 11 Asa ropte til sin Gud Jehova:+ «Jehova, det betyr ikke noe for deg om de du hjelper, er sterke* eller svake.+ Hjelp oss, Jehova, vår Gud, for vi stoler på* deg,+ og i ditt navn har vi gått mot denne store mengden.+ Jehova, du er vår Gud. La ikke dødelige mennesker seire over deg.»+

12 Da lot Jehova etiopierne lide nederlag for Asa og Juda, og etiopierne la på flukt.+ 13 Asa og folket som var med ham, forfulgte dem helt til Gerar,+ og etiopierne falt. Til slutt var ingen av dem i live, for de ble knust av Jehova og hans hær. Deretter førte Judas menn bort et meget stort bytte. 14 Videre inntok de alle byene rundt Gerar, for innbyggerne der ble fylt av redsel for Jehova. Og de plyndret alle byene, for det var mye å plyndre i dem. 15 De angrep også teltene til dem som hadde husdyr, og tok med seg en mengde småfe og kameler. Så vendte de tilbake til Jerusalem.

15 Guds ånd kom over Asạrja, Odeds sønn. 2 Han dro derfor ut for å møte Asa og sa til ham: «Hør på meg, Asa og hele Juda og Benjamin! Jehova er med dere så lenge dere holder dere til ham.+ Hvis dere søker ham, skal han la seg finne av dere,+ men hvis dere forlater ham, skal han forlate dere.+ 3 I lang tid* var Israel uten den sanne Gud, uten en prest som underviste, og uten lov.+ 4 Men når de var i nød og vendte om til Jehova, Israels Gud, og søkte ham, lot han seg finne av dem.+ 5 På den tiden kunne ingen reise trygt,* for det var mange uroligheter blant alle innbyggerne i landsdelene. 6 Ett folk ble knust av et annet folk* og én by av en annen by, for Gud skapte uro blant dem med alle slags vanskeligheter.+ 7 Men dere, vær sterke og mist ikke motet,*+ for dere vil bli belønnet for det dere gjør.»

8 Så snart Asa hørte disse ordene og profeten Odeds profeti, fikk han nytt mot og fjernet de avskyelige avgudene fra hele Juda+ og Benjamin og fra de byene han hadde inntatt i Ẹfraims fjellområde, og han satte i stand Jehovas alter, som sto foran Jehovas forhall.+ 9 Han samlet også hele Juda og Benjamin og de fastboende utlendingene fra Ẹfraim, Manạsse og Sịmeon,+ for mange av dem hadde gått over til ham fra Israel da de så at Jehova hans Gud var med ham. 10 De samlet seg i Jerusalem i den tredje måneden i Asas 15. regjeringsår. 11 Den dagen ofret de til Jehova 700 okser og 7000 sauer av det byttet de hadde tatt. 12 Videre inngikk de en pakt om at de skulle søke Jehova, sine forfedres Gud, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel.*+ 13 Den som ikke søkte Jehova, Israels Gud, skulle dø, gammel som ung,* mann som kvinne.+ 14 Dermed avla de ed overfor Jehova med høy stemme og med gledesrop og til lyden av trompeter og horn. 15 Hele Juda gledet seg over eden, for de hadde avlagt den av hele sitt hjerte. De søkte ham besluttsomt, og han lot seg finne av dem.+ Og Jehova fortsatte å gi dem fred på alle kanter.+

16 Kong Asa avsatte til og med sin farmor Maạka+ fra stillingen som enkedronning,* for hun hadde laget et perverst avgudsbilde til bruk i tilbedelsen av den hellige pælen.*+ Asa hogg det ned og knuste det og brente det opp i Kedron-dalen.+ 17 Men offerhaugene ble ikke fjernet+ fra Israel.+ Asa var likevel trofast av hele sitt hjerte så lenge han levde.*+ 18 De gjenstandene som han og hans far hadde helliget, førte han inn i den sanne Guds hus – sølv, gull og forskjellige redskaper.+ 19 Det var ikke krig før i Asas 35. regjeringsår.+

16 I Asas 36. regjeringsår dro Israel-kongen Basja+ opp mot Juda og begynte å bygge opp* Rama+ for at ingen skulle dra ut fra eller komme inn i området til* Juda-kongen Asa.+ 2 Da tok Asa ut sølv og gull fra skattkamrene i Jehovas hus+ og kongens slott og sendte det til Ben-Hadad, kongen i Syria,+ som bodde i Damaskus, og sa: 3 «Det finnes en avtale* mellom meg og deg og mellom min far og din far. Jeg sender deg sølv og gull. Bryt nå den avtalen du har med Israel-kongen Basja, så han trekker seg tilbake fra meg.»

4 Ben-Hadad hørte på kong Asa. Han sendte hærførerne sine mot byene i Israel, og de erobret Ijon,+ Dan,+ Abel-Majim og alle lagerhusene i Nạftalis byer.+ 5 Da Basja hørte om det, sluttet han straks å bygge opp* Rama, og han stanset arbeidet der. 6 Kong Asa tok da med seg hele Juda, og de bar bort de steinene og det tømmeret i Rama+ som Basja hadde bygd med,+ og han brukte dette til å bygge opp* Geba+ og Mispa.+

7 På den tiden kom seeren Hanạni+ til Juda-kongen Asa og sa til ham: «Fordi du stolte på* Syrias konge og ikke på Jehova din Gud, har syrerkongens hær sluppet unna.+ 8 Hadde ikke etiopierne og libyerne en enorm hær med mange vogner og ryttere? Men fordi du stolte på Jehova, ga han dem i din hånd.+ 9 For Jehovas øyne farer over hele jorden+ så han kan bruke sin styrke til å hjelpe* dem som har et helt hjerte overfor* ham.+ Du har handlet uklokt i denne saken. Fra nå av vil det bli ført kriger mot deg.»+

10 Men Asa ble fornærmet på seeren. Han ble så rasende på ham for dette at han satte ham i fengsel.* På denne tiden begynte Asa også å behandle andre av folket dårlig. 11 Asas historie, fra begynnelse til slutt, står skrevet i Boken om Judas og Israels konger.+

12 I sitt 39. regjeringsår fikk Asa en sykdom i føttene, og han ble verre og verre. Men ikke engang da han var syk, vendte han seg til Jehova, men bare til legene. 13 Så la Asa seg til hvile hos sine forfedre.+ Han døde i sitt 41. regjeringsår. 14 Han ble gravlagt i det storslagne gravstedet som han hadde fått hogd ut for seg i Davidsbyen.+ De la ham på en likbåre som var fylt med balsamolje og en spesiallaget salve+ som besto av forskjellige slags ingredienser. Deretter ble det holdt en uvanlig stor begravelsesbrenning* for ham.

17 Hans sønn Jehọsjafat+ ble konge etter ham, og han styrket sin stilling over* Israel. 2 Han stasjonerte militære styrker i alle de befestede byene i Juda, og han plasserte garnisoner i Juda og i de byene i Ẹfraim som hans far Asa hadde erobret.+ 3 Jehova var med Jehọsjafat, for han vandret på de veiene som hans forfader David+ tidligere hadde fulgt, og han søkte ikke Baal-gudene. 4 For han søkte sin fars Gud+ og fulgte* hans bud og gjorde ikke som Israel.+ 5 Jehova sørget for at kongemakten lå trygt i hans hånd.+ Og hele Juda pleide å gi Jehọsjafat gaver, og han fikk stor rikdom og ære.+ 6 Motet i hans hjerte vokste mens han gikk på Jehovas veier, og han fjernet til og med offerhaugene+ og de hellige pælene*+ fra Juda.

7 I sitt tredje regjeringsår kalte han til seg fyrstene sine, Ben-Hajil, Obạdja, Sakạrja, Nẹtanel og Mikạja, og sendte dem ut for å undervise i Judas byer. 8 Noen levitter var med dem: Sjemạja, Netạnja, Sebạdja, Ạsael, Sjemirạmot, Jehọnatan, Adọnja, Tobịja og Tob-Adọnja, og sammen med dem prestene Elisjạma og Jehọram.+ 9 De underviste i Juda og hadde boken med Jehovas lov+ med seg. De dro rundt i alle Judas byer og underviste blant folket.

10 Og redsel for Jehova kom over alle rikene i landene rundt Juda, og de kjempet ikke mot Jehọsjafat. 11 Filisterne kom til Jehọsjafat med gaver og penger som tributt.* Araberne kom til ham med 7700 værer og 7700 geitebukker av småfeet sitt.

12 Jehọsjafat ble mektigere og mektigere,+ og han bygde festninger+ og lagerbyer+ i Juda. 13 Han gjennomførte store prosjekter i Judas byer, og han hadde soldater, sterke krigere, i Jerusalem. 14 De var inndelt etter sine slekter: Tusenmannsførerne av Juda var: føreren Adnah, som hadde 300 000 sterke krigere.+ 15 Under hans kommando sto føreren Jehohạnan, som hadde 280 000 mann. 16 Under hans kommando sto også Amasịa, Sikris sønn, som hadde meldt seg frivillig til tjenesten for Jehova, og han hadde 200 000 sterke krigere. 17 Og av Benjamin+ var det Eljạda, en sterk kriger, som hadde 200 000 mann utrustet med bue og skjold.+ 18 Under hans kommando sto Jehọsabad, som hadde 180 000 mann utrustet til kamp.* 19 Disse sto i kongens tjeneste, sammen med dem som kongen hadde plassert i de befestede byene i hele Juda.+

18 Jehọsjafat hadde fått stor rikdom og ære,+ men han inngikk en ekteskapsallianse med Akab.+ 2 Noen år senere dro han ned til Akab i Samaria,+ og Akab ofret store mengder sauer og kveg for ham og for dem han hadde med seg. Og Akab oppfordret* ham til å dra opp mot Ramot-Gịlead.+ 3 Israel-kongen Akab sa til Juda-kongen Jehọsjafat: «Går du med meg til Ramot-Gịlead?» Han svarte: «Du og jeg er ett. Mitt folk er ditt folk, og vi vil støtte deg i krigen.»

4 Men Jehọsjafat sa til Israels konge: «Spør først Jehova til råds.»+ 5 Da samlet Israels konge profetene, 400 mann, og spurte dem: «Skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Den sanne Gud kommer til å gi byen i kongens hånd.»

6 Da sa Jehọsjafat: «Finnes det ikke en profet for Jehova her?+ La oss spørre gjennom ham også.»+ 7 Israels konge svarte Jehọsjafat: «Det finnes en mann til+ vi kan spørre Jehova gjennom, men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, men alltid ondt.+ Det er Mikạja, Jimlas sønn.» Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.»

8 Da kalte Israels konge til seg en hoffmann og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jimlas sønn!»+ 9 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat satt nå kledd i kongelige klær på hver sin trone. De satt på treskeplassen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetene profeterte framfor dem. 10 Sidkịa, Kenaạnas sønn, laget seg horn av jern og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’» 11 Alle de andre profetene profeterte det samme og sa: «Dra opp til Ramot-Gịlead. Du kommer til å lykkes,+ for Jehova skal gi byen i kongens hånd.»

12 Budbringeren som hadde gått for å hente Mikạja, sa til ham: «Hør her! Profetene lover alle som en at det skal gå godt for kongen. La ditt ord være som deres,+ og gi løfte om noe godt.»+ 13 Men Mikạja sa: «Så sant Jehova lever, det min Gud sier, det skal jeg si.»+ 14 Da han kom inn til kongen, spurte kongen ham: «Mikạja, skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» Straks svarte han: «Dra opp! Du kommer til å lykkes, for de skal bli gitt i deres hånd.» 15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannheten i Jehovas navn?» 16 Mikạja sa da: «Jeg ser alle israelittene spredt på fjellene, som sauer som ikke har noen gjeter.+ Jehova sa: ‘Disse har ingen herre. La dem alle dra hjem igjen i fred.’»

17 Da sa Israels konge til Jehọsjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.»+

18 Mikạja sa: «Hør Jehovas ord: Jeg så Jehova sitte på sin trone+ og hele himmelens hær+ stå til høyre og til venstre for ham.+ 19 Jehova sa: ‘Hvem vil narre Akab, Israels konge, så han drar opp til Ramot-Gịlead og faller der?’ Og én kom med ett forslag, mens en annen kom med et annet. 20 Så kom en ånd*+ fram, stilte seg framfor Jehova og sa: ‘Jeg skal narre ham.’ Jehova spurte ham: ‘Hvordan vil du gjøre det?’ 21 Han svarte: ‘Jeg skal dra ut og bli en bedragersk ånd i munnen på alle hans profeter.’ Da sa han: ‘Ja, du skal narre ham, og du kommer til å lykkes. Dra ut og gjør det!’ 22 Det er derfor Jehova har lagt en bedragersk ånd i munnen på disse profetene.+ Men Jehova har bestemt at du skal bli rammet av ulykke.»

