JOB
1 I landet Us bodde det en mann som het Job.*+ Han var en rettferdig mann, en mann med integritet.*+ Han fryktet* Gud og holdt seg borte fra det som var ondt.+ 2 Job ble far til sju sønner og tre døtre. 3 Han hadde 7000 sauer, 3000 kameler, 1000 okser* og 500 esler* og dessuten et stort antall tjenere. Han var den største av alle som bodde i Østen.
4 Jobs sønner pleide å ha fest hos hverandre på hver sin dag,* og de inviterte alltid de tre søstrene sine til å komme og spise og drikke sammen med dem. 5 Når en slik runde med festdager var over, sendte Job bud etter dem for å hellige dem. Job sto tidlig opp om morgenen og ofret et brennoffer+ for hver av dem, for han tenkte: «Kanskje barna mine har syndet og forbannet Gud i sitt hjerte.» Slik gjorde Job alltid.+
6 Nå kom den dagen da den sanne Guds sønner*+ trådte fram for Jehova,+ og Satan+ stilte seg opp sammen med dem.+
7 Jehova sa da til Satan: «Hvor kommer du fra?» Satan svarte Jehova: «Jeg har streifet omkring på jorden og vandret rundt på den.»+ 8 Og Jehova sa til Satan: «Har du lagt merke til* min tjener Job? Det finnes ingen som ham på jorden. Han er en rettferdig mann, en mann med integritet,*+ og han frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.» 9 Satan svarte da Jehova: «Men er det uten grunn at Job frykter Gud?+ 10 Har ikke du vernet om ham+ og hans hus og alt han har? Du velsigner alt han gjør,+ og husdyrene hans brer seg utover i landet. 11 Men prøv til en forandring å rekke ut hånden og ta fra ham alt han har. Da kommer han til å forbanne deg rett opp i ansiktet.» 12 Jehova sa da til Satan: «Se! Alt han har, er i din hånd.* Men ham selv får du ikke røre!» Så gikk Satan bort fra Jehova.*+
13 En dag da Jobs sønner og døtre spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren,+ 14 kom det en budbringer til Job og sa: «Mens oksene pløyde og eslene beitet ved siden av dem, 15 gikk sabeerne til angrep og tok dyrene, og de drepte tjenerne med sverd. Jeg er den eneste som slapp unna og kan gi deg beskjed.»
16 Mens han fortsatt snakket, kom det en annen og sa: «Ild fra Gud* fór ned fra himmelen og flammet opp blant sauene og tjenerne og slukte dem! Jeg er den eneste som slapp unna og kan gi deg beskjed.»
17 Mens han fortsatt snakket, kom det en til og sa: «Det kom tre flokker av kaldeere+ som stormet fram mot kamelene og tok dem, og de drepte tjenerne med sverd. Jeg er den eneste som slapp unna og kan gi deg beskjed.»
18 Mens han fortsatt snakket, kom det enda en og sa: «Sønnene og døtrene dine spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren. 19 Plutselig kom det en sterk vind fra ødemarken. Den slo mot alle fire hjørnene på huset, så huset falt sammen over de unge, og de ble drept. Jeg er den eneste som slapp unna og kan gi deg beskjed.»
20 Da reiste Job seg, flerret klærne sine og klipte av seg håret. Så kastet han seg til jorden, bøyde seg ned 21 og sa:
«Naken kom jeg ut av mors liv,
og naken vender jeg tilbake.+
Jehova har gitt,+ og Jehova har tatt.
Måtte Jehovas navn fortsatt bli lovprist.»
22 Gjennom alt dette syndet ikke Job, og han anklaget ikke Gud for å ha gjort noe galt.
2 Senere kom den dagen da den sanne Guds sønner*+ trådte fram for Jehova,+ og Satan kom også og stilte seg opp sammen med dem framfor Jehova.+
2 Jehova sa da til Satan: «Hvor kommer du fra?» Satan svarte Jehova: «Jeg har streifet omkring på jorden og vandret rundt på den.»+ 3 Og Jehova sa til Satan: «Har du lagt merke til* min tjener Job? Det finnes ingen som ham på jorden. Han er en rettferdig mann, en mann med integritet,*+ og han frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt. Han holder fremdeles fast ved sin integritet,*+ selv om du prøver å få meg til å knuse* ham uten grunn.»+ 4 Men Satan svarte Jehova: «Hud for hud. Et menneske vil gi alt det han har, for sitt liv.* 5 Men prøv til en forandring å rekke ut hånden og røre ved hans kjøtt og ben. Da kommer han til å forbanne deg rett opp i ansiktet.»+
6 Jehova sa da til Satan: «Se! Han er i din hånd!* Men du får ikke ta hans liv!» 7 Så gikk Satan bort fra Jehova* og slo Job med smertefulle byller*+ fra føttene til hodet. 8 Da satte Job seg midt i asken, og han tok et potteskår og skrapte seg med det.+
9 Til slutt sa hans kone til ham: «Holder du fortsatt fast ved din integritet?* Forbann heller Gud og dø!» 10 Men han sa til henne: «Du snakker som en ufornuftig kvinne. Skal vi bare ta imot det gode fra den sanne Gud og ikke også det onde?»+ Gjennom alt dette syndet ikke Job med sine lepper.+
11 Tre av Jobs venner* fikk høre om alle de ulykkene som hadde rammet ham, og de kom fra hvert sitt sted – det var temanitten Ẹlifas,+ sjuhitten+ Bildad+ og naamatitten Sofar.+ De hadde avtalt å møtes for å gå og vise Job medfølelse og trøste ham. 12 Da de så ham på avstand, kjente de ham ikke igjen. De begynte å gråte høyt, og de flerret klærne sine og kastet jord opp i luften og over hodet.+ 13 Så satt de hos ham der på bakken i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at han hadde det forferdelig vondt.+
3 Etter dette begynte Job å tale og å forbanne den dagen han ble født.*+ 2 Job sa:
3 «Måtte den dagen da jeg ble født, bli slettet,+
også den natten da det ble sagt: ‘En gutt er unnfanget!’
4 Måtte den dagen bli til mørke.
Måtte Gud i det høye se bort fra den,
måtte det ikke skinne lys på den.
5 Måtte det dypeste mørke* kreve den tilbake
og en regnsky legge seg over den.
Måtte det som formørker en dag, skremme den.
6 Den natten – måtte mørke ta den.+
Måtte den ikke glede seg blant årets dager
eller ha en plass blant årets måneder.
7 Ja, måtte den natten bli ufruktbar
og ingen gledesrop høres.
9 Måtte dens morgenstjerner slokne.
Måtte natten vente forgjeves på lyset
og aldri se daggryets stråler.
10 For den stengte ikke morslivets dører for meg+
og sparte ikke mine øyne for å se vanskeligheter.
11 Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født?
Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av mors liv?+
12 Hvorfor fantes det et fang* som tok imot meg,
og bryster som ammet meg?
14 sammen med jordens konger og deres rådgivere,
de som bygde seg steder som nå ligger i ruiner,*
15 eller sammen med fyrster som eide gull
og hadde hus fylt med sølv.
16 Hvorfor var jeg ikke lik et foster som dør i det skjulte,
lik et barn som aldri får se dagens lys?
17 I graven faller selv de onde til ro,
der får de utslitte hvile.+
18 Der får alle fangene være i fred,
de hører ingen stemme som tvinger dem til å arbeide.
19 Der er liten og stor like,+
og slaven er fri fra sin herre.
21 Hvorfor lengter de forgjeves etter døden?+
De søker mer ivrig etter den enn etter skjulte skatter,
22 de jubler av glede
og er lykkelige når de finner graven.
23 Hvorfor gir Gud lys til en mann som er på villspor,
og som han har stengt inne?+
25 For det jeg fryktet, har rammet meg,
det jeg var redd for, har kommet over meg.
26 Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile,
vanskelighetene bare fortsetter.»
4 Temanitten Ẹlifas+ tok da til orde og sa:
2 «Hvis noen prøver å tale til deg, vil du da lytte uten å bli utålmodig?
For hvem kan la være å si noe nå?
3 Sant nok har du rettledet mange
og styrket svake hender.
4 Med dine ord reiste du opp dem som snublet,
og du styrket dem som hadde sviktende knær.
5 Men nå rammer det deg, og du blir lamslått,*
det berører deg, og du blir motløs.
6 Gir ikke din gudsfrykt deg tillit?
Gir ikke din uklanderlige livsførsel+ deg håp?
7 Tenk etter: Har en uskyldig noensinne gått til grunne?
Når ble en rettferdig utslettet?
8 Det jeg har sett, er at de som pløyer* ondskap
og sår vanskeligheter, høster det samme.
9 Et pust fra Gud, og de går til grunne,
et utbrudd av hans vrede, og de får sin ende.
10 En løve brøler, og en ungløve knurrer,
men selv sterke løver* knekker tennene.
11 Uten bytte dør en løve,
og løveungene blir spredt.
12 Det kom et ord til meg i hemmelighet,
det ble hvisket noe i mitt øre.
13 Opprivende tanker kom over meg i syner om natten,
når menneskene sover dypt.
14 Jeg skalv av skrekk,
redselen fylte alle mine knokler.
15 En ånd strøk forbi ansiktet mitt
og fikk hårene på kroppen til å reise seg.
16 Så sto den stille.
Jeg kunne ikke se den tydelig,
men det var en skikkelse rett foran øynene mine.
Det var stille, og så hørte jeg en stemme:
17 ‘Kan et dødelig menneske være mer rettferdig enn Gud?
Kan en mann være renere enn sin Skaper?’
18 Han har ingen tro på sine tjenere,
han finner feil hos sine engler.*
19 Hvor mye verre er det ikke da med dem som bor i leirhus
og er skapt av støv,+
de som knuses like lett som møll!
20 De er der om morgenen, men er knust før kvelden.
De er borte for alltid, og ingen legger merke til det.
21 Er de ikke lik telt som får teltsnoren rykket opp?
De dør uten visdom.
5 Bare rop! Er det noen som svarer deg?
Hvem av de hellige vil du vende deg til?
2 Bitterhet tar livet av den ufornuftige,
misunnelse dreper den naive.
3 Jeg har sett den ufornuftige slå rot,
men plutselig er hans bolig forbannet.
4 Sønnene hans er langt ifra trygge,
de blir knust i byporten,+ uten at noen redder dem.
5 De sultne spiser opp avlingen hans,
selv det som er blant tornene, tar de.
Alt det han og sønnene eier, blir tatt fra dem.
6 Ulykke vokser jo ikke opp av støvet,
og vanskeligheter spirer ikke fram av jorden.
7 Men mennesket er født til vanskeligheter,
like sikkert som at gnister flyr til værs.
8 Hvis jeg var deg, ville jeg ha vendt meg til Gud,
ja, jeg ville ha lagt fram min sak for Gud,
9 han som gjør storverk som går over vår forstand,
storslåtte gjerninger som ikke kan telles.
10 Han lar det regne på jorden
og gir markene vann.
11 Han løfter de ubetydelige opp
og fører de motløse i sikkerhet.
12 Han velter planene til de utspekulerte,
så de ikke lykkes med det de gjør.
13 Han fanger de vise i deres egen list+
og setter en stopper for de listiges planer.
14 De møter mørke om dagen,
midt på dagen famler de omkring som om det var natt.
15 Han redder folk fra deres skarpe ord*
og redder de fattige fra de sterkes hånd.
16 Derfor er det håp for de svake,
men munnen lukkes på de urettferdige.
17 Lykkelig er den som Gud irettesetter,
så avvis ikke tukten fra Den Allmektige!
18 For han gir et sår, men forbinder det,
han knuser, men helbreder med sine egne hender.
19 Han redder deg fra seks ulykker,
heller ikke den sjuende skal skade deg.
20 Under matmangel utfrir* han deg fra døden
og under krig fra sverdets makt.
21 Du blir beskyttet mot tungens piskeslag,+
og du trenger ikke å være redd når ødeleggelsen kommer.
22 Du vil le av ulykke og sult,
og du trenger ikke å være redd for jordens ville dyr.
23 Steinene på marken skal ikke lage vanskeligheter for deg,*
og markens ville dyr skal holde fred med deg.
24 Ditt telt vil være et trygt sted,*
og ingenting skal mangle når du ser over dine beitemarker.
25 Du kommer til å få mange barn,
dine etterkommere blir like tallrike som plantene på jorden.
26 Du vil fortsatt være sterk når du går i graven,
lik korn som høstes når det er modent.
27 Ja, dette har vi undersøkt, og slik er det.
Hør etter, og godta det!»
6 Da svarte Job:
2 «Om bare min dype smerte+ kunne veies
og legges på vektskåler sammen med min ulykke!
3 For nå er den tyngre enn havets sand.
Derfor har mine ord vært tankeløse.+
4 Den Allmektiges piler har gjennomboret meg,
og giften fra dem sprer seg i meg.+
Gud har sendt en hær av ulykker mot meg.
5 Skriker et villesel+ når det har gress,
eller rauter en okse når den har fôr?
6 Spiser man smakløs mat uten å salte den,
eller er det noen smak på kattostens saft?
7 Jeg har nektet å røre noe slikt.
Det er som bedervet mat for meg.
8 Om bare min bønn kunne bli oppfylt
og Gud ville innfri mitt ønske!
9 Om Gud bare ville knuse meg,
rekke ut hånden og gjøre ende på meg!+
10 Selv det ville gi meg trøst.
Jeg skulle hoppe av glede til tross for de fryktelige smertene,
for jeg har ikke forkastet Den Helliges ord.+
11 Er jeg sterk nok til å fortsette å vente?+
Og har jeg noe å se fram til som gjør det verdt å leve videre?*
12 Er jeg sterk som stein?
Eller er min kropp av kobber?
13 Kan jeg på noen måte hjelpe meg selv,
nå når alt som gir meg støtte, er tatt fra meg?
