FØRSTE MOSEBOK

1 I begynnelsen skapte Gud himmelen* og jorden.+

2 Jorden var øde og tom, og det var mørke over det dype* vannet,+ og Guds virksomme kraft*+ beveget seg over vannets overflate.+

3 Og Gud sa: «La det bli lys.» Da ble det lys.+ 4 Gud så at lyset var godt, og Gud begynte å skille lyset fra mørket. 5 Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt.+ Og det ble kveld, og det ble morgen, den første dagen.

6 Så sa Gud: «La det bli et åpent rom*+ midt i vannet, slik at vann blir skilt fra vann.»+ 7 Gud gikk da i gang med å lage det åpne rommet, og han skilte vannet under det åpne rommet fra vannet over det.+ Og slik ble det. 8 Gud kalte det åpne rommet himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, den andre dagen.

9 Så sa Gud: «La vannet under himmelen bli samlet på ett sted, og la det tørre landet bli synlig.»+ Og slik ble det. 10 Gud kalte det tørre landet jord,+ og vannet som var samlet, kalte han hav.+ Og Gud så at det var godt.+ 11 Så sa Gud: «La det vokse gress på jorden og frøbærende planter og frukttrær som etter sine slag gir frukt med frø i.» Og slik ble det. 12 Jorden begynte å frambringe gress, frøbærende planter+ og trær som gir frukt med frø i, etter deres slag. Og Gud så at det var godt. 13 Og det ble kveld, og det ble morgen, den tredje dagen.

14 Så sa Gud: «La det bli lyskilder+ på himmelen* til å skille dagen fra natten,+ og de skal markere årstider,* dager og år.+ 15 De skal være lyskilder på himmelen* som skal lyse på jorden.» Og slik ble det. 16 Gud gikk i gang med å lage de to store lyskildene, den største lyskilden til å herske over dagen+ og den minste lyskilden til å herske over natten, og dessuten stjernene.+ 17 Slik satte Gud dem på himmelen* til å lyse på jorden 18 og til å herske om dagen og om natten og til å skille lyset fra mørket.+ Og Gud så at det var godt. 19 Og det ble kveld, og det ble morgen, den fjerde dagen.

20 Så sa Gud: «La det vrimle av levende skapninger* i vannet, og la flygende skapninger fly i himmelen* over jorden.»+ 21 Og Gud skapte de store sjødyrene* og alle levende skapninger* som beveger seg og vrimler i vannet, etter deres slag, og alle flygende skapninger med vinger etter deres slag. Og Gud så at det var godt. 22 Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet,+ og la de flygende skapningene bli mange på jorden.» 23 Og det ble kveld, og det ble morgen, den femte dagen.

24 Så sa Gud: «La jorden frambringe levende skapninger* etter deres slag, husdyr og kryp* og ville dyr etter deres slag.»+ Og slik ble det. 25 Gud gikk i gang med å lage jordens ville dyr etter deres slag og husdyrene etter deres slag og alle krypene på jorden etter deres slag. Og Gud så at det var godt.

26 Så sa Gud: «La oss+ lage mennesker i vårt bilde,+ så de ligner oss,+ og la dem rå over fiskene i havet og himmelens flygende skapninger og husdyrene og hele jorden og alle krypene som beveger seg på jorden.»+ 27 Og Gud gikk i gang med å skape mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det. Han skapte dem som mann og kvinne.+ 28 Så velsignet Gud dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden+ og legg den under dere,+ og rå over+ fiskene i havet og himmelens flygende skapninger og alle levende skapninger som beveger seg på jorden.»

29 Så sa Gud: «Se, jeg gir dere alle frøbærende planter som finnes på jorden, og alle trær som gir frukt med frø i. Dette skal være mat for dere.+ 30 Og til de ville dyrene på jorden og til himmelens flygende skapninger og til alt som beveger seg på jorden, alt som det er liv* i, gir jeg alle grønne planter til mat.»+ Og slik ble det.

31 Deretter så Gud på alt han hadde laget, og det var meget godt.+ Og det ble kveld, og det ble morgen, den sjette dagen.

2 Slik ble himmelen og jorden og alt som hører til dem,* fullført.+ 2 Den sjuende dagen hadde Gud fullført sitt arbeid,* og på den sjuende dagen begynte han å hvile fra alt det arbeidet han hadde gjort.*+ 3 Og Gud velsignet den sjuende dagen og erklærte den hellig, for på den har Gud hvilt etter å ha skapt alt han hadde til hensikt å lage.

4 Dette er en historisk beretning om himmelen og jorden på den tiden da de ble skapt, på den dagen da Jehova* Gud skapte jorden og himmelen.+

5 Det fantes ennå ingen busker på jorden, og ingen planter hadde begynt å spire fram, for Jehova Gud hadde ikke latt det regne, og det var ingen mennesker til å dyrke jorden. 6 Men en tåke steg opp fra jorden, og den vannet hele jordens overflate.

7 Og Jehova Gud formet mennesket av støv+ fra jorden og blåste livspust inn i hans nesebor,+ og mennesket ble en levende person.*+ 8 Videre plantet Jehova Gud en hage i Eden,+ mot øst, og der satte han mennesket som han hadde formet.+ 9 Jehova Gud lot alle trær som var vakre å se på og gode å spise av, vokse opp av jorden, og dessuten livets tre+ midt i hagen og treet til kunnskap om godt og ondt.+

10 Fra Eden rant det ut en elv som vannet hagen, og som så delte seg i fire elver.* 11 Den første heter Pisjon. Det er den som renner rundt landet Havịla, der det er gull. 12 Gullet i det landet er godt. Der finnes det også bdelliumharpiks og onyksstein. 13 Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner rundt landet Kusj. 14 Den tredje elven heter Hịddekel.*+ Det er den som går øst for Assyria.+ Og den fjerde elven er Eufrat.+

15 Jehova Gud satte mennesket i Edens hage for at han skulle dyrke den og ta hånd om den.+ 16 Og Jehova Gud ga mennesket dette påbudet: «Du kan spise* av alle trærne i hagen.+ 17 Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for den dagen du spiser av det, skal du dø.»*+

18 Så sa Jehova Gud: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal lage en hjelper til ham, en som er et motstykke til ham.»*+ 19 Jehova Gud hadde formet alle ville dyr og alle himmelens flygende skapninger av jord, og han førte dem nå til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Hver levende skapning* fikk det navnet som mennesket valgte.+ 20 Mennesket ga navn til alle husdyrene og himmelens flygende skapninger og alle de ville dyrene. Men for mennesket fantes det ingen hjelper som var et motstykke til ham. 21 Derfor sørget Jehova Gud for at mennesket falt i dyp søvn. Og mens han sov, tok han et av ribbena hans og lukket så igjen åpningen. 22 Jehova Gud bygde en kvinne av det ribbenet som han hadde tatt fra mannen, og han førte henne til mannen.+

23 Da sa mannen:

24 Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til* sin kone, og de skal bli ett.*+ 25 Både mannen og hans kone var nakne,+ men de skammet seg likevel ikke.

3 Slangen+ var det forsiktigste* av alle de ville dyrene som Jehova Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av alle trærne i hagen?»+ 2 Kvinnen svarte slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen.+ 3 Men om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt:+ ‘Dere må ikke spise av den,* nei, dere må ikke røre den, for gjør dere det, kommer dere til å dø.’» 4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø.+ 5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og få kunnskap om* godt og ondt.»+

6 Da så kvinnen at frukten på treet var god å spise av, ja, den var fristende* og så god ut. Hun tok derfor av frukten og spiste den.+ Senere ga hun noe til mannen sin da han var sammen med henne, og han spiste også.+ 7 Da ble begges øyne åpnet, og de ble klar over at de var nakne. De sydde derfor sammen fikenblader og bandt dem rundt hoftene.*+

8 Senere, da det blåste en kveldsbris,* hørte de Jehova Guds røst mens han vandret i hagen. Og mannen og hans kone gjemte seg for Jehova Gud blant trærne i hagen. 9 Jehova Gud ropte flere ganger på mannen og sa til ham: «Hvor er du?» 10 Til slutt svarte han: «Jeg hørte din røst i hagen, men jeg ble redd fordi jeg var naken, så jeg gjemte meg.» 11 Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du var naken?+ Har du spist av det treet som jeg forbød deg å spise av?»+ 12 Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg, hun ga meg frukt fra treet, og derfor spiste jeg.» 13 Jehova Gud sa da til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen bedro meg, og derfor spiste jeg.»+

14 Da sa Jehova Gud til slangen:+ «Fordi du har gjort dette, er du forbannet blant alle husdyrene og alle de ville dyrene. På buken skal du krype, og du skal spise støv så lenge du lever. 15 Og jeg skal sette fiendskap+ mellom deg+ og kvinnen+ og mellom ditt avkom*+ og hennes avkom.*+ Han skal knuse* ditt hode,+ og du skal hogge ham i hælen.»*+

16 Til kvinnen sa han: «Det skal bli svært smertefullt for deg å være gravid,* og med smerte skal du føde barn. Du kommer til å lengte etter nærhet til din mann, og han kommer til å herske over deg.»

17 Og til Adam* sa han: «Fordi du hørte på din kone og spiste av det treet som jeg hadde gitt deg dette påbudet om:+ ‘Du må ikke spise av det’, så er jorden forbannet på grunn av deg.+ Så lenge du lever, skal du slite og streve for å livnære deg av den.*+ 18 Den skal gi deg tornebusker og tistler, og du skal spise plantene på marken. 19 Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød,* helt til du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt.+ Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»+

20 Etter dette ga Adam sin kone navnet Eva,* for hun skulle bli mor til alle som lever.+ 21 Og Jehova Gud laget lange klær av skinn som Adam og hans kone kunne ha på seg.+ 22 Jehova Gud sa så: «Se, mennesket er blitt som en av oss og har kunnskap om godt og ondt.+ For at han nå ikke skal rekke ut hånden og også ta frukt fra livets tre+ og spise og leve evig* .⁠.⁠.» 23 Dermed viste Jehova Gud ham ut av Edens hage+ for at han skulle dyrke jorden, som han var tatt av.+ 24 Han drev altså mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene+ og det flammende sverdbladet som svingte rundt uten stans. Dette gjorde han for å vokte veien til livets tre.

4 Adam lå med sin kone Eva, og hun ble gravid.+ Da hun fødte Kain,+ sa hun: «Jeg har fått* en gutt med Jehovas hjelp.» 2 Senere fødte hun Abel,+ Kains bror.

Abel ble gjeter, og Kain ble jorddyrker. 3 Etter en tid bar Kain fram noe av jordens grøde som en offergave til Jehova. 4 Men Abel bar fram noen av de førstefødte i flokken sin,+ også fettet på dem. Jehova så med velvilje på Abel og offergaven hans,+ 5 men han så ikke med velvilje på Kain og offergaven hans. Og Kain ble fryktelig sint og bitter.* 6 Da sa Jehova til Kain: «Hvorfor er du så sint og bitter? 7 Hvis du begynner å gjøre det gode, kommer jeg ikke da til å godkjenne deg?* Men hvis du ikke begynner å gjøre det gode, ligger synden på lur ved døren. Den ønsker* å herske over deg, men kommer du til å få kontroll over den?»

8 Etter dette sa Kain til sin bror Abel: «Bli med ut på marken.» Mens de var ute på marken, gikk Kain løs på sin bror Abel og drepte ham.+ 9 Senere sa Jehova til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?» 10 Da sa Gud: «Hva har du gjort? Hør! Din brors blod roper til meg fra jorden.+ 11 Nå skal du være forbannet og forvist fra den jorden som har åpnet munnen for å ta imot blodet fra din bror, som du drepte.+ 12 Når du dyrker jorden, vil den ikke gi deg sin avling.* Du kommer til å bli en omstreifer og en flyktning på jorden.» 13 Da sa Kain til Jehova: «Straffen for det gale jeg har gjort, er så stor at jeg ikke kan bære den. 14 I dag driver du meg bort fra landet,* og jeg kommer til å være skjult for ditt ansikt. Jeg blir en omstreifer og en flyktning på jorden, og den som finner meg, kommer helt sikkert til å drepe meg.» 15 Jehova sa derfor til ham: «Den som dreper Kain, skal rammes av hevn sju ganger.»

Jehova satte dermed opp et tegn* for Kain, for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel. 16 Så gikk Kain bort fra Jehova og bosatte seg i landet Nod,* øst for Eden.+

17 Senere lå Kain med sin kone,+ og hun ble gravid og fødte Hanok. Så bygde han en by og ga den navn etter sin sønn Hanok. 18 Senere fikk Hanok sønnen Irad. Og Irad ble far til Mehụjael, og Mehụjael ble far til Metụsjael, og Metụsjael ble far til Lamek.

19 Lamek tok seg to koner. Den første het Ada, og den andre het Sillah. 20 Ada fødte sønnen Jabal. Han var den første som bodde i telt og holdt husdyr. 21 Hans brors navn var Jubal. Han var den første som spilte harpe og fløyte.* 22 Sillah fødte Tubal-Kain, som smidde alle slags redskaper av kobber og jern. Og Tubal-Kains søster het Naạma. 23 Da diktet Lamek disse ordene til sine koner, Ada og Sillah:

25 Adam lå med sin kone igjen, og hun fødte en sønn. Hun ga ham navnet Set,*+ for, som hun sa: «Gud har gitt meg en ny sønn* for å erstatte Abel, siden Kain drepte ham.»+ 26 Også Set fikk en sønn, og han ga ham navnet Enosj.+ På den tiden begynte folk å påkalle Jehovas navn.

5 Dette er boken med den historiske beretningen om Adam. Den dagen Gud skapte Adam, laget han ham slik at han lignet Gud.+ 2 Som mann og kvinne skapte han dem.+ Den dagen de ble skapt,+ velsignet han dem og ga dem navnet Menneske.*

3 Da Adam var 130 år, ble han far til en sønn som lignet ham og var som et bilde av ham, og han ga ham navnet Set.+ 4 Etter at Adam var blitt far til Set, levde han i 800 år. Og han ble far til sønner og døtre. 5 Adam levde altså i 930 år, og så døde han.+

6 Da Set var 105 år, ble han far til Enosj.+ 7 Etter at Set var blitt far til Enosj, levde han i 807 år. Og han ble far til sønner og døtre. 8 Set levde altså i 912 år, og så døde han.

9 Da Enosj var 90 år, ble han far til Kenan. 10 Etter at Enosj var blitt far til Kenan, levde han i 815 år. Og han ble far til sønner og døtre. 11 Enosj levde altså i 905 år, og så døde han.

12 Da Kenan var 70 år, ble han far til Mahạlalel.+ 13 Etter at Kenan var blitt far til Mahạlalel, levde han i 840 år. Og han ble far til sønner og døtre. 14 Kenan levde altså i 910 år, og så døde han.

15 Da Mahạlalel var 65 år, ble han far til Jared.+ 16 Etter at Mahạlalel var blitt far til Jared, levde han i 830 år. Og han ble far til sønner og døtre. 17 Mahạlalel levde altså i 895 år, og så døde han.

18 Da Jared var 162 år, ble han far til Enok.+ 19 Etter at Jared var blitt far til Enok, levde han i 800 år. Og han ble far til sønner og døtre. 20 Jared levde altså i 962 år, og så døde han.

21 Da Enok var 65 år, ble han far til Metụsjalah.+ 22 Etter at Enok var blitt far til Metụsjalah, fortsatte han å vandre med den sanne Gud* i 300 år. Og han ble far til sønner og døtre. 23 Enok levde altså i 365 år. 24 Enok vandret trofast med den sanne Gud.+ Så var han ikke mer, for Gud tok ham bort.+

25 Da Metụsjalah var 187 år, ble han far til Lamek.+ 26 Etter at Metụsjalah var blitt far til Lamek, levde han i 782 år. Og han ble far til sønner og døtre. 27 Metụsjalah levde altså i 969 år, og så døde han.

28 Da Lamek var 182 år, ble han far til en sønn. 29 Han ga ham navnet Noah*+ og sa: «Han skal gi oss trøst og hvile fra vårt arbeid og fra vårt harde slit med den jorden som Jehova har forbannet.»+ 30 Etter at Lamek var blitt far til Noah, levde han i 595 år. Og han ble far til sønner og døtre. 31 Lamek levde altså i 777 år, og så døde han.

32 Etter at Noah var blitt 500 år gammel, ble han far til Sem,+ Kam+ og Jafet.+

6 Da menneskene begynte å bli mange på jorden og de fikk døtre, 2 la den sanne Guds sønner*+ merke til at menneskedøtrene var vakre. Og de begynte å ta de kvinnene de ville ha, til koner. 3 Da sa Jehova: «Min ånd skal ikke tolerere menneskene for alltid,+ for de er bare fysiske skapninger.* Derfor skal deres dager være 120 år.»+

4 På den tiden, og også i tiden som fulgte, levde kjempene* på jorden, for den sanne Guds sønner hadde seksuell omgang med menneskedøtrene, som fødte dem sønner. Dette var de mektige mennene i gammel tid, de som var berømte.

5 Da så Jehova at ondskapen var stor på jorden, og at alle tilbøyelighetene i menneskenes sinn og hjerte var onde hele tiden.+ 6 Jehova følte sorg* over at han hadde skapt* menneskene, og han følte seg såret i sitt hjerte.+ 7 Da sa Jehova: «Jeg skal utslette menneskene som jeg har skapt, fra jordens overflate, både mennesker og husdyr og kryp og himmelens flygende skapninger, for jeg føler sorg over at jeg har laget dem.» 8 Men Noah hadde Jehovas godkjennelse.

9 Dette er den historiske beretningen om Noah.

Noah var en rettferdig mann.+ Han var annerledes enn de andre som levde på hans tid,* for det var ikke noe å utsette på ham.* Noah vandret med den sanne Gud.+ 10 Med tiden ble Noah far til tre sønner: Sem, Kam og Jafet.+ 11 Men jorden var blitt ødelagt* i den sanne Guds øyne og var full av vold. 12 Ja, Gud så at jorden var ødelagt,*+ for alle menneskene* på jorden gjorde det som var ondt.+

13 Da sa Gud til Noah: «Jeg har bestemt meg for å gjøre ende på alle mennesker, for jorden er full av vold på grunn av dem. Jeg skal ødelegge både dem og jorden.+ 14 Bygg en ark* av harpiksholdig tømmer.+ Du skal lage rom i arken og dekke den med tjære*+ innvendig og utvendig. 15 Slik skal du lage arken: Den skal være 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy.* 16 Du skal lage et vindu for å slippe inn lys* i arken, én alen fra toppen. Du skal plassere inngangen på siden av arken,+ og arken skal ha et nedre dekk, et andre dekk og et tredje dekk.

17 Jeg skal la det komme en stor oversvømmelse+ over jorden for å ødelegge alle skapninger* under himmelen som har livspust.* Alt på jorden kommer til å dø.+ 18 Og jeg oppretter en pakt med deg. Du skal gå inn i arken sammen med dine sønner, din kone og dine sønners koner.+ 19 Og av alle slags dyr skal du føre to av hvert inn i arken,+ en hann og en hunn,+ for å bevare dem i live sammen med deg. 20 Av de flygende skapningene, av husdyrene og av alle jordens kryp skal to av hvert slag gå inn til deg for å bli bevart i live.+ 21 Du skal samle og ta med deg all slags mat+ som dere og dyrene kan ha å spise.»

22 Og Noah gjorde alt det Gud hadde befalt ham. Akkurat slik gjorde han.+

7 Deretter sa Jehova til Noah: «Gå inn i arken, du og hele din familie, for jeg har sett at du er den som er rettferdig i denne generasjonen.+ 2 Av alle slags rene dyr skal du ta med deg sju av hvert,*+ hanner og hunner, og av alle dyr som ikke er rene, bare to, hann og hunn, 3 og også av himmelens flygende skapninger sju av hver,* hanner og hunner, for at de ikke skal dø ut, men spre seg over hele jorden.+ 4 For om bare sju dager skal jeg la det regne+ på jorden i 40 dager og 40 netter,+ og jeg skal utslette alt levende som jeg har skapt, fra jordens overflate.»+ 5 Så gjorde Noah alt det Jehova hadde befalt ham.

6 Noah var 600 år da vannflommen kom over jorden.+ 7 Og Noah gikk inn i arken sammen med sine sønner, sin kone og sine sønners koner før vannflommen kom.+ 8 Av alle rene dyr og av alle dyr som ikke er rene, og av de flygende skapningene og av alt som beveger seg på jorden,+ 9 gikk to og to inn til Noah i arken, hann og hunn, akkurat som Gud hadde befalt Noah. 10 Og sju dager senere kom vannflommen over jorden.

11 I det 600. året av Noahs liv, på den 17. dagen i den andre måneden, brast alle himmelens kilder,* ja, himmelens sluser åpnet seg.+ 12 Og regnet øste ned over jorden i 40 dager og 40 netter. 13 Nettopp på den dagen gikk Noah inn i arken sammen med sønnene sine, Sem, Kam og Jafet,+ og sin kone og sine tre svigerdøtre.+ 14 De gikk inn sammen med ville dyr av alle slag, husdyr av alle slag, kryp på jorden av alle slag og flygende skapninger av alle slag, det vil si fugler og andre dyr som har vinger. 15 De kom inn til Noah i arken, to og to av alle slags skapninger som har livspust.* 16 De gikk inn, hann og hunn av alle slags skapninger, akkurat som Gud hadde befalt ham. Deretter lukket Jehova døren bak ham.

17 Det fortsatte å regne på jorden i 40 dager, og vannet steg og begynte å løfte arken, så den fløt høyt over jorden. 18 Vannet fortsatte å flomme og steg kraftig på jorden, men arken fløt på vannet. 19 Vannet oversvømte jorden i så stor grad at alle de høye fjellene under hele himmelen ble dekket.+ 20 Vannet steg 15 alen* over fjellene.

21 Da døde alle levende skapninger* som beveget seg på jorden+ – de flygende skapningene, husdyrene, de ville dyrene, smådyrene* og alle mennesker.+ 22 Alt på det tørre landet døde, alt som hadde livspust.*+ 23 Slik utslettet Han alt levende fra jordens overflate, både mennesker og dyr, kryp og himmelens flygende skapninger. De ble alle utslettet fra jorden.+ Bare Noah og de som var med ham i arken, overlevde.+ 24 Og vannet oversvømte jorden i 150 dager.+

8 Men Gud rettet sin oppmerksomhet mot* Noah og alle de ville dyrene og husdyrene som var med ham i arken,+ og Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke. 2 Himmelens kilder ble stoppet til, ja, himmelens sluser ble stengt, slik at det sluttet å regne.*+ 3 Og vannet trakk seg gradvis tilbake fra jorden. Etter 150 dager var det tydelig at vannet hadde sunket. 4 På den 17. dagen i den sjuende måneden la arken seg til hvile på Ạrarat-fjellene. 5 Og vannet fortsatte å minke til den tiende måneden. På den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.+

6 Etter 40 dager åpnet Noah det vinduet+ han hadde laget i arken, 7 og sendte ut en ravn. Den fløy omkring utenfor arken, men kom alltid tilbake, helt til vannet hadde tørket bort fra jorden.

8 Senere sendte han ut en due for å se om vannet hadde trukket seg tilbake fra jordoverflaten. 9 Duen fant ikke noe sted der den kunne sette seg,* så den kom tilbake til ham i arken, for vannet dekket ennå hele jordoverflaten.+ Han rakte ut hånden og tok duen inn i arken. 10 Han ventet i sju dager og sendte så duen ut fra arken enda en gang. 11 Da duen kom til ham ved kveldstid, så han at den hadde et nyplukket olivenblad i nebbet. Slik skjønte Noah at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden.+ 12 Han ventet i sju dager til. Så sendte han duen ut, men den kom ikke tilbake igjen.

13 I det 601. året,+ på den første dagen i den første måneden, var vannet borte fra jorden. Noah fjernet en del av taket* på arken og så at jordoverflaten var i ferd med å bli tørr. 14 På den 27. dagen i den andre måneden var jorden blitt helt tørr.

15 Gud sa nå til Noah: 16 «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og deres koner.+ 17 Ta med deg alle de levende skapningene:*+ de flygende skapningene, de forskjellige dyrene og alle jordens kryp, slik at de kan formere seg* og være fruktbare og bli mange på jorden.»+

18 Da gikk Noah ut sammen med sine sønner,+ sin kone og sine sønners koner. 19 Alle levende skapninger, alle kryp og alle flygende skapninger, alt som beveger seg på jorden, gikk ut av arken, gruppe for gruppe.+ 20 Så bygde Noah et alter+ for Jehova og tok noen av alle de rene dyrene og av alle de rene flygende skapningene+ og ofret dem som brennofre på alteret.+ 21 Og duften var behagelig* for Jehova. Så Jehova sa i sitt hjerte: «Aldri mer skal jeg forbanne* jorden+ på grunn av menneskene, for tilbøyelighetene i menneskehjertet er onde helt fra barndommen av,+ og aldri mer skal jeg utslette alt levende slik jeg nå har gjort.+ 22 Fra nå av skal det aldri slutte å være såing og innhøstning, kulde og varme, sommer og vinter eller dag og natt på jorden.»+

9 Gud velsignet så Noah og sønnene hans og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden.+ 2 Alle levende skapninger på jorden og alle himmelens flygende skapninger, alt som beveger seg på jorden, og alle fiskene i havet skal føle frykt og redsel for dere. Dere får nå myndighet over dem.+ 3 Alle dyr som lever på jorden, kan dere spise.+ Akkurat som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere alle disse.+ 4 Men kjøtt som har blodet+ i seg, det vil si livet, skal dere ikke spise.+ 5 Og dessuten: Den som utøser menneskers blod, som er deres liv,* skal jeg kreve til regnskap. Jeg skal kreve alle levende skapninger til regnskap. Og hvis noen tar sin brors liv, skal jeg kreve ham til regnskap for det.+ 6 Hvis noen utøser et menneskes blod, skal hans eget blod bli utøst av mennesker,+ for Gud skapte* mennesket i sitt bilde.+ 7 Og dere skal være fruktbare og få mange barn og bli tallrike på jorden.»+

8 Så sa Gud til Noah og til sønnene hans: 9 «Jeg oppretter nå en pakt med dere+ og med etterkommerne deres 10 og med alle levende skapninger som er hos dere – fuglene, husdyrene og alle de andre dyrene – alle som kom ut av arken, ja alle levende skapninger på jorden.+ 11 Jeg oppretter altså en pakt med dere: Aldri mer skal alt levende bli utslettet ved en vannflom, og aldri mer skal en vannflom ødelegge jorden.»+

12 Og Gud tilføyde: «Dette er tegnet på den pakten som jeg oppretter mellom meg og dere og alle dyr* som er hos dere, for alle framtidige generasjoner. 13 Jeg setter min regnbue i skyene, og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. 14 Når jeg fører skyer over jorden, skal regnbuen vise seg i skyene. 15 Og jeg skal huske den pakten som jeg opprettet mellom meg og dere og dyrene av alle slag.* Aldri mer skal vannet bli til en flom som ødelegger alt levende.+ 16 Og regnbuen skal komme i skyene, og når jeg ser den, skal jeg huske den evige pakten mellom Gud og de levende skapningene av alle slag* på jorden.»

