1. Kongebok
22 Det gikk tre år uten at det var krig mellom Syria og Israel. 2 I det tredje året dro Jehọsjafat,+ kongen i Juda, ned til kongen i Israel.+ 3 Da sa Israels konge til mennene sine: «Vet dere ikke at Ramot-Gịlead+ tilhører oss? Og likevel gjør vi ikke noe for å ta byen tilbake fra kongen i Syria.» 4 Deretter sa han til Jehọsjafat: «Går du med meg for å kjempe ved Ramot-Gịlead?» Jehọsjafat svarte Israels konge: «Du og jeg er ett. Mitt folk er ditt folk. Mine hester er dine hester.»+
5 Men Jehọsjafat sa til Israels konge: «Spør først+ Jehova til råds.»+ 6 Da samlet Israels konge profetene, omkring 400 mann, og spurte dem: «Skal jeg gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Jehova kommer til å gi byen i kongens hånd.»
7 Da sa Jehọsjafat: «Finnes det ikke en profet for Jehova her? La oss spørre gjennom ham også.»+ 8 Israels konge svarte Jehọsjafat: «Det finnes en mann til vi kan spørre Jehova gjennom,+ men jeg hater ham,+ for han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.+ Det er Mikạja, Jimlas sønn.» Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.»
9 Da kalte Israels konge til seg en hoffmann og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jimlas sønn!»+ 10 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat satt nå kledd i kongelige klær på hver sin trone på treskeplassen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetene profeterte framfor dem.+ 11 Sidkịa, Kenaạnas sønn, laget seg horn av jern og sa: «Dette er hva Jehova sier: ‘Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’» 12 Alle de andre profetene profeterte det samme og sa: «Dra opp til Ramot-Gịlead. Du kommer til å lykkes, for Jehova skal gi byen i kongens hånd.»
13 Budbringeren som hadde gått for å hente Mikạja, sa til ham: «Hør her! Profetene lover alle som en at det skal gå godt for kongen. La ditt ord være som deres ord, og gi løfte om noe godt.»+ 14 Men Mikạja sa: «Så sant Jehova lever, det Jehova sier til meg, det skal jeg si.» 15 Da han kom inn til kongen, spurte kongen ham: «Mikạja, skal vi gå til krig mot Ramot-Gịlead, eller skal vi la det være?» Straks svarte han: «Dra opp! Du kommer til å lykkes, for Jehova skal gi byen i kongens hånd.» 16 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger må jeg få deg til å sverge på at du ikke skal fortelle meg noe annet enn sannheten i Jehovas navn?» 17 Mikạja sa da: «Jeg ser alle israelittene spredt på fjellene,+ som sauer som ikke har noen gjeter. Jehova sa: ‘Disse har ingen herre. La dem alle dra hjem igjen i fred.’»
18 Da sa Israels konge til Jehọsjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare ondt.»+
19 Mikạja sa: «Hør Jehovas ord: Jeg så Jehova sitte på sin trone+ og hele himmelens hær stå hos ham, til høyre og til venstre for ham.+ 20 Jehova sa: ‘Hvem vil narre Akab, så han drar opp til Ramot-Gịlead og faller der?’ Og én kom med ett forslag, mens en annen kom med et annet. 21 Så kom en ånd*+ fram, stilte seg framfor Jehova og sa: ‘Jeg skal narre ham.’ Jehova spurte ham: ‘Hvordan vil du gjøre det?’ 22 Han svarte: ‘Jeg skal dra ut og bli en bedragersk ånd i munnen på alle hans profeter.’+ Da sa han: ‘Ja, du skal narre ham, og du kommer til å lykkes. Dra ut og gjør det!’ 23 Det er derfor Jehova har lagt en bedragersk ånd i munnen på alle disse profetene.+ Men Jehova har bestemt at du skal bli rammet av ulykke.»+
24 Sidkịa, Kenaạnas sønn, gikk nå fram og slo Mikạja på kinnet og sa: «Mener du at Jehovas ånd har forlatt meg* for å tale til deg?»+ 25 Mikạja svarte: «Det vil du få se den dagen du går inn i det innerste rommet i huset for å gjemme deg.» 26 Så sa Israels konge: «Ta Mikạja og overgi ham til byhøvdingen Amon og til kongesønnen Joasj. 27 Si til dem: ‘Dette er hva kongen sier: «Sett denne mannen i fengsel,+ og gi ham nedsatt rasjon av brød og vann til jeg kommer uskadd tilbake.»’» 28 Men Mikạja sa: «Hvis du virkelig kommer uskadd tilbake, har Jehova ikke talt med meg.»+ Så tilføyde han: «Merk dere dette, alle folk.»