14 Den som ikke viser et medmenneske lojal kjærlighet,+
kommer til å slutte å frykte Den Allmektige.+
15 Mine egne brødre har vært like upålitelige+ som en vinterbekk,
som vannet i vinterbekker som tørker ut.
16 De er mørke av is,
og den smeltende snøen forsvinner i dem.
17 Men om sommeren renner det ikke lenger vann i dem,
når det blir varmt, tørker de ut.
18 De forandrer retning,
de renner ut i ørkenen og blir borte.
20 Deres tillit har vært forgjeves,
de kommer dit bare for å bli skuffet.
21 Det er slik dere er blitt for meg.+
Dere har sett min store ulykke, og dere er redde.+
22 Har jeg sagt: ‘Gi meg noe’
eller bedt dere om å bruke noe av deres rikdom til beste for meg?
23 Har jeg bedt dere om å redde meg fra en fiende
eller å befri* meg fra undertrykkere?
24 Lær meg, så skal jeg tie.+
Hjelp meg til å forstå hva jeg har gjort feil.
25 Ærlige ord gjør ikke vondt!+
Men hvilken hjelp er det i irettesettelsen fra dere?+
26 Har dere tenkt å irettesette meg for mine ord,
en fortvilet manns uttalelser,+ som vinden blåser bort?
28 Snu dere nå og se på meg!
For jeg ville aldri lyve dere rett opp i ansiktet.
29 Tenk over dette på nytt – ikke feilbedøm meg –
ja, tenk over saken på nytt, for jeg er like rettferdig som før.
30 Er det urettferdige ord på min tunge?
Kjenner ikke min gane smaken av at noe er galt?
7 Er ikke det dødelige menneskes liv på jorden som tvangsarbeid,
og er ikke hans dager som dagene til en leiearbeider?+
2 Som en slave lengter han etter skygge,
og som en leiearbeider venter han på lønn.+
3 Måneder med tomhet er det jeg har fått,
og netter med elendighet er jeg blitt tildelt.+
4 Så snart jeg legger meg, spør jeg: ‘Når kan jeg stå opp?’+
Men natten blir lang, og jeg ligger og vrir meg urolig helt til det blir lyst om morgenen.
5 Kroppen min er dekket av larver og jordklumper.+
Huden er full av skorper og puss.+
8 Den som ser meg nå, skal ikke lenger se meg.
Dine øyne skal se etter meg, men jeg er borte.+
9 Lik en sky som løses opp og forsvinner,
slik er den som går ned i graven* – han kommer ikke opp igjen.+
10 Han kommer ikke tilbake til sitt hus,
og der han bodde, er det ingen som husker ham.+
11 Derfor legger jeg ikke bånd på min munn.
12 Er jeg havet eller et havuhyre,
så du må sette vakt over meg?
13 Når jeg sier: ‘Min divan skal trøste meg,
min seng skal gjøre sorgen lettere for meg’,
14 da skremmer du meg med drømmer,
med syner gjør du meg redd.
16 Jeg hater livet mitt,+ jeg vil ikke leve lenger.
La meg være, for mine dager er som et pust.+
17 Hva er et dødelig menneske, siden du interesserer deg for ham
18 Hvorfor gransker du ham hver morgen
og prøver ham hvert øyeblikk?+
19 Hvorfor tar du ikke blikket bort fra meg
og lar meg være i fred lenge nok til at jeg får svelget mitt eget spytt?+
20 Hvis jeg har syndet, hvordan kunne det da skade deg, du som holder øye med menneskene?+
Hvorfor har du gjort meg til din skyteskive?
Er jeg blitt en byrde for deg?
21 Hvorfor tilgir du ikke min synd
og overser det gale jeg har gjort?
For snart ligger jeg i støvet,+
og du skal lete etter meg, men jeg er borte.»
8 Sjuhitten+ Bildad+ tok da til orde og sa:
2 «Hvor lenge skal du fortsette å snakke slik?+
Det du sier, er ikke annet enn en voldsom vind!
3 Skulle Gud dømme urettferdig?
Skulle Den Allmektige forvrenge rettferdigheten?
4 Hvis barna dine syndet mot ham,
var det for deres opprør han straffet dem.*
5 Men om du bare ville vende deg til Gud+
og bønnfalle Den Allmektige om velvilje,
6 – om du virkelig var ren og rettskaffen+ –
da ville han vise deg oppmerksomhet*
og la deg få tilbake din rettmessige plass.
7 Selv om du begynte i det små,
skulle din framtid bli stor.+
8 Spør tidligere generasjoner,
og legg merke til hva fedrene kom fram til.+
9 Vi ble jo født først i går, og vi vet ingenting,
for våre dager på jorden er en skygge.
10 Kommer ikke de til å undervise deg
og fortelle deg det de vet?*
11 Blir en papyrusplante høy der det ikke er myrlendt?
Vokser et siv seg høyt uten vann?
12 Før de blomstrer, før de blir høstet, visner de,
ja før alle andre planter.
14 Det han setter sin lit til, er verdiløst,
det han stoler på, er like skjørt som et spindelvev.*
15 Han støtter seg til det,* men det blir ikke stående.
Han klamrer seg til det, men det holder ikke.
16 Han står som en frodig plante i solen,
og hans skudd brer seg i hagen.+
17 Røttene hans fletter seg inn i en steinrøys,
han ser etter et hjem blant steinene.*
18 Men når han blir rykket opp* fra sitt sted,
vil stedet nekte for at det kjenner ham, og si: ‘Jeg har aldri sett deg.’+
21 Han skal igjen fylle din munn med latter
og dine lepper med gledesrop.
22 De som hater deg, skal bli kledd i skam,
og de ondes telt skal ikke finnes mer.»
9 Da svarte Job:
2 «Jeg vet godt at det er slik.
Men hvordan kan et dødelig menneske ha rett i en sak mot Gud?+
3 Hvis et menneske skulle få lyst til å diskutere med Gud,*+
ville han ikke kunne svare på ett av tusen spørsmål fra Ham.
4 Hans hjerte er vist, og hans kraft er stor.+
Hvem kan trosse ham og slippe uskadd fra det?+
5 Han flytter* fjell uten at noen vet om det,
han velter dem i sin vrede.
6 Han rister jorden ut av stilling
og får dens søyler til å skjelve.+
7 Han befaler solen at den ikke skal skinne,
og sperrer for stjernenes lys.+
11 Han går forbi meg, men jeg ser ham ikke.
Han passerer meg, men jeg merker det ikke.
12 Når han river noe til seg, hvem kan da hindre ham?
Hvem kan si til ham: ‘Hva er det du gjør?’+
14 Så hvordan skulle jeg kunne svare ham?
Jeg må virkelig velge mine ord med omhu!
15 Selv om jeg hadde rett, ville jeg ikke tørre å svare ham.+
Jeg ville bare bønnfalle min dommer* om nåde.
16 Vil han svare meg hvis jeg roper til ham?
Jeg tror ikke at han vil lytte til meg,
17 for han knuser meg med en storm
og gir meg sår på sår uten grunn.+
18 Han lar meg ikke få igjen pusten,
han fyller meg med bitterhet.
19 Gjelder det kraft, så er han den sterke.+
Gjelder det rettferdighet, sier han: ‘Hvem kan kreve meg til regnskap?’*
20 Om jeg hadde rett, ville min egen munn dømme meg.
Selv om jeg bevarer min integritet,* vil han erklære meg skyldig.*
22 Det spiller ingen rolle. Derfor sier jeg:
‘Han utsletter både de uskyldige* og de onde.’
23 Hvis en styrtflom forårsaket plutselig død,
ville han håne de uskyldiges fortvilelse.
24 Jorden er blitt overgitt til de onde.+
Han dekker til øynene* på jordens dommere.
Hvis det ikke er han som gjør det, hvem er det da?
25 Mine dager går fortere enn noen kan løpe,+
de haster av sted uten at jeg får oppleve noe godt.
26 De farer forbi som sivbåter,
som ørner som stuper ned mot sitt bytte.
27 Hvis jeg sa: ‘Nå vil jeg glemme min sorg,
jeg vil heller smile og være glad’,
28 ville jeg likevel være redd på grunn av alle mine smerter,+
og jeg vet at du ikke ville regne meg som uskyldig.
29 Jeg ville bli erklært skyldig.*
Så hvorfor skulle jeg kjempe når det likevel er forgjeves?+
31 ville du dyppe meg i et gjørmehull,
så til og med mine egne klær ville avsky meg.
32 For han er ikke et menneske, som jeg er, så jeg kan svare ham
og vi kan møtes i retten.+
34 Hvis han bare sluttet å slå meg*
og sluttet å skremme meg med det han gjør,+
35 da skulle jeg tale til ham uten frykt,
for egentlig er jeg ikke redd for å tale til ham.
10 Jeg er lei av livet.+
Jeg vil ikke holde min klage tilbake.
Jeg vil tale i min dype fortvilelse!*
2 Jeg skal si til Gud: ‘Ikke erklær meg skyldig.
Fortell meg hvorfor du strider mot meg.
3 Hva gir det deg å undertrykke,
å forakte det du selv har skapt,+
samtidig som du er velvillig innstilt til de ondes råd?
4 Har du et menneskes øyne?
Ser du slik som dødelige mennesker ser?
5 Er dine dager som dødelige menneskers dager
og dine leveår som en manns leveår,+
6 siden du leter etter feil hos meg
og søker etter min synd?+
7 Du vet at jeg ikke er skyldig.+
Og ingen kan redde meg fra din hånd.+
8 Dine egne hender har formet meg og laget meg,+
men nå vil du utslette meg fullstendig.
10 Helte du meg ikke opp som melk
og fikk meg til å stivne som ost?
11 Med hud og kjøtt kledde du meg,
med knokler og sener vevde du meg sammen.+
12 Du har gitt meg liv og vist meg lojal kjærlighet.
Omsorgsfullt har du beskyttet min livskraft.*+
13 Men i hemmelighet bestemte du deg for å gjøre alt dette.*
Jeg vet at det kommer fra deg.
14 Hvis jeg syndet, ville du se det,+
og du ville ikke frikjenne meg for skyld.
15 Hvis jeg er skyldig, så ve meg!
16 Hvis jeg likevel løfter hodet, jager du etter meg som en løve+
og viser igjen din makt mot meg.
17 Du fører fram nye vitner mot meg,
blir enda mer vred på meg
og lar meg bli rammet av motgang igjen og igjen.
18 Hvorfor lot du meg komme ut av mors liv?+
Jeg skulle ha dødd før noen kunne se meg.
19 Da ville det ha vært som om jeg aldri hadde vært til.
Jeg ville ha blitt ført rett fra mors liv til graven.’
20 Har jeg ikke få dager igjen?+ Om han bare ville la meg være i fred,
ja vende blikket bort fra meg, så jeg kan få det litt bedre*+
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake,+
bort til det dype mørkets* land,+
22 til landet der alt er svart og dystert,
et land med dyp skygge og uorden,
der selv lyset er som mørket.»
11 Naamatitten Sofar+ tok da til orde og sa:
2 «Skal alle disse ordene få stå uimotsagt,
eller får man rett bare fordi man snakker mye?*
3 Vil ditt tomme snakk gjøre folk tause?
Skal ingen irettesette deg for dine hånende ord?+
5 Om bare Gud ville åpne munnen
og tale mot deg!+
6 Da ville han åpenbare visdommens hemmeligheter for deg,
for praktisk visdom har mange sider.
Da ville du innse at Gud lar noe av det gale du har gjort, bli glemt.
7 Kan du forstå Guds dype ting
eller finne ut alt om Den Allmektige?*
8 Visdommen er høyere enn himmelen. Hva kan du få til?
Den er dypere enn graven.* Hva vet vel du?
9 Den er større enn jorden
og mer vidstrakt enn havet.
10 Hvis han kommer og anholder noen og fører ham for retten,
hvem kan da hindre ham?
11 Han gjennomskuer mennesker som er falske.
Når han ser noe som er ondt, skulle han ikke da merke seg det?
12 Hvis en tomhjernet mann kan forstå noe som helst,
da kan også et villesel føde et menneske.*
13 Om du bare ville gjøre noe med hjertet ditt
og løfte hendene i bønn til Gud!
14 Hvis din hånd gjør det som er galt, så få det langt bort,
og la ingen urettferdighet bo i dine telt.
15 For da kan du løfte hodet uten å skamme deg.
Du kan stå støtt, uten frykt.
16 Du vil glemme vanskelighetene,
slik du glemmer vann som har rent forbi.
17 Ditt liv vil bli lysere enn lyset midt på dagen.
Selv de mørke stundene blir som morgenlyset.
18 Du skal føle deg trygg, for det finnes håp.
Du skal se deg rundt og legge deg til å sove i trygghet.
19 Du skal legge deg uten at noen gjør deg redd,
og mange skal ønske å bli likt av deg.
20 Men de ondes øyne skal svikte.
12 Da svarte Job:
2 «Ja, det er dere som har kunnskap,*
og med dere dør nok visdommen ut!
3 Men også jeg har forstand.*
Jeg står ikke tilbake for dere.
Hvem kjenner ikke til alt dette?
En rettferdig og uklanderlig mann er til latter!
5 Den som føler seg trygg, ler av ulykken
og tenker at den bare rammer dem som har mistet fotfestet.*
6 I røvernes telt er det fred,+
og de som utfordrer Gud, er trygge,+
de som går rundt med sin gud i hendene.
7 Spør bare dyrene, de vil lære deg,
og himmelens fugler, de vil gi deg svar.
8 Eller betrakt* jorden, den vil lære deg.
Fiskene i havet vil opplyse deg.
9 Hvem blant alle disse vet ikke
at det er Jehovas hånd som står bak dette?
12 Er det ikke blant de gamle det finnes visdom,+
og gir ikke et langt liv forstand?
14 Når han river noe ned, kan det ikke bygges opp igjen.+
Det han har lukket, kan ikke noe menneske åpne.
16 Hos ham er det styrke og praktisk visdom.+
Både den som farer vill, og den som fører vill, tilhører ham.