17 Gud gjentok for Noah: «Dette er tegnet på den pakten som jeg oppretter mellom meg og alt levende på jorden.»+

18 Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet.+ Kam ble senere far til Kạnaan.+ 19 Disse tre var Noahs sønner, og hele jordens befolkning, som er spredt omkring, stammer fra dem.+

20 Noah begynte som jordbruker, og han plantet en vingård. 21 En dag drakk han av vinen og ble beruset, og han kledde av seg inne i teltet sitt. 22 Kam, far til Kạnaan, så sin fars nakenhet,* og han gikk ut og fortalte det til de to brødrene sine. 23 Da tok Sem og Jafet en kappe og la den på skuldrene og gikk baklengs inn. De dekket til sin far mens de vendte ansiktet bort, og de så ikke sin fars nakenhet.

24 Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, 25 sa han:

«Forbannet være Kạnaan.+

La ham bli den laveste slaven for sine brødre.»+

26 Og han la til:

La Kạnaan bli slave for ham også.»

28 Noah levde i 350 år etter vannflommen.+ 29 Noah levde altså i 950 år, og så døde han.

10 Dette er den historiske beretningen om Noahs sønner, Sem,+ Kam og Jafet.

De fikk sønner etter vannflommen.+ 2 Jafets sønner var Gomer,+ Magog,+ Madai, Javan, Tubal,+ Mesjek+ og Tiras.+

3 Gomers sønner var Ạsjkenas,+ Rifat og Togạrma.+

4 Javans sønner var Elịsjah,+ Tarsis,+ Kittim+ og Dọdanim.

5 Deres etterkommere spredte seg til øyene og bosatte seg i sine land, språk for språk, slekt for slekt og nasjon for nasjon.

6 Kams sønner var Kusj, Mịsrajim,+ Put+ og Kạnaan.+

7 Kusj hadde sønnene Seba,+ Havịla, Sabta, Raạma+ og Sabtẹka.

Raạmas sønner var Saba og Dedan.

8 Kusj ble også far til Nimrod. Han var den første som ble en mektig mann på jorden. 9 Han ble en mektig jeger* i opposisjon til Jehova. Det er derfor folk noen ganger sier om andre: «Han er som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.» 10 De første byene i* hans rike var Babel,+ Erek,+ Akkad og Kalne i landet Sịnear.+ 11 Fra det landet dro han til Assyria+ og bygde Nịnive,+ Rẹhobot-Ir og Kalah 12 og Resen mellom Nịnive og Kalah – dette er den store byen.*

13 Mịsrajim ble far til Ludim,+ Ạnamim, Lẹhabim, Nạftuhim,+ 14 Pạtrusim,+ Kạsluhim (som filisterne+ stammer fra) og Kạftorim.+

15 Kạnaan ble far til Sidon,+ hans førstefødte, og Het+ 16 og også jebusittene,+ amorittene,+ girgasjittene, 17 hevittene,+ arkeerne, sinittene, 18 arvadittene,+ semarittene og hamatittene.+ Siden ble kanaaneernes slekter spredt omkring. 19 Kanaaneernes område strakte seg da fra Sidon helt til Gerar,+ nær Gaza,+ og videre til Sodọma, Gomọrra,+ Adma og Sẹbojim,+ nær Lasja. 20 Dette var Kams sønner, slekt for slekt, språk for språk, land for land og nasjon for nasjon.

21 Også Sem, forfader til alle Eber-sønnene+ og bror til Jafet, den eldste,* fikk barn. 22 Sems sønner var Elam,+ Assjur,+ Arpạksjad,+ Lud og Aram.+

23 Arams sønner var Us, Hul, Geter og Masj.

24 Arpạksjad ble far til Sjelah,+ og Sjelah ble far til Eber.

25 Eber fikk to sønner. Den ene het Peleg,*+ for mens han levde, ble jordens befolkning spredt.* Hans bror het Joktan.+

26 Joktan ble far til Ạlmodad, Sjelef, Hasarmạvet, Jerah,+ 27 Hạdoram, Usal, Dikla, 28 Obal, Abịmael, Saba, 29 Ofir,+ Havịla og Jobab. Alle disse var sønner av Joktan.

30 Deres bosted strakte seg fra Mesja helt til Sefar, fjellområdet i Østen.

31 Dette var Sems sønner, slekt for slekt, språk for språk, land for land og nasjon for nasjon.+

32 Dette var Noahs sønners slekter etter deres slektslinjer og nasjoner. Fra dem ble nasjonene spredt ut over jorden etter vannflommen.+

11 Hele jorden hadde fortsatt ett språk og ett ordforråd. 2 Da folk dro mot øst, fant de en dalslette i landet Sịnear,+ og de bosatte seg der. 3 De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein, som vi herder med ild.» De brukte altså tegl i stedet for stein, og tjære som mørtel. 4 Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og la oss gjøre navnet vårt berømt, så vi ikke blir spredt ut over hele jorden.»+

5 Så steg Jehova ned for å se på byen og tårnet som menneskene hadde begynt å bygge. 6 Jehova sa da: «Se, de er ett folk, og de har ett språk,+ og dette er det de har satt i gang med. Nå vil ingenting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. 7 Kom, la oss+ stige ned og forvirre språket deres, så de ikke kan forstå hverandre.» 8 Så spredte Jehova dem derfra ut over hele jorden,+ og de sluttet etter hvert å bygge på byen. 9 Derfor fikk den navnet Babel,*+ for der forvirret Jehova hele jordens språk, og derfra spredte Jehova dem ut over hele jorden.

10 Dette er den historiske beretningen om Sem.+

Sem var 100 år gammel da han ble far til Arpạksjad,+ to år etter vannflommen. 11 Etter at Sem var blitt far til Arpạksjad, levde han i 500 år. Og han ble far til sønner og døtre.+

12 Da Arpạksjad var 35 år, ble han far til Sjelah.+ 13 Etter at Arpạksjad var blitt far til Sjelah, levde han i 403 år. Og han ble far til sønner og døtre.

14 Da Sjelah var 30 år, ble han far til Eber.+ 15 Etter at Sjelah var blitt far til Eber, levde han i 403 år. Og han ble far til sønner og døtre.

16 Da Eber var 34 år, ble han far til Peleg.+ 17 Etter at Eber var blitt far til Peleg, levde han i 430 år. Og han ble far til sønner og døtre.

18 Da Peleg var 30 år, ble han far til Re’u.+ 19 Etter at Peleg var blitt far til Re’u, levde han i 209 år. Og han ble far til sønner og døtre.

20 Da Re’u var 32 år, ble han far til Serug. 21 Etter at Re’u var blitt far til Serug, levde han i 207 år. Og han ble far til sønner og døtre.

22 Da Serug var 30 år, ble han far til Nakor. 23 Etter at Serug var blitt far til Nakor, levde han i 200 år. Og han ble far til sønner og døtre.

24 Da Nakor var 29 år, ble han far til Tarah.+ 25 Etter at Nakor var blitt far til Tarah, levde han i 119 år. Og han ble far til sønner og døtre.

26 Tarah levde i 70 år, og deretter ble han far til Abram,+ Nakor+ og Haran.

27 Dette er den historiske beretningen om Tarah.

Tarah ble far til Abram, Nakor og Haran. Og Haran ble far til Lot.+ 28 Mens Tarah ennå levde, døde Haran i sitt fødeland, i kaldeernes Ur.+ 29 Abram og Nakor tok seg koner. Abrams kone het Sarai.+ Nakors kone het Milka,+ og hun var datter av Haran, som var far til Milka og Jiska. 30 Men Sarai var barnløs,+ hun kunne ikke få barn.

31 Tarah tok med seg sin sønn Abram og sin sønnesønn Lot,+ Harans sønn, og sin svigerdatter Sarai, Abrams kone, og sammen dro de ut fra kaldeernes Ur for å reise til landet Kạnaan.+ Men da de kom til Karan,+ bosatte de seg der. 32 Tarah levde i 205 år. Så døde Tarah i Karan.

12 Og Jehova sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slektningene dine og fra din fars hus til det landet som jeg skal vise deg.+ 2 Jeg skal gjøre deg til en stor nasjon. Jeg skal velsigne deg, og jeg skal gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse for andre.+ 3 Jeg skal velsigne dem som velsigner deg, og jeg skal forbanne den som forbanner deg,+ og alle jordens slekter skal bli velsignet* gjennom deg.»+

4 Da dro Abram av sted, akkurat som Jehova hadde sagt til ham, og Lot dro sammen med ham. Abram var 75 år da han forlot Karan.+ 5 Abram tok med seg sin kone Sarai+ og sin nevø* Lot+ og alle de eiendelene som de hadde samlet seg,+ og de folkene som de hadde skaffet seg i Karan, og de dro av sted mot landet Kạnaan.+ Da de kom til Kạnaan, 6 reiste Abram gjennom landet helt til et sted som het Sikem,+ nær Mores store trær.+ På den tiden bodde kanaaneerne i landet. 7 Jehova viste seg så for Abram og sa: «Til dine etterkommere*+ skal jeg gi dette landet.»+ Da bygde han et alter der for Jehova, som hadde vist seg for ham. 8 Senere flyttet han derfra til fjellområdet øst for Betel+ og slo opp teltet sitt mellom Betel i vest og Ai+ i øst. Der bygde han et alter for Jehova+ og begynte å påkalle Jehovas navn.+ 9 Siden brøt Abram opp, og han flyttet leiren sin fra sted til sted mens han reiste mot Negev.+

10 Nå ble det matmangel i landet, og Abram dro ned mot Egypt for å bo der en stund,*+ for matmangelen var alvorlig.+ 11 Like før han dro inn i Egypt, sa han til sin kone Sarai: «Hør på meg, er du snill. Jeg vet jo hvor vakker du er.+ 12 Når egypterne får se deg, vil de helt sikkert si: ‘Det er hans kone.’ Så kommer de til å drepe meg, men la deg leve. 13 Vær så snill å si at du er søsteren min, så det kan gå meg godt på grunn av deg og jeg får beholde livet.»+

14 Så snart Abram dro inn i Egypt, la egypterne merke til at kvinnen var veldig vakker. 15 Også faraos fyrster så henne, og de priste hennes skjønnhet overfor farao. Dermed ble kvinnen hentet til faraos hus. 16 Han behandlet Abram godt på grunn av henne, og han fikk sauer, kveg, kameler, eselhingster og eselhopper og tjenere og tjenestekvinner.+ 17 Men Jehova lot store plager ramme farao og hans husstand på grunn av Sarai, Abrams kone.+ 18 Da kalte farao Abram til seg og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din kone? 19 Hvorfor sa du at hun er din søster?+ Nå var det like før jeg tok henne til kone. Her har du din kone. Ta henne og gå!» 20 Så ga farao mennene sine instrukser om hva de skulle gjøre med Abram, og de sendte ham av gårde sammen med hans kone og alt det han hadde.+

13 Så forlot Abram Egypt og dro til Negev,+ han og hans kone og alt det han hadde, og Lot var sammen med ham. 2 Abram var svært rik på husdyr, sølv og gull.+ 3 Han reiste videre og slo leir på det ene stedet etter det andre, fra Negev til Betel. Til slutt kom han til det stedet mellom Betel og Ai der han hadde hatt teltet sitt,+ 4 der han tidligere hadde bygd et alter. Der påkalte Abram Jehovas navn.

5 Lot, som reiste sammen med Abram, eide også sauer, kveg og telt. 6 Og det var ikke mulig for dem begge å bo på samme sted i landet, for de hadde fått så mange eiendeler at de ikke lenger kunne bo sammen. 7 Dette førte til krangel mellom dem som gjette Abrams husdyr, og dem som gjette Lots husdyr. (På den tiden bodde kanaaneerne og perisittene i landet.)+ 8 Abram sa derfor til Lot:+ «Det burde ikke være krangling mellom meg og deg og mellom gjeterne mine og gjeterne dine. Vi er jo brødre. 9 Ligger ikke hele landet åpent for deg? La oss dra hver vår vei. Hvis du går til venstre, går jeg til høyre. Men hvis du går til høyre, går jeg til venstre.» 10 Da løftet Lot blikket og så at hele Jordan-distriktet+ helt til Soar+ var et vannrikt område, som Jehovas hage,+ som Egypt. (Det var før Jehova ødela Sodọma og Gomọrra.) 11 Da valgte Lot seg hele Jordan-distriktet, og Lot flyttet leiren sin mot øst. Slik skilte de lag. 12 Abram bodde i landet Kạnaan, men Lot bodde ved byene i distriktet.+ Til slutt slo han opp teltet sitt i nærheten av Sodọma. 13 Men mennene i Sodọma var onde, og de syndet grovt mot Jehova.+

14 Etter at Abram og Lot hadde skilt lag, sa Jehova til Abram: «Jeg ber deg, løft blikket og se fra det stedet der du er, mot nord og sør, mot øst og vest, 15 for hele det landet som du ser, skal jeg gi deg og dine etterkommere,* og det skal være deres for alltid.+ 16 Og jeg vil gjøre dine etterkommere like tallrike som støvkornene på jorden. Ja, hvis noen kunne telle støvkornene på jorden, da kunne også dine etterkommere telles.+ 17 Bryt opp, reis gjennom landet på langs og på tvers, for til deg skal jeg gi det.» 18 Og Abram fortsatte å bo i telt. Senere slo han seg ned i nærheten av Mamres store trær,+ som er i Hebron,+ og der bygde han et alter for Jehova.+

14 På den tiden var Ạmrafel konge i Sịnear,+ Arjok konge i Ẹllasar, Kedorlaọmer+ konge i Elam+ og Tidal konge i Gojim. 2 Disse kongene førte krig mot Bera, kongen i Sodọma,+ Birsja, kongen i Gomọrra,+ Sjinab, kongen i Adma, Sjemẹber, kongen i Sẹbojim,+ og mot kongen i Bela, det vil si Soar. 3 Alle disse samlet styrkene sine i Siddim-dalen,*+ det vil si Salthavet.*+

4 De fem kongene hadde tjent Kedorlaọmer i 12 år, men i det 13. året gjorde de opprør. 5 I det 14. året kom derfor Kedorlaọmer og de kongene som var med ham, og de beseiret refaittene i Ạsjterot-Kạrnajim, susittene i Ham, emittene+ i Sjave-Kirjatạjim 6 og horittene+ på deres fjell Se’ir+ og ned til El-Paran, som er ved ødemarken. 7 Så snudde de og kom til En-Misjpat, det vil si Kadesj,+ og erobret hele amalekittenes+ område. De beseiret også de amorittene+ som bodde i Hạsason-Tamar.+

8 Da rykket kongen i Sodọma ut, og også kongen i Gomọrra, kongen i Adma, kongen i Sẹbojim og kongen i Bela, det vil si Soar. De stilte seg opp i kampformasjon mot dem i Siddim-dalen, 9 mot Kedorlaọmer, kongen i Elam, Tidal, kongen i Gojim, Ạmrafel, kongen i Sịnear, og Arjok, kongen i Ẹllasar+ – fire konger mot fem. 10 Siddim-dalen var full av groper med tjære, og da kongene i Sodọma og Gomọrra prøvde å flykte, falt de ned i dem. Resten flyktet til fjellområdet. 11 Så tok de fire seirende kongene alle eiendelene og all maten i Sodọma og Gomọrra og dro sin vei.+ 12 De tok også Lot, Abrams nevø,* som bodde i Sodọma,+ og eiendelene hans, og de dro videre.

13 En mann som hadde sluppet unna, kom senere og fortalte hebreeren Abram hva som hadde skjedd. Abram bodde da* i nærheten av de store trærne som tilhørte amoritten Mamre,+ bror til Esjkol og Aner.+ Disse mennene var Abrams allierte. 14 Da Abram fikk høre at slektningen* hans+ var blitt tatt til fange, samlet han sine trenede menn, 318 tjenere som var født i hans husstand, og forfulgte fiendene helt til Dan.+ 15 Om natten delte han opp styrkene sine i grupper, og han og tjenerne hans angrep og beseiret fiendene. Han forfulgte dem helt til Hoba, som ligger nord for Damaskus. 16 Han tok alt byttet tilbake, og han førte også tilbake sin slektning Lot, eiendelene hans, kvinnene og de andre fangene.

17 Etter at Abram hadde kommet tilbake fra seieren over Kedorlaọmer og de kongene som var med ham, dro kongen i Sodọma ut for å møte Abram i Sjave-dalen, det vil si Kongedalen.+ 18 Og Melkisẹdek,+ kongen i Salem,+ kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud.+

19 Så velsignet han ham og sa:

Og Abram ga ham en tiendedel av alt.+

21 Deretter sa kongen i Sodọma til Abram: «Gi meg folkene, men behold byttet selv.» 22 Men Abram sa til kongen i Sodọma: «Jeg løfter min hånd og sverger en ed overfor Jehova, Den Høyeste Gud, han som har skapt himmel og jord, 23 på at jeg ikke skal ta noe av det som er ditt, ikke engang en tråd eller en sandalrem, for at du ikke skal si: ‘Jeg gjorde Abram rik.’ 24 Jeg skal ikke ta noe mer enn det de unge mennene allerede har spist. Men de mennene som dro med meg, Aner, Esjkol og Mamre,+ må få ta sin andel.»

15 Etter dette kom Jehovas ord til Abram i et syn: «Vær ikke redd,+ Abram. Jeg er et skjold for deg.+ Din lønn skal bli meget stor.»+ 2 Abram svarte: «Suverene Herre Jehova, hva kommer du til å gi meg? Jeg er jo fortsatt barnløs, og den som kommer til å arve alt som er mitt, er Eliẹser,+ en mann fra Damaskus.» 3 Abram tilføyde: «Du har ikke gitt meg en etterkommer,*+ og derfor skal et medlem* av husstanden min arve meg.» 4 Men Jehova svarte ham: «Denne mannen skal ikke arve deg, men din egen sønn* skal arve deg.»+

5 Han førte ham nå utenfor og sa: «Se opp mot himmelen og tell stjernene om du kan.» Så sa han: «Så tallrike skal dine etterkommere bli.»+ 6 Og Abram trodde på Jehova,+ og Han regnet ham derfor som rettferdig.+ 7 Han sa videre: «Jeg er Jehova, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet som eiendom.»+ 8 Til det sa han: «Suverene Herre Jehova, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det som eiendom?» 9 Han svarte ham: «Hent en tre år gammel kvige, en tre år gammel hunngeit, en tre år gammel vær, en turteldue og en dueunge.» 10 Så hentet han alt dette. Han skar dyrene i to og la delene rett overfor hverandre,* men fuglene skar han ikke over. 11 Og rovfugler fløy ned mot de døde dyrene, men Abram jaget dem vekk gang på gang.

12 Da solen var i ferd med å gå ned, falt Abram i dyp søvn, og et stort og skremmende mørke senket seg over ham. 13 Så sa Gud til Abram: «Dette skal du vite, at dine etterkommere kommer til å bo som utlendinger i et land som ikke er deres, og at folket der kommer til å gjøre dem til slaver og plage dem i 400 år.+ 14 Men jeg skal dømme den nasjonen som gjør dem til slaver,+ og deretter skal de dra ut med mange eiendeler.+ 15 Og selv skal du gå til dine forfedre i fred. Du skal bli gravlagt i en god alderdom.+ 16 Men i fjerde generasjon skal de vende tilbake hit,+ for amorittenes synd har ennå ikke nådd sitt fulle mål.»+

17 Da solen hadde gått ned og det var blitt helt mørkt, viste en rykende ovn seg, og en brennende fakkel passerte mellom kjøttstykkene. 18 Den dagen inngikk Jehova en pakt med Abram+ og sa: «Til dine etterkommere vil jeg gi dette landet,+ fra Egypt-elven til den store elven, elven Eufrat:+ 19 landet til kenittene,+ kenisittene, kadmonittene, 20 hetittene,+ perisittene,+ refaittene,+ 21 amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»+

16 Sarai, Abrams kone, hadde ikke født ham barn.+ Men hun hadde en egyptisk tjenestekvinne som het Hagar.+ 2 Sarai sa derfor til Abram: «Hør på meg: Jehova har hindret meg i å få barn. Kan du ikke ligge med tjenestekvinnen min? Kanskje jeg kan få barn ved hjelp av henne.»+ Og Abram hørte på Sarai. 3 Abram hadde bodd ti år i landet Kạnaan da hans kone Sarai ga ham sin egyptiske tjenestekvinne Hagar som kone. 4 Han lå med Hagar, og hun ble gravid. Da hun skjønte at hun var gravid, begynte hun å se ned på sin frue.

5 Da sa Sarai til Abram: «Det er din skyld at jeg blir dårlig behandlet. Jeg ga selv tjenestekvinnen min i dine armer,* men da hun skjønte at hun var gravid, begynte hun å se ned på meg. Måtte Jehova dømme mellom meg og deg.» 6 Da sa Abram til Sarai: «Du har myndighet over tjenestekvinnen din. Gjør med henne det du mener er best.» Da ydmyket Sarai henne, og hun rømte fra Sarai.

7 Senere fant Jehovas engel Hagar ved en vannkilde i ødemarken, kilden på veien til Sjur.+ 8 Og han sa: «Hagar, Sarais tjenestekvinne, hvor kommer du fra, og hvor skal du?» Hun svarte: «Jeg har rømt fra min frue, Sarai.» 9 Jehovas engel sa da til henne: «Du skal dra tilbake til din frue og ydmykt underordne deg henne.» 10 Så sa Jehovas engel: «Jeg skal gjøre dine etterkommere så tallrike at de ikke kan telles.»+ 11 Jehovas engel sa videre: «Se, du er gravid, og du skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Ịsmael,* for Jehova har hørt din nød. 12 Han kommer til å bli et villesel* av et menneske. Han vil være imot alle, og alle vil være imot ham, og han kommer til å bo rett overfor alle sine brødre.»*

13 Da ba hun til Jehova,* som hadde talt til henne, og sa: «Du er en Gud som ser.»+ For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» 14 Derfor kalles brønnen Beer-Lakai-Ro’i.* (Den ligger mellom Kadesj og Bered.) 15 Så fikk Abram en sønn med Hagar, og Abram ga sin sønn, som Hagar hadde født, navnet Ịsmael.+ 16 Abram var 86 år da Hagar fødte ham Ịsmael.

17 Da Abram var 99 år gammel, viste Jehova seg for ham og sa: «Jeg er Gud Den Allmektige. Du skal vandre på mine veier og være uklanderlig.* 2 Jeg bekrefter min pakt med deg,+ og jeg vil gi deg mange, mange etterkommere.»+

3 Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud fortsatte: 4 «Jeg har inngått en pakt med deg,+ og du skal bli far til mange nasjoner.+ 5 Du skal ikke lenger hete Abram,* men navnet ditt skal være Abraham,* for jeg vil gjøre deg til far til mange nasjoner. 6 Jeg vil gi deg mange barn, og jeg vil gjøre deg til nasjoner, og konger skal nedstamme fra deg.+

7 Og jeg vil holde min pakt med deg+ og dine etterkommere* i generasjon etter generasjon som en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for dine etterkommere. 8 Og jeg vil gi deg og dine etterkommere det landet der du har bodd som utlending+ – hele Kạnaan – som en varig eiendom, og jeg skal være deres Gud.»+

9 Gud sa videre til Abraham: «Og du skal holde min pakt, du og dine etterkommere i generasjon etter generasjon. 10 Dette er pakten mellom meg og dere, som du og dine etterkommere skal holde: Alle av hankjønn blant dere skal omskjæres.+ 11 Dere skal skjære bort forhuden, og det skal være et tegn på pakten mellom meg og dere.+ 12 I generasjon etter generasjon skal hver gutt omskjæres når han er åtte dager gammel,+ både den som er født i din husstand, og den som ikke er en etterkommer av deg, men som er kjøpt fra en utlending for penger. 13 Hver mann som er født i din husstand, og hver mann som er kjøpt for dine penger, skal omskjæres,+ og min pakt på kroppen deres skal være en varig pakt. 14 Hvis en som er uomskåret, ikke vil la seg omskjære, skal han utryddes fra sitt folk. Han har brutt min pakt.»

15 Så sa Gud til Abraham: «Din kone Sarai*+ skal du ikke lenger kalle Sarai, for navnet hennes skal være Sara.* 16 Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn ved henne også.+ Jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til nasjoner. Konger over folkeslag skal nedstamme fra henne.» 17 Da kastet Abraham seg ned med ansiktet mot jorden og begynte å le og å si i sitt hjerte:+ «Skal en 100 år gammel mann bli far? Og skal Sara føde barn, hun som er 90 år gammel?»+

18 Så sa Abraham til den sanne Gud: «Måtte Ịsmael bli velsignet av deg!»+ 19 Til dette sa Gud: «Din kone Sara skal virkelig føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak.*+ Og jeg skal opprette min pakt med ham. Den skal gjelde ham og hans etterkommere* for evig.+ 20 Men når det gjelder Ịsmael, så har jeg hørt deg. Jeg vil velsigne ham og gi ham mange etterkommere og gjøre ham meget, meget tallrik. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til en stor nasjon.+ 21 Men min pakt skal jeg opprette med Isak,+ som Sara skal føde deg på denne tiden neste år.»+

22 Da Gud var ferdig med å tale med Abraham, steg han opp fra ham. 23 Abraham tok så sin sønn Ịsmael og alle mennene som var født i hans husstand, og alle som han hadde kjøpt, ja alle av hankjønn i Abrahams husstand, og han omskar dem allerede samme dag, akkurat som Gud hadde sagt til ham.+ 24 Abraham var 99 år da han ble omskåret.+ 25 Og hans sønn Ịsmael var 13 år da han ble omskåret.+ 26 Den dagen ble altså både Abraham og hans sønn Ịsmael omskåret. 27 Alle mennene i husstanden hans, både de som var født der, og de som var kjøpt fra en utlending, ble omskåret sammen med ham.

18 Senere viste Jehova+ seg for Abraham i nærheten av Mamres store trær+ mens han satt i teltinngangen på den varmeste tiden av dagen. 2 Han så opp og fikk øye på tre menn som sto et stykke unna.+ Da han så dem, løp han dem i møte, og han bøyde seg til jorden. 3 Deretter sa han: «Jehova, hvis du ser på meg med velvilje, så ikke gå forbi din tjener. 4 La det bli hentet litt vann, slik at dere kan få føttene vasket.+ Legg dere så for å hvile under treet. 5 Siden dere har kommet hit til deres tjener, så la meg hente et stykke brød, slik at dere kan få nye krefter.* Etterpå kan dere dra videre.» Da sa de: «Gjerne det. Du kan gjøre som du har sagt.»

