5. Mosebok

1 Dette er de ordene som Moses talte til hele Israel i Jordan-området, i ødemarken, på ørkenslettene overfor Suf, mellom Paran, Tofel, Laban, Hạserot og Di-Sahab. 2 Det er elleve dagsreiser fra Horeb til Kadesj-Barnẹa+ via Se’ir-fjellet. 3 I det 40. året,+ på den første dagen i den ellevte måneden, talte Moses til israelittene* og sa alt det Jehova hadde befalt ham å si til dem. 4 Dette var etter at han hadde beseiret amorittkongen Sihon,+ som bodde i Hesjbon, og Og,+ kongen i Basjan, som bodde i Ạsjtarot, ved Ẹdre’i.+ 5 I området ved Jordan i Moabs land begynte Moses å forklare denne loven.+ Han sa:

6 «Jehova vår Gud sa til oss ved Horeb: ‘Dere har vært i dette fjellområdet lenge nok.+ 7 Bryt opp og dra mot amorittenes fjellområde+ og mot alle nabofolkene i Ạraba,+ i fjellområdet, i Sjefẹla, i Negev og ved kysten mot havet.+ Dra til kanaaneernes land og til Libanon,*+ opp til den store elven, elven Eufrat.+ 8 Se, jeg har lagt landet foran dere. Dra inn og innta det landet som Jehova sverget overfor deres fedre, overfor Abraham, Isak+ og Jakob,+ at han skulle gi dem og deres etterkommere.’+

9 På den tiden sa jeg til dere: ‘Jeg klarer ikke å bære dere alene.+ 10 Jehova deres Gud har gjort dere tallrike, og dere er i dag like mange som stjernene på himmelen.+ 11 Måtte Jehova, deres forfedres Gud, la dere bli tusen ganger så mange som dere er,+ og måtte han velsigne dere, slik han har lovt dere.+ 12 Hvordan kan jeg alene bære den belastningen og den byrden dere er, og kranglingen deres?+ 13 Velg ut vise, kloke og erfarne menn fra stammene deres, så skal jeg utnevne dem til å være overhoder for dere.’+ 14 Dere svarte meg: ‘Det du har sagt at vi skal gjøre, er godt.’ 15 Så tok jeg overhodene for stammene deres, vise og erfarne menn, og utnevnte dem til overhoder for dere, til ledere for tusen, ledere for hundre, ledere for femti og ledere for ti og til oppsynsmenn for stammene deres.+

16 Den gangen sa jeg til dommerne deres: ‘Når dere hører på en sak mellom deres brødre, skal dere dømme rettferdig+ mellom en mann og hans bror eller en fastboende utlending.+ 17 Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer.+ Dere skal høre på både den lille og den store.+ Dere skal ikke la dere skremme av mennesker,+ for dere dømmer på vegne av Gud.+ Hvis en sak er for vanskelig for dere, skal dere legge den fram for meg, og jeg skal høre på den.’+ 18 Den gangen ga jeg dere befaling om alt det dere skulle gjøre.

19 Så dro vi fra Horeb og vandret gjennom hele den store og skremmende ødemarken+ som dere så på veien mot amorittenes fjellområde,+ slik Jehova vår Gud hadde befalt oss. Til slutt kom vi til Kadesj-Barnẹa.+ 20 Da sa jeg til dere: ‘Dere har kommet til amorittenes fjellområde, som Jehova vår Gud gir oss. 21 Se, Jehova deres Gud har gitt dere landet. Dra opp og innta det, slik Jehova, deres forfedres Gud, har sagt til dere.+ Ikke vær redde eller skrekkslagne.’

22 Men dere kom alle sammen til meg og sa: ‘La oss sende noen menn i forveien, så de kan utforske landet for oss og komme tilbake med beskjed om hvilken rute vi bør følge, og hva slags byer vi kommer til.’+ 23 Jeg syntes det var et godt forslag, så jeg valgte ut tolv menn blant dere, én fra hver stamme.+ 24 De dro opp i fjellområdet+ og kom til Esjkol-dalen* og spionerte der. 25 De tok noe av frukten i landet og bar den med seg tilbake til oss. Da de kom tilbake, meldte de: ‘Det landet som Jehova vår Gud gir oss, er et godt land.’+ 26 Men dere nektet å dra opp, og dere trosset Jehova deres Guds befaling.+ 27 Dere satt og klaget i teltene deres og sa: ‘Det var fordi Jehova hatet oss at han førte oss ut av Egypt for å overgi oss til amorittene og utslette oss. 28 Hva slags sted er det vi drar til? Våre brødre fikk oss til å miste motet*+ da de sa: «Folket der er større og høyere enn oss, og byene deres er store og har himmelhøye murer.+ Dessuten så vi anakitter+ der.»’

29 Da sa jeg til dere: ‘Ikke vær redde for dem! La dere ikke skremme.+ 30 Jehova deres Gud skal gå foran dere og kjempe for dere,+ akkurat som dere så at han gjorde i Egypt.+ 31 Og i ødemarken så du hvordan Jehova din Gud bar deg slik en far bærer sin sønn, overalt hvor dere dro, helt til dere kom til dette stedet.’ 32 Men til tross for alt dette trodde dere ikke på Jehova deres Gud,+ 33 som gikk foran dere på veien for å finne et sted der dere kunne slå leir. Han viste seg i en ild om natten og i en sky om dagen for å vise dere hvilken vei dere skulle gå.+

34 Hele tiden hørte Jehova hva dere sa, og han ble opprørt og sverget høytidelig:+ 35 ‘Ingen i denne onde generasjonen skal få se det gode landet som jeg sverget at jeg skulle gi deres fedre,+ 36 bortsett fra Kaleb, Jefụnnes sønn. Han skal få se det, og jeg skal gi ham og sønnene hans det landet der han satte sin fot, for han har fulgt Jehova helhjertet.*+ 37 (Jehova ble også vred på meg på grunn av dere, og han sa: «Heller ikke du skal få komme inn dit.+ 38 Josva, Nuns sønn, som er din tjener,*+ han skal gå inn i landet.+ Gjør ham sterk,*+ for han skal sørge for at Israel overtar landet.») 39 Og barna deres, som dere sa ville bli tatt som krigsbytte,+ og sønnene deres, som ennå ikke vet forskjell på godt og ondt, de skal komme inn i landet, og jeg skal gi det til dem som eiendom.+ 40 Men dere skal snu og dra ut i ødemarken langs veien til Rødehavet.’+

41 Da sa dere til meg: ‘Vi har syndet mot Jehova. Nå skal vi dra opp og kjempe, slik Jehova vår Gud har befalt oss!’ Så spente hver og en av dere på seg krigsvåpen, og dere trodde at det ville bli en enkel sak å dra opp i fjellet.+ 42 Men Jehova sa til meg: ‘Si til dem: «Dere skal ikke dra opp og kjempe, for jeg kommer ikke til å være med dere.+ Hvis dere drar opp, kommer dere til å bli beseiret av fiendene deres.»’ 43 Jeg sa dette til dere, men dere hørte ikke etter. I stedet trosset dere Jehovas befaling og prøvde overmodig* å dra opp i fjellet. 44 Da kom de amorittene som bodde i det fjellområdet, ut for å møte dere. Som en bisverm jaget de dere bort, og de spredte dere i Se’ir, helt til Hormah. 45 Så vendte dere tilbake og gråt framfor Jehova, men Jehova hørte ikke på dere og lyttet ikke til dere. 46 Derfor ble dere boende i Kadesj så lenge som dere gjorde.