23 Sidkịa,+ Kenaạnas sønn, gikk nå fram og slo Mikạja+ på kinnet+ og sa: «Mener du at Jehovas ånd har forlatt meg* for å tale til deg?»+ 24 Mikạja svarte: «Det vil du få se den dagen du går inn i det innerste rommet i huset for å gjemme deg.» 25 Så sa Israels konge: «Ta Mikạja og overgi ham til byhøvdingen Amon og til kongesønnen Joasj. 26 Si til dem: ‘Dette er hva kongen sier: «Sett denne mannen i fengsel,+ og gi ham nedsatt rasjon av brød og vann til jeg kommer uskadd tilbake.»’» 27 Men Mikạja sa: «Hvis du virkelig kommer uskadd tilbake, har Jehova ikke talt med meg.»+ Så tilføyde han: «Merk dere dette, alle folk.»

28 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat dro så opp til Ramot-Gịlead.+ 29 Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle meg og dra ut i kampen, men du bør ta på deg kongelige klær.» Dermed forkledde Israels konge seg, og de dro ut i kampen. 30 Kongen i Syria hadde gitt denne ordren til sine befalingsmenn for stridsvognene: «Ikke kjemp mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.» 31 Så snart befalingsmennene så Jehọsjafat, sa de til seg selv: «Det er Israels konge.» Derfor satte de kursen mot ham for å angripe ham. Da ropte Jehọsjafat om hjelp,+ og Jehova hjalp ham. Gud ledet dem bort fra ham. 32 Da befalingsmennene oppdaget at det ikke var Israels konge, sluttet de straks å følge etter ham.

33 Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge der det var en åpning i rustningen. Kongen sa da til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg bort fra slaget,* for jeg er hardt såret.»+ 34 Kampen raste hele den dagen, og Israels konge måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne, helt til kvelden. Og ved solnedgang døde han.+

19 Deretter vendte Juda-kongen Jehọsjafat uskadd+ hjem til sitt eget slott i Jerusalem. 2 Jehu,+ sønn av Hanạni,+ syn-seeren, gikk ut for å møte kong Jehọsjafat og sa til ham: «Er det den onde man skal hjelpe,+ og er det dem som hater Jehova, man skal elske?+ På grunn av dette har Jehovas harme kommet over deg. 3 Likevel er det blitt funnet gode ting hos deg,+ for du har fjernet de hellige pælene* fra landet, og i ditt hjerte er du bestemt på* å søke den sanne Gud.»+

4 Jehọsjafat fortsatte å bo i Jerusalem, og han dro igjen ut blant folket, fra Beer-Sjeba til Ẹfraims fjellområde,+ for å få dem til å vende tilbake til Jehova, deres forfedres Gud.+ 5 Han utnevnte også dommere rundt om i landet, i alle befestede byer i Juda, by for by.+ 6 Og han sa til dommerne: «Vær nøye med hva dere gjør, for dere dømmer ikke for mennesker, men for Jehova, og han er med dere når dere feller dom.+ 7 La nå frykt for Jehova være over dere.+ Vær nøye med hva dere gjør, for hos Jehova vår Gud er det ingen urettferdighet,+ og han gjør ikke forskjell på folk+ og tar ikke imot bestikkelse.»+

8 Også i Jerusalem utnevnte Jehọsjafat noen av levittene og prestene og noen av overhodene for Israels slekter til å tjene som dommere for Jehova og til å avgjøre rettssaker blant innbyggerne i Jerusalem.+ 9 Han befalte dem: «Slik skal dere gjøre i frykt for Jehova, med trofasthet og med et helt hjerte: 10 Hver gang deres brødre som bor i andre byer, kommer med en sak som gjelder et drap*+ eller anvendelsen av en lov, et bud, en forskrift eller en dom, skal dere advare dem, så de ikke pådrar seg skyld overfor Jehova. Ellers vil hans harme komme over dere og deres brødre. Dette skal dere gjøre, så dere ikke pådrar dere skyld. 11 Overpresten Amạrja står over dere i alle saker som gjelder tjenesten for Jehova.+ Sebạdja, Ịsmaels sønn, er lederen for Judas hus i alle saker som gjelder kongen. Og levittene skal tjene som oppsynsmenn for dere. Vær sterke og gå til handling, og måtte Jehova være med dem som gjør det gode.»*+

20 En tid etter dette kom moabittene+ og ammonittene+ sammen med noen av Ạmmonim* for å føre krig mot Jehọsjafat. 2 Jehọsjafat fikk høre: «En stor folkemengde har kommet mot deg fra området ved havet,* fra Edom,+ og de er i Hạsason-Tamar, det vil si En-Gedi.»+ 3 Da ble Jehọsjafat redd, og han bestemte seg for å vende seg til* Jehova.+ Han utropte så en faste for hele Juda. 4 Og folket i Juda samlet seg for å spørre Jehova til råds.+ De kom fra alle byene i Juda for å rådspørre Jehova.

5 Da stilte Jehọsjafat seg i forsamlingen av folk fra Juda og Jerusalem, i Jehovas hus, foran den nye forgården, 6 og han sa:

«Jehova, våre forfedres Gud, er ikke du Gud i himmelen,+ og hersker ikke du over alle nasjonenes riker?+ I din hånd er det makt og styrke, og ingen kan holde stand mot deg.+ 7 Var det ikke du, vår Gud, som drev bort innbyggerne i dette landet foran ditt folk Israel og så ga det som en varig eiendom til etterkommerne* av din venn Abraham?+ 8 De bosatte seg i det, og der bygde de en helligdom for ditt navn,+ og de sa: 9 ‘Hvis vi blir rammet av ulykke, enten ved sverd, straffedom, pest eller matmangel, så vil vi stille oss framfor dette huset og framfor deg (for ditt navn er i dette huset)+ og rope til deg om hjelp i vår nød. Måtte du da høre det og redde oss.’+ 10 Nå er mennene fra Ammon, Moab og Se’irs fjellområde+ her, de som du ikke tillot israelittene å angripe da de kom fra Egypt. De gikk utenom dem og utryddet dem ikke.+ 11 Nå lønner de oss ved å komme hit for å drive oss bort fra din eiendom, som du ga oss som arv.+ 12 Vår Gud, skal du ikke straffe dem?+ For vi er maktesløse overfor denne store folkemengden som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre.+ Men våre øyne er vendt mot deg.»+

13 Hele tiden sto alle de som tilhørte Juda, framfor Jehova, sammen med konene og barna* sine, også de minste barna.

14 Midt i forsamlingen kom nå Jehovas ånd over Jahạsiel, sønn av Sakạrja, sønn av Benạja, sønn av Jẹ’iel, sønn av Mattạnja, en levitt av Asafs sønner. 15 Han sa: «Hør etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og kong Jehọsjafat! Dette er hva Jehova sier til dere: ‘Vær ikke redde eller skrekkslagne på grunn av denne store folkemengden, for kampen er ikke deres, men Guds.+ 16 Dra ned mot dem i morgen. De kommer opp gjennom Sis-passet, og dere vil møte dem ved enden av dalen,* nær Jẹruel-ødemarken. 17 Dere vil ikke behøve å kjempe denne gangen. Still dere opp,+ stå stille og se hvordan Jehova redder* dere.+ Juda og Jerusalem, vær ikke redde eller skrekkslagne.+ Dra ut mot dem i morgen, og Jehova skal være med dere.’»+

18 Straks falt Jehọsjafat på kne og bøyde seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Jehova og tilba Jehova. 19 Og de levittene som hørte til kehatittene+ og korahittene, reiste seg for å lovprise Jehova, Israels Gud, med høy og kraftig stemme.+

20 Neste morgen sto de tidlig opp og dro ut til Tekọa-ødemarken.+ Idet de dro ut, gikk Jehọsjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem! Tro på Jehova deres Gud, så dere kan være trygge.* Tro på hans profeter,+ så skal dere lykkes.»

21 Etter å ha rådført seg med folket utnevnte han menn til å synge+ for Jehova og til å lovprise ham i hellige, praktfulle klær. De skulle dra ut foran de væpnede mennene og synge: «Takk Jehova, for hans lojale kjærlighet varer evig.»+

22 Da de fylt av glede begynte å synge lovsanger, sørget Jehova for at de mennene fra Ammon, Moab og Se’irs fjellområde som invaderte Juda, ble utsatt for et bakholdsangrep, og de begynte å slå hverandre ned.+ 23 Ammonittene og moabittene vendte seg mot mennene fra Se’irs fjellområde+ for å gjøre ende på dem og utslette dem. Og da de var ferdige med mennene fra Se’ir, begynte de å drepe hverandre.+

24 Da Juda kom til vakttårnet i ødemarken+ og så seg om etter folkemengden, fikk de øye på likene som lå der på bakken.+ Ingen hadde overlevd. 25 Jehọsjafat og hans folk dro da for å ta bytte fra dem, og blant de drepte fant de en mengde eiendeler, klær og verdifulle ting som de tok til seg selv, helt til de ikke klarte å bære mer.+ Det tok tre dager å bære bort alt byttet, så stort var det. 26 Den fjerde dagen samlet de seg i Berạka-dalen,* og der lovpriste* de Jehova. Derfor ga de stedet navnet Berạka-dalen,*+ som det heter den dag i dag.

27 Deretter vendte alle mennene fra Juda og Jerusalem glade tilbake til Jerusalem, med Jehọsjafat i spissen, for Jehova hadde latt dem glede seg over at fiendene var beseiret.+ 28 De kom inn i Jerusalem med strengeinstrumenter, harper+ og trompeter,+ og de gikk til Jehovas hus.+ 29 Og redsel for Gud kom over alle landenes riker da de hørte at Jehova hadde kjempet mot Israels fiender.+ 30 Derfor var det ro i Jehọsjafats rike, og hans Gud ga ham fred på alle kanter.+

31 Jehọsjafat fortsatte å regjere over Juda. Han var 35 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 25 år. Hans mor het Asụba og var datter av Sjilhi.+ 32 Han fulgte i sin far Asas fotspor.+ Han vek ikke av, men gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ 33 Men offerhaugene ble ikke fjernet,+ og folket hadde ennå ikke bestemt seg i sitt hjerte for* å søke sine forfedres Gud.+

34 Resten av historien om Jehọsjafat, fra begynnelse til slutt, står skrevet blant Jehus,+ Hanạnis+ sønns, ord, som ble tatt med i Boken om Israels konger. 35 Senere inngikk Juda-kongen Jehọsjafat en allianse med Israel-kongen Akạsja, som gjorde mye ondt.+ 36 Han gikk sammen med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis,+ og skipene ble bygd i Esjon-Geber.+ 37 Men Eliẹser, sønn av Dodavạhu fra Marẹsja, profeterte mot Jehọsjafat og sa: «Fordi du har inngått en allianse med Akạsja, skal Jehova ødelegge det du har gjort.»+ Og skipene ble slått til vrak+ og kunne ikke seile til Tarsis.

21 Så la Jehọsjafat seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt hos sine forfedre i Davidsbyen. Hans sønn Jehọram ble konge etter ham.+ 2 Hans brødre, Jehọsjafats sønner, het Asạrja, Jẹhiel, Sakạrja, Asạrja, Mikael og Sjefạtja. Alle disse var sønner av Israel-kongen* Jehọsjafat. 3 Faren hadde gitt dem mange gaver: sølv, gull og verdifulle ting, i tillegg til befestede byer i Juda.+ Men kongedømmet ga han til Jehọram,+ for han var den førstefødte.