18 Han løser de lenkene konger har lagt på andre,+
og han binder et belte rundt livet på dem.
20 Han tar taleevnen fra betrodde rådgivere
og fornuften fra gamle menn.*
22 Han avslører det som ligger skjult i mørket,+
han fører det dype mørket fram i lyset.
23 Han lar nasjoner bli mektige for å utslette dem,
han gjør nasjoner store, så han kan føre dem i eksil.
13 Ja, mine øyne har sett alt dette,
mine ører har hørt det og forstått det.
2 Det dere vet, vet også jeg.
Jeg står ikke tilbake for dere.
3 Jeg vil heller tale til Den Allmektige.
Jeg ønsker å legge min sak fram for Gud.+
4 Men dere sverter meg med løgner.
Dere er alle udugelige leger.+
5 Om dere bare ville tie stille!
Det ville være et tegn på visdom.+
6 Lytt nå til mine argumenter,
hør på mine leppers forsvarstale.
7 Vil dere komme med urettferdige påstander i Guds navn,
og vil dere lyve til forsvar for ham?
8 Er det hans side dere stiller dere på?*
Prøver dere å føre den sanne Guds sak?
9 Hvordan ville det gå om han gransket dere?+
Kan dere lure ham slik man lurer et dødelig menneske?
10 Han kommer til å irettesette dere
hvis dere i det skjulte prøver å ta parti.+
11 Blir dere ikke skremt av hans storhet
og grepet av frykt for ham?
12 De visdomsordene* dere kommer med, er ordtak av aske,
forsvaret deres er like skrøpelig som forsvarsverk av leire.*
13 Ti stille, så jeg kan tale.
Så får det gå som det går med meg!
14 Hvorfor utsetter jeg meg selv for fare*
og setter livet på spill?
15 Kanskje han dreper meg, men jeg vil likevel vente.+
Jeg vil forsvare min sak* framfor ham.
17 Lytt oppmerksomt til mine ord,
hør på min forklaring.
18 Nå er jeg klar til å legge fram min sak,
og jeg vet at jeg har rett.
19 Hvem vil argumentere mot meg?
Jeg dør hvis jeg må tie stille!*
20 Gjør bare to ting for meg, Gud,*
så vil jeg ikke skjule meg for deg:
21 Ta din tunge hånd langt bort fra meg,
og la ikke frykten for deg skremme meg.+
22 Tal du, så svarer jeg,
eller la meg tale først, og kom så med ditt svar.
23 Hvilke feil og synder har jeg begått?
Fortell meg om min synd og hva jeg har gjort galt.
25 Vil du skremme et blad som virvler i vinden,
og forfølge et tørt halmstrå?
26 Du skriver jo stadig ned harde anklager mot meg
og krever meg til regnskap for synder jeg begikk som ung.
27 Du har satt mine føtter i blokken,
du holder øye med meg uansett hvor jeg går,
og du merker av alle mine fotspor.
28 Mennesket* brytes ned lik noe som råtner,
lik klær som blir spist av møll.
4 Kan det komme en ren av en uren?+
Nei, ikke en eneste!
5 Hvis menneskets dager er fastsatt,
er tallet på hans måneder i din hånd.
Du har satt en grense som han ikke kan overskride.+
6 Vend blikket bort fra ham, så han kan få hvile,
inntil han, lik en leiearbeider, avslutter dagen.+
7 Selv for et tre finnes det håp.
Hvis det blir felt, vokser det opp igjen,
og det vil stadig få nye grener.
8 Selv om røttene i jorden blir gamle
og stubben dør på marken,
9 vil det spire igjen ved lukten av vann
og sende ut grener som en ny plante.
10 Men når en mann dør, er hans kraft borte.
Når et menneske utånder, hvor er han da?+
11 Vann forsvinner fra en sjø,
en elv minker og tørker ut.
12 Og menneskene legger seg ned og står ikke opp igjen.+
Så lenge himmelen består, våkner de ikke,
og de blir heller ikke vekket opp av søvnen.+
13 Om du bare ville gjemme meg i graven,*+
om du ville holde meg skjult til din vrede er over,
om du ville sette en tidsfrist for meg og huske meg!+
14 Hvis et menneske dør, kan han da få liv igjen?+
Jeg skal vente så lenge mitt tvangsarbeid varer,
helt til min befrielse kommer.+
15 Du skal rope, og jeg skal svare deg.+
Du vil lengte etter den du har skapt.*
16 Men nå teller du hvert skritt jeg tar,
du er bare på utkikk etter mine synder.
17 Mine overtredelser er forseglet i en pose,
og du forsegler mine feil med lim.
18 Slik et fjell faller og forvitrer,
slik en klippe rives løs fra sitt sted,
19 slik vann sliter bort steiner
og regnskurer skyller bort jord,
slik har du ødelagt det dødelige menneskes håp.
20 Du overmanner ham, og han går til grunne,+
du forandrer hans utseende og sender ham bort.
21 Sønnene hans blir æret, men han vet det ikke.
Det går nedover med dem, men han aner det ikke.+
22 Han føler smerte bare så lenge han lever.
Han sørger bare så lenge han er i live.»
15 Temanitten Ẹlifas+ tok da til orde og sa:
3 Å irettesette bare med ord er til ingen nytte,
prat alene hjelper ikke.
4 Du undergraver gudsfrykten,
du bryter ned interessen for Gud.
5 For din synd styrer hva du sier,*
og du velger listige ord.
6 Din egen munn dømmer deg, ikke jeg.
Dine egne lepper vitner mot deg.+
7 Var du det første mennesket som ble født?
Kom du til verden før høydene?
8 Hører du det Gud sier i fortrolighet?
Har du enerett på visdom?
9 Hva vet du som vi ikke vet?+
Hva forstår du som vi ikke forstår?
10 Blant oss finnes det både gråhårede og gamle,+
menn som er mye eldre enn din far.
11 Er ikke trøsten fra Gud nok for deg,
milde og vennlige ord?
12 Hvorfor lar du deg rive med av ditt hjerte,
og hvorfor lyner øynene dine av sinne?
13 Du retter jo ditt sinne* mot Gud,
og derfor snakker du som du gjør.
14 Hvordan skulle et dødelig menneske kunne være rent
eller en som er født av en kvinne, være rettferdig?+
15 Han stoler ikke engang på sine hellige,
selv ikke himmelen er ren i hans øyne.+
16 Skulle han da stole på et menneske som er avskyelig og fordervet,+
en mann som drikker urettferdighet som vann?
17 Jeg skal si deg noe. Hør på meg!
Jeg skal fortelle det jeg har sett,
18 det vise menn har hørt av sine fedre og fortalt videre,+
ting de ikke har holdt skjult.
19 Bare til dem ble landet gitt,
og ingen fremmed kom inn blant dem.
20 Et ondt menneske lider alle sine dager,
tyrannen plages alle de årene han har fått tildelt.
21 Han hører skremmende lyder,+
i fredstid blir han overfalt av røvere.
22 Han tror ikke at han slipper ut av mørket,+
han er bestemt til å falle for sverdet.
23 Han streifer omkring og leter etter mat* – hvor er den?
Han vet at mørkets dag er nær.
24 Nød og angst skremmer ham,
overmanner ham som en konge som står klar til å angripe.
25 Han løfter hånden truende mot Gud
og prøver å utfordre* Den Allmektige.
26 Trassig stormer han mot ham
med sitt tykke, sterke skjold.*
27 Hans ansikt svulmer av fedme,
og hoftene er stinne av fett,
28 men han bor i byer som skal legges i ruiner,
i hus der ingen lenger skal bo,
hus som skal bli til steinrøyser.
29 Han skal ikke bli rik, og hans velstand skal ikke øke,
det han eier, skal ikke bre seg i landet.
30 Han slipper ikke ut av mørket.
31 Han burde ikke lure seg selv og stole på det som er verdiløst,
for det han får igjen for å gjøre det, er også verdiløst.
32 Det vil han erfare før hans dag kommer,
og hans grener skal aldri bli grønne.+
33 Han blir lik en vinranke som mister umodne druer,
og lik et oliventre som kaster blomstene.
35 De unnfanger vanskeligheter og føder ondskap,
morslivet bærer fram svik.»
16 Da svarte Job:
2 «Jeg har hørt mye av dette før.
Dere er alle plagsomme trøstere!+
3 Blir det aldri slutt på tomme ord?*
Hva er det som provoserer deg til å svare på denne måten?
4 Jeg kunne også ha talt slik som dere.
Hvis dere hadde vært i mitt sted,
kunne jeg ha satt dere på plass med velformulerte taler
og ristet på hodet av dere.+
5 Men i stedet ville jeg ha styrket dere med ord fra min munn,
og trøsten fra mine lepper ville ha gitt dere lindring.+
6 Om jeg taler, lindrer det ikke min smerte.+
Men om jeg slutter å tale, blir da min smerte mindre av det?
7 Men nå har han gjort meg kraftløs.+
Han har utslettet hele min husstand.*
8 Du griper også meg, noe andre kan se,
slik at min egen magerhet står fram og vitner mot meg.
9 Hans vrede har revet meg i stykker, og han hater meg.+
Han skjærer tenner mot meg.
Min motstander gjennomborer meg med sitt blikk.+
10 De har åpnet munnen på vidt gap mot meg+
og hånlig slått meg på kinnet.
I stort antall samler de seg mot meg.+
11 Gud overgir meg til unge gutter
og kaster meg i hendene på de onde.+
12 Jeg hadde ingen bekymringer, men han slo meg i stykker.+
Han grep meg i nakken og knuste meg.
Han gjorde meg til sin skyteskive.
13 Hans bueskyttere omringer meg.+
Uten medfølelse gjennomborer han mine nyrer,+
han tømmer min galle ut på jorden.
14 Jeg er som en mur som han bryter gjennom gang på gang.
Han stormer mot meg som en kriger.
16 Mitt ansikt er rødt av gråt,+
og jeg har mørke skygger* rundt øynene,
17 enda mine hender ikke har utøvd vold
og min bønn er ren.
18 Jord, dekk ikke over mitt blod!+
La ikke mitt skrik få noe skjulested!
19 Selv nå har jeg et vitne i himmelen.
Den som kan tale min sak, er i høydene.
21 La noen dømme mellom en mann og Gud,
slik man ville gjøre i en sak mellom to mennesker.+
22 For det er bare få år igjen
før jeg går bort langs den veien som ikke fører tilbake.+
3 Ta imot mitt pant og ha det hos deg.
Hvem ellers vil gi meg sitt håndtrykk og stille sikkerhet for meg?+
4 Du har skjult innsikt for deres hjerte.+
Derfor opphøyer du dem ikke.
5 En mann tilbyr seg å dele med sine venner,
samtidig som hans egne barn blir forsømt.*
7 Mine øyne er sløvet av sorg,+
mine kroppsdeler er ikke annet enn en skygge.
8 De rettskafne stirrer overrasket på dette,
og den uskyldige blir opprørt over de gudløse.*
10 Men bare kom igjen, fortsett med argumentene deres,
for jeg har ikke funnet en eneste blant dere som er vis.+
11 Mine dager er over.+
Mine planer, det mitt hjerte ønsker, er knust.+
12 De gjør natt til dag og sier:
‘Siden det er mørkt, må det snart bli lyst.’
14 Til gravens dyp skal jeg rope:+ ‘Du er min far!’,
til larvene: ‘Min mor og min søster!’
15 Hvor er da mitt håp?+
Hvem kan se noe håp for meg?
18 Sjuhitten Bildad+ tok da til orde og sa:
2 «Hvor lenge skal dere* holde på med disse talene?
Vis at dere har forstand, så kan vi snakke sammen.
4 Selv om du i sinne river deg selv i stykker,
vil jorden da bli forlatt for din skyld
eller klippen flytte seg fra sitt sted?
5 Nei, den ondes lys skal bli slokket,
flammen fra hans ild skal ikke lyse.+
6 Lyset i teltet hans skal bli til mørke,
lampen over ham skal slokne.
7 Hans lange, spenstige skritt skal bli korte,
hans egne planer vil få ham til å falle.+
8 For føttene fører ham inn i et nett,
han går rett i garnet.
9 En felle griper ham i hælen,
en snare fanger ham.+
10 Et tau ligger skjult for ham på bakken,
en felle venter på hans sti.
11 Redsler skremmer ham på alle kanter,+
de jager ham hakk i hæl.
13 Huden hans tæres bort,
en dødelig sykdom* fortærer kroppsdelene hans.
15 Fremmede* skal bo i teltet hans.
Svovel blir strødd over hans bolig.+
16 Under ham skal hans røtter tørke inn,
og over ham skal hans grener visne.
17 Minnet om ham skal forsvinne fra jorden,
og på gaten skal ingen kjenne navnet hans.*
18 Han skal bli drevet fra lyset og ut i mørket
og bli jaget bort fra verden.
19 Han kommer ikke til å ha barn eller etterkommere blant sitt folk,
og der han bor,* vil det ikke være noen overlevende igjen etter ham.
20 Når hans dag kommer, vil folk i vest bli forskrekket,
og folk i øst vil bli grepet av redsel.
21 Slik går det med teltene til den som gjør urett,
og med stedet til den som ikke har lært Gud å kjenne.»
19 Da svarte Job:
3 Nå har dere skjelt meg ut* ti ganger.
Dere skammer dere ikke over å behandle meg så hardt.+
4 Hvis jeg virkelig har gjort noe galt,
må jeg selv leve med skylden.
5 Hvis dere holder fast ved at dere er bedre enn meg,
og at dere har rett i det dere beskylder meg for,
6 skal dere vite at det er Gud som har villedet meg,
og han har fanget meg i sitt nett.
7 Jeg roper: ‘Vold!’, men får ikke noe svar.+
Jeg roper om hjelp, men det finnes ingen rettferdighet.+
8 Han har sperret min sti med en steinmur, og jeg kommer ikke forbi.
Over mine veier har han lagt mørke.+
9 Han har kledd av meg min verdighet
og fjernet kronen fra mitt hode.
