1. Mosebok

43 Matmangelen i landet var alvorlig.+ 2 Så da de hadde spist opp alt kornet som de hadde hatt med fra Egypt,+ sa deres far til dem: «Dra tilbake og kjøp litt mat til oss.» 3 Men Juda sa til ham: «Mannen advarte oss klart og tydelig og sa at vi ikke fikk tre fram for ham igjen hvis vi ikke hadde med oss broren vår.+ 4 Hvis du sender med oss broren vår, vil vi dra ned og kjøpe mat. 5 Men hvis du ikke lar ham bli med oss, drar vi ikke ned, for mannen sa til oss: ‘Dere får ikke tre fram for meg igjen hvis ikke broren deres er med dere.’»+ 6 Israel+ spurte: «Hvorfor måtte dere sette meg i denne vanskelige situasjonen ved å fortelle mannen at dere hadde en bror til?» 7 Da sa de: «Mannen spurte direkte om oss og slektningene våre. Han sa: ‘Lever deres far ennå? Har dere en bror til?’, og vi svarte på det han spurte om.+ Hvordan kunne vi vite at han kom til å si: ‘Ta med dere broren deres ned hit’?»+

8 Juda ba da sin far Israel inntrengende: «Send gutten med meg,+ og la oss dra, så vi kan leve og slippe å dø+ – vi og du og barna våre.+ 9 Jeg garanterer for sikkerheten hans.*+ Du kan holde meg ansvarlig. Hvis jeg ikke fører ham tilbake og stiller ham fram for deg, har jeg syndet mot deg for alltid. 10 Hadde vi ikke ventet så lenge, kunne vi allerede ha reist fram og tilbake to ganger.»

11 Da sa deres far Israel til dem: «Hvis det er slik det må være, så gjør dette: Fyll sekkene deres med landets beste varer og ta dem med ned til mannen som en gave:+ litt balsam,+ litt honning, ladanum, harpiksholdig bark,+ pistasjnøtter og mandler. 12 Ta med dere dobbelt så mye penger. Dessuten skal dere levere tilbake de pengene som dere fikk igjen, de som lå øverst i sekkene deres.+ Kanskje det var en feiltagelse. 13 Ta med dere broren deres og dra, vend tilbake til mannen. 14 Måtte Gud Den Allmektige få ham til å vise dere barmhjertighet, så han lar den andre broren deres og Benjamin bli med dere tilbake. Men jeg – hvis jeg må miste barna mine, så må jeg det.»+

15 Mennene tok derfor med seg denne gaven og dobbelt så mye penger og også Benjamin. De brøt opp og dro ned til Egypt og trådte igjen fram for Josef.+ 16 Da Josef så Benjamin sammen med dem, sa han straks til den mannen som sto over hans hus: «Før mennene til huset og slakt noen dyr og lag i stand et måltid, for mennene skal spise sammen med meg ved middagstid.» 17 Mannen gjorde med en gang slik Josef hadde sagt,+ og han førte mennene til Josefs hus. 18 Men på vei til Josefs hus ble de redde og sa: «Det er på grunn av de pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit. Nå kommer de til å angripe oss og gjøre oss til slaver og ta eslene våre!»+

19 De gikk derfor bort til den mannen som sto over Josefs hus, og snakket med ham ved inngangen til huset. 20 De sa: «Unnskyld oss, herre! Det var virkelig for å kjøpe mat vi kom ned hit den første gangen.+ 21 Men da vi kom til overnattingsstedet og åpnet sekkene våre, oppdaget vi at pengene til hver enkelt lå øverst i sekken, hele beløpet.+ Vi vil derfor gjerne gi dem tilbake personlig. 22 Dessuten har vi tatt med oss mer penger til å kjøpe mat for. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.»+ 23 Da sa han: «Alt er i orden. Ikke vær redde. Det var deres Gud og deres fars Gud som la en skatt i sekkene deres. Jeg har fått pengene deres.» Så førte han Sịmeon ut til dem.+

24 Mannen førte dem deretter inn i Josefs hus og ga dem vann, så de kunne få vasket føttene, og han ga fôr til eslene deres. 25 De hadde hørt at Josef skulle komme og spise sammen med dem ved middagstid,+ så de gjorde klar gaven til ham.+ 26 Da Josef gikk inn i huset, bar de gaven inn til ham og kastet seg ned til jorden for ham.+ 27 Han spurte om det sto bra til med dem, og sa: «Hvordan går det med deres gamle far, som dere fortalte om? Lever han ennå?»+ 28 De svarte: «Det står bra til med din tjener, vår far. Han lever ennå.» Så la de seg på kne og bøyde seg ned.+

29 Da han fikk øye på sin bror Benjamin, sin mors sønn,+ sa han: «Er dette den yngste broren deres, som dere fortalte meg om?»+ Han tilføyde: «Måtte Gud vise deg godhet, min sønn.» 30 Josef skyndte seg nå ut, for han ble overveldet av følelser for broren og måtte gråte. Han gikk inn i et rom der han kunne være for seg selv, og lot tårene strømme.+ 31 Så vasket han ansiktet og gikk tilbake. Han hadde nå følelsene under kontroll og sa: «Sett fram maten.» 32 De serverte Josef for seg og brødrene for seg, og egypterne i huset spiste for seg selv. Egypterne kunne nemlig ikke spise et måltid sammen med hebreerne, for det var noe avskyelig for egypterne.+

33 Brødrene* ble plassert foran ham etter alder, fra den førstefødte etter sin rett som førstefødt+ til den yngste, og de så forundret på hverandre. 34 Han sendte porsjoner av mat fra bordet sitt til bordet deres, men han gjorde Benjamins porsjon fem ganger så stor som alle de andres porsjoner.+ Slik fortsatte de å spise godt og drikke sammen med ham til de var forsynt.