29 Israels konge og Juda-kongen Jehọsjafat dro så opp til Ramot-Gịlead.+ 30 Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle meg og dra ut i kampen, men du bør ta på deg kongelige klær.» Dermed forkledde Israels konge seg+ og dro ut i kampen. 31 Kongen i Syria hadde gitt denne ordren til sine 32 befalingsmenn for stridsvognene:+ «Ikke kjemp mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.» 32 Så snart befalingsmennene så Jehọsjafat, sa de til seg selv: «Det må være Israels konge.» Derfor satte de kursen mot ham for å angripe ham, og Jehọsjafat ropte om hjelp. 33 Da befalingsmennene oppdaget at det ikke var Israels konge, sluttet de straks å følge etter ham.
34 Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge der det var en åpning i rustningen. Kongen sa da til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg bort fra slaget,* for jeg er hardt såret.»+ 35 Kampen raste hele den dagen, og kongen måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne. Blodet fra såret rant ned på innsiden av stridsvognen, og da kvelden kom, døde han.+ 36 Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver til sin by! Hver til sitt land!»+ 37 Slik døde kongen, og han ble ført til Samaria, der han ble gravlagt. 38 Da de skylte stridsvognen ved Samaria-dammen, slikket hundene opp blodet hans mens de prostituerte badet der.* Det gikk slik Jehova hadde sagt.+
39 Resten av historien om Akab, om alt det han gjorde, om elfenbensslottet+ han bygde, og om alle de byene han bygde, står skrevet i boken med Israels kongers historie. 40 Så la Akab seg til hvile hos sine forfedre.+ Hans sønn Akạsja+ ble konge etter ham.
41 Jehọsjafat,+ Asas sønn, var blitt konge over Juda i det fjerde året Akab var konge i Israel. 42 Jehọsjafat var 35 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 25 år. Hans mor het Asụba og var datter av Sjilhi. 43 Han fulgte helt og fullt i sin far Asas fotspor.+ Han vek ikke av, men gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ Likevel ble ikke offerhaugene fjernet. Folket fortsatte å ofre og frambringe offerrøyk på offerhaugene.+ 44 Jehọsjafat holdt fred med Israels konge.+ 45 Resten av historien om Jehọsjafat, om hans store bragder og om hvordan han førte krig, står skrevet i boken med Judas kongers historie. 46 Han sørget også for at resten av de mannlige tempelprostituerte,+ de som var igjen fra hans far Asas tid, ble fjernet fra landet.+
47 På den tiden var det ingen konge i Edom.+ En fogd fungerte som konge.
48 Jehọsjafat bygde også Tarsis-skip* som skulle seile til Ofir etter gull.+ Men skipene kom ikke av sted, for de ble slått til vrak ved Esjon-Geber.+ 49 Det var den gangen Akạsja, Akabs sønn, sa til Jehọsjafat: «La tjenerne mine dra med tjenerne dine på skipene.» Men Jehọsjafat ville ikke det.
50 Så la Jehọsjafat seg til hvile hos sine forfedre+ og ble gravlagt hos sine forfedre i Davidsbyen, hans forfaders by. Hans sønn Jehọram+ ble konge etter ham.
51 Akạsja,+ Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i det 17. året Jehọsjafat var konge i Juda. Han regjerte over Israel i to år. 52 Og han gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, og fulgte i fotsporene til sin far+ og mor+ og til Jerọboam, Nebats sønn, han som hadde fått Israel til å synde.+ 53 Han tjente Baal+ og bøyde seg for ham og krenket Jehova, Israels Gud,+ akkurat som hans far hadde gjort.