10 Han bryter meg ned på alle kanter helt til jeg går under.
Mitt håp rykker han opp som et tre.
11 Hans vrede flammer mot meg,
og han ser på meg som sin fiende.+
12 Hans tropper samler seg og beleirer meg,
de slår leir rundt mitt telt.
13 Mine egne brødre har han jaget langt bort fra meg,
og de som kjenner meg, har vendt meg ryggen.+
15 Gjestene i mitt hus+ og mine slavekvinner regner meg som en fremmed,
jeg er en utlending i deres øyne.
16 Jeg roper på min tjener, men han svarer ikke.
Jeg bønnfaller ham om å vise medfølelse.
18 Til og med barn forakter meg.
Når jeg reiser meg, gjør de narr av meg.
21 Vær barmhjertige mot meg, mine venner, vær barmhjertige,
for det er Guds hånd som har rørt ved meg.+
22 Hvorfor forfølger dere meg slik Gud gjør?+
Hvorfor fortsetter dere å angripe meg?*+
23 Om mine ord bare ble skrevet ned,
om de bare ble ført inn i en bok!
24 Om de bare var risset i stein for evig,
med jerngriffel og bly!
25 For jeg vet at min gjenløser*+ lever.
Senere skal han komme og stå fram på jorden.*
26 Etter at min hud er blitt ødelagt,
mens jeg ennå lever, skal jeg se Gud.
27 Jeg skal selv se ham,
ja, mine egne øyne skal se ham, ikke en annens øyne.+
Men i mitt indre føler jeg meg utmattet.*
28 For dere sier: ‘På hvilken måte forfølger vi ham?’+
Dere mener at problemene er min egen skyld.
29 Dere burde selv frykte sverdet,+
for sverdet straffer dem som synder.
Dere skal vite at det finnes en dommer.»+
20 Naamatitten Sofar+ tok da til orde og sa:
2 «Nå tvinger mine opprivende tanker meg til å svare,
for jeg er opprørt.
3 Jeg har måttet høre på en krenkende irettesettelse,
og min forstand* tvinger meg til å svare.
4 Du må jo alltid ha visst dette,
for slik har det vært helt siden mennesket* ble satt på jorden,+
5 at de ondes gledesrop er kortvarig,
6 Selv om han gjør seg så stor at han når opp til himmelen
og hans hode når opp til skyene,
7 kommer han til å forsvinne for alltid som sin egen avføring.
De som så ham før, vil si: ‘Hvor er han?’
8 Som en drøm skal han fly bort, og man finner ham ikke.
Han forsvinner som et syn om natten.
9 Det øyet som en gang så ham, kommer ikke til å se ham mer,
og det stedet der han bodde, får ikke se ham igjen.+
10 Barna hans må be de fattige om å vise dem velvilje,
og med egne hender må han gi tilbake sin rikdom.+
11 Knoklene hans var fulle av ungdomskraft,
men den* skal legge seg i støvet sammen med ham.
12 Hvis ondskapen smaker søtt i hans munn,
hvis han gjemmer den under tungen,
13 hvis han nyter den og ikke gir slipp på den,
men beholder den i munnen,
14 skal maten bli dårlig i hans mage,
den skal bli som kobraers gift* i hans indre.
15 Han har slukt rikdom, men må spy den ut.
Gud skal tømme den ut av hans mage.
16 Kobraers gift skal han suge i seg,
en slanges gifttenner* skal drepe ham.
17 Han får aldri se bekkene,
elvene av honning og smør.
18 Han må gi tilbake alt han har, og får ikke nyte* det,
han får ingen glede av den rikdommen han har oppnådd ved sin handel.+
19 For han har knust og sviktet de fattige.
Han har røvet til seg et hus som han ikke har bygd.
20 Men han finner ingen indre fred,
rikdommen hans kan ikke redde ham.
21 Det er ingenting igjen som han kan sluke,
derfor vil hans velstand ikke vare.
22 Når han er på høyden av sin velstand, vil bekymringene innhente ham,
ulykken kommer over ham med full kraft.
23 Mens han fyller magen,
skal Gud* sende sin brennende vrede over ham
og la den regne ned over ham, inn i hans innvoller.
24 Flykter han fra våpen av jern,
skal piler fra en kobberbue gjennombore ham.
26 Hans skatter skal forsvinne i fullstendig mørke.
En ild som ingen blåser på, skal sluke ham.
Hvis det er noen overlevende i hans telt, er det ulykke som venter dem.
27 Himmelen skal avsløre hans synd,
jorden skal reise seg mot ham.
28 En flom skal skylle bort hans hus,
en stri strøm på Guds* vredes dag.
29 Dette er det som et ondt menneske får fra Gud,
den arven som Gud har tildelt ham.»
21 Da svarte Job:
2 «Lytt nøye til det jeg sier,
la dette være den trøsten dere gir meg.
3 Ha tålmodighet med meg mens jeg snakker.
Når jeg er ferdig, kan dere håne meg.+
4 Er det et menneske jeg retter min klage til?
Ville jeg* ikke i så fall miste tålmodigheten?
5 Se på meg! Dere vil bli sjokkert
og legge hånden over munnen.
6 Når jeg tenker på det, blir jeg forferdet,
og jeg skjelver over hele kroppen.
8 De har alltid barna sine i nærheten,
og de får se sine etterkommere vokse opp.
9 De er trygge i sitt hus, de føler ingen frykt,+
og Gud straffer dem ikke med sin kjepp.
10 Oksenes paring slår ikke feil,
kuene kalver og aborterer ikke.
11 De slipper guttene ut som sauer,
barna hopper glade omkring.
14 Men de sier til den sanne Gud: ‘La oss være i fred!
Vi er ikke interessert i dine veier.+
15 Hvem er Den Allmektige? Hvorfor skulle vi tjene ham?+
Hva får vi igjen for å lære ham å kjenne?’+
16 Men jeg vet at de ikke er herrer over sin egen lykke.+
De ondes tankegang* er fjernt fra min.+
17 Hvor ofte blir de ondes lampe slokket?+
Hvor ofte blir de rammet av ulykke?
Hvor ofte fører Gud ødeleggelse over dem i sin vrede?
18 Blir de noen gang lik strå for vinden
og lik agner som stormen fører bort?
19 Gud sparer en manns straff til hans sønner.
Men måtte han selv få merke hvordan Gud gjengjelder ham.+
20 Måtte han med egne øyne se sin undergang,
og måtte det være han som drikker av Den Allmektiges harme.+
21 For hva bryr vel han seg om hva som skjer med hans etterkommere når han er borte,
23 Den ene dør full av kraft,+
sorgløs og uten bekymringer,+
24 mens hans lår er stinne av fett
og knoklene er sterke.*
25 Men den andre dør dypt ulykkelig,*
uten noen gang å ha smakt livets goder.
28 For dere sier: ‘Hvor er stormannens hus,
og hvor er teltet der den onde bodde?’+
29 Har dere ikke spurt dem som har vært på reise?
Har dere ikke tenkt over det de har sett,*
30 nemlig at den onde skånes på ulykkens dag
og reddes på vredens dag?
31 Hvem konfronterer ham med den måten han har levd på?
Hvem gjengjelder ham for det han har gjort?
32 Nei, han blir båret til gravplassen,
og man våker over hans grav.
33 Han hviler fredelig i dalens jord,*+
og alle mennesker skal gå samme vei som ham,*+
akkurat som utallige før ham.
34 Hvorfor gir dere meg da slik meningsløs trøst?+
Svarene deres er fulle av falskhet!»
22 Temanitten Ẹlifas+ tok da til orde og sa:
2 «Kan Gud bruke et menneske til noe?
Kan en som har innsikt, være til nytte for ham?+
3 Bryr Den Allmektige seg om* at du er rettferdig?
Vinner han noe på at du lever uklanderlig?+
4 Kommer han til å straffe deg
og stevne deg for retten fordi du har vist gudsfrykt?
5 Er det ikke fordi din ondskap er så stor,
og fordi det ikke er noen ende på dine synder?+
7 Du gir ikke den utmattede vann å drikke,
og du nekter å gi den sultne mat.+
8 Landet tilhører de mektige,+
det er de privilegerte som bor i det.
11 Det er derfor det er så mørkt at du ikke kan se,
og vannmasser skyller over deg.
12 Er ikke Gud i himmelens høyder?
Og se på stjernene, hvor høyt oppe de er!
13 Likevel har du sagt: ‘Hva vet Gud egentlig?
Kan han dømme gjennom mørke skyer?
14 Skyene hindrer ham i å se
der han vandrer omkring på himmelhvelvingen.’*
17 De sa til den sanne Gud: ‘La oss være i fred!’,
og: ‘Hva kan Den Allmektige gjøre oss?’
18 Likevel var det han som fylte husene deres med gode ting.
(Slike onde tanker er fjernt fra mine.)
19 De rettferdige skal se dette og glede seg,
og de uskyldige skal håne dem og si:
20 ‘Våre motstandere er blitt utslettet,
og en ild skal fortære det som er igjen av dem.’
21 Lær Gud å kjenne, så får du fred,
og alt godt vil komme til deg.
22 Ta imot loven fra hans munn,
og bevar hans ord i ditt hjerte.+
23 Hvis du vender om til Den Allmektige, skal du få det like bra som før.+
Hvis du fjerner urettferdighet fra ditt telt,
24 hvis du kaster ditt gull* i støvet
og gullet fra Ofir+ i fjellkløftene,*
25 da skal Den Allmektige bli ditt gull,*
han skal bli ditt fineste sølv.
26 Da skal Den Allmektige være din glede,
og du kan løfte ansiktet mot Gud.
27 Du skal be til ham, og han skal høre deg,
og dine løfter skal du holde.
28 Alt du bestemmer deg for å gjøre, skal lykkes,
og lyset skal skinne på din vei.
29 For den som taler arrogant, blir ydmyket,
men den beskjedne* skal han redde.
30 Han redder dem som er uskyldige,
så hvis dine hender er rene, kommer du til å bli reddet.»
23 Da svarte Job:
3 Om jeg bare visste hvor jeg kunne finne Gud!+
Da ville jeg dra dit han bor.+
4 Jeg ville legge min sak fram for ham
og fylle munnen med argumenter.
5 Jeg kunne få vite hva han ville svare meg,
og jeg ville lytte til det han sier til meg.
6 Ville han bruke sin store makt i saken mot meg?
Nei, han ville helt sikkert høre på meg.+
7 Der kunne den rettskafne få avgjort saken med ham,
og jeg ville bli frikjent av min Dommer én gang for alle.
8 Men hvis jeg går mot øst, er han ikke der.
Går jeg tilbake, finner jeg ham ikke der heller.
9 Er han virksom i nord,* kan jeg ikke se ham.
Snur han mot sør,* kan jeg fortsatt ikke se ham.
10 Men han vet hvilken vei jeg har fulgt.+
Når han har prøvd meg, kommer jeg ut som rent gull.+
11 Mine føtter har fulgt nøye i hans fotspor,
jeg har holdt meg til hans vei uten å vike av.+
12 Jeg har ikke forlatt budene fra hans lepper.
Jeg har verdsatt hans ord,+ mer enn det som ble krevd av meg.
13 Når han har bestemt seg, hvem kan da hindre ham?+
Når han ønsker å gjøre noe, gjør han det.+
14 For han skal gjennomføre alt det han har bestemt om meg,
og han har mye av samme slag i tankene.
15 Derfor er jeg redd for ham.
Når jeg tenker på ham, vokser frykten.
16 Gud har gjort meg engstelig,
Den Allmektige har skremt meg.
17 Men jeg er ennå ikke blitt brakt til taushet av mørket
eller av skyggene som dekker mitt ansikt.
24 Hvorfor fastsetter ikke Den Allmektige et tidspunkt?+
Hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dag?*
2 Folk flytter grensemerker.+
De stjeler sauer og fører dem til sin egen beitemark.
4 De tvinger de fattige av veien,
de hjelpeløse på jorden må gjemme seg for dem.+
5 De fattige må lete etter mat som villesler+ i ødemarken.
I ørkenen samler de mat til sine barn.
6 De må høste på en annens mark*
og samle det som er igjen i de ondes vingård.
7 Om natten ligger de nakne, uten klær,+
de har ingenting å ha over seg i kulden.
8 Regnværet i fjellene gjør dem gjennomvåte,
de trykker seg inn mot klippene for å få ly.
9 Det farløse barnet blir revet bort fra morens bryst.+
Klærne til de fattige blir tatt som sikkerhet for et lån,+
10 slik at de må gå omkring nakne, uten klær,
og sultne, mens de bærer på kornbånd.
11 De sliter og strever mellom terrassemurene på den varmeste tiden av dagen.*
De tråkker vinpressene, men tørster.+
13 Det finnes de som er fiender av lyset.+
De anerkjenner ikke lysets veier
og følger ikke dets stier.
14 Morderen står opp så snart det blir lyst,
han dreper hjelpeløse og fattige,+
og om natten er han en tyv.
15 Den utro mannen speider etter skumringen.+
Han sier: ‘Ingen ser meg!’+
og dekker til ansiktet.
17 Morgenen er nemlig som dypt mørke for dem,
men mørkets farer er de godt kjent med.
18 Plutselig blir de feid bort av vannmassene.*
Den jorden de eier, skal være forbannet.+
De kommer ikke tilbake til sine vingårder.
20 Synderens mor* vil glemme ham, og han blir et festmåltid for larvene.
Ingen husker ham lenger.+
Urettferdigheten knekkes som et tre.
21 Han utnytter den barnløse kvinnen
og behandler enken dårlig.
22 Gud* skal bruke sin styrke til å fjerne de mektige.
Selv om de reiser seg, kan de ikke være sikre på om de får leve.
24 En kort stund er de opphøyd, men så er de ikke mer.+
De blir ydmyket+ og samlet inn som alle andre,
skåret av som kornaks.
25 Er det ikke slik? Hvem kan bevise at jeg lyver,
eller motbevise det jeg har sagt?»
