Se for deg at du er sammen med en gruppe brødre og søstre. Dere har det hyggelig, og du tar et gruppebilde. Ja, du tar to bilder til i tilfelle det første bildet ikke blir helt bra. Nå har du tre bilder. Men på et av dem legger du merke til at en bror ser litt sur ut. Så du sletter det fordi du har to andre bilder der alle i gruppen smiler, også denne broren. Vi har stort sett gode minner fra den tiden vi er sammen med våre brødre og søstre. Men tenk om det skulle skje at en bror eller søster sier eller gjør noe som ikke er så vennlig. Hva skal vi da gjøre med dette minnet? Hvorfor ikke prøve å slette det, akkurat som du ville ha slettet et bilde? (Ef 4:32) Vi kan velge å glemme, fordi vi husker så mange gode stunder vi har hatt sammen med ham eller henne. Det er slike minner vi ønsker å ta vare på og glede oss over. w23.11 12 avsn. 16–17

De greske ordene som blir brukt her, viser at kvinner må bruke anstendige klær og ta hensyn til andres følelser og meninger. Vi er stolte over at våre modne kristne søstre kler seg på en beskjeden måte! Vurderingsevne er en egenskap som alle modne kristne søstre har. Hva er vurderingsevne? Det er god dømmekraft – evnen til å skille mellom rett og galt og så velge å gjøre det rette. Tenk på eksempelet med Abigajil. Mannen hennes hadde tatt en dårlig avgjørelse som kom til å få alvorlige konsekvenser for hele husstanden. Abigajil handlet raskt, og hennes gode dømmekraft reddet liv. (1. Sam 25:14–23, 32–35) Vurderingsevne hjelper oss også til å vite når vi bør si noe, og når vi bør la være. Og det hjelper oss til å ha den rette likevekten og ikke blande oss i andres saker når vi viser dem personlig interesse. – 1. Tess 4:11. w23.12 20 avsn. 8–9

Apostelen Paulus skrev dette til menigheten i Roma. Brødrene og søstrene der hadde lært om Jehova og Jesus, vist tro og blitt kristne. Derfor hadde Gud «erklært [dem] rettferdige på grunn av tro», og han salvet dem med hellig ånd. (Rom 5:1) Det gjorde at de fikk et sikkert, fantastisk håp. Senere skrev Paulus til salvede kristne i Efesos om det håpet Gud hadde gitt dem. Han sa at de hellige skulle få «en arv». (Ef 1:18) Og da han skrev til kolosserne, nevnte han hvor håpet deres ville bli til virkelighet. Han skrev: «Det dere håper på, ... er gjort klart for dere i himmelen.» (Kol 1:4, 5) Så det de salvede kristne har håp om, er å bli oppreist til evig liv i himmelen, hvor de skal herske som konger sammen med Kristus. – 1. Tess 4:13–17; Åp 20:6. w23.12 9 avsn. 4–5