6 Abraham skyndte seg så til teltet, der Sara var, og sa: «Skynd deg! Ta tre mål* fint mel, elt deigen og bak noen brød.» 7 Deretter løp Abraham bort til storfeet og valgte ut en fin og god ung okse. Han ga den til tjeneren, som skyndte seg å tilberede den. 8 Så tok han smør og melk og den unge oksen som han hadde tilberedt, og satte maten fram for dem. Og han ble stående hos dem under treet mens de spiste.+

9 De spurte ham: «Hvor er din kone Sara?»+ Han svarte: «Inne i teltet.» 10 Så sa en av dem: «Jeg skal komme tilbake til deg neste år på denne tiden, og da skal din kone Sara ha en sønn.»+ Sara sto og lyttet i teltinngangen, som var bak mannen. 11 Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene.+ Sara var forbi den alderen da kvinner kan få barn.*+ 12 Sara begynte derfor å le for seg selv og sa: «Skal jeg virkelig få denne gleden? Jeg er jo utslitt, og min herre er gammel.»+ 13 Da sa Jehova til Abraham: «Hvorfor lo Sara og sa: ‘Skal jeg virkelig føde, så gammel som jeg er?’ 14 Er det noe som er umulig for Jehova?+ Jeg skal komme tilbake til deg neste år på denne tiden, og da skal Sara ha en sønn.» 15 Men Sara nektet og sa: «Jeg lo ikke!», for hun var redd. Da sa han: «Jo, du lo.»

16 Senere reiste mennene seg for å gå. Abraham fulgte dem et stykke på veien, og mennene så ned mot Sodọma.+ 17 Jehova sa: «Skulle jeg skjule for Abraham hva jeg skal gjøre?+ 18 Abraham skal jo bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal bli velsignet* gjennom ham.+ 19 Jeg har utvalgt ham* for at han skal befale sine sønner og alle sine etterkommere å følge Jehovas vei og gjøre det som er rett og rettferdig.+ Da vil jeg, Jehova, oppfylle det jeg har lovt angående Abraham.»

20 Så sa Jehova: «Jeg har hørt det høye klageropet mot Sodọma og Gomọrra,+ og deres synd er svært stor.+ 21 Jeg vil gå ned for å se om de handler så ondt som det sies i det klageropet som har nådd meg. Og hvis det ikke stemmer, får jeg vite det.»+

22 Så dro mennene derfra og gikk i retning av Sodọma, men Jehova+ ble værende hos Abraham. 23 Da gikk Abraham nærmere og sa: «Skal du virkelig rive bort den rettferdige sammen med den onde?+ 24 Tenk om det er 50 rettferdige i byen. Skal du da rive dem bort? Vil du ikke skåne* byen av hensyn til de 50 rettferdige som er der? 25 Det er utenkelig at du skulle handle på den måten! Du ville aldri la den rettferdige dø sammen med den onde, slik at utfallet for den rettferdige og den onde blir det samme.+ Det er utenkelig når det gjelder deg.+ Vil ikke hele jordens Dommer gjøre det som er rett?»+ 26 Da sa Jehova: «Hvis jeg finner 50 rettferdige i Sodọma, vil jeg skåne hele byen av hensyn til dem.» 27 Men Abraham fortsatte: «Jehova, jeg drister meg til å tale til deg, enda jeg bare er støv og aske. 28 Tenk om det mangler fem på de 50 rettferdige. Vil du da ødelegge hele byen på grunn av de fem?» Til dette sa han: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner 45 rettferdige der.»+

29 Men Abraham talte til ham enda en gang og sa: «Tenk om det finnes 40 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 40 skal jeg la være å gjøre det.» 30 Men da sa Abraham: «Jehova, ikke bli sint på meg,+ men la meg fortsette å tale: Tenk om det bare finnes 30 der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner 30 rettferdige der.» 31 Men Abraham fortsatte: «Jehova, jeg drister meg til å tale til deg: Tenk om det bare finnes 20 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 20 skal jeg la være å ødelegge byen.» 32 Til slutt sa Abraham: «Jehova, ikke bli sint på meg, men la meg tale bare én gang til: Tenk om det bare finnes 10 der.» Han svarte: «Av hensyn til de 10 skal jeg la være å ødelegge byen.» 33 Da Jehova var ferdig med å tale til Abraham, forlot han ham,+ og Abraham gikk hjem.

19 De to englene kom til Sodọma om kvelden, og Lot satt i byporten. Da Lot så dem, reiste han seg for å gå dem i møte og bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.+ 2 Så sa han: «Mine herrer, vil dere ikke bli med hjem til deres tjener og overnatte der og få føttene deres vasket? Så kan dere stå tidlig opp i morgen og reise videre.» Til dette sa de: «Nei, vi overnatter på torget.» 3 Men han insisterte så sterkt at de ble med ham hjem. Han laget til et festmåltid for dem og bakte usyret brød, og de spiste.

4 Før de fikk lagt seg til å sove, kom en pøbelflokk – alle mennene i Sodọma, fra gutt til gammel mann – og omringet huset. 5 Og de ropte til Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i kveld? Send dem ut til oss, så vi kan ha sex med dem.»+

6 Da gikk Lot ut til dem i døråpningen og stengte døren bak seg. 7 Han sa: «Vær så snill, mine brødre, ikke gjør noe så ondt. 8 Jeg har to døtre som aldri har ligget med en mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre hva dere vil med dem. Men dere må ikke gjøre noe mot disse mennene, for de er gjester* i mitt hus.»*+ 9 Da sa de: «Flytt deg!» Og de la til: «Du er bare en utlending som har kommet for å bo her, og så våger du å dømme oss! Nå skal vi gjøre noe enda verre mot deg enn mot dem.» Så trengte de hardt inn på Lot og ville slå inn døren. 10 Da rakte mennene i huset ut hånden og dro Lot inn, og de stengte døren. 11 De slo mennene utenfor huset med blindhet, fra den minste til den største, slik at de forgjeves strevde med å finne døren.

12 Så sa mennene til Lot: «Har du ellers noe familie her i byen – svigersønner, sønner, døtre eller andre slektninger? Ta dem med deg bort herfra! 13 Vi skal nemlig ødelegge dette stedet, for Jehova har hørt det høye klageropet mot innbyggerne,+ og Jehova har sendt oss for å ødelegge byen.» 14 Lot gikk da ut og snakket med svigersønnene sine, de som skulle gifte seg med døtrene hans. Han sa om og om igjen: «Skynd dere! Dra bort herfra, for Jehova skal ødelegge byen!» Men svigersønnene trodde at han spøkte.+

15 Ved daggry begynte englene å skynde på Lot. De sa: «Dra av sted! Ta med deg din kone og de to døtrene dine som er her, så du ikke blir revet bort når byen straffes for sin synd!»+ 16 Men han fortsatte å drøye, så mennene grep ham, hans kone og de to døtrene hans i hånden, for Jehova hadde omsorg for ham,+ og de førte dem ut av byen.+ 17 Så snart de hadde ført dem ut, sa en av dem: «Flykt for livet! Ikke se deg tilbake,+ og ikke stans noe sted i distriktet!+ Flykt til fjellområdet, så du ikke blir revet bort!»

18 Da sa Lot til dem: «Å nei, Jehova, ikke dit! 19 Du viser jo din tjener velvilje og stor godhet* ved å bevare meg* i live.+ Men jeg kan ikke flykte til fjellområdet, for jeg er redd for at jeg vil bli rammet av ulykke og dø.+ 20 Det ligger en liten by i nærheten som jeg kan flykte til. Kan jeg ikke få lov til å flykte dit? Det er bare en liten by. Da kommer jeg til å overleve.» 21 Han sa da til ham: «Det er i orden. Jeg skal gjøre som du ber om,+ og ikke ødelegge den byen du nevner.+ 22 Skynd deg! Flykt dit, for jeg kan ikke gjøre noe før du har kommet dit!»+ Derfor ga han byen navnet Soar.*+

23 Solen hadde gått opp over landet da Lot kom til Soar. 24 Da lot Jehova det regne svovel og ild over Sodọma og Gomọrra – det kom fra Jehova, fra himmelen.+ 25 Slik ødela han disse byene, ja hele distriktet, sammen med alle som bodde i byene, og plantene på marken.+ 26 Men Lots kone, som var bak ham, så seg tilbake, og hun ble til en saltstøtte.+

27 Tidlig neste morgen sto Abraham opp og gikk til det stedet der han hadde stått framfor Jehova.+ 28 Da han så ned mot Sodọma og Gomọrra og hele distriktet, var det litt av et syn som møtte ham. Det steg tykk røyk opp fra landet, som den tykke røyken fra en brennovn!+ 29 Da Gud ødela byene i distriktet, tenkte han altså på det han hadde lovt Abraham, og sendte Lot bort fra de byene han ødela, byene i det området der Lot hadde bodd.+

30 Senere dro Lot fra Soar sammen med de to døtrene sine og slo seg ned i fjellområdet,+ for han var redd for å bo i Soar.+ Og han bodde i en hule sammen med de to døtrene. 31 Den førstefødte sa så til den yngste: «Faren vår er gammel, og det finnes ingen mann i landet som vi kan ligge med for å få barn, slik det er vanlig på hele jorden. 32 Kom, la oss gi far vin å drikke, og la oss ligge med ham og føre fars slekt videre.»*

33 Den kvelden ga de faren rikelig med vin å drikke. Så gikk den førstefødte inn og lå med faren, men han merket verken at hun la seg, eller at hun sto opp. 34 Dagen etter sa den førstefødte til den yngste: «Jeg lå med far i natt. La oss gi ham vin å drikke i kveld også. Så kan du gå inn og ligge med ham, slik at vi kan føre fars slekt videre.» 35 Også den kvelden ga de faren rikelig med vin å drikke. Så gikk den yngste inn og lå med ham, men han merket verken at hun la seg, eller at hun sto opp. 36 Slik ble begge Lots døtre gravide med sin far. 37 Den førstefødte fikk en sønn og ga ham navnet Moab.+ Han er stamfar til dagens moabitter.+ 38 Den yngste fikk også en sønn, og hun ga ham navnet Ben-Ammi. Han er stamfar til dagens ammonitter.+

20 Nå flyttet Abraham leiren sin derfra+ til Negev-landet og bosatte seg mellom Kadesj+ og Sjur.+ Mens Abraham bodde* i Gerar,+ 2 sa han igjen om sin kone Sara: «Hun er søsteren min.»+ Da sendte Abimẹlek, kongen i Gerar, bud etter Sara og hentet henne.+ 3 Senere kom Gud til Abimẹlek i en drøm om natten og sa til ham: «Du er så godt som død på grunn av den kvinnen du har tatt,+ for hun er gift og tilhører en annen mann.»+ 4 Men Abimẹlek hadde ikke rørt henne.* Han sa derfor: «Jehova, skal du drepe en nasjon som i virkeligheten er uskyldig?* 5 Sa han ikke til meg: ‘Hun er søsteren min’? Og sa ikke hun også: ‘Han er broren min’? Jeg gjorde dette i all oppriktighet og visste ikke at jeg gjorde noe galt.»* 6 Da sa den sanne Gud til ham i drømmen: «Jeg vet at du gjorde dette i all oppriktighet, så jeg hindret deg i å synde mot meg. Det var derfor jeg ikke tillot deg å røre henne. 7 La nå mannen få sin kone tilbake, for han er en profet.+ Han kommer til å be for deg,+ og du skal forbli i live. Men hvis du ikke gir henne tilbake, skal du dø, både du og alle som tilhører deg.»

8 Abimẹlek sto tidlig opp om morgenen, kalte til seg alle tjenerne sine og fortalte dem alt dette. Da ble de veldig redde. 9 Så kalte Abimẹlek Abraham til seg og sa til ham: «Hva er det du har gjort mot oss? Hvilken synd har jeg gjort mot deg, siden du har ført en så stor synd over meg og mitt rike? Det er ikke rett, det du har gjort mot meg.» 10 Og Abimẹlek sa videre til Abraham: «Hvorfor gjorde du dette?»+ 11 Abraham svarte: «Fordi jeg sa til meg selv: ‘Det er sikkert ingen her som frykter Gud, og de kommer til å drepe meg på grunn av min kone.’+ 12 Og dessuten er hun virkelig søsteren min, datter av min far, men ikke datter av min mor, og hun ble min kone.+ 13 Så da Gud ba meg forlate min fars hus,+ sa jeg til henne: ‘Overalt hvor vi kommer, kan du vise meg lojal kjærlighet ved å si at jeg er broren din.’»+

14 Abimẹlek tok så sauer og kveg og tjenere og tjenestekvinner og ga dem til Abraham, og han lot ham få sin kone Sara tilbake. 15 Abimẹlek sa også: «Landet mitt ligger åpent for deg. Du kan bo hvor du vil.» 16 Og til Sara sa han: «Jeg gir 1000 sølvstykker til broren din.+ Overfor alle hos deg og overfor alle andre er dette et tegn på at du er uskyldig.* Slik er du renset for skam.» 17 Abraham ba så til den sanne Gud, og Gud helbredet Abimẹlek og hans kone og hans slavekvinner, slik at de kunne få barn igjen. 18 Jehova hadde nemlig sørget for at ingen av kvinnene i Abimẹleks hus kunne få barn,* på grunn av Sara, Abrahams kone.+

21 Jehova vendte sin oppmerksomhet mot Sara slik han hadde sagt, og Jehova gjorde det han hadde lovt.+ 2 Sara ble gravid+ og fødte Abraham en sønn i hans alderdom til den tiden Gud hadde lovt ham.+ 3 Abraham ga sin nyfødte sønn, som Sara hadde født ham, navnet Isak.+ 4 Og Abraham omskar sin sønn Isak da han var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham.+ 5 Abraham var 100 år gammel da hans sønn Isak ble født. 6 Da sa Sara: «Gud har fått meg til å le. Og alle som hører om det, kommer til å le sammen med meg.»* 7 Hun tilføyde: «Hvem ville ha trodd at Abrahams kone Sara skulle amme barn? Likevel har jeg født ham en sønn på hans gamle dager.»

8 Barnet vokste og ble avvent, og Abraham stelte i stand en stor fest den dagen Isak ble avvent. 9 Men Sara la merke til at den sønnen som egypterkvinnen Hagar+ hadde født Abraham, gjorde narr av Isak.+ 10 Hun sa derfor til Abraham: «Jag bort denne slavekvinnen og sønnen hennes, for sønnen til denne slavekvinnen skal ikke bli arving sammen med min sønn Isak!»+ 11 Men det hun sa om sønnen hans, gjorde Abraham svært ulykkelig.+ 12 Da sa Gud til Abraham: «Ikke vær ulykkelig på grunn av det Sara sier til deg om gutten og om slavekvinnen din. Hør på henne,* for det som skal kalles ditt avkom,* skal komme gjennom Isak.+ 13 Men også slavekvinnens sønn+ skal jeg gjøre til en nasjon,+ siden han er din etterkommer.»

14 Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og tok brød og en skinnflaske med vann og ga det til Hagar. Han la det på skulderen hennes og sendte henne bort sammen med gutten.+ Hun gikk så av sted og vandret rundt i ødemarken ved Beer-Sjeba.+ 15 Til slutt var det ikke mer vann igjen i skinnflasken, og hun skjøv gutten inn under en av buskene. 16 Så gikk hun videre og satte seg for seg selv, omtrent et bueskudd unna, for hun sa: «Jeg vil ikke se på at gutten dør.» Hun satte seg derfor på avstand og begynte å gråte høyt.

17 Da hørte Gud guttens stemme,+ og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen:+ «Hva er i veien, Hagar? Ikke vær redd, for Gud har hørt guttens stemme. 18 Reis deg, hjelp gutten opp og ta hånd om ham,* for jeg skal gjøre ham til en stor nasjon.»+ 19 Da åpnet Gud øynene hennes, og hun så en brønn med vann. Hun gikk og fylte skinnflasken med vann og ga gutten noe å drikke. 20 Og Gud var med gutten+ mens han vokste opp. Han bodde i ødemarken og ble bueskytter. 21 Han bosatte seg i Paran-ødemarken,+ og moren hans tok en kone til ham fra Egypt.

22 På den tiden sa Abimẹlek og hans hærfører Pikol til Abraham: «Gud er med deg i alt du gjør.+ 23 Så sverg nå ved Gud at du ikke skal bedra meg og mine sønner og mine etterkommere, og at du skal vise meg og det landet du har bodd i, samme lojale kjærlighet som jeg har vist deg.»+ 24 Da sa Abraham: «Jeg sverger.»

25 Men Abraham klaget til Abimẹlek på grunn av en vannbrønn som Abimẹleks tjenere hadde tatt med makt.+ 26 Abimẹlek svarte: «Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Du har ikke fortalt meg om det, og jeg har ikke hørt noe om det før i dag.» 27 Så tok Abraham sauer og kveg og ga dem til Abimẹlek, og de to inngikk en pakt. 28 Da Abraham stilte sju hunnlam fra flokken for seg selv, 29 spurte Abimẹlek: «Hvorfor har du stilt disse sju hunnlammene her for seg selv?» 30 Abraham svarte: «Du skal ta imot de sju hunnlammene av meg som et bevis på at jeg har gravd denne brønnen.» 31 Derfor kalte han det stedet Beer-Sjeba,*+ fordi de begge hadde avlagt en ed der. 32 De inngikk en pakt+ ved Beer-Sjeba, og deretter dro Abimẹlek og hans hærfører Pikol tilbake til filisternes land.+ 33 Så plantet Abraham et tamarisktre ved Beer-Sjeba, og der påkalte han Jehovas, den evige Guds, navn.+ 34 Og Abraham ble boende* i filisternes land i lang tid.*+

22 Den sanne Gud satte senere Abraham på prøve.+ Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg!» 2 Så sa han: «Jeg ber deg, ta sønnen din, den eneste sønnen din, Isak,+ som du er så glad i,+ og dra til Mọria-landet.+ Der skal du ofre ham som et brennoffer på det fjellet jeg utpeker for deg.»

3 Tidlig neste morgen sto Abraham opp og salte eselet sitt og tok med seg to av tjenerne sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet som den sanne Gud hadde sagt han skulle dra til. 4 Den tredje dagen fikk Abraham øye på stedet på avstand. 5 Abraham sa til tjenerne sine: «Dere kan bli her med eselet, men gutten og jeg skal gå bort dit og tilbe og så komme tilbake til dere.»

6 Deretter tok Abraham veden til brennofferet og la den på skuldrene til sin sønn Isak. Selv tok han ilden og kniven* i hånden, og de to gikk videre sammen. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Far!» Han svarte: «Ja, min sønn!» Isak fortsatte: «Her er ilden og veden, men hvor er sauen til brennofferet?» 8 Abraham svarte: «Gud skal selv skaffe til veie sauen til brennofferet,+ min sønn.» Og de to gikk videre sammen.

9 Til slutt kom de til det stedet som den sanne Gud hadde utpekt, og Abraham bygde et alter der og la veden til rette på det. Han bandt sin sønn Isak på hender og føtter og la ham på alteret oppå veden.+ 10 Så rakte Abraham ut hånden og tok kniven* for å drepe sønnen sin.+ 11 Men Jehovas engel ropte til ham fra himmelen: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg!» 12 Så sa han: «Skad ikke gutten, og gjør ham ikke noe, for nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.»+ 13 Da så Abraham opp, og rett bortenfor ham var det en vær som hadde satt seg fast med hornene i et kratt. Så gikk Abraham bort og hentet væren og ofret den som et brennoffer i stedet for sønnen sin. 14 Abraham ga dette stedet navnet Jehova-Jire.* Derfor sies det den dag i dag: «På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.»+

15 Og Jehovas engel ropte til Abraham for andre gang fra himmelen: 16 «Jehova sier: ‘Ved meg selv sverger jeg+ at fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste,+ 17 skal jeg velsigne deg og gjøre ditt avkom like tallrikt som himmelens stjerner og som sandkornene på havets strand,+ og ditt avkom skal innta byene* til dem som er hans fiender.+ 18 Og gjennom ditt avkom*+ skal alle jordens nasjoner oppnå en velsignelse fordi du har hørt på meg.’»+

19 Så gikk Abraham tilbake til tjenerne sine, og de brøt opp og dro sammen tilbake til Beer-Sjeba,+ og Abraham fortsatte å bo i Beer-Sjeba.

20 Etter dette ble det meldt Abraham: «Milka har født din bror Nakor sønner:+ 21 Us, den førstefødte, hans bror Bus, Kẹmuel (far til Aram), 22 Kesed, Haso, Pildasj, Jidlaf og Bẹtuel.»+ 23 Bẹtuel ble far til Rebekka.+ Disse åtte fikk Nakor, Abrahams bror, med Milka. 24 Medhustruen hans, som het Re’ụma, fødte også sønner: Tebah, Gaham, Tahasj og Maạka.

23 Sara ble 127 år. Så lenge levde hun.+ 2 Sara døde i Kirjat-Arba,+ det vil si Hebron,+ i landet Kạnaan,+ og Abraham sørget og gråt over Sara. 3 Så reiste Abraham seg og gikk bort fra sin døde kone, og han sa til hetittene:+ 4 «Jeg er en utlending og innvandrer blant dere.+ Gi meg en eiendom som jeg kan ha som gravsted hos dere, så jeg kan gravlegge min kone der.» 5 Hetittene svarte Abraham: 6 «Hør på oss, min herre. Du er en Guds høvding* blant oss.+ Du kan gravlegge din kone i det beste av våre gravsteder. Ingen av oss skal nekte deg sitt gravsted og hindre deg i å gravlegge din kone.»

7 Da reiste Abraham seg og bøyde seg ned for folket i landet, for hetittene,+ 8 og sa til dem: «Hvis dere vil la meg gravlegge min kone her, så hør på meg og spør Efron, Sohars sønn, 9 om jeg kan få kjøpe Makpẹla-hulen av ham, den som ligger i utkanten av marken hans. La ham selge den til meg i deres nærvær for full betaling i sølv,+ slik at jeg kan ha en eiendom som gravsted.»+

10 Nå satt hetitten Efron der blant hetittene. Han svarte derfor Abraham så hetittene og alle som gikk inn i byporten,+ hørte det: 11 «Nei, min herre! Hør på meg. Jeg gir deg både marken og hulen som er på den. Foran mitt folks sønner gir jeg deg dette. Gravlegg din kone der.» 12 Da bøyde Abraham seg ned for folket i landet 13 og sa til Efron så folket hørte det: «Vær så snill, hør på meg! Jeg vil gi deg full betaling i sølv for marken. Ta imot betalingen av meg, så jeg kan gravlegge min kone der.»

14 Da svarte Efron Abraham: 15 «Min herre, hør på meg. Dette jordstykket er verdt 400 sekel* sølv, men hva betyr vel det for meg og deg? Så gå og gravlegg din kone.» 16 Abraham hørte på Efron og veide opp den betalingen i sølv som Efron hadde nevnt foran hetittene, 400 sekel* sølv etter den vekten som var alminnelig anerkjent blant kjøpmennene.+ 17 Slik ble det slått fast at Efrons mark i Makpẹla, som lå i nærheten av Mamre – marken og hulen på den og alle trærne innenfor markens grenser – 18 nå var Abrahams kjøpte eiendom. Dette skjedde i nærvær av hetittene og foran alle som gikk inn i byporten. 19 Deretter gravla Abraham sin kone Sara i hulen på Makpẹla-marken, i nærheten av Mamre, det vil si Hebron, i Kạnaan. 20 Slik ble marken og hulen på den overdratt fra hetittene til Abraham, så han kunne bruke eiendommen som gravsted.+

24 Abraham var nå gammel, langt oppe i årene, og Jehova hadde velsignet ham i alt.+ 2 Abraham sa til den eldste tjeneren i husstanden, han som hadde ansvaret for alt han eide:+ «Legg hånden under låret mitt,* 3 og sverg ved Jehova, himmelens og jordens Gud, at du ikke skal ta en kone til sønnen min blant døtrene til kanaaneerne, som bor rundt meg.+ 4 Du skal i stedet dra til mitt land og til mine slektninger+ for å hente en kone til min sønn Isak.»

5 Men tjeneren sa til ham: «Hva om kvinnen ikke vil bli med meg hit til dette landet? Må jeg da ta sønnen din med til det landet du kom fra?»+ 6 Da sa Abraham til ham: «Nei, du skal ikke ta sønnen min med dit.+ 7 Jehova, himmelens Gud, som tok meg fra min fars hus og fra mine slektningers land,+ og som talte med meg og sverget overfor meg:+ ‘Til dine etterkommere*+ skal jeg gi dette landet’,+ han skal sende sin engel foran deg,+ og du skal hente en kone til sønnen min derfra.+ 8 Men hvis kvinnen ikke vil bli med deg, skal du være løst fra denne eden. Ta bare ikke sønnen min med dit.» 9 Da la tjeneren hånden under sin herre Abrahams lår og sverget på dette.+

10 Så tok tjeneren ti av sin herres kameler og dro av sted. Han tok med seg alle slags gode ting fra sin herre og ga seg i vei til Mesopotạmia, til Nakors by. 11 Da han kom fram til en brønn utenfor byen, lot han kamelene legge seg ned. Det var ved kveldstid, på den tiden kvinnene pleide å gå ut for å dra opp vann. 12 Så ba han: «Jehova, min herre Abrahams Gud, jeg ber deg, la det lykkes for meg i dag, og vis min herre Abraham lojal kjærlighet. 13 Her står jeg ved en vannkilde, og døtrene til mennene i byen kommer hit for å dra opp vann. 14 Måtte det skje at den unge kvinnen som jeg sier dette til: ‘Vær så snill å gi meg litt vann å drikke fra vannkrukken din’, og som svarer: ‘Drikk, og jeg skal også gi vann til kamelene dine’ – la det være henne du har valgt ut til din tjener Isak. Slik kan jeg få vite at du har vist min herre lojal kjærlighet.»

15 Allerede før han var ferdig med å be, kom Rebekka ut med vannkrukken sin på skulderen. Hun var datter av Bẹtuel,+ sønn av Milka,+ som var gift med Nakor,+ Abrahams bror. 16 Den unge kvinnen var svært vakker, og hun var jomfru og hadde aldri ligget med en mann. Hun gikk ned til kilden, fylte vannkrukken sin og kom så opp igjen. 17 Straks løp tjeneren henne i møte og sa: «Vær så snill å gi meg en liten slurk vann fra krukken din.» 18 Da sa hun: «Drikk, min herre.» Med en gang løftet hun krukken ned fra skulderen og lot ham få drikke. 19 Etter at hun hadde latt ham få drikke, sa hun: «Jeg skal også dra opp vann til kamelene dine, helt til de har drukket ferdig.» 20 Så skyndte hun seg og tømte krukken i drikketrauet. Gang på gang løp hun bort til brønnen for å dra opp vann, og hun dro opp vann til alle kamelene hans. 21 Hele tiden så mannen forundret på henne uten å si noe, og han lurte på om Jehova hadde latt reisen lykkes for ham eller ikke.