25 Sjuhitten Bildad+ tok da til orde og sa:
2 «Gud er hersker, og hans makt vekker frykt,
han skaper fred i himmelen.*
3 Kan hans tropper telles?
Går ikke hans lys opp over alle?
4 Hvordan kan da et dødelig menneske være rettferdig i Guds øyne?+
Hvordan kan en som er født av en kvinne, være uskyldig?*+
5 Ikke engang månen lyser klart i hans øyne,
ikke engang stjernene er rene.
6 Hvor mye mindre da et dødelig menneske, som er en larve,
en menneskesønn, som er en mark!»
26 Da svarte Job:
2 «For en hjelp du har gitt den svake!
Du har virkelig vært en redning for den med kraftløse armer!+
3 For noen fantastiske råd du har gitt den som mangler visdom!+
Du har virkelig vist at du har en overflod av sunn fornuft!*
4 Hvem er det egentlig du snakker til?
Hvem har fått deg til å si det du sier?*
5 De som er kraftløse i døden, skjelver,
de som befinner seg enda lenger nede enn vannet og dem som bor i det.
8 Han pakker vannet inn i sine skyer+
og sørger for at skyene ikke revner av vekten.
9 Han skjuler sin trone,
brer sin sky over den.+
11 Himmelens søyler skjelver,
forferdet over hans irettesettelse.
13 Med sin pust* gjør han himmelen skyfri.
Hans hånd gjennomborer den flyktende* slangen.
14 Men dette er bare utkanten av hans verk,+
bare en svak hvisking om ham!
Så hvem kan forstå hans kraftige torden?»+
27 Job fortsatte sin tale* og sa:
2 «Så sant Gud lever, han som har nektet meg rettferdighet,+
ja, så sant Den Allmektige lever, han som har gjort meg bitter:+
3 Så lenge det er pust i meg
og det er ånd fra Gud i min nese,+
4 skal ingen urettferdige ord komme over mine lepper,
og min tunge skal ikke mumle løgner!
5 Det kunne aldri falle meg inn å erklære dere rettferdige!
Helt til jeg dør, skal jeg bevare min integritet!*+
6 Jeg skal holde fast ved min rettferdighet og aldri slippe den.+
Mitt hjerte skal ikke fordømme* meg så lenge jeg lever.*
7 Måtte det gå min fiende som de onde,
og de som angriper meg, som de urettferdige.
9 Kommer Gud til å høre hans rop
når vanskeligheter rammer ham?+
10 Kommer Den Allmektige til å være hans glede?
Kommer han alltid til å rope til Gud?
11 Jeg skal lære dere om Guds makt,*
jeg skal ikke skjule noe om Den Allmektige.
12 Hvis dere alle sammen har sett syner,
hvorfor er da talene deres fullstendig innholdsløse?
13 Dette er det som et ondt menneske får fra Gud,+
den arven som tyrannen får fra Den Allmektige:
14 Hvis han får mange sønner, skal de falle for sverdet,+
og etterkommerne hans skal ikke ha nok mat.
15 De som overlever ham, skal en dødelig sykdom sende i graven,
og enkene skal ikke gråte over dem.
16 Selv om han hoper opp sølv som støv
og samler flotte klær som leire,
17 ja, selv om han skaffer seg dette,
er det den rettferdige som vil gå med klærne,+
og de uskyldige som vil dele sølvet mellom seg.
18 Det huset han bygger, er like skrøpelig som kokongen til en møll,
som et skur+ en vaktmann har laget.
19 Rik går han og legger seg, men ingenting blir høstet inn.
Når han åpner øynene, er alt borte.
20 Redselen innhenter ham som en flodbølge,
en storm river ham bort om natten.+
21 Østavinden fører ham vekk, og han forsvinner,
den feier ham bort fra hans sted.+
28 Det finnes steder der man utvinner sølv,
og gullet man renser, har også sitt sted.+
4 De graver sjakter langt fra der folk bor,
på glemte steder, langt fra der folk ferdes.
De firer seg ned og henger i tauene sine.
5 Oppå jorden vokser det fram føde,
men nede i den blir alt vendt om på som av ild.*
6 I steinene der finnes det safirer,
og støvet inneholder gull.
7 Ingen rovfugl kjenner veien dit,
svartglentens øye har ikke sett den.
8 Ingen stolte rovdyr har gått på den,
ungløven har ikke streifet omkring der.
9 Menneskene hogger seg fram i den flintharde klippen
og velter fjell fra grunnen.
10 De hogger ut vannledninger+ i klippen
og får øye på alle slags kostbarheter.
11 De demmer opp elvenes utspring
og henter det som var skjult, fram i lyset.
12 Men visdommen – hvor finner man den?+
Hvor er kilden til forstanden?+
13 Mennesker innser ikke hva den er verdt,+
og man finner den ikke i de levendes land.
14 Vanndypet sier: ‘Den er ikke i meg!’
Og havet sier: ‘Den er ikke hos meg!’+
15 Den kan ikke kjøpes for rent gull,
og sølv kan ikke veies opp i bytte mot den.+
16 Den kan ikke kjøpes for gull fra Ofir,+
heller ikke for kostbar onyks eller safir.
17 Gull og glass kan ikke måle seg med den,
og man kan ikke bytte den til seg for et kar av fint* gull.+
18 Korall og krystall er ikke engang verdt å nevne,+
for en sekk med visdom er verdt mer enn en sekk full av perler.
19 Topas+ fra Kusj kan ikke måle seg med den,
den kan ikke engang kjøpes for rent gull.
20 Hvor kommer da visdommen fra?
Hvor er kilden til forstanden?+
21 Den er skjult for alle levende skapninger,+
gjemt for himmelens fugler.
22 Tilintetgjørelsen og døden sier:
‘Våre ører har bare hørt et rykte om den.’
23 Men Gud kjenner veien til den,
han er den eneste som vet hvor den bor,+
24 for hans blikk når helt til jordens ender,
alt under himmelen ser han.+
og fordelte vannmassene,+
26 da han fastsatte en lov for regnet+
og en bane for tordenskyene,+
27 da så han visdommen og forklarte den,
han grunnla den og lot den vise sin verdi.
28 Og han sa til mennesket:
29 Job fortsatte sin tale* og sa:
2 «Jeg lengter tilbake til de månedene som er forbi,
til de dagene da Gud beskyttet meg,
3 da han lot sin lampe lyse over mitt hode
og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,+
4 da jeg var i min fulle kraft,
da Gud var min venn og var i mitt telt,+
5 da Den Allmektige ennå var med meg
og jeg hadde barna* mine rundt meg,
6 da mine føtter badet i smør
og olje strømmet ut av klippen til meg.+
7 Når jeg gikk ut til byporten+
og inntok min plass på torget,+
8 gikk de unge mennene til side* så snart de så meg,
og selv de eldre mennene reiste seg og ble stående.+
9 Fyrster lot være å tale,
de la hånden over munnen.
10 Framstående menn ble tause,
deres tunge hang fast i ganen.
11 Alle som hørte meg, talte vel om meg,
og de som så meg, ga meg godt vitnesbyrd.
12 For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp,+
og det farløse barnet, ja alle som ikke hadde noen hjelper.+
14 Jeg kledde meg i rettferdighet,
rettferdig dom var min kappe* og turban.
15 Jeg var øyne for den blinde
og føtter for den som ikke kunne gå.
17 Jeg knuste kjeven på den som gjorde urett,+
og rev byttet ut av tennene hans.
18 Jeg sa: ‘Jeg kommer til å få dø i mitt eget hjem,*+
og mine dager skal bli like mange som sandkornene.
19 Mine røtter vil spre seg og finne vann,
og hele natten vil det være dugg på mine grener.
20 Min ære blir stadig fornyet,
og med buen i min hånd fortsetter jeg å skyte.’
21 Folk lyttet forventningsfullt til meg,
i taushet ventet de på mine råd.+
22 Når jeg hadde talt, hadde de ikke noe å tilføye,
mine ord var behagelige* i deres ører.
23 De ventet på meg som på regnet,
de åpnet munnen på vidt gap som for vårregnet.+
24 Når jeg smilte til dem, kunne de nesten ikke tro det.
Når mitt ansikt strålte, fikk de nytt mot.*
25 Jeg veiledet dem som deres overhode,
og jeg var som en konge blant sine tropper,+
som en som trøster de sørgende.+
30 Nå ler de av meg,+
menn som er yngre enn meg,
de som har fedre jeg ikke engang ville latt
passe mine gjeterhunder.
2 Hvilken nytte har jeg hatt av styrken i deres hender?
Deres krefter har forsvunnet.
3 De er utmattet av sult og mangel.
De gnager på den tørre marken
som var øde og forlatt fra før.
4 De plukker salte blader* av buskene,
de spiser røttene av gyvelbusken.
5 De blir drevet bort fra samfunnet,+
folk roper etter dem som etter en tyv.
6 I skråninger i fjellkløfter* bor de,
i jordhuler og i klippehuler.
7 De skriker fra buskene
og klynger seg sammen blant neslene.
8 Som barn av uforstandige og navnløse folk
er de blitt jaget* ut av landet.
12 På min høyre side reiser de seg som en pøbelflokk.
De driver meg på flukt
og setter opp sperringer langs min vei for å gjøre ende på meg.
14 De kommer imot meg som gjennom en vid revne i muren,
de velter fram mellom ruinene.
15 Frykt overmanner meg,
min verdighet blåses bort med vinden,
og mitt håp om redning forsvinner som en sky.
18 Sterke krefter har gjort min kledning ugjenkjennelig,*
den strammer som en krage og kveler meg.
19 Gud har kastet meg ned i gjørmen,
nå er jeg bare støv og aske.
20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer meg ikke.+
Jeg reiser meg, men du bare ser på meg.
21 Hensynsløst har du vendt deg imot meg,+
med din sterke hånd angriper du meg.
22 Du løfter meg opp og lar vinden føre meg bort,
så lar du stormen kaste meg hit og dit.*
23 Jeg vet at du fører meg ned i døden,
til huset der alle levende møtes.
25 Har jeg ikke grått over dem som har fått det vanskelig?*
Har jeg ikke sørget over de fattige?+
26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom,
jeg forventet lys, men det var mørke som kom.
27 Mitt indre var i konstant opprør,
ulykkesdager møtte meg.
28 Nedtrykt går jeg omkring,+ helt uten sollys.
I forsamlingen reiser jeg meg og roper om hjelp.
31 Min harpe spiller bare sørgelige toner,
og fløyten* spiller bare til gråt.
31 Jeg har gjort en avtale med mine øyne,+
så hvordan skulle jeg kunne vise en jomfru upassende oppmerksomhet?+
2 Hvis jeg gjorde det, hvilken andel ville jeg da få fra Gud i himmelen,
hvilken arv ville jeg få fra Den Allmektige i det høye?
3 Vil ikke ulykke ramme den som gjør urett,
og er det ikke elendighet som venter dem som gjør det onde?+
4 Ser han ikke alt jeg gjør,+
og teller han ikke alle mine skritt?
5 Har jeg noensinne vandret i løgn?*
Har jeg løpt av sted for å bedra?+
7 Hvis mine skritt viker av fra veien,+
hvis mitt hjerte har fulgt mine øyne,+
hvis mine hender er blitt besmittet,
8 la da andre spise det jeg har sådd,+
og la det jeg har plantet, bli rykket opp med roten.*
9 Hvis mitt hjerte er blitt lokket av en kvinne+
og jeg har ligget på lur+ ved min nestes dør,
10 la da min kone male korn for en annen mann,
11 For det ville være skammelig oppførsel,
en synd som fortjener straff fra dommerne.+
12 Det ville være en ild som sluker og ødelegger,+
som fortærer hele avlingen min, ja til og med røttene.*
13 Hvis jeg har nektet mine tjenere og tjenestekvinner rettferdig behandling
når de har kommet med en klage* mot meg,
14 hva kan jeg da gjøre når jeg blir stilt overfor Gud?
Hva kan jeg svare ham når han krever meg til regnskap?+
15 Han som skapte meg i mors liv, har han ikke skapt dem også?+
Var det ikke han som formet oss alle før vi ble født?*+
17 Har jeg spist all maten min alene,
uten å dele den med de foreldreløse?+
18 (Nei, fra jeg var ung, har den foreldreløse* vokst opp hos meg, og jeg har vært som en far for ham,
19 Har jeg sett på at noen holdt på å fryse i hjel fordi de ikke hadde klær,
eller at en fattig manglet noe å ha over seg?+
23 For jeg har fryktet Guds straff,
og jeg ville aldri kunne holde stand overfor hans herlighet.
24 Har jeg satt min lit til gull
og sagt til det fine gullet: ‘Du er min sikkerhet’?+
26 Når jeg så solen* skinne
eller månen bevege seg i all sin prakt,+
27 lot jeg da i hemmelighet mitt hjerte lokke meg
28 Det ville i så fall ha vært en synd som fortjente straff fra dommerne,
for da hadde jeg fornektet den sanne Gud i det høye.
29 Har jeg noensinne gledet meg over min fiendes ulykke+
eller frydet meg når det gikk dårlig med ham?
31 Mennene i mitt telt sier:
‘Hvem kan finne noen som ikke har spist seg mett av hans mat?’*+
33 Har jeg noensinne prøvd å skjule syndene mine, slik andre gjør,+
ved å gjemme dem i lommen på klærne mine?
34 Har jeg vært redd for hvordan folk vil reagere,
eller har jeg fryktet andre familiers forakt,
så jeg er blitt taus og ikke har turt å gå ut?
35 Om bare noen ville høre på meg!+
Jeg kan skrive under på det jeg har sagt.*
La Den Allmektige svare meg!+
Om bare min motpart hadde skrevet ned anklagene sine i et dokument!
36 Da ville jeg bære det på skuldrene
og feste det til hodet som en krone.
37 Jeg ville avlegge regnskap for hvert skritt jeg tok,
jeg ville tre fram for ham med en fyrstes selvtillit.