4 Da Jehọram hadde overtatt farens kongedømme, styrket han sin stilling ved å drepe alle brødrene sine+ med sverdet og også noen av Israels fyrster. 5 Jehọram var 32 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i åtte år.+ 6 Han fulgte i fotsporene til Israels konger,+ slik Akabs hus hadde gjort, for han var gift med Akabs datter.+ Og han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne. 7 Men på grunn av den pakten Jehova hadde inngått med David,+ ville han ikke ødelegge Davids hus, for han hadde lovt å gi ham og hans sønner en lampe* for alltid.+

8 I hans dager gjorde Edom opprør mot Juda+ og utnevnte sin egen konge.+ 9 Da dro Jehọram og befalingsmennene hans over dit med alle stridsvognene sine. Han brøt opp om natten og slo edomittene, som hadde omringet ham og befalingsmennene for stridsvognene. 10 Men Edom har fortsatt sitt opprør mot Juda helt til i dag. Også Libna+ gjorde opprør mot Jehọram på den tiden, fordi han hadde forlatt Jehova, sine forfedres Gud.+ 11 Han hadde også laget offerhauger+ på fjellene i Juda for å få Jerusalems innbyggere til å drive åndelig prostitusjon, og han førte Juda på avveier.

12 Til slutt kom det et brev til ham fra profeten Elịa,+ og der sto det: «Dette er hva Jehova, din forfader Davids Gud, sier: ‘Du har ikke fulgt i fotsporene til din far Jehọsjafat+ eller i fotsporene til Juda-kongen Asa.+ 13 Men du følger i fotsporene til Israels konger+ og får Juda og Jerusalems innbyggere til å drive åndelig prostitusjon,+ slik Akabs hus drev prostitusjon.+ Du har til og med drept dine egne brødre,+ din fars husstand, som var bedre enn deg. 14 Derfor retter Jehova et hardt slag mot folket ditt, sønnene dine, konene dine og alt du eier. 15 Og du vil bli rammet av mange sykdommer, også av en sykdom i innvollene. Den skal plage deg dag etter dag helt til innvollene dine kommer ut.’»

16 Så sørget Jehova for at* filisterne+ og de araberne+ som bodde i nærheten av etiopierne, ble fiendtlig innstilt til Jehọram.+ 17 De angrep Juda, trengte inn i landet og førte bort alle eiendelene i kongens slott+ og også sønnene og konene hans. Den eneste sønnen som ble igjen hos ham, var Jehọakas,*+ den yngste. 18 Etter alt dette slo Jehova ham med en uhelbredelig sykdom i innvollene.+ 19 En tid senere, da det hadde gått to år, kom innvollene hans ut på grunn av sykdommen, og han døde under sterke smerter. Folket holdt ikke noen begravelsesbrenning for ham, slik de hadde gjort for forfedrene hans.+ 20 Han var 32 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i åtte år. Ingen savnet ham da han døde. Han ble gravlagt i Davidsbyen,+ men ikke i kongegravene.+

22 Deretter gjorde Jerusalems innbyggere Jehọrams yngste sønn Akạsja til konge etter ham, for den røverflokken som kom til leiren sammen med araberne, hadde drept alle de eldre sønnene.+ Og Akạsja, Jehọrams sønn, begynte å regjere som konge i Juda.+ 2 Akạsja var 22 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i ett år. Hans mor het Atạlja+ og var sønnedatter* av Omri.+

3 Han fulgte også i fotsporene til Akabs hus,+ for moren rådet ham til å handle ondt. 4 Og han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, slik Akabs hus hadde gjort, for de ble hans rådgivere etter farens død, til ødeleggelse for ham. 5 Han fulgte deres råd og dro av sted sammen med Israel-kongen Jehọram, Akabs sønn, for å føre krig mot syrerkongen Hạsael+ ved Ramot-Gịlead.+ Der såret bueskytterne Jehọram. 6 Han vendte tilbake til Jịsreel+ for å få leget de sårene han hadde fått ved Rama* da han kjempet mot syrerkongen Hạsael.+

Akạsja,* Jehọrams+ sønn, Judas konge, dro ned til Jịsreel for å besøke Jehọram,+ Akabs sønn, siden han var såret.*+ 7 Men Gud sørget for at Akạsjas besøk hos Jehọram førte til hans undergang. Da han kom dit, dro han ut sammen med Jehọram for å møte Jehu,+ Nimsjis sønnesønn,* som Jehova hadde salvet til å gjøre ende på* Akabs hus.+ 8 Da Jehu begynte å fullbyrde dommen over Akabs hus, fant han Judas fyrster og sønnene til Akạsjas brødre, som var i tjeneste hos Akạsja, og han drepte dem.+ 9 Så sendte han ut folk for å lete etter Akạsja, og de grep ham mens han gjemte seg i Samaria. De førte ham til Jehu og drepte ham. Så gravla de ham,+ for de sa: «Han er sønnesønn av Jehọsjafat, som søkte Jehova av hele sitt hjerte.»+ Det var ingen av Akạsjas hus som var sterk nok til å overta kongemakten.

10 Da Atạlja,+ Akạsjas mor, fikk vite at sønnen hennes var død, gikk hun i gang med å utrydde hele den kongelige slektslinjen i Juda.+ 11 Men Jehọsjabat, kongens datter, tok Jehọasj,+ Akạsjas sønn, og førte ham i hemmelighet bort fra kongesønnene, som skulle drepes, og hun tok ham og ammen hans med til et soverom. Jehọsjabat, kong Jehọrams+ datter (som var gift med presten Jehojạda+ og var Akạsjas søster), klarte å holde ham skjult for Atạlja, slik at hun ikke drepte ham.+ 12 Han var hos dem i seks år og ble holdt gjemt i den sanne Guds hus, mens Atạlja regjerte over landet.

23 I det sjuende året viste Jehojạda mot og inngikk en pakt med hundremannsførerne,+ nemlig Asạrja, Jẹrohams sønn, Ịsmael, Jehohạnans sønn, Asạrja, Obeds sønn, Maasẹja, Adạjas sønn, og Elisjạfat, Sikris sønn. 2 Så dro de omkring i Juda og samlet levittene+ fra alle byene i Juda og overhodene for slektene i Israel. Da de kom til Jerusalem, 3 inngikk hele menigheten en pakt+ med kongen i den sanne Guds hus. Deretter sa Jehojạda til dem:

«Hør! Kongens sønn skal regjere, slik Jehova har lovt angående Davids sønner.+ 4 Dette er hva dere skal gjøre: Av de prestene og levittene som gjør tjeneste+ på sabbaten, skal en tredjedel være dørvoktere,+ 5 en annen tredjedel skal være ved kongens slott,+ og en siste tredjedel skal være ved Grunnvollporten. Alt folket skal være i forgårdene til Jehovas hus.+ 6 Ikke la noen gå inn i Jehovas hus unntatt prestene og levittene som gjør tjeneste.+ De kan gå inn, for de er en hellig gruppe. Alt folket skal rette seg etter det Jehova har pålagt dem. 7 Levittene skal stille seg i en ring rundt kongen, hver mann med våpen i hånd. Hvis noen går inn i huset, skal han drepes. Følg kongen uansett hvor han går.»*

8 Levittene og hele Juda gjorde nøyaktig som presten Jehojạda hadde befalt. Hver av dem tok sine menn, både de som hadde vakt på sabbaten, og de som ikke hadde vakt på sabbaten,+ for presten Jehojạda hadde ikke latt avdelingene+ dra hjem etter tjenesten. 9 Presten Jehojạda ga så hundremannsførerne+ de spydene, små skjoldene* og rundskjoldene som hadde tilhørt kong David,+ og som var i den sanne Guds hus.+ 10 Han stilte så opp alt folket, hver med våpen* i hånd, fra høyre side av huset til venstre side av huset, ved alteret og ved huset, hele veien rundt kongen. 11 Så førte de kongens sønn+ ut og satte kronen* og Vitnesbyrdet*+ på ham og gjorde ham til konge. Presten Jehojạda og sønnene hans salvet ham. Og de ropte: «Lenge leve kongen!»+

12 Da Atạlja hørte lyden av folk som løp omkring og lovpriste kongen, gikk hun straks inn til dem som var i Jehovas hus.+ 13 Der fikk hun se at kongen sto ved sin søyle ved inngangen. Fyrstene+ og trompetblåserne sto sammen med kongen, og hele folket gledet seg+ og blåste i trompet, og sangerne med musikkinstrumenter ledet* lovprisningen. Da flerret Atạlja klærne sine og ropte: «Sammensvergelse! Sammensvergelse!» 14 Men presten Jehojạda førte ut hundremannsførerne, de som var satt over hæren, og sa til dem: «Før henne ut mellom rekkene, og hvis noen følger etter henne, så drep ham med sverdet!» Presten hadde nemlig sagt: «Hun må ikke drepes i Jehovas hus.» 15 Så grep de Atạlja, og så snart hun var blitt ført til inngangen til Hesteporten ved kongens slott, drepte de henne der.

16 Jehojạda opprettet så en pakt mellom seg og folket og kongen om at de skulle fortsette å være Jehovas folk.+ 17 Deretter gikk hele folket til Baals tempel* og rev det ned.+ De knuste altrene og gudebildene,+ og de drepte Baal-presten+ Mattan foran altrene. 18 Så ga Jehojạda prestene og levittene ansvaret for å føre tilsyn med Jehovas hus. David hadde delt dem inn i avdelinger og satt dem over Jehovas hus for at de skulle ofre brennofrene til Jehova+ i samsvar med det som står skrevet i Moseloven,+ med glede og med sang, etter Davids anvisninger.* 19 Han stilte også portvaktene+ ved portene til Jehovas hus, for at ingen som på en eller annen måte var uren, skulle komme inn. 20 Han tok nå med seg hundremannsførerne,+ de høytstående mennene, folkets ledere og hele folket og fulgte kongen ned fra Jehovas hus. Så gikk de gjennom den øvre porten og inn i kongens slott og satte kongen på kongetronen.+ 21 Hele folket gledet seg, og det var ro i byen, for de hadde drept Atạlja med sverdet.

24 Jehọasj var sju år gammel da han ble konge,+ og han regjerte i Jerusalem i 40 år. Hans mor het Sibjah og var fra Beer-Sjeba.+ 2 Jehọasj gjorde det som var rett i Jehovas øyne, så lenge presten Jehojạda levde.+ 3 Jehojạda valgte ut to koner til ham, og han ble far til sønner og døtre.

4 Etter en tid fikk Jehọasj et inderlig ønske om å sette i stand Jehovas hus.+ 5 Derfor samlet han prestene og levittene og sa til dem: «Dra ut til byene i Juda og samle inn penger fra hele Israel til å reparere deres Guds hus,+ år etter år. Dere må skynde dere å gjøre dette.» Men levittene skyndte seg ikke.+ 6 Kongen tilkalte da Jehojạda, lederen, og sa til ham:+ «Hvorfor har du ikke sørget for at levittene samler inn den hellige skatten fra Juda og Jerusalem som Jehovas tjener Moses ga påbud om,+ den hellige skatten fra Israels menighet, til Vitnesbyrdets* telt?+ 7 For sønnene til Atạlja,+ den onde kvinnen, brøt seg inn i den sanne Guds hus+ og brukte alt det hellige fra Jehovas hus til Baal-gudene.» 8 På kongens befaling laget man derfor en kiste+ og satte den utenfor, ved porten til Jehovas hus.+ 9 Deretter ble det sendt ut en kunngjøring i Juda og Jerusalem om at folk skulle komme til Jehova med den hellige skatten+ som Moses, den sanne Guds tjener, hadde pålagt Israel i ødemarken. 10 Alle fyrstene og hele folket gledet seg,+ og de kom med bidrag som de la i kisten, helt til den var full.*

11 Når levittene så at det var mye penger i kisten, tok de den med seg og overlot den til kongen. Så kom kongens sekretær og overprestens tilsynsmann og tømte kisten,+ og deretter satte de den på plass igjen. Slik gjorde de dag etter dag, og de samlet inn rikelig med penger. 12 Deretter ga kongen og Jehojạda pengene til dem som førte tilsyn med arbeidet på Jehovas hus. Og de leide steinhoggere og håndverkere til å sette i stand Jehovas hus+ og også jernsmeder og kobbersmeder som skulle reparere Jehovas hus. 13 Og tilsynsmennene sørget for at arbeidet kom i gang, og reparasjonsarbeidet gikk framover under deres tilsyn. De satte i stand den sanne Guds hus så det ble slik det hadde vært før, og de forsterket det. 14 Så snart de var ferdige, tok de med seg resten av pengene til kongen og Jehojạda. De brukte pengene til å lage utstyr til Jehovas hus, redskaper til tjenesten og til ofringen og dessuten begre og gjenstander av gull og sølv.+ Det ble daglig båret fram brennofre+ i Jehovas hus, så lenge Jehojạda levde.

