1. Mosebok
48 En tid etter dette ble det meldt Josef: «Det står dårlig til med din far.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manạsse og Ẹfraim.+ 2 Det ble sagt til Jakob: «Din sønn Josef har kommet til deg.» Da samlet Israel kreftene sine og satte seg opp i sengen. 3 Og Jakob sa til Josef:
«Gud Den Allmektige viste seg for meg i Lus i Kạnaan og velsignet meg.+ 4 Han sa til meg: ‘Jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik, og jeg vil gjøre deg til mange folkeslag,+ og dette landet skal jeg gi til dine etterkommere, og det skal være deres for alltid.’+ 5 De to sønnene dine, som du fikk her i Egypt før jeg kom hit, er nå mine.+ Ẹfraim og Manạsse skal være mine akkurat som Ruben og Sịmeon er mine.+ 6 Men de barna du får etter dem, skal være dine. De skal bære sine brødres navn og få del i deres arv.+ 7 Da jeg var på vei fra Paddan og det ennå var et godt stykke igjen til Efrat,+ døde Rakel+ ved min side i Kạnaan. Og jeg gravla henne der på veien til Efrat, det vil si Betlehem.»+
8 Så fikk Israel se sønnene til Josef og spurte: «Hvem er disse?» 9 Josef svarte: «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her.»+ Da sa han: «Før dem hit til meg, så jeg kan velsigne dem.»+ 10 Israels øyne var blitt svake med alderen, og han kunne nesten ikke se. Josef førte derfor sønnene bort til ham, og han kysset dem og omfavnet dem. 11 Israel sa til Josef: «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få se ditt ansikt igjen,+ men her har Gud til og med latt meg få se barna dine.» 12 Josef tok dem så bort fra Israels knær og bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.
13 Josef tok nå begge to – Ẹfraim+ i sin høyre hånd, til venstre for Israel, og Manạsse+ i sin venstre hånd, til høyre for Israel – og leide dem bort til ham. 14 Men Israel rakte ut den høyre hånden og la den på hodet til Ẹfraim, enda han var den yngste, og han la den venstre hånden på hodet til Manạsse. Han la hendene slik med vilje, selv om Manạsse var den førstefødte.+ 15 Han velsignet så Josef og sa:+
«Den sanne Gud, som mine fedre Abraham og Isak vandret med,+
den sanne Gud, som har vært hyrde for meg hele mitt liv til denne dag,+
16 han som gjennom sin engel har reddet* meg fra all ulykke,+ måtte han velsigne guttene.+
La mitt navn og navnet til mine fedre, Abraham og Isak, bli nevnt over dem,
og la dem vokse og bli mange på jorden.»+
17 Josef så at faren lot den høyre hånden bli liggende på hodet til Ẹfraim, og han mislikte det. Han prøvde derfor å flytte farens hånd fra Ẹfraims hode til Manạsses hode. 18 Josef sa til faren: «Ikke slik, far, for dette er den førstefødte.+ Legg den høyre hånden på hodet hans.» 19 Men faren ville ikke. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal også bli til et folk, og han skal også bli stor. Likevel skal hans yngre bror bli større enn ham,+ og hans etterkommere skal bli så mange at de kan utgjøre hele nasjoner.»+ 20 Og han fortsatte å velsigne dem den dagen+ og sa:
«La Israel nevne deg når de uttaler velsignelser, og si:
‘Måtte Gud gjøre deg lik Ẹfraim og lik Manạsse.’»
Slik satte han Ẹfraim foran Manạsse.
21 Så sa Israel til Josef: «Jeg kommer snart til å dø,+ men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til deres forfedres land.+ 22 Og jeg gir deg ett landområde* mer enn jeg gir brødrene dine, det som jeg tok fra amorittene med sverd og bue.»