22 Da kamelene var ferdige med å drikke, tok mannen fram en nesering av gull til henne, den veide en halv sekel.* Han tok også fram to gullarmbånd som veide ti sekel.* 23 Så sa han: «Fortell meg, hvem er du datter av? Er det plass i din fars hus til at vi kan overnatte?» 24 Hun svarte: «Jeg er datter av Bẹtuel,+ som er sønn av Nakor og Milka.»+ 25 Og hun la til: «Vi har både halm og mye fôr og også et sted å overnatte.» 26 Da la mannen seg på kne og bøyde seg ned for Jehova 27 og sa: «Måtte Jehova, min herre Abrahams Gud, bli lovprist, for han har vist min herre lojal kjærlighet og vært trofast mot ham. Jehova har ledet meg til huset til min herres brødre.»

28 Og den unge kvinnen løp hjem for å fortelle sin mor og de andre om det som hadde skjedd. 29 Rebekka hadde en bror som het Laban.+ Han løp av sted til mannen ute ved kilden. 30 Han hadde nemlig sett neseringen og armbåndene rundt søsteren Rebekkas håndledd og hørt henne fortelle hva mannen hadde sagt, så han løp for å møte mannen, som fortsatt sto hos kamelene ved kilden. 31 Laban sa: «Kom, du som er velsignet av Jehova. Hvorfor står du her ute? Jeg har gjort i stand huset og ordnet en plass for kamelene.» 32 Da kom mannen inn i huset, og han* tok seletøyet av kamelene, ga dem halm og fôr og kom med vann, så mannen og de som var med ham, kunne få vasket føttene. 33 Men da maten ble satt fram for mannen, sa han: «Jeg vil ikke spise før jeg har sagt det jeg har å si.» Laban sa da: «Fortell!»

34 Han sa: «Jeg er Abrahams tjener.+ 35 Jehova har virkelig velsignet min herre, og han har gjort ham svært velstående ved å gi ham sauer og kveg, sølv og gull, tjenere og tjenestekvinner, kameler og esler.+ 36 Og Sara, min herres kone, fødte min herre en sønn etter at hun var blitt gammel,+ og min herre kommer til å gi ham alt han eier.+ 37 Min herre lot meg derfor sverge, og han sa: ‘Du må ikke ta en kone til sønnen min blant døtrene til kanaaneerne, folket i det landet jeg bor i.+ 38 Nei, du skal dra til min fars hus og til min slekt+ og hente en kone til sønnen min.’+ 39 Men jeg sa til min herre: ‘Hva om kvinnen ikke vil bli med meg?’+ 40 Han sa til meg: ‘Jehova, som jeg har vandret med,+ skal sende sin engel+ med deg og la reisen lykkes for deg, og du skal hente en kone til sønnen min fra min slekt og fra min fars hus.+ 41 Du skal være løst fra eden overfor meg hvis du kommer til min slekt og de ikke vil gi henne til deg. Det vil løse deg fra eden.’+

42 Da jeg kom til kilden i dag, ba jeg: ‘Jehova, min herre Abrahams Gud, hvis du lar reisen lykkes for meg, må dette skje: 43 Jeg står her ved en kilde, og når en ung kvinne+ kommer ut for å dra opp vann, skal jeg si: «Vær så snill å la meg få drikke litt vann fra krukken din.» 44 Hvis hun da sier til meg: «Bare drikk, og jeg skal også dra opp vann til kamelene dine», da er hun den kvinnen som du, Jehova, har valgt ut til min herres sønn.’+

45 Før jeg var ferdig med å be inni meg,* kom Rebekka ut med vannkrukken sin på skulderen, og hun gikk ned til kilden og begynte å dra opp vann. Da sa jeg til henne: ‘Vær så snill å la meg få drikke.’+ 46 Da løftet hun straks krukken ned fra skulderen og sa: ‘Drikk,+ og jeg skal også gi vann til kamelene dine.’ Så drakk jeg, og hun ga også vann til kamelene. 47 Deretter spurte jeg henne: ‘Hvem er du datter av?’ Hun svarte: ‘Jeg er datter av Bẹtuel, som er sønn av Nakor og Milka.’ Da satte jeg ringen i nesen hennes og armbåndene på håndleddene hennes.+ 48 Og jeg la meg på kne og bøyde meg ned for Jehova og lovpriste Jehova, min herre Abrahams Gud,+ som hadde ført meg på rett vei, så jeg kunne hente datteren av min herres bror til sønnen hans. 49 Fortell meg nå om dere ønsker å vise min herre lojal kjærlighet og være trofaste mot ham. Og hvis ikke, så fortell meg det, så jeg vet hva jeg skal gjøre.»*+

50 Da svarte Laban og Bẹtuel: «Dette kommer fra Jehova. Vi kan verken si ja eller nei* til deg. 51 Her er Rebekka. Ta henne med deg, og la henne bli kone for din herres sønn, slik Jehova har sagt.» 52 Da Abrahams tjener hørte det de sa, bøyde han seg til jorden for Jehova. 53 Og tjeneren tok fram klær og gjenstander av sølv og gull og ga dem til Rebekka, og han ga verdifulle ting til broren og til moren. 54 Så spiste og drakk de, han og de mennene som var med ham, og de overnattet der.

Da han sto opp neste morgen, sa han: «Send meg av sted til min herre.» 55 Til dette sa broren og moren: «La den unge kvinnen bli hos oss i hvert fall i ti dager. Så kan hun dra.» 56 Men han sa til dem: «Ikke opphold meg, nå som Jehova har latt reisen lykkes for meg. Send meg av sted, så jeg kan dra til min herre.» 57 Da sa de: «La oss hente den unge kvinnen og spørre henne.» 58 De hentet Rebekka og spurte henne: «Vil du dra med denne mannen?» Hun svarte: «Ja, det vil jeg.»

59 Så sendte de sin søster Rebekka+ og hennes amme*+ av sted sammen med Abrahams tjener og mennene hans. 60 Og de velsignet Rebekka og sa til henne: «Vår søster, måtte du bli til tusener ganger ti tusen,* og måtte dine etterkommere innta byene* til dem som hater dem.»+ 61 Rebekka og tjenestekvinnene hennes satte seg så opp på kamelene og ble med mannen. Slik tok tjeneren med seg Rebekka og dro av gårde.

62 Isak, som bodde i Negev-landet,+ hadde nettopp kommet tilbake fra området ved Beer-Lakai-Ro’i.+ 63 Ved kveldstid var Isak ute og gikk på marken for å tenke.*+ Da han løftet blikket, fikk han øye på noen kameler som nærmet seg. 64 Da Rebekka fikk se Isak, steg hun raskt ned fra kamelen. 65 Hun spurte tjeneren: «Hvem er den mannen som kommer gående på marken for å møte oss?» Tjeneren svarte: «Det er min herre.» Da tok hun sløret sitt og dekket seg til. 66 Og tjeneren fortalte Isak om alt det han hadde gjort. 67 Så førte Isak henne inn i sin mor Saras telt.+ Slik ble Rebekka hans kone, og han ble glad i henne.+ Og Isak fant trøst etter tapet av sin mor.+

25 Abraham tok seg igjen en kone, og hun het Ketụra. 2 Med tiden fødte hun ham Simran, Joksjan, Medan, Midjan,+ Jisjbak og Sjuah.+

3 Joksjan ble far til Saba og Dedan.

Dedans sønner var Ạssjurim, Lẹtusjim og Le’ụmmim.

4 Midjans sønner var Efa, Efer, Hanok, Abịda og Eldạa.

Alle disse var etterkommere av Ketụra.

5 Senere ga Abraham alt han eide, til Isak,+ 6 men til de sønnene han hadde fått med medhustruene sine, ga han gaver. Mens han ennå levde, sendte han dem østover, bort fra sin sønn Isak,+ til Østens land. 7 Abraham levde i 175 år. 8 Så utåndet Abraham og døde i en god alderdom, etter et langt og godt liv, og han ble samlet til sitt folk.* 9 Hans sønner Isak og Ịsmael gravla ham i Makpẹla-hulen på den marken som hadde tilhørt Efron, hetitten Sohars sønn, den som ligger i nærheten av Mamre.+ 10 Abraham hadde kjøpt denne marken av hetittene. Der ble Abraham gravlagt sammen med sin kone Sara.+ 11 Etter Abrahams død fortsatte Gud å velsigne hans sønn Isak,+ og Isak bodde i nærheten av Beer-Lakai-Ro’i.+

12 Dette er den historiske beretningen om Abrahams sønn Ịsmael,+ som Hagar+ fra Egypt, Saras tjenestekvinne, fødte Abraham.

13 Og dette er navnene på Ịsmaels sønner, hans etterkommere: Nẹbajot,+ Ịsmaels førstefødte, så Kedar,+ Ạdbeel, Mibsam,+ 14 Misjma, Duma, Massa, 15 Hadad, Tema, Jetur, Nafisj og Kedma. 16 Dette var Ịsmaels sønner, tolv høvdinger for hver sin klan.+ Deres bosetninger og leirer* fikk navn etter dem. 17 Ịsmael levde i 137 år. Så utåndet han og døde og ble samlet til sitt folk.* 18 Og de* bosatte seg fra Havịla+ nær Sjur,+ som ligger like ved Egypt, helt til Assyria. De slo seg ned i nærheten av alle sine brødre.*+

19 Og dette er den historiske beretningen om Abrahams sønn Isak.+

Abraham ble far til Isak. 20 Isak var 40 år gammel da han giftet seg med Rebekka, datter av arameeren Bẹtuel+ fra Paddan-Aram og søster til arameeren Laban. 21 Isak ba ofte og inderlig til Jehova for sin kone Rebekka, for hun kunne ikke få barn. Og Jehova bønnhørte ham, og hans kone ble gravid. 22 Men sønnene i hennes indre begynte å kjempe med hverandre.+ Hun sa derfor: «Hvis det er slik, hvorfor skal jeg da fortsette å leve?» Og hun ba til Jehova om det. 23 Jehova sa til henne: «To nasjoner er det i ditt morsliv,+ og to forskjellige folkeslag skal komme fra ditt indre.+ Den ene nasjonen skal bli sterkere enn den andre,+ og den eldste skal tjene den yngste.»+

24 Da tiden kom for at hun skulle føde, viste det seg at hun bar på tvillinger. 25 Den første som kom ut, var rød over det hele og hadde så mye hår at det dekket kroppen som et klesplagg.+ Derfor ga de ham navnet Esau.*+ 26 Deretter kom broren ut, og hånden hans holdt i Esaus hæl.+ Derfor fikk han navnet Jakob.*+ Isak var 60 år gammel da Rebekka fødte dem.

27 Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger+ som likte å være ute i villmarken, mens Jakob var en rolig* mann som holdt seg ved teltene.+ 28 Og Isak var mest glad i Esau, for han skaffet ham viltkjøtt å spise, mens Rebekka var mest glad i Jakob.+ 29 En gang Jakob holdt på med å koke en linsegryte, kom Esau utslitt hjem fra marken. 30 Esau sa til Jakob: «Fort, gi meg noe* av det røde du har der i gryten,* for jeg er utslitt!»* Derfor fikk han navnet Edom.*+ 31 Da sa Jakob: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!»+ 32 Esau svarte: «Jeg holder jo på å dø! Hva skal jeg da med en førstefødselsrett?» 33 Jakob sa: «Du må først sverge på det!» Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob.+ 34 Jakob ga da Esau brød og linsegryte, og han spiste og drakk. Etterpå reiste han seg og gikk sin vei. Så lite betydde førstefødselsretten for Esau.

26 Nå ble det igjen matmangel i landet, slik det hadde vært på Abrahams tid.+ Derfor dro Isak til Abimẹlek, filisternes konge, i Gerar. 2 Da viste Jehova seg for Isak og sa: «Dra ikke ned til Egypt. Hold deg i det landet som jeg utpeker for deg. 3 Bo som utlending i dette landet,+ og jeg skal fortsette å være med deg og velsigne deg, for til deg og til dine etterkommere* skal jeg gi alle disse landområdene,+ og jeg vil oppfylle den eden som jeg sverget overfor din far Abraham:+ 4 ‘Jeg skal gjøre ditt avkom* like tallrikt som himmelens stjerner,+ og jeg skal gi ditt avkom* alle disse landområdene,+ og gjennom ditt avkom* skal alle jordens nasjoner oppnå en velsignelse’,+ 5 fordi Abraham hørte på meg og alltid rettet seg etter mine krav, mine befalinger, mine forskrifter og mine lover.»+ 6 Og Isak ble boende i Gerar.+

7 Når mennene på stedet spurte ham ut om hans kone, pleide han å si: «Hun er min søster.»+ Han var redd for å si at hun var hans kone, for han tenkte: «Mennene på stedet vil kanskje drepe meg på grunn av Rebekka», for hun var meget vakker.+ 8 En dag da Abimẹlek, filisternes konge, kikket ut av vinduet, fikk han se Isak kjærtegne* sin kone Rebekka.+ 9 Straks kalte Abimẹlek Isak til seg og sa: «Hun er jo din kone! Hvorfor sa du at hun er din søster?» Isak svarte: «Jeg sa det for at jeg ikke skulle bli drept på grunn av henne.»+ 10 Men Abimẹlek fortsatte: «Hva har du gjort mot oss?+ Det kunne lett ha skjedd at en blant folket hadde ligget med din kone, og du ville ha ført skyld over oss!»+ 11 Så befalte Abimẹlek hele folket: «Den som rører denne mannen eller hans kone, skal dø!»

12 Isak sådde korn der i landet, og det året høstet han 100 ganger så mye som han hadde sådd, for Jehova velsignet ham.+ 13 Han ble rik, og det gikk så bra for ham at han til slutt var meget velstående. 14 Han skaffet seg saueflokker og kvegflokker og en mengde tjenestefolk,+ og filisterne ble misunnelige på ham.

15 Filisterne tok derfor jord og fylte igjen alle de brønnene som hans fars tjenere hadde gravd mens Abraham levde.+ 16 Abimẹlek sa til Isak: «Dra bort herfra, for du er blitt mye mektigere enn oss.» 17 Da flyttet Isak derfra og slo leir i Gerar-dalen*+ og bosatte seg der. 18 Og Isak gravde opp igjen de brønnene som var blitt gravd mens hans far Abraham levde, men som filisterne hadde fylt igjen etter Abrahams død.+ Han ga brønnene de samme navnene som hans far hadde gitt dem.+

19 Mens tjenerne til Isak gravde i dalen, fant de en brønn med friskt vann. 20 Men gjeterne fra Gerar begynte å krangle med Isaks gjetere og sa: «Vannet er vårt!» Han ga derfor brønnen navnet Esek,* siden de hadde kranglet med ham. 21 Og de gikk i gang med å grave en brønn til, men de begynte å krangle om den også. Derfor ga han den navnet Sitna.* 22 Senere flyttet han derfra og gravde enda en brønn, men den kranglet de ikke om. Derfor ga han den navnet Rẹhobot* og sa: «Det er fordi Jehova nå har gitt oss rikelig med plass, så vi kan bli mange i landet.»+

23 Så dro han opp derfra til Beer-Sjeba.+ 24 Samme natt viste Jehova seg for ham og sa: «Jeg er din far Abrahams Gud.+ Vær ikke redd,+ for jeg er med deg, og jeg skal velsigne deg og gjøre dine etterkommere* tallrike for min tjener Abrahams skyld.»+ 25 Så bygde Isak et alter der og påkalte Jehovas navn.+ Han slo også opp teltet sitt,+ og tjenerne hans gravde en brønn.

26 Senere kom Abimẹlek til ham fra Gerar sammen med sin personlige rådgiver Akụssat og sin hærfører Pikol.+ 27 Isak sa til dem: «Hvorfor har dere kommet til meg? Dere hatet meg jo og sendte meg bort.» 28 De svarte: «Vi har tydelig sett at Jehova har vært med deg.+ Derfor tenkte vi at det burde være en forpliktende ed mellom oss og deg. La oss derfor inngå en pakt+ 29 om at du ikke skal gjøre oss noe ondt, akkurat som vi ikke har skadet deg, men bare har gjort godt mot deg ved å sende deg bort i fred. Du er den Jehova velsigner.» 30 Da laget han til et festmåltid for dem, og de spiste og drakk. 31 Neste morgen sto de tidlig opp og avla en ed overfor hverandre.+ Deretter sendte Isak dem bort, og de dro fra ham i fred.

32 Samme dag kom Isaks tjenere og fortalte ham om den brønnen de hadde gravd.+ De sa til ham: «Vi har funnet vann!» 33 Derfor ga han den navnet Sjiba. Det er grunnen til at byen heter Beer-Sjeba*+ den dag i dag.

34 Da Esau var 40 år gammel, tok han Judit, hetitten Beẹris datter, til kone, og også Basmat, hetitten Elons datter.+ 35 De var årsak til stor sorg for* Isak og Rebekka.+

27 Da Isak var blitt gammel og øynene hans var så svake at han ikke kunne se, kalte han til seg Esau,+ sin eldste sønn, og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Her er jeg!» 2 Isak sa: «Jeg er blitt gammel, og jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen. 3 Så ta nå jaktredskapene dine, pilkoggeret og buen, og gå ut i marken og skyt noe vilt til meg.+ 4 Lag en av yndlingsrettene mine og kom til meg med den så jeg kan spise den. Etterpå skal jeg velsigne deg før jeg dør.»

5 Men Rebekka hørte hva Isak sa til sin sønn Esau. Og Esau gikk ut i marken for å skyte noe vilt og ta det med tilbake.+ 6 Rebekka sa da til sin sønn Jakob:+ «Jeg hørte nettopp at din far snakket med din bror Esau og sa: 7 ‘Skaff meg noe vilt og lag en av yndlingsrettene mine så jeg kan spise. Etterpå skal jeg velsigne deg framfor Jehova før jeg dør.’+ 8 Og nå, min sønn, hør godt etter og gjør som jeg sier.+ 9 Gå bort til småfeet og hent to av de beste geitekillingene til meg, så jeg kan lage en av din fars yndlingsretter, akkurat slik han liker den. 10 Og du skal ta den med inn til din far og la ham spise, så han kan velsigne deg før han dør.»

11 Jakob sa til sin mor Rebekka: «Men min bror Esau er en hårete mann,+ og jeg har glatt hud. 12 Hva om far kjenner på meg?+ Da vil han tenke at jeg prøver å lure ham, og jeg vil føre en forbannelse over meg i stedet for en velsignelse.» 13 Da sa moren til ham: «La den forbannelsen i så fall komme over meg, min sønn. Bare gjør som jeg sier, og gå og hent geitekillingene til meg.»+ 14 Så gikk han og hentet dem og ga dem til moren, og hun laget en av farens yndlingsretter. 15 Deretter fant Rebekka fram sin eldste sønn Esaus fineste klær, som hun hadde inne hos seg, og lot sin yngste sønn Jakob ta dem på seg.+ 16 Og hun la skinnene av geitekillingene på hendene hans og på den hårløse delen av halsen hans.+ 17 Deretter ga hun sønnen Jakob den velsmakende retten og brødet som hun hadde bakt.+

18 Så gikk han inn til faren og sa: «Far!» Han svarte: «Ja, min sønn. Er du Esau eller Jakob?» 19 Jakob sa til faren: «Jeg er Esau, din førstefødte.+ Jeg har gjort akkurat som du sa til meg. Sett deg opp, er du snill, og spis noe av viltet mitt, så du kan velsigne meg.»+ 20 Da sa Isak: «Hvordan klarte du å finne det så fort, min sønn?» Han svarte: «Det var fordi Jehova din Gud sørget for at det kom til meg.» 21 Så sa Isak til Jakob: «Kom hit, min sønn, så jeg kan kjenne på deg og få vite om du virkelig er min sønn Esau eller ikke.»+ 22 Da gikk Jakob bort til sin far Isak, og han kjente på ham og sa: «Det er Jakobs stemme, men Esaus hender.»+ 23 Han kjente ham ikke igjen, for hendene hans var hårete som broren Esaus hender. Derfor velsignet han ham.+

24 Og han spurte: «Er du virkelig min sønn Esau?» Jakob svarte: «Det er jeg.» 25 Isak sa da: «Sett fram noe av viltet så jeg kan spise det, min sønn, og så skal jeg velsigne deg.» Da satte Jakob det fram for ham, og han spiste, og han hentet vin til ham, og han drakk. 26 Så sa hans far Isak til ham: «Kom hit og kyss meg, min sønn.»+ 27 Jakob gikk fram og kysset ham, og Isak kunne kjenne lukten av klærne hans.+ Da velsignet han ham og sa:

«Duften av min sønn er som duften av den marken Jehova har velsignet. 28 Måtte den sanne Gud gi deg dugg fra himmelen+ og fruktbar jord+ og en overflod av korn og ny vin.+ 29 Måtte folkeslag tjene deg, og måtte nasjoner bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner bøye seg for deg.+ Forbannet være alle som forbanner deg, og velsignet være alle som velsigner deg.»+

30 Isak var akkurat ferdig med å velsigne Jakob, og Jakob hadde bare så vidt kommet ut fra sin far Isak, da hans bror Esau kom tilbake fra jakten.+ 31 Også han laget en velsmakende rett, som han bar inn til faren, og han sa til faren: «Reis deg, far, og spis noe av viltet mitt, så du kan velsigne meg.» 32 Da sa hans far Isak til ham: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er sønnen din, den førstefødte, Esau.»+ 33 Og Isak begynte å skjelve voldsomt, og han sa: «Hvem var det da som kom til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste det før du kom, og jeg velsignet ham – og velsignet kommer han til å bli!»

34 Da Esau hørte hva faren sa, satte han i et høyt og bittert skrik og sa til ham: «Velsign meg, ja meg også, far!»+ 35 Men faren sa: «Din bror lurte til seg den velsignelsen som det var meningen at du skulle få.» 36 Da sa Esau: «Det er ikke rart at han har fått navnet Jakob.* Han har jo fortrengt meg to ganger.+ Først tok han førstefødselsretten min,+ og nå har han også tatt velsignelsen min!»+ Så tilføyde han: «Har du ikke spart en velsignelse til meg?» 37 Men Isak svarte Esau: «Nå har jeg satt ham til herre over deg,+ og alle hans brødre har jeg gjort til hans tjenere, og jeg har gitt ham korn og ny vin.+ Hva kan jeg da gjøre for deg, min sønn?»

38 Esau sa til faren: «Har du bare én velsignelse, far? Velsign meg, ja meg også, far!» Og Esau hulket og gråt.+ 39 Da svarte hans far Isak ham:

«Borte fra den fruktbare jord skal du bo, der ingen dugg fra himmelen faller.+ 40 Av ditt sverd skal du leve,+ og din bror skal du tjene.+ Men når du har fått nok, skal du bryte hans åk av din nakke.»+

41 Esau begynte å hate Jakob på grunn av den velsignelsen faren hadde gitt ham,+ og Esau sa til seg selv: «Snart kommer de dagene vi skal sørge over far.+ Etter det skal jeg drepe min bror Jakob.» 42 Da Rebekka fikk vite hva hennes eldste sønn Esau hadde planer om, sendte hun straks bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: «Hør her, din bror Esau planlegger å ta hevn ved å drepe deg.* 43 Min sønn, gjør nå som jeg sier. Bryt opp og flykt til min bror Laban i Karan.+ 44 Bo hos ham en stund, til din brors raseri legger seg, 45 til han ikke lenger er sint på deg og han har glemt hva du har gjort mot ham. Da skal jeg sende bud etter deg. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på én dag?»

46 Etter dette sa Rebekka gjentatte ganger til Isak: «Jeg avskyr livet mitt på grunn av de hetittiske kvinnene.+ Hvis Jakob også tar seg en hetittisk kone, en av landets døtre, hva skal livet mitt da være godt for?»+

28 Da kalte Isak Jakob til seg og velsignet ham og befalte ham: «Du må ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kạnaan.+ 2 Dra til Paddan-Aram, til din morfar Bẹtuels familie, og ta deg en kone blant døtrene til Laban,+ onkelen* din. 3 Gud Den Allmektige skal velsigne deg og gi deg mange barn og gjøre deg tallrik, og du skal bli til mange folkeslag.+ 4 Og han skal gi Abrahams velsignelse+ til deg og dine etterkommere,* så du kan overta det landet der du har bodd som utlending, det som Gud har gitt til Abraham.»+

5 Så sendte Isak Jakob av sted, og han satte kursen mot Paddan-Aram for å dra til Laban, som var sønn av arameeren Bẹtuel+ og bror til Rebekka,+ Jakobs og Esaus mor.

6 Esau fikk vite at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham av sted til Paddan-Aram for å ta seg en kone derfra, og at han hadde gitt ham denne befalingen da han velsignet ham: «Ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kạnaan»,+ 7 og at Jakob hadde vært lydig mot faren og moren og dratt til Paddan-Aram.+ 8 Da innså Esau at hans far Isak mislikte de kanaaneiske kvinnene.+ 9 Esau dro derfor til Ịsmaels familie og tok Mạhalat til kone i tillegg til de konene han allerede hadde.+ Hun var datter av Abrahams sønn Ịsmael og søster til Nẹbajot.

10 Jakob dro fra Beer-Sjeba og reiste mot Karan.+ 11 Etter hvert kom han til et sted der han bestemte seg for å overnatte, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet for å hvile hodet på den og la seg ned.+ 12 I en drøm så han en trapp* som førte fra jorden og helt opp til himmelen, og Guds engler gikk opp og ned på den.+ 13 Jehova sto over den, og han sa:

«Jeg er Jehova, din far Abrahams Gud og Isaks Gud.+ Dette landet og den jorden du ligger på, skal jeg gi til deg og dine etterkommere.+ 14 Og dine etterkommere* skal bli like tallrike som støvkornene på jorden,+ og du skal bre deg mot vest og mot øst og mot nord og mot sør, og gjennom deg og gjennom ditt avkom* skal alle jordens slekter bli velsignet.*+ 15 Jeg er med deg, og jeg vil beskytte deg overalt hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet.+ Jeg kommer ikke til å forlate deg, men gjøre det jeg har lovt deg.»+

16 Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Jehova er på dette stedet, og jeg visste det ikke.» 17 Og han ble redd og tilføyde: «Dette stedet vekker virkelig ærefrykt! Det kan ikke være annet enn Guds hus,+ og det er himmelens port.»+ 18 Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok den steinen som han hadde hvilt hodet på, og reiste den som en minnestein og helte olje over den.+ 19 Han ga derfor stedet navnet Betel,* men tidligere het byen Lus.+

20 Jakob avla så dette løftet: «Hvis Gud fortsetter å være med meg og beskytter meg på reisen og gir meg brød å spise og klær å ha på meg 21 og jeg vender tilbake til min fars hus i fred, da vil Jehova ha vist at han er min Gud. 22 Og denne minnesteinen som jeg har reist, skal bli et Guds hus,+ og jeg skal uten unntak gi deg, Gud, en tiendedel av alt du gir meg.»