15 Gammel og mett av dager døde Jehojạda. Han var 130 år gammel da han døde. 16 Han ble gravlagt i Davidsbyen sammen med kongene,+ for han hadde gjort mye godt i Israel+ i forbindelse med den sanne Gud og hans hus.

17 Etter at Jehojạda var død, kom Judas fyrster og bøyde seg for kongen, og kongen hørte på dem. 18 De sviktet Jehovas, sine forfedres Guds, hus og begynte å tjene de hellige pælene* og avgudene, og Guds harme kom* over Juda og Jerusalem på grunn av den skylden de pådro seg. 19 Jehova fortsatte å sende profeter til dem for å føre dem tilbake til seg, og profetene advarte* dem, men de ville ikke høre.+

20 Guds ånd kom over* Sakạrja, presten Jehojạdas sønn,+ og han trådte fram for folket og sa til dem: «Dette er hva den sanne Gud sier: ‘Hvorfor bryter dere Jehovas bud? Det kommer ikke til å gå bra for dere! Fordi dere har forlatt Jehova, kommer han til å forlate dere.’»+ 21 Men de sammensverget seg mot ham,+ og på kongens befaling steinet de ham i forgården til Jehovas hus.+ 22 Kong Jehọasj husket altså ikke på den lojale kjærligheten som Sakạrjas far Jehojạda hadde vist ham, men drepte sønnen hans. Idet han døde, sa han: «Måtte Jehova se det og kreve deg til regnskap.»+

23 Ved begynnelsen av året* dro syrernes hær opp mot Jehọasj. De invaderte Juda og Jerusalem+ og utryddet alle folkets fyrster,+ og alt byttet de tok, sendte de til kongen i Damaskus. 24 Selv om det var få mann i syrernes hær, lot Jehova dem beseire en meget stor hær,+ for folket hadde forlatt Jehova, sine forfedres Gud. Slik fullbyrdet de* dommen over Jehọasj. 25 Og da de trakk seg tilbake fra ham (for de etterlot ham alvorlig såret),* sammensverget hans egne tjenere seg mot ham fordi han hadde utøst blodet av presten Jehojạdas sønner.*+ De drepte ham i hans egen seng.+ Slik døde han, og han ble gravlagt i Davidsbyen,+ men ikke i kongegravene.+

26 Dette var de som sammensverget seg+ mot ham: Sabad, sønn av Sjimat, en kvinne fra Ammon, og Jehọsabad, sønn av Sjimrit, en kvinne fra Moab. 27 Når det gjelder sønnene hans, de mange erklæringene mot ham+ og renoveringen* av den sanne Guds hus,+ så står alt dette skrevet i opptegnelsene i* Boken om kongene. Hans sønn Amạsja ble konge etter ham.

25 Amạsja var 25 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 29 år. Hans mor het Jehoạddan og var fra Jerusalem.+ 2 Han gjorde det som var rett i Jehovas øyne, men ikke med et helt hjerte. 3 Så snart han hadde fått et fast grep om kongemakten, drepte han de tjenerne som hadde drept hans far kongen.+ 4 Men han drepte ikke sønnene deres, for han fulgte det som står skrevet i Loven, i Moseboken, der Jehova befaler: «Fedre skal ikke dø på grunn av sønnene sine, og sønner skal ikke dø på grunn av fedrene sine. Hver og en skal dø for sin egen synd.»+

5 Senere samlet Amạsja mennene i Juda og fikk dem til å stille seg opp slekt for slekt, under tusenmannsførerne og under hundremannsførerne for hele Juda og Benjamin.+ Han registrerte alle fra 20 år og oppover+ og fant ut at det var 300 000 trenede* krigere som kunne tjene i hæren og håndtere lanse og stort skjold. 6 Dessuten leide han 100 000 sterke krigere fra Israel for 100 talenter* sølv. 7 Men det kom en mann fra den sanne Gud til ham og sa: «Konge, ikke la Israels hær dra ut sammen med deg, for Jehova er ikke med Israel,+ nei ikke med noen av efraimittene. 8 Men dra ut på egen hånd, gå til handling og vær modig i kampen. Ellers kan det være at den sanne Gud lar deg falle for fienden, for Gud har makt både til å hjelpe+ og til å forårsake fall.» 9 Amạsja spurte den sanne Guds mann: «Men hva med de 100 talentene jeg har gitt til Israels tropper?» Den sanne Guds mann svarte: «Jehova kan gi deg mye mer enn det.»+ 10 Amạsja sendte da fra seg de troppene som hadde kommet til ham fra Ẹfraim, og lot dem dra hjem. Men de ble rasende på Juda og vendte hjem i fullt sinne.

11 Amạsja tok nå mot til seg og førte sine egne tropper til Saltdalen,+ og der slo han i hjel 10 000 mann fra Se’ir.+ 12 Judas menn tok også 10 000 levende til fange. De førte dem til toppen av en klippe og kastet dem ned derfra, og de ble knust, alle sammen. 13 De som utgjorde den troppen som Amạsja hadde sendt tilbake, og som ikke fikk dra med ham i krigen,+ plyndret byene i Juda, fra Samaria+ og helt til Bet-Horon.+ Der drepte de 3000 og tok stort bytte.

14 Men da Amạsja kom tilbake etter å ha slått edomittene, hadde han med seg gudene til mennene fra Se’ir, og han stilte dem opp som sine egne guder.+ Han begynte å tilbe* dem og å frambringe offerrøyk for dem. 15 Da ble Jehova svært vred på Amạsja, og han sendte en profet til ham som sa: «Hvorfor følger du disse gudene, som ikke kunne redde sitt eget folk ut av din hånd?»+ 16 Men kongen avbrøt ham og sa: «Har vi utnevnt deg til rådgiver for kongen?+ Slutt,+ ellers blir du slått i hjel!» Da holdt profeten opp, men først sa han: «Jeg vet at Gud har bestemt seg for å ødelegge deg fordi du har gjort dette og ikke har lyttet til mitt råd.»+

17 Etter å ha snakket med rådgiverne sine sendte Juda-kongen Amạsja bud til Israel-kongen Jehọasj, sønn av Jehọakas, Jehus sønn, og sa: «Kom, la oss møtes til kamp.»*+ 18 Israel-kongen Jehọasj sendte da dette svaret til Juda-kongen Amạsja: «Det tornete ugresset på Libanon sendte bud til sederen på Libanon og sa: ‘La min sønn få din datter til kone!’ Men et av de ville dyrene på Libanon kom forbi og trampet ned det tornete ugresset. 19 Du har sagt: ‘Se! Jeg* har slått Edom.’+ Det har gjort ditt hjerte arrogant, og du ønsker å bli æret. Men hold deg hjemme.* Hvorfor vil du få i stand ulykke, så du faller og tar Juda med deg i fallet?»

20 Men Amạsja ville ikke høre.+ Dette kom nemlig fra den sanne Gud, for han ville gi dem i fiendens hånd,+ siden de hadde fulgt Edoms guder.+ 21 Israel-kongen Jehọasj dro da opp, og han og Juda-kongen Amạsja møttes til kamp ved Bet-Sjemesj,+ som tilhører Juda. 22 Juda ble beseiret av Israel, og alle flyktet, hver til sitt hjem.* 23 Juda-kongen Amạsja, sønn av Jehọasj, Jehọakas’* sønn, ble tatt til fange ved Bet-Sjemesj av Israel-kongen Jehọasj. Deretter førte Jehọasj ham til Jerusalem og rev ned et stykke av Jerusalems mur, fra Ẹfraim-porten+ til Hjørneporten,+ 400 alen.* 24 Han tok alt gullet og sølvet og alle gjenstandene som fantes i den sanne Guds hus hos* Obed-Edom og i skattkamrene i kongens slott,+ og han tok dessuten gisler. Så dro han tilbake til Samaria.

25 Juda-kongen Amạsja,+ sønn av Jehọasj, levde i 15 år etter at Israel-kongen Jehọasj,+ Jehọakas’ sønn, var død.+ 26 Resten av historien om Amạsja, fra begynnelse til slutt, står skrevet i Boken om Judas og Israels konger. 27 Etter at Amạsja hadde sluttet å følge Jehova, fikk noen i stand en sammensvergelse+ mot ham i Jerusalem. Han flyktet til Lakisj, men de sendte menn etter ham til Lakisj og drepte ham der. 28 Så ble han ført tilbake med hester og gravlagt hos sine forfedre i Judas by.

26 Hele folket i Juda tok da Ussịa,+ som var 16 år gammel, og gjorde ham til konge etter hans far Amạsja.+ 2 Han vant Elot+ tilbake til Juda og gjenoppbygde byen etter at kongen* hadde lagt seg til hvile hos sine forfedre.+ 3 Ussịa+ var 16 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 52 år. Hans mor het Jekọlja og var fra Jerusalem.+ 4 Han gjorde det som var rett i Jehovas øyne, slik hans far Amạsja hadde gjort.+ 5 Han søkte Gud så lenge Sakạrja levde, han som lærte ham å frykte den sanne Gud. Så lenge han søkte Jehova, ga den sanne Gud ham framgang.+

6 Han dro ut og kjempet mot filisterne+ og brøt gjennom bymurene i Gat,+ Jabne+ og Asjdod. Så bygde han byer i Asjdod-området+ og andre steder i filisternes område. 7 Den sanne Gud fortsatte å hjelpe ham mot filisterne, mot de araberne+ som bodde i Gur-Baal, og mot me’unittene. 8 Ammonittene+ begynte å betale tributt til Ussịa. Ryktet om ham spredte seg helt til Egypt, for han ble svært mektig. 9 Ussịa bygde dessuten tårn+ i Jerusalem ved Hjørneporten,+ Dalporten+ og Støttepilaren, og han befestet dem. 10 Han bygde også tårn+ i ødemarken og gravde* mange cisterner (for han hadde en stor mengde husdyr). Han gjorde det samme i Sjefẹla og på sletten.* Han hadde jordbrukere og vindyrkere i fjellene og på Karmel, for han elsket jordbruk.

11 Ussịa hadde dessuten en velutrustet hær som dro ut på felttog, organisert i avdelinger. De ble telt og registrert+ av sekretæren+ Jẹ’iel og oppsynsmannen Maasẹja, under ledelse av Hanạnja, en av kongens fyrster. 12 Det var til sammen 2600 slektsoverhoder som var satt over disse sterke krigerne. 13 De væpnede styrkene under deres kommando besto av 307 500 kampklare menn, en mektig militær styrke som hjalp kongen mot fienden.+ 14 Ussịa utrustet hele hæren med skjold, lanser,+ hjelmer, panserskjorter,+ buer og slyngesteiner.+ 15 Og i Jerusalem fikk han laget krigsmaskiner, konstruert av ingeniører. De ble plassert på tårnene+ og på hjørnene av muren, og med dem kunne man skyte ut piler og store steiner. Dette førte til at ryktet om ham spredte seg vidt omkring, for han fikk enestående hjelp og ble mektig.

16 Men da han var blitt mektig, ble hans hjerte hovmodig, og det førte til hans fall. Han handlet illojalt mot sin Gud Jehova ved å gå inn i Jehovas tempel for å brenne røkelse på røkelsesalteret.+ 17 Straks gikk presten Asạrja og 80 andre modige prester for Jehova inn etter ham. 18 De stilte seg opp foran kong Ussịa og sa til ham: «Det er ikke riktig av deg, Ussịa, å brenne røkelse for Jehova!+ Det er bare prestene, Arons etterkommere,+ som kan brenne røkelse, for det er de som er blitt helliget. Gå ut av helligdommen, for du har handlet illojalt, og du vil ikke få noen ære fra Jehova Gud for dette.»

19 Men Ussịa, som sto med et røkelseskar i hånden, klar til å brenne røkelse, ble rasende.+ Og under raseriutbruddet mot prestene brøt det ut spedalskhet+ i pannen hans der han sto foran prestene, ved siden av røkelsesalteret i Jehovas hus. 20 Da overpresten Asạrja og alle prestene så på ham, oppdaget de at han var angrepet av spedalskhet i pannen! De skyndte seg derfor å jage ham ut derfra, og selv skyndte han seg også ut, siden Jehova hadde straffet ham.

21 Kong Ussịa forble spedalsk helt til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv som spedalsk+ og var utestengt fra Jehovas hus. Hans sønn Jotam styrte kongens slott og dømte folket i landet.+

22 Resten av historien om Ussịa, fra begynnelse til slutt, er skrevet ned av profeten Jesaja,+ sønn av Amoz. 23 Så la Ussịa seg til hvile hos sine forfedre, og han ble gravlagt hos sine forfedre, men på marken utenfor kongegravene, for de sa: «Han er spedalsk.» Hans sønn Jotam+ ble konge etter ham.