38 Hvis min åker har ropt på grunn av meg
og plogfurene har grått sammen,
39 hvis jeg har spist avlingen fra den uten å betale+
eller gjort dens eiere fortvilet,+
40 la da åkeren gi meg tornebusker i stedet for hvete
og stinkende ugress i stedet for bygg.»
Her slutter Jobs ord.
32 Da prøvde ikke disse tre mennene å svare Job mer, for han var overbevist om at han selv var rettferdig.*+ 2 Men Ẹlihu, busitten+ Bạrakels sønn, av Rams slekt, var blitt svært opprørt. Han var sint på Job fordi han prøvde å bevise at han selv, og ikke Gud, hadde rett.+ 3 Han var også svært sint på Jobs tre venner fordi de ikke hadde gitt noe godt svar, men hadde beskyldt Gud for å være ond.+ 4 Ẹlihu hadde ventet med å svare Job fordi de andre var eldre enn ham.+ 5 Men da Ẹlihu skjønte at de tre mennene ikke hadde noe svar å komme med, flammet hans sinne opp. 6 Ẹlihu, busitten Bạrakels sønn, tok derfor til orde og sa:
Av respekt for dere holdt jeg meg derfor tilbake+
og turte ikke å fortelle dere det jeg vet.
7 Jeg tenkte: ‘La alderen* tale
og de mange årene kunngjøre visdom.’
8 Men det som gir mennesker forstand, er ånden i dem,
Den Allmektiges pust.+
10 Derfor sier jeg: ‘Hør på meg,
så skal jeg fortelle deg det jeg vet.’
11 Jeg ventet på hva dere hadde å si,
jeg lyttet til resonnementene deres+
mens dere tenkte ut hva dere skulle svare.+
12 Jeg hørte nøye på dere,
men ingen av dere kunne bevise at Job tar feil,*
eller gjendrive argumentene hans.
13 Ikke si: ‘Vi har funnet visdom.
Det er Gud som setter ham på plass, ikke et menneske.’
14 Job har ikke rettet ordene sine mot meg,
og jeg skal ikke svare ham på samme måte som dere.
15 Disse mennene er forferdet og har ikke flere svar,
de har ikke mer å si.
16 Jeg har ventet, men de er tause.
De bare står der, uten å ha flere svar.
17 Derfor skal også jeg komme med et svar,
jeg skal fortelle det jeg vet.
18 For jeg har mye å si,
ånden i mitt indre driver meg.
19 Mitt indre er lik vin som er innestengt,
lik nye vinsekker som holder på å sprekke.+
20 La meg tale, så jeg kan lette trykket!
Jeg vil åpne munnen og komme med et svar.
22 Nei, jeg bruker ikke smiger.
Hvis jeg gjorde det, ville min Skaper raskt gjøre ende på meg.
33 Men Job, hør nå på meg,
lytt til alt jeg sier.
2 Jeg må åpne munnen,
min tunge* må få tale.
3 Det jeg sier, kommer fra et oppriktig hjerte,+
og mine lepper forteller åpent og ærlig det jeg vet.
5 Svar meg om du kan.
Legg fram argumentene dine, gjør deg klar.
6 Framfor den sanne Gud er du og jeg like,
også jeg er formet av leire.+
7 Derfor trenger du ikke å være redd for meg,
jeg skal ikke si noe som vil knuse deg.
8 Men jeg hørte hva du sa,
ja, jeg hørte deg si flere ganger:
9 ‘Jeg er ren, jeg har ikke gjort noe galt.+
Jeg er plettfri, jeg har ikke syndet.+
10 Men Gud finner grunner til å stride mot meg,
han ser på meg som sin fiende.+
11 Han setter mine føtter i blokken,
han holder øye med meg uansett hvor jeg går.’+
12 Men du har ikke rett i det du sier, så jeg svarer deg:
Gud er langt større enn et dødelig menneske.+
13 Hvorfor kommer du med klager mot ham?+
Er det fordi han ikke har svart på alt du har sagt?+
14 Gud taler både én og to ganger,
men ingen bryr seg om det.
15 I en drøm, i et syn om natten,+
når folk sover dypt,
når de ligger i sengen og sover,
16 åpner han ørene deres+
og innprenter* sine formaninger i dem
17 for å få et menneske til å slutte å handle galt+
og for å beskytte ham mot stolthet.+
19 Et menneske kan også bli irettesatt av å ligge og ha det vondt,
av å ha konstante smerter i knoklene.
21 Hans kjøtt tæres bort så det ikke synes mer,
og knoklene, som før var skjult, stikker nå ut.*
22 Hans sjel* går mot gravens dyp,
hans liv nærmer seg dem som dreper.
23 Hvis det kommer et sendebud* til ham,
en forsvarer, én av tusen,
som forteller ham hva som er rett,
24 da viser Gud ham velvilje og sier:
‘La ham slippe å fare ned i gravens dyp!+
Jeg har funnet en løsepenge!+
26 Han skal be til Gud,+ som vil godkjenne ham.
Han skal rope av glede over å se Hans ansikt,
og Gud skal igjen regne det dødelige mennesket som rettferdig.
27 Det mennesket skal si til* andre:
29 Ja, alt dette gjør Gud
både to og tre ganger for et menneske
30 for å føre ham tilbake fra gravens dyp,
så han kan få se livets lys.+
31 Lytt, Job! Hør på meg!
Vær stille, for jeg har mer å si.
32 Hvis du har noe å si, så svar meg.
Tal, for det vil glede meg om du har rett.
33 Men hvis du ikke har noe å si, må du høre på meg.
Vær stille, så skal jeg lære deg visdom.»
34 Ẹlihu fortsatte å tale:
2 «Hør på mine ord, dere som er så vise.
Lytt til meg, dere som vet så mye.
3 For øret prøver ordene,
akkurat som tungen* smaker på maten.
4 La oss sammen finne ut hva som er rett,
la oss bli enige om hva som er godt.
6 Skulle jeg lyve om hva min dom burde være?
Jeg har fått et uhelbredelig sår, selv om jeg ikke har begått noen synd.’+
7 Finnes det noen som Job,
som drikker fornærmelser som vann?
8 Han har slått seg sammen med dem som gjør urett,
og er en venn av onde menn.+
9 For han har sagt: ‘En mann har ingen nytte av
at han prøver å glede Gud.’+
10 Men hør på meg, dere kloke menn:*
11 For han lønner et menneske etter det han gjør,+
og lar ham ta konsekvensene av sin handlemåte.
13 Hvem ga ham ansvaret for jorden?
Hvem satte ham over hele verden?*
14 Hvis han retter sin oppmerksomhet* mot mennesker
og tar tilbake deres ånd og pust,+
15 dør de alle sammen,
de blir til støv igjen.+
16 Hvis du har forstand, så hør på dette,
lytt nøye til det jeg sier.
17 Kan en som hater rettferdighet, styre?
Vil du fordømme en rettferdig som har makten?
18 Vil du si til en konge: ‘Du er udugelig’,
eller til høytstående menn: ‘Dere er onde’?+
19 Det finnes En som ikke tar parti for fyrster,
20 De kan dø plutselig,+ midt på natten.+
De rister voldsomt, og så er det slutt.
Selv de mektige blir tatt bort, men ikke ved menneskehender.+
21 For Gud følger menneskets veier med sine øyne,+
han ser hvert skritt mennesket tar.
22 Det finnes ikke noe mørke og ingen dyp skygge
der syndere kan skjule seg.+
23 For Gud fastsetter ikke en bestemt tid
da et menneske skal føres fram for ham i retten.
24 Han trenger ikke å forhøre de mektige før han knuser dem
og innsetter andre i stedet for dem.+
25 Han vet nemlig hva de holder på med.+
Om natten styrter han dem, og de knuses.+
26 Han straffer dem for deres ondskap
på et sted der alle kan se det,+
27 for de har sluttet å følge ham+
og bryr seg ikke om noen av hans veier.+
28 De er skyld i at de fattige må rope til Gud,
og at han må høre de hjelpeløse skrike.+
29 Om Gud forholder seg taus, hvem kan da fordømme ham?
Om han skjuler sitt ansikt, hvem kan da se ham?
Enten han gjør det overfor en nasjon eller et menneske, er resultatet det samme,
30 nemlig at en gudløs* ikke får herske+
eller legge feller for folket.
31 Kan noen si til Gud:
‘Jeg er blitt straffet, enda jeg ikke har gjort noe galt.+
32 Fortell meg hva jeg har oversett.
Hvis jeg har gjort noe galt, skal jeg ikke gjøre det igjen.’
33 Skal han lønne deg på dine betingelser når du avviser hans dom?
Det må du svare på, ikke jeg.
Så fortell meg hva du vet.
34 Kloke menn* som hører på meg,
ja alle vise menn, skal si til meg:
35 ‘Job taler uten kunnskap,+
hans ord mangler innsikt.’
36 La Job bli prøvd* til det ytterste,
for han svarer akkurat som de onde!
37 Han føyer opprør til sin synd,+
han klapper hånlig i hendene foran oss
og bruker mange ord mot den sanne Gud!»+
35 Ẹlihu fortsatte å tale:
2 «Er du så overbevist om at du har rett, at du vil si:
‘Jeg er mer rettferdig enn Gud’?+
3 Du sier jo: ‘Spiller det noen rolle for deg?*
Har jeg det bedre nå enn om jeg hadde syndet?’+
4 Jeg skal svare deg,
deg og vennene dine.+
5 Løft blikket mot himmelen og se,
legg merke til skyene,+ som er høyt over deg.
6 Hvis du synder, skader du da Gud?+
Hvis du begår mange feil, går det da ut over ham?+
7 Hvis du er rettferdig, hva gir du ham da?
Hva kan han få av deg?+
8 Din ondskap går bare ut over andre mennesker,
og bare menneskesønner har nytte av din rettferdighet.
10 Men ingen sier: ‘Hvor er Gud, min Store Skaper,+
han som får mennesker til å synge lovsanger om natten?’+
14 Hvor mye mindre vil Gud da høre på deg når du klager over at du ikke ser ham!+
Din sak er lagt fram for ham, så nå må du vente på ham.+
15 Han har ikke krevd deg til regnskap i vrede,
og han har heller ikke festet seg ved alle dine ubetenksomme ord.+
16 Job åpner munnen, men forgjeves,
han sier mye, men mangler kunnskap.»+
36 Ẹlihu fortsatte:
2 «Vær tålmodig med meg litt til mens jeg forklarer,
for jeg har mer å si til forsvar for Gud.
3 Jeg skal fortelle utførlig om alt jeg vet,
og jeg skal vise at min Skaper er rettferdig.+
4 Det jeg sier, er ikke løgn,
ordene kommer fra Ham som er fullkommen i kunnskap.+
7 Han tar ikke øynene bort fra de rettferdige.+
Han lar dem sitte på troner sammen med konger,*+ og de blir opphøyd for evig.
8 Men hvis de blir bundet med lenker
og fanget med nødens reip,
9 forteller han dem hva de har gjort,
hvilke synder de har begått i sin stolthet.
10 Han åpner ørene deres for tilrettevisning
og sier at de må slutte å handle galt.+
11 Hvis de adlyder og tjener ham,
får de leve resten av sine dager i velstand,
deres leveår blir gode.+
13 De som har et gudløst* hjerte, bærer på bitterhet.
Ikke engang når Han binder dem, roper de om hjelp.
15 Men Gud* redder de hjelpeløse som er i nød.
Når de blir undertrykt, åpner han deres øre så de hører ham.
16 Han drar deg bort fra fortvilelsens rand+
til et sted med god plass, der det er frihet,+
og der du trøstes av fine retter på ditt bord.+
17 Da kan du glede deg over at de onde blir dømt,+
når det blir avsagt dom og rettferdigheten seirer.
18 Men pass på at vreden ikke fyller deg* med skadefryd,+
og la ikke en stor bestikkelse føre deg på avveier.
19 Hvordan skulle ditt rop om hjelp
eller dine egne kraftanstrengelser i så fall kunne redde deg fra ulykke?+
20 Lengt ikke etter natten,
da folk forsvinner fra der de er.
21 Pass på at du ikke slår inn på en ond kurs,
for du velger heller ondskap enn lidelse.+
22 Se hvor opphøyd Gud er i sin makt!
Hvilken lærer er som ham?
25 Hele menneskeheten har sett dem,
dødelige mennesker betrakter dem på avstand.
28 Skyene lar regnet falle,+
det strømmer ned over menneskene.
32 Han har lynet i sine hender,
og han retter det mot målet.+
33 Hans torden bærer bud om ham,
selv husdyrene varsler hvem* som kommer.
37 Dette får mitt hjerte til å dunke,
det slår vilt i brystet.
2 Lytt oppmerksomt til bulderet av Guds røst
og tordenen fra hans munn.
3 Han slipper den løs under hele himmelen
og sender sine lyn+ til jordens ender.
4 Så lyder det et brak,
han tordner med mektig røst.+
Han holder ikke lynene tilbake når hans røst høres.
7 Gud får menneskenes arbeid til å stoppe opp,*
så alle dødelige mennesker lærer hva han kan gjøre.
8 De ville dyrene går inn i hulene sine,
de holder seg i hi.
11 Ja, han gjør skyene tunge av vanndråper,
han sprer sine lyn+ blant dem.
12 Skyene beveger seg hit og dit, han styrer dem dit han vil.
De utretter alt han befaler,+ på hele den bebodde jord.*
13 Enten det er for å straffe,*+ for å vanne jorden
eller for å vise lojal kjærlighet, får han det til å skje.+
14 Lytt til dette, Job.
Stopp opp og tenk nøye over Guds enestående gjerninger.+
15 Forstår du hvordan Gud styrer* skyene,
og hvordan han får det til å lyne fra dem?
16 Forstår du hvordan skyene kan sveve?+
Alt dette er enestående gjerninger av Ham som er fullkommen i kunnskap.+
17 Hvorfor føles klærne dine varme
når sønnavinden får all virksomhet til å stanse?+
19 Fortell oss hva vi skal si til ham.
Vi kan ikke svare, for vi er i mørket.