29 Deretter reiste Jakob videre og kom til landet der Østens folk bor. 2 Der så han en brønn ute på marken og tre saueflokker som lå ved siden av den, for gjeterne pleide å gi flokkene vann fra den brønnen. Over brønnåpningen lå det en stor stein. 3 Når alle flokkene var blitt samlet der, veltet de steinen bort fra brønnåpningen og ga sauene vann, og deretter la de steinen på plass igjen.

4 Jakob spurte dem: «Mine brødre, hvor er dere fra?» De svarte: «Vi er fra Karan.»+ 5 Han sa: «Kjenner dere Laban,+ Nakors sønnesønn?»+ Til det sa de: «Ja, vi kjenner ham.» 6 Da sa han til dem: «Står det bra til med ham?» De svarte: «Ja, det gjør det. Og der kommer hans datter Rakel+ med sauene!» 7 Så sa han: «Det er jo midt på dagen. Det er for tidlig å samle flokkene. Gi sauene vann, og ta dem med ut på beite.» 8 Til dette sa de: «Det kan vi ikke gjøre før alle flokkene er samlet og steinen blir veltet bort fra brønnåpningen. Da gir vi sauene vann.»

9 Mens han sto og snakket med dem, kom Rakel med farens sauer, for hun var gjeterjente. 10 Da Jakob så Rakel, datteren til hans onkel* Laban, komme med Labans sauer, gikk han straks fram og veltet steinen bort fra brønnåpningen og ga Labans sauer vann. 11 Så kysset Jakob Rakel og brast i gråt. 12 Og Jakob fortalte Rakel at han var en slektning* av faren hennes, og at han var sønn av Rebekka. Da løp hun og fortalte det til faren sin.

13 Så snart Laban+ fikk høre om sin nevø* Jakob, løp han av sted for å møte ham. Han omfavnet ham og kysset ham og tok ham med seg hjem. Og Jakob fortalte Laban om alt det som hadde skjedd. 14 Laban sa til ham: «Du er virkelig mitt eget kjøtt og blod.»* Så bodde Jakob hos ham en måneds tid.

15 Laban sa da til Jakob: «Du skal vel ikke arbeide gratis for meg bare fordi du er en slektning* av meg?+ Si meg: Hva skal du ha i lønn?»+ 16 Nå hadde Laban to døtre. Den eldste het Lea, og den yngste het Rakel.+ 17 Leas øyne hadde ingen glans. Rakel, derimot, var en svært tiltrekkende og vakker kvinne. 18 Jakob var blitt forelsket i Rakel, og derfor sa han: «Jeg er villig til å arbeide for deg i sju år for din yngste datter Rakel.»+ 19 Laban svarte: «Det er bedre at jeg gir henne til deg enn til en annen mann. Bli boende hos meg.» 20 Så arbeidet Jakob i sju år for å få Rakel,+ men han elsket henne så høyt at årene bare var som noen få dager i hans øyne.

21 Deretter sa Jakob til Laban: «Den tiden vi avtalte, er over. Gi meg min kone, så jeg kan ligge med henne.» 22 Da samlet Laban alle mennene på stedet og holdt en fest. 23 Men i løpet av kvelden tok han sin datter Lea og førte henne til Jakob for at han skulle ligge med henne. 24 Dessuten ga Laban sin tjenestekvinne Silpa som tjenestekvinne for Lea.+ 25 Om morgenen oppdaget Jakob at det var Lea! Han sa da til Laban: «Hva har du gjort mot meg? Var det ikke for å få Rakel jeg arbeidet for deg? Hvorfor har du lurt meg?»+ 26 Laban svarte: «Her pleier vi ikke å gi bort den yngste datteren før den førstefødte. 27 Du får feire denne kvinnens bryllupsuke. Så skal du få den andre også, mot at du arbeider for meg i sju år til.»+ 28 Jakob gjorde dette og feiret Leas uke, og deretter ga Laban ham sin datter Rakel til kone. 29 Dessuten ga Laban sin tjenestekvinne Bilha+ som tjenestekvinne for Rakel.+

30 Så lå Jakob med Rakel også, og han elsket Rakel mer enn Lea. Og han arbeidet for Laban i sju år til.+ 31 Da Jehova så at Lea ikke ble elsket,* sørget han for at hun kunne bli gravid,*+ men Rakel kunne ikke få barn.+ 32 Og Lea ble gravid og fødte en sønn og ga ham navnet Ruben,*+ for hun sa: «Det er fordi Jehova har sett min nød.+ Nå kommer mannen min til å elske meg.» 33 Hun ble gravid igjen og fødte en sønn og sa: «Jehova har hørt at jeg ikke er elsket, og derfor har han gitt meg denne sønnen også.» Så ga hun ham navnet Sịmeon.*+ 34 Hun ble gravid enda en gang og fødte en sønn og sa: «Denne gangen kommer mannen min til å bli knyttet til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Han fikk derfor navnet Levi.*+ 35 Og hun ble gravid en gang til og fødte enda en sønn og sa: «Denne gangen skal jeg lovprise Jehova.» Derfor ga hun ham navnet Juda.*+ Så fødte hun ikke flere barn på en stund.

30 Da Rakel så at hun ikke fødte Jakob barn, ble hun sjalu på søsteren sin og sa til Jakob: «Gi meg barn, ellers kommer jeg til å dø.» 2 Jakob ble sint på Rakel og sa: «Er jeg Gud? Det er han som har hindret deg i å få barn.»* 3 Så sa hun: «Her er min slavekvinne Bilha.+ Ligg med henne, så hun kan føde barn for meg.* Slik kan jeg også få barn, gjennom henne.» 4 Dermed ga hun Jakob sin tjenestekvinne Bilha til kone, og han lå med henne.+ 5 Bilha ble gravid og fødte Jakob en sønn. 6 Da sa Rakel: «Gud har vært min dommer og har lyttet til meg og gitt meg en sønn.» Derfor ga hun ham navnet Dan.*+ 7 Bilha, Rakels tjenestekvinne, ble gravid igjen og fødte Jakob enda en sønn. 8 Da sa Rakel: «Harde kamper har jeg kjempet mot min søster. Og jeg har vunnet!» Derfor ga hun ham navnet Nạftali.*+

9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin tjenestekvinne Silpa og ga henne til Jakob som kone.+ 10 Og Silpa, Leas tjenestekvinne, fødte Jakob en sønn. 11 Da sa Lea: «For en lykke!» Derfor ga hun ham navnet Gad.*+ 12 Deretter fødte Silpa, Leas tjenestekvinne, Jakob enda en sønn. 13 Da sa Lea: «Så lykkelig jeg er! Nå kommer kvinnene til å snakke om min lykke.»+ Derfor ga hun ham navnet Asjer.*+

14 En dag under hvetehøsten da Ruben+ var ute og gikk, fant han alruner* på marken. Han tok dem med til sin mor Lea. Da sa Rakel til Lea: «Vær så snill å gi meg noen av din sønns alruner.» 15 Hun svarte: «Er det ikke nok at du har tatt mannen min?+ Skal du nå ta alrunene til sønnen min også?» Da sa Rakel: «Hvis jeg får alrunene til sønnen din, skal du få ligge med Jakob i natt.»

16 Da Jakob kom fra marken om kvelden, gikk Lea ut for å møte ham og sa: «Det er meg du skal ligge med, for jeg har faktisk leid deg for alrunene til sønnen min.» Så lå han med henne den natten. 17 Og Gud hørte Leas bønner, og hun ble gravid og fødte Jakob en femte sønn. 18 Da sa Lea: «Gud har gitt meg min lønn* fordi jeg ga tjenestekvinnen min til mannen min.» Derfor ga hun ham navnet Jịssakar.*+ 19 Og Lea ble gravid enda en gang og fødte Jakob en sjette sønn.+ 20 Da sa Lea: «Gud har gitt meg, ja meg, en god gave. Endelig kommer mannen min til å akseptere meg,+ for jeg har født ham seks sønner.»+ Derfor ga hun ham navnet Sẹbulon.*+ 21 Senere fødte hun en datter og ga henne navnet Dina.+

22 Til slutt viste Gud at han ikke hadde glemt Rakel. Han hørte bønnene hennes og sørget for at hun kunne bli gravid.*+ 23 Og hun ble gravid og fødte en sønn. Da sa hun: «Gud har tatt bort min skam!»+ 24 Hun ga ham navnet Josef*+ og sa: «Jehova har gitt meg enda en sønn.»

25 Etter at Rakel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: «La meg få reise hjem til mitt eget land.+ 26 Gi meg konene og barna mine, som jeg har arbeidet hos deg for, og la meg dra, for du vet jo godt hvordan jeg har tjent deg.»+ 27 Da sa Laban til ham: «Vær så snill å bli hos meg. Jeg har forstått ut fra tegnene* at Jehova velsigner meg på grunn av deg.» 28 Og han tilføyde: «Si hva du vil ha i lønn, så skal jeg gi deg det.»+ 29 Jakob sa til ham: «Du vet at jeg har tjent deg trofast, og at jeg har tatt godt vare på flokken din.+ 30 Du hadde lite før jeg kom, men etter at jeg kom, har flokken din vokst og blitt stor, og Jehova har velsignet deg. Så når skal jeg få gjøre noe for min egen familie?»+

31 Laban sa: «Hva skal jeg gi deg?» Og Jakob svarte: «Du skal ikke gi meg noe som helst! Jeg vil bare be om én ting, og hvis du gjør det for meg, skal jeg fortsette å gjete småfeet ditt og passe på det.+ 32 La oss gå igjennom alt småfeet ditt i dag. Skill ut alle flekkete og spraglete sauer, alle mørkebrune unge værer og alle spraglete og flekkete hunngeiter. Fra nå av skal disse være lønnen min.+ 33 Og når du en dag i framtiden kommer for å se over lønnen min, vil du se at jeg har vært ærlig.* Hvis du finner en hunngeit som ikke er flekkete og spraglete, eller en ung vær som ikke er mørkebrun, skal den betraktes som stjålet hvis den er hos meg.»

34 Til dette sa Laban: «Det er i orden! Vi gjør som du sier.»+ 35 Samme dag skilte Laban ut de stripete og spraglete bukkene og alle de flekkete og spraglete hunngeitene, alle geiter som det var noe hvitt på, og alle mørkebrune unge værer, og han lot sønnene sine passe på dem. 36 Etter det la han tre dagsreiser mellom seg og Jakob, og Jakob gjette resten av småfeet til Laban.

37 Jakob tok så noen nyskårne kjepper av styrakstre, mandeltre og platantre, og han skrelte av noe av barken så det ble hvite flekker på kjeppene. 38 Han plasserte kjeppene i rennene og vanntrauene, der småfeet kom for å drikke, for at de skulle komme i brunst foran kjeppene når de kom for å drikke.

39 Og småfeet kom i brunst foran kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger. 40 Jakob skilte ut de unge værene og lot småfeet stå vendt mot de stripete og mørkebrune dyrene i Labans flokk. Så skilte han ut sitt eget småfe og blandet det ikke med småfeet til Laban. 41 Og hver gang det var sterke dyr som kom i brunst, plasserte Jakob kjeppene i rennene, rett foran øynene på småfeet, for at de skulle pare seg ved kjeppene. 42 Men når det var svake dyr, plasserte han ikke kjeppene der. Slik ble de svake dyrene alltid Labans, men de sterke ble Jakobs.+

43 Og Jakob ble svært rik, og han fikk store flokker og tjenere og tjenestekvinner og kameler og esler.+

31 Etter en tid fikk Jakob høre at Labans sønner sa: «Jakob har tatt alt far eide. Hele den rikdommen han har samlet seg, kommer fra det som tilhørte far.»+ 2 Og Jakob kunne se på Labans ansikt at han hadde en annen holdning til ham enn før.+ 3 Til slutt sa Jehova til Jakob: «Vend tilbake til dine fedres land og til slektningene dine,+ og jeg skal fortsette å være med deg.» 4 Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea og ba dem komme ut på marken der han hadde småfeet. 5 Han sa til dem:

«Jeg har sett at faren deres har forandret holdning til meg,+ men min fars Gud har vært med meg.+ 6 Dere vet jo selv hvor hardt jeg har arbeidet for faren deres.+ 7 Likevel har han prøvd å lure meg og har forandret lønnen min ti ganger. Men Gud har ikke tillatt ham å skade meg. 8 Når han sa: ‘De flekkete skal være lønnen din’, fikk alt småfeet flekkete unger. Men når han sa: ‘De stripete skal være lønnen din’, fikk alt småfeet stripete unger.+ 9 Slik tok Gud litt etter litt husdyrene fra faren deres og ga dem til meg. 10 En gang småfeet kom i brunst, så jeg i en drøm at de bukkene som paret seg med småfeet, var stripete, flekkete og spettete.+ 11 Så sa den sanne Guds engel til meg i drømmen: ‘Jakob!’ Og jeg svarte: ‘Her er jeg.’ 12 Han fortsatte: ‘Løft blikket og se at alle de bukkene som parer seg med småfeet, er stripete, flekkete og spettete. Jeg har nemlig sett alt det Laban gjør mot deg.+ 13 Jeg er den sanne Gud, som viste seg for deg i Betel,+ der du salvet en minnestein og avla et løfte til meg.+ Bryt nå opp, dra bort fra dette landet, og vend tilbake til det landet der du er født.’»+

14 Da svarte Rakel og Lea ham: «Kan vi lenger regne med å få noen del av arven etter vår far? 15 Ser han ikke på oss som fremmede, siden han har solgt oss og brukt opp de pengene han fikk for oss?+ 16 All den rikdommen som Gud har tatt fra vår far, tilhører oss og barna våre.+ Så gjør alt det Gud har sagt til deg.»+

17 Da brøt Jakob opp og løftet barna og konene sine opp på kamelene.+ 18 Han tok med seg hele flokken sin, de husdyrene som han hadde samlet seg i Paddan-Aram, og alle de eiendelene som han hadde skaffet seg,+ og ga seg i vei til sin far Isak i landet Kạnaan.+

19 Mens Laban var ute for å klippe sauene sine, hadde Rakel stjålet farens husguder.*+ 20 Og Jakob lurte arameeren Laban, for han hadde ikke fortalt ham at han hadde tenkt å rømme. 21 Han rømte og gikk over Elven*+ med alt han hadde. Så dro han mot Gịleads fjellområde.+ 22 Den tredje dagen fikk Laban vite at Jakob hadde rømt. 23 Da tok han med seg sine brødre* og satte etter ham, og sju dager senere nådde han ham igjen i Gịleads fjellområde. 24 Men Gud kom til arameeren Laban+ i en drøm om natten+ og sa til ham: «Pass på hva du sier til Jakob, enten det er godt eller ondt.»*+

25 Jakob hadde slått opp teltet sitt i Gịleads fjellområde, og Laban og hans brødre hadde slått leir i det samme området. Laban oppsøkte nå Jakob. 26 Laban sa til ham: «Hva har du gjort? Hvorfor har du lurt meg og ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger? 27 Hvorfor lurte du meg og rømte i hemmelighet uten å si noe? Hvis du hadde sagt fra til meg, kunne jeg ha sendt deg av sted med glede og sang, med tamburin og harpe. 28 Men du lot meg ikke engang få kysse barnebarna* og døtrene mine farvel. Det var uklokt av deg. 29 Det står i min makt å skade dere, men deres fars Gud sa til meg i natt: ‘Pass på hva du sier til Jakob, enten det er godt eller ondt.’+ 30 Nå har du dratt av sted fordi du lengtet etter å vende tilbake til din fars hus, men hvorfor har du stjålet gudene mine?»+

31 Jakob svarte Laban: «Jeg var redd. For jeg tenkte at du kanskje ville ta døtrene dine fra meg med makt. 32 Den du måtte finne gudene dine hos, skal dø. Let igjennom alt jeg har, mens våre brødre ser på, og ta det som er ditt.» Men Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem. 33 Da gikk Laban inn i Jakobs telt og inn i Leas telt og inn i de to slavekvinnenes telt,+ men han fant ikke gudene. Så gikk han ut av Leas telt og inn i Rakels telt. 34 Imens hadde Rakel tatt husgudene* og lagt dem i kamelens damesalkurv, og hun satt på dem. Og Laban lette igjennom hele teltet, men fant dem ikke. 35 Hun sa til faren: «Ikke bli sint, min herre, men jeg kan ikke reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.»+ Han fortsatte å lete nøye, men fant ikke husgudene.*+

36 Da ble Jakob sint og begynte å anklage Laban. Han sa til Laban: «Hva galt har jeg gjort? Hvorfor forfølger du meg som om jeg var en forbryter? 37 Nå som du har lett igjennom alle eiendelene mine, hva har du da funnet som tilhører ditt hus? Legg det her foran mine brødre og dine brødre, og la dem dømme mellom oss to. 38 I de 20 årene jeg har vært hos deg, har sauene og geitene dine aldri abortert,+ og jeg har ikke spist en eneste vær fra flokken din. 39 Jeg kom aldri til deg med et dyr som var revet i stykker av ville dyr.+ Jeg bar alltid tapet av det selv. Uansett om et dyr ble stjålet om dagen eller om natten, krevde du erstatning av meg. 40 Heten plaget meg om dagen og kulden om natten, og søvnen flyktet fra øynene mine.+ 41 I 20 år har jeg vært i ditt hus. Jeg har tjent deg i 14 år for de to døtrene dine og i 6 år for småfeet ditt, og du har forandret lønnen min ti ganger.+ 42 Hvis ikke min fars Gud,+ han som er Abrahams Gud og den Gud som Isak frykter,*+ hadde vært på min side, ville du nå ha sendt meg tomhendt bort. Gud har sett min nød og mine henders slit, og derfor irettesatte han deg i natt.»+

43 Laban svarte Jakob: «Kvinnene er mine døtre, og barna er mine barnebarn, og småfeet er mitt småfe, og alt du ser, tilhører meg og døtrene mine. Hvordan skulle jeg kunne gjøre dem eller barna deres noe? 44 Kom nå og la oss inngå en pakt, du og jeg, og den skal være et vitne mellom oss.» 45 Da tok Jakob en stein og reiste den som en minnestein.+ 46 Så sa Jakob til sine brødre: «Samle sammen steiner!» Og de tok steiner og laget en røys. Deretter spiste de der ved steinrøysen. 47 Laban kalte den Jegar-Sahadụta,* men Jakob kalte den Galed.*

48 Så sa Laban: «Denne steinrøysen er et vitne mellom meg og deg i dag.» Det var derfor den ble kalt Galed+ 49 og Vakttårnet, for Laban sa: «La Jehova holde vakt mellom deg og meg når vi ikke ser hverandre. 50 Hvis du behandler døtrene mine dårlig, og hvis du tar deg koner ved siden av døtrene mine, så husk at Gud vil være vitne mellom deg og meg, selv om ikke noe menneske skulle være til stede.» 51 Laban sa videre til Jakob: «Her er steinrøysen, og her er minnesteinen som jeg har reist mellom deg og meg. 52 Denne steinrøysen og denne minnesteinen er vitner+ om at jeg ikke vil gå forbi steinrøysen for å gjøre noe ondt mot deg, og om at du ikke skal gå forbi steinrøysen og minnesteinen for å gjøre noe ondt mot meg. 53 La Abrahams Gud+ og Nakors Gud, deres fars Gud, dømme mellom oss.» Og Jakob sverget ved den Gud som hans far Isak frykter.*+

54 Deretter frambar Jakob et offer på fjellet og ba sine brødre til et måltid. Så spiste de og ble på fjellet natten over. 55 Morgenen etter sto Laban tidlig opp og kysset barnebarna*+ og døtrene sine og velsignet dem.+ Så brøt han opp og dro hjem igjen.+

32 Jakob dro så videre, og Guds engler kom og møtte ham. 2 Med det samme Jakob så dem, sa han: «Dette er Guds leir!» Derfor ga han stedet navnet Mahanạjim.*

3 Så sendte Jakob budbringere i forveien for seg til sin bror Esau i Se’ir-landet,+ Edoms område,+ 4 og han befalte dem: «Dette er hva dere skal si til min herre, til Esau: ‘Din tjener Jakob sier: «Jeg har bodd* hos Laban lenge, helt til nå.+ 5 Og jeg har skaffet meg okser, esler og sauer og tjenere og tjenestekvinner,+ og jeg sender nå bud for å gjøre det kjent for min herre, i håp om å oppnå din velvilje.»’»

6 Etter en tid kom budbringerne tilbake til Jakob og sa: «Vi møtte din bror Esau, og han er nå på vei for å møte deg og har med seg 400 mann.»+ 7 Da ble Jakob veldig redd og engstelig.+ Han delte derfor folket som var med ham, og også småfeet, kveget og kamelene, i to leirer. 8 Han sa: «Hvis Esau angriper den ene leiren, vil den andre leiren kunne slippe unna.»

9 Deretter sa Jakob: «Å, Jehova, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, du som sier til meg: ‘Vend tilbake til landet ditt og til slektningene dine, så skal jeg gjøre godt mot deg.’+ 10 Jeg er ikke verdig all den lojale kjærlighet og all den trofasthet som du har vist din tjener,+ for da jeg gikk over Jordan, hadde jeg bare staven min, og nå er jeg blitt til to leirer.+ 11 Jeg ber deg, redd meg+ fra min bror Esau, for jeg frykter at han kan komme og angripe meg+ og også mødrene og barna. 12 Du har jo sagt: ‘Jeg skal gjøre godt mot deg, og jeg vil gjøre dine etterkommere like tallrike som havets sandkorn, som ikke kan telles.’»+

13 Og han ble der den natten. Av det han eide, tok han så ut en gave til sin bror Esau:+ 14 200 hunngeiter, 20 geitebukker, 200 sauer, 20 værer, 15 30 kameler som ga die til føllene sine, 40 kuer, 10 okser, 20 eselhopper og 10 fullvoksne eselhingster.+

16 Han overlot dyrene til tjenerne sine, flokk etter flokk, og sa til dem: «Gå i forveien, og la det være avstand mellom hver flokk.» 17 Han befalte den første tjeneren: «Hvis min bror Esau møter deg og spør: ‘Hvem tilhører du, og hvor skal du hen, og hvem eier de dyrene som er foran deg?’, 18 da skal du si: ‘Jeg tilhører din tjener Jakob. Dette er en gave fra ham til min herre, til Esau,+ og han kommer også selv etter oss.’» 19 Han befalte også den andre og den tredje tjeneren og alle de andre som fulgte flokkene, at de skulle si det samme til Esau når de møtte ham. 20 Han befalte dem også å si: «Din tjener Jakob kommer etter oss.» Han sa nemlig til seg selv: «Hvis jeg gjør ham mildere stemt ved å sende en gave i forveien,+ tar han kanskje vennlig imot meg når jeg møter ham.» 21 Så gikk tjenerne i forveien med gaven, men selv ble han i leiren den natten.

22 Senere samme natt sto han opp og tok med seg de to konene sine,+ de to tjenestekvinnene+ og de elleve sønnene og gikk over Jabboks vadested.+ 23 Han førte dem altså over elven, og han førte over alt det andre han hadde.

24 Til slutt var Jakob alene tilbake. Da begynte en mann å kjempe med ham, og de fortsatte helt til det grydde av dag.+ 25 Da mannen merket at han ikke fikk overtaket over Jakob, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofte gikk ut av ledd mens de kjempet med hverandre.+ 26 Så sa han: «Slipp meg, for det gryr av dag.» Til dette sa Jakob: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.»+ 27 Mannen spurte da: «Hva heter du?» Han svarte: «Jakob.» 28 Så sa han: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel,*+ for du har kjempet med Gud+ og med mennesker og til slutt fått overtaket.» 29 Da sa Jakob: «Jeg ber deg, fortell meg hva du heter.» Men han sa: «Hvorfor spør du hva jeg heter?»+ Så velsignet han ham der. 30 Jakob ga stedet navnet Pẹniel,*+ for han sa: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel fikk jeg fortsette å leve.»+

31 Solen gikk opp over ham så snart han hadde kommet forbi Pẹnuel,* og han haltet på grunn av hoften.+ 32 Det er grunnen til at israelittene den dag i dag ikke spiser senen ved hoften,* den som sitter ved hofteleddsskålen, siden det var der mannen rørte ved Jakobs hofteleddsskål.

33 Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom sammen med 400 mann.+ Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to tjenestekvinnene.+ 2 Han stilte tjenestekvinnene og barna deres forrest,+ Lea og barna hennes etter dem+ og Rakel+ og Josef bak dem igjen. 3 Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden mens han nærmet seg broren sin.

4 Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham og kysset ham, og de begynte å gråte. 5 Da Esau fikk øye på kvinnene og barna, sa han: «Hvem er disse som er med deg?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i sin godhet har gitt din tjener.»+ 6 Da kom tjenestekvinnene fram sammen med barna sine og bøyde seg. 7 Lea kom også fram sammen med barna sine, og de bøyde seg. Til slutt kom Josef fram sammen med Rakel, og de bøyde seg.+

8 Esau sa: «Hva er hensikten med hele denne karavanen som jeg har møtt?»+ Jakob svarte: «Å oppnå min herres velvilje.»+ 9 Da sa Esau: «Jeg har mer enn nok, min bror.+ Behold det som er ditt.» 10 Men Jakob sa: «Nei, vær så snill. Hvis jeg har oppnådd din velvilje, må du ta imot gaven min, for jeg tok den med så jeg skulle få treffe deg. Og da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt, for du tok godt imot meg.+ 11 Ta nå imot den gaven* som jeg vil gi deg,+ for Gud har vært god mot meg, og jeg har alt jeg trenger.»+ Da Jakob fortsatte å insistere, tok Esau imot den.

12 Senere sa Esau: «La oss dra av sted, og la meg dra foran deg.» 13 Men Jakob sa til ham: «Min herre vet at barna ikke tåler så mye,+ og at jeg har med meg sauer og kuer som gir die. Hvis dyrene blir drevet for fort en eneste dag, kommer hele flokken til å dø. 14 La min herre dra i forveien for sin tjener, mens jeg følger etter i ro og mak, i et tempo som passer for husdyrene og barna, til jeg er framme hos min herre i Se’ir.»+ 15 Da sa Esau: «Jeg vil gjerne la noen av folkene mine bli igjen hos deg.» Til dette sa han: «Hvorfor det? Min herres velvilje er nok for meg.» 16 Samme dag dro Esau tilbake mot Se’ir.