27 Jotam+ var 25 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 16 år. Hans mor het Jerụsjah og var datter av Sadok.+ 2 Han gjorde det som var rett i Jehovas øyne, slik hans far Ussịa hadde gjort.+ Men til forskjell fra ham trengte han seg ikke inn i Jehovas tempel.+ Folket, derimot, handlet fortsatt forkastelig. 3 Han bygde den øvre porten til Jehovas hus,+ og han utførte mye byggearbeid på Ofel-muren.+ 4 Dessuten bygde han byer+ i Judas fjellområde,+ og han bygde festninger+ og tårn+ i skogsområdene. 5 Han førte krig mot ammonittenes+ konge, og til slutt beseiret han dem. Det året måtte ammonittene derfor gi ham 100 talenter* sølv, 10 000 kor* hvete og 10 000 kor bygg. Ammonittene betalte ham like mye i det andre og det tredje året.+ 6 Jotam ble stadig mektigere, for han vandret besluttsomt på sin Gud Jehovas veier.*

7 Resten av historien om Jotam, om alle hans kriger og alt det han gjorde, står skrevet i Boken om Israels og Judas konger.+ 8 Han var 25 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 16 år.+ 9 Så la Jotam seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Davidsbyen.+ Hans sønn Akas ble konge etter ham.+

28 Akas+ var 20 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 16 år. Han gjorde ikke det som var rett i Jehovas øyne, slik hans forfader David hadde gjort.+ 2 Han fulgte i stedet i fotsporene til Israels konger,+ og han laget til og med metallstatuer*+ av Baal-gudene. 3 Dessuten frambrakte han offerrøyk i Hinnoms sønns dal,* og han brente sønnene sine som ofre.+ Ja, han fulgte de avskyelige skikkene til de nasjonene+ som Jehova hadde drevet ut foran israelittene. 4 Og han ofret og frambrakte offerrøyk på offerhaugene,+ på høydene og under hvert frodig tre.+

5 Derfor ga Jehova hans Gud ham i Syrias konges hånd.+ Syrerne beseiret ham og tok mange fanger og førte dem til Damaskus.+ Han ble også gitt i Israels konges hånd, som påførte ham store tap. 6 For Pekah,+ Remạljas sønn, drepte 120 000 mann i Juda på én dag, alle sammen modige menn. Det skjedde fordi de hadde forlatt Jehova, sine forfedres Gud.+ 7 Og Sikri, en kriger fra Ẹfraim, drepte kongesønnen Maasẹja. Han drepte også Ạsrikam, som hadde ansvaret for slottet, og Elkạna, som var nest etter kongen. 8 Dessuten tok israelittene 200 000 av sine brødre til fange – kvinner, sønner og døtre. De tok også et stort bytte og førte det til Samaria.+

9 Der hadde Jehova en profet som het Oded. Han gikk ut mot hæren da den kom til Samaria, og sa: «Hør! Det var fordi Jehova, deres forfedres Gud, var harm på Juda at han ga dem i deres hånd.+ Men dere drepte dem med et raseri som har nådd helt til himmelen. 10 Og nå har dere tenkt å tvinge folket fra Juda og Jerusalem til å være tjenere og tjenestekvinner for dere.+ Men har ikke også dere pådratt dere skyld overfor Jehova deres Gud? 11 Hør nå på meg, og send tilbake de fangene dere har tatt blant deres brødre, for Jehovas brennende vrede er over dere.»

12 Noen av efraimittenes overhoder sto da fram mot dem som kom tilbake fra felttoget. Det var Asạrja, Jehohạnans sønn, Berẹkja, Mesjịllemots sønn, Jehiskịa, Sjallums sønn, og Amạsa, Hadlais sønn. 13 De sa til dem: «Ikke før fangene hit, for da pådrar vi oss skyld overfor Jehova. Det dere har tenkt å gjøre, vil øke våre synder og vår skyld. Men vår skyld er allerede stor nok, og Guds brennende vrede er over Israel.» 14 Soldatene overlot da fangene og byttet+ til fyrstene og alle dem som var samlet. 15 De mennene som var blitt utpekt ved navn, sto så fram og tok hånd om fangene. Alle som var nakne blant fangene, fikk klær fra byttet. De ga dem klær og sandaler, mat og drikke og olje til huden. De lot dessuten de svake få sitte på esler da de førte dem til deres brødre i Jeriko, palmebyen. Deretter dro de tilbake til Samaria.

16 På den tiden sendte kong Akas bud til kongene i Assyria og ba om hjelp.+ 17 Og enda en gang kom edomittene og angrep Juda og førte bort fanger. 18 Filisterne+ plyndret byene i Sjefẹla+ og Negev i Juda, og de inntok Bet-Sjemesj,+ Ạjalon,+ Gẹderot, Soko med tilhørende* småbyer, Timnah+ med tilhørende småbyer og Gimso med tilhørende småbyer. Og de bosatte seg der. 19 Jehova ydmyket Juda på grunn av Akas, Israels* konge, for han hadde latt moralen forfalle i Juda, noe som førte til omfattende illojalitet mot Jehova.

20 Senere dro assyrerkongen Tilgat-Pilnẹser+ ut mot ham, men i stedet for å hjelpe ham skapte han store vanskeligheter+ for ham. 21 For Akas hadde plyndret Jehovas hus og kongens slott+ og fyrstenes hus og gitt det han hadde tatt, som gave til assyrerkongen, men til ingen nytte. 22 I denne vanskelige tiden handlet kong Akas enda mer illojalt mot Jehova. 23 Han begynte å ofre til gudene i Damaskus,+ de som hadde beseiret ham.+ Han sa: «Fordi syrerkongene får hjelp av sine guder, vil jeg ofre til dem, så de kan hjelpe meg også.»+ Men de ble årsak til fall for ham og hele Israel. 24 Dessuten samlet Akas de redskapene som var i den sanne Guds hus,+ og slo dem i stykker. Han lukket også dørene til Jehovas hus+ og laget seg altere på hvert gatehjørne i Jerusalem. 25 Og i alle byene i Juda laget han offerhauger der det skulle frambringes offerrøyk for andre guder,+ og han krenket Jehova, sine forfedres Gud.

26 Resten av hans historie, alt det han gjorde fra begynnelse til slutt, står skrevet i Boken om Judas og Israels konger.+ 27 Så la Akas seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i byen, i Jerusalem. Men han ble ikke lagt i Israels kongegraver.+ Hans sønn Hiskịa ble konge etter ham.

29 Hiskịa+ ble konge da han var 25 år gammel, og han regjerte i Jerusalem i 29 år. Hans mor het Ạbija og var datter av Sakạrja.+ 2 Han gjorde det som var rett i Jehovas øyne,+ slik hans forfader David hadde gjort.+ 3 I sitt første regjeringsår, i den første måneden, åpnet han dørene til Jehovas hus og reparerte dem.+ 4 Så hentet han prestene og levittene og samlet dem på den åpne plassen mot øst. 5 Han sa til dem: «Hør på meg, dere levitter. Dere skal hellige dere selv+ og hellige Jehovas, deres forfedres Guds, hus, og fjerne det som er urent, fra det hellige sted.+ 6 For våre fedre har handlet illojalt og gjort det som er ondt i Jehova vår Guds øyne.+ De forlot ham og vendte ansiktet bort fra Jehovas tabernakel og snudde ryggen til ham.+ 7 De lukket også dørene til forhallen+ og slokket lampene.+ De sluttet å brenne røkelse+ og å ofre brennofre+ til Israels Gud på det hellige sted. 8 Derfor kom Jehovas harme over Juda og Jerusalem.+ Han gjorde dem til noe som fyller folk med skrekk og forbauselse, og til noe man plystrer hånlig av, slik dere kan se med egne øyne.+ 9 Våre forfedre falt for sverdet,+ og våre sønner, døtre og koner ble ført i fangenskap på grunn av dette.+ 10 Nå er det mitt inderlige ønske å inngå en pakt med Jehova, Israels Gud,+ så hans brennende vrede kan vende seg fra oss. 11 Mine sønner, dette er ikke en tid da dere kan være forsømmelige,* for Jehova har utvalgt dere til å stå framfor ham, til å være tjenere for ham+ og til å frambringe offerrøyk for ham.»+

12 Da gikk levittene i gang. Av kehatittene+ var det Mahat, Amạsais sønn, og Joel, Asạrjas sønn, av merarittene+ var det Kisj, Abdis sønn, og Asạrja, Jehạllelels sønn, og av gersjonittene+ var det Joah, Simmas sønn, og Eden, Joahs sønn. 13 Av Elisạfans sønner var det Sjimri og Jẹ’uel, og av Asafs sønner+ var det Sakạrja og Mattạnja. 14 Av Hemans sønner+ var det Jẹhiel og Sjịme’i, og av Jẹdutuns sønner+ var det Sjemạja og Ụssiel. 15 De samlet sine brødre og helliget seg, og så gikk de for å rense Jehovas hus, slik kongen hadde befalt etter Jehovas ord.+ 16 Prestene gikk inn i Jehovas hus for å rense det, og alt urent som de fant i Jehovas tempel, førte de ut i forgården+ til Jehovas hus. Der tok levittene imot det og bar det ut til Kedron-dalen.+ 17 De begynte med helligelsen på den første dagen i den første måneden, og på den åttende dagen i måneden hadde de kommet til Jehovas forhall.+ De helliget Jehovas hus i åtte dager, og på den 16. dagen i den første måneden var de ferdige.

18 Deretter gikk de inn til kong Hiskịa og sa: «Vi har renset hele Jehovas hus, brennofferalteret+ og alle redskapene+ til det og bordet til det stablede brødet*+ og alle redskapene til det. 19 Og alle de redskapene som kong Akas i sin illojalitet+ fjernet mens han regjerte, har vi gjort i stand og helliget,+ og de er foran Jehovas alter.»

20 Tidlig neste morgen samlet kong Hiskịa byens fyrster, og de gikk opp til Jehovas hus. 21 De hadde med seg sju okser, sju værer, sju værlam og sju geitebukker som et syndoffer for kongehuset, for helligdommen og for Juda.+ Så sa han til prestene, Arons etterkommere, at de skulle ofre dem på Jehovas alter. 22 Da slaktet de oksene,+ og prestene tok blodet og stenket det på alteret.+ Deretter slaktet de værene og stenket blodet på alteret, og de slaktet værlammene og stenket blodet på alteret. 23 Så førte de syndofferbukkene fram for kongen og menigheten og la hendene på dem. 24 Prestene slaktet dem og ofret blodet som et syndoffer på alteret for å gjøre soning for hele Israel. Kongen hadde nemlig sagt at brennofferet og syndofferet skulle være for hele Israel.

25 I mellomtiden lot han levittene stille seg opp ved Jehovas hus med cymbaler, strengeinstrumenter og harper,+ slik David+ og kongens syn-seer Gad+ og profeten Natan+ hadde påbudt, for påbudet kom fra Jehova gjennom hans profeter. 26 Levittene ble stående med Davids instrumenter og prestene med trompetene.+

27 Deretter befalte Hiskịa at brennofferet skulle ofres på alteret.+ Da ofringen kom i gang, begynte man å synge for Jehova og spille trompet, ledet av Davids, Israels konges, instrumenter. 28 Og hele menigheten bøyde seg ned mens sangen lød og trompetene klang – alt dette fortsatte helt til ofringen var ferdig. 29 Så snart de var ferdige med ofringen, falt de på kne og bøyde seg ned, både kongen og alle som var sammen med ham. 30 Kong Hiskịa og fyrstene sa nå til levittene at de skulle lovprise Jehova med ord av David+ og syn-seeren Asaf.+ Da sang de lovsanger med stor glede og falt på kne og bøyde seg ned.