20 Skal han få beskjed om at jeg vil tale med ham?
Har noen sagt noe som må fortelles videre til ham?+
21 Mennesker kan ikke se lyset*
selv om det stråler klart på himmelen,
før vinden kommer og blåser bort skyene.
22 Fra nord kommer et gyllent lys,
Guds majestetiske storhet+ vekker ærefrykt.
23 Det er umulig for oss å forstå Den Allmektige fullt ut.+
24 Derfor bør mennesker frykte ham.+
For han godkjenner ikke dem som mener at de er vise.»*+
38 Da svarte Jehova Job ut av stormen:+
2 «Hvem er dette som fordunkler min hensikt
og taler uten kunnskap?+
3 Gjør deg klar, vis deg som en mann.
Jeg skal spørre deg, og du skal opplyse meg.
4 Hvor var du da jeg grunnla jorden?+
Fortell meg det, hvis du mener at du har innsikt.
5 Hvem fastsatte jordens mål – vet du det?
Hvem strakte en målesnor ut over den?
6 Hva ble jordens sokler senket ned i,
og hvem la dens hjørnestein,+
7 da morgenstjernene+ sammen ropte av glede
8 Hvem sperret for havet med porter+
da det brøt fram fra morslivet,
9 da jeg kledde det med skyer
og svøpte det i tykt mørke,
10 da jeg bestemte grensen for det
og satte dets bommer og porter på plass+
11 og sa: ‘Hit kan du komme, men ikke lenger,
her skal dine stolte bølger stanse’?+
12 Har du noensinne* kalt på morgenen
eller fortalt daggryet hvor det skal bryte fram,+
13 så det kan ta tak i jordens ender
og riste bort de onde?+
14 Jorden forandrer seg som leire under et segl,
og alt på den trer fram som detaljene på en kledning.
15 Men de ondes lys blir tatt fra dem,
og deres løftede arm blir brukket.
16 Har du vært nede ved havets kilder
eller utforsket vanndypet?+
17 Har du fått vite hvor dødens porter er?+
Har du sett portene til det dype mørket?*+
18 Har du forstått hvilken utstrekning jorden har?+
Fortell meg det, hvis du vet alt dette.
19 I hvilken retning bor lyset?+
Og hvor holder mørket til?
20 Kan du finne stiene til stedet der de bor,
og følge dem hjem?
21 Vet du dette? Var du født på den tiden,
og har du levd i så mange år?*
22 Har du vært inne i forrådshusene for snøen+
eller sett forrådshusene for haglet,+
23 som jeg har spart til trengselens tid,
til kampens og krigens dag?+
25 Hvem har laget en renne for styrtregnet
og en sti for tordenskyen,+
26 så det kan regne der ingen bor,
i ødemarken der det ikke finnes mennesker,+
27 så tørre og øde områder kan mettes
og gresset kan spire?+
28 Har regnet en far?+
Og duggdråpene, hvem er far til dem?+
29 Hvilket morsliv kommer isen fra,
og hvem har født himmelens frost?+
30 Hvem gjør vannets overflate hard som stein
og dekker vanndypet med is?+
33 Kjenner du de lovene som styrer himmellegemene?*+
Kan du innføre deres* myndighet på jorden?
34 Kan du rope til skyene
og få regnet til å øse ned over deg?+
35 Kan du sende ut lyn?
Vil de komme til deg og si: ‘Her er vi’?
37 Hvem er så vis at han kan telle skyene,
og hvem kan velte himmelens vannkrukker+
38 så støvet flyter som gjørme
og jordklumpene klistrer seg sammen?
39 Kan du jage bytte for en løve
eller mette ungløver+
40 når de kryper sammen i hulene sine
eller ligger på lur på skjulestedene?
41 Hvem sørger for mat til ravnen+
når dens unger skriker til Gud om hjelp
og flakser omkring fordi det ikke finnes noe å spise?
39 Vet du når fjellgeitene føder?+
Har du sett hjortene føde sine unger?+
2 Teller du de månedene de er drektige?
Kjenner du tidspunktet da de skal føde?
3 De huker seg ned og føder sine unger,
og så er riene over.
4 Ungene blir sterke og vokser opp i det fri,
så springer de bort og kommer ikke tilbake.
5 Hvem slapp villeselet* fri?+
Hvem løste det fra båndene?
6 Jeg har gitt det ørkensletten til hjem
og saltlandet til bolig.
7 Det ler av byens larm,
det hører ingen eseldriver som roper.
8 Det streifer omkring i fjellene og søker etter beite,
det leter opp hver eneste grønne plante.
9 Er villoksen villig til å tjene deg?+
Vil den bli natten over i stallen* din?
10 Kan du binde en villokse med tau og få den til å pløye for deg?
Vil den følge etter deg og harve* i dalen?
11 Kan du stole på dens store styrke
og la den utføre ditt tunge arbeid?
12 Kan du regne med at den fører kornet ditt hjem?
Vil den komme til treskeplassen med det?
13 Strutsen flakser glad med vingene,
men kan hennes svingfjær og fjærdrakt måle seg med storkens?+
14 Hun går fra eggene sine på bakken
og holder dem varme i jorden.
15 Hun tenker ikke på at en fot kan knuse dem,
og at et vilt dyr kan tråkke på dem.
16 Hun er hard mot ungene sine, som om de ikke var hennes egne.+
Hun er ikke redd for at hennes slit skal være forgjeves.
17 For Gud har ikke latt henne få* visdom,
han har ikke gitt henne forstand.
18 Men når hun reiser seg og flakser med vingene,
ler hun av hesten og dens rytter.
19 Er det du som gir hesten styrke?+
Kler du dens hals med en brusende man?
20 Kan du få den til å hoppe som en gresshoppe?
Dens stolte prusting er skremmende.+
22 Den ler av frykten og er ikke redd for noe.+
Den snur ikke når den møter sverdet.
23 Pilkoggeret rasler mot den,
spydet og kastespydet blinker.
25 Når det blåses i hornet, vrinsker den høyt.
Den værer kampen på lang avstand
og hører krigsropet og hærførernes brøling.+
26 Er det din forstand som får falken til å sveve høyt
og bre vingene ut mot sør?
28 Den tilbringer natten på en klippe,
den bor i sin festning på en fjellklippe.*
29 Derfra søker den etter mat,+
den har øyne som ser langt.
30 Dens unger slurper i seg blod,
og der de drepte ligger, der er den.»+
40 Jehova fortsatte sitt svar til Job:
2 «Burde en som leter etter feil, stride mot Den Allmektige?+
La den som ønsker å irettesette Gud, svare på det.»+
3 Job svarte da Jehova:
4 «Det er jeg ikke verdig til!+
Hva kan jeg svare deg?
Jeg legger hånden over munnen.+
5 Jeg har svart én gang, men vil ikke gjøre det igjen,
ja to ganger, men nå vil jeg ikke si mer.»
6 Jehova svarte da Job ut av stormen:+
7 «Gjør deg klar, vis deg som en mann.
Jeg skal spørre deg, og du skal opplyse meg.+
8 Drar du min rettferdighet i tvil?*
Dømmer du meg skyldig så du selv kan få rett?+
10 Pryd deg med storhet og ære,
kle deg i verdighet og prakt.
11 Slipp løs din voldsomme vrede,
se på alle som er stolte, og sett dem på plass.
12 Se på alle som er stolte, og ydmyk dem,
tråkk de onde ned der de står.
13 Gjem dem alle i støvet,
bind dem* på det skjulte stedet.
14 Da skulle også jeg gi deg rett i*
at din høyre hånd kan redde deg.
15 Se nå på Bẹhemot,* som jeg har skapt, slik jeg skapte deg.
Den spiser gress som oksen.
16 Se for en kraft den har i hoftene,
og for en styrke den har i bukmusklene!
17 Den kan gjøre halen stiv som et sedertre,
og senene i lårene er vevd sammen.
18 Knoklene er som kobberrør,
bena er som smidde jernstenger.
19 Den er den fremste i sitt slag* av det Gud har skapt,
bare Skaperen kan nærme seg den med sitt sverd.
20 Fjellene gir den mat,
og alle de ville dyrene leker der.
21 Den legger seg ned under lotustrærne,
i ly av sivet i sumpen.
22 Lotustrærne gir den skygge,
og den er omgitt av poplene i dalen.
23 Selv om elven er voldsom, får den ikke panikk.
Den føler seg trygg selv om Jordan+ fosser mot dens gap.
24 Kan en mann fange den hvis den har fått øye på ham?
Kan han sette en krok* i nesen på den?
3 Vil den trygle deg om nåde
eller tale vennlig til deg?
4 Vil den inngå en avtale med deg
og være din slave resten av livet?
5 Kan du leke med den som med en fugl
eller holde den i bånd for de små jentene dine?
6 Vil handelsmenn kjøpslå om den?
Vil de dele ut stykker av den til kjøpmenn?
7 Kan du fylle dens hud med harpuner+
eller dens hode med fiskespyd?
8 Legg hånden på den.
Den kampen kommer du til å huske, og du vil aldri gjøre det igjen!
9 Ethvert håp om å få overtaket over den er forgjeves.
Bare synet av den vil få deg til å gi opp.*
10 Ingen tør å terge den.
Så hvem tør å sette seg opp mot meg?+
11 Hvem har gitt meg noe først, så jeg burde betale ham tilbake?+
Alt under himmelen tilhører meg.+
12 Jeg skal ikke tie om dens ben,
om hvor sterk den er, og hvor flott den er bygd.
13 Hvem kan flå panseret av den?
Hvem vil gå inn i dens åpne gap?
14 Hvem kan tvinge opp kjevene på den?*
Tennene er skremmende!
15 På ryggen har den rader av skjell*
som er tett forseglet.
16 De sitter så tett
at det ikke kan komme luft inn mellom dem.
17 De sitter fast i hverandre,
de henger sammen og kan ikke skilles.
18 Når den fnyser, gnistrer det,
og øynene er som daggryets stråler.
19 Lynglimt går ut av gapet på den,
gnister av ild fyker ut.
20 Røyk kommer ut av neseborene
som fra en ovn som fyres med siv.
21 Pusten fra den setter kull i brann,
og en flamme står ut av gapet.
22 Den har stor styrke i nakken,
og skrekk løper foran den.
23 Hudfoldene er faste,
de sitter som støpt og rører seg ikke.
24 Hjertet er hardt som stein,
ja hardt som den nedre kvernsteinen.
25 Når den reiser seg, blir selv de mektige redde,
når den slår vilt om seg, mister de fatningen.
26 Hvis sverdet treffer den, har det ingen virkning,
det har heller ikke spyd, kastepil eller pilspiss.+
27 Jern er som halm for den,
kobber som råttent tre.
28 Ingen pil får den til å flykte,
steiner som slynges mot den, blir til halmstrå.
29 En klubbe er som halmstrå for den,
og den ler når man rasler med kastespyd.
30 Undersiden er som skarpe potteskår,
som en treskeslede drar den seg gjennom gjørmen.+
31 Den får dypet til å koke som en gryte,
den får havet til å skumme som en salvegryte.
32 Kjølvannet etter den er en lysende sti,
som om dypet har fått hvitt hår.
33 Ingen på jorden er som den,
et dyr som er skapt helt uten frykt.
34 Alt som er stolt, tør den å se i øynene.
Den er konge over alle majestetiske ville dyr.»
42 Da svarte Job Jehova:
2 «Nå vet jeg at du kan gjøre alt,
og at ingenting du bestemmer deg for, er umulig for deg.+
3 Du sa: ‘Hvem er dette som fordunkler min hensikt uten kunnskap?’+
Ja, uten å forstå talte jeg
om ting som ligger for høyt for meg, ting som jeg ikke vet noe om.+
4 Du sa: ‘Jeg ber deg, hør, og jeg skal tale.
Jeg skal spørre deg, og du skal opplyse meg.’+
5 Før hadde mine ører hørt om deg,
men nå ser jeg deg med egne øyne.
7 Etter at Jehova hadde talt til Job, sa Jehova til temanitten Ẹlifas:
«Jeg er brennende vred på deg og dine to venner,+ for dere har ikke talt sant om meg,+ slik min tjener Job har gjort. 8 Ta nå sju okser og sju værer og gå til min tjener Job og bær fram et brennoffer for dere selv. Min tjener Job kommer til å be for dere,+ og jeg skal høre hans bønn* om å ikke behandle dere slik dere fortjener på grunn av deres dumhet. For dere har ikke talt sant om meg, slik min tjener Job har gjort.»
9 Temanitten Ẹlifas, sjuhitten Bildad og naamatitten Sofar gikk da av sted og gjorde som Jehova hadde sagt. Og Jehova lyttet til Jobs bønn.
10 Etter at Job hadde bedt for sine venner,+ gjorde Jehova ende på Jobs lidelser+ og ga ham velstanden tilbake.* Jehova ga ham dobbelt så mye som han hadde hatt før.+ 11 Alle hans brødre og søstre og alle hans tidligere venner+ kom hjem til ham og spiste sammen med ham. De viste ham medfølelse og trøstet ham etter all den ulykke som Jehova hadde tillatt at han ble rammet av. Hver av dem ga ham et pengestykke og en gullring.
12 Jehova velsignet den siste delen av Jobs liv mer enn den første,+ og Job fikk etter hvert 14 000 sauer, 6000 kameler, 1000 par okser og 1000 eselhopper.+ 13 Han fikk også sju sønner og tre døtre til.+ 14 Den første datteren ga han navnet Jemịma, den andre Kẹsia og den tredje Keren-Happuk. 15 Det fantes ingen kvinner i hele landet som var så vakre som døtrene til Job, og faren deres lot dem få en arv sammen med brødrene.
16 Etter dette levde Job i 140 år, og han fikk se barn og barnebarn i fire generasjoner. 17 Til slutt døde Job, etter et langt og godt liv.*
Betyr muligens «gjenstand for fiendskap».