17 Jakob reiste til Sukkot.+ Der bygde han seg et hus, og han laget løvhytter til flokken sin. Derfor ga han stedet navnet Sukkot.*

18 Etter å ha reist fra Paddan-Aram+ kom Jakob trygt fram til byen Sikem+ i landet Kạnaan,+ og han slo leir i nærheten av byen. 19 Så kjøpte han et stykke av den marken der han hadde slått opp teltet sitt, av sønnene til Hamor, Sikems far, for 100 pengestykker.+ 20 Der satte han opp et alter og kalte det: Gud, Israels Gud.+

34 Dina, datteren til Jakob og Lea,+ pleide å gå ut for å være sammen med* de unge kvinnene i landet.+ 2 Sikem, sønn av hevitten Hamor,+ en høvding i landet, la merke til henne, og han grep tak i henne og voldtok henne. 3 Han ble sterkt knyttet til Dina, datteren til Jakob, og han ble forelsket i den unge kvinnen og prøvde å vinne hjertet hennes.* 4 Til slutt sa Sikem til sin far Hamor:+ «Sørg for at jeg får denne unge kvinnen til kone.»

5 Da Jakob hørte at Sikem hadde gjort hans datter Dina uren, var sønnene hans ute på marken med husdyrene. Og Jakob fortalte det ikke til noen før de kom tilbake. 6 Senere dro Hamor, Sikems far, for å snakke med Jakob. 7 Men sønnene til Jakob fikk høre om det som hadde skjedd, og kom inn fra marken med en gang. De følte seg såret og var rasende fordi Sikem hadde vanæret Israel ved å ligge med Jakobs datter,+ noe som aldri burde ha skjedd.+

8 Hamor snakket med dem og sa: «Min sønn Sikem er forelsket i* din datter. Jeg ber deg, la ham få henne til kone, 9 og inngå ekteskapsallianser med oss. La oss få døtrene deres til koner, og så kan dere få døtrene våre.+ 10 Hele landet ligger åpent for dere. Bo blant oss, driv handel her og slå dere ned i landet.» 11 Og Sikem sa til Dinas far og brødre: «Hvis dere viser meg velvilje, skal jeg gi dere hva dere enn måtte be om. 12 Dere kan kreve en høy brudepris og en stor gave av meg.+ Jeg er villig til å gi dere det dere vil ha. La meg bare få den unge kvinnen til kone.»

13 Men Jakobs sønner bestemte seg for å lure Sikem og hans far Hamor, siden Sikem hadde gjort deres søster Dina uren. 14 De sa til dem: «Vi kan umulig gi søsteren vår til en mann som ikke er omskåret,*+ for det ville være en skam for oss. 15 Vi kan bare gå med på dette på denne betingelsen: at dere blir som oss og omskjærer alle menn hos dere.+ 16 Da skal vi gi døtrene våre til dere og ta døtrene deres til oss, og vi skal bo blant dere og bli ett folk. 17 Men hvis dere ikke hører på oss og lar dere omskjære, tar vi søsteren* vår og drar bort.»

18 Hamor+ og hans sønn Sikem+ likte det de hørte. 19 Den unge mannen gikk straks i gang med å gjøre det de hadde bedt om,+ for han var glad i Jakobs datter, og han var den som ble vist størst ære i hele sin fars hus.

20 Så gikk Hamor og hans sønn Sikem til byporten og sa til mennene i byen:+ 21 «Disse mennene ønsker å leve i fred med oss. La dem bo i landet og drive handel i det, for landet er stort nok til at de kan være her. Vi kan ta døtrene deres til koner, og vi kan gi døtrene våre til dem.+ 22 Men bare på denne ene betingelsen vil mennene gå med på å bo blant oss, så vi blir ett folk: at alle menn hos oss blir omskåret, akkurat som de er.+ 23 Vil ikke eiendelene, rikdommen og alle husdyrene deres da tilhøre oss? La oss gå med på det de ber om, så de kan bo blant oss.» 24 Alle som var samlet ved byporten, hørte på Hamor og på hans sønn Sikem, og alle menn ble omskåret, alle som var samlet ved byporten.

25 Men den tredje dagen, mens mennene fortsatt hadde smerter, tok to av Jakobs sønner, Sịmeon og Levi, brødrene til Dina,+ hvert sitt sverd. Uten at noen fattet mistanke, gikk de inn i byen og drepte alle mennene.+ 26 De drepte Hamor og hans sønn Sikem med sverdet og tok Dina fra Sikems hus og dro. 27 De andre sønnene til Jakob kom så og plyndret byen der mennene var blitt drept, fordi Sikem hadde gjort søsteren deres uren.+ 28 De tok småfeet, storfeet og eslene deres og alt annet som var i byen og ute på marken. 29 De tok også alle eiendelene deres, og de tok konene og de små barna deres til fange og stjal alt som var i husene.

30 Da sa Jakob til Sịmeon og Levi:+ «Dere har skapt store vanskeligheter for* meg og gjort meg til en stank for innbyggerne i landet, for kanaaneerne og perisittene. Vi er jo få i antall, og de kommer sikkert til å samle seg for å angripe meg, og både jeg og min familie kommer til å bli tilintetgjort.» 31 Men de sa: «Skal noen få behandle søsteren vår som en prostituert?»

35 Etter dette sa Gud til Jakob: «Bryt opp, dra til Betel+ og bo der. Bygg et alter der for den sanne Gud, som viste seg for deg da du var på flukt fra din bror Esau.»+

2 Da sa Jakob til sin husstand og til alle som var med ham: «Kvitt dere med de fremmede gudene som finnes hos dere,+ og rens dere og skift klær. 3 La oss bryte opp og dra til Betel. Der skal jeg bygge et alter for den sanne Gud, som svarte meg den dagen jeg var i nød, og som har vært med meg overalt hvor jeg har dratt.»*+ 4 Så ga de Jakob alle de fremmede gudene de hadde, og ringene de hadde i ørene, og Jakob gravde dem ned* under det store treet som sto like ved Sikem.

5 Da de reiste videre, kom redsel fra Gud over byene omkring dem, og derfor forfulgte de ikke Jakobs sønner. 6 Jakob kom til slutt til Lus,+ det vil si Betel, i landet Kạnaan, han og alle de som var med ham. 7 Der bygde han et alter og kalte stedet El-Betel,* for der hadde den sanne Gud åpenbart seg for ham da han var på flukt fra broren sin.+ 8 Senere døde Debọra,+ som hadde vært Rebekkas amme, og hun ble gravlagt nedenfor Betel under en eik. Derfor ga han den navnet Allon-Bakut.*

9 Gud viste seg for Jakob enda en gang, mens han var på vei fra Paddan-Aram, og han velsignet ham. 10 Gud sa til ham: «Navnet ditt er Jakob,+ men du skal ikke lenger hete Jakob. Navnet ditt skal være Israel.» Og han begynte å kalle ham Israel.+ 11 Gud sa videre til ham: «Jeg er Gud Den Allmektige.+ Vær fruktbar og bli mange. Nasjoner, ja mange nasjoner, skal komme fra deg,+ og konger skal nedstamme fra deg.*+ 12 Det landet som jeg ga til Abraham og til Isak, skal jeg gi til deg. Og til dine etterkommere skal jeg gi landet.»+ 13 Så steg Gud opp fra ham, fra det stedet der han hadde snakket med ham.

14 Da reiste Jakob en minnestein på det stedet der Gud hadde snakket med ham, og han øste et drikkoffer over den og helte olje over den.+ 15 Og Jakob fortsatte å kalle det stedet der Gud hadde snakket med ham, Betel.+

16 Så brøt de opp fra Betel. Mens de ennå hadde et stykke igjen til Efrat, begynte Rakel å føde. Det var en svært hard fødsel. 17 Da smertene under fødselen var på sitt verste, sa jordmoren til henne: «Ikke vær redd, for du får en sønn denne gangen også.»+ 18 Idet livet hennes var i ferd med å ebbe ut* (for hun var døende), ga hun ham navnet Ben-Oni,* men faren kalte ham Benjamin.*+ 19 Så døde Rakel, og hun ble gravlagt på veien til Efrat, det vil si Betlehem.+ 20 Jakob reiste en minnestein på graven hennes. Den står på Rakels grav den dag i dag.

21 Deretter reiste Israel videre og slo opp teltet sitt et stykke bortenfor Eder-tårnet. 22 En gang mens Israel bodde i det landet, lå Ruben med Bilha, farens medhustru, og Israel fikk høre om det.+

Jakob hadde tolv sønner. 23 Sønnene med Lea var Ruben, Jakobs førstefødte,+ så Sịmeon, Levi, Juda, Jịssakar og Sẹbulon. 24 Sønnene med Rakel var Josef og Benjamin. 25 Sønnene med Bilha, Rakels tjenestekvinne, var Dan og Nạftali. 26 Og sønnene med Silpa, Leas tjenestekvinne, var Gad og Asjer. Dette var Jakobs sønner, som ble født ham i Paddan-Aram.

27 Jakob kom til slutt til sin far Isak i Mamre,+ til Kirjat-Arba, det vil si Hebron, der både Abraham og Isak hadde bodd som utlendinger.+ 28 Isak ble 180 år.+ 29 Så utåndet Isak og døde og ble samlet til sitt folk,* etter et langt og godt liv,* og sønnene Esau og Jakob gravla ham.+

36 Dette er den historiske beretningen om Esau, det vil si Edom.+

2 Esau tok seg koner blant kvinnene i Kạnaan: Ada,+ hetitten Elons datter,+ og Oholibạma,+ Anas datter, hevitten Sịbeons sønnedatter, 3 og Basmat,+ Ịsmaels datter, Nẹbajots søster.+

Dette var Esaus sønner, som ble født ham i Kạnaan. 6 Esau tok med seg konene, sønnene og døtrene sine og alle de andre i husstanden sin, flokken sin og alle de andre husdyrene sine og alle de eiendelene som han hadde samlet seg+ i Kạnaan, og dro til et annet land, som lå et stykke unna hans bror Jakob.+ 7 For de eide for mye til at de kunne bo sammen, og på grunn av flokkene deres var det ikke plass til dem begge i det landet de bodde i.* 8 Esau bosatte seg i Se’irs fjellområde.+ Esau blir også kalt Edom.+

9 Og dette er den historiske beretningen om Esau, stamfar til edomittene i Se’irs fjellområde.+

10 Dette er navnene på Esaus sønner: Ẹlifas, sønn av Esaus kone Ada, og Rẹ’uel, sønn av Esaus kone Basmat.+

11 Ẹlifas’ sønner var Teman,+ Omar, Sefo, Gatam og Kenas.+ 12 Timna ble medhustru til Esaus sønn Ẹlifas. Med tiden fødte hun Ẹlifas sønnen Ạmalek.+ Dette var sønnesønnene til Esaus kone Ada.

13 Dette er Rẹ’uels sønner: Nahat, Serah, Sjammah og Missa. Dette var sønnesønnene til Esaus kone Basmat.+

14 Dette var sønnene til Esaus kone Oholibạma, Anas datter, Sịbeons sønnedatter, de som hun fødte Esau: Je’usj, Jalam og Korah.

15 Dette er de sjeikene* som stammer fra Esaus sønner:+ sønnene til Ẹlifas, Esaus førstefødte: sjeik Teman, sjeik Omar, sjeik Sefo, sjeik Kenas,+ 16 sjeik Korah, sjeik Gatam og sjeik Ạmalek. Dette er Ẹlifas’ sjeiker+ i landet Edom. Dette var sønnesønnene til Ada.

17 Dette er sønnene til Esaus sønn Rẹ’uel: sjeik Nahat, sjeik Serah, sjeik Sjammah og sjeik Missa. Dette er Rẹ’uels sjeiker i Edom.+ Dette var sønnesønnene til Esaus kone Basmat.

18 Og dette er Esaus kone Oholibạmas sønner: sjeik Je’usj, sjeik Jalam og sjeik Korah. Dette var sjeikene gjennom Oholibạma, Anas datter, Esaus kone.

19 Dette var Esaus sønner og de sjeikene som stammet fra dem. Esau er Edom.+

20 Dette er horitten Se’irs sønner, landets opprinnelige innbyggere:+ Lotan, Sjobal, Sịbeon, Ana,+ 21 Disjon, Eser og Disjan.+ Dette var horittenes sjeiker, Se’irs sønner, i Edom.

22 Lotans sønner var Hori og Hemam, og Lotans søster var Timna.+

23 Dette er Sjobals sønner: Alvan, Mạnahat, Ebal, Sjefo og Onam.

24 Dette er Sịbeons sønner:+ Aja og Ana. Dette er den Ana som fant de varme kildene i ødemarken mens han gjette eslene for sin far Sịbeon.

25 Dette er Anas barn: Disjon og datteren Oholibạma.

26 Dette er Disjons sønner: Hemdan, Esjban, Jitran og Keran.+

27 Dette er Esers sønner: Bilhan, Saạvan og Akan.

28 Dette er Disjans sønner: Us og Aran.+

29 Dette er horittenes sjeiker: sjeik Lotan, sjeik Sjobal, sjeik Sịbeon, sjeik Ana, 30 sjeik Disjon, sjeik Eser og sjeik Disjan.+ Dette var horittenes sjeiker i Se’ir-landet.

31 Og dette er de kongene som regjerte i Edom+ før israelittene* fikk en konge:+ 32 Bela, Beors sønn, var konge i Edom, og byen hans het Dinhạba. 33 Da Bela døde, ble Jobab, sønn av Serah fra Bosra, konge etter ham. 34 Da Jobab døde, ble Husjam fra temanittenes land konge etter ham. 35 Da Husjam døde, ble Hadad, Bedads sønn, som beseiret midjanittene+ i Moabs område, konge etter ham, og byen hans het Avit. 36 Da Hadad døde, ble Samla fra Masrẹka konge etter ham. 37 Da Samla døde, ble Sja’ul fra Rẹhobot ved Elven konge etter ham. 38 Da Sja’ul døde, ble Baal-Hanan, Akbors sønn, konge etter ham. 39 Da Baal-Hanan, Akbors sønn, døde, ble Hadar konge etter ham. Byen hans het Pa’u, og hans kone het Mehẹtabel. Hun var datter av Matred, som var datter av Mẹsahab.

40 Og dette er navnene på de sjeikene som stammet fra Esau, og på deres slekter og områder: sjeik Timna, sjeik Alva, sjeik Jetet,+ 41 sjeik Oholibạma, sjeik Elah, sjeik Pinon, 42 sjeik Kenas, sjeik Teman, sjeik Mibsar, 43 sjeik Mạgdiel og sjeik Iram. Dette var edomittenes sjeiker og deres bosteder i det landet de eide.+ Dette var etterkommerne av Esau, stamfar til edomittene.+

37 Jakob ble boende i landet Kạnaan, der faren hans hadde bodd som utlending.+

2 Dette er den historiske beretningen om Jakob.

Da Josef+ var 17 år gammel, gjette han småfeet+ sammen med sønnene til Bilha+ og Silpa,+ farens koner. Og Josef gikk til faren og fortalte om alt det onde brødrene hans gjorde. 3 Israel var mer glad i Josef enn i alle de andre sønnene sine,+ for han hadde fått ham på sine eldre dager, og han fikk laget en spesielt fin kjortel* til ham. 4 Da brødrene så at faren var mer glad i Josef enn i dem, begynte de å hate ham, og de klarte ikke å snakke vennlig til ham.

5 Senere hadde Josef en drøm.+ Da han fortalte den til brødrene sine, fant de enda en grunn til å hate ham. 6 Han sa til dem: «Hør hva jeg har drømt. 7 Vi var ute på åkeren og bandt kornbånd da kornbåndet mitt reiste seg og ble stående, og kornbåndene deres stilte seg rundt det og bøyde seg for det.»+ 8 Brødrene sa til ham: «Mener du at du skal gjøre deg til konge over oss og herske over oss?»+ Og drømmen hans og det han sa, fikk dem til å hate ham enda mer.

9 Siden hadde han en annen drøm, og han fortalte den til brødrene sine: «Jeg har hatt en drøm til. Denne gangen bøyde solen og månen og elleve stjerner seg for meg.»+ 10 Da han fortalte den til faren og brødrene, irettesatte faren ham og sa: «Hva betyr denne drømmen din? Mener du at jeg og moren din og brødrene dine skal komme og bøye oss til jorden for deg?» 11 Og brødrene ble misunnelige på ham,+ men faren la seg alt dette på minne.

12 Brødrene hans dro nå for å la farens småfe beite i nærheten av Sikem.+ 13 Israel sa senere til Josef: «Brødrene dine gjeter småfe i nærheten av Sikem, ikke sant? Jeg vil at du skal dra til dem.» Han svarte: «Det gjør jeg gjerne!» 14 Da sa faren: «Dra og se om det går bra med brødrene dine. Finn ut hvordan det står til med småfeet, og kom tilbake til meg med beskjed.» Så sendte faren ham av sted fra Hebron-dalen,+ og han dro av gårde mot Sikem. 15 Mens han gikk omkring på en mark, traff han en mann som spurte ham: «Hva leter du etter?» 16 Han svarte: «Jeg leter etter brødrene mine. Vet du hvor de gjeter småfeet?» 17 Mannen sa: «De har dratt herfra, for jeg hørte dem si: ‘La oss gå til Dotan.’» Da gikk Josef etter brødrene sine og fant dem ved Dotan.

18 De så ham på lang avstand, og før han rakk å komme fram til dem, begynte de å legge planer om å drepe ham. 19 De sa til hverandre: «Se! Der kommer denne drømmeren.+ 20 Kom, vi dreper ham og kaster ham i en av brønnene* og sier at han er blitt spist av et farlig villdyr. Så får vi se hva det blir av drømmene hans.» 21 Da Ruben+ hørte dette, prøvde han å redde ham. Han sa: «Nei, vi tar ikke livet av ham.»*+ 22 Ruben sa videre: «Dere må ikke utøse blod.+ Kast ham i denne brønnen i ødemarken, men ikke skad* ham.»+ Tanken hans var å redde ham og føre ham tilbake til faren.

23 Så snart Josef kom fram til brødrene sine, rev de kjortelen av ham, den fine kjortelen han hadde på seg,+ 24 og de kastet ham i brønnen. Brønnen var tom, det var ikke vann i den.

25 Så satte de seg ned for å spise. Da de så opp, fikk de øye på en karavane med ismaelitter+ som kom fra Gịlead. Kamelene deres var lastet med ladanum, balsam og harpiksholdig bark,+ og de var på vei ned til Egypt. 26 Juda sa til brødrene sine: «Hva har vi igjen for å drepe broren vår og skjule det?*+ 27 Kom, så selger vi ham+ til ismaelittene. La oss ikke legge hånd på ham. Han er jo tross alt vår bror, vårt eget kjøtt og blod.» Og de hørte på broren sin. 28 Da de midjanittiske+ kjøpmennene kom forbi, løftet brødrene Josef opp av brønnen og solgte ham til ismaelittene for 20 sølvstykker.+ Disse mennene førte Josef til Egypt.

29 Da Ruben senere kom tilbake til brønnen og så at Josef ikke var der, flerret han klærne sine. 30 Han gikk tilbake til brødrene sine og utbrøt: «Gutten er borte! Hva skal jeg gjøre?»

31 De tok så kjortelen til Josef, slaktet en geitebukk og dyppet kjortelen i blodet. 32 Deretter sendte de den fine kjortelen til faren og sa: «Vi har funnet denne. Se etter om det er kjortelen til sønnen din.»+ 33 Han undersøkte den og utbrøt: «Det er kjortelen til sønnen min! Josef må ha blitt revet i stykker og spist av et farlig villdyr!» 34 Dermed flerret Jakob klærne sine og bandt sekkelerret rundt livet, og han sørget over sønnen sin i lang tid. 35 Og alle sønnene og døtrene hans prøvde å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. Han sa: «I sorg over sønnen min kommer jeg til å fare ned i graven!»*+ Og han fortsatte å gråte over ham.

36 I Egypt solgte midjanittene Josef til Pọtifar, som var hoffmann hos farao+ og sjef for vaktstyrken.+

38 Omtrent på denne tiden dro Juda bort fra brødrene sine og slo opp teltet sitt i nærheten av en adullamitt som het Hira. 2 Der så Juda datteren til en kanaaneer+ som het Sjua. Han tok henne til kone og lå med henne, 3 og hun ble gravid. Hun fødte en sønn, og han ga ham navnet Er.+ 4 Så ble hun gravid igjen og fødte en sønn og ga ham navnet Onan. 5 Senere fødte hun enda en sønn, og hun ga ham navnet Sjelah. De* var i Aksib+ da hun fødte ham.

6 Med tiden tok Juda en kone til Er, sin førstefødte, og hun het Tamar.+ 7 Men Er, Judas førstefødte, gjorde det som var ondt i Jehovas øyne, så Jehova lot ham dø. 8 Juda sa derfor til Onan: «Gift deg med din brors kone, og gjør din plikt som svoger.* Du skal ligge med henne og skaffe din bror etterkommere.»+ 9 Men Onan visste at etterkommerne ikke ville bli regnet som hans.+ Hver gang han lå med sin brors kone, lot han derfor sæden renne ut på marken, for at han ikke skulle gi broren etterkommere.+ 10 Det han gjorde, var ondt i Jehovas øyne, og derfor lot han også ham dø.+ 11 Juda sa til sin svigerdatter Tamar: «Bo som enke i din fars hus til min sønn Sjelah blir voksen.» For han sa til seg selv: «Kanskje han også dør, slik som brødrene hans.»+ Tamar dro derfor hjem til sin far og ble boende hos ham.

12 Etter en tid døde Judas kone, Sjuas datter.+ Da sørgetiden var over, dro Juda til saueklipperne sine i Timnah+ sammen med sin venn adullamitten Hira.+ 13 Tamar fikk høre at svigerfaren hennes var på vei opp til Timnah for å klippe sauene sine. 14 Hun tok da av seg enkeklærne og dekket seg med et slør og hyllet seg inn i et sjal. Så satte hun seg ved inngangen til Ẹnajim, som ligger på veien til Timnah. Hun innså nemlig at Sjelah var blitt voksen, og at hun likevel ikke var blitt gitt til ham som kone.+

15 Da Juda fikk se henne, tenkte han straks at hun var en prostituert, siden hun hadde dekket til ansiktet. 16 Han gikk bort til henne i veikanten og sa: «La meg få ligge med deg.» For han visste ikke at hun var svigerdatteren hans.+ Men hun sa: «Hva gir du meg for å få ligge med meg?» 17 Han svarte: «Jeg skal sende en geitekilling fra flokken min.» Men hun sa: «Gir du meg et pant til du sender den?» 18 Han spurte: «Hva skal jeg gi deg som pant?» Hun sa: «Seglringen+ og snoren din og den staven du har i hånden.» Han ga henne det og lå med henne, og hun ble gravid. 19 Deretter reiste hun seg og gikk sin vei. Hun tok av seg sjalet og kledde seg i enkeklærne.

20 Og Juda sendte sin venn adullamitten+ av gårde med geitekillingen for å få tilbake pantet av kvinnen, men han fant henne ikke. 21 Han spurte mennene på stedet: «Hvor er den tempelprostituerte som satt ved veien i Ẹnajim?» Men de sa: «Det har aldri vært noen tempelprostituert her.» 22 Til slutt dro han tilbake til Juda og sa: «Jeg fant henne ikke, og dessuten sa mennene på stedet at det aldri har vært noen tempelprostituert der.» 23 Da sa Juda: «La henne beholde pantet, så vi ikke skjemmer oss ut. Jeg har i hvert fall sendt denne geitekillingen, men du fant henne ikke.»

24 Omkring tre måneder senere ble det fortalt Juda: «Tamar, svigerdatteren din, har oppført seg som en prostituert, og nå er hun gravid.» Da sa Juda: «Før henne ut. Hun skal straffes med døden og brennes opp.»+ 25 Da hun ble ført ut, sendte hun bud til svigerfaren sin: «Jeg er gravid med den mannen som eier disse tingene.» Så tilføyde hun: «Undersøk hvem som eier denne seglringen, snoren og staven.»+ 26 Juda undersøkte dem og sa: «Hun er mer rettferdig enn meg, siden jeg ikke ga henne til min sønn Sjelah.»+ Og han lå aldri med henne igjen etter dette.

27 Da tiden kom for at hun skulle føde, viste det seg at det var tvillinger. 28 Under fødselen stakk den ene fram en hånd, og jordmoren tok straks en skarlagenrød tråd og bandt den om hånden hans og sa: «Denne kom ut først.» 29 Men så snart han trakk hånden tilbake, kom broren ut, og hun utbrøt: «For en rift du har laget for å komme deg fram!» Derfor fikk han navnet Peres.*+ 30 Etterpå kom broren ut, han som hadde den skarlagenrøde tråden om hånden, og han fikk navnet Serah.+

39 Josef ble ført ned til Egypt,+ og en egypter som het Pọtifar,+ en hoffmann hos farao og sjef for vaktstyrken, kjøpte ham av de ismaelittene+ som hadde tatt ham med dit. 2 Men Jehova var med Josef.+ Han ble derfor framgangsrik, og han ble satt over sin egyptiske herres hus. 3 Og hans herre så at Jehova var med ham, og at Jehova lot alt han gjorde, lykkes.

4 Pọtifar var svært fornøyd med Josef og gjorde ham til sin personlige tjener. Han satte ham over sitt hus og ga ham ansvaret for alt han eide. 5 Fra da av velsignet Jehova egypterens hus på grunn av Josef, og Jehovas velsignelse hvilte over alt det han hadde i huset og på marken.+ 6 Etter hvert lot han Josef ta hånd om alt han eide, og selv trengte han ikke å tenke på noe annet enn den maten han spiste. Og Josef ble en velbygd og flott mann.

7 Etter dette begynte hans herres kone å kaste lengselsfulle blikk etter Josef og si: «Ligg med meg.» 8 Men han ville ikke, og han sa til henne: «Min herre bekymrer seg ikke om noe av det som er hos meg i huset, og han har gitt meg ansvaret for alt han eier. 9 Det er ingen i dette huset som er større enn meg, og han har ikke nektet meg noe som helst bortsett fra deg, siden du er hans kone. Hvordan skulle jeg da kunne gjøre noe så ondt og i virkeligheten synde mot Gud?»+

10 Dag etter dag prøvde hun å overtale Josef, men han nektet å ligge med henne og å være sammen med henne. 11 Men en dag han gikk inn i huset for å gjøre arbeidet sitt, var ingen av hustjenerne inne. 12 Da grep hun tak i kappen hans og sa: «Ligg med meg!» Men han lot kappen bli igjen i hånden hennes og flyktet ut. 13 Da hun så at hun sto igjen med kappen i hånden, og at han hadde flyktet ut, 14 ropte hun på hustjenerne og sa: «Denne hebreeren som mannen min har ført til oss, har bestemt seg for å gjøre oss til latter. Han kom til meg for å ligge med meg, men jeg ropte av full hals. 15 Og så snart han hørte at jeg begynte å skrike, lot han kappen sin ligge igjen ved siden av meg og flyktet ut.» 16 Så lot hun kappen hans ligge ved siden av seg til hans herre kom hjem.