31 Så sa Hiskịa: «Nå som dere er blitt skilt ut* for Jehova, kan dere komme med slaktofre og takkofre til Jehovas hus.» Menigheten begynte da å komme med slaktofre og takkofre, og alle som hadde et villig hjerte, kom med brennofre.+ 32 Tallet på brennofrene som menigheten kom med, var 70 okser, 100 værer og 200 værlam – alle disse som et brennoffer til Jehova.+ 33 De andre hellige offergavene var 600 okser og 3000 sauer. 34 Men det var ikke nok prester til å flå alle brennofrene. Derfor hjalp deres brødre levittene+ dem til arbeidet var ferdig, og til prestene kunne hellige seg,+ for levittene var mer samvittighetsfulle* i forbindelse med å hellige seg enn prestene var. 35 Det var mange brennofre,+ og i tillegg kom fettstykkene av fellesskapsofrene+ og drikkofrene som hørte til brennofrene.+ Slik ble tjenesten ved Jehovas hus gjeninnført.* 36 Hiskịa og hele folket gledet seg over det den sanne Gud hadde gjort for folket,+ og over at alt hadde skjedd så fort.

30 Hiskịa sendte bud til hele Israel+ og Juda, og han skrev også brev til Ẹfraim og Manạsse,+ om at de skulle komme til Jehovas hus i Jerusalem for å feire påske for Jehova, Israels Gud.+ 2 Kongen, fyrstene hans og hele menigheten i Jerusalem bestemte seg for å feire påsken i den andre måneden.+ 3 De hadde nemlig ikke kunnet feire den på det vanlige tidspunktet,+ for det var ikke mange nok prester som hadde helliget seg,+ og folket hadde heller ikke samlet seg i Jerusalem. 4 Både kongen og hele menigheten syntes det var riktig å gjøre det slik. 5 Derfor bestemte de seg for å la en kunngjøring gå ut i hele Israel, fra Beer-Sjeba til Dan,+ om at folket skulle komme og feire påske for Jehova, Israels Gud, i Jerusalem, for som gruppe hadde de ikke feiret den slik det står skrevet.+

6 Ilbudene* løp gjennom hele Israel og Juda med brevene fra kongen og fyrstene, slik kongen hadde befalt, og de sa: «Israels folk, vend tilbake til Jehova, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så skal han vende tilbake til dere som er igjen, dere som har sluppet unna Assyrias kongers hånd.+ 7 Dere må ikke være som deres forfedre og som deres brødre, som handlet illojalt mot Jehova, sine forfedres Gud, så han gjorde dem til noe som fyller folk med skrekk, slik dere selv ser.+ 8 Vær nå ikke trassige som deres forfedre.+ Underordne dere Jehova og kom til hans helligdom,+ som han har helliget til evig tid, og tjen Jehova deres Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra dere.+ 9 For når dere vender tilbake til Jehova, kommer de som holder deres brødre og deres sønner fanget,+ til å vise dem barmhjertighet og la dem vende tilbake til dette landet.+ For Jehova deres Gud er medfølende* og barmhjertig,+ og han kommer ikke til å vende ansiktet bort fra dere hvis dere vender tilbake til ham.»+

10 Ilbudene* løp fra by til by gjennom Ẹfraim og Manạsse,+ helt til Sẹbulon, men folket bare lo av dem og hånte dem.+ 11 Likevel var det enkeltpersoner fra Asjer, Manạsse og Sẹbulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.+ 12 Den sanne Guds hånd var også virksom i Juda, slik at folket forent* kunne gjøre det som kongen og fyrstene hadde befalt etter Jehovas ord.

13 Mange mennesker samlet seg i Jerusalem for å feire de usyrede brøds høytid+ i den andre måneden.+ Det ble en svært stor forsamling. 14 De gikk i gang med å fjerne altrene i Jerusalem+ og alle røkelsesaltrene,+ og de kastet dem i Kedron-dalen. 15 Og på den 14. dagen i den andre måneden slaktet de påskeofferet. Prestene og levittene følte seg skamfulle, så de helliget seg og kom med brennofre til Jehovas hus. 16 De stilte seg på de plassene de skulle ha ifølge Moses’ lov, han som var den sanne Guds mann. Så stenket prestene blodet+ som levittene rakte dem. 17 Det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor tok levittene hånd om slaktingen av påskeofrene for alle som ikke var rene,+ for å hellige dem til Jehova. 18 Det var nemlig mange blant folket, spesielt fra Ẹfraim, Manạsse,+ Jịssakar og Sẹbulon, som ikke hadde renset seg, men som likevel spiste påskemåltidet, i strid med det som står skrevet. Men Hiskịa ba for dem og sa: «Måtte Jehova, som er god,+ bære over med 19 alle som i sitt hjerte er bestemt på* å søke den sanne Gud,+ Jehova, sine forfedres Gud, selv om de ikke har renset seg etter kravene for hellighet.»+ 20 Og Jehova bønnhørte Hiskịa og tilga* folket.

21 De israelittene som var i Jerusalem, feiret de usyrede brøds høytid+ i sju dager med stor glede.+ Og levittene og prestene lovpriste Jehova dag etter dag og spilte høyt på instrumentene sine til ære for Jehova.+ 22 Hiskịa talte oppmuntrende* til alle levittene som tjente Jehova med klokskap. Og i de sju dagene høytiden varte,+ spiste de, ofret fellesskapsofre+ og takket Jehova, sine forfedres Gud.

23 Deretter bestemte hele forsamlingen seg for å feire høytiden i sju dager til, og så feiret de den i sju dager til med glede.+ 24 Hiskịa, Judas konge, ga forsamlingen 1000 okser og 7000 sauer, og fyrstene ga forsamlingen 1000 okser og 10 000 sauer.+ Og et stort antall prester helliget seg.+ 25 Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene, levittene og hele den forsamlingen som hadde kommet fra Israel,+ og også de fastboende utlendingene,+ både de som hadde kommet fra Israel, og de som bodde i Juda. 26 Og det var stor glede i Jerusalem, for noe slikt hadde ikke skjedd i Jerusalem siden Salomo, Davids sønn, var konge i Israel.+ 27 Til slutt reiste de levittiske prestene seg og velsignet folket.+ Gud hørte deres stemme, og bønnen deres nådde opp til himmelen, hans hellige bolig.

31 Så snart de var ferdige med alt dette, dro alle de israelittene som var til stede, ut til byene i Juda. De slo i stykker de hellige støttene,+ hogg ned de hellige pælene*+ og rev ned offerhaugene+ og altrene+ i hele Juda og Benjamin, og også i Ẹfraim og Manạsse,+ helt til de hadde ødelagt dem fullstendig. Deretter vendte alle israelittene tilbake til sine byer, hver til sin eiendom.

2 Så innsatte Hiskịa prestene i deres avdelinger+ og levittene i deres avdelinger,+ og hver prest og hver levitt fikk sin oppgave.+ De skulle ofre brennofrene og fellesskapsofrene, gjøre tjeneste og takke og lovprise i portene til Jehovas forgårder.*+ 3 Kongen ga en del av det han eide, til brennofrene,+ både til brennofrene om morgenen og om kvelden+ og til brennofrene på sabbatene,+ ved nymånene+ og ved høytidene,+ i samsvar med det som står skrevet i Jehovas lov.

4 Videre befalte han folket som bodde i Jerusalem, at de skulle gi prestene og levittene+ den andelen de skulle ha, så de kunne holde seg nøye* til Jehovas lov. 5 Så snart befalingen hadde gått ut, ga israelittene store mengder av førstegrøden, både av kornet, den nye vinen, oljen+ og honningen og av alt annet de dyrket på marken.+ De kom med tienden av alt sammen i rikelige mengder.+ 6 Og de av Israels og av Judas folk som bodde i byene i Juda, kom også med tienden av kveg og sauer og tienden av de hellige gavene+ som var helliget til Jehova deres Gud. De førte det inn og la det i haug etter haug. 7 De begynte å legge bidragene sine i hauger i den tredje måneden,+ og i den sjuende måneden+ var de ferdige. 8 Da Hiskịa og fyrstene kom og så haugene, lovpriste de Jehova og velsignet hans folk Israel.

9 Hiskịa spurte prestene og levittene om haugene, 10 og Asạrja, overpresten av Sadoks hus, sa til ham: «Helt fra folket begynte å føre bidragene inn i Jehovas hus,+ har alle spist seg mette, og likevel er det rikelig til overs, for Jehova har velsignet sitt folk, og alt dette er til overs.»+

11 Så sa Hiskịa at de skulle gjøre i stand lagerrom*+ i Jehovas hus, og det gjorde de. 12 I trofasthet fortsatte man å føre inn bidragene, tiendedelene*+ og de hellige gavene. Levitten Konạnja hadde som tilsynsmann ansvaret for alt dette, og hans bror Sjịme’i var nest etter ham. 13 På kong Hiskịas befaling var Jẹhiel, Asạsja, Nahat, Ạsael, Jẹrimot, Jọsabad, Ẹliel, Jismạkja, Mahat og Benạja blitt utnevnt til tilsynsmenn som skulle hjelpe Konạnja og hans bror Sjịme’i, og Asạrja hadde hovedansvaret for den sanne Guds hus. 14 Kore, sønn av Jimnah, den levittiske portvakten på østsiden,+ hadde ansvaret for de frivillige offergavene+ til den sanne Gud, og han fordelte bidraget som ble gitt til Jehova,+ og de høyhellige gavene.+ 15 Og under hans ledelse sto Eden, Mịnjamin, Jesjụa, Sjemạja, Amạrja og Sjekạnja. De hadde betrodde stillinger i prestebyene+ og skulle fordele gavene likt blant sine brødre, store som små, i hver avdeling.+ 16 Dette var i tillegg til det som ble delt ut til de mennene som hver dag kom til Jehovas hus for å gjøre tjeneste og utføre de pliktene deres avdeling hadde, og til deres sønner som var tre år eller eldre. Alle disse sto oppført i slektsregistret.

17 Prestene var oppført i slektsregistret etter sine slekter,+ og det var også de levittene som var 20 år eller eldre,+ etter de pliktene deres avdeling hadde.+ 18 Slektsregistret omfattet dessuten alle konene, sønnene og døtrene deres og også de små barna, alle levittene med sine familier – for de holdt seg hellige for å kunne ta seg av de hellige pliktene de var betrodd. 19 Det omfattet også Arons etterkommere, de prestene som bodde på markene utenfor byene sine.+ I alle byene fantes det navngitte menn som skulle dele ut mat til alle menn* blant prestene og til alle som sto oppført i levittenes slektsregister.

20 Hiskịa gjorde dette i hele Juda, og han fortsatte å gjøre det som var godt og rett i Jehova hans Guds øyne, og han var trofast mot ham. 21 Alt han foretok seg for å søke sin Gud, gjorde han helhjertet, enten det hadde å gjøre med tjenesten ved den sanne Guds hus+ eller med Loven og budet. Og han lyktes med det han gjorde.

32 Etter at Hiskịa trofast+ hadde utført alt dette, kom Sạnkerib, kongen i Assyria, og invaderte Juda. Han beleiret de befestede byene for å bryte inn i dem og erobre dem.+

2 Da Hiskịa så at Sạnkerib hadde kommet for å føre krig mot Jerusalem, 3 rådførte han seg med fyrstene og krigerne sine. Han bestemte så at man skulle stoppe til vannkildene utenfor byen,+ og de ga ham sin støtte. 4 Det ble samlet mye folk, og de stoppet til alle kildene og den bekken som rant gjennom området. De sa: «Hvorfor skulle assyrerkongene komme og finne rikelig med vann?»