El.: «Han var en uklanderlig og rettskaffen mann.»
Se Ordforklaringer.
Bokst.: «500 par kveg».
Bokst.: «eselhopper».
El.: «hjemme hos hver av dem etter tur».
Et hebraisk idiom som sikter til englene.
Bokst.: «rettet ditt hjerte mot».
El.: «Han er en uklanderlig og rettskaffen mann».
El.: «kan du gjøre som du vil med».
Bokst.: «Jehovas ansikt».
El. muligens: «Lyn».
Et hebraisk idiom som sikter til englene.
Bokst.: «rettet ditt hjerte mot».
El.: «Han er en uklanderlig og rettskaffen mann».
El.: «ulastelighet; prinsippfasthet».
Bokst.: «oppsluke».
El.: «sin sjel».
El.: «Du kan gjøre som du vil med ham!»
Bokst.: «Jehovas ansikt».
El.: «åpne sår».
El.: «ulastelighet; prinsippfasthet».
El.: «bekjente».
Bokst.: «sin dag».
El.: «mørke og dødens skygge».
Sikter sannsynligvis til krokodillen eller til et annet stort og sterkt dyr som lever i vannet.
Bokst.: «knær».
El. muligens: «som bygde seg øde steder».
El.: «bitre i sjelen».
Bokst.: «trett».
El.: «tenker ut».
El.: «ungløver med manke».
El.: «sendebud».
Bokst.: «sverdet fra deres munn».
Bokst.: «løskjøper».
El.: «skal ha en pakt (avtale) med deg».
Bokst.: «er fred».
El.: «å forlenge mitt liv».
El.: «sabeernes reisende flokk».
Bokst.: «løskjøpe».
El.: «kjøpslå om».
Bokst.: «mitt øye aldri mer får se det gode».
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Bokst.: «min ånds trengsel».
El.: «min sjels bitterhet».
Bokst.: «mine knokler».
Bokst.: «ditt hjerte».
Bokst.: «sendte han dem i deres opprørs hånd».
El.: «våkne opp for deg».
Bokst.: «bære fram ord fra sitt hjerte».
Bokst.: «Slik er stiene for».
El.: «frafalne».
Bokst.: «en edderkopps hus».
Bokst.: «sitt hus».
El.: «han ser på et hus av stein».
El.: «oppslukt».
El.: «oppløses hans vei».
El.: «som bevarer sin integritet».
Bokst.: «gripe hånden til».
El.: «stille Gud for retten».
El.: «fjerner».
Muligens stjernebildet Store bjørn (Ursa Major).
Muligens stjernebildet Orion.
Muligens stjernehopen Pleiadene (Sjustjernen) i stjernebildet Tyren.
Bokst.: «sydens indre rom».
Muligens et stort havuhyre.
El. muligens: «motpart i retten».
Bokst.: «stevne meg».
El.: «er uskyldig».
El.: «uhederlig».
El.: «er uskyldig».
El.: «kjenner jeg ikke min sjel».
El.: «forkaster».
El.: «dem som bevarer sin integritet».
Bokst.: «ansiktet».
Bokst.: «ond».
El.: «pottaske».
El.: «megle».
Bokst.: «legge sin hånd på oss begge».
Bokst.: «tok sin kjepp bort fra meg».
El.: «min sjels bitterhet».
El.: «mitt liv». Bokst.: «min ånd; min pust».
Bokst.: «Og dette har du skjult i ditt hjerte.»
El.: «føle litt glede igjen».
El.: «til mørkets og dødsskyggens».
El.: «har en skrythals rett».
El.: «finne fram til Den Allmektiges grense».
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
El.: «bli født som menneske».
El.: «at sjelen utånder».
Bokst.: «dere er folket».
Bokst.: «et hjerte».
Bokst.: «har vaklende føtter».
El. muligens: «snakk med».
Bokst.: «ånd; pust».
Bokst.: «ganen».
El.: «fratar rådgivere alt».
El.: «de eldste».
Bokst.: «løser de mektiges belte».
Bokst.: «hjertet».
El.: «Tar dere parti for ham?»
El.: «minneverdige ordene».
Bokst.: «skjoldbuklene deres er som skjoldbukler av leire».
Bokst.: «Hvorfor bærer jeg mitt kjøtt mellom tennene».
El.: «livsførsel».
El.: «frafallen».
El. muligens: «Hvis noen kan det, vil jeg tie stille og dø.»
Bokst.: «Det er bare to ting du ikke må gjøre mot meg».
Bokst.: «Han». Sikter muligens til Job.
El.: «mettet med uro».
El. muligens: «og blir skåret av».
Bokst.: «meg».
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Bokst.: «dine henders verk».
El.: «kunnskap som er vind».
El.: «skadelige tanker».
El.: «lærer opp din munn».
Bokst.: «din ånd».
Bokst.: «brød».
El.: «vinne over».
Bokst.: «sine tykke skjoldbukler».
Dvs. alt håp om bedring.
Bokst.: «hans».
El.: «de frafalnes forsamling».
El.: «på ord som er vind».
El.: «dem som samles hos meg».
El.: «min styrke». Bokst.: «mitt horn».
El.: «dødens skygge».
El. muligens: «søvnløst vender blikket mot».
Bokst.: «ånd».
El.: «dvele ved».
Bokst.: «hans sønners øyne svikter».
Bokst.: «til et ordtak for folk».
El.: «frafalne».
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Dvs. hans håp.
El.: «Sjeols», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Sikter muligens til Job og hans likesinnede.
El. muligens: «urene».
El.: «halte».
Bokst.: «dødens førstefødte».
El.: «en forferdelig død».
Bokst.: «Noe som ikke er hans».
Bokst.: «skal han ikke ha noe navn».
El.: «bor som midlertidig innbygger».
El.: «min sjel».
El.: «fornærmet meg».
El.: «slektninger».
Bokst.: «sønnene fra min livmor», dvs. de sønnene som kom fra samme livmor som ham.
Bokst.: «med mine tenners hud».
Bokst.: «blir dere ikke mette av mitt kjøtt».
El.: «gjenkjøper».
Bokst.: «over (på) støvet».
El.: «Mine nyrer har sviktet inni meg.»
Bokst.: «en ånd fra min forstand».
El.: «menneskeheten; Adam».
El.: «frafalnes».
Dvs. hans ungdomskraft.
El.: «galle».
Bokst.: «tunge».
Bokst.: «kommer ikke til å svelge».
Bokst.: «han».
Bokst.: «hans».
Bokst.: «min ånd».
El.: «mektige».
El.: «lyden av pipe».
El.: «på et øyeblikk», dvs. at de får en rask og smertefri død.
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
El.: «planer».
El.: «hvis tallet på hans måneder blir delt i to».
El.: «lære Gud noe».
Bokst.: «margen i hans knokler er saftig».
El.: «med bitter sjel».
El. muligens: «for å bruke vold mot meg».
Bokst.: «deres tegn».
Bokst.: «Dalens jordklumper skal smake søtt for ham».
Bokst.: «han skal dra hele menneskeheten etter seg».
El.: «Gleder det Den Allmektige».
Bokst.: «drar klærne av de nakne».
Bokst.: «armene».
El.: «foreldreløse».
Bokst.: «fuglefeller».
El.: «over himmelens sirkel».
El.: «fikk sitt liv forkortet».
Bokst.: «elv».
El.: «dine gullklumper».
El.: «elvedalene; wadiene».
El.: «dine gullklumper».
El.: «den som har nedslåtte øyne».
El.: «er min klage opprørsk».
Bokst.: «til venstre».
Bokst.: «høyre».
Dvs. hans domsdag.
El.: «som pant».
El. muligens: «høste fôr på marken».
El. muligens: «De presser olje mellom terrassemurene.»
El. muligens: «Gud retter ingen anklage mot noen».
Bokst.: «graver».
Bokst.: «Han er rask på vannenes overflate.»
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Bokst.: «Livmoren».
Bokst.: «Han».
Bokst.: «Han».
Bokst.: «deres veier».
Bokst.: «sine høyder».
El.: «ren».
El.: «praktisk visdom».
Bokst.: «Hvem tilhører den pusten (ånden) som har kommet ut av deg?»
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Bokst.: «ham».
El.: «Abaddon».
Bokst.: «norden».
Bokst.: «tomhet».
Bokst.: «en sirkel».
Bokst.: «Rahab».
El.: «vind».
El.: «glidende».
Bokst.: «sitt ordspråk».
El.: «skal jeg ikke gi slipp på min ulastelighet (prinsippfasthet)».
El.: «håne».
El.: «for noen av mine dager».
El.: «frafalne».
El. muligens: «ved Guds hånd».
El. muligens: «De».
Bokst.: «helles».
Bokst.: «stein».
Sikter tydeligvis til gruvedrift.
El.: «lutret».
Bokst.: «vekt».
Bokst.: «Å frykte».
Bokst.: «sitt ordspråk».
El.: «tjenerne».
Bokst.: «og gjemte seg».
El.: «ermeløse overkledning».
El.: «gransket».
Bokst.: «mitt rede».
Bokst.: «dryppet».
El. muligens: «De dempet ikke lyset fra mitt ansikt.»
El.: «salturt».
El.: «elvedaler; wadier».
Bokst.: «pisket».
Bokst.: «til et ordtak for dem».
Bokst.: «løsnet min buestreng».
El.: «kaster de av seg bisselet».
El. muligens: «hjelper».
El. muligens: «Min sykdom er så alvorlig at den vansirer meg».
El. muligens: «oppløser du meg med et brak».
Bokst.: «en ruinhaug».
El.: «har en hard dag».
Bokst.: «strutsens døtre».
El. muligens: «feber».
El.: «pipen».
El. muligens: «med løgnaktige menn».
El.: «ulastelighet; prinsippfasthet».
El.: «la mine etterkommere bli utryddet».
Bokst.: «knele over henne».
El.: «rykker opp hele avlingen min med røttene».
El.: «har hatt en rettssak».
Bokst.: «i livmoren».
Bokst.: «fått enkens øyne til å svikte».
Bokst.: «han».
Bokst.: «fra min mors livmor av».
Bokst.: «henne».
Bokst.: «hans hofter».
El. muligens: «når jeg så at jeg fikk medhold i byporten».
El.: «mitt skulderblad».
El.: «leddskålen; overarmsbenet».
Bokst.: «lyset».
Bokst.: «så min hånd kysset min munn».
El.: «be om hans sjel».
Bokst.: «kjøtt».
El.: «fastboende utlending».
El.: «Her er min underskrift.»
El.: «var rettferdig i sine egne øyne».
Bokst.: «liten av dager».
Bokst.: «dagene».
Bokst.: «Mange dager».
El.: «irettesette Job».
El.: «gi en ærestittel til».
Bokst.: «min tunge med min gane».
Bokst.: «forsegler».
El.: «liv».
El.: «et (kaste)våpen».
Bokst.: «hans liv».
El.: «er nå blottet».
El.: «liv».
El.: «en engel».
Bokst.: «synge for».
El. muligens: «og jeg har ikke hatt noen nytte av det».
El.: «mitt liv».
Bokst.: «ganen».
Bokst.: «menn med hjerte».
El.: «den bebodde jord».
Bokst.: «sitt hjerte».
El.: «de høytstående framfor de ubetydelige».
Bokst.: «hans henders verk».
El.: «frafallen».
Bokst.: «Menn med hjerte».
El. muligens: «Min far, la Job bli prøvd».
Sikter sannsynligvis til Gud.
Bokst.: «på grunn av de stores arm».
El.: «på løgner».
Bokst.: «hjertes kraft».
El. muligens: «Han innsetter konger».
El.: «et (kaste)våpen».
El.: «frafallent».
El. muligens: «de ender sitt liv».
Bokst.: «han».
El.: «ikke får deg til å klappe i hendene».
El. muligens: «kreve ham til regnskap (kritisere ham) for det han gjør».
El.: «tallet på hans år går over vår forstand».
El.: «hans tåke kondenseres til regn».
Bokst.: «hytte».
Bokst.: «brer sitt lys».
Bokst.: «røtter».
El. muligens: «fører han folkenes sak».
El. muligens: «hva».
Bokst.: «setter et segl på hånden til hvert menneske».
El.: «på jordens fruktbare overflate».
Bokst.: «som kjepp».
El.: «befaler».
El.: «hamre ut».
Dvs. lyset fra solen.
Bokst.: «som er vise i hjertet».
Et hebraisk idiom som sikter til englene.
Bokst.: «i dine dager».
El.: «dødens skygge».
Bokst.: «dager».
El. muligens: «lynene».
Muligens stjernehopen Pleiadene (Sjustjernen) i stjernebildet Tyren.
Muligens stjernebildet Orion.
Bokst.: «Massarot». I 2Kg 23:5 sikter et beslektet ord i flertall til stjernebildene i Dyrekretsen.
Muligens stjernebildet Store bjørn (Ursa Major).
Bokst.: «himmelen».
El. muligens: «Hans».
El. muligens: «mennesket».
El. muligens: «sinnet».
El.: «onageren», en underart av halvesel.
El.: «ved krybben».
El.: «pløye».
Bokst.: «har fått henne til å glemme».
Bokst.: «den drar ut for å møte våpen».
Bokst.: «og oppsluker jorden».
El. muligens: «den tror ikke at».
Bokst.: «en klippes tann».
El.: «Gjør du min rettferdighet ugyldig?»
Bokst.: «deres ansikter».
El.: «rose deg for».
Muligens flodhesten.
Bokst.: «er begynnelsen».
Bokst.: «snare».
Muligens krokodillen.
Bokst.: «siv».
Bokst.: «torn».
El.: «vil kaste deg over ende».
Bokst.: «dens ansikts dører».
El. muligens: «Dens stolthet er dens rader av skjell».
Bokst.: «jeg skal løfte opp hans ansikt».
Bokst.: «vendte Jehova Jobs fangenskap».
Bokst.: «gammel og mett av dager».