17 Hun fortalte ham den samme historien: «Den hebraiske tjeneren som du førte til oss, kom til meg for å gjøre meg til latter. 18 Men så snart jeg begynte å skrike, lot han kappen sin ligge igjen ved siden av meg og flyktet ut.» 19 Da Pọtifar hørte sin kone fortelle: «Dette er det tjeneren din gjorde mot meg», ble han rasende. 20 Han tok Josef og satte ham i fengselet, det stedet der kongens fanger ble holdt i arrest, og han ble værende der i fengselet.+

21 Men Jehova fortsatte å være med Josef og vise ham lojal kjærlighet, og han sørget for at fengselssjefen var vennlig innstilt til ham.+ 22 Fengselssjefen ga derfor Josef ansvaret for alle fangene i fengselet, og det var Josef som førte tilsyn med alt arbeidet som ble gjort der.+ 23 Fengselssjefen inspiserte ikke noe som helst av det Josef tok hånd om, for Jehova var med Josef, og Jehova lot alt han gjorde, lykkes.+

40 En tid senere skjedde det at både overmunnskjenken+ og sjefbakeren hos kongen i Egypt syndet mot sin herre, egypterkongen. 2 Farao ble sint på de to hoffmennene sine, overmunnskjenken og sjefbakeren,+ 3 og satte dem i fengsel i huset til sjefen for vaktstyrken,+ der hvor Josef var fange.+ 4 Sjefen for vaktstyrken satte da Josef til å være hos dem og sørge for dem,+ og de ble værende en tid* i fengselet.

5 En natt hadde egypterkongens munnskjenk og baker, de som satt i fengselet, hver sin drøm, og hver drøm hadde sin egen tydning. 6 Da Josef kom inn til dem morgenen etter, så de nedtrykte ut. 7 Han spurte faraos hoffmenn som satt i forvaring sammen med ham i hans herres hus: «Hvorfor ser dere så triste ut i dag?» 8 De svarte: «Vi har hatt hver vår drøm, men det er ingen her som kan tyde dem.» Josef sa til dem: «Hører ikke tydninger Gud til?+ Fortell meg hva dere har drømt.»

9 Overmunnskjenken fortalte da Josef hva han hadde drømt. Han sa: «I min drøm så jeg en vinranke. 10 På vinranken var det tre kvister, og så snart den satte skudd, blomstret den, og klasene ble til modne druer. 11 Jeg hadde faraos beger i hånden, og jeg tok druene og presset dem ut i faraos beger. Deretter rakte jeg begeret til farao.» 12 Da sa Josef til ham: «Dette er hva drømmen betyr: De tre kvistene er tre dager. 13 Om tre dager kommer farao til å løslate deg* og gi deg stillingen din tilbake,+ og du kommer til å rekke farao hans beger slik du gjorde tidligere, da du var munnskjenk for ham.+ 14 Men du må huske meg når det går bra for deg igjen. Vis meg lojal kjærlighet og nevn meg for farao, så jeg kan komme ut herfra. 15 Jeg ble faktisk bortført fra hebreernes land,+ og her har jeg ikke gjort noe som man hadde grunn til å sette meg i fengsel* for.»+

16 Da sjefbakeren hørte at Josef hadde tydet noe godt, sa han til ham: «Jeg så også meg selv i drømmen min, og jeg hadde tre kurver med hvitt brød på hodet. 17 I den øverste kurven var det alle slags bakervarer til farao, og noen fugler spiste det som lå i kurven.» 18 Da sa Josef: «Dette er hva drømmen betyr: De tre kurvene er tre dager. 19 Om tre dager kommer farao til å halshogge deg* og henge deg på en pæl, og fuglene kommer til å spise kjøttet av deg.»+

20 Den tredje dagen var det faraos fødselsdag,+ og han holdt en fest for alle tjenerne sine. Han førte fram* både overmunnskjenken og sjefbakeren for øynene på tjenerne. 21 Han ga overmunnskjenken stillingen som munnskjenk tilbake, og han fortsatte å rekke farao begeret. 22 Men farao hengte sjefbakeren på en pæl, akkurat som Josef hadde tydet for dem.+ 23 Men overmunnskjenken husket ikke på Josef – han glemte ham.+

41 Etter at det hadde gått to hele år, drømte+ farao at han sto ved Nilen. 2 Og opp av elven steg det sju fine og fete kuer, og de begynte å beite i gresset ved elven.+ 3 Sju andre kuer, som var stygge og magre, steg opp av Nilen etter dem, og de stilte seg ved siden av de fete kuene på elvebredden. 4 Så spiste de stygge og magre kuene de sju fine og fete kuene. Da våknet farao.

5 Han sovnet igjen og hadde en drøm til. Sju kornaks vokste opp på ett strå, tykke og gode.+ 6 Etter dem vokste det opp sju kornaks som var tynne og svidd av østavinden. 7 Og de tynne aksene slukte de sju tykke og gode aksene. Da våknet farao og skjønte at det var en drøm.

8 Men om morgenen ble han* urolig. Han sendte derfor bud etter alle magikerne* i Egypt og alle vismennene i landet. Farao fortalte dem drømmene sine, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.

9 Overmunnskjenken sa da til farao: «Jeg må i dag bekjenne syndene mine. 10 Farao var en gang sint på tjenerne sine og satte både meg og sjefbakeren i fengsel i huset til sjefen for vaktstyrken.+ 11 En natt hadde vi begge en drøm. Han og jeg hadde hver vår drøm med hver sin tydning.+ 12 Og det var en ung hebreer sammen med oss der, en tjener hos sjefen for vaktstyrken.+ Da vi fortalte ham hva vi hadde drømt,+ tydet han begge drømmene for oss. 13 Det gikk nøyaktig slik han hadde tydet for oss. Jeg fikk tilbake stillingen min, men den andre mannen ble hengt på en pæl.»+

14 Farao sendte så bud etter Josef,+ og de skyndte seg å hente ham fra fengselet.*+ Han barberte seg og skiftet klær og gikk inn til farao. 15 Farao sa til Josef: «Jeg har hatt en drøm, men det er ingen som kan tyde den. Men jeg har hørt at når noen forteller deg en drøm, kan du tyde den.»+ 16 Josef svarte farao: «Det er ikke meg det kommer an på! Gud vil gi farao et budskap om framgang.»+

17 Farao sa videre til Josef: «I drømmen sto jeg ved bredden av Nilen. 18 Opp av Nilen steg det sju fine og fete kuer, og de begynte å beite i gresset ved elven.+ 19 Sju andre kuer steg opp etter dem, svake og veldig stygge og magre. Jeg har aldri sett så stygge kuer i hele Egypt. 20 Og de radmagre, stygge kuene spiste de sju første, fete kuene. 21 Men da de hadde spist dem, kunne ingen se det på dem, for de var like stygge som før. Da våknet jeg.

22 Deretter så jeg i drømmen min sju kornaks som vokste opp på ett strå, tykke og gode.+ 23 Etter dem vokste det opp sju inntørkede kornaks som var tynne og svidd av østavinden. 24 Så slukte de tynne aksene de sju gode aksene. Jeg fortalte dette til magikerne,+ men det var ingen som kunne forklare det for meg.»+

25 Da sa Josef til farao: «Faraos drømmer betyr det samme. Den sanne Gud har fortalt farao hva Han skal gjøre.+ 26 De sju gode kuene er sju år. De sju gode kornaksene er også sju år. Drømmene betyr det samme. 27 De sju radmagre og stygge kuene som kom opp etter dem, er sju år, og de sju tomme kornaksene, som var svidd av østavinden, betyr sju år med matmangel. 28 Det er som jeg sa til farao: Den sanne Gud har latt farao se hva Han skal gjøre.

29 Det skal komme sju år med stor overflod i hele Egypt. 30 Men etter dem skal det komme sju år med matmangel, og all overfloden i Egypt skal bli glemt, og matmangelen kommer til å utarme landet.+ 31 Og ingen kommer til å huske den overfloden som var i landet, for matmangelen som kommer etterpå, blir svært alvorlig. 32 Det at farao fikk denne drømmen to ganger, betyr at den sanne Gud er fast bestemt på at dette skal skje, og den sanne Gud skal snart gjennomføre det.

33 Nå bør farao se seg ut en klok og vis mann og sette ham over Egypt. 34 Farao bør gå til handling og innsette tilsynsmenn i landet og samle inn en femtedel av avlingen i Egypt i de sju årene med overflod.+ 35 La dem samle inn all denne maten i de gode årene som kommer. De skal bygge opp lagre av korn under faraos myndighet og oppbevare maten trygt i byene.+ 36 Slik vil landet ha tilgang til mat i de sju årene det er matmangel i Egypt, for at landet ikke skal gå til grunne under matmangelen.»+

37 Farao og alle tjenerne hans syntes dette var et godt forslag. 38 Da sa farao til tjenerne sine: «Hvem kan være bedre egnet enn denne mannen, som har Guds ånd i seg?» 39 Så sa farao til Josef: «Siden Gud har latt deg få vite alt dette, er det ingen som er så klok og vis som deg. 40 Du skal personlig stå over mitt hus, og hele mitt folk skal adlyde deg i ett og alt.+ Bare i min stilling som konge* skal jeg være større enn deg.» 41 Og farao sa til Josef: «Jeg setter deg hermed over hele Egypt.»+ 42 Så tok farao av seg signetringen sin og satte den på Josefs hånd og kledde ham i klær av fint lin og hengte et gullkjede rundt halsen hans. 43 Han lot ham dessuten kjøre i den nest beste vognen han hadde, og de ropte «Avrékh!»* foran ham. Slik satte farao ham over hele Egypt.

44 Farao sa videre til Josef: «Jeg er farao, men uten din tillatelse får ingen gjøre noe som helst* i hele Egypt.»+ 45 Så ga farao Josef navnet Sạfenat-Panẹah og ga ham Ạsenat,+ datter av Potifẹra, presten i On,* til kone. Og Josef begynte å føre tilsyn med* Egypt.+ 46 Josef var 30 år gammel+ da han sto framfor* farao, Egypts konge.

Så gikk Josef ut fra farao og reiste rundt i hele Egypt. 47 Og i de sju årene med overflod fikk man store avlinger* i landet. 48 Han samlet inn all maten fra Egypt i de sju årene og bygde opp matlagre i byene. I hver by lagret han maten fra markene omkring. 49 Josef fortsatte å samle inn korn i enorme mengder, som havets sand, helt til man ga opp å måle det, for det kunne ikke måles.

50 Før det første året med matmangel kom, fikk Josef to sønner med Ạsenat,+ datter av Potifẹra, presten i On.* 51 Josef ga den førstefødte navnet Manạsse,*+ for han sa: «Gud har latt meg glemme alle vanskelighetene mine og hele min fars hus.» 52 Og den andre ga han navnet Ẹfraim,*+ for han sa: «Gud har gjort meg fruktbar i det landet der jeg led ondt.»+

53 Så endte de sju årene med overflod i Egypt,+ 54 og de sju årene med matmangel begynte, akkurat som Josef hadde sagt.+ Det ble matmangel i alle land, men i hele Egypt fantes det brød.*+ 55 Etter hvert ble også hele Egypt rammet av matmangelen, og folket begynte å rope til farao etter brød.+ Da sa farao til alle egypterne: «Gå til Josef, og gjør som han sier til dere.»+ 56 Matmangelen fortsatte over hele jorden.+ Og Josef åpnet alle kornlagrene og begynte å selge til egypterne,+ for matmangelen hadde et sterkt grep om Egypt. 57 Dessuten kom folk fra hele jorden til Egypt for å kjøpe korn av Josef, for matmangelen hadde et sterkt grep om hele jorden.+

42 Da Jakob fikk høre at det fantes korn i Egypt,+ sa han til sønnene sine: «Hvorfor sitter dere bare der og ser på hverandre?» 2 Han sa videre: «Jeg har hørt at det finnes korn i Egypt. Dra ned dit og kjøp noe til oss, så vi kan holde oss i live og ikke dø.»+ 3 Da dro ti av Josefs brødre+ ned til Egypt for å kjøpe korn. 4 Men Jakob sendte ikke Benjamin,+ Josefs bror, sammen med de andre brødrene, for han sa: «Kanskje han blir rammet av en ulykke og dør.»+

5 Så kom Israels sønner til Egypt sammen med de andre som kom for å kjøpe korn, for matmangelen hadde spredt seg til Kạnaan.+ 6 Det var Josef som hersket over landet,+ og det var han som solgte korn til folk fra hele jorden.+ Josefs brødre kom derfor og bøyde seg for ham med ansiktet mot jorden.+ 7 Da Josef så brødrene sine, kjente han dem igjen med en gang, men han avslørte ikke hvem han var.+ Han snakket strengt til dem og spurte: «Hvor kommer dere fra?» De svarte: «Fra Kạnaan for å kjøpe mat.»+

8 Josef kjente altså igjen brødrene sine, men de kjente ikke igjen ham. 9 Straks husket Josef de drømmene han hadde hatt om dem,+ og han sa: «Dere er spioner! Dere har kommet for å se hvilke områder i landet som er sårbare!»* 10 Da sa de: «Nei, min herre, dine tjenere har kommet for å kjøpe mat. 11 Vi er alle sønner av en og samme mann. Vi er ærlige menn. Dine tjenere er virkelig ikke spioner.» 12 Men han sa til dem: «Det er ikke sant! Dere har kommet for å se hvilke områder i landet som er sårbare!» 13 De svarte: «Dine tjenere er tolv brødre.+ Vi er sønner av en og samme mann+ i Kạnaan. Den yngste er hos faren vår,+ og én er ikke mer.»+

14 Men Josef sa til dem: «Det er som jeg har sagt: Dere er spioner! 15 På denne måten skal dere bli prøvd: Så sant farao lever, dere slipper ikke ut herfra før den yngste broren deres kommer hit.+ 16 Send en av dere for å hente broren deres, mens dere andre blir her som fanger. Slik kan jeg få vite om dere snakker sant. Og hvis ikke, da er dere spioner, så sant farao lever.» 17 Dermed satte han dem alle i fengsel i tre dager.

18 Den tredje dagen sa Josef til dem: «Gjør som jeg sier, så skal dere få leve, for jeg frykter Gud. 19 Hvis dere er ærlige, så la en av brødrene deres bli igjen som fange i fengselet, men dere andre kan dra og ta med korn for å stille sulten i husstandene deres.+ 20 Ta så med dere den yngste broren deres til meg. Da får jeg vite om jeg kan stole på det dere sier, og dere skal slippe å dø.» Og de gjorde dette.

21 De sa til hverandre: «Dette er helt sikkert straffen for det vi gjorde mot broren vår.+ Vi så jo hvor fortvilet han var da han bønnfalt oss om å vise medfølelse, men vi hørte ikke på ham. Det er derfor vi har kommet i denne fortvilte situasjonen.» 22 Da svarte Ruben dem: «Sa jeg ikke til dere at dere ikke måtte skade* gutten?+ Men dere ville ikke høre, og nå blir blodet hans krevd tilbake.»+ 23 Men de visste ikke at Josef forsto det de sa, for han brukte tolk når han snakket med dem. 24 Så gikk han bort fra dem og begynte å gråte.+ Da han kom tilbake og snakket med dem igjen, tok han Sịmeon+ og bandt ham mens de så på.+ 25 Josef befalte at sekkene deres skulle fylles med korn, at pengene deres skulle legges tilbake i sekkene, og at de skulle få proviant til reisen. Og dette ble gjort.

26 Så lesset de kornet på eslene sine og dro derfra. 27 Da de stanset på et overnattingssted og en av dem åpnet sekken sin for å gi fôr til eselet, oppdaget han at pengene hans lå øverst i sekken. 28 Han sa til brødrene sine: «Pengene mine er blitt gitt tilbake, og nå er de her i sekken min!» Da sank motet i deres hjerte, og skjelvende sa de til hverandre: «Hva er det Gud har gjort mot oss?»

29 Da de kom hjem til sin far Jakob i Kạnaan, fortalte de ham om alt det som hadde skjedd. De sa: 30 «Den mannen som er landets herre, snakket strengt til oss+ og anklaget oss for å spionere i landet. 31 Men vi sa til ham: ‘Vi er ærlige menn. Vi er ikke spioner.+ 32 Vi er tolv brødre,+ sønner av samme far. Én er ikke mer,+ og den yngste er hos faren vår i Kạnaan.’+ 33 Men landets herre sa til oss: ‘På denne måten skal jeg få vite om dere er ærlige: La en av brødrene deres bli igjen hos meg.+ Ta med dere det dere trenger for å stille sulten i husstandene deres, og dra av sted.+ 34 Og ta med dere den yngste broren deres hit til meg, så jeg kan vite at dere ikke er spioner, men ærlige menn. Da skal jeg gi broren deres tilbake til dere, og dere kan drive handel i landet.’»

35 Da de tømte sekkene sine, oppdaget de at hver enkelts pengepose lå i sekken. Både de og faren ble redde da de så pengeposene. 36 Deres far Jakob utbrøt: «Dere gjør meg barnløs!+ Josef er ikke mer,+ og Sịmeon er ikke mer,+ og nå har dere tenkt å ta Benjamin! Det er meg alt dette går ut over!» 37 Men Ruben sa til faren: «Du kan ta livet av mine egne to sønner hvis jeg ikke tar ham med tilbake til deg.+ La meg ta ansvaret for ham, så lover jeg å føre ham tilbake til deg.»+ 38 Men han sa: «Min sønn skal ikke dra ned sammen med dere, for broren hans er død, og det er bare han igjen.+ Hvis han blir rammet av en ulykke på reisen og dør, sender dere mine grå hår ned i graven*+ i sorg.»+

43 Matmangelen i landet var alvorlig.+ 2 Så da de hadde spist opp alt kornet som de hadde hatt med fra Egypt,+ sa deres far til dem: «Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.» 3 Men Juda sa til ham: «Mannen advarte oss klart og tydelig og sa at vi ikke fikk tre fram for ham igjen hvis vi ikke hadde med oss broren vår.+ 4 Hvis du sender med oss broren vår, vil vi dra ned og kjøpe mat. 5 Men hvis du ikke lar ham bli med oss, drar vi ikke ned, for mannen sa til oss: ‘Dere får ikke tre fram for meg igjen hvis ikke broren deres er med dere.’»+ 6 Israel+ spurte: «Hvorfor måtte dere sette meg i denne vanskelige situasjonen ved å fortelle mannen at dere hadde en bror til?» 7 Da sa de: «Mannen spurte direkte om oss og slektningene våre. Han sa: ‘Lever deres far ennå? Har dere en bror til?’, og vi svarte på det han spurte om.+ Hvordan kunne vi vite at han kom til å si: ‘Ta med dere broren deres ned hit’?»+

8 Juda ba da sin far Israel inntrengende: «Send gutten med meg,+ og la oss dra, så vi kan leve og slippe å dø+ – vi og du og barna våre.+ 9 Jeg garanterer for sikkerheten hans.*+ Du kan holde meg ansvarlig. Hvis jeg ikke fører ham tilbake og stiller ham fram for deg, har jeg syndet mot deg for alltid. 10 Hadde vi ikke ventet så lenge, kunne vi allerede ha reist fram og tilbake to ganger.»

11 Da sa deres far Israel til dem: «Hvis det er slik det må være, så gjør dette: Fyll sekkene deres med landets beste varer og ta dem med ned til mannen som en gave:+ litt balsam,+ litt honning, ladanum, harpiksholdig bark,+ pistasjnøtter og mandler. 12 Ta med dere dobbelt så mye penger. Dessuten skal dere levere tilbake de pengene som dere fikk igjen, de som lå øverst i sekkene deres.+ Kanskje det var en feiltagelse. 13 Ta med dere broren deres og dra, vend tilbake til mannen. 14 Måtte Gud Den Allmektige få ham til å vise dere barmhjertighet, så han lar den andre broren deres og Benjamin bli med dere tilbake. Men jeg – hvis jeg må miste barna mine, så må jeg det.»+

15 Mennene tok derfor med seg denne gaven og dobbelt så mye penger og også Benjamin. De brøt opp og dro ned til Egypt og trådte igjen fram for Josef.+ 16 Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han straks til den mannen som sto over hans hus: «Før mennene til huset og slakt noen dyr og lag i stand et måltid, for mennene skal spise sammen med meg ved middagstid.» 17 Mannen gjorde med en gang slik Josef hadde sagt,+ og han førte mennene til Josefs hus. 18 Men på vei til Josefs hus ble de redde og sa: «Det er på grunn av de pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit. Nå kommer de til å angripe oss og gjøre oss til slaver og ta eslene våre!»+

19 De gikk derfor bort til den mannen som sto over Josefs hus, og snakket med ham ved inngangen til huset. 20 De sa: «Unnskyld oss, herre! Det var virkelig for å kjøpe mat vi kom ned hit den første gangen.+ 21 Men da vi kom til overnattingsstedet og åpnet sekkene våre, oppdaget vi at pengene til hver enkelt lå øverst i sekken, hele beløpet.+ Vi vil derfor gjerne gi dem tilbake personlig. 22 Dessuten har vi tatt med oss mer penger til å kjøpe mat for. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.»+ 23 Da sa han: «Alt er i orden. Ikke vær redde. Det var deres Gud og deres fars Gud som la en skatt i sekkene deres. Jeg har fått pengene deres.» Så førte han Sịmeon ut til dem.+

24 Mannen førte dem deretter inn i Josefs hus og ga dem vann, så de kunne få vasket føttene, og han ga fôr til eslene deres. 25 De hadde hørt at Josef skulle komme og spise sammen med dem ved middagstid,+ så de gjorde klar gaven til ham.+ 26 Da Josef gikk inn i huset, bar de gaven inn til ham og kastet seg ned til jorden for ham.+ 27 Han spurte om det sto bra til med dem, og sa: «Hvordan går det med deres gamle far, som dere fortalte om? Lever han ennå?»+ 28 De svarte: «Det står bra til med din tjener, vår far. Han lever ennå.» Så la de seg på kne og bøyde seg ned.+

29 Da han fikk øye på sin bror Benjamin, sin mors sønn,+ sa han: «Er dette den yngste broren deres, som dere fortalte meg om?»+ Han tilføyde: «Måtte Gud vise deg godhet, min sønn.» 30 Josef skyndte seg nå ut, for han ble overveldet av følelser for broren og måtte gråte. Han gikk inn i et rom der han kunne være for seg selv, og lot tårene strømme.+ 31 Så vasket han ansiktet og gikk tilbake. Han hadde nå følelsene under kontroll og sa: «Sett fram maten.» 32 De serverte Josef for seg og brødrene for seg, og egypterne i huset spiste for seg selv. Egypterne kunne nemlig ikke spise et måltid sammen med hebreerne, for det var noe avskyelig for egypterne.+

33 Brødrene* ble plassert foran ham etter alder, fra den førstefødte etter sin rett som førstefødt+ til den yngste, og de så forundret på hverandre. 34 Han sendte porsjoner av mat fra bordet sitt til bordet deres, men han gjorde Benjamins porsjon fem ganger så stor som alle de andres porsjoner.+ Slik fortsatte de å spise godt og drikke sammen med ham til de var forsynt.

44 Senere befalte Josef den mannen som sto over hans hus: «Fyll mennenes sekker med så mye mat som de kan bære, og legg pengene til hver enkelt øverst i sekken hans.+ 2 Men du skal legge begeret mitt, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste sammen med pengene for kornet hans.» Så gjorde han det Josef hadde sagt.

3 Da det var blitt lyst om morgenen, ble mennene sendt av gårde med eslene sine. 4 De hadde ikke kommet langt fra byen da Josef sa til den mannen som sto over hans hus: «Sett etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si: ‘Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt? 5 Dette er jo det begeret som min herre drikker av og bruker når han tyder varsler. Det er ondt, det dere har gjort.’»

6 Han tok dem igjen og sa dette til dem. 7 Men de sa til ham: «Hvorfor sier min herre dette? Det kunne aldri falle dine tjenere inn å gjøre noe slikt. 8 De pengene som vi fant øverst i sekkene våre, tok vi jo med tilbake til deg fra Kạnaan.+ Hvorfor skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? 9 Hvis begeret blir funnet hos en av dine tjenere, skal han dø, og vi andre skal bli slaver for min herre.» 10 Da sa han: «La det bli som dere sier: Den det blir funnet hos, skal bli min slave, men dere andre skal være uten skyld.» 11 Så skyndte de seg å løfte sekkene ned på bakken og åpne dem. 12 Han lette nøye og begynte med den eldste og sluttet med den yngste. Til slutt ble begeret funnet i sekken til Benjamin.+

13 Da flerret de klærne sine, løftet sekkene opp på eslene igjen og dro tilbake til byen. 14 Da Juda+ og brødrene hans kom inn i Josefs hus, var han der fortsatt, og de kastet seg til jorden foran ham.+ 15 Josef sa til dem: «Hva er det dere har gjort? Visste dere ikke at en mann som meg kan tyde varsler?»+ 16 Til dette sa Juda: «Hva skal vi svare min herre? Hva kan vi si? Og hvordan kan vi bevise at vi er uskyldige?* Den sanne Gud har oppdaget dine tjeneres synd.+ Vi er nå min herres slaver, både vi og han som begeret ble funnet hos!» 17 Men Josef sa: «Det kunne aldri falle meg inn å gjøre noe slikt! Den mannen som begeret ble funnet hos, han skal bli slave for meg.+ Men dere andre kan reise hjem til deres far i fred.»