5 Besluttsomt bygde han også opp hele den muren som var revet ned, og reiste tårn på den, og utenfor bygde han enda en mur. Han reparerte dessuten Vollen*+ i Davidsbyen og laget en stor mengde våpen* og skjold. 6 Så satte han militære førere over folket og samlet dem på torget ved byporten. Han oppmuntret dem* og sa: 7 «Vær modige og sterke. Ikke vær redde eller skrekkslagne på grunn av assyrerkongen+ og alle hans menn, for det er flere med oss enn med ham.+ 8 Med ham er bare menneskelig styrke,* men med oss er Jehova vår Gud. Han kommer til å hjelpe oss og utkjempe våre slag.»+ Og folket ble styrket av det Juda-kongen Hiskịa sa.+

9 Etter dette, mens assyrerkongen Sạnkerib var ved Lakisj+ med sin veldige hær,* sendte han tjenerne sine til Jerusalem med dette budskapet til Juda-kongen Hiskịa og til alle judeerne i Jerusalem:+

10 «Dette er hva Sạnkerib, Assyrias konge, sier: ‘Hva er det dere stoler på, siden dere blir værende i Jerusalem selv om byen er beleiret?+ 11 Forstår dere ikke at Hiskịa villeder dere og har tenkt å la dere dø av matmangel og tørst? Han sier jo: «Jehova vår Gud skal redde oss fra assyrerkongen.»+ 12 Men er det ikke den samme Hiskịa som har fjernet deres Guds* offerhauger+ og altere+ og så sagt til Juda og Jerusalem: «Det er bare ett alter dere skal bøye dere ned foran, og det er der dere skal frambringe offerrøyk»?+ 13 Vet dere ikke hva jeg og forfedrene mine har gjort med alle folkene i de andre landene?+ Kunne disse nasjonenes guder redde sitt land ut av min hånd?+ 14 Hvem av alle gudene til disse nasjonene som forfedrene mine utryddet,* kunne redde sitt folk ut av min hånd? Skulle da deres Gud kunne redde dere ut av min hånd?+ 15 La nå ikke Hiskịa lure dere eller villede dere på denne måten!+ Ikke tro på ham, for ingen gud hos noen nasjon eller noe rike har kunnet redde sitt folk ut av min eller mine forfedres hånd. Hvor mye mindre vil da deres Gud kunne redde dere ut av min hånd!’»+

16 Tjenerne hans kom med enda flere fornærmelser mot Jehova, den sanne Gud, og mot hans tjener Hiskịa. 17 Sạnkerib skrev også brev+ for å håne og spotte Jehova, Israels Gud.+ Der sto det: «Like lite som de andre nasjonenes guder kunne redde sitt folk ut av min hånd,+ like lite kommer Hiskịas Gud til å kunne redde sitt folk ut av min hånd.» 18 De ropte høyt på jødenes språk til dem i Jerusalem som sto på muren. Det var for å gjøre dem redde og skremme dem, så de kunne innta byen.+ 19 De snakket like hånlig om Jerusalems Gud som de gjorde om gudene til jordens folk, guder som er laget av menneskehender. 20 Men kong Hiskịa og profeten Jesaja,+ sønn av Amoz, fortsatte å be om dette og å rope til himmelen om hjelp.+

21 Da sendte Jehova en engel som utslettet alle sterke krigere,+ ledere og førere i assyrerkongens leir, slik at kongen måtte vende tilbake til sitt eget land med skam. Senere gikk han inn i sin guds tempel,* og der drepte noen av hans egne sønner ham med sverdet.+ 22 Slik reddet Jehova Hiskịa og Jerusalems innbyggere fra assyrerkongen Sạnkerib og fra alle andre, og han ga dem fred på alle kanter. 23 Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Jehova og med verdifulle ting til Juda-kongen Hiskịa,+ og han ble høyt respektert av alle nasjonene etter dette.

24 På den tiden ble Hiskịa syk og lå for døden. Da ba han til Jehova,+ og han svarte ham og ga ham et tegn.*+ 25 Men Hiskịa viste ikke takknemlighet for det gode som var gjort mot ham, for hans hjerte ble hovmodig. Derfor ble Gud harm på* ham og på Juda og Jerusalem. 26 Men Hiskịa gjorde sitt hovmodige hjerte ydmykt,+ og Jerusalems innbyggere ydmyket seg også. Jehovas harme kom derfor ikke over dem så lenge Hiskịa levde.+

27 Hiskịa fikk stor rikdom og ære.+ Han bygde seg lagerhus+ for sølv, gull, edelstener, balsamolje og skjold og for alle slags verdifulle ting. 28 Han bygde også lagerhus for avlingen av korn og ny vin og olje, og dessuten fjøs for alle slags husdyr og fjøs for småfeet. 29 I tillegg bygde han byer og skaffet seg store mengder småfe og storfe, for Gud ga ham svært mange eiendeler. 30 Det var Hiskịa som stoppet til det øvre utløpet av Gihon-kilden+ og ledet vannet+ rett ned til vestsiden av Davidsbyen.+ Og Hiskịa lyktes i alt han gjorde. 31 Men da det kom sendebud fra Babylons fyrster til ham for å spørre ham om det tegnet*+ som hadde funnet sted i landet,+ satte den sanne Gud ham på prøve+ ved å la ham handle på egen hånd for å finne ut hva som bodde i hjertet hans.+

32 Resten av historien om Hiskịa og det han gjorde av lojal kjærlighet,+ står skrevet i beretningen om synet til profeten Jesaja,+ sønn av Amoz, i Boken om Judas og Israels konger.+ 33 Så la Hiskịa seg til hvile hos sine forfedre, og han ble gravlagt i stigningen opp til Davids sønners graver.+ Hele Juda og Jerusalems innbyggere æret ham ved hans død. Hans sønn Manạsse ble konge etter ham.

33 Manạsse+ var tolv år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 55 år.+

2 Han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og fulgte de avskyelige skikkene til de nasjonene som Jehova hadde drevet ut foran israelittene.+ 3 Han bygde opp igjen de offerhaugene som hans far Hiskịa hadde revet ned,+ han reiste altere for Baal-gudene og laget hellige pæler,* og han bøyde seg for hele himmelens hær* og tjente den.+ 4 Han bygde også altere i Jehovas hus,+ enda Jehova hadde sagt: «I Jerusalem skal mitt navn være for evig.»+ 5 Og han bygde altere for hele himmelens hær i de to forgårdene til Jehovas hus.+ 6 Dessuten brente han sine egne sønner som ofre*+ i Hinnoms sønns dal.+ Han drev med magi,+ spådomskunst og trolldom og ansatte åndemedier og spåmenn.*+ Han gjorde i stort omfang det som var ondt i Jehovas øyne, og krenket ham.

7 Det utskårne bildet som han hadde laget, satte han i den sanne Guds hus,+ som Gud hadde sagt dette om til David og til hans sønn Salomo: «I dette huset og i Jerusalem, som jeg har utvalgt blant alle Israels stammer, skal jeg la mitt navn bo for bestandig.+ 8 Og jeg skal aldri mer drive Israel ut av det landet som jeg ga forfedrene deres, forutsatt at de nøye holder alt det jeg har befalt dem, ja hele Loven og de forskriftene og rettslige avgjørelsene som ble gitt gjennom Moses.» 9 Manạsse ledet innbyggerne i Juda og Jerusalem på avveier og fikk dem til å handle verre enn de nasjonene som Jehova hadde utryddet for israelittene.+

10 Jehova fortsatte å tale til Manạsse og hans folk, men de hørte ikke etter.+ 11 Jehova sendte derfor assyrerkongens hærførere mot dem, og de tok Manạsse til fange med kroker,* bandt ham med to kobberlenker og førte ham til Babylon. 12 I sin nød bønnfalt han sin Gud Jehova om velvilje,* og han ydmyket seg dypt framfor sine forfedres Gud. 13 Han fortsatte å be til Gud, og Gud ble rørt av hans inderlige bønn. Han hørte hans rop om velvilje og lot ham komme tilbake til Jerusalem og få tilbake kongemakten.+ Da innså Manạsse at Jehova er den sanne Gud.+

14 Etter dette bygde han en ytre mur til Davidsbyen+ vest for Gihon+ i dalen, helt til Fiskeporten.+ Han lot den gå rundt til Ofel,+ og han gjorde den meget høy. Videre utnevnte han hærførere i alle de befestede byene i Juda. 15 Så fjernet han de fremmede gudene og avgudsbildet fra Jehovas hus+ og også alle de altrene han hadde bygd på fjellet med Jehovas hus+ og i Jerusalem. Han kastet dem utenfor byen. 16 Dessuten satte han i stand Jehovas alter+ og begynte å ofre fellesskapsofre+ og takkofre+ på det, og han sa til Juda at de skulle tjene Jehova, Israels Gud. 17 Likevel fortsatte folket å ofre på offerhaugene, men bare til sin Gud Jehova.

18 Resten av historien om Manạsse, hans bønn til sin Gud og de ordene som syn-seerne talte til ham i Jehovas, Israels Guds, navn, står skrevet i Israels kongers historie. 19 Om hans bønn+ og hvordan han ble bønnhørt, om alle hans synder og hans illojalitet+ og om de stedene der han bygde offerhauger og stilte opp de hellige pælene*+ og gudebildene før han ydmyket seg – om alt dette står det skrevet blant hans syn-seeres ord. 20 Så la Manạsse seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt ved slottet sitt. Hans sønn Amon ble konge etter ham.+

21 Amon+ var 22 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i to år.+ 22 Han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, slik hans far Manạsse hadde gjort.+ Amon ofret til alle de gudebildene som hans far Manạsse hadde laget,+ og han tilba dem. 23 Men han ydmyket seg ikke framfor Jehova,+ slik hans far Manạsse hadde gjort.+ Amon gjorde i stedet sin skyld større og større. 24 Til slutt sammensverget tjenerne hans seg mot ham,+ og de drepte ham i hans eget slott. 25 Men folket i landet drepte alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon,+ og de gjorde hans sønn Josjịa+ til konge etter ham.

34 Josjịa+ var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 31 år.+ 2 Han gjorde det som var rett i Jehovas øyne, og fulgte i fotsporene til sin forfader David. Han vek ikke av, verken til høyre eller til venstre.

3 I sitt åttende regjeringsår, mens han ennå var en gutt, begynte han å søke sin forfader Davids Gud.+ Og i det tolvte året begynte han å rense Juda og Jerusalem+ for offerhaugene+ og de hellige pælene,* gudebildene+ og metallstatuene.* 4 I hans nærvær rev de ned Baal-gudenes altere, og han hogg ned de røkelsesaltrene som sto oppå dem. Han slo også i stykker de hellige pælene,* gudebildene og metallstatuene* og knuste dem til støv, som han strødde på gravene til dem som hadde ofret til dem.+ 5 Prestenes knokler brente han på deres egne altere.+ Slik renset han Juda og Jerusalem.

6 Også i byene i Manạsse, Ẹfraim,+ Sịmeon og helt til Nạftali, og i ruinene omkring dem, 7 rev han ned altrene og slo i stykker de hellige pælene* og gudebildene+ og knuste dem til støv. Han hogg ned alle røkelsesaltrene i hele Israel,+ og deretter dro han tilbake til Jerusalem.

8 I sitt 18. regjeringsår, da han hadde renset landet og templet,* sendte han Sjafan,+ Asạljas sønn, byhøvdingen Maasẹja og riksskriveren Joah, Jọakas’ sønn, for å reparere Jehova hans Guds hus.+ 9 De kom til øverstepresten Hilkịa og ga ham de pengene som var blitt brakt til Guds hus. Det var de pengene som de levittiske dørvokterne hadde samlet inn fra Manạsse, Ẹfraim og hele resten av Israel+ og også fra Juda og Benjamin og Jerusalems innbyggere. 10 Deretter ga de pengene til dem som var satt over arbeidet på Jehovas hus. De som utførte arbeidet på Jehovas hus, brukte dem så til å reparere huset og sette det i stand. 11 Pengene ble gitt til håndverkerne og bygningsarbeiderne, slik at de kunne kjøpe tilhogde steiner og tømmer til støtter og også bjelker til å bygge opp igjen de husene som Juda-kongene hadde latt forfalle.+

12 Mennene utførte trofast arbeidet.+ Levittene Jahat og Obạdja av merarittene+ og Sakạrja og Mesjụllam av kehatittene+ var satt til å tjene som tilsynsmenn over dem. Og levittene, alle som var dyktige musikere,+ 13 hadde ansvaret for de vanlige arbeiderne* og var tilsynsmenn over alle dem som utførte de forskjellige arbeidsoppgavene. Andre levitter var sekretærer, oppsynsmenn og portvakter.+

14 Mens de hentet ut de pengene som var blitt brakt til Jehovas hus,+ fant presten Hilkịa boken med Jehovas lov,+ som var gitt gjennom Moses.*+ 15 Da sa Hilkịa til sekretæren Sjafan: «Jeg har funnet Lovboken i Jehovas hus.» Og Hilkịa ga boken til Sjafan. 16 Sjafan tok med seg boken til kongen og sa til ham: «Dine tjenere gjør alt det de er blitt pålagt. 17 De har samlet sammen* de pengene som fantes i Jehovas hus, og har overlevert dem til tilsynsmennene og til dem som utfører arbeidet.» 18 Sekretæren Sjafan fortalte så kongen: «Presten Hilkịa har gitt meg en bok.»+ Og Sjafan leste opp fra den for kongen.+

19 Så snart kongen hørte det som sto i Loven, flerret han klærne sine.+ 20 Så ga kongen denne befalingen til Hilkịa og Ạhikam,+ Sjafans sønn, og Abdon, Mikas sønn, og sekretæren Sjafan og kongens tjener Asạja: 21 «Gå og spør Jehova for meg og for dem som er igjen i Israel og i Juda, om det som står i den boken som er blitt funnet. For stor er Jehovas harme som vil bli øst ut over oss fordi forfedrene våre ikke holdt Jehovas ord og ikke rettet seg etter alt det som står skrevet i denne boken.»+

22 Da gikk Hilkịa og de andre som kongen hadde sendt, til profetinnen+ Hulda. Hun var gift med Sjallum, garderobevokteren, som var sønn av Tikva, sønn av Harkas. Hun bodde i Den nye* bydelen i Jerusalem, og de snakket med henne der.+ 23 Hun sa til dem: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Si til den mannen som har sendt dere til meg: 24 «Dette er hva Jehova sier: ‘Jeg skal føre ulykke over dette stedet og innbyggerne der,+ ja alle de forbannelsene som står skrevet i den boken+ som de har lest for Judas konge. 25 Fordi de har forlatt meg+ og frambringer offerrøyk for andre guder og krenker meg+ med alle sine handlinger, skal min harme øses ut over dette stedet, og den skal ikke slokkes.’»+ 26 Men til Judas konge, som har sendt dere for å spørre Jehova, skal dere si: «Dette er hva Jehova, Israels Gud, sier om de ordene du har hørt:+ 27 ‘Du viste at ditt hjerte var mottagelig,* og du ydmyket deg framfor Gud da du hørte hans ord om dette stedet og innbyggerne der. Du ydmyket deg framfor meg og flerret klærne dine og gråt framfor meg. Derfor har jeg hørt deg,+ sier Jehova. 28 Og derfor skal jeg la deg bli samlet til dine forfedre,* og du skal bli lagt i din grav i fred. Dine øyne skal slippe å se all den ulykke som jeg skal føre over dette stedet og innbyggerne der.’»’»+

De brakte så svaret til kongen. 29 Så sendte kongen bud og tilkalte alle de eldste i Juda og Jerusalem.+ 30 Deretter gikk kongen opp til Jehovas hus sammen med alle mennene i Juda, innbyggerne i Jerusalem, prestene og levittene – hele folket, både store og små. Han leste opp for dem alt som sto i den paktsboken som var blitt funnet i Jehovas hus.+ 31 Kongen sto på sin plass og inngikk en pakt*+ med Jehova om at de skulle følge Jehova og rette seg etter hans bud, påminnelser og forskrifter av hele sitt hjerte og av hele sin sjel.*+ De skulle handle i samsvar med ordene i pakten, som sto skrevet i boken.+ 32 Videre fikk han alle som var i Jerusalem og Benjamin, til å gå med på å holde pakten. Og innbyggerne i Jerusalem handlet etter pakten med Gud, sine forfedres Gud.+ 33 Josjịa fjernet alle avskyelige ting* fra alle de landområdene som tilhørte israelittene,+ og han fikk alle i Israel til å tjene sin Gud Jehova. Så lenge han levde,* vek de ikke av fra å følge Jehova, sine forfedres Gud.

35 Josjịa holdt påske+ for Jehova i Jerusalem, og de slaktet påskeofferet+ på den 14. dagen i den første måneden.+ 2 Han satte prestene til de oppgavene de skulle ha, og oppmuntret dem til å utføre tjenesten ved Jehovas hus.+ 3 Så sa han til levittene, de som underviste hele Israel+ og var hellige for Jehova: «Sett den hellige Arken i det huset som Salomo, Davids sønn, Israels konge, har bygd.+ Dere skal ikke lenger bære den på skuldrene.+ Tjen nå Jehova deres Gud og hans folk Israel. 4 Gjør dere klare, slekt* for slekt og avdeling for avdeling, og følg det som David,+ Israels konge, og hans sønn Salomo har skrevet.+ 5 Still dere på det hellige sted gruppert etter slektene blant deres brødre, de andre av folket.* For hver slekt skal det være en tilsvarende gruppe av levittenes slekt. 6 Slakt påskeofferet+ og hellige dere og gjør i stand for deres brødre, slik at Jehovas ord gjennom Moses kan bli fulgt.»

7 Josjịa ga folket småfe, både værlam og unge geitebukker, i alt 30 000, til påskeofrene for alle som var til stede, og dessuten 3000 okser. Dette var fra kongens egen eiendom.+ 8 Fyrstene hans bidro også med frivillige gaver til folket, til prestene og til levittene. Hilkịa,+ Sakạrja og Jẹhiel, som var ledere for den sanne Guds hus, ga prestene 2600 dyr til påskeofrene og 300 okser. 9 Konạnja og hans brødre Sjemạja og Nẹtanel, og Hasjạbja, Jẹ’iel og Jọsabad, de øverste blant levittene, ga levittene 5000 dyr til påskeofrene og 500 okser.

10 Tjenesten ble ordnet, og prestene sto på sine plasser og levittene etter sine avdelinger,+ slik kongen hadde befalt. 11 De slaktet påskeofrene,+ og prestene stenket blodet som ble rakt dem,+ mens levittene flådde dyrene.+ 12 Videre gjorde de i stand brennofrene for å fordele dem blant resten av folket, som var gruppert etter slekter, så ofrene kunne bæres fram for Jehova slik det står skrevet i Moseboken. Det samme gjorde de med oksene. 13 De tilberedte* påskeofferet over ilden i samsvar med skikken.+ Og de tilberedte de hellige offergavene i gryter, kjeler og panner, og deretter skyndte de seg å bære det ut til folket. 14 Etterpå gjorde de i stand påskemåltidet til seg selv og til prestene. Prestene, Arons etterkommere, holdt nemlig på med å ofre brennofrene og fettstykkene helt til det ble mørkt. Derfor gjorde levittene i stand måltidet til seg selv og til prestene, Arons etterkommere.

15 Sangerne, Asafs+ sønner, sto på sine plasser, slik David,+ Asaf,+ Heman og Jẹdutun,+ kongens syn-seer, hadde påbudt. Og portvaktene sto ved de forskjellige portene.+ Ingen av dem trengte å forlate tjenesten, for deres brødre, levittene, gjorde i stand måltidet til dem. 16 Slik ble hele tjenesten for Jehova ordnet den dagen så de kunne holde påsken+ og ofre brennofrene på Jehovas alter, slik kong Josjịa hadde befalt.+

17 De israelittene som var til stede, holdt påsken på dette tidspunktet og feiret de usyrede brøds høytid i sju dager.+ 18 Det var ikke blitt holdt en påske som denne i Israel siden profeten Samuels tid. Og ingen av de andre kongene i Israel hadde holdt en slik påske som den som ble holdt av Josjịa,+ prestene, levittene, alle fra Juda og Israel som var til stede, og Jerusalems innbyggere. 19 Denne påsken ble holdt i Josjịas 18. regjeringsår.

20 Etter alt dette, da Josjịa hadde satt i stand templet,* dro Neko,+ kongen i Egypt, opp for å kjempe ved Kạrkemisj ved Eufrat. Og Josjịa dro ut mot ham.+ 21 Neko sendte da budbringere til ham og sa: «Hva har dette med deg å gjøre, Judas konge? Det er ikke deg jeg kommer mot i dag, men det er et annet kongehus min kamp er rettet mot, og Gud sier at jeg skal skynde meg. For din egen skyld må du la være å gjøre motstand mot Gud, som er med meg, ellers vil han gjøre ende på deg.» 22 Men Josjịa trakk seg ikke tilbake. Han forkledde seg+ for å kjempe mot ham og ville ikke høre på Nekos ord, som kom fra Guds munn. Dermed kom han for å kjempe på Megịddo-sletten.+

23 Bueskytterne skjøt kong Josjịa, og kongen sa til tjenerne sine: «Før meg bort herfra, for jeg er hardt såret.» 24 Tjenerne hans fikk ham da ut av vognen og over i den andre stridsvognen hans og førte ham til Jerusalem. Slik døde han, og han ble gravlagt i graven til sine forfedre.+ Og hele Juda og Jerusalem sørget over Josjịa. 25 Jeremia+ sang en sørgesang over Josjịa, og alle sangerne og sangerinnene+ har fortsatt å synge om Josjịa i sine sørgesanger helt til i dag. Det ble bestemt at disse sangene skulle synges i Israel, og de er skrevet ned blant sørgesangene.

26 Resten av historien om Josjịa og det han gjorde av lojal kjærlighet i lydighet mot det som står skrevet i Jehovas lov, 27 ja alt han gjorde, fra begynnelse til slutt, står skrevet i Boken om Israels og Judas konger.+

36 Deretter tok folket i landet Jehọakas, Josjịas sønn,+ og gjorde ham til konge i Jerusalem etter hans far.+ 2 Jehọakas var 23 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder. 3 Men egypterkongen avsatte ham i Jerusalem og påla landet å betale en bot på 100 talenter* sølv og en talent gull.+ 4 Egypterkongen Neko gjorde deretter Jehọakas’ bror Ẹljakim til konge over Juda og Jerusalem og forandret navnet hans til Jehọjakim. Men Neko+ tok med seg hans bror Jehọakas til Egypt.+

5 Jehọjakim+ var 25 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i sin Gud Jehovas øyne.+ 6 Nebukadnẹsar,+ kongen i Babylon, dro opp mot ham for å binde ham med to kobberlenker og føre ham til Babylon.+ 7 Nebukadnẹsar tok med seg noen av gjenstandene i Jehovas hus til Babylon og satte dem i slottet sitt i Babylon.+ 8 Resten av historien om Jehọjakim, om det avskyelige han gjorde, og det han ble funnet skyldig i, står skrevet i Boken om Israels og Judas konger. Hans sønn Jehọjakin ble konge etter ham.+

9 Jehọjakin+ var 18 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne.+ 10 Ved begynnelsen av året* sendte kong Nebukadnẹsar sine menn for å føre ham til Babylon,+ sammen med verdifulle gjenstander fra Jehovas hus.+ Han gjorde så hans onkel* Sidkịa til konge over Juda og Jerusalem.+

11 Sidkịa+ var 21 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år.+ 12 Han gjorde det som var ondt i sin Gud Jehovas øyne. Han ydmyket seg ikke framfor profeten Jeremia,+ som talte på Jehovas befaling. 13 Han gjorde også opprør mot kong Nebukadnẹsar,+ som hadde fått ham til å sverge ved Gud, og han fortsatte å være trassig* og hardhjertet og ville ikke vende om til Jehova, Israels Gud. 14 Alle de øverste blant prestene og også folket var svært illojale. De handlet på samme avskyelige måte som nasjonene, og de gjorde Jehovas hus urent,+ det som han hadde helliget i Jerusalem.

15 Jehova, deres forfedres Gud, advarte dem gjennom sine sendebud. Ja, han advarte dem gang på gang, for han hadde medfølelse med sitt folk og med sin bolig. 16 Men de gjorde narr av den sanne Guds sendebud,+ og de foraktet hans ord+ og hånte hans profeter,+ helt til Jehovas harme mot hans folk+ var blitt stor og de ikke kunne helbredes.

17 Da førte han kaldeerkongen*+ mot dem. Kongen drepte de unge mennene med sverdet+ i deres hellige hus+ og viste ingen medfølelse, verken med unge menn eller jomfruer, gamle eller skrøpelige.+ Gud ga alt i hans hånd.+ 18 Alle gjenstandene i den sanne Guds hus, store og små, og skattene i Jehovas hus og skattene til kongen og hans fyrster – alt førte han til Babylon.+ 19 Han brente ned den sanne Guds hus,+ rev ned Jerusalems mur,+ satte fyr på alle festningstårnene i byen og ødela alt av verdi.+ 20 De som slapp unna sverdet, førte han som fanger til Babylon,+ og de var tjenere for ham+ og hans sønner helt til Perserriket* fikk makten.+ 21 Dette skjedde for at Jehovas ord gjennom Jeremia+ skulle bli oppfylt, helt til landet hadde gjort opp for sine sabbater.+ Hele den tiden landet lå øde, holdt det sabbat, til det hadde gått 70 år.+

22 I det første året til perserkongen Kyros+ påvirket Jehova hans tanker* for at Jehovas ord gjennom Jeremia+ skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros kom derfor med en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig:+ 23 «Dette er hva kong Kyros av Persia sier: ‘Jehova, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker,+ og han har gitt meg i oppdrag å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda.+ Hvem av dere tilhører hans folk? Måtte Jehova deres Gud være med dere. Dere kan dra opp.’»+