18 Juda gikk nå fram til ham og sa: «Jeg ber deg, min herre, hør på det din slave har å si, og ikke bli sint på din slave, for du er som farao selv.+ 19 Min herre spurte sine slaver: ‘Har dere en far eller en bror?’ 20 Vi sa da til min herre: ‘Ja, vi har en gammel far, og han har en sønn til, den yngste, som han fikk på sine eldre dager.+ Men broren hans er død,+ så han er den eneste sønnen igjen etter sin mor,+ og hans far elsker ham.’ 21 Deretter sa du til dine slaver: ‘Ta ham med ned til meg, så jeg kan få se ham.’+ 22 Men vi sa til min herre: ‘Gutten kan ikke dra fra faren sin. Hvis han gjorde det, ville faren dø.’+ 23 Da sa du til dine slaver: ‘Hvis ikke den yngste broren deres kommer ned hit sammen med dere, får dere ikke tre fram for meg igjen.’+

24 Vi reiste derfor hjem til din slave, vår far, og fortalte ham hva min herre hadde sagt. 25 Senere sa vår far: ‘Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.’+ 26 Men vi sa: ‘Det kan vi ikke gjøre. Hvis den yngste broren vår blir med oss, vil vi dra ned, for vi får ikke tre fram for mannen hvis ikke den yngste broren vår er med oss.’+ 27 Da sa din slave, vår far, til oss: ‘Dere vet jo at min kone bare fødte meg to sønner.+ 28 Men den ene forsvant, og jeg sa: «Han må ha blitt revet i stykker!»,+ og jeg har ikke sett ham siden. 29 Hvis dere også tar denne fra meg og han blir rammet av en ulykke og dør, sender dere mine grå hår ned i graven*+ i sorg.’+

30 Og hvis jeg nå drar tilbake til din slave, vår far, uten at gutten er med oss – han elsker jo gutten høyere enn sitt eget liv* – 31 da kommer han til å dø når han ser at gutten ikke er med. Dine slaver kommer til å sende din slaves, vår fars, grå hår ned i graven* i sorg. 32 Jeg, din slave, garanterte for guttens sikkerhet overfor min far ved å si: ‘Hvis jeg ikke fører ham tilbake til deg, har jeg syndet mot min far for alltid.’+ 33 Derfor ber jeg deg nå: La meg bli igjen som slave for min herre i stedet for gutten, så gutten kan dra tilbake sammen med brødrene sine. 34 Hvordan kan jeg reise hjem til min far uten å ha med meg gutten? Jeg vil ikke klare å se på at denne ulykken rammer min far!»

45 Nå klarte ikke Josef lenger å beherske følelsene sine,+ så han ropte til tjenerne sine: «La alle gå ut herfra!» Ingen andre var hos Josef da han lot brødrene få vite hvem han var.+

2 Og han begynte å gråte så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det. 3 Til slutt sa Josef til brødrene sine: «Jeg er Josef. Lever far ennå?» Men brødrene var så sjokkert at de ikke klarte å svare. 4 Josef sa da til brødrene: «Kom hit til meg.» Da kom de bort til ham.

Så sa han: «Jeg er Josef, broren deres, som dere solgte til Egypt.+ 5 Men nå må dere ikke være urolige og ikke anklage hverandre fordi dere solgte meg hit. Gud har nemlig sendt meg i forveien for å redde liv.+ 6 Dette er det andre året med matmangel i landet,+ og i fem år til kommer ingen til å pløye eller høste. 7 Men Gud sendte meg i forveien for å holde dere i live ved en stor utfrielse og for at familiene deres ikke skal bli utslettet fra* jorden.*+ 8 Det var altså ikke dere som sendte meg hit, men den sanne Gud, for at han skulle gjøre meg til øverste rådgiver* for farao og til herre over hele hans hus og til hersker over hele Egypt.+

9 Skynd dere hjem til far og si til ham: ‘Dette er hva din sønn Josef har sagt: «Gud har gjort meg til herre over hele Egypt.+ Kom ned til meg. Ikke drøy!+ 10 Du skal få bo i Gosen-landet,+ der du vil være i nærheten av meg – du, barna og barnebarna dine, småfeet og storfeet ditt og alt du har. 11 Jeg vil forsyne deg med mat der, for matmangelen kommer til å vare i fem år til.+ Ellers vil du og ditt hus ende i fattigdom, og du vil miste alt du eier.»’ 12 Både dere og min bror Benjamin ser nå med egne øyne at det virkelig er jeg som snakker med dere.+ 13 Fortell far om den store ære jeg nyter her i Egypt, og alt dere har sett. Skynd dere nå å hente far ned hit.»

14 Så omfavnet* han sin bror Benjamin og begynte å gråte, og Benjamin gråt med armene om halsen hans.+ 15 Og han kysset alle brødrene sine og gråt med dem. Deretter snakket brødrene med ham.

16 Nyheten nådde faraos hus, og det ble sagt: «Josefs brødre har kommet!» Dette gledet farao og tjenerne hans. 17 Farao sa derfor til Josef: «Si til brødrene dine: ‘Less på lastedyrene deres og dra til Kạnaan, 18 og hent deres far og deres familier og kom hit til meg. Jeg skal gi dere alt det gode i Egypt, og dere skal spise* av det som kommer fra den beste delen av landet.’*+ 19 Og du skal si til dem:+ ‘Ta med vogner+ fra Egypt til barna og konene deres. La deres far reise i en av dem, og kom hit.+ 20 Dere skal ikke bekymre dere for eiendelene deres,+ for det beste i hele Egypt er deres.’»

21 Israels sønner gjorde dette, og Josef ga dem vogner, slik farao hadde befalt, og proviant til reisen. 22 Han ga alle hvert sitt skift med klær, men til Benjamin ga han 300 sølvstykker og fem skift med klær.+ 23 Og til faren sendte han dette: ti esler lastet med gode ting fra Egypt og ti eselhopper lastet med korn og brød og mat som faren skulle ha på reisen. 24 Så sendte han brødrene av sted, og da de dro, sa han til dem: «Ikke bli sinte på hverandre på veien.»+

25 De dro opp fra Egypt og kom til sin far Jakob i Kạnaan. 26 Så fortalte de ham: «Josef lever, og han er hersker over hele Egypt!»+ Men han følte ingenting i hjertet, for han trodde dem ikke.+ 27 Men da de fortalte sin far Jakob alt det Josef hadde sagt til dem, og han så de vognene som Josef hadde sendt for å hente ham, livnet han* til igjen. 28 Israel utbrøt: «Jeg har hørt nok! Min sønn Josef lever ennå! Jeg må dra og se ham før jeg dør!»+

46 Dermed tok Israel med seg alt han hadde,* og dro av sted. Da han kom til Beer-Sjeba,+ bar han fram ofre til sin far Isaks Gud.+ 2 Så talte Gud til Israel i et syn om natten og sa: «Jakob, Jakob!» Han svarte: «Her er jeg!» 3 Han sa: «Jeg er den sanne Gud, din fars Gud.+ Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for der skal jeg gjøre deg til en stor nasjon.+ 4 Jeg skal selv dra ned med deg til Egypt, og jeg skal også selv føre deg opp derfra,+ og Josef skal lukke øynene dine når du dør.»*+

5 Deretter reiste Jakob fra Beer-Sjeba. Israels sønner fraktet sin far Jakob og barna og konene sine i de vognene som farao hadde sendt for å hente ham. 6 De tok med seg husdyrene og eiendelene sine, som de hadde samlet seg i Kạnaan. Og Jakob og alle etterkommerne hans kom til Egypt. 7 Han tok med seg hele familien sin til Egypt – sønnene og sønnesønnene, døtrene og sønnedøtrene.

8 Dette er navnene på Israels sønner, det vil si Jakobs sønner, som kom til Egypt:+ Jakobs førstefødte var Ruben.+

9 Rubens sønner var Hanok, Pallu, Hesron og Karmi.+

10 Sịmeons+ sønner var Jẹmuel, Jamin, Ohad, Jakin, Sohar og Sja’ul,+ som var sønn av en kanaaneisk kvinne.

11 Levis+ sønner var Gersjon, Kehat og Merạri.+

12 Judas+ sønner var Er, Onan, Sjelah,+ Peres+ og Serah.+ Men Er og Onan døde i Kạnaan.+

Peres’ sønner var Hesron og Hamul.+

13 Jịssakars sønner var Tola, Puva, Iob og Sjimron.+

14 Sẹbulons+ sønner var Sered, Elon og Jạhleel.+

15 Dette var Leas sønner, som hun fødte Jakob i Paddan-Aram. Dessuten fødte hun datteren Dina.+ I alt var det 33 sønner og døtre.

16 Gads+ sønner var Sifjon, Haggi, Sjuni, Esbon, Eri, Arọdi og Arẹli.+

17 Asjers+ sønner var Jimnah, Jisjva, Jisjvi og Berịa, og deres søster var Sera.

Berịas sønner var Heber og Mạlkiel.+

18 Dette var sønnene til Silpa,+ henne som Laban ga til sin datter Lea. Disse ga hun Jakob, 16 personer i alt.

19 Sønnene til Jakobs kone Rakel var Josef+ og Benjamin.+

20 I Egypt fikk Josef sønnene Manạsse+ og Ẹfraim+ med Ạsenat,+ datter av Potifẹra, presten i On.*

21 Benjamins sønner+ var Bela, Beker, Asjbel, Gera,+ Naạman, Ehi, Rosj, Muppim, Huppim+ og Ard.+

22 Dette var de sønnene Rakel ga Jakob, 14 personer i alt.

23 Dans+ sønn* var Husjim.+

24 Nạftalis+ sønner var Jạhseel, Guni, Jeser og Sjillem.+

25 Dette var sønnene til Bilha, henne som Laban ga til sin datter Rakel. Disse ga hun Jakob, sju personer i alt.

26 De som stammet fra Jakob, og som dro til Egypt sammen med ham, var i alt 66. I tillegg kom Jakobs svigerdøtre.+ 27 Josef hadde to sønner som ble født i Egypt. Jakobs husstand som kom til Egypt, utgjorde i alt 70 personer.+

28 Jakob sendte Juda+ i forveien for å fortelle Josef at han var på vei til Gosen. Da de kom til Gosen,+ 29 spente Josef for vognen sin og dro opp for å møte sin far Israel der. Da de møttes, kastet han seg om halsen hans og gråt lenge. 30 Så sa Israel til Josef: «Nå kan jeg dø. Jeg har sett ditt ansikt og vet at du er i live.»

31 Josef sa da til brødrene sine og til alle i sin fars husstand: «La meg dra opp og avlegge rapport for farao+ og fortelle ham: ‘Brødrene mine og min fars husstand har kommet hit til meg fra Kạnaan.+ 32 Mennene er gjetere+ og holder husdyr,+ og de har tatt med seg småfeet og storfeet sitt og alt de har.’+ 33 Når farao tilkaller dere og spør hvilket yrke dere har, 34 skal dere svare: ‘Dine tjenere har holdt husdyr fra ungdommen av og til nå, både vi og forfedrene våre.’+ Da vil han la dere få bo i Gosen,+ for alle sauegjetere er noe avskyelig for egypterne.»+

47 Så gikk Josef til farao og fortalte:+ «Min far og mine brødre og småfeet og storfeet deres og alt de eier, har kommet fra Kạnaan, og de er i Gosen.»+ 2 Han tok ut fem av brødrene sine og førte dem fram for farao.+

3 Farao spurte brødrene hans: «Hvilket yrke har dere?» De svarte farao: «Dine tjenere er sauegjetere, akkurat som forfedrene våre.»+ 4 Så sa de til farao: «Vi har kommet for å bo som utlendinger i landet.+ I Kạnaan finnes det nemlig ikke beite for småfeet til dine tjenere, for matmangelen er alvorlig.+ Vi ber deg derfor om å la dine tjenere få bo i Gosen.»+ 5 Da sa farao til Josef: «Din far og dine brødre har kommet hit til deg. 6 Hele Egypt står til din rådighet. La din far og dine brødre bo i den aller beste delen av landet.+ De kan bo i Gosen. Og hvis du vet om noen dyktige menn blant dem, skal du gi dem ansvaret for husdyrene mine.»

7 Deretter førte Josef sin far Jakob inn og presenterte ham for farao, og Jakob velsignet farao. 8 Farao spurte Jakob: «Hvor gammel er du?» 9 Jakob sa til farao: «I 130 år har jeg vært på vandring.* Mine leveår har vært få og problemfylte.+ De har ikke vært like mange som de årene mine forfedre var på vandring.»*+ 10 Deretter velsignet Jakob farao og gikk bort fra ham.

11 Dermed lot Josef faren og brødrene bosette seg i Egypt, og han ga dem en eiendom i den aller beste delen av landet, i Rạmeses,*+ slik farao hadde befalt. 12 Og Josef forsynte faren og brødrene og hele farens husstand med mat,* alt etter hvor mange barn de hadde.

13 Nå fantes det ikke mat* i hele landet, for matmangelen var svært alvorlig, og folket i Egypt og Kạnaan var utmattet av sult.+ 14 Josef samlet inn alle pengene som fantes i Egypt og i Kạnaan som betaling for det kornet som folk kjøpte,+ og han brakte pengene til faraos hus. 15 Med tiden var pengene i Egypt og Kạnaan brukt opp, og alle egypterne kom til Josef og sa: «Gi oss mat! Hvorfor skulle vi dø for øynene på deg fordi pengene våre har tatt slutt?» 16 Josef svarte: «Hvis dere har brukt opp pengene deres, så kom med husdyrene deres, og jeg skal gi dere mat i bytte mot husdyrene.» 17 De kom da med husdyrene sine til Josef, og Josef ga dem mat i bytte mot hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik sørget han for mat til dem det året, i bytte mot alle husdyrene deres.

18 Året gikk, og året etter kom de til ham og sa: «Herre, vi skal ikke skjule for deg at vi allerede har gitt deg alle pengene og husdyrene våre. Det eneste vi har igjen å gi deg, herre, er oss selv og jorden vår. 19 Hvorfor skulle vi dø for øynene på deg, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden vår for mat, så skal vi bli slaver for farao, og jorden vår skal bli hans. Gi oss såkorn, så vi kan leve og slippe å dø og jorden vår ikke legges øde.» 20 Josef kjøpte da all jorden som tilhørte egypterne, for farao. Alle egypterne solgte nemlig marken sin, for matmangelen var svært alvorlig, og jorden ble faraos eiendom.

21 Så flyttet han folket inn i byer, fra den ene enden av Egypt til den andre.+ 22 Det var bare prestenes jord han ikke kjøpte,+ for prestene fikk sine rasjoner av farao, og de levde av de rasjonene som farao ga dem. Derfor solgte de ikke jorden sin. 23 Josef sa til folket: «Jeg har i dag kjøpt dere og jorden deres for farao. Her har dere såkorn som dere skal så i jorden. 24 Når dere høster avlingen, skal dere gi en femtedel til farao,+ men fire deler kan dere beholde selv. Dette skal dere ha som såkorn til marken og som mat for dere og barna deres og alle som er i husene deres.» 25 De sa: «Herre, du har reddet livet vårt.+ Måtte du se på oss med velvilje, så vi kan få være slaver for farao.»+ 26 Josef gjorde det så til en lov som fortsatt gjelder i hele Egypt, at en femtedel tilhører farao. Det var bare prestenes jord som ikke ble faraos eiendom.+

27 Israel og hans familie ble boende i Egypt, i Gosen.+ De slo seg ned der, fikk mange barn og økte kraftig i antall.+ 28 Jakob bodde i Egypt i 17 år, og hans levetid ble 147 år.+

29 Da det nærmet seg tiden da Israel skulle dø,+ kalte han sin sønn Josef til seg og sa: «Hvis du har velvilje for meg, så legg hånden under låret mitt, og vis meg lojal kjærlighet og trofasthet. Lov meg at du ikke gravlegger meg i Egypt.+ 30 Når jeg dør,* må du føre meg ut av Egypt og gravlegge meg i mine forfedres grav.»+ Han svarte: «Jeg skal gjøre som du sier.» 31 Israel sa: «Sverg på det.» Og han sverget overfor ham.+ Så bøyde Israel seg for Gud ved hodeenden av sengen.+

48 En tid etter dette ble det meldt Josef: «Det står dårlig til med din far.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manạsse og Ẹfraim.+ 2 Det ble sagt til Jakob: «Din sønn Josef har kommet til deg.» Da samlet Israel kreftene sine og satte seg opp i sengen. 3 Og Jakob sa til Josef:

«Gud Den Allmektige viste seg for meg i Lus i Kạnaan og velsignet meg.+ 4 Han sa til meg: ‘Jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik, og jeg vil gjøre deg til mange folkeslag,+ og dette landet skal jeg gi til dine etterkommere, og det skal være deres for alltid.’+ 5 De to sønnene dine, som du fikk her i Egypt før jeg kom hit, er nå mine.+ Ẹfraim og Manạsse skal være mine akkurat som Ruben og Sịmeon er mine.+ 6 Men de barna du får etter dem, skal være dine. De skal bære sine brødres navn og få del i deres arv.+ 7 Da jeg var på vei fra Paddan og det ennå var et godt stykke igjen til Efrat,+ døde Rakel+ ved min side i Kạnaan. Og jeg gravla henne der på veien til Efrat, det vil si Betlehem.»+

8 Så fikk Israel se sønnene til Josef og spurte: «Hvem er disse?» 9 Josef svarte: «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her.»+ Da sa han: «Før dem hit til meg, så jeg kan velsigne dem.»+ 10 Israels øyne var blitt svake med alderen, og han kunne nesten ikke se. Josef førte derfor sønnene bort til ham, og han kysset dem og omfavnet dem. 11 Israel sa til Josef: «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få se ditt ansikt igjen,+ men her har Gud til og med latt meg få se barna dine.» 12 Josef tok dem så bort fra Israels knær og bøyde seg ned med ansiktet mot jorden.

13 Josef tok nå begge to – Ẹfraim+ i sin høyre hånd, til venstre for Israel, og Manạsse+ i sin venstre hånd, til høyre for Israel – og leide dem bort til ham. 14 Men Israel rakte ut den høyre hånden og la den på hodet til Ẹfraim, enda han var den yngste, og han la den venstre hånden på hodet til Manạsse. Han la hendene slik med vilje, selv om Manạsse var den førstefødte.+ 15 Han velsignet så Josef og sa:+

17 Josef så at faren lot den høyre hånden bli liggende på hodet til Ẹfraim, og han mislikte det. Han prøvde derfor å flytte farens hånd fra Ẹfraims hode til Manạsses hode. 18 Josef sa til faren: «Ikke slik, far, for dette er den førstefødte.+ Legg den høyre hånden på hodet hans.» 19 Men faren ville ikke. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal også bli til et folk, og han skal også bli stor. Likevel skal hans yngre bror bli større enn ham,+ og hans etterkommere skal bli så mange at de kan utgjøre hele nasjoner.»+ 20 Og han fortsatte å velsigne dem den dagen+ og sa:

Slik satte han Ẹfraim foran Manạsse.

21 Så sa Israel til Josef: «Jeg kommer snart til å dø,+ men Gud skal være med dere og føre dere tilbake til deres forfedres land.+ 22 Og jeg gir deg ett landområde* mer enn jeg gir brødrene dine, det som jeg tok fra amorittene med sverd og bue.»

49 Jakob kalte sønnene sine til seg og sa: «Kom til meg, så jeg kan fortelle dere hva som skal skje med dere i framtiden.* 2 Kom sammen og hør, dere Jakobs sønner, ja, hør på deres far Israel.

3 Ruben,+ du er min førstefødte,+ min kraft og den første frukt av min manndom,* fremst i verdighet og fremst i styrke. 4 Du er hensynsløs som opprørte vannmasser og skal ikke være den fremste, for du la deg i din fars seng.+ Den gangen vanæret* du min seng. Han la seg faktisk i den!

5 Sịmeon og Levi er brødre.+ Sverdene deres er voldsvåpen.+ 6 Vær ikke sammen med dem, du min sjel.* Slutt deg ikke til deres forsamling, du min ære.* For i sinne drepte de menn,+ og for moro skyld skar de over hasene på okser. 7 Forbannet være deres sinne, for det er grusomt, og deres raseri, for det er voldsomt.+ Jeg vil spre dem i Jakob, og jeg vil fordele dem i Israel.+

8 Juda,+ dine brødre kommer til å lovprise deg.+ Din hånd vil være på nakken til dine fiender.+ Din fars sønner skal bøye seg ned for deg.+ 9 Juda er en løveunge.+ Fra byttet kommer du til å reise deg, min sønn. Han legger seg ned og strekker seg som en løve, og hvem tør å vekke en løve? 10 Septeret skal ikke vike fra Juda,+ heller ikke kommandostaven fra stedet mellom hans føtter, før Sjilo* kommer,+ og ham skal folkene adlyde.+ 11 Han skal binde sitt esel til en vinranke og sin eselfole til en utsøkt vinranke, og han skal vaske sine klær i vin og sin kappe i drueblod. 12 Øynene hans er mørkerøde av vin, og tennene er hvite av melk.

13 Sẹbulon+ kommer til å bo ved havets strand, ved stranden der skipene ligger for anker,+ og hans fjerneste grense vil strekke seg mot Sidon.+

14 Jịssakar+ er et robust esel som ligger mellom de to salveskene. 15 Og han kommer til å se at hvilestedet er godt, og at landet er vakkert. Han skal bøye skulderen for å bære byrden og skal utføre tvangsarbeid.

16 Dan+ skal som en av Israels stammer dømme folket sitt.+ 17 Dan skal være en slange ved veien, en hornslange ved stien, som biter hesten i hælene så rytteren faller bakover.+ 18 Jeg skal vente på frelse fra deg, Jehova.

19 Gad+ kommer til å bli overfalt av en røverflokk, men han skal slå tilbake og jage dem på flukt.+

20 Asjer+ kommer til å ha rikelig med* brød,* og han skal sørge for mat som er en konge verdig.+

21 Nạftali+ er en smekker hjort. Han taler vakre ord.+

22 Josef+ er et skudd av et fruktbart tre, et fruktbart tre ved en kilde, med grener som strekker seg over muren. 23 Men bueskytterne plaget ham og skjøt på ham og hatet ham.+ 24 Og likevel holdt han buen klar,+ og hans hender forble sterke og raske.+ Dette kom fra Jakobs mektiges hender, fra hyrden, Israels stein. 25 Han* er en gave fra sin fars Gud, som skal hjelpe ham, og han vandrer med Den Allmektige, som skal velsigne ham med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede,+ med velsignelser fra bryster og morsliv. 26 Hans fars velsignelser skal overgå de evige fjells velsignelser, de varige høyders ønskverdige ting.+ De skal fortsette å være over Josefs hode, over issen på ham som er tatt ut blant sine brødre.+

27 Benjamin+ kommer til å rive i stykker som en ulv.+ Om morgenen skal han spise sitt rov, og om kvelden skal han dele byttet.»+

28 Fra disse kommer Israels tolv stammer, og det var dette deres far sa til dem da han velsignet dem. Han ga hver av dem en passende velsignelse.+

29 Så ga han dem denne befalingen: «Jeg samles nå til mitt folk.*+ Gravlegg meg hos mine fedre i den hulen som ligger på hetitten Efrons mark,+ 30 hulen på Makpẹla-marken i nærheten av Mamre i Kạnaan, den marken som Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha som gravsted. 31 Der ble Abraham og hans kone Sara gravlagt.+ Der ble Isak og hans kone Rebekka gravlagt,+ og der gravla jeg Lea. 32 Marken og den hulen som ligger der, ble kjøpt fra hetittene.»+

33 Etter at Jakob hadde gitt disse instruksene til sønnene sine, trakk han føttene opp i sengen og utåndet og ble samlet til sitt folk.*+

50 Da kastet Josef seg gråtende over faren+ og kysset ham. 2 Deretter ga Josef legene som tjente hos ham, befaling om å balsamere+ faren. Legene balsamerte så Israel. 3 Det tok 40 dager, for det er så lang tid man bruker på en balsamering. Og egypterne gråt over ham i 70 dager.

4 Da sørgetiden var over, sa Josef til faraos hoff:* «Vis meg velvilje og si dette til farao: 5 ‘Min far tok meg i ed+ og sa: «Jeg kommer snart til å dø.+ Du må gravlegge meg i det gravstedet som jeg har fått hogd ut i Kạnaan.»+ Så la meg få dra opp og gravlegge min far. Etterpå kommer jeg tilbake.’» 6 Farao svarte: «Dra og gravlegg din far, slik du lovte ham.»+

7 Så dro Josef av sted for å gravlegge faren, og sammen med ham dro alle faraos tjenere, de eldste+ ved hoffet og alle de eldste i Egypt. 8 Hele Josefs husstand og brødrene hans og farens husstand ble også med.+ Bare de små barna og småfeet og storfeet lot de bli igjen i Gosen. 9 Han hadde dessuten med seg vogner+ og ryttere, og til sammen ble det et stort følge. 10 Så kom de til Atads treskeplass, som ligger i Jordan-området, og der holdt de en meget stor og bitter sørgehøytid, og han sørget over faren i sju dager. 11 Landets innbyggere, kanaaneerne, så at de sørget på Atads treskeplass, og de utbrøt: «Dette er en stor sorg for egypterne!» Derfor fikk stedet navnet Abel-Mịsrajim.* Det ligger i Jordan-området.

12 Jakobs sønner gjorde altså nøyaktig som han hadde gitt dem instrukser om.+ 13 De førte ham til Kạnaan og gravla ham i hulen på Makpẹla-marken i nærheten av Mamre, den marken som Abraham hadde kjøpt av hetitten Efron for å ha som gravsted.+ 14 Etter at Josef hadde gravlagt faren, dro han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt sammen med ham for å gravlegge hans far.

15 Nå som faren var død, sa Josefs brødre til hverandre: «Kanskje Josef egentlig hater oss og vil hevne seg på oss for alt det onde som vi gjorde mot ham.»+ 16 De sendte derfor følgende beskjed til Josef: «Din far ga denne befalingen før han døde: 17 ‘Dette er hva dere skal si til Josef: «Vær så snill, tilgi brødrene dine det gale de gjorde, og den synden de begikk da de handlet ondt mot deg.»’ Nå ber vi deg: Tilgi det gale som vi, din fars Guds tjenere, har gjort.» Josef gråt da han hørte dette. 18 Så kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Vi er dine slaver!»+ 19 Josef sa til dem: «Ikke vær redde. Kan jeg ta Guds plass? 20 Selv om dere ønsket å gjøre ondt mot meg,+ var det Guds hensikt å la det ende godt og å bevare mange mennesker i live, slik han gjør i dag.+ 21 Så ikke vær redde. Jeg skal fortsette å sørge for at dere og de små barna deres får mat.»+ Slik trøstet og beroliget han dem.

22 Josef ble boende i Egypt, han og hans fars familie,* og Josef ble 110 år. 23 Josef fikk se Ẹfraims sønner i tredje generasjon+ og også sønnene til Makir,+ Manạsses sønn. De ble født på Josefs knær.* 24 Til slutt sa Josef til brødrene sine: «Jeg kommer snart til å dø, men Gud skal vende sin oppmerksomhet mot dere+ og føre dere ut fra dette landet til det landet som han sverget at han skulle gi Abraham, Isak og Jakob.»+ 25 Josef tok så Israels sønner i ed og sa: «Gud skal vende sin oppmerksomhet mot dere. Lov meg at dere fører knoklene mine opp herfra.»+ 26 Så døde Josef, 110 år gammel, og de lot ham bli balsamert,+ og han ble lagt i en kiste i Egypt.